FESTIVAL: De gamle er eldst, også på Blow Out festivalens siste kveld.
Av Arild R. Andersen
Inntrykkene fra Blow Out-festivalen komposterer seg og blir til matjord i min hage av minner jeg kan gro på. Det er helt sant. Vi snakka om det i går. Om hvordan opplevelsen av Christian Wallumrød, Jan Martin Gismervik og Sidsel Endresen på torsdag fremdeles virket i oss. Som en vektig og varig glede. I går var det møtet mellom pianist Kaja Draksler og saksofonist John Butcher som festet seg sterkest gjennom en ladet kveld. Duoen reiste seg med ekspressiv kraft, i et ferdighetsmettet sett med fokus på innhold. Man hører når noe stemmer helt. I kveld venter nye muligheter og møter med kjente og kjære, så vel som med nyere navn.
Og det er selveste Maggie Nicols som skal sprette lørdagskorken på MIR. Sammen med Bohman Brothers som ifølge programmet, trakterer dingser. Vokalist og pianist Nicols åpnet også fredagsprogrammet, med en følsom og tankevekkende avdeling, sammen med Ungdommens improorkester. Mitt forhold til Maggie Nicols strekker seg ikke helt tilbake til krigen, men det har eksistert lenge. Noe av det fineste hun har gjort, kan høres på utgivelsen «Are You Ready?» som kom for fire år siden. Det er en av platene jeg har spilt mest de siste årene. Det er fordi hun treffer så godt, og gjør nydelig tone på undring og eksistensiell kraft. The Bohman Brothers, Adam og Jonathan, skal jeg høre på scenen for første gang. De er blitt beskrevet som «sound art veterans» og har gjort opptredener siden 1984.
Maggie bøyer seg ned og kysser MIR-leoparden som er plassert foran på scenen for anledningen, før brødrene setter i gang med skraping og skingring, gjør en start der de tre skal finne ut av det med hverandre. Maggie Nicols´ karakteristiske stil legger seg fint inn i miksen, mellom elektronisk basslyd og gurglende utfall. Små tekstbrokker – vibrations strengthens bones – formidles av Maggie, mens det vibrerer tungt under henne. Dette er gøy. Men først og fremst er det et velfungerende møte mellom erfaring og vilje til nyskaping. Bohman-bordet med dingser likner et av disse som barna i gata pleier å sette ut når de skal selge ting de vil kvitte seg med.
Når Maggie starter å danse, er det frigjøring som beveger seg. Det fungerer som en motsats til alt det glatte som omgir oss. Kroppsspråket hennes blir forestilling, og hun bysser liksom et barn i armene og synger vuggesang til vi mykner. Det skjer etter at Bohman Brothers har gjort seg rocka i et par runder. Brødrene gjør en fin-fin opptreden, men det er Maggie Nicols som hever opplevelsen av et trekantet felleskap som fungerer ypperlig.
Så blir vi bedt om å gå ned i kjelleren. Der nede venter cellisten Wei Ting Tseng. Hun er på turné og gjør opptredener på Blow Out så vel som på Ultima. Det gir en pekepinn om noe av det hun står for, mellom det kontemporære og det improviserte, eller med ett bein på hver side av samme sak. Vi har vel vendt oss til at det er Lene Grenager eller Tanja Orning som dukker opp når celloens verdige ytterkanter skal betvinges, men nå er det altså den taiwanske, Oslo-tilhørende utøveren vi skal få høre.
Intimiteten i det lille kjellerrommet spiller med. Jeg glemmer nesten at jeg står foran dodøra. Wei Ting Tseng gjør plass til lange linjer og bygger en sammensatt lydverden med tilsynelatende enkle midler. Det er kveldens korteste seanse
Oppe venter kveldens andre trio. Kaja Draksler på piano, Brandon Lopez på bass og Karl Bjorå på gitar, og det er forsiktighet som får være med i åpningen av trekløverets sett. Det er sånn de starter å bygge. Med bue på bassen og korte uttalelser fra gitar og piano. De lytter og holder tilbake, lar det sprenge på og setter slusene på halv åpning. De lufter egenart. Dette er noe å like. Rytmen har sin egen logikk, vil forskjellig og blir en viktig brikke i uttrykket som helhet. Når Bjorå hever stemmen, blir de gitartrio for en stakket stund.
Oppe er dansegulvet på plass, og Mestizx står på scenen. Det er en internasjonal kvintett, bestående av vokalist og gitarist Ibelisse Guardia Ferragutti, trommeslager Frank Rosaly, trompetist og elektronist James McLure, synthist Lida Brouskari og bassist Uldis Vitols. Bandet starter i indie artrock landskapet et godt sted, og jeg tiltrekkes umiddelbart. Dette er en gruppe jeg aldri har hørt. Så kler de seg i en helt annen drakt. Blir en tung råtass med blyholdig bass og hissig trompet. Jøss. Noen eldre mennesker går stille ut, og på dansegulvet står folk rett opp og ned. Bandet jobber iherdig, men den psykedeliske og ekstatiske understrømmen renner forbi meg. Jeg blir ikke tatt av vokalistens stemme. Kanskje det er mitt eget metningspunkt som spiller meg et puss. Jeg tror ikke det. Bandet drar også noen enkle og skakke arrangementer de får til å skrangle på sunt vis. Forestillingen er sammensatt, og det er nok også poenget. Det er messende partier og enkelte deilige freak outs. Mot slutten er Blow Out-gjengen oppe og bidrar med perkusjon. Det ser ut som om de er mer fornøyde enn meg, og nå er det også vugging på gulvet.
Blow Out-festivalen har vist seg fra sine beste sider i 2026 også. Det er en sann glede, og jeg kjenner faktisk at vibrasjonene gir styrke til beina, akkurat sånn som Maggie påstod at de gjør.
