Blow Out festivalen, MIR - lørdag 22. august 2026

Eldrebølgens triumf

FESTIVAL: De gamle er eldst, også på Blow Out festivalens siste kveld.

Av Arild R. Andersen 

Inntrykkene fra Blow Out-festivalen komposterer seg og blir til matjord i min hage av minner jeg kan gro på. Det er helt sant. Vi snakka om det i går. Om hvordan opplevelsen av Christian Wallumrød, Jan Martin Gismervik og Sidsel Endresen på torsdag fremdeles virket i oss. Som en vektig og varig glede. I går var det møtet mellom pianist Kaja Draksler og saksofonist John Butcher som festet seg sterkest gjennom en ladet kveld. Duoen reiste seg med ekspressiv kraft, i et ferdighetsmettet sett med fokus på innhold. Man hører når noe stemmer helt. I kveld venter nye muligheter og møter med kjente og kjære, så vel som med nyere navn.

Og det er selveste Maggie Nicols som skal sprette lørdagskorken på MIR. Sammen med Bohman Brothers som ifølge programmet, trakterer dingser. Vokalist og pianist Nicols åpnet også fredagsprogrammet, med en følsom og tankevekkende avdeling, sammen med Ungdommens improorkester. Mitt forhold til Maggie Nicols strekker seg ikke helt tilbake til krigen, men det har eksistert lenge. Noe av det fineste hun har gjort, kan høres på utgivelsen «Are You Ready?» som kom for fire år siden. Det er en av platene jeg har spilt mest de siste årene. Det er fordi hun treffer så godt, og gjør nydelig tone på undring og eksistensiell kraft. The Bohman Brothers, Adam og Jonathan, skal jeg høre på scenen for første gang. De er blitt beskrevet som «sound art veterans» og har gjort opptredener siden 1984.

Maggie bøyer seg ned og kysser MIR-leoparden som er plassert foran på scenen for anledningen, før brødrene setter i gang med skraping og skingring, gjør en start der de tre skal finne ut av det med hverandre. Maggie Nicols´ karakteristiske stil legger seg fint inn i miksen, mellom elektronisk basslyd og gurglende utfall. Små tekstbrokker – vibrations strengthens bones – formidles av Maggie, mens det vibrerer tungt under henne. Dette er gøy. Men først og fremst er det et velfungerende møte mellom erfaring og vilje til nyskaping. Bohman-bordet med dingser likner et av disse som barna i gata pleier å sette ut når de skal selge ting de vil kvitte seg med.

Så begynner de tre å lese. Hvor tekstene er hentet fra? Ikke vet jeg. Men forunderlig låter det, og de speiler hverandres utsagn, henter opp tråd og får publikum til å more seg. Lallingen til Nicols er både kunstferdig og skjørt menneskelig. Jodling hører selvsagt også med. Og korte pauser som setter utfluktene i relieff. Bohman bruker bue på glass og kanskje en rund fil som kan gjøre musikken metallisk. Når Nicols beveger seg til pianoet, tilføres et nytt lag. Som om jazzen vil inn eller en lyrisk idé kjemper om plass. Dette har karakter inn mot grensen til det helt originale. Når de leker med språket på den oppstykkede måten de gjør, får ordene ny temperatur. Folk ler mer. Jeg humrer. Dette må være gladimpro. Så synger kjeksboksen gyselig, mens det pustes og blåses i mikrofonen. Det synges om ødelagte gulv og hus i ruiner, om grufullhet og tidens herjinger, og det akkompagneres med skrik. Dette er levende poesi som gir øyeblikk av små åpenbaringer. De tre får cut-ups til å samle seg og formulere helhet.

Når Maggie starter å danse, er det frigjøring som beveger seg. Det fungerer som en motsats til alt det glatte som omgir oss. Kroppsspråket hennes blir forestilling, og hun bysser liksom et barn i armene og synger vuggesang til vi mykner. Det skjer etter at Bohman Brothers har gjort seg rocka i et par runder. Brødrene gjør en fin-fin opptreden, men det er Maggie Nicols som hever opplevelsen av et trekantet felleskap som fungerer ypperlig.
Så blir vi bedt om å gå ned i kjelleren. Der nede venter cellisten Wei Ting Tseng. Hun er på turné og gjør opptredener på Blow Out så vel som på Ultima. Det gir en pekepinn om noe av det hun står for, mellom det kontemporære og det improviserte, eller med ett bein på hver side av samme sak. Vi har vel vendt oss til at det er Lene Grenager eller Tanja Orning som dukker opp når celloens verdige ytterkanter skal betvinges, men nå er det altså den taiwanske, Oslo-tilhørende utøveren vi skal få høre.

Og det er skarp henvendelse og vinnende melodiføring fra start. Alvor i spill. Tonen er vakker, og det ligger flertydighet i det vi hører.  En abstrakt kjølighet. Retningsskiftene holder seg innenfor en samlende ramme. Når hun dveler ved et tema og lar det vri seg og slippe unna, er det godt å følge. Det er et teknisk krevende sett.

Intimiteten i det lille kjellerrommet spiller med. Jeg glemmer nesten at jeg står foran dodøra. Wei Ting Tseng gjør plass til lange linjer og bygger en sammensatt lydverden med tilsynelatende enkle midler. Det er kveldens korteste seanse
Oppe venter kveldens andre trio. Kaja Draksler på piano, Brandon Lopez på bass og Karl Bjorå på gitar, og det er forsiktighet som får være med i åpningen av trekløverets sett. Det er sånn de starter å bygge. Med bue på bassen og korte uttalelser fra gitar og piano. De lytter og holder tilbake, lar det sprenge på og setter slusene på halv åpning. De lufter egenart. Dette er noe å like. Rytmen har sin egen logikk, vil forskjellig og blir en viktig brikke i uttrykket som helhet. Når Bjorå hever stemmen, blir de gitartrio for en stakket stund.

Det er de alternative teknikkenes band, og innholdet de produserer, har forfriskende substans. Bassen kan bli tromme og pianoet perkusjon, mens gitaren vender seg vekk fra sedvane. Så drar de ut i sving – Lopez og Draksler – mens Bjorå lager bremsespor i trioens veibane. Og de er ikke fremmede for litt råskap. En porsjon svidd overflate og et par gitarakkorder som kunne kledd et Courtney Barnett album. Det hoies, og det er grunn til begeistring over den punka improen. Jeg kjenner det. Når Kaja Draksler får alenetid, sprer hun energi med en pianolyd som ikke kommer fra romantikken. De spiller jazz med opprevne røtter og leker som de ønsker. Det er underholdende å lytte til og så kresent at jeg vil hevde at de setter spor.
Vi får beskjed om å bevege oss ned igjen og gjerne være litt raske, for nå skal det ryddes til dansegulv. Nede venter Andrea Giordano, med elektronikk og stemme. Det er en utøver som har bemerket seg. Hennes SOFA-utgivelse, «Àlea», er et godt dokument. Det ble innspilt i 2022 og utgitt i 2024. Der har komponisten, vokalisten og organetto-utøveren med seg et stort og skarpt lag, og den første hun takker i plateomslaget, er Sidsel. Giordano har vært Sidsels Endresens student.
Her på Grünerløkka er Andrea altså alene på scenen, og hun åpner det eksperimentvennlige settet med lyd fra elektronikkens vidunderlige verden. Giordano er kresen med tanke på hva hun byr oss. Hun jobber med en idémasse som får prøvd seg i flere retninger. Det lett massive møter spinkle sjeldenheter og tiltrekkende småtteri. Og så sper hun på med stemmebruk. Hoster ut noen sannheter. Bjeffer som et menneske og blåser. Det er en kombinasjon som lever. Fantasien min liker det den får. Den ser scenene for seg. Der ute på havet. Kanskje i arken. Det er muligens ingen fortelling hun kommer med, bare en veldig god fabel.
Jeg trenger ikke å trekke musikken inntil meg. Den kommer av seg selv. Den må være en blanding av improvisasjon og komposisjon. Når Andrea Giordano slipper til støyen mot slutten av seansen sin, syns jeg at mye av det personlige tar kvelden. Det er kanskje ment som kontrast til det som ellers har foregått, men likevel.

Oppe er dansegulvet på plass, og Mestizx står på scenen. Det er en internasjonal kvintett, bestående av vokalist og gitarist Ibelisse Guardia Ferragutti, trommeslager Frank Rosaly, trompetist og elektronist James McLure, synthist Lida Brouskari og bassist Uldis Vitols. Bandet starter i indie artrock landskapet et godt sted, og jeg tiltrekkes umiddelbart. Dette er en gruppe jeg aldri har hørt. Så kler de seg i en helt annen drakt. Blir en tung råtass med blyholdig bass og hissig trompet. Jøss. Noen eldre mennesker går stille ut, og på dansegulvet står folk rett opp og ned. Bandet jobber iherdig, men den psykedeliske og ekstatiske understrømmen renner forbi meg. Jeg blir ikke tatt av vokalistens stemme. Kanskje det er mitt eget metningspunkt som spiller meg et puss. Jeg tror ikke det. Bandet drar også noen enkle og skakke arrangementer de får til å skrangle på sunt vis. Forestillingen er sammensatt, og det er nok også poenget. Det er messende partier og enkelte deilige freak outs. Mot slutten er Blow Out-gjengen oppe og bidrar med perkusjon. Det ser ut som om de er mer fornøyde enn meg, og nå er det også vugging på gulvet.

Blow Out-festivalen har vist seg fra sine beste sider i 2026 også. Det er en sann glede, og jeg kjenner faktisk at vibrasjonene gir styrke til beina, akkurat sånn som Maggie påstod at de gjør.

Fra forsiden

Blow Out-festivalen, MIR - 20. august 2026

Sidsels kveld

FESTIVAL: Når Sidsel Endresen går av scenen, er det noen som roper the queen etter henne.

Nyhet

Jubileumssuksess

40-årsjubileet til Oslo Jazzfestival er nå over, og festivalen melder om en svært vellykket feiring med fulle hus og scener rundt i hele Oslo by. - En verdig markering av Oslo Jazzfestivals historie og posisjon, sier festivalsjef Line Juul.

Meld deg på vårt nyhetsbrev