Nattjazz - 26. mai 2024

Eklektisk intervensjon

FESTIVAL: Nattjazz-søndagen bød på sterke kunstopplevelser og tid for ettertanke, skriver Audun Vinger i dette tredje reisebrevet fra et svært aktivt Bergen.

Av Audun Vinger

«Slik musikk har jeg aldri hørt før». Publikum gikk hoderystende ut av Røkeriet på Verftet i Bergen etter siste konsert på Nattjazz-søndagen, men flere av dem gikk likevel rett bort til merchbordet der den første LP-en av Eklektisk Samband, turnchest, lå i all sin prakt, prydet av omslagskunst signert Kari Stai. Det var de nesten nødt til, i og med at musikken (bortsett fra to smakebiter) kun er tilgjengelig på LP. Streamingmodellen er ikke økonomisk rattet for jazz og samtidsmusikk, så derfor har hovedpersonen i Sambandet, Eirik Hegdal, bestemt seg for å vente noen måneder med legge den ut hos gangster-Spotify, som et lite eksperiment. Mange der inne var nysgjerrige på musikken, mens andre sikkert hadde fått dosen og trakk hjemover – mandag ventet i det (slettes ikke) fjerne. Og det var godt å bevitne, egentlig, musikk som kan være litt for mye av det gode for enkelte. Det strider mot grunnleggende prinsipper i jazzen såvel som jazzfestivalens indre estetikk at man skal lulles inn i kvalitetskonsensus og mild kvalitet, med band som «leverer» og samler. Altså, som konsertgjenger er man vant til å bli utfordret, men fra dette bandet kom det mange overrumplende gester underveis – det var en sammenstilling av kunstneriske uttrykk som skapte nye sammenhenger og og paradokser. At det i tillegg ble fremført av enkeltmusikere som er blant de aller mest givende utøvere på sine respektive instrumenter, og som gikk opp i en helt egen enhet, gjorde også dette til noe langt mer enn et fiffig eksperiment.

Søndag var (heldigvis) en langt roligere affære enn de to foregående dagene. Klokt å la publikum få porsjonere kreftene noe. Nattjazzen fortsetter da også frem til helgen med mange godbiter, slik som 20-årsjubileumsfestkonsert for Jazzlinjen ved Grieg-akademiet, det inspirerte bandet 47soul fra Palestina og Jordan, bestillingsverket Pantone 448c with Cumin av Mira Thiruchelvam med Vestnorsk Jazzensemble, og den virkelig strålende soulsangeren Jalen Ngonda som avslutter ballet. Det er godt programmert, der man kan treffe litt forskjellige kjernepublikum fra dag til dag (om enn ikke Carola-fansen). I kveld er det blues, eller nærmere bestemt åpen klasse-rock med Knut Reiersruds band. Det bør ses. Som man ser av disse navnene er det stadige sammenstillinger av musikk med «sjangeren jazz» som overbygning mer enn ortodoks rammeverk.


Kode Bergen. Fra utstillingsrom med ørkenmalerier fra Australia.

Tenkte litt på dette da jeg benyttet søndagen etter skriving på å sjekke ut utstillingene på det hardt prøvede museum/galleri-komplekset KODE som ligger der hus etter hus nede ved vannet ved parken. Det har vært mye i media på grunn av underfinansiering og konflikter med ledelsen – så det er lett å glemme at dette er et av de største i sitt slag i Norden, med god programmering. Det har likevel vært en følelse av at den visningsrommet for den gamle Rasmus Meyer-samlingen har vært noe statisk en periode, og at Permanenten og Lysverket-byggene ofte er mye bygning og lite utstilling. Det var på ingen måte tilfelle ved dette besøket. I Stenersen-bygget, et av de mest lekkert utformede visningsstedene for kunst i landet, var det denne gang Urfolkshistorier – en virkelig massiv internasjonal gruppeutstilling  med over 280 verk som er laget i samarbeid med kunstmuseet MASP i São Paulo. Kunst og aktivisme fra fire kontinenter, så klart med en solid tilstedeværelse av kunstnere fra Sápmi som Joar Nango og Máret Ánne Sara. Vidt forskjellige kunstretninger fra kloden rundt som likevel var bundet sammen av sitrende overbevisning, som et godt festivalprogram.
Mye nytt for meg – spesielt inntrykk gjorde rommet med ørkenmalerier fra australsk urbefolkning – særegne farger og antakelig også det reiseforfatter Bruce Chatwin kalte «songlines»: drømmespor. Dette har så klart mange århundre på baken, men som kunstretning og fenomen fikk det sin egen heftige tradisjon og nye giv så sent som begynnelsen av 1970-tallet, da en skolelærer oppfordret elevene sine til å lage malerier på skolens vegger. Dette spredte seg etter hvert til å bli en sterk kunstretning. Jeg plukket så klart med meg den store og lekre internasjonale katalogen Indigenous Histories – som bør bestilles om du ikke er i Bergen før slutten av august.


Egil Røed: fire collageverk fra 1966 på Kode Bergen, Permanenten

Det var også en overraskende omfattende og inspirert utstilling basert på Kagge-samlingen – og sannelig var det også den mest spennende kurateringen jeg har opplevd med verk fra polfarerens og forlagsmannen store samling. Så står da også kurator Marta Kuzma, atter en av disse utenlandske fagpersonene som har møtt motstand i Norge, like stort på plakaten som tittelen Composition for the left hand.
Verk fra KODE-samlingen, især noe eldre verk, skapte nye fortellinger når de møtte Kagges mer moderne samling. Således ble JC Dahl og Lars Hertervig, tekstilkunst og kunsthåndverk, klokt plassert i konversasjon med Tauba Auerbach, Raymond Pettibon og Matias Faldbakken. Jeg merket meg også spesielt noen collage-verk av den ikke altfor kjente, bergensbaserte Egil Røed (1932- 2017). Noe mindre uttalt og eksplisitt, men enda mer virkningsfullt var hvordan nye verk fra Kagge-samlingen stundom kom overrumplende og ikke for ofte også innimellom de eldre maleriene og antikke møblene i Meyer-bygningen. Uten tekst eller forklaring utover den tilskueren selv klarer å lage for seg selv.  Intervensjon, kalles det sikkert når man legger ut slike visuelle feller eller øyeåpnere. Og akkurat denne typen intervensjon var hva som gjorde disse tre dagene i Bergen så givende, også med hvordan man kunne gå fra ett musikalsk uttrykk til et annet uten å bli altfor forvirret.


Bokbad med Lars Elling og Stian Carstensen. Foto: Simen Aarli/Nattjazz

På Verftet begynte det hele med et bokbad der Lars Ellings fortjent bejublede bok om Stian Carstensen, vennskap, galskap og kreativitet ble satt under diskusjon. En av årets bøker, og disse to er underholdende på en scene, som de sa var de av typen som lærere sa «disse burde ikke sitte sammen». Byens eneste Doddo var da hyret som moderator – for å få de to til å moderere seg. Det var litt for mye vekt på sykdom og for lite på kreativitet, synes jeg, men publikum simpelthen elsker å høre om andres mentale helse, i hvert fall om de verste problemene er tilbakelagt. Det var gøy med re-enactment av deler av boka, litt for lite trekkspill, og et kostelig øyeblikk før et opplesningsparti da Elling sa «og det var forfattaren sjølve som Lars».


Rudy Royston med Bill Frisell i bakgrunnen. Foto: Simen Aarli/Nattjazz

Dagens headliner Bill Frisell var kjapp med å gå rett til mikken for å hylle sine medspillere Rudy Royston på trommer og alles favorittbassist Thomas Morgan. Det handler ikke om ham, selv om navnet hans står der. De tre har noe spesielt sammen, og Frisell, som har spilt sååå mange konserter og studiosessions i sitt liv, har fortsatt evnen til å virke som han fortsatt er månebedotten over at han får lov til å holde på med det aller beste han vet: å spille musikk. Flere av oss skal se Frisell daglig under Molde-festivalen, og vil bli godt vant med den tonen vi elsker så mye. På årets trioturne ser han seg noe tilbake, på egne låter, standards og coverlåter også utenfor den mest hardcore-jazztradisjonen. Det er ingenting galt å si om denne musikken, alt er flott og av høy kvalitet – men noen ganger også med en følelse av at ikke hele verden står på spill. Det vet jeg at det gjør før yngre musikere, spesielt dem som skal fremføre sin eksamenskonsert. Jeg foretok derfor en intervensjon i Frisell-gigen ved å forlate den i tre låters tid for å få med meg en av eksamenskonserten for Grieg-akademiet som foregikk i i salen øverst, og så se sistelåten med Frisell.

Det angret jeg ikke på – det er en helt egen varme i rommet under disse konsertene, kjent høy norsk kvalitet på scenen, men også dramatisk nervøsitet. Jeg hadde ringet rundt vibrafonist Rasmus Vik Lagerberg, siden jeg la merke til ham i et Griegakademi-band på Voss og i tillegg hadde blitt ham anbefalt av flere dagen før. Låtene hans var sterke, melodiske og komplekse, godt fremført med voksne lærere som Øyvind Skarbø på trommer og Ola Høyer på bass, og tre strykere nede i hjørnet. Jeg vil si det gikk veldig bra, men det var nervøst og mye sto på spill. Plutselig tok han en mikrofon og beklaget seg over det han kalte «sand i vibrafonen». Han hadde båret rundt på den i Bergens brosteinlagte gater, ja,  det virket som at det var brostein overalt, som han sa, fortvilet. Om han ikke har Brostein overalt som tittel på debutalbumet vil jeg bli skuffet.
Vik Lagerberg har en høflig og smart utstråling, med fine briller og for anledningen skjorte og stort slips, ikke ulikt det trommis Simon Olderskog Albertsen har på seg på det nyeste pressebildet med Espen Berg Trio, som var neste på programmet.


Espen Berg Trio. Foto: Simen Aarli/Nattjazz

Og Espen Berg Trio er norsk supermann-pianotriojazz, i klasse med den jeg forsøkte forklare om Eyolf Dales fra dagen før. Det er så atletisk, så imponerende teknisk og rytmisk, samtidig som det har den norske melankolien og svært velfungerende melodiøsitet ved seg. Trioen har vokst veldig på meg med årene, og de har så klart også vokst enormt sammen – i likhet med publikumsstørrelsen. En trio i verdensklasse, sa konferansieren, noe som fikk dem til å ta et rituelt gruppe-handshake rett før de gikk på.  Jeg setter stor pris på når de drar på litt, det er et element av noe farlig og uforutsigbart over trommisen og bassist Bárður Reinert Poulsen som løfter musikken til himmels, og Berg blir med. Mye uventet foregår, inkludert materialtretthet og en vibrerende telefon på pianoet der Bergs sønn visstnok hadde bedt om mer skjermtid, midtspills. Låten «XVII» satt rett i topplokket med sin liflige tråklegroove, mens mer lyriske «Vintermørke» satte søndagsstemningen. Mathias Eick er med på studioversjonen – men ikke på scenen, til tross for at trompetisten var på huset som publikummer denne helgen. Dette var siste konsert på europaturneen – jeg ser fram til neste gang.


Eirik Hegdal og hans Eklektisk Samband. Foto: Simen Aarli/Nattjazz

Jeg måtte droppe de siste låtene for å få med meg Eirik Hegdals omfangsrike og ukategoriserbare Eklektisk Samband i det støtte lokalet. Han ser jeg på som landets fineste saksofonist, og også arrangør. Han er elsket og dypt respektert av musikere i flere generasjoner men er av en eller annen grunn ikke blant de mest kjente der ute blant folk. Det er bare å oppsøke en gig med ham, det, så blir du fan. Hans nye band er et forsøk på å samle alle hans radikale inspirasjonsfelt i ett band. Storjazz, samtidsmusikk, kunstpop, prog, folkemusikk – ja, her er det rom for det meste.  Han har med seg folk han har spilt mye med: Per Texas på verdens største klarinett og andre herligheter, Ole Morten Vågan på sublim ståbass og frekk elbass, Hans Hulbækmo i godt driv bak der, og alle nye favoritt på tangenter: Håvard Aufles. Noe som gjør dette bandet ekstra rikt er svenske Josefin Runsteen på fiolin, bandola, triangel med mere. Hennes uttrykk rommer alt fra orkestermusikk til eksperimentell pop,  og hun er også med på americana-utvider Adrianne Lenkers Bright Future – en av årets nydeligste skiver. Men mye oppmerksomhet er så klart rettet mot den usedvanlig ekspressive vokalisten og scenepersonligheten Thea Grant. Hun har jobbet med Hegdal i Alpaca Ensemble, og er kjent for noen i flere pop og jazz-prosjekter. At hun ikke er oppdaget utenfor jazzmiljøene ennå er et mysterium – hun har en lysende fremtid innen eksperimentell scenekunst, pop og samtidsmusikk og vil kle en oppsetning  med et stort teater eller operabudsjett. Den tidvis affekterte stilen er ikke for alle, men det skal da musikk og kunst ikke heller være alltid. Noen av låtene er usedvanlig heftige, mens andre er vâre og neddempede, der de karakteristiske instrumentalistene skinner for seg selv. Den mer jazzorienterte vil nok smile bredt av Vågans hommage «Maria» til en annen samtidslegende han spiller mye med.


Josefin Runsteen. Foto: Simen Aarli/Nattjazz

Jeg klarte å rive meg løs for å komme hjem i kristelig tid så jeg kunne bla litt i kunstkatalogen før jeg sloknet – svært fornøyd med et Bergensopphold uten å møte den beryktede veggen da jeg får litt angst over å være besøkende i en stor landsby. Og da jeg ankom hovedstaden fra et Bergen i vakker sol dagen etter, ble jeg møtt av ekstremvær, elver i gatene og i tillegg glemte jeg i befippelsen telefonen i drosjen jeg så meg nødt til å ta siden himmelen åpnet seg. Jeg ville nok ikke til Bergen med det samme, men jeg krysset uansett håpefullt av i kalenderen for 2025.

Fra forsiden

Konsert

Ungjazzfest på Victoria

Helgen 15. og 16. juni markerer et hundretalls ungjazzere at det er ti år siden etableringen av Østnorsk jazzsenters første regionale ungdomsjazzorkester.

Nyhet

Festivalidyll i skogen

Motvind i Middelalderskogen byr på store navn innen jazz og impro så vel som marokkansk gnawa, indisk klassisk musikk, norsk folkemusikk og dans ut i de sene nattetimer. Joe McPhee er årets Artist i Residence under festivalen som arrangeres 21. - 23. juni.

Meld deg på vårt nyhetsbrev