Ei ferd på lydbøljan blå

Av Karoline Ruderaas Jerve

Denne reisen begynte med forsovelse og ni timers galopp mot Mandal, hvorav tre blei tilbrakt på en gressflekk ved E18 Kragerø fordi et av bussens dekk punkterte. Forarget misset jeg Sondre Moshagen Lightning trio, så det var ekstra godt at Karl Bjorås sekstett bare tok oss i handa og leda oss inn i festivalleik som bare fri og livsbejaende folkejazzfusion kan.

Tuva Syvertsen og Selma French. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Det første jeg hører er felene til Tuva Syvertsen og Selma French. De danner et teppe av rolige, rubato strøk som overtas av Vegard Lien Bjerkan og Håvard Aufles’ fortryllende tangenteri. Det er som om hele bandet føler hverandre på tennene. Ikke bare hverandre, men også publikum. Bandet antesiperer og justerer – på et tidspunkt hører jeg sågar Bjorå svare på en publikummers hoie-lyd i spillet sitt.

Lufta gnistrer.

Selma French, Karl Bjorå og Barður Reinert Poulsen. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Musikken, fra I Would Have Made It, skrev jeg om i Jazznytt #273. Jeg likte den veldig godt, men den forsvant litt i massene av fremragende materiale fra Bjorå & Co., som også inkluderer Barður Reinert Poulsen (bass) og Andreas Winther (trommer). Men dette! Live! Nå skjer musikken fyllest. Nå er den taktil, som å stryke handa over den ruglete sida av et stykke bobleplast.

Et annet eksempel er det jeg i notatene døpte «sakte-fort-gummistrikk-låta» fordi jeg ikke huska låttittelen («Somewhere You Made a Choice»). Det er som når du – en meget sjelden gang – har både mirakuløst godt feste OG god glid på skiene, og suser i lang, lang nedoverbakke etter nedoverbakke, med plutselige små kulverter underveis.

Til slutt leder bandet oss opp ei evighetstrapp der du aldri vet om det neste trinnet er helt eller halvt. En møbiusmelodi ( «I Would Have Made It»), som vender tankene til det (nå) litt obskure nederlandske bandet Focus med den frygisk, jodlende superhiten «Hocus Pocus». Man får sannelig matet det indre psykedeliske progbeistet i kveld.

Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Fra Bjorås space-kåbbåjjazz setter vi kurs mot Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra og bestillingsverket The Silence Is Too Loud. Dette er det jeg liker å kalle biljaktjazz. Fra Hegdals intrikate sprinter, gjennom Møsters melismatisk snedige vendinger, til pentaton parallellharmonisering som blir tillagende kaotisk. Sammen med ride-cymbaler peprer bassene hele maskinen framover mens Thomas Johansson piler og herjer mellom dem alle med resolutte hyl. Alt dette i løpet av konsertens første tjue minutter («Asso Di Piemonte», «Fotlus», «Kaptein B-fart»).

Bestillingsverket er noe de har forsøkt å få til i 2-3 år, men først i år var det mulig å samle Drømmebandet. Og det er massivt! På scenen er det intet mindre enn tre trommiser, tre bassister, samt et utall tre- og messingblåsere.

Hans Hulbækmo. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Bandet fortsetter, blåserne med polyrytmisk ballkasting i parallelle intervall i «Havarilomme 111», som biler i oppglødd samtale. Etter selv å vært del av et havari i en lomme samme dag, fester den seg litt ekstra, og vel så mye fordi det musikalske emulerer lyder fra en slik situasjon. De fortsetter som bilhorn i varierende intensitet. Brått produseres en så lav og u(nder)jordisk tone, at jeg ikke først skjønner hvor den kommer fra. Det viser seg å være en kontrabassklarinett, forkledd som en sagtann-synth.

Oppsummert er dette ei selvironisk erklæring av eierskap til tradisjonen som også strekker seg mot kunstnerisk gransking. De sper inn rikelig med referanser, idiomer og klisjéer (feks. burlesk-trombonesolo).

Det blir tydelig for meg at Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra er en helaftens pakke som leker seg skamløst, men kjærlig, med de musikalske tropene fra storbandjazzen på 50- og 60-tallet. Dette var musikk som  særlig ble laget for å akkompagnere levende bilder, og dermed bevege folk. I så vel følelser og stemning som fysisk. Og vær du sikker, her danses det. I de siste salige minuttene oppsto et slags vekkelsesmøte da bandet, til dessert, spilte «You Ain’t Gonna Know Me (‘Cos You Think You Know Me)» av Mongezi Feza, også kjent som Mandaljazz’ egen festivalsang (se Når 40 gale mandalitter synger).

Neste konsert startet i fjæresteinene lørdag morgen. Mens lokalet på Piren holdt på fylle seg opp, labbet en badebekledt Ingebrigt Håker Flaten inn fra sin morgendukkert, og selv etter et klesskift tok han havet med seg inn i spillet.

Med en klase skjell strøk han den nederste del av halsen på kontrabassen, papir under strengene. Forsiktig, søkende, mens han vaiet med bassen på samme måte man ville bysset en baby. Så, pustelignende lyder. Skjellene slippes på gulvet, og en munnharpearktig lyd trer frem, hvor det øverste på strengene blir presset inn. Det gir dem en dirrende og tettspekket klang som vifter og summer. Det smaker jern. Så til myke, treaktige, lystigere lyder. Seinere slamrende, sjuskete, blues, med overraskende fasthet, står også frem.

Å lette på gardina som henger for musikerens indre liv, deres fundamentale musikalske tankemønstre, er avslørende. Å bli invitert inn i den sfæren før sjel og legeme har rukket å våkne, er en gave. Ingen krav, bare lytting, bare være.

Ingebrigt Håker Flaten. Foto: Cornelia Kristiansen

Etterpå yret det lett ute, og jeg rakk et par andre små drypp. Først, en kjapp tur innom barnekonserten Faroutfarfar til Meg og Kammeraten min – et band jeg fram til nå bare har sett på plakater – bekrefter det jeg alltid har trodd: at dette er musikk som ikke er laget for å fenge, den beint ut bare fenger.

Dernest streifet jeg gjennom Pride-paraden, som var imponerende lang og innholdsrik, og registrerte oppriggen til Sørnorsk Ungomsstorband (SNUS) på Smoi, som ellers er åsted for jammene under festivalen. Ryktet forteller at det var god kok der i år også.

Tiden rant fortere etter dette, men heldigvis fikk jeg med meg halvparten av Christian Winther i duo med Anja Lauvdal i Store Elvesal. Jeg antar at mye av materialet er fra hans nye album Sculptures from Under the City Ice. Samtidig minnes jeg Lauvdals prosjekt Atlant-is med Heiða Mobeck fra noen år tilbake.

Dette er musikk med sjø og regn i seg. Masse regn. Av typen som er lun, varm og mineralsk, som snegler nedover vindusruta, drypper tungt fra løvbladene. Regn som kanskje er mer sensommer enn forsommer, men likevel treffende i denne dagens tunge tåke – ytre som indre. Dette inntrykket styrkes av Lauvdals klukkende synth-lyder, men også klangen i gitaren og Winthers vokal – anstrøk av Arthur Russell, Erlend Øye, Lou Reed. Den tette, varme – ja, nesten kvelende lufta i rommet, er med på å utvide denne sanseopplevelsen. Fukt i 4D.

Høydepunktet er når jeg endelig får høre Winther synge på sin egen dialekt. Låta inneholdt en nyoppdaget nerve jeg mener løfter musikken. Lik intensiteten i PJ Harveys «Rid of Me», bare langt mer munter og håpefull enn hennes klamrende knug. Men så handler jo Winthers låt om det motsatte, noe som glipper, avstand, om å lage rom, og minner som forsvinner. Med det fisler låta ut, og ender unplugged, som i seg selv er et stilig musikalsk grep. Noen trakk ut kabelen.

Mari Kvien Brunvoll. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Ettermiddagen strømmer videre til kveld, og de musikalske klinkekulespillerne i Building Instrument: Mari Kvien Brunvoll (vokal og elektronikk), Øyvind Hegg-Lunde (trommer og maskiner) og Amund Weltzien (tangenter), et band jeg setter så høyt at jeg kvapp av begeistring da jeg så dem i programmet. I Jazznytt #274 skrev jeg om den nyeste plata Månen, Armadillo, og har den ferskt i minnet.

Dette er mestere i liveprosessering, så det er derfor ingen overraskelse at konsertvarianten av musikken deler stor likhet med albumversjonen, og oppleves derfor litt innstudert, som i tur medvirker til at formidlingen oppleves introvert, og uten noen stor musikalsk risiko.

Antagelig kom jeg til torgs med store forventninger om lek med materialet, og mer umiddelbar musisering enn behersket utøvelse. Unntaket er hit-en «Like God å Leve» fra plata Kem Som Kan å Leve? hvor leken var åpenbart til stede.

Mulig tar jeg feil, men jeg mistenker at musikken på Månen, Armadillo ikke har blitt spilt live så alt for mange ganger. Dette forandrer likevel ikke at Building Instrument et av mine absolutte favorittband.

Andreas Rotevatn. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Tusenkunstner Andreas Rotevatn surfer mellom ulike musikalske malstrømmer i mye av sitt arbeid. Prosjektet og plata Av daude gror er intet unntak. Denne har jeg også hørt en hel del på tidligere, og opplever noe av det samme som ved forrige band – en anelse om at de liksom ikke helt slipper seg løs, tross høykompetent personell, arrangering og låtskriving. Dette prosjektet tror jeg også har godt av å få spilt seg skikkelig varm i trøya, slik at det heller kan rive tak i deg og spinne deg rundt. Rundt og rundt og rundt.

Natalie Sandtorv og Lars Horntveth. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Sist ut var bandet dannet i anledning et bestillingsverk under navnet Glass til Moldejazz 2022, med Natalie Sandtorv, Lars Horntveth og Erlend Mokkelbost. Siden har de døpt det om til Orbits. Treffende, der de går i hver sin bane rundt ulike musikalske planeter som jevnlig overlapper.

I himmellegemenes samlede kosmos hører jeg fragmenter av fjorddisko à la Todd Terje, kjølig kalifornisk soul, en råskapens lyrikk, lyse, luftige, runde og glimrende synth-pads, akkordprogresjoner og rytmikk så skamløst saftig at dens like kun er å finne på yachtrockens smektende horisont. De tre ovenfornevnte utgjør kjernen i Orbits, men ved debuten og nå, spiller de med et stjernespekka lag: Kai von der Lippe på keys, Ola Øverby på trommer, Leo Geller på bass, og Vegard Lien Bjerkan (som uteble, men ellers er med). Materialet er utvilsomt grundig gjennomarbeidet, og bandet har brukt lang tid på adaptere det fra hovedsakelig prosesserte demoer til fullskala bandrigg. Derfor blei den nyutgitte plata spilt inn Blood Red Sky med fullt band, og lettet overgangen fra studio- til liveformat.

Og så var det disse fragmentene og banene deres da. Siste låt hadde noe unektelig jagajazzistisk ved seg. Naturlig, gitt Horntveths tilstedeværels. Det skapte en slående kontrast der den smeltet sammen Sandtorvs kjølige soul. Nesten som to låter oppå hverandre, men som bare funker. Her er mange lag og mye dybde, og jeg er spent på å se hvor de seiler skuta fremover. Så vinket jeg farvel og gikk sakta hem gjennom Mandals marina.