Moldejazz 2016 - dag 2 cover
Moldejazz 2016 - dag 2

FESTIVAL: «Den vanskelige tirsdagen» bød på både topp og trøbbel.

På bildet over: Pat Metheny og Ron Carter (foto: Terje Mosnes)

Flytrøbbel i Roma og Amsterdam truet lenge tirsdagens to største Moldejazz-konserter med hhv Chick Coreas stjernekvartett, og superduoen Pat Metheny/Ron Carter. Hard jobbing og kreative ad-hoc-løsninger på Moldejazz-kontoret resulterte imidlertid i at sent ankomne amerikanere kunne gå på scenen foran fullsatt Bjørnsonsal etter oppsatt program, og innimellom gikk kveldens tredje store konsert av stabelen i Teatret Vårt: Skrap og Trondheim Jazzorkesters JazZtipendiat-bestillingsverk, titulert «Antropocen».
Legg til at kveldens program ble kronet ved midnatt av Residerende artist Ola Kvernbergs perkusjonsbuldrende Steamdome, og du ser konturene av en tirsdag som også talte to framføringer av festivalhit’en/en-akteren «Driving Miles», Anna Högberg Attack, to utsolgte Ytre Suløen-konserter og en Alexandrapark der musikken gikk hele dagen.

Metheny/Carter
Et slikt program kan leses som en drømmedag på en sobert programmert jazzfestival, men drømmen ble dessverre ikke bare søt. Søtest, i betydningen best, klarte Pat Metheny og Ron Carter seg, der de spavendte standarder («Manha de Carnaval», «All The Things You Are», «I Fall in Love too Easily» og egne låter («James», «Question & Answer» o.a.) i et finvevd, improvisasjonsmettet kammerspill som hørtes lekende lett ut, men som på kloss hold ble en nesten overjordisk visuell opplevelse. Én ting er å høre mestere leke virtuost med harmonikk og rytmikk, noen annet er å se det, og tro meg: Det som foregikk på gripebrettene i up-tempo («James») var ikke til å tro. Det må ha vært filmtricks.
Saken fortsetter under bildet.

Chick Corea 75th birthday celebration i Bjørnsonhuset. (foto: Terje Mosnes)
Chick Corea 75th birthday celebration i Bjørnsonhuset. (foto: Terje Mosnes)

Uten «fot»
Kanskje gjorde det nakne duoformatet Metheny/Carters reisetretthet lettere å overvinne enn Corea-bandets, kanskje var det andre faktorer som slo inn, men iallfall: Det Chick Corea, Wallace Roney, Kenny Garrett, Christian McBride og Marcus Gilmore leverte i sin «Homage to Heroes»-konsert, bar mer preg av å være en grei dag på jobben enn en overskuddsdrevet spillegledefeiring av Coreas helter: Ellington, Powell, Miles o.a. Selvsagt spilte de aldri dårlig, selvsagt glimtet både sjefen sjøl og fenomenale McBride til med forløp og finesser i superklassen, men Chick Corea har selv satt standarden for sine konserter, og blir uvegerlig målt mot den. Den konserten han og musikerne hans ga i Molde i går manglet rett og slett den «foten» som løfter en konsert tvers gjennom lytternes fornuftsapparat og inn i begeistringssenteret, hvor i kroppen det nå enn måtte befinne seg, og den aktualiserte spørsmålet om hvorvidt tette turnéprogrammer og stram turnéøkonomi er i ferd med å bli de europeiske sommerjazzfestivalenes store svøpe.

Lyd??? Tekst???
Når det gjelder konserten med Skrap og Trondheim Jazzorkester, er det umulig for iallfall denne anmelder å oppvise noen kvalifisert mening. Grunnen er like enkel som den er trist og opprørende: Jeg hørte bare en forsvinnende liten brøkdel av den store, tungt meningsbærende og viktige tekstmassen. Jeg vet også at jeg ikke er alene om akkurat den erfaringen, så ut over å berømme konserten/forestillingens scenografi, lyssetting og kostymer, deler av instrumentalmusikken og Anja Lauvdal/Heiða Karine Jóhannisdóttir Mobecks gode og betimelige temaintensjoner med «Antropocen» – den menneskeskapte trusselen mot naturen inkludert menneskene – må jeg avstå fra å mene mye om verket inntil jeg faktisk har hørt det.
Saken fortsetter under bildet.

Trondheim Jazzorkester og Skrap. (foto: Terje Mosnes)
Trondheim Jazzorkester og Skrap med JazZtipendiat-bestillingsverket «Antropocen» (foto: Terje Mosnes)

Alvorlig
Til gjengjeld vil jeg gjerne på mer generelt grunnlag rette søkelyset mot marginaliseringen av tekst. Dårlig diksjon hos sangere og tekst som blir borte i miksen eller arrangementene, later til å være akseptert også der det ikke burde være akseptert, og det er ganske alvorlig. At «hjerte/smerte»-rim og tullete setninger uten meningsinnhold forsvinner, er greit nok, men når det handler om sanger eller et helt verk der tekstene er viktige, blir dårlig diksjon, dårlig mix og stemmefiendtlige arrangementer utålelig.
De siste ukene har jeg opplevd å høre tekst forsvinne på bl.a Ellen Andrea Wangs «Takk for prisen»-konsert på Kongsberg, Skadedyrs konsert (Ivar Aasen-tekst)  samme sted, og nå altså på Skrap/TJOs Moldejazzkonsert. Hva er det som skjer?
Er skikkelig diksjon gått av moten? Er musikere som gladelig kan bruke timer på å stille lyd, komplett likeglade i forhold til tekst? Anser lydteknikere tekst som et heft, et slags vedlegg for spesielt interesserte?

Bli hørt!
Sorry, Anja, Heida og hele TJO: Dette MÅ dere ta tak i, hvis dere ikke vil bidra ytterligere til den overfladiskhetsutviklingen som dere går ut mot i «Antropocen». Vil dere være en motkraft, og velger å bruke ord og setninger som et av virkemidlene, må ordene og setningene bli hørt. Hvis de ikke blir det, kan dere like gjerne nøye dere med instrumenter, lys og kostymer.

Terje Mosnes (tekst/foto)

Fra forsiden

Festival

Triopremiere på Nattjazz

Perkusjonisten Marilyn Mazur har premiere med sin nye trio med Jon Balke og Torben Snekkestad på Nattjazz i Bergen 26. mai.

Festival

Jon Christensen 1943 – 2020

Jon Christensen, nestor blant norske trommeslagere og en stilskaper med internasjonalt ry, døde tirsdag 18. februar, 76 år gammel.

Meld deg på vårt nyhetsbrev