Du store alpakka!
De omsetter gode idéer til høyst levende og innholdsrik musikk.
Saksofonist Eirik Hegdal er et kraftsentrum i norsk musikk, og han fortsetter å overraske med kreative veivalg. De tre konsertene hans på Kongsberg i 2019 lever fortsatt godt i minnet. Hegdal har samarbeidet flere ganger med Alpaca Ensemble som er en fleksibel samtidstropp, med varierende størrelse og besetning. På «The Sky Opens Twice» består ensemblet av pianist Else Bø, fiolinist Sigrid Elisabeth Stang og cellist Marianne Baudouin Lie. De viser åpne musikalske holdninger og beveger seg gjennom stillagene med smakfull smidighet. Interessen for lek og eksperimentering med uttrykk deler de med saksofonist Hegdal og vokalist Thea Ellingsen Grant. Sistnevnte har en sentral rolle på albumet. Noen vil huske henne fra bandet JUNO.
Jazz, pop og samtidsmusikk har som kjent mange måter å møtes på. Her skjer det på måter som gjør møteplassene til fine steder å lytte. Disse fem musikerne lykkes med å gi sjangrene et samliv med overraskende kvalitetsinnhold. Eirik Hegdal står for backingtracks og de fleste av komposisjonene. Tre av atten er kreditert de andre medlemmene i kvintetten, mens Thea E. Grant har skrevet tekster.
Albumet starter i det abstrakte. En behersket uttrykksform får meg til å spisse ører. Sånn du gjør når du utsettes for lyd du ikke drar kjensel på. Når vi kommer til «Melogy», er vi inne i det melodiske. Det som høres ut som et minne fra en gammel folkevise, plukkes opp av piano og strykere og fester seg. Stemmearrangementene kan beskrives som skjøre og riktig lekre. Saksofonen kommer inn og er kledelig grov i målet. Dette er musikk med sterk karakter. Den løper deg ikke i møte. Etterlater deg snarere i en tilstand av undring.
«The Sky Opens Twice» er et album i balanse. Dette til tross for at materialet peker i mange retninger. Kvintetten klarer å gjøre et knippe selvstendige og egenrådige stykker til noe helstøpt. Det er lang avstand, men nært slektskap mellom «Seagull Serenade» der kråke og måke deler scene med naivistisk sang, og «Timechild» der smarte groover og saksofon setter ramme for Grants snirklete sang. Disse musikernes dyktighet gjøres aldri til et poeng. Den tjener innholdet og lyser opp i musikkens mange kroker. Hvis jeg skulle velge meg et favorittspor, kunne det være «Clouding». Det er både tøft og fengende, og det avdekker Thea Ellingsen Grants sterke talent. I neste gjennomspilling kunne det være et annet. Det spiller ingen rolle. Sånn er det når musikere byr på konfekt.
