Dobbelt hjemmeseier for Kongsberg og Trondheim

Kongsberg Jazzfestival feiret 50-årsjubileum i 2014, og gikk i den anledning sammen med Midtnorsk Jazzsenter/Trondheim Jazzorkester om å bestille et verk fra Christian Wallumrød. Et logisk valg, siden pianisten/elektronikeren/komponisten/bandlederen Wallumrød har sterke bånd til både Kongsberg (født og oppvokst) og Trondheim (Jazzlinja tidlig på 1990-tallet).
Nå er albumet «Untitled Arpeggios and Pulses» her, med verket slik Wallumrød og TJO urframførte det i Kongsberg Kino under jubileumsfestivalens åpningskonsert i fjor. Selv om foranledningen var et jubileum, gjorde verkets karakter det kjapt klart at verken musikalsk mimring eller noen annen form for fortidspolering syntes å være prioritert hos Wallumrød eller den TJO-besetningen som han hadde satt sammen.

Til formidlingen av sine arpeggioer – akkorder spilt enkelttonevis, «som på harpe» – og pulser hadde Wallumrød engasjert gitaristene Ivar Grydeland og Lars Ove Fossheim, tenoristen Espen Reinertsen, trompetisten Eivind Lønning, tubaisten/elektronikeren Heida Karine Jóhannesdóttir Mobeck, pianisten Anja Lauvdal, kontrabassisten Michael Duch og trommeslagerne Siv Øyunn Kjenstad og Fredrik Wallumrød. Samtlige har minst ett bein i den friere og eksperimenterende delen av norsk jazzliv, men har i likhet med kapellmesteren  demonstrert at musiseringen deres også hviler på kunnskap om og erfaringer med musikalske tradisjoner, og da ikke bare jazzens. Christian Wallumrød er jo selve broen mellom harmoniumet og synthen i norsk impro, og under konserten virket grepet hans med å gjøre repeterende, «snille» durakkord-melodibrokker og industristøy-liknende snuble- og haltepulser til hovedelementer helt naturlig, etter noen takters tilvenning.

«Untitled Arpeggios and Pulses» på plate består av fire navnløse deler som glir over i hverandre og «bør høres sammenhengende» ifølge vaskeseddelen fra plateselskapet Hubro. (Av samme grunn blir det ingen vinyl-utgivelse.) Første del er nesten utelukkende viet harpe/bjelleklingende tangent-arpeggioer i uforstyrrelig tilbakevendende grupper, etter hvert forsiktig lydoverdrysset fra ensemblet og angrepet nedenifra av en stigende brummelyd. Brummen blir med over i del to – 23 minutter, den lengste – der den meditative stemningen brytes av alskens perkusjonistiske lyder og klanger rundt arpeggiomelodibrokkene. Disse lydene/pulsene overtar etter hvert hele lydbildet før arpeggioene gjør et nølende comeback mot slutten av satsen. Sprø, syngende steelgitarklanger gjør at musikken i glimt klinger som kutt fra et country-album, men ikke sterkere enn at Nashville forblir en fjernere størrelse enn Darmstadt, for å si det sånn.
Del tre er et langt støy/puls-crescendo, mens fjerde del framstår som en kort «orkestersats» med seriedetonerende perk-pulser og melodifigurer som byr på det nærmeste verket kommer «vanlig» ensemblespill. Lyttet til uavbrutt, kan de fire delene fortone seg som en 50 minutters vandring gjennom en lydinstallasjon med svært bevisst dramaturgi og omhyggelig utpenslete klanger, og med et lydbilde der nyanser og klangmangfold trer klarere fram enn hva de gjorde, hørt fra benkeradene i Kongsberg Kino.
Helt enkelt er det ikke å avgjøre hva som er notert og hva som er improvisert i dette verket. Begge deler virker å være godt representert, men Christian Wallumrød er altfor finurlig i sin personlige tilnærming til det å lage original musikk til at det følger fasit med lytteopplevelsen, heller ikke ved dette gjenhøret.
Heldigvis.

Terje Mosnes