Homegrown cover
Roligheten
Homegrown
Clean Feed/Musikklosen

Djevelsk, finstemt og forlokkende

Slik låter det når man mener det man spiller.

Det hender jeg møter musikk jeg umiddelbart liker. Kanskje den minner meg om gamle og kjære uttrykk eller byr seg fram friskt og forførende. «Homegrown» har begge disse kvalitetene. Jeg er veldig glad i Ornette Coleman. Det hjelper meg i møte med «Bratsberg Boogie», sporet Roligheten har valgt seg som anslag. Det er noe befriende over det akkordløse formatet. Det åpner et rom det er godt å være i. Musikken blir oversiktlig. Nakenheten gir muligheter. André Roligheten har med seg et sylskarpt lag. Adrian Løseth Waade på fiolin, Jon Rune Strøm på bass og Erik Nylander på trommer og perkusjon. Selv spiller han tenor- og sopransaksofon, samt bassklarinett. Musikken er en kombinasjon av skrevet og komponert, en ikke ukjent miks i det som kalles jazz.

«Bratsberg Boogie» er seig i formen. Det første temaet er iført blått og reiser seg langsomt, med arabiske bevegelser. Strøm og Nylander ligger bak som gode pleiere og sørger for at bestrebelsene går riktig for seg. Det låter litt sårt, men også optimistisk, på en dunkel måte. Sporene fra Ornette er vakre. En annen av mine helter Roligheten får meg til å tenke på, er Henry Threadgill. Hvis noen skulle lure, så er det entydig ment som et kompliment.

Jeg har opplevd at fiolinen kan være vrien i jazzen. Det kan bli til at den svever utenpå eller swinger hemningsløst, uten jording. Sånn er det ikke her. Her sier jeg: Du verden som A. L. Waade får det til! Fiolinen er djevelens instrument, og det hører jeg at Waade har skjønt. Det gnager og lokker og er passe skummelt, får meg til å tenke på skadedyr. Enten han legger seg ved siden av saksofonisten eller han får det meste av rommet, så forteller han overbevisende. Folkloren presser seg vakkert gjennom det han formidler. Bare hør på «Telemark Tango».

Andre Roligheten skriver flotte temaer. De lar seg framføre med friksjon, nerve og vitalitet, av de rette musikerne. Han er også en utøver med sterk tilstedeværelse og lykkes dermed i formidlingen. Balansen mellom det tekniske og det som kommer innenfra, er gjennomført fin. Musikken har en variasjonsbredde som nærer lytteopplevelsen. Har jeg så ingenting å klage over her? Nei, dette er enda en ostebit hentet fra norsk samtidsjazz´ seiersgang. Vi har gode jazzlinjer her i landet, men «Homegrown» overskrider det du kan lære ved en pult. Disse musikerne har virkelig begynt å kjenne på modenheten. Helt til slutt spiller kvartetten «Kathleen Gray», en låt som kan høres på albumet «Song X» der den heter «Kathelin Gray»og er kreditert Ornette Coleman og Pat Metheny. Det er en tåredryppende skjønnhet og et velvalgt farvel.

Fra forsiden

Nyhet

Nye slipp fra Maijazz

Nils Petter Molvær Group, Håkon Kornstad "Tenor Battle" og Gjermund Larsen Trio med Nordic er bekreftet til Maijazz 2018.

Meld deg på vårt nyhetsbrev