«Hymn for Hope» cover
Mats Eilertsen
«Hymn for Hope»
Hemli/Diger/Bandcamp

Dirrende samspill og sylskarpe soli

Mats Eilertsens nye kvartettalbum er en åpenbaring av fine låter og inspirert musisering.

Det skjer ytterst sjelden, men som anmelder hender det at jeg blir stilt overfor et album som sender meg så rett og motforestillingsfritt til himmels at jeg i timene etterpå blir gående og kjenne på tvilen: Var egentlig dette – låtene og musiseringen – virkelig så strålende som jeg vil ha det til? Eller traff det en eller annen «soft spot» i referanse- og vurderingsapparatet mitt, med sløvet kritisk sans som resultat?
Mats Eilertsens ferske «Hymn for Hope» er et sånt album. Og inntil noen har klart å overbevise meg om noe annet, står jeg på at «Hymn for Hope», iallfall fram til i dag, må være å regne som hans «opus magnum». Spør du meg, inntar det umiddelbart plass på historiehylla merket «Klassiske norske jazzplater».
Og bare for å ha nevnt det: Til tross for at jeg i 45 år er blitt fortalt at jeg er en «for snill anmelder, spesielt overfor norske musikere», er det ganske glissent på min hjemlige utgave av akkurat den hylla.

Mats Eilertsen selv betegner «Hymn for Hope» som en frittstående fortsettelse og videreføring av arbeidet fra kvartettalbumet «Radio Yonder» (2009) og kvintettalbumet «Sky Dive» (2011). Siden den gang har han som kjent opptrådt solo, som leder for egne band eller som musiker i andres ved mange og ulike anledninger, men på «Hymn for Hope» er det stadig saxofonist Tore Brunborg og el-gitarist Thomas T. Dahl som er hans medsammensvorne i storm og stille. Fjerdemann i laget, Hans Hulbækmo, er nyere i Eilertsen-sammenheng, men trommisen fra Tolga erstatter Olavi Louhivuori/trer inn i Eilertsen/Brunborg/Dahl-sfæren med uomtvistelig autoritet bunnende i rytmisk support og frodig fargelegging som uunngåelig leder tankene mot en Jon Christensen på sitt fineste. Når så både Brunborg, Dahl og Eilertsen i mine ører klinger bedre enn noensinne der de foredler (hovedsakelig) Eilertsens melodier med en dirrende inspirert kombinasjon av orkestralt samspill og sylskarpe soli, er jeg solgt, og tenker at i lange strekk virker det som om alle fire er sluppet ut på vårbeite etter måneders jobbtørke i pandemifjøset. Denne musikken, dette samspillet er nødt til å springe ut av en enorm lettelse og spilleglede, tenker jeg videre, men minner også meg selv på at oppdemmet spillesug og kreativitet her kanaliseres med langt mer målrettet kontroll over bevegelige deler – armer, bein, ambiss og fingre – enn hva vi vanligvis forbinder med «vårslepp». Kall det ferdigheter, og der røyk vårbeitemetaforen.

Tittelsporet, «Hymn for Hope», er nettopp dét, en vakker, håpefull hymne og en ballademelodi som Brunborg formidler med stor inderlighet over Dahls og Eilertsens nydelige underlag, kontrastert av Hulbækmos perkusjonsuro. Da er vi kommet en tredel ut i den 78 minutter rause platen, der Tore Brunborg med sitt karakteristiske uttrykk gang på gang åpner ekkoet av alle de saxofonistene jeg helst har hørt på, og der Thomas T. Dahl på samme vis fyller sine klanglige ytringer med elementer fra de siste 60 årenes hellige strengetreenighet Scofield/Frisell/Metheny, pluss noen til. De gjør det på sin måte og innimellom ufattelig fint, også de gangene der saxofonlyden er manipulert og sax + el-gitar høres ut som et symfoniorkester – ok, et lite symfoniorkester, da.

Mats Eilertsen selv inntar som vanlig en lite brautende, men alltid hør- og følbar drivende rolle i de mørke arealene av lydbildet, og har for anledningen brakt noen utsøkte låter til torgs. Komposisjonene hans er originale, melodiøse, stemningsladete og ved første lytt ofte enkle, men enkle med en vri eller tre som ikke gjør dem så enkle likevel, og dermed repeat-utløsende så det holder. Åpenbart har de super-stimulert så vel solistgenet som kollektivgenet hos alle fire utøvere, og det resulterer selvfølgelig i mange toner, men ikke en eneste gitartone for mye. Ikke en eneste saxtone for mye, heller, og ikke en syngende basstone eller et lekent trommeslag for mye. Bitene er med andre ord på plass, i et antall og i en dramaturgi som får hver enkelt låt til å framstå både hel og som del av en større sammenheng, og når jeg ikke begir meg inn på nærmere beskrivelser av hver av dem, er det fordi jeg unner alle gleden av å førstegangsoppleve dette albumet uten noen annen form for føring enn denne helhjertete anbefalingen.

Fra forsiden

Nyhet

Første slipp fra Nattjazz’ jubileumsprogram

I 2022 feirer Nattjazz 50 år, og de første seks artistene på jubileumsprogrammet er klare: Gard Nilssen's Supersonic Orchestra, Avishai Cohen Trio, Les Amazones D'Afrique, Ghost-Note, Mike Stern / Bill Evans Band og João Bosco & Hamilton De Holanda.

Meld deg på vårt nyhetsbrev