PUNKT festivalen – Kristiansand, lørdag 7. september 2019

Det blir noen riktig fine øyeblikk i kveld også

Punktfestivalen mestrer kunsten å sette sammen velfungerende dagsprogram.

I likhet med andre bra festivaler benytter PUNKT flere scener til seminarer, samtaler og forestillinger som ikke faller inn i den tradisjonelle konsertsettingen. Alle disse aktivitetene har bidratt sterkt i utformingen av PUNKT-identiteten. I flere år har jeg dratt fra PUNKT med noen av de sterkeste minnene knyttet til denne delen av festivaloppholdet, enten det har vært John Tilburys foredrag og fortellinger eller David Toops teoretiserende utlegninger som har festet seg. Sistnevnte var forøvrig kurator for årets seminar på Sørlandets Kunstmuseum. Det føles fint å droppe innom der for å høre hva Thurston Moore har å si, i kompaniskap med Eva Prinz.

Symfonisk grep
Lørdagens konsertvirksomhet foregår på Kilden, og vi skal inn i noe så sjelden som en verdenspremiere. Det er Dai Fujikuras «Shamisen Concerto» som skal framføres av Kristiansand Symfoniorkester, med Hidejiro Honjoh som solist på shamisen. Shamisen er en slags trestrenget fretless japansk lutt, med en lyd som har noe til felles med banjo. Noe av det mest slående ved konserten er balansen mellom den spede lyden fra solistinstrumentet, kontrastert mot orkesterets myke velde. Det setter preg på måten jeg lytter på. Orkesteret som dirigeres av svenske Christoffer Nobin, mestrer dynamikk og krevende arrangementer til fingerspissene. Honjoh får rom til å vise fram instrumentets muligheter, og musikken har et innbydende formspråk som er lett å like. Dette symfoniske grepet fra PUNKTs side er enkelt å applaudere, selv om akkurat denne musikken ikke nådde meg med tyngde.

Hidejiro Honjoh. Foto: Petter Sandell

Treffer direkte
Da er det godt å ha kveldens fineste remiksere til å følge opp. Jan Bang og Sidsel Endresen gjør et sett som vil bli stående igjen fra årets PUNKT. For meg handler dette om at Endresens henvendelser treffer meg direkte. Det er knirking og skjønnsang og et oppkomme av lydidéer som fascinerer. Jan Bang plukker opp brokker fra stemmen, og han lar symfoniorkester og shamisen få nytt liv i miksen. Duoen etterlater inntrykk av at noe står på spill. Det er nerve og god rastløshet i det de presenterer. Ja, det er en fortelling som slutter altfor fort. Sånn kan det være med det originale og vellykkede.


Sidsel Endresen og Jan Bang. Foto: Petter Sandell

Klisjéfritt
Etter pause er det klart for noe annet som står meg nær. Jeg kjenner Kim Myhrs «You/Me» prosjekt fra plate og fra flere liveopptredener. Bandet består av fire gitarister og tre perkusjonister. Siden Kongsberg-konserten er Hans Hulbækmo erstattet med Michaela Antalová, og Håvard Volden med Daniel Meyer Grønvold. Det tilfører en liten ny touch. Det er for øvrig sjelden man ser så mange gitarister samlet, uten at noen av dem henfaller til klisjéer. De sju musikerne skaper et kontrollert og vedvarende skred av lyd. Inne i gitar- og perkusjonsmylderet høres detaljer som er vanskelige å spore. Det oppstår en egen glød med tiltrekkende kraft. Uttrykkene er både akustiske og elektriske. Musikken kan være direkte fengende, men det er ingen vedvarende pop-mentalitet å finne. Jeg syns Kongsberg-settet var hakket skarpere en dette i Kristiansand, men musikken har en levende egenart jeg virkelig liker.


Foto: Petter Sandell

Billedvekkende
Så er det Pål-Kåres Elektroshop som skal remikse. Bak navnet står Pål Hausken og Kåre Christoffer Vestrheim. Duoen slipper for øvrig et album på Hubro i disse dager, og de gjør et dugelig sett i kveld. Pål-Kåres Elektroshop bygger en dyster og mørk groove og kombinerer med bølgende lydbilde. De tillater seg å låte nokså pent og pynter med det man kan forestille seg som lyse og lette plask. I likhet med mye annen elektronisk musikk, er deres også billedvekkende. De klarer å reise en identitet, en væremåte å dra kjensel på. Det fins til og med fugler i musikken deres i kveld. Et lett og underholdende sett.

Bugge i form
Jeg innrømmer at jeg nyter lyden av akustisk pianotrio i det Rymden setter i gang sin avdeling. Bandet består av Bugge Wesseltoft og bassist Dan Berglund og trommeslager Magnus Öström, begge forbundet med Esbjörn Svensson Trio. Bugge er åpenbart i god form. Han spiller med en overbevisning jeg ikke har registrert på en stund og setter fyr på det elektriske pianoet. I noen partier lusker Chick og Herbie rundt, og jeg føler meg omtrent like mye hensatt til Molde 1970 som PUNKT 2019. Det er det lett å fryde seg over. De spiller «The Odyssey», «Pitter- Patter» og «The Lugubrious Youth Of Lucky Luke». I løpet av den korte tida de opptrer, skal de fram med alle sidene sine. Det blir både balladejazz og moderne fusion. Publikum er mildt sagt begeistret. Rymden er jo ikke den mest innadvendte grupperingen på denne festivalen.


Rymden. Foto: Petter Sandell

Dansbart
Siste remiks gjøres av Nils Petter Molvær, Jan Bang, Eivind Aarset, Erik Honoré og Dai Fujikura. Molvær går ned i dypet av trompeten og får et tynt, pipende elektronisk følge. Det duver framover. Aarseths gitar gir seg vakkert til kjenne, og det er et kjært landskap som trer fram. Så tar det seg opp. Kneppene, dunkene og skurret får sin tilmålte tid, og flyten er omskapt til funky rytme. Dette er deres. Mot slutten blir det dansbart. Et levende riff dominerer uttrykket, og Jan Bang står langt fra stille. Dette er tøft. Selv om de fem er siste akt ut etter en lang kveld, klarer de å etterlate et ønske om mer. Men PUNKT er over for i år. Minnene fra de fineste opplevelsene vil sitte lenge.

Fra forsiden

Nyhet

Familiefestival i Bergen

Hele USF Verftet tas i bruk når Bajazz inviterer til familiefestival med konserter og ulike aktiviteter 21. og 22. september.

Meld deg på vårt nyhetsbrev