Bodø Jazz Open / Bodø2024 - 3. februar 2024

Det blåser en storm fra paradiset

Åpningskonserten for det stormannsgale prosjektet Bodø 2024 kombinerte dronekamerajazz med særingfest. Les Audun Vingers reisebrev fra det værharde nord.

Av Audun Vinger

Det er en egen type flyskam over det å kare seg ut til Gardermoen, spise en rådyr focaccia, drikke en tynn flat white, se på noen reklamebannere, og så ta flytoget hjem igjen to timer senere. Samtidig føles det som en logisk aktivitet i samtiden – det er et eksempel på det lettere meningsløse ved den moderne urbane tilværelsen. Akkurat i dette tilfellet var det også et logisk resultat av uværet som torpederte deler av programmet for de siste dagene av festivalen Bodø Jazz Open og satte åpningen av byens massive rolle som såkalt Europeisk Kulturhovedstad 2024 i fare. Det gjorde det i alle fall de dagene jeg skulle dit for å skrive et knippe reportasjer derfra. Det er dessverre lett å bli litt hovedstadsnærsynt som jazzskribent, eller å legge vekten på det som foregår på de aller største, etablerte festivalene. Dette er en uting, og dessuten er det så mye interessant og særegent man, og leserne, dermed går glipp av.

Kanskje spesielt var jeg motivert for å se regionens viktige orkester Nordnorsk Jazzensemble og deres nye store oppsetning «Kaipu». Det er basert på kvensk musikk og historie, og med Arve Henriksen som gjest. Det er så klart bittert at det gikk i dass, og aller mest for de involverte som har lagt ned mye arbeid og følelsesmessig engasjement i det. Penger også, sikkert, som ikke nødvendigvis fås igjen på grunn av force majeure – for en gangs skyld et skikkelig dekkende begrep.
Forhåpentligvis kommer det flere muligheter til å se dette senere i år. Jeg burde også skjønt det – tidligere på dagen advarte bodøværingen som har vært min enestående frisør siden slutten av 90-tallet meg mot å dra – og mens jeg satt i salongen hennes leste jeg på telefonen at vinduene på restauranten jeg skulle på den kvelden uansett hadde blåst ut. Overskrift i VG: «Fy fader – hold dere unna!»

Det er håpløst og vi gir oss ikke, og første ledige fly var lørdag morgen – og det hadde utrolig nok roet seg en smule akkurat idet vi var i luften. Den lovede turbulensen der oppe uteble også. Alt lå til rette for en stor aften i Stormen konserthus med Arktisk Filharmoni som skulle fremføre nyskrevet materiale fra og med landsdelens lovende jazz og omegn-komponister Alexander Aarøen, Liv Andrea Hauge og Joakim Rainer Petersen.


Åpningsseremoni i Molobukta. Foto: David Engmo/Bodø2024

Og det var mer enn jazz, dette var også Den Store Dagen for alle i Bodø, i alle fall for arrangørene i den halvstore byen med de vidløftige visjonene. Alle er så klart ikke like fornøyd over pengebruken (300+ millioner, minst ti av dem bare på det korte åpningsshowet på utescenen på vannet nede i havna) og hvorvidt det gjør at turismen til byen vil blomstre (det er få direkteruter til utlandet der) eller at mange ønsker å flytte til byen for godt på grunn av det, vil vel være oppe til diskusjon en stund. Dette er uttalte mål, det er å anta at det ikke bare er kulturen i seg selv som er det sentrale her, men hva kulturen kan brukes til som signaleffekt for byen. Det er noe storkar i småby, ja litt Lillehammer ’94 over det, typisk norske Bør Børson-tanker. Men det er jo i det minste kultur det går i. Noe av det aller viktigste ved dette livet. Jeg antar mange lesere ikke helt kjenner til hva kulturhovedstad egentlig er for noe, men ta det helt mer ro: dere er ikke alene. Kort fortalt: En virkelig lang rekke arrangementer og aktiviteter og muligheter venter ut året.


Samisk kulturuke. Foto: David Engmo/Bodø2024

Siden det også var samisk kulturuke disse dagene, noe som var meget merkbart i Bodøs bybilde og under de to seremoniene, startet jeg dagen med et glass vin og en samisk pizza med røkt reinsdyr på (forøvrig langt mer hardcore enn den kjente Lofthus-varianten i sør) på en ok restaurant inne i kjøpesenteret Glasshuset. Pussig nok kunne jeg samtidig se ned gjennom vinduet på staaatsminister Jonas Gahr Støre som strenet gjennom passasjen i kjent stil. Jeg blir alltid glad av å se fyren, jeg, øyensynlig i motsetning til alle andre.
Og ikke lenge etter var Dronning Sonja på farten i en trygg bil – hennes åpningstale var artig og ga mye skryt til konseptet Nordlendingen og dens karakteristika – blant annet for deres «skepsis mot søringer».
Hun snakket også om Kunsten, så klart – hun har vært en viktig ambassadør for kunst i offentligheten, og det skal vi være glade for.
Men direkte ekstatisk ble jeg først da jeg gikk rett på den strålende trombonisten Guro Kvåle utenfor Grand Hotel. Men akk, hun skulle ikke opptre, bare henge ut en dag og vente på natt-toget etter en kansellert gig med Scheen Jazzorkester i en annen nordlandsby.

En reise ut til kunstgalleriet Bodøgaard der det var åpning av en utstilling med 95-årsjubilant Håkon Bleken var en opptur. Flere interessante og velhengte verk og et fint sted med en usedvanlig beliggenhet (i alle fall når været er bedre).
Den faste samlingen med religiøse ikoner var også gripende å oppleve, også sett opp mot kjellerens etnografiske samling med alskens historiske snurrepiperier, gammel industridesign, blikkbokser, skrivemaskiner, fiskeriutstyr, vever og andre arbeidsredskaper – noen av dem hengt tett i tett på veggen på samme måte som ikonene og krusifiksene oppe. Jeg kunne få assosiasjoner til Guttorm Guttormsgaard (se navnelikheten) og hans samling og sammenstilling av viktige kunstverk og bruksredskaper og folkekunst ute på det gamle meieriet på Blaker.


Foto: Audun Vinger

Jeg gikk tilbake til samme restaurant for middag, og selvfølgelig kunne jeg ikke unngå spesialiteten grillet tørrfisk med klassisk tilbehør. Siden jeg gikk glipp av lutefisk før jul ble dette en god erstatning. Denne gangen kunne jeg også se gjennom vinduet at noe som virket som hele lokalbefolkningen kom gående ned passasjen i hopetall for å sikre seg en plass på utendørsseremonien, med sitt fyrverkeri, sin innovative scenedesign, og blant annet artister som fiolinmester Eldbjørg Hemsing (hennes nye plate heter jo Arctic), og representanter for «nye Sápmi» som Ella Marie og Gabba. Ikke alle var fornøyd med vekten på dette kontra mange andre uttrykk fra regionen og kalte det opportunistisk, men jeg vil si det også er riktig å gjøre når man først får denne store arenaen og muligheten.

Forventningene surret også i foajeen foran kveldsarrangementet der Bodø2024 og jazzfestivalen gled sammen. Jeg leste i lokalpressen at vakre Stormen og det tilstøtende, lekre biblioteket sto overfor økonomiske utfordringer, men det var ikke merkbart her i kveld. Folk hadde pyntet seg, dette var en merkedag. Arktisk Filharmoni sto kun dager i forveien på programmet på den spennende Nordlysfestivalen i Tromsø, der de skulle gå Stian Carstensen i møte. Nå var det tre ganske forskjellige komponisters kunstneriske temperamenter i en og samme konsert.


Foto: Eirill DeLonge/Bodø Jazz Open

Et symfoniorkester i en ordentlig konsertsal er alltid et vakkert syn, derfor var det fint å sitte høyt oppe og kunne beundre det, riktignok med en enorm storskjerm som fokuspunkt. Ikke overraskende var det natursterke bilder, tatt med dronekamera av viddelandskaper, sterk sjø og så videre – ikke ulikt den Bodø2024-sponsede aha-konsertfilmen True North, som i samme estetikk så ut som en reklamefilm om innovasjon og bærekraft for Equinor eller liknende. Det hadde vært like fint å kunne kunne studere cellisten, bratsjisten og oboisten, eller hva? Eventuelt en av gjestejazzmusikerne – som ikke ble introdusert ved navn hverken før eller etter konserten. Sjefen for banken ble riktignok introdusert, og hun kunne fortelle om Samfunnsløftet og de femti millioner kronene de – altså bankens kunder; folket – hadde skjenket det lokale kulturlivet.
Det var en enorm produksjon og mange utfordringer, men det er fortsatt underlig at vi i publikum ikke fikk mer grunnlag: hvilken rekkefølge komponistenes stykker kom i, hva de het og om de ‘handlet’ om noe, og så videre. Ja det sto noe på nettsiden, men selv den drevne jazzjournalisten ved siden meg av var i stuss om hva som foregikk.

Første avdeling var av Alexander Aarøen, som ikke selv var med på scenen under fremføringen. Det var den offisielle hymnen for Bodø2024 fant jeg senere ut, og det ga spor av hans erfaring med musikk for film og tv, spesielt i kombinasjon med storskjermens noe banale natur-narrativ. Men musikken var ypperlig til sitt bruk, orkesteret fikk utnyttet flere deler av sin kunstneriske sensibilitet, det låt nærmest progressivt til tider, mer dvelende skjønt andre ganger, og selvfølgelig jubilerende og dramatisk fanfareaktig. Typisk «klassisk musikk som mange kan like», med et visst idrettselement ved seg men også med en sympatisk grunntone og med frekke innfall som for å vise frem nordlendingenes lynne.


Joakim Rainer Petersen. Foto: Eirill DeLonge/Bodø Jazz Open

Dette gled mer eller mindre sømløst over i den svært dyktige og interessante pianisten Joakim Rainer Petersen, fra Bodø, som hadde med sin faste, bejublede trio med Rino Sivathas på trommer og Alexander Riris på kontrabass. Trommisens frekke time kom ikke helt frem på den store scenen, men Riris’ følsomme benyttelse av instrumentets muligheter virket mer naturlig, og synlig, i sammenhengen. Selveste nordlands trompet, støylegenden Lasse Marhaug var også med, men han hadde en forholdsvis nøktern rolle, og bidro med fargeleggende lydkunst i behersket volum, mer enn å være en trøbbelmaker blant penklærne på scenen. Filmen på storskjermen var litt mer skummel denne gangen, og det minnet meg om vissheten om at naturen også kan være vår fiende og ha sine skjulte sider.


Rino Sivitas og Lasse Marhaug sammen med Arktisk Filharmoni. Foto: Eirill DeLonge/Bodø Jazz Open

Rainer hadde i tillegg invitert et av sine idoler fra den frie musikken, den tyske, amerika-boende saksofonisten Ingrid Laubrock. En sentral stemme i avantgarden i dag, heller ikke henne introdusert (det tok også litt tid før hun fikk en mikrofon til saxen). Rainers verk ga gjenklang fra de mer frie, assosierende deler av triomaterialet hans. Det var kanskje litt mye fifle-fofle og det vi kaller klaffeimpro for endel av sponsorene og fintfolket fra byen, de foran meg satt og fniste av de «rare lydene» og tok bilder med telefonen. Men det er veldig bra at musikerne ikke gikk på kompromiss med seg selv i settingen, det var mange gode ideer i musikken og jeg hører gjerne disse fem sammen igjen, i en mer hardcore sammenheng. Det største ankepunktet var at Rainer i liten grad benyttet seg av orkesteret, med noen fine unntak i da de la seg inn mot Laubrocks pusteteknikk. I flere strekk var de helt inaktive. Han hadde champagne men rørte den ei. Litt merkelig, egentlig.

Mer action ble det da en ny trommerigg ble rullet inn på scenen. August Glännestrand er en strålende trommis, og sammen med bassist Georgia Wartel Collins har han funnet tonen sammen med Mosjøens stolthet Liv Andrea Hauge – deres nydelige debutalbum Ville blomster utkom denne helgen. Bruken av orkesteret var mer tydelig i denne runden, men også her lot man trioen være alene i perioder. Collins er en bassist som egentlig hører like mye hjemme i impro-musikken som gjerne fremføres på gølvet, uten at denne siden av henne kom godt frem her. Glännestrands stilige swing ble mer merkbar, inkludert en effektiv rolig sekvens der han spilte med hendene men ikke berørte trommer og cymbaler.


Georgia Wartel Collins, August Glännestrand og Liv Andrea Hauge. Foto: privat

Hauge har virket fiks ferdig allerede fra første gang jeg hørte henne med Kongle Trio og hennes større prosjekter. Hun kommer til å nå langt, som det heter, og er der egentlig allerede. Hun behersker den snurrige norske pianotriotradisjonen, men har også et godt pop-øre. Første låten sang hun selv ved klaveret, med full kraft og innlevelse. Dette var materiale som kommuniserte, samtidig hadde det mer enn nok av de nødvendige mothakene. Det ble enda mer tydelig i de intrikate vokalarramentene for de tre sangerne som sto på midten av scenen: Ragnhild Moan, Andréa Horstad og Jakob Nordli Leirvik. Trestemt sang er pent det, men her gikk de også mer vanskelig til verks, til stor suksess. Dette gjaldt spesielt i den herlige, progga popjazzlåten de også spilte rett etter Sonjas tale tidligere på dagen. Når det er sagt er det alltid meget tilfredsstillende å høre Moans stemme, jeg ser fram til mange år med givende kunstnerisk utvikling derfra.
Liv Andrea Hauge hadde også tatt med en dansegruppe, i glinsende klær som alluderte til havet. Det var ganske trangt for dem på scenen, de viklet seg inn blant musikerne som virvlende sjøgress og kom frem under pregnante deler av musikken. En annen sceneløsning kunne vært mer optimalt, men jeg likte også å se dem. Og dette var nok også hva publikum satte mest pris på denne kvelden, det var ektefølte hurrarop og stående applaus for en komponist som kommer til å gi publikum mange gleder i fremtiden, men heldigvis også utfordringer.


Foto: Eirill DeLonge/Bodø Jazz Open


Foto: Eirill DeLonge/Bodø Jazz Open

Det var leit å gå glipp av de foregående konsertene på Bodø Jazz Open, men det var som en lang og vanskelig uke gikk mot slutten da det var årets siste konsert på festivalen i stoltheten Sinus, noen trapper ned. Folk virket litt slitne, og det var antakelig litt færre i publikum enn ventet, i og med at det var for stående publikum, med en litt trist lakune foran scenen. Jazzkonserter uansett hvor hardtswingende, er alltid best med sittende publikum.
Han som startet hele festivalen, Bodøs store sønn Jan Gunnar Hoff med sin fristende tangentrigg , skulle underholde med sin potente fusion/jazzrock-kvartett. En forholdsvis ny gruppering bestående av den britiske legenden Gary Husband bak trommesettet, Hoffs faste makker bassvikingen Per Mathisen fra Sandefjord på forskjellige former for bass, og fransk-vietnamesiske Nguyên Lê på svært elektrisk gitar.
Det begynte rolig og poetisk, men da Husband tok av seg brillene og fikk på seg hodetelefonene, skjønte vi at det skulle bli mer muskuløs action.
Dette er testosteronfull musikk, så klart også med lyriske flater, fremført av strålende musikere på sine instrumenter. Det funket ekstra godt da Mathisen fikk på seg elbassen, og hans egne låter var også de mest engasjerende denne kvelden.
Dog litt føltes konserten noe uforløst, det var lite energi i det godt voksne, mannlige publikum og Hoff selv virket også noe resignert – ikke på tangentene, men i mikrofonen. Fusion opplever et lite øyeblikk for tiden, i alle fall internasjonelt. Det er en foryngelsesprosess gående i musikken, og med kvinnelige musikere, og det hadde vært gøy å høre hvordan generasjonen som var på Sinus kunne låte koblet med litt annerledestenkende, yngre folk.


Jan Gunnar Hoff. Foto: Eirill DeLonge/Bodø Jazz Open

Tidlig morgenen etter var det et godt adjø til Bodø i oppholdsvær, og en god påminnelse om hvor heldige vi er som bor i lille, rike Norge – der velferdsstaten fungerer og store penger fortsatt tildeles upopulær kunst. På flyplassen sto jeg i kø mellom Eldbjørg Hemsing  og Liv Andrea Hauges trio ved sikkerhetskontrollen, i kafeen så jeg Kulturråd-sjefer, og i den lange køen i tarmen inn på Norwegian-flyet ble jeg stående rett bak staaaatsminister Støre, som virker fornøyd med oppholdet. Han kom også med en fin anekdote om en gang han var på ski i Nordmarka før han skulle på Dagsnytt18. Plutselig oppdaget han at han hadde dårlig tid, og måtte sette opp et enda større tempo enn vanlig for å rekke det. Han kom fullstendig oppkavet til studio, akkurat i tide.
Sist inn på flyet kom norsk ung kulturs store håp Marstein fra Undergrunn, som hadde hatt konsert i den gamle Svømmehallen kvelden før. Vi er sammen om dette, liten som stor. Er ikke det fint å tenke på?

Fra forsiden

Nyheter

Jazzintro-duell på Stavanger Jazzforum

Andre runde av Jazzintro 2024 går av stabelen på Stavanger Jazzforum torsdag 29. februar. Da spiller det to bandene Lightning Trio og tuvahalseband om finaleplass på Moldejazz der Årets unge jazzmusikere 2024 skal kåres.

Meld deg på vårt nyhetsbrev