FESTIVAL: All Ears bretter seg ut og vil mye på samme kveld.
Av Arild R. Andersen
Jeg drømte ikke om Alexander von Schlippenbach eller Paal Nilssen-Love i natt, men etterskjelvene fra gårsdagens duorystelser har gledet meg gjennom fredagen. I All Ears-sammenheng kan torsdagens konsert beskrives som tradisjonell. Festivalen er jo helst ute etter å ta tempen på samtida, samle noe av det som rører seg nå og gjerne peke et stykke videre utover musikken. I kveld kan man få med seg «The Electric Dentist Chair», en interaktiv konsertinstallasjon skapt av Morten Minothi Kristiansen og Ulrik Ibsen. Det loves lyddusj og sanselig musikk til den som setter seg i stolen. Videre vises Greg Popes «Death Wears Two Hats» i kinoen tre av festivaldagene. Denne utbrettbare måten å skape festival på, er som skapt for Kunsternes Hus og rommene der. Den har også innvirkning på hvordan vi mottar. Fordrer åpenhet.
The Electric Dentist Chair. Foto: Pål Dybwik
Første rene musikkinnslag for kvelden er det OJKOS som skal stå for. Et improviserende OJKOS, uten notestativer og vriene arrangementer. Maria Dybbroe kaller inn med saksofonen, fra trappa i foajeen, før flere av musikerne i bandet følger på. Musikken hvisker og drar, gir seg hen til uling og byr seg fram med skiftende vesen. Gitaren til Asmund Perssønn Ødegaard er det barskeste instrumentet i trappa, og de smådeilige utfallene derfra, har fin vinkel i seg. Trompet og saksofon synger skakt og henter ut det vakre. Det er forsiktighet som preger orkesteret, smidig eleganse. De forskjellige teknikkene som anvendes, gir et lite mylder av uttrykk.
Jeg vil anslå hastigheten i musikken til 30 km i timen. Det er ro over utflukten. Celloen maler ut strøk med klassisk farge, og nå kommer fiolinist Tuva Halse og bassist Gard Kronborg og finner seg hvert sitt trinn. Musikken gjør seg bredere, men holder seg i kreativ stillferdighet. Det låter mer smakfullt enn direkte nyskapende, og OJKOS har lært den viktige leksa om å holde tilbake. Jeg liker virkelig det jeg hører. De skiftende mønstrenes ledige karakter, duften fra svingningene og gitarens krakelerende funksjon. Bandet smir sammen alle tilstandene sine og skaper helhet. Lar musikken ånde ut på en måte som ikke minner om død.
Neste forestilling er i kinoen. Der inne blir vi spurt om å sette oss tettere sammen, sånn at alle kan få plass. Vi skal oppleve Sarah Buchners kombinasjon av vokal og dukketeater. De opptrinnene hun skaper, prosisjeres på lerretet bak henne. En muskuløs mannlig barbiefigur innehar en hovedrolle. Han er ramponert og forsøkt limt sammen, later det til, og han blir utsatt for plage og dans. Innholdet er absurd og tidvis humoristisk. Stemmebruken akkompagnerer scenene som framstilles. Krigsfly, våpen og to damebein inngår også i handlingen. En blomst trues på livet, og det makabre spiller med. Det gjør uhyggen også. Dukkelek på voksennivå gir meg ikke allverden denne kvelden, men som en brett i All Ears´ vifte fungerer forestillingen til Sarah Buchner tilfredsstillende.
Sarah Buchner. Foto: Pål Dybwik
Vi er også mange som lytter til Jennifer Gerstens samtale med gitarist Andy Moor og vokalist og trompetist Marion Coutts. De to skal på scenen seinere denne kvelden, og det gir fin mening å lære dem bedre å kjenne.
Så dukes det for trio. På scenen kommer trommeslager Blanche Lafuente, tubaist og elektronist Heida Karine Johannesdottir Mobeck og vokalist Risten Anine Gaup. Den blåvakre kombinasjonen av tuba og elektronikk flyter i rommet. Gaup leser tekst på samisk og engelsk, om tap av tradisjonsforståelse og ødeleggelse av samisk kultur, hvis jeg forstår den rett. Pengene bestemmer, makta rår, og det gamle forgår. Akkompagnementet formidler drama og uro, og musikken har egenart. Når Risten Anine Gaup joiker, samler stoffet seg på nyskapte plasser.
Det er mye finstemt utveksling å høre mellom trommer og tuba, og det går noen tråder tilbake mot den verdenen Jon Hassell skapte. Trioens bevegelser lar seg imidlertid ikke fange inn av denne enkle sammenlikningen.
Musikken kan låte dypt melankolsk, men den drar seg mot stadig nye stemningsleier. Kan skjelve spenstig og puste vakre forsiktigheter mot oss. Dette nå´et disse tre skyver på, har god støtte i solid tradisjonstrykk. Jeg kunne ønsket meg flere skarpe kanter, og jammen rocker de seg ikke til mens de sparsomme lyseffektene blinker moderat av klubb. Mot slutten blir det sjarmerende vuggevise, anført av Gaup, og vi får prøve oss i allsang. Jeg kan ikke skryte av at dette settet treffer meg med stor tyngde.
Andy Moor. Foto: Pål Dybwik
Andy Moor og Marion Coutts starter med å finne tonen, før vi får suget fra en gitar det er umulig å mislike. Settes vi tilbake til seint 70-tall? Tidlig 80? Ja, gjerne det. Coutts resiterer tekst i Patti Smith-ånd, og når trompeten hennes kommer på, blomstrer det i januar. Det låter melodiøst, fuzzy og kledelig gammelmodig på friskt vis. Marion Coutts´ kommentarer til det de holder på med, har en upretensiøs tone som kler dem begge. Looper og trommemaskin fyller ut lydbildene, og det blir folketone og tradisjonsmusikk i sjeldne omgivelser. Marion hadde rett i det hun sa i samtalen tidligere: Det er ingen som spiller gitar helt som Andy Moor. Han børster ut akkorder og får strengelyden til å henge. Den hakkete kvaliteten kan feire 50 år og gratulere seg selv med at den har blitt tidløs. Jeg lar meg underholde og varme av disse to. Verden trenger voksne mennesker som holder seg i dette upolerte feltet.
Så starter Coutts å synge om kart som ikke øver rettferdighet mot kyststrøkene. Hun er en god formidler, og det gjør ingen verdens ting om hun ikke er en bra trompetsolist. Spillets funksjonalitet bærer. De pleier den alternative rockens stolte aner. Andy harver løs, mens Marion synger om skjørhet. En oppkvikker av et sett.
Mot midnatt skal vi treffe en ny trio. Maja S.K. Ratkje er flankert av gitarist og elektronist Torstein Slåen og synthist, trommeslager og samplist Sigurd Ytre-Arne. Det har vært snakket høyt om tilstedeværelse i musikken, på All Ears. Det er ikke mangelvare når Ratkje henvender seg. Vi skal inn i en lydrikdom som tar grep om denne kveldens siste forestilling. Jeg får en god følelse av at noe står på spill. At noe nødvendig skal fram. Og sånn blir det.
Maja S. K. Ratkje. Foto: Pål Dybwik
Maja Ratkje får vokalretninger, sprang og sprik til å henge sammen på mesterlig vis. Det gjør også samspillet mellom de tre. Med gitarspill for framtida og overraskelse rundt svingene. «Tid for alt», mener jeg vokalisten improviserer rundt. Hun smaker på lydene og leker med klang og mening. Jeg er allerede fylt opp av inntrykk fra en lang kveld, men nå blir jeg faktisk renset.
Noen holder seg for ørene. Sånn kan den viktige massiviteten krympe. Det er en sann kunst å lydherje og begeistre på denne sammensatte måten. Det hektiske og det hysteriske samler seg. Skingrer for livet og gjør meg i godt humør.
Med ett er det «Bella Ciao» som får en liten runde i miksen. Det trenger vår tid. Maja plystrer og tyr til bjeller, mens fredag skifter til lørdag. Det er jo en tid for fest. Blandingen av strekk som får være i seg selv og korthugde partier som vil ut og vekk, fortsetter å leve i meg etter at musikken har lagt seg til ro inne i en dyp basskjeller. Blir med meg hjemover, sånn jeg vil at innholdet skal gjøre.
