FESTIVAL: «SOBRIL E BÆST!» var det noen som sa til en kjenning av meg.
Av Karoline Ruderaas Jerve
Jeg har aldri testet denne påstanden selv, men jeg forestiller meg at effekten av den er omtrent som effekten av å ankomme Mandal Jazz City («der elven møter havet!») en smågrå fredagsmorgen klokka 0705. Nattoget og de to timene med overraskende god søvn på stasjonsbenkene i Kristiansand gjorde at øyeblikket smakte akkurat riktig.
Liksom passe søvnig, passe sval. Byen skjenker deg hvilepuls, smilepuls, skjerpede sanser og duften av kaprifoler som streifer nesehårene idet jeg passerer dem på vei til Amalie Dahl solo. Åh, Nytelse, hvor er du i lufta!
«Vi får se om jeg får vekket jer» sier hun, og vi drikker to mellomkorte improstrekk sammen med (den lokalbrente) kaffen.
Amalie Dahl. Foto: Jens Bessesen/Mandaljazz
Byen, overstrødd med svære klatter av dyplilla- og magentafargede petuniaer – også de med en betagende duft – formelig velter mot en. Mykt sier de takk for i fjor, og hilser meg velkommen tilbake.
Mandaljazz 2023 var trolig det fineste jeg var med på i hele fjor. Det var som om jeg opplevde verden for første gang i livet. Alle farger, lukter og lyder fylte meg med intens undring. Derfor skulle årets festival måtte jobbe hardere for å gi den samme begeistringen.
Men! Først vil jeg påpeke at årets festival har vært en frydefull opplevelse. I likhet med hvordan Audun Vinger innleder sin tekst om Mandaljazz’ 10-årsjubileum, som blei behørig feira på Cosmopolite Scene i Oslo i april. I sin tekst satte Audun Vinger presist ord på hva som gjør Mandaljazz til en fantastisk festival, nemlig «the spirit of Mandal». Publikummet og den sjelfulle, underlige freaky sjarmen til arrangørene. Og på denne måten kommer selve programmet i andre rekke.
Etter Dahls nennsomme oppkvikker på Kulturrommet forduftet timene inn i en behagelig tåke inntil føttene fant veien over broen, og bålet blei tent utenfor Teltet.
Lassen. Foto: Jens Bessesen/Mandaljazz
Innledet av en inspirert hybrid mellom foredrag og standup presenterte festivalpatriark Erik Kimestad Pedersen den første av kveldens konserter – Harald Lassen med band – hvorpå essensen er at Lassens musikk er vertikal i sitt forhold til musikkhistoriske uttrykk. Noe som gjør den tidvis helt magisk. Denne kvelden var intet unntak, og Lassen serverte helt enkelt fortryllende musikere og fortryllende musikk. Stort sett presenterte de kjent materiale – fra debutplata Human samling (2020) og Spellemann-vinnende Balans (2023) – dog i elaborerte og ekstremt levende former. Unntaket her var første låt, en Sjostakovitsj-inspirert komposisjon, som kommer på neste plate. Musikerne er til enhver tid koblet på hverandre og på musikken, og kobler derfor tilhørerne også.
Mellom jazzbabb og babling gjorde Andreas Røysum Ensemble seg klar til dyst, med en ikke så reint liten rigg. Bandet talte 12 stykker på scenen, og på tross av at Joel Ring og hans cello uteble, blei bandet fylt ut med Ragnhild Fangel Jamtveit og Karoline Wallace som vokaljokere sammen med Sofie Tollefsbøl. En deilig variasjon.
Ryktet forteller at alle elsker dette bandet for tiden – de spiller på nesten alle relevante festivaler i sommer – og det med god grunn. I colemanske og coltranske utsmykning fikk vi et reportoar som inneholdt såvel motown-aktige låter som britiske folketoner. (Renessansemusikk, muligens??) og mer sedvanlige Røysumske låter.
Røysum Ensemble. Foto: Jens Bessesen/Mandaljazz
Bandet leverte musikken med den selvsamme energiske formidlingen, som alltid, eksemplifisert med Røysums enestående dansing, sprutende solopartier fra samtlige, og bandet som mater hverandre druer underveis. Jeg fikk likevel inntrykk av at bandet var litt slitne, selv om de ga sitt alt. Når alt dette er sagt, er det umulig å ikke bli dansete og glad av denne gjengen, og jeg blir desto mer nysgjerrig på hvordan det blir å høre dem neste gang.
Etter siste klapp for Røysum og kompani, var ører og føtter nokså svette og slitne. Kveldens siste band, Bixiga 70 fra São Paulo med sin rytmete funky afrobrasilianske musikk, ble derfor i stor grad bevitnet utenfor teltet. Her fikk man tatt igjen det tapte med kjente og ukjente rundt Bålet. Hva er vel egentlig Mandaljazz, om ikke et eneste stort leirbål?
Føttene gikk fra tassing til traving da de måtte ta skribenten langs bryggepromenaden til Christian Meaas solo på Piren Kulturrom. Jeg vet i grunn ikke hva mer jeg skal si om denne konserten enn at den – som forventet – var bergtagende. Eller for å sitere min sidekvinne «Dette må da være bassens 2001: En romodyssé!».
Christian Meaas Svendsen. Foto: Jens Bessesen/Mandaljazz
Jeg har ikke sett Svendsen solo siden Moldejazz 2021, da jeg også intervjuet ham til festivalens jubileumsdokumentarer om blant annet å spille solo. På Piren fikk vi oppleve hans mange spesialiserte teknikker, som å spille forskjellige buer, eller kroppsdeler, samtidig. Spille hele bassen med hele seg. Dette trollbandt alle ørene på alle kroppene i hele rommet.
Da denne kroppen omsider hadde fått hvilt seg – ja, slumret faktisk – var den klar for det som var mitt personlige høydepunkt denne kvelden, det JazZtipendiat-aktuelle Trondheimsbandet I like to sleep. Uten å overdrive, var dette som et tverrsnitt av hele rockehistorien. Det var som om vi var vitne til en svært nåtidig og helhjertet versjon av Spinal Tap. Tidvis hørte jeg anstrøk av konkrete band, som feks. Radiohead, atter andre ganger en mer vag emulsjon. Jeg vet ikke om det er fordi jeg leser Elizabeth Strouts Isabelle og Amy for tiden, men på et tidspunkt under konserten hørte jeg klokkeklart trommegrooven fra «Hot For Teacher» av Van Halen, som i pausen etterpå sendte meg i en lytteraptus av 1984. Han steike, som den plata smeller.
Likedan smalt Cosmic Swing Orchestra, med Petter Dalane i spissen, ganske godt fra seg, men kanskje mest i betydningen av å være streng. En streng, politisk bevisst yngre generasjon, en slags 2.0-versjon av Arthur Kay and his Insterstellar Tone Scientists.
Jenny Frøysa med Cosmic Swing Orhestra. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz
Både vittig og seriøse, eksempelvis med frasen «Good bye, ass» som blei gjentatt en rekke ganger i et atomkrig-scenario. Og ellers særlig musikalsk på plass. Likevel fremsto helheten litt utflytende. Jeg lurer på hvordan konserten hadde opplevdes dersom den ikke måtte konkurrere med det noe mer fullstøpte I like to sleep. Bandet har holdt på med dette prosjektet i fem år, og i likhet med Andreas Røysum Ensemble er jeg spent på hvor dette de tar ting videre. De er noen å følge med på, særlig i lys av Dalanes proklamasjon (trussel?) om at de skal holde på i 65 år til!
Sist ut denne kvelden var det danske bandet Vs Doom – et vennskapsband av festivalen. De satte et beklageligvis litt fislete punktum for kvelden. Mulig skulle de byttet konserttid med kveldens første band.
Allikevel spilte de for et publikum i sin mest begeistrede vigør inne i teltet, mens mange av musikerne utenfor teltet dannet opptakta til kveldens forrykende jam. Og så: sakta gå hem. Og glede seg til neste år, så klart!
