Tekst og foto: Pål Buset
(på bildet over: Tom Hasslan, Krokofant)

Young Nordic Jazz Comets var tidligere en konkurranse, men er nå en show case der alle er vinnere – i den forstand at ett band fra hvert av de nordiske landene, får utfolde seg i en knapp halvtime hver for innflydde representanter for jazz-Europa. I år er YNJC lagt til Helsingfors og sammenfaller med møtene til European Jazz Network. Med andre ord har fem unge band gode muligheter for å legge inn de første festivaljobbene i kalenderen for 2015.

I Helsingfors’ hippeste bydel,  Kallio, trykker et par hundre jazznisser seg inn på en jazzklubb ved navn Koko. Finsk tapas, vin og altså fem unge band (en øvre aldergrense for musikerne er satt til 30 år) står på menyen.

Først ut er Island og gruppa Aurora, en fersk kvartett (bass, piano, tenorsaksofon og trommer) som møttes på Musikkhøgskolen i Reykjavik. Til tross for at enkelte representanter for europeisk jazzbransje ser ut til å være mer interessert i vin og småprat enn ung, nordisk jazz, gir gruppa oss hyggelige tjue minutter med småsnirklete post bop. Like deler fritt og strukturert. Her er melankolsk knirking, surklesaks og en pianist som en tid forlater klaviaturet til fordel for en trombone – en trombone han i stor grad lager heller ukonvensjonelle lyder (les: støy) med.

Der Aurora er progressivt, både bråkete og stygt og pent av og på, er norske Krokofant hardt, kjapt og intenst som en veldig, tjue minutters utblåsning. Trioen (elgitar, saksofon og trommer) påstår hardnakka at navnet ikke er henta fra Knudsen og Ludvigsens univers, halvt krokodille og halvt elefant er de uansett der de glefser og dundrer seg fram i et riffbasert landskap et sted mellom jazz og rock. Krokofanten er en morsom skapning: en trommis som spiller veldig hardt og høyt, men også forbanna tight og lekent. En saksofonist som evner å produsere støy så vel som vakre, små melodier. En gitarist som har full kontroll på instrumentet og gjennom en rekke teknikker og pedaler maner fram et helt lite Hammond-orgel på Stratocasteren.

Overgangen til det danske bidraget, med et (u)passende nok svensk navn (Musik för hemlösa), er stor. Igjen blir jazzminglingen hørbar der saksofonistens sarte toner og trommisens gnikking på cymbaler har vanskelig for å nå særlig langt.

Her har vi et mer klassisk nordisk sound (det er et kommentarfelt nederst på sida hvis du har motforestillinger mot et slikt sound) med melankolske og lange klanger, klagende smijernsovner og frost som sprekker stein. Trioen består av kontrabass, gitar og trommer og opererer i et landskap der det meste er lov: her blir musikken til i nuet.

Sveriges bidrag har dessverre ikke like fint navn som Musik för hemlösa, men for et band Intone viser seg å være. Det er langt mellom ståpelsframkallende flygelhornmøter. Her er ett. Kvintetten består foruten flygelhorn av saksofon, bass, gitar og trommer. Et av kveldens klart mest låtstrukturerte bidrag – en gitar i myke, ofte melankolske progresjoner, tett i tett med bassen. Blåsere som deler en melodi, eller underbygger, forsterker, hverandre. En trommis med forkjærlighet for break beat. I likhet med Krokofant er Intone en sjangersammenblandende affære. Her er gode pop hooks kombinert med glitrende, velspilt jazz.

Sist ut er Finlands bidrag: Elena & The Rom Ensemblea. Vokalist Elena Mindru er opprinnelig fra Romania, og kombinerer rumensk string swing med amerikansk mainstream. Dessuten makter kvartetten (vokal, trommer, piano, fiolin og bass) å tilføye noe oppdatert og tidsriktig, kanskje særlig i kveldens siste låt der Mindru tar i bruk live sampling og gjør noen halsbrekkende vokalimprovisasjone – tett fulgt av fiolinisten, og i sum ikke helt ulikt en viss Iva Bittova. Kort og godt et knippe svært dyktige, unge musikere.

Jazzinorge følger de unge håpefulle videre på nettverksjakt i Helsingfors. Følg med om vil du vite hvilken betydning Young Nordic Jazz Comets har for grupper med et håp om å bli store på kontinentet.