Moldejazz 2015, dag 1 cover
Moldejazz 2015, dag 1

Foran flere tusen mennesker kunne den joviale kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen erklære Moldejazz 2015 for åpnet i går formiddag.

Bildet over: Trondheim Jazzorkesters Klaus Ellerhusen Holm (t.v.), Eirik Hegdal (midten) og Espen Reinertsen.

Det skjedde i Alexandraparken under faretruende grå himmel. Men som under resten av festivalåpningen – tradisjonstro med gateparade (Jazzlogen og dansere), ordførertale (Torgeir Dahl), festivalsjeftale (Hans-Olav Solli) og kunstneriske innslag (Daniel Herskedal, Mats Gustafsson) – holdt regnet seg på avstand.

Og ikke bare dét! Som ved et nådens nikk fra de høyere vestlandsværmakter holdt asfalten seg tørr gjennom hele den mørkhimlede dagen, der Moldes egen trompetist Kristoffer Eikrem fikk Shells Jazzstipend 2015 på kr 50 000.

Sleggeslag

Om åpningsdagen hadde sitt på det tørre rent meteorologisk, holdt den ikke dårligere mål musikalsk. Åpningskonserten med Artist in Residence Mats Gustafsson og hans 19 musikere sterke Fire! Orchestra i en godt besatt Bjørnsonsal ble det forventede sleggeslaget; Espen Reinertsen og Trondheim Jazzorkesters kvittering for fjorårets store Jazzstipend i Teatret Vårt la an en mer stillferdig, men minst like engasjerende henvendelsesform og armensk-amerikanske Tigran Hamasyan serverte pianospill på teknisk mesternivå under sin seine triokonsert i det fullpakkede og overopphetede klubblokalet Storyville.

Resten av mandagens program – to konserter med Ytre Suløens Jass Ensemble, parkkonsert med Red Hot og Josah samt enakteren «Driving Miles» – foregikk uten at jazzinorge.no rakk innom, men pr tirsdag formiddag var det ikke innløpt klager på kvaliteten her heller.

«Forgaflingspop»

Stillferdig, men sterkt: Espen Reinertsen (th) og Trondheim Jazzorkester.
Stillferdig, men sterkt: Espen Reinertsen (th) og Trondheim Jazzorkester.

Sett med norske øyne var Espen Reinertsens bestillingsverk for Moldejazz mandagens hovedattraksjon. Verket, en orkestral videreutvikling av Reinertsens album «Forgaflingspop», vekslet mellom kakofonisk klangnyanserte improforløp og melodiske strekk, og denne dramaturgien ble imponerende stødig ivaretatt av saksofonist/sanger Reinertsen sammen med blåserkollegaene Eirik Hegdal og Klaus Ellerhusen Holm (saksofoner, klarinetter), Eivind Lønning (trompet), Hild Sofie Tafjord (horn), Ole Jørgen Melhus (trombone) og Trine Knudsen (fløyte), sangeren Sofie Jernberg og «kompet» Ole Morten Vågan (kontrabass), Christian Wallumrød (tangenter, harmonium m.m.) Kyrre Laastad (trommer, vibrafon) og Erik Nylander (trommer). Den dempede grunnstemningen i musikken rommet en ganske så subtil vev av harmoniske og ikke minst klanglige detaljer, og om den orkestrale henvendelsen ikke var «balls up front», eide den mer enn nok vitalitet til å holde iallfall denne lytter i ånde.

Bare én vesentlig innvending (og den gjelder også konserten med Fire! Orchestra): Når et verk først har melodier med tekst, tar jeg det for gitt at tekstforfatter og sanger har noe på hjertet og gjerne vil bli hørt. Det ble de (som så ofte ellers) dessverre ikke i går, antakelig på grunn av slapp diksjon/vokal henvendelse og/eller håpløse frekvenskollisjoner i lydproduksjonen. Dermed ble ord og setninger nesten uten unntak irritasjonsmomenter i to instrumentalt strøkne konserter.

«Ritual»

Saksofonist Mats Gustafsson startet sin residensuke med Fire! Orchestra, den store versjonen av hans Fire!-trio med bassisten Johan Bertling og trommeslageren Andreas Werliin. Gustafsson har laget det nye verket «Ritual» for et 19-musikers band der Hild Sofie Tafjord er norsk medlem sammen med bl a de danske frijazzsaksofonistene Lotte Anker og Mette Rasmussen og svenske frijazzess som trombonist Mats Äleklint og tubaist Per-Åke Holmlander, og har gitt bandet rom for både individuell friblåsing og kollektiv bluesfundert grooving. Ensemblet frontes av de to sangerne Sofia Jernberg (som sammen med Tafjord hadde en to-konsertkveld i går) og Mariam Wallentin, og framsto som en spillesugen organisme med rimelig kort akselerasjonstid fra de melodiøse «nede»-partiene til fullt tutti-øs.

Sofia Jernberg (tv) og Mariam Wallentin i front. Bakom lurer Mats Gustafsson.
Sofia Jernberg (tv) og Mariam Wallentin i front. Bakom lurer Mats Gustafsson.

Men tross den tidvis overveldende kraftutfoldelsen (forsterket av et effektivt lysdesign) fortalte «Ritual» også at det bor en melodiker i Gustafsson, en beina-på-bakken-komponist som ikke trenger mange tonene på å smi en liten figur eller et tema som kan vokse seg stort og sint når 19 musikanter tar tak i det. Sånt gir grunnlag for dynamikk, og i den ganske streite dramaturgien mellom fort/høyt og langsomt/dempet framsto denne versjonen av Fire! Orchestra som mer av en «gentle giant» enn et monster.

Til de flestes (kunnskapsminister Isaksen inkludert) tilfredshet etter responsen å dømme.

Tonetett

Store ord har fløyet om Tigran Hamasyans pianoferdigheter, og den ennå ikke 30 år gamle USA-bosatte armeneren viste da også teknikk i toppklasse da han serverte perkussiv folkemusikkfundert jazz og robust-romantisk melodiøsitet sammen med el-bassist Sam Minaie og trommeslager Arthur Hnatek.

Tigran Hamasyan.
Tigran Hamasyan.

Den allerede prisbehengte pianisten har muligens mer å hente som formidler når/hvis tonetettheten blir litt mindre og «budskapet» litt klarere, men med kommende ECM-utgivelser (og samarbeid med norske musikere) på trappene, kommer vi til å høre mer, mye mer, fra ham. Det er med andre ord bare å lære seg navnet, om det ikke allerede sitter.

Publikumsmessig ble dag 1 en opptur for Moldejazz, og pr. tirsdag er arrangørskuldrene en tanke lavere. Men fortsatt står og faller mye på de store utekonsertene torsdag og fredag, så suksessen er ennå ikke spikret, selv om starten har vært god. Følg med.

Terje Mosnes (tekst og foto)

 

 

 

 

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev