KONSERT: Det er ikke bare på papiret kveldens program er spennende.
Bildet: Cloroform (pressefoto: Azteak/Cloroform.com)
Mange av mine fineste konsertopplevelser de siste årene er knyttet til Blow Out! og Mir. Konsertserien i Toftesgate har blitt et fristed for overraskelser, og kulturtilbudet i Oslo har kvittet seg med et hull. Det årlige høydepunktet er selve Blow Out!-festivalen i august der programmene har fått for vane å strutte. Slik er det også dette året, og denne første kvelden er det tre trommeslagere som starter ballet. Paal Nilssen-Love og Ståle Liavik Solberg på perkusjon og trommer, sammen med Ikue Mori som riktignok ga opp trommene til fordel for laptopen for mange år siden. Nå sitter hun foran skjermen og uttrykker seg med stillferdighet i de første sekvensene. Det låter skakt lyrisk, kortfattet og flyktig. Dump vibrasjon, syngende cymbaler og metalliske hvin inngår allianser. Vi hører et konsentrert samspill der trioen strekker seg mot de samme lydområdene. Det skyller mot land, slår mot stein og jeg tror jamen det skvulper litt også. Hvem som er anfører for hva, er ikke godt å si, og godt er det. En dyp basstone stiller seg midt i rommet og tar plassen, mens ny informasjon står på vent fra et trekløver som lykkes med samhandlingene.
Saken fortsetter under bildet.
Så er det bassisten Pascal Niggenkemper som skal på. Jeg hørte han på Kongsberg tidligere i sommer og ble da forsterket i troen. Blant improvisasjonsmusikkens ensomme ryttere, har han en høy stjerne hos meg. Det handler om total egenart og tilstedeværelse. Med alternative teknikker, preparering og kreativitet presser han ut rariteter, lyd du tenkte tilhørte andre steder. Det er melodiøs styggedom og dysfunksjonelle radiosignaler å høre. Selv bluesen får seg en omgang i ny drakt. Sidemannen min sier Niggenkempers sett minner han om Skeleton Crew og Tom Cora. Jeg svarer at jeg tenkte på Fred Friths preparerte 70-talls gitarer. Det er ment som komplimenter.
Bak navnet Guitars & Skrap står de to gitaristene Ketil Gutvik og David Stackenäs samt tangentspiller Anja Lauvdal og tubaist Heida Karine Johannesdottir Mobeck. David Stackenäs drar linjalen over strengene, og Gutvik bruker gitaren som perkusjonsinstrument. De to kler hverandre usedvanlig godt og har begge utviklet stilgrep de eier. Musikken bukter seg fram. Det rykker og napper. Lauvdal og Mobeck er gode lyttere. De trenger seg ikke på, men er tydelig til stede i felleskapet. Lauvdal og synthen beveger seg mellom stilsegmentene med største selvfølgelighet, og så er det tubaen som får fortellerstemmen. Gutviks lavmælte intensitet, og Stackenäs´ knitrende slide er lett å like. I andre avdeling setter Lauvdal seg ved pianoet og skyver musikken noe mot mer tradisjonell impro. Kvartetten har noe å fortelle.
Så ryddes det plass til dans, etter ordre fra konferansier Liavik Solberg. Deretter kommer Cloroform på scenen i oransje drakter. John Erik Kaada stiller seg breibeint mellom tangentinstrumentene og ser ut som en krysning av Keith Emerson og en veivesenansatt. Jeg innrømmer at jeg var litt skeptisk til Cloroform i forkant. Tenkte tilbake på storhetstiden og Blå-opplevelser rundt tampen av 90-tallet. Den skepsisen blir gjort til skamme. Ja, det blir til og med en slags dans i lokalet, og trioen fra Stavanger låter mer punka og ustyrlige enn noensinne. At de fremfører musikken sin med en slags godhjertet ironisk distanse, gjør opplevelsen total. Nilssen-Love og Solberg tar fram kubjellene og deltar i scenefesten. Her inne har man en kunnskap om gledespreding som andre festivaler kan lære av. Nå er enda flere av mine fineste konsertopplevelser knyttet til Blow Out! og Mir.
Arild R. Andersen
