KONSERT: Sandvika Storband blåser opp Carla Bley til riktig størrelse og hyller henne med stil.
Av Arild R. Andersen
De gangene Carla var i Oslo, pleide vi å dra ned til sentrum. Jeg husker ikke hvor mange ganger vi har sett henne på Club7, Sardine´s og andre steder, men Carla Bley ble uansett et musikalsk referansepunkt i livene våre. Det hjalp på at hun spilte i bandet til Jack Bruce, stod bak Nick Mason´s Fictitious Sports og pleiet studio-omgang med Robert Wyatt. Den vittige og surrealistiske innpakningen Carla Bley var så glad i, appellerte sterkt til oss med øre for Frank Zappa. Albumtitler som «I hate to sing», «Dinner music» og «Social studies» hadde en undertekst som traff oss, men det var musikken hennes som fikk oss til å velte over. Ingen jul uten at vi setter på «Carla´s Christmas Carols»! Hun har en sjelden bredde i uttrykksformene sine, og kvaliteten på storbandmusikken er like sterk som den vi kan påtreffe i duo- og trioplatene hennes. Det var veldig sterkt å se og høre Carla Bley på Victoria, for siste gang, ikke lenge før hun døde i oktober 2023.
Når Sandvika Storband skal hylle henne, har de hentet fram godt stoff. Jeg har fått oversendt settlista fra Eckhard Baur, bandets leder, og der finner jeg komposisjoner jeg kjenner fra albumene «Big Band Theory», «Goes To Church», «The Very Big Carla Bley Band», «Appearing Nightly», «Looking for America» og «Social Studies». Snakk om knippe! Jeg blir myk om hjertet. Det store Sandvikabandet er forsterket med saksofonist Tore Brunborg og trombonist Øyvind Brække. Eckhard Baur ønsker oss velkommen og forteller hvordan han selv ble inspirert av Bleys musikk, fordi hun gjorde ting på en helt annen måte. -Er det lov? Han forteller også at de startet planleggingen av hyllesten før komponisten døde.
Øyvind Brække og Tore Brunborg. Foto: Harald Opheim
Så er det sterkt å høre åpningssekvensen i «On the stage in cages». Som å bli dratt tilbake og holdt fast i øyeblikket til samme tid. Det svinger og knekker aldeles utmerket, med en passe tørr og smidig bass i bånn. Carlas harmonisering og sans for ettertrykkelighet blir godt behandlet, og altsaksofonist Guy Sion tar oss med på en av kveldens mange fine utferder. Det er fortelling, sødme og kupert terreng i dette materialet. Stemningsleiene står i kø. Når Tore Brunborg reiser seg med tenorsaxen, og gitaren synger bak, kommer applausen. Jeg liker meg også når el-pianoet kommer inn og vifter forsiktig med 70-tallet. Det er viktig dynamikk i det denne gjengen gjør. Storbandet kan blåse seg opp og legge seg flatt, uten at det høres anstrengt ut.
Baur forteller litt om Carlas liv og virke mellom låtene. Det gjør opplevelsen større. Den begeistringen han viser, deler jeg lett med han. Også når han snakker om Bleys styrke som pianist. Lyden er godt styrt denne kvelden. Det er balanse i lydbildet og plass til alle instrumenter. Carla var glad i trombone, og i «Who will rescue you» hever de fire Vika-trombonene seg, anført av Øyvind Brække. Det låter så bleysk at at det pirrer. Brække får også soloplass og fyller den med knastrende varme. Jazzen og populærkulturen var venner i Carlas verden. Her blir det dokumentert igjen. Musikken hennes har noe varmt menneskelig ved seg. Noe livsbejaende vitalt, enten hun åpner for sørgmodighet eller hun smiler i stort format. Det slår meg enda en gang her jeg sitter i hjørnet hos Herr Nilsen.
Foto: Harald Opheim
Vi får «All fall down» og «Someone to watch», og etter pause kommer «Utviklingssang». Nå er besetningen liten, med Brunborg og Brække plassert i front. Den starter med en bassintro som fungerer som Steve Swallow-hyllest. For en snutt «Utviklingssang» er! Når Tore Brunborg lufter tonen, dufter det garbarek i rommet, men kveldens tenor er holdt nedpå og er seg selv fullt og helt. Du verden! Brække får også utviklingen til å smelte. Det er sånt vi har gode musikere til. Sandvika Storband har mange fine solister som får vist seg, og de har en leder som hever trompeten i «Goodbye Pork Pie Hat». Spiller sjel inn i klassikeren. Den har jo ellers et tema som står av seg selv. Mingus, Bley og Sandvika er trioen sin! «Old MacDonald Had A Farm» er lystig og god, og konserten er snart over. Det slår meg at Sandvika Storband har klart å hylle Carla Bley, ikke bare spille henne. Klart å lokke fram essensen i det hun skapte, med respekt og glede.
