KONSERT: En godt komponert kveld med råskap og sødme.
Et arsenal av effektbokser er plassert på gulvet foran gitarist Stephan Meidell. De gjør det mulig å være like my formgiver av lyd som konvensjonell instrumentalist. Det er tangentspiller Øystein Skar som mater Cakewalk med temaer og melodier, gjerne lett naive og enkle som om de skulle ha forvillet seg inn fra ubedervet popkultur. Cakewalk hører ellers til i det mer eksperimentelle området av musikkverdenen, og det vi hører, har stort sett en mørk intensitet i front. Trommeslager Ivar Loe Bjørnstad er tydelig i det meste av det han gjør. Det gir klarhet. Blikket i Cakewalks musikk er festet minst fire-fem tiår tilbake i tid, uten at det de skaper på scenen, kan knyttes til et eksplisitt forbilde. Trioen drar med seg historien og bygger sin egen mosaikk, i likhet med andre vellykkede band i samtiden. De reiser snart en solid vegg, og når Meidell skifter gitar og finner fram et sett grovkornede akkorder, tillater jeg meg å tenke på Earth og Dylan Carlsons arbeider. Cakewalk stiller også med kontrasterende og kledelige pusterom og pauser i det overdådige. Bandet spiller i en halvtime. Det er i underkant av hva som kreves for å komme helt inn. Som smaksprøve betraktet, fungerer settet fint. Helt måltid kan vi ta en annen gang.
Hedvig Mollestad Trio skal fylle kveldens midtparti. De stiller med fininnstilt lyd og tar eierskap i rommet fra første anslag. Profesjonaliteten er gjennomgående, men ikke forstyrrende for vitaliteten i bandet. Det låter tøft, og musikernes bevegelser har rocken innskrevet i alle ledd. Jeg har knapt hørt en skarpere rhythm & blues-leveranse siden The Fabulous Thunderbirds satte Vika på hodet. Ja, selv gamle minner om Deep Purple får lov til å dukke opp. Gitarist Hedvig Mollestad, bassist Ellen Brekken og trommeslager Ivar Loe Bjørnstad er så samspilte at det ikke lar seg misforstå. Gitarlyden er romslig og diger, og Mollestad er på sitt beste i tette riff, som pådriver for resten av det som skjer på scenen. Ellen Brekkens spillestil har 70-tallet innskrevet med store bokstaver, og det er jo ikke nyhetsverdien som løfter kveldens andre innslag. Musikken er låtbasert, men har et levende element av improvisasjon i seg, noe som er helt avgjørende for innholdet. Ingen med en viss sans for denne urformen i triostøpning kan unngå å hektes på av Hedvig Mollestad & Co. Det går da også helt tydelig fram av publikumsresponsen. I likhet med Cakewalk roer også dette bandet ned med ballade, eller et sett forsiktig presenterte gitarakkorder med smakfullt akkompagnement. Jeg liker råskapen best, og det er den som fyller linjene igjen før punktum.
Det er Megalodon Collective som forvalter jazzen denne kvelden. Idéen med å sette tre vidt forskjellige band på plakaten, fungerer godt. Den unge septetten spiller låter fra det nye albumet sitt, «Animals, og vi som allerede har fått lov til å bli kjent med det, vet omtrent hva vi kan forvente. Likevel er det sånn at Megalodon Collective er noe annet på scenen enn på plate, og det oppleves som nytt å høre komposisjonene direkte fra musikerne. De to trommeslagerne Henrik Lødøen og Andreas Skår Winther er plassert foran bassist, gitarist og blåsere. Kanskje kun en praktisk løsning, men også et signal om betydning og likeverd. Det er bra å høre musikere som formidler stolthet og glede over det de gjør. Megalodon Collective gjør nettopp det, noe som smitter inn i musikken og opplevelsen, og de har gode grunner til å smile. Første låt er «Rasande Roland» som starter i et gyllent arrangement med klarinett og sopran, for deretter å sprette over i det lett latinske. Det går ikke lang tid før sidemannen min begynner å rope: -Det er fett. Sant nok det, og de selvkomponerte låtene har alle individuelle kvaliteter som gjør dem spennende. «När blev du så gammal (och ful)» og «Plutonia» står seg utmerket på scenen, og jeg opplever kollektivet som kveldens mest interessante og søte innslag. Det er i og for seg ikke riktig å framheve enkeltmusikere, men saksofonist Martin Myhre Olsen og gitarist Karl Bjorå setter seg i minnet. Hele denne kveldens sammensatte høykvalitet er likevel det som blir med meg videre.
Arild R. Andersen
