Trekkspill, fløyte og klarinetter kan ta deg til flere steder enn du aner.
Av Arild R. Andersen
Hver gang jeg skal møte en ny besetning som stiller seg i den frie improvisasjonens tjeneste, gjør jeg meg forestillinger i forkant. Om hvordan det vil komme til å låte og om hva de aktuelle musikerne kan tilføre hverandre. Sånn har jeg hatt det før denne kveldens møte mellom Andreas Røysum og Kalle Moberg også. De har hver for seg for lengst satt avtrykk i meg, og framfor alt har de markert seg med smakfulle stilfarger på den hjemlige og internasjonale scenen. Begge har sterke instrumentelle ferdigheter og en orientering som virker åpen og nysgjerrig. Men hva er det jeg har hørt i hodet når jeg har forestilt meg denne søndagskvelden? Jeg har iallfall sett for meg lette vimpler i bris, vingeslag og små luker som åpner seg. Skjelvende smådyr og springvann i kopper. Lyden fra alt dette har jeg hørt. Forstå det den som kan, men ikke tving det til å gi mening.
Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Det er siste ordinære konsert på Kampenjazz denne sesongen og første gang Moberg og Røysum spiller i duo på Cafeteatret. – Håper dere har forberedt deres respektive hjerter og sjeler, sier Andreas, før de to setter anslaget, som nærmest høres avtalt ut. De to møter hverandre på en lett skurrende flate, i en klang jeg ikke kjenner navnet på, men som vekker på sin egen måte. Det låter vakkert langt under overflaten, og det de spiller, er åpenbart lyttet fram med årvåkenhet. Skjæringspunktene mellom det entydig skjønnmalte og det friksjonsrike, er livfulle. Den tekniske briljansen er åpenbar, og den tjener det som er viktigst i musikken. Kalle Moberg kan trekke lyd jeg aldri har hørt før, ut av belgen. Han kler jo denne duo-settingen særdeles godt. De yndige nyansene og de ørsmå lyddetaljene får rom gjennom kvelden. Det er vel og bra å høre Moberg spille i Large Unit, men fraværet av tette omgivelser gjør seg. Det samme gjelder for klarinettsløyfene til Røysum, og de iboende mulighetene for avdempethet som han forvalter så fint.
Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
De holder opp speilet for hverandre og får instrumentene til å reflektere og anspore. Den intuitive kraften har gode vilkår med en sånn musikalitet i bånn. Musikken flagrer, bukter seg og skjelver. Tar seg opp, intensiveres, klager og krakelerer. Det er balanse i det som kommer. Ingen høydeforskjell eller overtramp. De gir hverandre åpninger og limer idéer. Formidler alvor og drama, og det er oppdrift i utlegningene. De er også rene lydmakere. Og perkusjonister, uten en tromme i nærheten. Plutselig har Andreas fått et insekt i klarinetten og er det ikke også noe summing i trekkspillet? Det er vel forestillingene som slår inn igjen. De innbyr seg selv.
Det er også sånn at de to gir hverandre plass til korte solosekvenser som gjerne fylles med karakter. Samtidsmusikkens språk tar seg inn, og variasjonsbredden holder musikken oppe. Frijazzens mange fettere av uttrykk drar forbi. Når lengselen i bassklarinetten treffer, og Andreas Røysums kroppsspråk nærer lyden, er det fint å være til stede. Det er ikke mange øyeblikk som mangler fortelling denne kvelden. De gangene musikken måtte nærme seg det blasse, viser Røysum og Moberg en slående evne til å reetablere nerve. Jeg rekke på ingen måte å falle ut. Godt ute i konserten hever Andreas fløyta, og vi ankommer enda en ny stasjon. Jeg lukker øynene fordi jeg syns musikken fortjener det. Trekkspill og fløyte. Jordbær med fløte. Det smaker. Jeg vet ikke hvor lenge Andreas Røysum og Kalle Moberg har kjent hverandre, men de får det til å høres ut som om de har vokst opp sammen. Brødre i ånden er de uansett.
