«Pastor'n» cover
Asmundsen & Co
«Pastor'n»
Losen/Musikklosen

Briljant idé, briljant album

Tine Asmundsens «Pastor’n»-hyllest er velspilt, og også en tankevekkende påminnelse fra en sterk kvintett.

Pianisten Einar «Pastor’n» Iversen er mediefeiret gjennom så mange år at han i en alder av 87 for lengst er innlemmet i vår nasjonale «hall of fame». Det betyr at selv voksne folk uten spesiell forkjærlighet for jazz vil gjenkjenne navnet hans, iallfall de av dem som ikke tar det for gitt at musikk bare er noe som oppstår i en mobiltelefon.
Komponisten Einar Iversen, derimot, er ikke fullt så mediefeiret, så når bassist Tine Asmundsen plukker ut 11 Iversen-komposisjoner til et nytt album, er ideen i seg selv verdt stående applaus. Men det er bare starten, for måten Asmundsen, trompeter Magnus Aannestad Oseth, saksofonist Vidar Johansen, pianist Rune Klakegg og trommeslager Terje Engen formidler disse låtene på, er både bevegende, imponerende og ikke så rent lite tankevekkende.

Tine Asmundsen har spilt mye med Einar Iversen siden 90-tallet og har for anledningen valgt låter komponert i tiåret 1999-2009. Det inkluderer blant annet de den perlefine valsen «Swedish White Nights» og vuggevisa «Rufus sover», og repertoaret som helhet viser en sikker og svært melodibevisst komponist som på mange måter springer ut av standardidealene i «the great American songbook». Ingenting er lettvint eller minste motstands vei-fundert over Iversens låter, alle er bygget opp som små, komplette fortellinger med hode, midtparti og hale, og betegnende nok er det de tre «veteranene» Asmundsen, Klakegg og Johansen som har tatt hånd om det meste av kvintett-arrangeringen. Kall disse utsøkte utøverne gjerne for 60-tallsmodernister der de sammen med den like velklingende «unglyden» Oseth og Engen plasserer både seg og Pastor’n midt i den tradisjonen, og når det skjer uten at et støvkorn kommer til syne, er det fordi kontrollert pågåenhet, harmonisk følsomhet, full instrumentbeherskelse og uopphørlig swingfølelse aldri støver, uansett stilart.

Det tankevekkende ved denne gjennomførte og stilsikre samlingen er påminnelsen den gir om at ikke alt spennende og hørverdig nødvendigvis må springe ut av miljøene rundt Jazzlinja i Trondheim, Musikkhøgskolen i Oslo og andre læresteder. Visst skjer det fortsatt store og begeistrende ting der, både innen nyskapning og perfeksjonering, men ingenting av dette forringes av at det spilles på skyhøyt nivå også innen mer etablerte uttrykk. Kanskje burde vi i mediene ta en smule selvkritikk for en viss overfokusering på «det nye og spennende» og erkjenne en tendens til å overse eller ta for gitt at musikere som var «unge og spennende» for 20, 35 eller 50 år siden kanskje leverer enda bedre i dag, og er verd mer oppmerksomhet enn den som blir dem til del?
Det heter seg at ingen gidder å lese om tog som er i rute, og at det derfor heller aldri skrives om tog som er i rute, bare om tog som kræsjer eller sporer av. Nå er det slik at en stor, kanskje den største delen av norsk jazz er veldig godt «i rute», men dag ut og dag inn er henvist til å utspille seg utenfor rampelyset. Siden jazz ikke er det samme som tog, burde vi kanskje skrive mer om denne musikken, og ikke passivt bidra til at den stilner og til sist forstummer?

Fra forsiden

Nyhet

– Improvisasjon holder ikke

Musiker Bjørn Alterhaug reagerer på riksrevisor Per Kristian Foss sin bruk av begrepet improvisasjon, og skriver i dette innlegget om ordbruk og virkning.

Meld deg på vårt nyhetsbrev