«Eplerose» cover
Stian Lundberg
«Eplerose»
ØRA Fonogram/Musikkoperatørene

Bakom synger historien

Stian Lundberg bygger bra musikk av gamle stilelementer.

Det vokser gode trommeslagere på trær her i landet. Stian Lundberg heter en av dem, og nå er han ute med sitt andre album, «Eplerose». Lundberg har åpenbart en forkjærlighet for buskvekster og i særdeleshet de som tilhører rosefamilien. De sju låttitlene på albumet lyder som følger: «Steinnype», «Doggrose», «Myrhatt», «Bulkemispel», «Sølvmure», «Mjødurt» og «Eplerose». Riktig vakkert, selv om titlene sier fint lite om innholdet i musikken.

Steinnype er den planten vi kalte for nypetorn, og den er altfor skjør til å bære tyngden i åpningssporet «Steinnype». Denne låta er albumets råtass, med røtter tilbake til det hellige 60-tallet og nære slektskapsbånd til flere av vårt lands samtidsorkestre. Med seg i bandet har Lundberg gitarist Alexander Pettersen, keyboardist Vegard. L. Bjerkan og bassist Bjørn Marius Hegge. Kyrre Laastad spiller perkusjon på «Steinnype». Det hardtslående og tettsittende spillet til Lundberg er bjelken i dette sporet. Den variasjonsbredden han tar ut, er formidable. Så har han da også erfaring som studiomusiker og teatermusiker, og fra en lang rekke band, blant annet Johndoe og Ida Jenshus. Bassist Hegge kan lene seg tilbake og skyve på med et lite og kresent utvalg av dype kommentarer. Det syder og bruser i Bjerkans synther og orgel, som i et Elephant9 med snabelen hevet. Gitaren gir seg hen til lange og sprukne linjer. Det fins en oppskrift for sånt.

Musikken låter vel og bra, og jeg liker typen. Det jeg imidlertid savner, er en noe sterkere egenkarakter. Så kommer vakre og langsomme «Doggrose», med lettfattelig melodiføring og mykt vesen. Stian Lundberg sier han aldri har låst seg eller definert seg til en bestemt sjanger. Det lar seg forstå i møte med «Eplerose». «Myrhatt» stiller seg i den forsiktige råskapens tjeneste og har fine idéer, men det ville ikke ha skadet å jobbe noe mer med disse riffene. Selve lyden i instrumentene er av klassisk og fint merke.

Side B starter med «Bulkemispel». Den har høylytt gitar i front, før Bjerkan får rom til å sveve. Her er bandet på sitt beste, med gjenklang av gammel Pink Floyd og flere med dem, i kulissene. Denne gammelmodigheten til Stian Lundbergs band er sjarmerende. Håndverksmessig er det de gjør, bunnsolid. Så er det også sånn med denne LP´en at et utvidet samvær med musikken og flere runder med vinylen, får låtene til å rykke nærmere. Slik blir «Sølvmure» en blomst jeg plukker med og setter i vase sammen med «Mjødurt». Den sammensatte rock- og jazzhistorien «Eplerose» springer ut fra, tåler å bli revitalisert av dugelige musikere.

Fra forsiden

Nyheter

Ototoi spilte seg til Jazzintro-finale

Det var Ototoi som sikret seg den andre finaleplassen i Jazzintro 2022 under Maijazz i Stavanger søndag kveld. I juli skal kvartetten kjempe om tittelen Årets unge jazzmusikere 2022, lanseringspakke fra Norsk jazzforum, mentorprogram støttet av Talent Norge samt Gramo-stipend på kr 150 000.

Meld deg på vårt nyhetsbrev