Punkt ivaretar kravene til skarpt program, så vel som til smittevern.
Vi heiser flagget for den løsningsorienterte festivalkulturen og holder meter´n. Så kan musikken omslutte oss og minne oss på hva nærhet kan være. Punkt er den tredje korona-festivalen jeg opplever, og i likhet med Oslo Jazzfestival og Blow Out!, har den et program som strutter av løfterike navn. Landet vårt er som kjent selvforsynt på musikalsk kvalitet. Det gjør det tross alt enklere å være norsk festival i isolasjonismens vanskelige tid. Jeg har på ingen måte glemt Punkt-årene med Brian Eno og David Sylvian, men det var i går, og jeg er i Kristiansand i dag. Covid 19 kan ta seg en bolle, mens vi lytter og gleder oss.
Mats Eilertsen. Foto: Petter Sandell/Punkt
Før jeg dro nedover, tok jeg fram de to albumene «Reveries and Revelations» og «The Height of the Reeds», kanskje for å forberede meg på hva Punkt-fredagen byr på. Mest for å gjenoppleve to distinkte utgivelser fra de to foregående årene. Mats Eilertsens «Reveries and Revelations» er første programpost i kveld. Albumet fra 2019 er et svært vellykket samarbeid mellom sju musikere som aldri spilte direkte sammen. Eilertsen brukte de separate bidragene og konstruerte musikken på egenhånd. Her i kveld har han bare med seg bassen sin. Han stiller alene på scenen, og innholdet i «Reveries and Revelations» blir naturligvis noe annet. Han bruker buen på bassen og skaper sakral stemning. Dette er sår og vakker sang fra trekroppen. De dype tonene vibrerer gjennom rommet. Den forstørrede lyden har sin egen kvalitet. Så sniker det seg inn en folketone, og musikken har ingen hast. Denne nakenheten lar seg nyte. Eilertsen har en teknikk som gjør han i stand til å formidle innenfra og en modenhet som fyller sprekkene i musikken. Han spiller med seg selv og skaper mektige sig. Ja, han forteller meg mye jeg ikke kan gjengi. Knirker seg fram mens det buldrer i bakkant. Han kan åpne ubrukte flater og invitere inn. Dette er en av de soloforestillingene som holder på retningen mens den benytter flere innganger. Det låter både lekent og alvorlig. De effektene han anvender, får overskridende betydning for innholdet. Konsertens fuzz-avdeling beveger seg stilsikkert mot ytterkantene. Her liker jeg meg bra. Han behandler tonene som nære venner, enten han bråker eller hvisker oss i øret. Mats Eilertsen tar oss med ut, og det er fint å få reist litt i disse tider.
På albumet «The Height of the Reeds» benytter Arve Henriksen kor og orkester fra Opera North. Han har også med seg Jez Riley French på feltopptak, samt Eivind Aarset og Jan Bang. De to sistnevnte er også fullt til stede i kveld, sammen med et strykeensemble. Arrangementene er gjort av Aleksander Waaktaar. Det ligger til rette.
Arve Henriksens «The Height of the Reeds». Foto: Petter Sandell/Punkt
Når Arve Henriksen starter å synge, synker Punkt-følelsen inn i meg for å bli der. Denne sangen kommer langveisfra, men lar seg ikke stedfeste. Kveldens konsertversjon av bestillingsverket fra Hull, byen som var «the UK City of Culture» i 2017, vil skille seg fra albumversjonen. Strykerne drar inn med dramatisk tyngde, og siget fra Jan Bang og Eivind Aarset renner stille. Pusterommene avler forventning og kontrasterer det som skal komme. Henriksens trompettone er lik seg selv, vakkert frakoblet de kildene den henvender seg gjennom. Melodien får lov til å leve, mens elektronikken kommenterer med dype vibber og rullende bulder, som etter torden. Stemningsleiet er ikke direkte oppstemt, men den finstemte dynamikken i musikken gjør den flertydig. Det skal noe til å få de mest sensitive partiene til å leve, forhindre dem i å falle ut i føleriet. Evnen til å gi følsomheten nerve er noe av det sterkeste jeg forbinder med Bang, Aarset og Henriksen. De viser den fram igjen i kveld. Gråten i Henriksens vokal, er deilig alvorsfylt, mens broen i Hull flimrer i svart-hvitt over bakteppet og minner oss om hva vi hører. Hele det lille orkesteret løfter seg i bølgende bevegelser, og gitaren til Aarset låter for en stund godt konvensjonelt. Hvis groover kan vugge, så kan det være det de gjør i denne musikken. Bandet blåser seg opp og lar det gå dans i uttrykket, før det påtar seg helt andre oppgaver og snakker til oss fra den andre siden. Det er fint å være publikum mens mørket senker seg i panoramautsikten over byen. Konsertversjonen står ikke tilbake fra den vi kjenner fra vinyl. På sitt beste er samklang og samhandling mellom strykere, blås og elektronikk lett fortryllende.
Helge Sten. Foto: Petter Sandell/Punkt
Vi får ikke svelget unna før Helge Sten trekker oss inn i et gråmønstret og vrangt, remikset speilbilde av det vi nettopp har hørt. Han skaper forventning. Det ligger frampek om noe stort og tungt i de første omdreiningene. Pulsen og lyden bærer uhygge i seg, og vi blir da også ganske snart omsluttet av blytung materie. Sten er en mester på massivitet, og han fornekter seg ikke nå heller. Det dirrer i brystbeinet. Dette kan få turbiner og jetmotorer til å lengte hjem. Så senkes volumet, og rester av lyrisk trompet leker i nye omgivelser. En intens rødfarge på bakveggen framhever Stens silhuett over utstyret. Det er drama i alle ledd. Han kommuniserer med alle lagene i musikken og overrasker, sånn han har for vane å gjøre.
Artist in Residence, Anja Lauvdal, skal ha latt seg stimulere av Tor Ulvens dikt i utformingen av bestillingsverket «The School of Lost Borders». Da er det iallfall ingenting å si på inspirasjonskilden. Poeten med det kompromissløse blikket. Han var en fremragende betrakter, med utsøkt evne til å språkfeste hva det måtte være. Det tenker jeg må være noe å ta med seg inn i musikken. Lauvdal ønsket i utgangspunktet å skrive en pianokonsert. Det ble etter hvert en piano-, synth- og trøorgelconcerto.
Anja Lauvdals «The School of Lost Borders». Foto: Petter Sandell/Punkt
Hun har med seg fire strykere, bass og trommer på scenen, og romantikken kommer på visitt i introen til Lauvdals nye verk. Strykerne maler mykt og lett. Dette er linjer som vil oss vel. Bass og trommer flytter inn og understreker idyllen. Lauvdals pianospill har flere stemmer og stillag i seg, og bandet forflytter seg etter hvert i retning av vår tid. Her er det åpenbart mange idéer som skal ut, og septetten går inn i et rytmisk tettsittende parti, der intrikate arrangementer skyves fram som poeng. Lauvdal og Ole Morten Vågan finner fram til hverandre, og samspillet løsner. Det er originalitet i dette stoffet, og kurvene kan være krevende å følge. Tyngdepunktet forflytter seg. Strykerne farger mye av opplevelsen. Det kan låte både catchy og svevende, under Anja Lauvdals ledelse. Som pianist klarer hun å åpne et eget rom, og når hun tyr til synthen, går vi inn i et neste. Så er det trøorgelets tur. Hun tar bedehusstemningen ut på nye eventyr. Det låter innbydende lettfattelig, som i popkultur. Jeg får ikke tak i alt komponisten har på hjertet i kveld. Denne musikken vil jeg gjerne høre om igjen.
60-årsjubilanten Nils Petter Molvær. Foto: Petter Sandell/Punkt
Siste remiksavdeling rommer et helt stjernelag, men før de starter, blir Nils Petter Molvær gratulert med 60 i september. Hele salen reiser seg og hipper. På scenen befinner seg Eivind Aarset, Audun Kleive, Mats Eilertsen, Erik Honoré, Jan Bang og Molvær. Det vi får, er kjent og kjært, og det låter usedvanlig friskt. Molværs trompet stiller seg i midten av det som foregår. Det låter så tilbakeholdent og inderlig at det treffer hardt. Som om sorgen er en forlengelse av leken. Audun Kleive briljerer, og hele bandet låter inspirert. Dette er gjort med uanstrengt autoritet, som om arven etter Miles Davis og Jon Hassell har gått opp i en høyere og frigjort enhet. Det er så tøft at det står av seg selv. Det høres ut som om dette er noe alle elsker å være i. Mot slutten syns jeg riktignok at de mister noe styrke. Arve Henriksen hekter seg på, og overdådigheten truer spenstigheten, uten at det rokker ved kveldens kvaliteter. Selv mens pesten råder, kan Punkt lindre plagene. Det er virkelig noe jeg tar av meg munnbindet for.
