Åpner seg langsomt

Det fins en gitartradisjon som nekter å innordne seg. Den rommer spillestil uten opplagte stilmønstre og et sett av uttrykk i stadig vekst og forandring. Jeg husker første gang jeg hørte Fred Frith. Da startet jeg min egen forståelse av hva dette kan dreie seg om. Det handler om utøvere som leter etter nye veier ut og vår egen evne til å omstille oss i møte med det overraskende. Enten de heter Taku Sugimoto, Loren Connors eller Manuel Mota, så har de lært meg å møte egenart med åpenhet og lete fram et egnet lytteperspektiv. Det fins knapt et instrument som er så belastet med klisjéer og tilbedelse som gitaren, og det er derfor ekstra befriende å høre på dem som stiller seg langt til side for det tilvante. Her hjemme har vi noen gitarister som tilfører dette eksperimentelle feltet levende innhold. Stian Westerhus er en av dem. En annen er Ivar Grydeland. De har skapt hver sin verden. Stephan Meidell er en tredje. I Strings & Timpani nøyer han seg ikke med gitar, og Hyphen er da heller ikke noe typisk gitaralbum. Meidell er også oppført med synth og elektronikk. Den andre halvdelen av duoen, Øyvind Hegg-Lunde, spiller trommer, perkusjon og synth. Hyphen er et album som kombinerer utbrodering med saktmodighet og gir de små overraskelsene betydning. Duoen lar temaene i stykkene sirkle rundt seg selv mens de ornamenterer med grå akkorder og kledelig vemod. Dette handler ikke om å spille for å vise seg selv fram. Jeg slipper å vente på at gitaristen skal stille seg i sentrum. Enten det er med de små eksplosjonene i «Step Out» eller de lange dragene i «Secret Passage», så skaper duoen underfundighet. Fundamentet eller backingen kan ha et industrielt preg, en kjølig understrøm, eller den kan fremstå som primitivt slentrende som i «Leapfrog». Hver låt har sin egen scene der et lite kammerspill åpner seg mot lytteren. Der musikken tenderer mot det forutsigbare, slipper duoen til et element av uro. Jeg liker «Memories in Orbit», og det er ikke bare fordi den får meg til å tenke på Ummagumma. At Strings & Timpani reiser gjennom tiårene og plukker med seg idéer som to Askeladder på tur gjennom populærkulturen, er slik det skal og må være. Det gir utsikt til de områdene musikken deres kommer fra, det kuperte landskapet der sjangrene lever side om side i fordragelighet. Hyphen roper aldri på oppmerksomhet. Det gjør samværet med albumet totalt uanstrengt. Øyvind Hegg-Lunde og Stephan Meidell skaper musikk som åpner seg langsomt og fremstår som ujålete. Det er vel omtrent slik jeg ønsker å beskrive de beste vennene mine.

Arild R. Andersen