Festivalen styrker profilen og slipper til nye og overraskende stemmer tredje dag.
Jeg har hatt fin nærkontakt med lydprøvene på Punkt. Hotellrommet mitt ligger rett under Stup, og i dag har lyden fått det til å riste helt inn i dusjkabinettet. Jeg lurer på hvem det kan ha vært som forårsaket ufreden. Maja S.K. Ratkje skal opptre i kveld. Det samme skal Stian Westerhus og Helge Sten. I går var det Eivind Aarset som hadde mest lyd i posen. Høy og massiv lyd kan inngå som kunstgrep i musikken. Det kan stillfarenhet også. Lydprøvene forteller lite om hva kvelden vil bringe.
Håkon Kornstad. Foto: Petter Sandell/Punkt
Håkon Kornstad er førstemann ut. Han går inn i noe nærmest sakralt og hevet, uten at det virker distansert. Han er virkelig til stede i det han gjør. De velvillige melodiene han liker å fremme, inviterer inn. Det er som om de vil oss vel. De lagene som bygger seg opp i musikken til Kornstad, forandrer uttrykket kontinuerlig. De legger på seg og tar av og fungerer som fine baktepper for saksofonistens spill. Det han gjør, er makeløst, inspirert av albumet «Out Of The Loop». Han spiller fløyte med klarinettmunnstykke, og han setter i gang en bassfigur som er finstemt i seg selv. Det er en meddelelse som fungerer. Så er det tid for plystring, og jeg må ærlig innrømme at Kornstad har gjort meg klar over at jeg liker noe jeg trodde jeg ikke kunne like. Uansett er det barytonsaksofonen som forteller Kornstads fineste historier. Det er i den jeg opplever at han er absolutt hjemme. Den klassiske sangen tar han også fram, og igjen får han alle ingrediensene i stuingen sin til å trekke sammen. Håkon Kornstads musikalske hybrid er unik og vellykket. Han gir oss en helt egen opplevelse.
Punkt Ensemble. Foto: Alf Solbakken/Punkt
Så er det et stort band som skal entre scenen. Punkt Ensemble teller Eivind Aarset, Jan Bang, Erik Honoré, DJ Strangefruit, Audun Erlien og Jonas Verlo. Som gjester har de med seg André Kassen på saksofon og Canberk Ulas på duduk. Det er Ulas som får starte. På et elektronisk flyvende teppe. Musikken tegner opp bilder sterkere enn de du kan se på film. Den skjelvende tonen fra mannens duduk er som skapt for det slettelandskapet bandet skisserer. Det er skumringstime utenfor panoramavinduene på Stup, og det gjør seg som visuelt akkompagnement. Ulas går av scenen, og saksofonisten får en langt mer bastant backing å gi seg hen til. Skarpskåren duving er noe denne gjengen vet å håndtere. Når rytmene opphører, er det de fløyelsmyke overflatene som ligger tilbake. Så banker trommer og elektronikk fram et solid, etter hvert kompakt og blytungt fundament. Det kjennes i kroppen. Ensemblet leker fint med lyd, men de går seg også nærmest vill i enkelte partier. Den intense veggen kunne tjent seg på noe mer varierte mønstre i tapetet. Audun Erlien tilfører fine utlegninger på bassen. Så er det over i noe enda mer storstilt. Voldsomme utbrudd og saftige klask slynges mot oss. Det låter substansielt og velskapt. De spanderer også litt Punkt-funk, akkurat passe skakk til å oppleves som interessant. Bandet framstår som et kontrollert uvær, og et kreativt stormsenter man ikke trenger å søke ly for. Tøft er ordet. Når ensemblet legger seg til hvile, blir vibbene sittende igjen i organismen. Ja, det verker faktisk litt også.
Punkt Ensemble. Foto: Petter Sandell/Punkt
Ståle Storløkken og Helge Sten. Foto: Alf Solbakken/Punkt
Så er halve Supersilent og vel så det, klare for å remikse. Ståle Storløkken og Helge Sten beveger seg inn i sonen for bulder og brak og har en helt egen palett å blande farger fra. Det er storveis abstrakt, og de lydene som kommer, gir assosiasjoner i mange retninger. De to fører tette samtaler og har helt åpenbart en felles estetisk forståelse. Musikken er rik på overraskelser av forskjellig størrelse, og det gjør den interessant å lytte til. Bevegelsene mellom det røslige og det lette er smidige. Storløkken og Sten er virkelig gode når de flørter med støy og herjer med hverandre. Det styggvakre er i ytterst gode hender. Sånn kan et fremragende remiks-sett låte.
Benedikte Kløw Askedalen. Foto: Alf Solbakken/Punkt
Så er det duket for kveldens nykommere. Benedikte Kløw Askedalen er en sanger og komponist som ønsker å frigjøre seg fra musikalske restriksjoner og være raus. Hun har skrevet bestillingsverket «Looking Forward To My Afternoon Retreat», og hun har med seg Erik Lindtner på gitar, Ole Petter Ålgård på tangenter og Bárdur Reinert Poulsen på kontrabass. Det første jeg tenker på når Kløw Askedalen begynner å synge, er Annette Peacok og Aimee Mann. De to kan stå som bilde på noe av det vår vokalist kanskje ønsker å gjøre. Dette bandet presenterer noe som er befriende å høre. Det bryter med alt annet som er presentert på festivalen i år. Og det er lett å falle for denne stemmen. Det er i grunnen noe artrockaktig over denne forestillingen. Ja, selve uttrykket deres har noe naivistisk og godhjertet over seg. Noe godt menneskelig. Å høre en ung kvartett ta opp disse trådene, er fint. Dette er på ingen måte musikk som er ferdig, men det som er ferdig, er heller ikke i bevegelse. Gitaren tar noen runder i det hektiske, mens resten av bandet produserer underfundig lyd. Det er sterk motivasjon i det som kommer. Bassisten gjør en bra figur når han får rommet, og musikken går ikke av veien for å ta inn i det helt enkle. Det er Benedikte Kløw Askedalens stemme som bærer innholdet, men hele bandet har så mye bra i seg at det bør få tid til å utvikles. De virker overveldet av responsen de får, før de fortsetter inn i det som blir kveldens mest sjarmerende sett.
Det er Maja S.K. Ratkje som remikser, og hun går rett inn i sitt eget særpreg. Hun formulerer seg stort og sammensatt og produserer helt egne spor. Benedikte-kvartettens musikk blir både maltraktert og hyllet, sånn jeg hører det. Lindtners gitar får ny betydning i Ratkjes hender. Det er fint. Stemmen hennes har lite sympati for konvensjonell form. Den kan låte gåtefull og eventyrlig. Ratkje skrur opp volumet og tetter rommet. Det klaprer, rutsjer og gnistrer. Vi tas inn på vakre musikalske avveier. Det fins knapt et dekkende begrep for det hun skaper. Kanskje vi skal kalle det ratkjeri. Også denne gangen står det igjen et tydelig merke etter henne.
SKRIM. Foto: Petter Sandell/Punkt
I gamle dager fantes det noe vi kalte for supergrupper. Det tenker jeg på idet SKRIM stiller seg foran oss. Det er Gard Nilssen, Ståle Storløkken, Morten Qvenild og Stian Westerhus. Når de starter, forstår jeg straks at jeg har spilt det nye albumet deres på for lavt volum hjemme hos meg selv. Musikken blir iallfall tydelig på en annen måte her på Punkts scene. Det er så deilig å høre den smattende vekten i Westerhus´ gitar. Høre hvordan Gard Nilssen driver den voluminøse materien fram. Det låter som om det går an å lage musikk av nesten-ulykker. Det låter dramatisk, men har et godt utfall. Bassdrivet går ned i gulvet, og denne orgellyden kan velte lass. Dette er stilfullt på rått vis. Hvis rocken ønsker å leve, kan den gjerne gjøre det sånn. Dette er musikk som klarer å holde på nysgjerrigheten min. Bandet spiller seg inn i kroker jeg sjelden eller aldri har vært, og de beveger seg mellom melodibrokker og eksperimentalisme med selvfølgelig kontinuitet. Lyden i instrumentene er både klassisk og frisk. Det er feeling i det de foretar seg. Westerhus tar av seg gitaren, setter seg på knærne og framtvinger ny lyd fra boksene sine. Skjønnheten kommer innenfra. Det hører vi nå. Det krever en stor trommeslager for å slå dette infernoet på plass. Det er virkelig en kunst å gjøre så mye fint i ytterkantene. Heavy impro er undervurdert. Det vanvittige drivet tar galskap på alvor. Når Westerhus synger, svever Scott Walkers ånd over bordene. Bandet går inn i støyen og stamper den fram. Vi blir omsluttet. For et band. For en opplevelse.
Stian Westerhus. Foto: Petter Sandell/Punkt
Dette er åpenbart kvelden for fete og rå uttrykk. Remiks-duoen Kristian Isachsen og Alessandra Bossa styrer inn i en tung utforskning av vokaluttrykk og lyd. Det slår så du kjenner det og smeller ubarmhjertig. Så kommer bruddene der de sneier innom godt brukte improvisasjonsuttrykk, før de drar videre inn i terreng som ikke helt makter å vekke meg. Glimt fra SKRIM-settet slipper gjennom og blir brukt som underlag for duoens idéer. En blytung bass skjelver hemningsløst. Det blir noe blast over denne opptredenen i etterkant av SKRIM.
Så er Punkt festivalen over for i år, og jeg sitter tilbake med et stort knippe sterke opplevelser. Enda en gang har arrangørene klart å ivareta festivalens sterke profil og gitt nye artister sjanse til å gjøre inntrykk.
