«Trunks» cover
Bendik Hofseth
«Trunks»
C+C Rec./Musikkoperatørene

Alle gode ting er trær

Bendik Hofseth har samlet troppene fra «Atonement» og drar til skogs med stødige steg.

«Trunks» (trestammer) er det første av fire (!) nye Bendik Hofseth-album som seinere i høst skal utgis samlet i boksen «Forest». Konseptet for «Forest» er rimelig nok trær, og i tillegg til platene vil boksen inneholde en stor bok der profilerte fagfolk skriver om trær. Edvard Munchs tre-bilder er også tiltenkt plass i dette ambisiøse prosjektet til Christer Falcks C+C Records, og om vi, ut fra dette, bør oppfatte «Trunks» som en forrett, står den like fullt fram som substansiell servering.

«Atonement»-bandet
«Trunks» kommer to og et halvt år etter Hofseths sterke «Atonement», og byr på sju Hofseth-komposisjoner med skogduftende titler som «Maple» (lønn), «Norway spruce» (gran), «Heartwood» (kjerneved) og «Sapwood» (splintved), alt spilt med store ferdigheter og kontrollert innlevelse av «Atonement»-gjengen Eivind Aarset (gitarer), Helge Iberg (piano), Mats Eilertsen (bass), Mike Mainieri (vibrafon, marimba) og selvsagt Hofseth selv (tenorsax). Ny på laget er Per Oddvar Johansen som har overtatt trommeslagerplassen etter Paolo Vinaccia, og som løser den ikke helt enkle utfordringen på aller beste måte ved å spille som – nettopp, Per Oddvar Johansen. Hver av musikerne har fått seg tilegnet en komposisjon, og med det også retten/muligheten til å skinne litt ekstra på «sin» låt, men egentlig skinner alle impliserte såpass sterkt hele veien at forskjellen ikke blir så stor.

Lys og mørke
Den innledende «Maple» åpner mørkbunnet og perkusivt undergangsvarslende før Hofseths tilbakeholdte saksofon sprekker opp og blåser løvverket såpass til side at noen lysstråler slipper igjennom. Den nærmest følgende (og Christer Falck-tilegnede) «Bamboo», afrikansk-klingende først, deretter mer bølgesusende karibisk, egger derimot til dans og moro, mens «Cambium» kan høres som en pauserik Great American Songbook-inspirert fortelling fra livet mellom barken og veden, tankefull i melodien, slentrende i ganglaget. Julesang-vakre «Norway spruce» gir Eilertsen fritt basslende med Iberg som sympatisk melodiledsager og Aarset som diskret klangfargelegger, mens «Heartwood» både er Hofseths takknemlige sambanikk til Mainieri (og Steps Ahead?), og den nå 82-årige veteranens klangfulle kvittering. Ultra-balladen «Sapwood» (tilegnet Evalill), åpner med Iberg og Eilertsen i vakker samklang før Hofseth melder seg på med noe som ikke kan oppfattes som annet enn en saksofonistisk kjærlighetserklæring under stjernehimmelen, og albumet avsluttes med «Bark», der Aarset inntar spot-plassen og forsvarer den med all den meislede autoriteten som nå i mange år har preget spillet hans, uansett volum og tone.

Solid margin
Samlet er «Trunks» nok et Hofseth-album som fyller alle håndverksmessige krav til låtskriving og musisering – solistisk og kollektivt – med solid margin. Plata åpner ikke nye og hittil ukjente rom i jazzhistorien, men innenfor kjente rammer skaper Hofseth & co musikk som der og da fyller både rammene og rommet der den blir hørt, og så mye mer enn dét, er det vanskelig å forlange av noen plate. Iallfall av en plate som er del av et større hele, og som sådan ett enkelt tre i den store skogen. Sånn sett er «Trunks» ikke bare en forrett, men også en aperitiff som skaper forventinger til det som skal komme.

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev