«Hi Hello I´m Signe» cover
Signe Emmeluth
«Hi Hello I´m Signe»
Relative Pitch Records

Alene i altsaksofonens verden

Signe Emmeluth utfordrer instrumentets muligheter og spiller fritt fram.

Da Jackson Pollock holdt på med action painting, var skapelsesprosessen en del av verket. Den amerikanske maleren anvendte alternative teknikker. Fargene ble kastet og sprøytet på lerretet. Den abstrakte ekspresjonismen  søkte et direkte og autentisk uttrykk for å speile kunstnerens indre følelser, heter det. Vektleggingen av det spontane og umiddelbare kjenner vi også igjen fra surrealismens idégrunnlag. Altsaksofonist Signe Emmeluths «Action Painting en Vogue», som er tittelen på det lange stykket improvisasjon hun gir oss, peker på sitt vis tilbake mot disse malerne og det de stod for. – Det at spille solo, er for mig et laboratorium og en legeplads hvor impulser, nysgerrighed og spontanitet er grundsten, har Emmeluth uttalt. «Hi Hello I´m Signe» er den danske, Oslo-bosatte saksofonistens første soloalbum.

Når Emmeluth starter spillet, virker inngangen mer reflektert enn spontan. Hun velger en avdempet form. Hvisker oss i øret sånn at vi blir nødt til å lytte. Høre etter. Det er en god måte å få oppmerksomhet på. Hun pludrer i vei og venter med å heve stemmen. Det er selve lydens vesen som frambys. Bruddene og kontinuiteten, sprekkdannelsene, temperaturen og massiviteten. Jeg har opplevd Emmeluths rastløshet på scenen. Den gir seg etter hvert til kjenne her også. Dette undertrykket som må forløses. Når saksofonister påtar seg oppdrag alene, skorter det sjelden på utblåsninger. Signe Emmeluth har kontroll på sine utbrudd. Hun følger sin egen retning når hun tømmer posen. Det gir henne et forsiktig drag av egenart.

Jeg liker at tradisjonell form kan inngå i det hun gjør. Ikke rendyrket. Mer som små glimt av bop-mønstre som får gjennomgå. Så ørene flagrer. Fritt nok! Et annet sentralt trekk ved saksofonistens henvendelser, er den kortvokste formen og de småvokste oppholdene mellom hver forespørsel. Man skulle tro det ga pusterom, men det fordrer snarere oppmerksomhet.

Mine fineste opplevelser med rendyrkede solister knytter seg opp mot artistens tilstedeværelse i sitt eget. Øyeblikkene da utøveren formidler direkte innenfra, gjerne gjennom teknisk bravur eller underlig tilnærming. Gjerne begge deler. En John Butcher, en Sidsel Endresen eller en Loren Connors. Det er noe du må ha sagt, og så klarer du å si det. Det er den draumen, liksom. Konsentrert om øyeblikket. Vi vet jo hvordan det kan åpne seg. Signe Emmeluth gir meg ikke den opplevelsen, men det er kanskje ikke intensjonen heller. Kanskje «Hi Hello I´m Signe» er ment som en flerstemt rapport fra lekeplassen. Et mangefasettert Her er jeg-utsagn, og det er uansett godt spilt. Det lange sporet dokumenterer Emmeluths bidrag til Ingebrigt Håker Flatens Sonic Transmissions Festival. Ja, og Jackson Pollock fylte lerretet med velproporsjonerte tilfeldigheter. Jeg liker maleriene hans.

Fra forsiden

Nyhet

Daglige jazzportretter på NRK Radio

Hver dag gjennom sommeren sender NRK Radio portretter av norske jazzmusikere. Statskanalen har kjøpt inn førti av Tor Hammerøs jazzportretter fra Ordentlig Radio, og sendestart er mandag 21. juni med bassist og komponist Ellen Andrea Wang.

Meld deg på vårt nyhetsbrev