Kongsberg Jazzfestival, 7. juli 2022

Aldrende mestere setter sterke avtrykk,

og Anja Lauvdal gir pianotrioen nye steder å være.

Drømmer jeg, eller er jeg kommet til jazzhimmelen? Den første jeg møter i hotellgarasjen i det jeg ankommer festivalen, er Peter Brötzmann, og den som sitter alene i foajéen når jeg kommer dit, er William Parker. Pussig nok har jeg med meg en av «Conversations»-bøkene hans som jeg selvsagt får signert mens vi slår an en prat. Snakk om å bli skjøvet inn i festivalmodus! Brötzmann og Parker er for øvrig to av dem jeg har gledet meg mest til å se og høre igjen på Kongsberg, og for meg starter altså festivalen med Peter Brötzmann solo på Låven. Det er bare å nullstille seg. Legge bort maskingeværforestillingene og ta fram blanke ark. Så er det at Brötzmann overrasker oss allerede før han hever saksofonen. Han forteller om en dyster koronatid med sviktende helse og lunger som ikke fungerer optimalt. Men han skal prøve så godt han kan. Det er et følelsesladd øyeblikk som blir med videre i opplevelsen. Han legger i vei med en sår tone, melodiøs og mørk, som et sorgarbeid i levende live. Det er skurrete og skrikete nok til å vitne om livskraft. Peter Brötzmann har en av jazzens mest distinkte stemmer, og den er til stede i alt han leverer på Låven. Det er i de frieste partiene han kanskje er nærmest seg selv. Når det skingrer i ørene, skriker det helt tilbake til 60-tallet. Saksofonen skjelver gjennom lange pådrag. Det låter skarpt og upåklagelig når han tar fram disse krakelerende utbruddene vi forbinder han med på høylys dag. Men lyset når ikke inn i Brötzmannsaksofonenes innerste kroker. Han tillater seg å gå inn i det helt enkle, med bevegelser strippet for utsmykning og fjas. Den tradisjonelle jazzen rydder seg også litt plass i det som kommer. Han har totalt eierskap i det han produserer. Stilskapere er jo nærmest i sitt eget, uansett hva de gjør. Denne konserten overskrider det sedvanlige, og applausen speiler den høye graden av begivenhet. Den saktmodigheten han byr oss, oppleves ikke som hvileskjær. Den har mer karakter av noe dypt menneskelig. Når Peter Brötzmann spør pent om vi kan akseptere en liten pause, får det et eget alvor. Etter pausen lar han enkle figurer sprekke opp og vende seg mot seg selv. Veien mellom sødme og hysteri kan være forbausende kort og lettreist. Det kan være bombardement til stede, også etter fylte 80. Alderdommelig råskap har sin egen kraft. Så er det slutt. – Det fungerer ikke. Dere er altfor snille, sier saksofonisten, etter lang og mildt sagt velfortjent tung applaus.

Jeg kommer fem minutter for seint til Morten Qvenilds Personal Piano konsert. Han synger på en vise, godt hinsides all verdens kassegitarer. Han har ikke sin styrke som vokalist, men det er uansett fascinerende å høre en mann som er sitt eget orkester. Han forteller om prosjektet sitt som ble unnfanget under koronatiden. Han ga ut én låt i måneden og lover at det skal bli plate etter hvert. Morten Qvenild er en trollmann på tangentbehandling, og etter hvert vender jeg meg til stemmen hans. Musikken tar inn en mengde påvirkningskilder, og når Morten er lyriker, så rimer det aldeles fortreffelig i det vi hører. Så skurrer det i elektronikken, og de store klangene blir til myke dønninger. Det skorter ikke på variasjon. Han synger en av Frode Gryttens tekster, og deretter hører vi forfatteren lese selv. Jeg er nok svakest for de partiene der det akustiske pianoet får rom alene, og den innadvendte tendensen får råde. Han gjør en ode til tiuren, før Solveig Slettahjell entrer scenen og gir forestillingen den stemmeprakten den fortjener. De begynner å bli lenge siden disse to startet samarbeid, og de vet hvordan de behandler langsomheten. De utfyller og løfter hverandre og avslutter en fin avdeling med «Is There A Song Left To Sing».


Morten Qvenild. Foto: Lise Margrethe Nilsen/Kongsberg Jazzfestival

Så venter Ralph Towner i Kongsberg kirke. Det skal bli akustisk velvære av edelt merke. Musikken og uttrykkene hans rommer en hel verden av stilkombinasjoner. Ja, det kan høres ut som verdens største klisjé, men det gjør ikke påstanden mindre sann. Det er folklore, jazz og blues i én manns unike grep. Det er så godt å høre anslagene hans, den tekniske tilnærmingen og det innlevde i væremåten. Kirkerommet tar i mot på best tenkelige måte. Det er ene helt egen ro i stoffet. «Make Someone Happy» ble visstnok komponert til en musikal i 1960, og «Anthem» og «Guitarra Picante» har Towner gjort i mange sammenhenger. Gitartonene hans har en egen måte å trille på. De ruller liksom ut bortenfor språkets beskrivende evne, og lyden av romtemperert treverk er umiskjennelig. Så spiller han en ny komposisjon. Jeg tror han kaller den «Joe Z». Alle historiene vi hører i Ralph Towners spill, tematiserer et langt liv i musikken. Vår mann er 82. Historiene henger nøye sammen med hverandre, omtrent som kapitlene i en veldreid roman.  Så styrer han det vakre vekk fra det søtladne i enda et stykke, med en smidighet som bergtar. Det er bare å gi seg hen, noe dette publikummet åpenbart gjør. På vei ut og gjennom kirkegården hører jeg noen søttiåringer som gir seg over. Det er et bilde som er verdt å ta med seg.


Melissa Aldana. Foto: Morten Kolve/Kongsberg Jazzfestival

Så velger jeg meg Melissa Aldana framfor Snarky Puppy. Jeg har større behov for å smøres enn å bli sprutet på. Aldana er en ny artist for meg. Det skjerper appetitten på et vis. Hun legger vuggende i vei med den fine kvartetten sin og stiller seg midt i tradisjonen. Hun spilte altsaksofon og lot seg påvirke av Charlie Parker og Cannonball, men det var altså møtene med Sonny Rollins´ musikk som fikk henne over på tenor. Hun hadde Joe Lovano og Greg Osby som lærere på Berklee, og sånt lar seg høre. Aldana har med seg en tettsittende rytmeseksjon som følger godt og driver fram musikken Så har hun selveste Lage Lund på gitar. Han er god å ha i de kantete strekkene og som utsmykker i bakkant. Han viser seg også som den interessante solisten han kan være, i det myke feltet mellom Liberty Ellman og Jeff Parker et sted. Han leverer linjene med fine buer og har en uanstrengt flyt i det han gjør. Det er mye hengivende melodi i det bandet spiller, og det er klasse over det som leveres. Samspillet disse fire imellom har en varme som ikke fordunster, selv i de mest innfløkte partiene. Det er balanse og drift, dynamisk samhandling og smittende overskudd. Sånne firkløvere vokser ikke på trær. «Emelia» har Aldana alene på saksofon før Lage smyger inn med plettfrie akkorder. Musikken har en fin søvnighet i seg. En drømmeaktig kvalitet å ta inn. Et basspill for dunpute og fjærlette trommer for helhetens skyld. Kall dem gjerne for stjerneskudd, for dette funkler. «12 Stars», tittelsporet fra Blue Note albumet fra i år, et nydelig stykke som førøvrig er inspirert av Aldanas interesse for tarot-tradisjon, får avrunde. Så klappes de tilbake på scenen.


Anja Lauvdal med Hamid Drake og William Parker. Foto: Morten Kolve/Kongsberg Jazzfestival

Så er det duket for torsdagens mest spennende seilas. Fjorårets Kongsberg-prisvinner Anja Lauvdal møter to bautaer fra den andre siden av havet. Lauvdals kreative spenst fortjener massiv bærekraft, og det får den i møte med bassist William Parker og trommeslager Hamid Drake. Forventningene i Smeltehytta kan kjennes. Og det blir seilas. I varierende vindstyrke, i forskjellige strømforhold. Anja leker. Er gjerrig. Er brå. Tømmer klanger gjennom trioen, mens Parkers basspill ligner seg selv. Spillet hans har en tilstedeværelse som stråler. En egen tørr væremåte som er forbausende vital. Drakes tromming er ekstremt fokusert og gir skyv og energi til alt som foregår. Lauvdal spiller som om hun har hele pianoarven hengende i fingrene. Hun tar mange veier og har en egen evne til å gjøre friske valg. De to ringrevene i rytmeseksjonen trives selvfølgelig i Lauvdals nærområde, som de utvider og nærer. Det går en rød tråd gjennom omskifteligheten. Musikken har stillferdige viker og sund. Steder med var eleganse. Den kan også være massiv og ugjennomtrengelig. Den pulserende kvaliteten er sterk. Det er frigjorte melodier og melodiøs freebag, må det gå an å si. Jeg har hørt mye av det Anja Lauvdal har gjort, men dette overgår det meste. Når hun trekker inn elektronikken, får musikken nærmest et etnifisert preg. Hun åpner en ny lydverden og sender trioen ut på nye eventyr. De syntetiske klangene og løkkene åpner nye muligheter for Parker og Drake. Det låter tøft og snertent og brenner helt rent. Anja går tilbake til pianoet før det lange stykket legges til ro. For en trio og for en vedvarende vill jubel! I ekstrøkta spøker Bill Evans og Paul Bley i rommet og jeg syns jeg hører Monk et sted også. Det er ballade fra ytterkantene og mainsteam på vidvanke. Dette hadde fortjent både flaggheising og fyrverkeri.


Unionen. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival

Nattkonserten med Unionen har dagens råeste basslyd. Petter Eldh setter i gang en vippende groove, mens de andre fyller på med lett syreholdige meldinger. Sounden peker både framover og bakover, og Unionen spiller fram noe å tro på. Jazzrocken kan ha en framtid her. Per Texas Johansson er en formidabel utøver, i likhet med Gard Nilssen og Ståle Storløkken. De kan skape villskap med substans og få mer enn femti år gamle idéer til å framstå som nye. Bandet holder seg med varierte temperaturer og er tydelige i alt de gjør. Koser seg med enkle riff. Det er mye deilig 60- og 70-tall i det vi hører, og det er gjort med sedvanlig innlevelse. Likevel blir jeg ikke løftet slik jeg hadde håpet på av dette superlaget. Det er det derimot mange publikummere som åpenbart blir. Johanssons grove blås møter Storløkkens klangvelde over Nilssens rause utlegninger. Jeg har vært der før og trives greit med det. Det hemningsløse drivet er av godt merke, men den nerven jeg forbinder med de beste arbeidene til disse fire, skulle jeg gjerne hatt hyppigere kontakt med. Kanskje det er bruset etter Anja-trioens forstilling som fortsatt sprudler i meg! Og som nekter Unionen den inngangen de fortjener. Det er et utsøkt band jeg gjerne kommer tilbake til.

Fra forsiden

Nyhet

Kulturdebatter og konsert under Arendalsuka

Under Arendalsuka onsdag 17. august inviteres det til innlegg og debatt om regionale kulturfond og en samtale med Maria Schneider om datagigantenes maktposisjon i musikklivet. Senere samme kveld skal Maria Schneider og Oslo jazzensemble fremføre musikk fra Schneiders storverk Data Lords.

Sildajazz - 12. august 2022

Rommet dekker vannfronten

Den andre dagen på Sildajazz fikk en slak start med opplevelser rett inn i hotellvinduet. Disse inkluderte barneparaden, deler av gratisprogrammet og en festivalby som sakte våknet til liv.

Meld deg på vårt nyhetsbrev