All Ears dag én cover
All Ears dag én

Ingen salmer på tavla når All Ears overtar Oslo domkirke. Kirkerommets akustikk og et knippe improvisasjonsmusikere av verdensklasse inviterer til abstrakt messe.

På bildet over: Enrico Malatesta og Eivind Lønning (foto: Kari Grete Jacobsen)

Mellom benkeradene i Oslo domkirke kneler en italiener over en cymbal, han drar en bue over messing. På hans høyre side står en nordmann med trompet. Trompeten surkler. Det popper i ventiler, små smell kommer ut av tuten. Italieneren svarer i lange, hvinende støt.
Det er åpningskveld for All Ears. For fjortende gang går denne festivalen for improvisert musikk av stabelen i hovedstaden, og denne gang altså med åpningskveld i domkirka.

Italieneren er Enrico Malatesta, en perkusjonist kjent for å lete etter instrumentenes yttergrenser. Nordmannen med trompeten er Eivind Lønning. Før konsertstart opplyses det at de to aldri har spilt sammen før.

Spontan-duoen Malatesta/Lønning driver fra første tone rollesammenblanding. Her står like gjerne trompeten for det rytmiske og perkusjonsinstrumentene for noe ikke alt for langt fra melodier. Lønning puster, surkler og demper. Ut kommer en hjerterytme. Malatesta svarer i syngende perkusjon. Et klagende dyr sender lange hulk opp mot lysekronen i taket. Langt og sårt, men også oppbrutt.

Lysekrona henger fra en stilisert sol midt i kirkeskipet. Rundt lampefestet står Deo in gloria excelsis (ære være gud i det høyeste) i forgylte bokstaver. Utover i korskirkas fire fløyer følger veldige, modernistiske malerier som forestiller alt fra mosebøker til evangelister. Gud eller ikke, Oslo domkirke er et godt sted for den første og antagelig mest ettertenksomme av årets All Ears-konserter. Akustikken er god. Atmosfæren riktig for lange klanger, for å la blikket vandre over interiøret mens du lar deg fylle av Malatesta og Lønnings improvisatoriske skaperverk.

Erwan Keravec er en bretonsk sekkepipespiller som opererer i grenseland mellom tradisjonsmusikk, samtidsmusikk og improvisert musikk. Keravec trenger mer plass enn den foregående duoen. Han ber publikum flytte seg fram noen rader. Selv stiller han seg opp foran alteret der han har god plass til – som det snart vil vise seg at han har planer om ­– å marsjere i geometriske former over kirkegulvet.

Erwan Keravec (foto: Kari Grete Jacobsen)
Erwan Keravec (foto: Kari Grete Jacobsen)

Det er utrolig mange stemmer i Keravecs sekkepipe, og tilsvarende mange nyanser. Først skjøre, vibrerende toner til forveksling lik en surklende treblåser. Slik holder han det gående i et skrapende, hvesende uttrykk, fram til han lar én mørk tone, et mørkt støt, slippe til. Så tar han leppene fra munnstykket, lar sekken spille ut, tonen blir slapp, faller  ut og ned. Så støter han til på ny, høyere og lysere denne gang. Maner fram et plutselig sekkepipeorkester, et virvar av mer eller mindre selvmotsigende stemmer, før han igjen kan trekke pusten, sekken kan puste ut.

Keravec bruker rommet aktivt. Ettersom mengden luft som pumpes inn i sekken øker, begynner beina å gå – snart den ene veien, snart den andre. Keravec fram og tilbake over kirkegulvet, lyden fram og tilbake i kirkeskipet.

Det bor en liten basun i sekkepipa til Keravec. Den rommet også et orgel. Og et helt lite kor. Der Keravec går i 30-60-90-trekant over kirkegulvet, er han snart et utrykningskjøretøy, snart et lite barokt kammerorkester.
Gjennom knappe førti minutter bygger han sekken opp til et polyfont drønn som brått avsluttes av en serie små smell fra sekkepipa. Så får den ånde ut i et, for kvelden, siste, svinnende hulk.

I kveldens siste seanse må publikum nøye seg utelukkende med takmalerier og interiør for øvrig hva angår den visuelle opplevelsen. Lydkilden befinner seg ikke lenger sammen med oss vanlige dødelige ned i kirkebenken. Komponist og organist Nils Henrik Asheim befinner seg ute av syne, foran orgelmanualet oppe på galleriet.

Hvis en sekkepipe rommer mange stemmer, må den like fullt se seg slått av et kirkeorgel. Så blir det også en oppvisning som spenner over det ganske hørbare lydregister. Her er kontrastene store. Det virker som om Asheims improvisasjoner opererer i musikalske motsetningspar. Mørkt/lyst. Høyt/lavt. Konsonans/dissonans. Langt/kort.

Noe luftig og velklingende på grensa til det popa foregår i midtregisteret. Inn hopper opprørske toner med hissige, raske svingninger som får det til å skrike i øregangene. Eller Asheim tar pedalene fatt, drukner kirka i veldige, vibrerende bølger. Lar oss overlesse av lyd til en grunnleggende during får kirka til å riste i grunnvollene.

Om det er de dynamiske, men kontinuerlig selvmotsigende, orgelprogresjonene, eller de høymodernistiske takmaleriene som skal ha skylda, er uvisst. Men den buldrende totalmusikken får tankene til å omfatte tre århundrer Oslo-historie. I Asheims toner bor en veldig spenning mellom det fortidige og det samtidige. Her i utkanten av Kvadraturen i januar 2015 oppnår jeg en slags indre tilstand av tidløshet i det jeg fylles av en musikk nesten like abstrakt som guden huset er bygd for.

Pål Buset

 

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Spiller til fløyta går

Henriette Eilertsen solodebuterer på fløyte, Håvard Wiik anbefaler solopianofavoritter og Kafé Hærverks Vegard Heskestad er oppgitt over Kulturrådet.

I.P.A. – Victoria Nasjonal Jazzscene, 16. september 2021

Bandet som har alt

Kvintetten gjør deg iallfall grundig bortskjemt.

Meld deg på vårt nyhetsbrev