Det springende Punkt

Intervjuet er hentet fra forrige ukes Now’s The Time: NTT: Nordmenn liker Dos Santos og Cimota, Punkt og vår gamle konge

Kristiansands legendariske musikkfestival Punkt, kjent for sitt live remix-konsept, åpne musikalitet, seriøse foredrag og lekne sammenkoblinger, er tilbake kommende helg. Mye bra på programmet, og få også med dere den store utstillingen i Kunstsilo mens dere er ute og går. Blogghalvdel Vinger var nettopp i byen for å oppleve det unge tilskuddet Kristiansand Jazzfestival, les mer om det her, og han har snakket med en av gallionsfigurene for festivalen, Herr Erik Honoré.

Det er et stort og fristende program på Punkt neste uke. Mange velkjente og noen mer uventede navn dukker opp. Har du noen navn du gjerne vil fremheve som er litt «langt nede på plakaten», noe som for øvrig alltid er et kvalitetstegn?
— Det er fristende å svare med navnene som står etter ordene «Live Remix», selv om mitt navn også står der. Alessandra Bossa er et godt eksempel. Hun skal arbeide med Tania Giannoulis solokonsert ved hjelp av et lukket og lokalt maskinlæringssystem, der lydene fra konserten danner systemets avgrensede hukommelse. Dermed vet både utøver og publikum hvor materialet kommer fra. For oss er det en interessant og ikke minst etisk ryddig måte å undersøke KI/maskinlæringsteknologien på i en kunstnerisk sammenheng.

Alessandra Bossa. Foto: presse

Damn you, KI!
— Jeg vil også trekke frem Tobias Grønborg aka Doglover95, som remikser trioen Bugge Wesseltoft, Arild Andersen og Gard Nilssen sammen med studenter fra Live Remix Workshop. Her blir tre generasjoner norsk jazz møtt av en produsent og en studentgruppe med helt andre verktøy og lyttevaner. Studentene har først arbeidet med formatet på Live Remix Workshopen vi gjør i samarbeid med UiA/CreaTeME, men de kommer ikke til Teateret for å demonstrere at de har lært «Punkt-metoden». De skal utsette remiks-ofrene for sine egne erfaringer, metoder og preferanser. Det er en viktig forskjell.
Blant seminarartistene er det flere navn som fortjener større skrift: Miki Yui, Yara Asmar og Ecka Mordecai, for eksempel. Arbeidene deres beveger seg mellom mikroskopisk elektronikk, feltopptak, akustiske objekter og «vanlige instrumenter» som cello, og enkelte trekker også inn andre sanser enn hørselen – duft er et element, for eksempel. Alle gjør dessuten en konsert eller performance. På en Punkt-plakat er det ofte i den lille skriften at konseptets essens trer tydeligst fram.

Som alltid. Det er store favoritter for denne jazzremsa med, som Henriette Eilertsen Trio, Cimota og Goran Kajfeš, hvordan passer disse inn i årets tema?
– Vi arbeider uten et tema formulert som manifest, iallfall i år. Årets program har likevel noen tydelige linjer. Den viktigste handler kanskje om ulike måter å organisere klang og tid på, og om musikk som beholder en viss porøsitet, selv når den har en klar identitet.
Henriette Eilertsen Trio har en uvanlig instrumentering med fløyte, barytongitar (cello/elektronikk på plata) og trommer. Det gir mye luft i musikken, men også en stor detaljrikdom i anslag, pust og friksjon. Cimota kommer fra en «tettere» tradisjon, postbop-energi, presise komposisjoner og kollektiv improvisasjon. Hos Goran Kajfeš Tropiques er den lange, repeterende grooven et bærende prinsipp: små forskyvninger får arbeide over tid, helt til musikken har endret temperatur uten at man nødvendigvis kan peke på øyeblikket da det skjedde. De tre gruppene låter svært forskjellig, men alle behandler formen som noe som noe nesten uendelig transformerbart. Det passer selvsagt Punkt-konseptet som hånd i hanske.

Erland Dahlen. Foto: presse

Ja, når du sier det slik
– Den samme interessen viser seg ellers i programmet, fra Erland Dahlens trommebaserte soloverden og Eténèsh Wassiés møte mellom azmari-tradisjon og improvisasjon til Tania Giannoulis solopiano og Nils Petter Molvær og Daniel Herskedals arbeid med messing, rom og elektronikk. Det finnes kanskje ingen felles sound eller sjangerbetegnelse, men sammenhengen ligger i oppmerksomheten på lyd som autonomt materiale.

Remiksene tegner flere forbindelser mellom dem og resten av programmet. Jeg skal selv remikse Henriette Eilertsens trio sammen med Eivind Lønning og Jan, og tilføre nyskrevet tekst som et eget materiale ved siden av de musikalske fragmentene. Tropiques blir remikset av Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz, her representert ved Bugge, Ingebrigt Håker Flaten og Anders Engen. Dermed går det også en historisk linje tilbake til miljøet der disse arbeidsmåtene ble utviklet.

Generasjonsspennet er en annen tydelig linje. Arild Andersen skifter funksjon tre ganger i løpet av festivalen: Han remikser Erland Dahlen sammen med Jan, spiller deretter trio med Bugge og Gard, og blir til slutt selv materiale for Doglover95 og studentene. En musiker som begynte å bearbeide kontrabassen elektronisk tidlig på 1970-tallet, møter dermed både «den opprinnelige Punkt-praksisen» og en generasjon som knapt var født da festivalen startet. Det sier ganske mye om årets program.

Tania Giannouli. Foto: presse

Er alle artistene i fare for å bli live remikset, eller er mye av det også bare «vanlige» konserter?
– Åtte av de ni konsertene i hovedprogrammet følges av en egen live-remiks, ja. Samtidig er «vanlig konsert» en viktig del av svaret. Kildekonsertene er ikke skisser eller leveranser av råstoff. Hver av dem må være en opplevelse på egne premisser og med sin egen dramaturgi. Først etterpå flytter publikum seg til remiksrommet, mens lyden av det de nettopp har hørt fremdeles sitter i kroppen. Live-remiksen kommer som et svar på noe som allerede er avsluttet og helt, men som nå kan transformeres.

Da vi laget Punkt, gjorde vi live sampling-praksisen om til en hel festivalarkitektur: én scene for konserten, et annet rom for den umiddelbare bearbeidingen, og et publikum som bar originalen med seg mellom rommene. Og det er fortsatt lyttingen som avgjør, langt mer enn mengden utstyr. En remikser kan hente frem elementer som knapt var merkbare i konserten, la en mekanisk skrapelyd bli rytme eller bygge et nytt harmonisk rom av en overtone. Størrelsesforholdene forandres. Det publikum nå hører, er remikserens presise og nødvendigvis subjektive lesning av konserten.

Et fascinerende system som åpner musikken for nye erkjennelser! Men det er også foredrag og slik. Hva skal David Toop prate om?
– Davids rolle er større enn å holde én avgrenset forelesning om et bestemt emne. Han kuraterer og leder seminaret, og lar samtalene oppstå i møtet mellom seks svært forskjellige praksiser. Det overordnede feltet er gjenkjennelig fra forfatterskapet og musikken hans: lyd som hukommelse, lytting som en aktiv form for kunnskap, og forbindelsene mellom stemme, sted, teknologi og kulturhistorie.

I år har han invitert Miki Yui, Lina Lapelytė, Vicki Bennett/People Like Us, Yara Asmar, Mike Cooper og Ecka Mordecai. Programmet går fra nærmest mikroskopiske elektroniske lyder og feltopptak via audiovisuelle kollasjer, kollektiv stemmebruk og lap steel til cello, feltopptak og til og med duft. David kommer til å introdusere, intervjue, trekke forbindelser og antakelig også forstyrre noen av de kategoriene vi ellers bruker for å holde disse arbeidene fra hverandre. Det vesentlige er at alle deltakerne også fremfører en kort konsert eller performance. Påstandene blir prøvd mot lyd, bilde, kropp, gjenstander og rom før de rekker å stivne til seminarretorikk. Siden dette skjer på Kunstsilo, vil arbeidene naturlig nok kunne oppfattes i dialog med bygget og kunsten som omgir dem.

Kristiansand er en by i endring. Hvilke venues er i bruk i år?
– Konsertene og samtlige live-remikser foregår på Teateret, der publikum beveger seg mellom Hovedscenen og Biscenen. Kunstsilo brukes utelukkende til Punkt Seminar torsdag og fredag på dagtid. Live Remix Workshop arrangeres sammen med CreaTeME i lokalene til Universitetet i Agder. Studentenes forberedelser blir deretter en del av remiksprogrammet på Teateret.

Det ene rommet i Kunstsilo som er «immersive», altså med lyd og bilder i gulv, vegger og tak, tar denne sesongen utgangspunkt i Bendik Riis’ «Seks pærer». Har Punkt noen planer i den retningen en gang?
– Punkt har arbeidet med ulike audiovisuelle formater siden starten, blant annet gjennom mange tidligere samarbeid med Sørlandets Kunstmuseum: Brian Eno-installasjon, David Sylvian-installasjon, musikk til den faste samlingen, seminarer med Ingmar Bergmans filmklipper og Laurie Anderson – for å nevne noe. Så den muligheten finnes, men et rom med projeksjoner på alle flater utgjør først og fremst en infrastruktur. Det kunstneriske behovet må komme først – som alltid.