Da sopp regjerte på kloden

Av Audun Vinger

Selv i Kristiansand finnes det nå en bra cocktailbar, så klart plassert i foajeen til et cinematek, der det er fullt av folk i begynnelsen av 20-årene som koser seg med og deltar på jazz-jam og standards. Jeg ble først overrasket, men så føltes det som den mest naturlige ting i verden. Grunnlaget for en ny jazzfestival i byen der er med andre ord svært godt. Og det er egentlig underlig at det ikke er kommet en tidligere, med tanke på byens størrelse og den store aktiviteten spesielt på kunstscenen i byen. Det er mer happening her enn for eksempel i Molde eller Kongsberg, off-season.
Ja, Punkt er en klassiker, og arrangeres om to korte uker, også med noe snerten jazz på programmet som Cimota og Henriette Eilertsen Trio. Mye vekt på improvisasjon, og med jazzmusikere i verdenstoppen – likevel er det som at Punkt kjører sin helt egen greie, i en alkove ved siden av de ordinære jazzfestivalene. Kan hende også med et litt annet publikum enn det potensialet Kristiansand Jazzfestival øyensynlig sikter seg mot. Jeg er vant med å reise rundt på små og mellomstore jazzfestivaler i landet, og den fryktede hengekøye-formen på publikum er tydelig. Altså at det er mange sølvpelsveteraner som har støttet lokale jazzkonserter siden dag én, og vakre unge frikere som er jazzstudenter  – men at alle de mellom 30 og 55 er som fordunstet. Hvor er disse menneskene – eller for å si det med rockvidunderet Hayeminol: Hvem er mennesker? Hvem er du i dag? Kan hende at rekrutteringsarbeidet festivalsjef Peter Wallem Anundsen og hans blide kolleger har igangsatt vil avstedkomme en ny revolusjon i byen. Den er i gang – følg på!, for å parafrasere Per Kleiva hvis kunst er representert borte på Tangen-siloen.

Anja Lauvdal. I bakgrunnen Christian Winther og Johanna Orellana. Foto: Birgit Fostervold

Kristiansand Jazzfestival er kun i startfasen, dette var andre år den ble arrangert, og må kunne omtales som en liten festival. Da jeg ankom første konsert med årets Artist in Residence, flekkefjordkvinnen Anja Lauvdal, var det utover slekt og kjente unektelig ganske glissent inne på biscenen på Teatret, til tross for at et strøkent utvalg av landets fremste musikere av sin generasjon skulle entre scenen sammen med henne. Men det var ikke så nøye, jeg gledet meg likevel såklart etter å ha fulgt kunstnerskapet hennes tett siden første fase, og vips et minutt før hun skulle sette i gang kom de alle ilende. Det er fremoverlent for en helt fersk festival å gå rett på alt dette med å ha festivalkunstner og drive med bestillingsverk, debutanten i fjor ble trommis Ole Mofjell, men det sier noe om ambisjonsnivået. De holder seg til og med med en jazzparade, gjennom Markens. Herlige land! Den rakk jeg dog ikke på grunn av forsinkelser på Sørlandstoget, men kunne lett fantasere og se for meg en liten bande med radikal kamferungdom som vakte oppsikt i bibelbeltet. Litt som oslofolk følte det da de beleiret byen under den herostratisk berømte Quart-festivalen i sin tid. Når jeg blir skikkelig gammel skribent skal jeg kanskje våge å bevege meg inn i den materien. Men nå er det en ny kunstkommando i byen!

Johanna Orellana, Selma French og Anja Lauvdal. Foto: Birgit Fostervold

Lauvdal har lenge hatt en sanselig innfallsvinkel til komposisjon, ofte basert på forskning, research, litteratur og filosofi. Gjerne med miljøaktivisme eller surrealistisk naturkjærlighet i bånn. Slik også denne gang, med prosjektet Etter Planter, eller «Journey after the life of plants», som jeg som Stevie Wonder-tilhenger skriblet ned i min grønne bok. Komponisten fortalte om en dokumentar om virkelig gamle dager, da sopp regjerte på jordoverflaten, ja det kunne være ni meter høye sopp som raget i luften, som klodens konger. Men så etterhvert kom plantene og dytter soppen ned under jorda igjen. Lauvdal og hennes musikere skulle dermed drømme om hvordan et eventuelt liv etter planter kunne oppleves og høres ut. Her tenker nok Lauvdal mer som frodige samtidsmusikk-komponister som Kristine Tjøgersen og Øyvind Torvund enn som den gjengse jazzkomponist.

Selma French, Hans Kjorstad og Johanna Orellana. Foto: Birgit Fostervold

Verket hennes virket meget uferdig – men det er ikke nødvendigvis et negativt utsagn. Det var mer som et organisk stoff som vil være i stadig bevegelse. «Til vår store overraskelse er Christian Winther med på gitar», som hun sa da hun introduserte bandet. Det var Hans Hulbækmo på trommer med mere, Hans Kjorstad på synth og fele, Selma French på gitar, nøkkelharpe og vokal, Johanna Orellana på fløyte og litt vokal. Lauvdal på adskillige tangenter, inkludert noe natursamples og andre innslag fra norsk kulturhistorie (om enn rimelig abstrakt). Det var saktevoksende gnissing og alle disse merkelig attraktive groovene som dukker opp fra intet, men samtidig få «låter», noe som gjorde de enkelte pausene der vi klappet (f.eks etter at Selma French smilte) ganske merkelige. I fremtiden vil det klart være mer naturlig om stykket ble spilt i ett. French hadde en framskutt posisjon, denne gang med noen skumle vokaleffekter og en spillestil på gitaren som bar preg av hennes post-egersundske indie-vibe. Hulbækmo måtte opp og bort og spille litt på Lauvdals korg mens hun bestyrte flygelet, men måtte få litt opplæring i det først. Dette høres kanskje uproft ut, men musikken virket ganske vidunderlig for det. Silje Grimstads lysdesign kom dessverre ikke helt til sin rett i dette lokalet, men det gjorde inntrykk da konserten ble avsluttet med at alle fant fram til hver sin synth og messet med dem – det minnet litt om synthorkesteret fra TJO-jubileet i Molde i fjor. Alt i alt ble jeg sittende og tenke på at jeg gleder meg til den dagen Lauvdal setter musikk til de tidlige historiene til J.G. Ballard. Eller noen av de senere – hennes uttrykk passer like godt til utopi som til dystopi.

Kresten Osgood. Foto: Birgit Fostervold

Så var det på tide med litt skikkelig jazz, nede i kjellerbula til Hos Naboen, der den skarpe klubben Kristiansand Jazzvesen holder til. «Sånn, ja, NP  begynner de», sa en eldre jazzherre foran meg med armbåndsur med meshlenke og en grå dressjakke i lin. Det var nemlig den gale danske jazzfrik og slagverker Kresten Osgood og hans band som underholdt, med en av høstens klart mest fornøyelige men også musikalsk tilfredsstillende konserter. Skikkelig kjempejazz, kvintettjazz med snert og muskler, Ornette, litt klassisk soul jazz, Kurt Weill, men også eksplorasjoner ut i Su Ra’s territorium. Og med et ensemble som stundom brøt ut i cabaret-aktige simultanmonologer, og med Osgood som sang Cutting Crews «I Just Died In Your Arms Tonight» når han ikke kom på noe annet morsomt å si i rekken av vanvittig morsomme jazzanekdoter og assosiative ordspill. Jeg er ikke alltid like glad i humor, men dette var saker. Send Osgood ut på turné med Den kulturelle skolesekken (og spaserstokken) og vil kunne se et umiddelbart resultat på jazzinteressen og folkehelsen.

Veslemøy Narvesen. Foto: Birgit Fostervold

Tilbake på Teatret var det klart for Veslemøy Narvesens utrolig nok første konsert «på hjemmebane» med det bandet som har blitt hennes hovedprosjekt – og om jeg ikke misforsto var det også siste konsert i denne turnérunden. Variasjoner av denne konserten er noe av det jeg har sett mest av de siste årene, men det er tydelig at stoffet er under utvikling. Det er et litt mer flerrende sound, alle synger og det veksler mellom Anna Ueland, Oliver Skou-Due, Håkon Brunborg og Veslemøy som hovedsanger. Zakarias Meyer Øverli er episk saxgutt, men spiller også endel på fløyten han er så glad i ved navn Kaval. Ja, la oss kalle ham en elegant kavaler. Det er stappfullt på denne konserten, og godt kok. Jeg misset den samme på Oslojazz forrige uke – men det var tydelig på FB at mange eldre norske jazzere først oppdaget hennes voksne storhet den kvelden. Pussig å tenke på hvor annerledes det låt da spiren til dette bandet hadde førstekonserten sin på Victoria for rundt seks år siden. Det var dog tilløp til kontrovers og kjefting fra Narvesens side da PA-en kom med et overrumplende brak underveis. Vi satser på at det hadde noe med bibelbeltet å gjøre. Men ørene holdt. Etter konserten ble jeg stående litt og bla i og lese opp fra bruktbøkene som står i hyller der. Veldig mye bra, poesi, filosofi, mystiske skrifter og klassikere fra litteraturens randsonder. Alle hadde tidligere tilhørt Axel Jensen, fikk jeg senere vite. Hipt.

Foto: Audun Vinger

Det var bare rom for to av festivalens tre dager, men det ble da valuta for pengene likevel. Fredag formiddag ble dessverre preget av mye hamring på tastaturet – all denne jobbingen som må til hele tiden! Så da hotellrommet omsider kunne forlates var det som å oppdage livet på nytt å gå der i hvit lintrøye med solen i øynene og tindrende blå himmel, ta til venstre etter Caledonien med alle de skumle minnene og følge sjøen forbi sjømatrestauranter, konserthuset Kilden og ende opp i Tangen-siloen. Det er og blir et imponerende bygg og verd en tur uansett hvilke følelser man har for oljefondsjefens naive og muligens farlige kjærlighet til KI og Musk og slik. Etter en styrkende fiskesuppe og en mugge iskaldt vann kunne jeg nyte årets utstilling, som i stor grad var basert på Tangens samling av nordisk modernisme, slik innkjøper Steinar Gjessing gjennom år har hjulpet ham med å anskaffe. Akkurat denne perioden er jeg veldig svak for, men det er så klart noen svenske og danske kunstnere jeg ikke kjenner særlig til, så det er stadige rolige utrop av visuell begeistring fra denne reiseskribenten, ettersom de svært mange rommene blir besøkt opp gjennom etasjene.

Øyvind Nypan med Trygve Fiske i bakgrunnen. Foto: Birgit Fostervold

Konserten med obskurt titulerte Nypan Tle ble ytterligere en lykkepille, og her var det faktisk trangt om plassen. Så er det da Øyvind Nypan på gitar. Trønderen har bodd i byen, undervist ved Universitetet i Agder, og hadde i det hele tatt mange gamle kjenninger og unge elever ute i salen. Alle hans egne komposisjoner fra forskjellige prosjekter satt som ei kule, godt hjulet at to krabater med solid erfaring i å støtte hverandre og  vite hva som skal til for å løfte andre musikere: Erik Nylander på trommer og Trygve Fiske på kontrabass. Moren hans ringte på bilen underveis, og det var mye trivelig banter fra gitaristen underveis, noe som skapte lun stemning. Jeg så rundt meg noen ganger, og det var overraskende mange nakker som groovet i takt med musikken som var klassisk gitartrio-jazz med god sving i, og enkelte innslag av støvete americana som i bouncy «Månestråle». «Siden det er så mange musikkstudenter her – hvilken taktart gikk denne i?» spøkte han etter hiten «Walk and Talk». Og fikk kjapt tilrop om «elleve». To unge musikere kom opp som gjester på indie-gitar og saksofon, og også den fine trompeteren Peter Wallem Anundsen som da altså også er festivalsjef.

Anja Lauvdal i Domkirken. Foto: Birgit Fostervold

Det var på tide å komme seg i kirken, nærmere bestemt den veldige domkirken midt i sentrum, med stein utenpå og med lysebrunt treverk inni. Dette var massivt allerede før mørket og lyssettingen senket seg. Først var det en kort konsert fra Sørnorsk Ungdomsvokalenseble (SNUV), som kom gåande inn mot scenen/alteret fra hver sine kanter. En fin blanding av korsang, avant-kirketradisjoner, folketoner og smatte-impro, som gled rett over i Lauvdals solokonsert. Og det var noe av de flotteste jeg har opplevd fra henne i det formatet. Ikke bare musikalsk, det var svært formfullendt med et gripende, ordløst narrativ med en slags betryggende tilbakekomst til utgangspunktet. Med lyssettingen nedenifra og med mørke klær og sminke så det ut som hun var lidende med i musikken som ble skapt, men alle vet at Lauvdal smiler. Det startet med varme gospel-toner, gled over i «contemporary classical» før vi var inne i mer hedenske omgivelser plutselig. Det låt som noe goth-aktig, med en insisterende puls og kirkeorgelaktig, deilig dissonans som ansporet til videre sansning. Men vi kjempet oss videre til neste stadie av være, før varmen vendte tilbake.

Foto: Birgit Fostervold

Det var antakelig flere som fikk nupper på armene av Silje Grimstads lysdesign som gjorde at vi ble innkapslet i musikkopplevelsen. Det var tydelig at det her var noen som lyttet til og forstod musikken slik den endret seg. Mot slutten var det noen fugle-aktige former der oppe i kirketaket, fanget på kamera like før. Denne fabelaktige opplevelsen var antakelig festivalens høydepunkt, og minnet meg litt om hvordan det var å besøke den «immersive» Bendik Riis-utstillingen på Kunstsilo – et stort rom med bevegelige animasjoner og lyd i gulv, vegger og tak, basert på den svært eiendommelige kunstneren og menneskeskjebnens rystende maleri «Seks pærer». Som forresten gjør like sterkt inntrykk der det henger på en annen vegg lenger inn. På vei ut traff jeg Anne Marie Almedal og Nicholas Sillitoe, to vakre sangere fra 90-tallet som fortsatt hersker i denne byen, jaggu også litteratur/kunst-aktivisten Sigurd Tenningen. Det skjer mye i byen som det er lett å overse når man bor andre steder.

Fra Kunstsiloen: Bendik Riis. Seks pærer, 1950. Tangen-samlingen. © Bendik Riis / BONO.

Krafttrioen I Like To Sleep, som jeg først ble oppmerksom på for alvor under Jazzintro-turneringen for noe som straks er lenge siden, har vokst og fått en mer sofistikert dynamikk med årene. Ja, det er mye trøkk fra trommis Øyvind Leites overarmer, og the man, the myth, the moustache Nicolas Leirtrø har mye hark i fuzzbassen som jo i virkeligheten er en barygitar som kan trylle frem liflige toner. Materialet deres har i seg skjønnhet og headbanging, og vibrafonist Amund Storløkken Åse skaper noen beatlesque stemninger med sin lille hvite Mellotron som ligger oppå hovedinstrumentet. En fascinerende konsert som imponerte, godt hjulpet av en annen av trøndelagens stoltheter Tor Torsken Breivik ved lydbordet. The fifth Beatle? Også et pluss at bandet hadde holdt workshop for en gjeng VGS-elever tidligere om morgenen – det skapte en ekstra energi og connection i rommet. To karer som hadde vært eller fortsatt var på pysjparty kunne kjøpe seg site specific march og t-skjorter som passet perfekt.

Nicolas Leirtrø. Foto: Birgit Fostervold

Og så var det jam, som sagt med oppsiktsvekkende mange unge og vakre deltakere, og lekre og billige drinker, og til og med litt jazzdans fra folk som antakelig ikke studerte dette til daglig. En ny nysgjerrig energi er kommet til byen, og selv om jeg måtte ta bussen før den var ferdig, virker det som at Kristiansand Jazzfestival er kommet for å bli. Veldig bra for byens innbyggere, men også en reason to go (RTG) for mange andre.