NTT: Det er blitt Weent i Drammen

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts helgavis i digital remseform om jazzen og omegnen! Vi er tilbake etter et raust avbrekk på noen uker – blogghalvdel Vinger var på Vossa Jazz, noe dere kan lese reisebrev fra her og her, og denne helgen er han hæren fløtte meg på en av sine favorittfestivaler, nemlig ærverdige Soddjazz, som allerede er godt i gang. I dag kan man blant annet høre Obara, Kullhammar, Vågan & Mjåset kvartett, i tillegg til Marianna Sangita & Trondheim Jazzorkester. Dét bør sparke ganske bra – og i morgen er det muligheter for å høre den fabelaktige multiinstrumentalisten Efrén López Sanz fra sistnevnte orkester i Sakshaug gamle kirke, i tillegg til en duo mellom Rino Sivathas og Mira Thiruchelvam før Kristin Asbjørnsen spiller festivalens siste konsert, også det i kirken.

Siden sist har det, tro det eller ei, vært Spellemann-utdeling. Jeg satt faktisk benket på youtube sammen med et par hundre Aurora-fans, fortrinnsvis fra Sør-Amerika tror jeg, og fulgte med på begivenheten i sideblikket. Stemninga sto i taket:

Arnstein, ass. Jeg har skrevet om Spellemann så mange ganger før at jeg denne gangen hopper over alle betraktninger om hva som er gærent og hvorfor det er det – det får greie seg å gratulere Signe Emmeluth med Spellemann i jazzkategorien for sitt album Banshee, Susanna for åpen klasse-vinneren Meditations on Love og Kristine Tjøgersen for å ha mottatt hele to priser for Between Trees, som er en stor favoritt i redaksjonen. Hør for eksempel på dette her, det er verdt 13 minutter og 30 sekunder av livet ditt:

Sist, men ikke minst, var det ordentlig stas, helt på ordentlig, å skjønne at Maj Britt Andersen ble årets mottager av Spellemanns hederspris. På høy tid! Remsa har snakket med henne flere ganger, blant annet her. Om jeg skal forsøke å skrive noe om hva musikken hennes har betydd, blir jeg sittende her halve dagen, men det føles verdt å nevne at både musikken og musikksynet hennes også har vært en viktig inspirasjonskilde for arbeidet vårt her i Now’s The Time. Om noen hører hjemme i «og omegn»-delen av vårt hjemmesnekrede mandat, er det jo henne. Maj Britt nevnte også gode samarbeidspartnere i sin takketale – folk den dypt savnede, fantastiske tekstforfatteren og skuespilleren Trond Brænne og selvsagt Geir Holmsen, Maj Britts partner i liv og musikk, og en av våre virkelig store låtsmeder. Jeg måtte stoppe opp midt på kjøkkengulvet da Maj Britt og Daniela sang et vers av Holmsen/Brænne-låta «Ballongvisa». Pussig at låter kan bli så viktige. Platene til Maj Britt er fulle av perler, naturligvis – Holmsen og Paolo Vinaccia på «Sure Sivert»! Det kriblende stryker/tuba/perkusjon-arrangementet på «Je Har En Flekk På Ryggen»! Men om vi skal helt inn til kjernen, velger jeg «Akkurat nå», den solmodne, vemodige søsteren til «Across the Universe», og som Lester Bowie fra Art Ensemble of Chicago lærte av Brazz Brothers og tok med seg sitt eget band – med en kreativ titteltolkning som nok var tatt på husken. Men låta, den kunne han.  Gratulerer, Maj Britt og Geir – ses på konsert.

Før vi går videre tar vi med oss noen konserter fra uka som kommer.

1. Det står stadig vekk på blokka mi at vi bør skrive mer om Gunerius & Verdensveven. Vi gjorde riktignok et intervju med bandets primus motor, Thomas Gunerius Foshaug Bergsten om mikrotonale krukker og hjemmesnekra støybratsjer tilbake i urtiden, men de kommer stadig vekk med ny musikk som fortjener alle lytterne den kan få. I fjor slapp de to oppsiktsvekkende utgivelser, den glimrende LP’en Fantasmagor’i og storverket Isolasjon, som føles som en sniklytt på underbevisstheten til en altetende studioeremitt, i sporet etter Todd Rundgren, Hans Appelqvist og Magnus Moriarty (TM), ispedd found sounds og retroavantgardistiske utskeielser. Nu er Syden 2.0 her, kanskje kan den kalles en singel med to b-sider, og hør bare på «Ferie i Kambodsja», og tenk at det går an å «låte som Khruangbin» i vår tid UTEN å dermed høres fisefin og overtenkt ut! Nei, nå har jeg aldri. Men sånn er Gunerius & Verdensveven – joviale, eksperimenterende og komfortable i sine egne sko. Og på søndag spiller de i Drammen – det passer jo bra, jeg hører rykter om at det er blitt Weent i Drammen.

2. Fra Drammen til jammen: Lokal Bar i Trondheim er ei mer, og det gjør at institusjonen Petters Jazzjam har flyttet seg til Nye Hjorten Teater. Der blir det jam nummer 66 i rekken på mandag, med Tore Sandbakken som special guest.

3. Det er 1. mai neste torsdag. Etter toget, utpå kvelden, kan man blant annet gå på Nasjonal Jazzscene og høre det som etter all formodning blir en passende konsert med Nicolas Leirtrø’s nye band, som ikke heter Bart Ensemble of Chicago, men Action Now! Oppsiktsvekkende lineup: Mats Gustafsson på treblås, Kit Downes på tangenter, Leirtrø selv på bass, og Veslemøy Narvesen på trommer. Slett ikke verst!

4. La oss også, apropos Victoria East, nevne konserten de huser neste fredag allerede nå.  Pianist Brian Marsella kommer til Oslo med Trevor Dunn på bass og Kenny Wollesen på trommer. Det er mange veier inn her, vi snakker om tre musikere som er svært bevandret i den amerikanske jazzens eksperimenterende grøftekanter og forbi. Dunn er naturligvis en av vår tids store bindestreks-musikere med lang fartstid i eksperimenterende metal-settinger som Mr. Bungle, Fantômas og Melvins i tillegg til spilling i John Zorn-universet og sin egen Trio Convulsant med Mary Halvorson og Ches Smith. Og apropos Zorn, var jo alle tre blant musikerne som møtte opp i Molde da han ikke kom. Marsella og Wollesen utgjorde halvparten av bandet på det som ble festivalens utvilsomme, store høydepunkt, med The New New Masada Quartet eller hva man skal kalle dem. En fantastisk konsertopplevelse. Det er lov å håpe på store ting neste fredag også.

Vi informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

LFO og fjære: Anja Lauvdal presenterer Havgaver på Henie Onstad

Uten havet måtte vi som kjent bært båtan og det hadde også gjort musikken og kunsten langt fattigere. Det er lett å gå seg helt bort i eksempler her, men vi kan jo for eksempel nevne fjorårets perleutgivelse Water and Dreams av Thea Grant som et fremdeles ferskt eksempel på at det stadig går an å skape ting som føles friskt av denne urmaterien. Eller vi kan sitere Helge Jordals karakter Karl fra Frida med hjertet i hånden: Havet, døden og kjærligheten, Frida – det er det det handler om. Javisst! (Dette sitatet er en del av den offisielle markeringen av Frakkens År 2025, journ.anm) 

Om man kjenner dragninger mot det store, dype massivet, går det denne søndagen an å med seg fremføringen av et verk med den forlokkende tittelen Havgaver på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden, hvor man også på samme billett kan få med seg den ferske utstillingen Gjennom Årstidene, med verker fra kunstsamlingen til Christen Sveaas. Det er musiker, komponist og journalist Anja Lauvdal som har skapt verket på oppdrag fra museet. Med seg har hun en rekke bra folk – Jenny Berger Myhre på modulærsynth og video, Magnus Nergaard (som forøvrig tok i mot årets Spellemann i jazz på vegne av Signe Emmeluth i går) på lyd og elektronikk, Liam Alzafari på lys og scenografi, Zarina Saidova på tegning og plakat og Kristin Helgebostad på koreografi. Anja Lauvdal har litt av en uke – på torsdag spilte hun nykomponert musikk under Fosseforedraget på Slottet, mens hun på fredag hadde flyttet seg til Paris, der hun skulle fremføre musikken From Island to Island sammen med Manja Ristić. Men en kort prat om noen av de største tingene ble det tid til. 

Anja Lauvdal. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Hallo, Anja Lauvdal! Vi starter med tittelen på det dere skal gjøre på søndag. Jeg vet at min kollega, Tor Ulven-entusiast Audun Vinger, smilte lykkelig da han leste at du skulle fremføre Havgaver. Hvor har du tatt den fra?
– Den er faktisk dattera mi sin. Hun sa det ut fra ingenting, og jeg tenkte, søren det var et fint ord. Jeg hadde akkurat skrevet forordet til en ny utgave av Gravgaver og jeg var veldig inni den verdenen, med arkeologi og sånne ting. Tematisk kjentes det riktig. Jeg hadde også akkurat lest et essay av en forfatter jeg liker, Robin Wall Kimmerer. Det handler om å se på ting fra naturen som gaver i stedet for som varer. Jeg hadde lyst til å jobbe litt med sånne ting, alle sammenhengene som oppstår og som finnes utafor pengesystemet. Da datteren min plutselig sa det ordet, tenkte jeg, søren, der traff du blink. 

Det er jo temaer du etter hvert har jobbet mye med. Går det an å si noe om hvordan tankene dine om møtet mellom natur og kunst, kunst om naturen eller kunst inspirert av naturen, har utviklet seg?
– Det er komplekst, det har skjedd på mange måter. Jeg er del av en gjeng og en generasjon som har jobbet mye med å sette ting sammen i nye kontekster, lappe ting sammen i kunsten. Da benytter man seg gjerne av feltopptak fra naturen. Men det man gjør da, er på mange måter bare å ta noen biter av den og bruke det aktivt. Jeg har begynt å stille spørsmålstegn ved det – hvordan bør jeg bruke de opptakene om jeg ser på dem som et slags åndsverk? Det gjør jeg jo, haha! Jeg har tenkt på de tingene over lengre tid, de siste årene har jeg vært i permisjon og fått barn, og man lærer nye ting hele tiden. Kunstnerisk handler det om å finne en musikk som er nærmest meg. Da må man lage litt nye rammer, stille spørsmål ved ting som jeg har tatt for gitt før, prøve å lære ting, åpne ørene for nye gaver. Det gjelder også når man jobber med improvisasjon. Det er jo en slags villskap eller råskap i det som for meg henger veldig sammen med min opplevelse av natur. For meg er den linken åpenbar. Samtidig har jeg vært på konserter som handler om “musikk og natur”, og hvor det er en bruk av det som jeg har fått avsmak for også. Hvorfor det? Kanskje det er fordi det ligger litt nærme meg. Det synes jeg er spennende. 

Det er jo et enormt emne, naturligvis, og musikk kan være inspirert av naturen både i  overført betydning og veldig bokstavelig – “her er en fugl”, liksom. Det kan noen ganger kjennes litt klossete, kanskje?
– Absolutt, jeg får mye følelser av det der, på godt og vondt. Det toucher nok borti det som kan være et savn i hverdagen, å komme nærmere omgivelsene og å være mer åpen for dem. Det ligger en respekt i det, noen ganger må jeg jobbe for å finne tilbake til de riktige ørene. I går spilte jeg under Fosseforedraget. Han som holdt foredraget var den franske filosofen Jean-Luc Marion, en skikkelig morsom karikert franskmann med sløyfe og… en Tintin-karakter, liksom, veldig skjønn. Han er både fenomenolog og teolog, og snakket mye om “the seen” og “the unseen” i verden. Han snakket også om det å skape kunst som en gave. Jon Fosse har også noen veldig om at det ikke føles som at det er han som skriver. Det var artig å touche innom, alt får liksom en annen betydning i det du tenker på det som en gave. Det følger også et ansvar med det.  

Anja Lauvdal. Foto: Anne Valeur

Tanker om at kunst er noe som også skjer igjennom en, kan lett bli sett på som litt mystifistisk, men det er vel også en ganske virkelighetsnær beskrivelse av hvordan en del prosesser, som musikalsk improvisasjon foregår.
– Ja, ikke sant, det tenker jeg også. Jeg vet ikke om det er typisk for oss nordmenn, men jeg kan kjenne på en sånn skepsis for det mystiske. Måten vi snakker på er tilrettelagt for ting som ikke forstår. Og sånne beskrivelser av hvordan man skaper noe trenger ikke egentlig bety at det er så mystisk eller uforklarlig, men at vi ikke har så mye fokus på det. Jeg ser jo på improvisasjon som noe hverdagslig, det er en kjerne i hverdagen min, både i det jeg jobber med, og når jeg er med barna mine. Det er rom for en råskap og mange viktige ting der, som kanskje er litt underspilt i verdikjeden ellers. 

Jeg kom til å tenke på noe om natur og kunst – i fjor var det en utstilling om Atlanterhavet på Henie Onstad, rakk du innom den?
– Nei, der var jeg ikke. 

Den var interessant, det var alt fra gamle kart til malerier, fotokunst og installasjoner, alt med utgangspunkt i havet. Og der var det blant annet noen små bilder av J.M.W. Turner, den britiske maleren som faktisk fylte 250 år denne uka. Han var landskapsmaler, særlig av maritime motiver, og bildene de viste frem var eksempler på den sene stilen hans, hvor han gikk lenger inn i noe som er blitt sett på som en forløper, både for impresjonismen og abstrakt ekspresjonisme. Men det er fremdeles havet, på en måte. Det er noe i det som minner en på at det litt merkelige ordet “abstraksjon” også er noe vi finner i omgivelsene våre. Jeg kan få den følelsen enten jeg ser på bilder eller hører på visse typer musikk, for eksempel ting du har gjort med Moskus og Cosmic River. Det er ikke det at den musikken hermer eksplisitt etter naturen, men om man har gått rundt og blitt opptatt av hvordan ting ute i det fri ser eller høres ut, så har man på en måte allerede fått en slags innføring i å dykke ned i den typen kunst.
– Ja, det syns jeg er kjempespennende. Å gå litt rundt og lete i det, uten å etterligne. Det er jo også en annen grunn til at menneskeskapt kunst kan minne om natur, for ting er jo natur. På mange måter er vi omgivelsene våre, det spørs hvordan du klarer å inkludere det perspektivet i det du lager. Jeg tror også at musikk som inneholder improvisasjon kan ha noen nøkler, låse opp sånne opplevelser. Den får meg til å føle eller tenke ting jeg ikke ville ha kjent på ellers. Jeg leste akkurat en ganske kul ting Lucy Jones skrev, som handler om følelsen av awe – det var en studie som ble utført rett etter covid som antydet at den følelsen kan gi deg forskjellige hormoner som påvirker immunforsvaret ditt. Det å bli slått i bakken, følelsen du får i naturen og kunsten, kan være med på å styrke deg som person. Det var litt fint å se den linken! Det er jo veldig mange som har skrevet ulike ting om den relasjonen, selvsagt. Det er et gøy og lekent sted å være. 

Du har laget en fanzine også, i forbindelse med Havgaver, hva har du tenkt der?
– Der har jeg gjort noen ting som er gøy, jeg har jo vært journalist tidligere. Jeg har blant annet snakka med Carol O’Brien som var leder av naturpanelet i FN. Hun tenker på mange morsomme måter om hvordan folk forholder seg til naturen. I naturpanelet forhørte de seg med personer fra hele verden, om deres visjoner for framtiden og hvordan vi skal leve med omgivelsene våre. De fleste har én ting til felles, og det er at  de gir naturen en større plass i visjonene sine for framtiden mer plassen naturen har i dag. Det er gøy å lage fanzine, det er jo en fin, aktivistisk tradisjon også. Jeg er sykt fan av konsertserien F/Eks, som Jenny Berger Myhre kuraterer. Der lager Zarina Saidova noen veldig fine plakater, og Zarina har også vært med og illustrert fanzinen og laget forskjellige tegninger som blir brukt under konserten. I tillegg har Jenny og jeg satt sammen noen videoer som blir vist under konserten, Kristin Helgebostad danser med en prosjektor som hun holder. I tillegg har Liam Alzafari stått for scenografien. 

Da gjenstår bare musikken, men den trenger vi kanskje ikke snakke så mye om før den skal høres på søndag?
– Jeg tror ikke det, vi har jo vært innom det meste! 

Leserbrev: Respons til NTT 2025-04-07

Johan Hauknes og Jan Granlie fra salt peanuts* mottar Jazzprisen for fremragende formidling. Foto: Alf Simensen

NTT er ikke et debattforum, og det er verken et sted for leserbrev og heftige debatter. Men når skribenten(e) i sin iver etter «… å opponere litt», i utgaven datert 7. april 2025, gjør seg skyld i en klassisk argumentasjonsfeil, må det også være rom for å påpeke dette.

Utgangspunktet for det opposisjonelle tilsvaret var min takk for prisen-appell ved utdelingen av Jazzprisen 2025. Derfor dette: Skribenten opponerer ikke med hva jeg sa under prisutdelingen, en tekst som NTTs lesere kan lese i sin helhet her, men hva hen hørte og tolket at jeg sa.

Med det gjør skribenten den samme feilen som min mor advarte meg mot, da jeg var 12 år gammel. Etter at hun hadde forelest for meg om den såkalte kommunikasjonsmodellen og dens (minst) fem ulike budskap, fulgte det én leveregel og én instruks som jeg har prøvd å følge i alle år etter dette. Det skal sies at min etterleving av disse ikke alltid har har vært like god.

Leveregelen er: Bland aldri din fortolkning av budskapet som mottaker, med hva avsenderens intenderte budskap kan være. Tolkningsvalgene er uttrykk for mottakerens valg, ikke for avsenderens intensjon. Min mors instruks var derfor klar: Still aldri avsenderen til ansvar for dine tolkninger av budskapet, Johan!

… og tidsskriftet heter for øvrig salt peanuts*.  Ikke Salt peanuts eller Salt Peanuts. salt peanuts*.

Hilsen Hauken

Gode Johan! Jeg  må skynde meg å presisere for deg og øvrige lesere at NTT naturligvis trykker leserbrev og debattstoff, om ikke annet sporadisk, og at det er kjærkomment – både når det handler om ting leserne har å utsette på det som står i våre egne spalter og ellers i jazzen og kulturen.

Min betraktning i forbindelse med prisen var nok inspirert av følgende setning i din takketale, hvor det forøvrig var svært mye vi var helt enige i: «Aldri har den norske allmennheten fått vite mindre om det som skjer i norsk improvisert musikk.» Det er sant når man ser på de store, nasjonale mediene – og jeg skjønner at det var det du siktet til også. Men jeg syns det er et poeng at mange av nisjemediene, og de større avisene som fremdeles har en ambisiøs musikkdekning, ikke har gitt opp denne musikken. Tilgangen på lesestoff og kritikk er der, enn så lenge. Oppfordringen til kulturinteresserte norske lesere (og lyttere) om å engasjere seg for dette stoffet, ikke minst det du og resten av redaksjonen i salt peanuts* skaper, står. Vi snakker jo om en musikkultur som i stor grad bæres fram av små, uavhengige aktører ellers – da går det også an å tillegge seg noen nye medievaner også. Men jeg kan gå med på at dette nok var en assosiasjon/kjepphest basert på mitt inntrykk av takketalen din.

Når det kommer til navnet på tidsskriftet strider det jo litt med egen «barnelærdom» – i en av mine første jobber som kulturjournalist skrev jeg «By:Larm» i en tekst, og fikk en høflig men bestemt beskjed av Sven Ove Bakke om at aviser ikke gjengir den slags form for sprek tegnsetting – det fikk greie seg med «Bylarm». Men, det er klart, dette er en stund siden – Dagbladet var fremdeles en kulturavis på den tiden og det var en semikolon-epidemi i norske firmanavn det var viktig å få bukt med. I dag skriver Sven Ove stoff for Kongsberg Jazzfestival, og jeg ser ingen grunn til å ikke lempe litt på reglene fremover. Så da blir det salt peanuts*!

Med vennlig hilsen Filip Roshauw

 

På tangenter: Christian Reim (1945-2025)

Musikken, den har vi. Den finnes på plater, i private arkiver, hos NRK og festivaler. Den lever også, litt esoterisk sagt, hos musikerne som har latt seg inspirere. Så er det alt det andre – væremåte, stil, uttalen av visse ord. Skakke, frikete, tverre, blikk på verden eller livet som kanskje har havnet ute av fase. Også er fortiden allikevel (og/eller derfor) så full av liv fremdeles. For oss som ikke helt er gamle nok til å oppleve keyboardist Christian Reim på sitt mest aktive, men som stort sett har forholdt seg til ham gjennom fabelaktige innspillinger og saftige historier, er det litt sånn det blir. Det er vanskelig å unngå å betrakte ham også som en skikkelse, et symbol på et nært, men samtidig sagnomsust, kulturelt jordsmonn som vi fremdeles høster fruktene av. salt peanuts* har skrevet en lesverdig nekrolog om Reim, som altså døde 14. april. Han bisettes fra Gravlundkapellet, Vestre Gravlund, tirsdag klokken 14.00. Vi tok en prat med en av dem som hadde mye å gjøre med Reim de siste tiårene av livet hans, Fredrik Lavik, som driver det helt uunnværlige plateselskapet Jazzagression, hvor det er kommet flere forseggjorte arkivutgivelser av Reims musikk. 

Hvordan ble du og Christian Reim kjent?

– Jeg tok kontakt med ham. Jeg har jo hørt en del av innspillingene som er gitt ut tidligere, Lars (Mørch Finborud, journ.anm) gjorde blant annet en samleplate på sitt selskap, Plastic Strip. Jeg likte det jeg hadde hørt godt, og tenkte at det måtte være noe mer – hva skjedde på åttitallet, og hva med nittitallet? Christian var jo litt mystisk, og hadde et rykte på seg. Jeg måtte snakke med ham. Jeg snakket også med Tobias Torjussen, som hadde selskapet Preservation Records, og da sa han at Christian hadde masse uutgitt. Det ble ikke noe mer akkurat da, men så tok jeg endelig kontakt etter å ha sett en dokumentar som gikk på NRK. Den åpner med en helt nydelig låt, og ta tenkte jeg, her er det noe helt spesielt. Han må jeg ringe og ta kontakt med. Og det var egentlig det. 

Hva slags forhold hadde dere?

– Christian var ganske intens, det var liksom ikke greit, dette får vi til, ha det bra. Først måtte man lære ham å kjenne og få et trygghetsforhold, helt transparent. Det er en grunn til at det ikke ble masse utgivelser fra ham, han er kjent for å ikke like plateselskaper. Han likte ikke å få noe tredd nedover hodet på seg, om det ikke skjedde på hans premisser var han ikke interessert. Men vi ble kompiser, og hver gang jeg var i Oslo stakk jeg innom. Da var han veldig inkluderende. Så ringtes vi, snakket om utgivelser og hva vi kunne gjøre. Det ble et vennskap. Da jeg var i Oslo gikk vi gjennom spolebånd, bilder og masse ting som vi digitaliserte, diskuterte hva vi kunne utgi og ikke. Christian var mildt sagt humørsyk, han kunne være veldig oppstemt i noen perioder og så var det… bare glem det. Vi snakket om å gjøre noen nye innspillinger, det hadde han veldig lyst til – med Terje Venaas også. Vi kom langt i planleggingen, men så ble det avblåst, det var ikke noe gnist. Det der handlet om tidspunkter, det er vel sånn han hadde det hele livet, tror jeg. Men det forsterkes jo gjerne når man er eldre. 

Går det an å sirkle inn hva som trakk deg mot akkurat Christian Reims musikk?

– Han hadde et veldig melodisk utgangspunkt og det har jeg sans for. Veldig enkelt, og nesten, hva skal jeg si, intenst lyrisk. Det har jeg veldig sansen for. Det var det som tiltrakk meg mest. Han var også innom rhythm’n’blues, han var kjempeflink til å spille orgel, hadde sitt eget med basspedaler som han hadde egne sko til. Christian var teknologisk begavet, han fant ut av de tingene der som han ville selv, det var ikke noe tull. Også er komposisjonene hans veldig fine. I kvartetten med Calle Neumann spiller de egne ting. 

Christian Reim ved orgelet. Foto: Privat, utlånt av Fredrik Lavik

Det er viktig navn du nevner der, de jobbet jo sammen, var knoll og tott – og det er vel riktig å si at begge to er vesentlige kultfigurer i norsk musikk. Hva slags forhold var det snakk om?

– De hadde vel også et elsk-hat-forhold. De var veldig aktive på et tidspunkt, Calle var jo eneren i Norge på saksofon i sin tid, av mange regnet som et større talent enn Garbarek. Utenom de som endte opp på ECM, ble han sett på som den største. Og Christian var klar på å spille med de han var inne med. De møttes gjennom Knut Riisnæs, som hadde blitt kjent med Calle i guttemusikken. Christian traff på dem da han dro til Oslo på midten av 60-tallet. Calle kunne være en bajas, han tok det helt ut, og det tror jeg irriterte Christian litt. Det er ikke noe negativt å si om Calle, men mellom de to fungerte det i mange tilfeller, og noen ganger ble det et behov for en pause. 

Calle Neumann og Christian Reim tar seg en svømmetur i Jan Horne-dokumentaren «Når du spiller – spiller du på livet løs!». Foto: Skjermdump fra NRK

I en periode hvor det fungerer, ble de jo portrettert av NRKs Jan Horne. Og den dokumentaren, Når du spiller – spiller du på livet løs! er en av de beste norske musikkdokumentarene som er laget. Det handler litt om at det ikke egentlig skjer så mye. Det fanger fire unge musikere i en hverdagslig setting, og kretser rundt hvordan de jobber med uttrykket sitt, og grunnen til at akkurat de spiller sammen. Den er rett og slett ganske rørende. Og fanger et eller annet essensielt om å være en del av en gruppe, på en måte. 

– Ja, det tror jeg var nøkkelen med Christian. Det var bånd der med en gang, det var ikke overfladisk. Det er derfor det er så fascinerende å treffe sånne musikere også, det er en egen greie. Det gjenspeiles i livet, det er jo derfor det er så mange som husker ham og har historier. Sist gang jeg møtte ham, oppe i kåken hans, satte han virkelig skapet på plass. Han sparte ikke på kruttet! De formet samtiden sin, og i Club 7-miljøet var det en del sånne skjebner som Christian. Bjørn Kjellemyr fortalte at en dag sto Christian på døra og banka på og spurte, yes, vil du spille bass? Toget til Kongsberg går om en time, gjør deg klar! Sånn var det. Han fortalte også at en gang hadde de hatt konsert, alle var klare, Calle var der, Kjellemyr, Ole Jacob Hansen. Men Christian var ikke å se noe sted. Men når konserten skulle starta, åpnet vinduet seg og Christian kom inn med beina først, glidde ned på pianokrakken… ok, nå kan vi begynne. 

Det er jo mange fortellinger her, åpenbart. Både om Christian Reim og om andre i Club 7-miljøet, og fra den tiden. Hva tenker du som jazzhistorisk interessert – bør de skrives ned og gis ut, eller er det ting som lever best som muntlig kultur? 

– Jeg har jo tatt opp masse samtaler, og historier. Man kunne lagd en bra samling av det, og jeg hadde veldig lyst til å gjøre noen tegneseriegreier, det snakket vi om. Det hadde fremdeles vært jævla kult, jeg har i hvert fall mange historier, og det er det mange andre som også har. Men det er også greit at de lever på folkemunne. 

Vi mistet også en annen musiker som var en del av det samme musikermiljøet og som Reim spilte med nylig, nemlig den store bassisten Terje Venaas. 

– Ja, da Terje var aktiv spilte han jo mer studiojobber og var en mer utpreget session-fyr enn det Christian ble. Men de var veldig knytta sammen, og når de spilte sammen hadde de sin egen greie, du hører de bygger opp og lander helt perfekt. De bodde på Mallorca en periode på nittitallet og hadde mye ideer. Men mellom musikere er det gjerne sånn at om du ikke spiller sammen, glipper kontakten litt. Christian ville ha med Terje på et nytt prosjekt, og ville at jeg skulle ringe ham først og høre hvor landet lå. Men de siste årene var det ikke mulig å gjøre så mye, dessverre, så det var ikke aktuelt med innspilling. Når Christian var i sitt ess, var det tusen gode ideer, mye planlegging og sadling av hesten, og så går det noen måneder, og så var det nei, bare glem det. Dette handlet om noen trioinnspillinger som helt klart hadde vært en mulighet. 

Lillebjørn Nilsen og Christian Reim. Foto: Privat, utlånt av Fredrik Lavik

Jeg husker Emil Nikolaisen nevnte at Christian ønsket at han skulle produsere noen ting for ham også på et tidspunkt. 

– Ja, med Emil var det jo også en gnist, Christian merket det. Han hadde jævlig mye bra ideer, var veldig energisk, og hadde en spesiell aura. Jeg kan helt klart se for meg at smittet over på Emil. Jeg bodde i Finland, og om jeg hadde bodd i Oslo hadde jeg nok kjempet mer for å få til et album. Han øvde jo og spilte, han hadde konsert på Herr Nilsen tilbake i 2012 eller 2013 – det satt i ham, og hadde gått an å gjøre mer. 

Er det noen Reim-innspillinger som betyr noe ekstra for deg?

– Jeg liker jo veldig godt Mona Lisa, suiten til Moldejazz. Også liker jeg trio-innspillingene fra begynnelsen av 2000-tallet, som egentlig var to plater som skulle gis ut. Den plata er veldig fin, selv om den kanskje er “uferdig”… den kunne kanskje vært bedre for alt jeg vet, men det var det som var. Jeg liker alt – jeg hører jo det er han som spiller. 

Og så har vi rhythm’n’blues-delen og det mer rocka opplegget, Public Enemies, Dream og BASH.  

– Ja, noe av den norske R&B-en er litt slapp, syns jeg ærlig talt, men det Christian spiller er bra. Singelen til BASH er kul, den er det ikke noe å si på. Etter at Dream ble oppløst, og Terje Rypdal og Jan Garbarek ble superstjerner, måtte Christian komme opp med noe annet. Og det førte til BASH, hvor Tom Karlsen også var med – han er litt av en type, og jeg vet at Christian hadde et godt forhold til ham. 

Du nevner Garbarek og Rypdals fantastiske karriereløp gjennom ECM. Og det er jo kanskje en viktig fortelling om norsk musikk på denne tiden at ikke alle ble internasjonale navn, av ulike grunner. Reim er jo sånn sett en musiker som eksemplifiserer en del som forble mer subkulturell, en litt mer kronglete sti. Viktig, men på en annen måte. Hva tror du han tenkte om det?

– Jeg tror ikke egentlig han bar noe nag. Jeg spurte om det var bittert, Nei, jeg er ikke bitter. Men ok, han var jo også litt sur – han kunne snakke om Bjørn Johansen, en fantastisk norsk saksofonist. Men Jan ødela alt, liksom. Alle disse musikerne hadde vært gjennom bebop og spilte det først, og Christian ble litt forbanna om han så musikere som valgte en annen vei og ikke gikk igjennom de greiene. Bare hoppet rett i avant garden og skippet skolen. Der var det en del greier. Du kan høre intervjuer med pianist Egil Kapstad også, hvor han sier “det viktigste er å lære deg alt det grunnleggende først” – og så kan du begynne. Dette er jo en musiker-greie igjen, særlig i Norge. Her jeg bor i Finland er det annerledes. Du har viktige eksponenter for frijazz, Edvard Vesala for eksempel, men du kommer ikke gjennom jazzutdannelsen om du ikke behersker det grunnleggende i jazzhistorien. Det er mye mer fundamentalt enn det nok har vært i Norge, det er et kapittel for seg selv. 

Hva tror du at du kommer til å tenke på med Christian Reim?

– Det var veldig fint å bli kjent med ham, han hadde synspunkter på alt. Før jeg kjente ham, var han en legende som jeg ble superfascinert av.Når det blir et kompisforhold blir ting annerledes. Etter hvert er planen en dobbel-LP, både med ting Lars har gitt ut tidligere på Plastic Strip, men også mer stoff. En storbandinnspilling med Art Farmer hvor de fremfører Christians låter, og en Dream-versjon med en av låtene hans. Planen var at den skulle komme ut i forbindelse med åttiårsdagen hans i september. Jeg har en jobb å gjøre. Christian hadde hatt kreft som han hadde holdt i sjakk en stund. Så ble han dårligere før jul, men da var hele veien tanken å gjennomføre den siste samleplaten. Så det må gjøres. Jeg snakket med ham etter at nyheten om Terjes dødsfall kom, men det hadde jeg ikke hjerte til å videreformidle. Nå er det mer sånn at jeg ikke helt klarer å skjønne at det aldri mer skal stå på telefonen min at han har ringt. 

 

På bass: Terje Venaas (1947–2025)

9. april døde bassist Terje Venaas – han ble 78 år. For en karriere det ble, fra han inntok sentral rolle i Club 7-miljøet (som nevnes i vår lille prat om Christian Reim med Fredrik Lavik rett over denne teksten) og innspillinger med Chet Baker, Terje Rypdal, Per Husby, Jimmy Rosenberg, Bjarne Nerem og Karin Krog, for å nevne noen få navn i det store mylderet. Men også, naturligvis, en av Norges viktigste sessionmusikere, særlig i tilknytning til den store og forsåvidt vedvarende norske visebølgen. Alf Cranner, Åse Kleveland, Cornelis Wreeswijk, Øystein Sunde, Halvdan Sivertsen, Maj Britt Andersen og naturligvis Lillebjørn Nilsen. For et par år siden skrev jeg en tekst med utgangspunkt i Lillebjørns låt “Bysommer” i denne remsa, og der er det et lite underkapittel om basspillet til Venaas på den låta – som jeg uten å nøle vil si er en av de fineste pop-basslinjene i norsk musikkhistorie. Vår sporadiske gjesteskribent Jørgen Sørgaard Egeland var også behjelpelig med å plukke ut noen favoritter til fra Venaas-katalogen. Vær så god:

Det finnes noen fine, rumlende øyeblikk i den dype enden av bassenget i norsk musikkhistorie, og godt er det, men det finnes ikke fryktelig mange basslinjer som føles like komfortabel i låta den smyger seg rundt i enn måten Terje Venaas virkelig legemliggjør den oppknappede, luftige stemningen i Lillebjørn Nilsens “Bysommer”. Det kokette spillet hans tar seg større og større friheter underveis i den lille byvandringen, de synkoperte små slidene fra lyst oppe i registeret som under (pre-)refrenget sitter som skudd og komplimenterer låtas karakteristiske rototom-slag, og de sjelfulle frislippene får de karakteristiske stavelseskaskadene til Lillebjørn som for eksempel slutter med låtas mest kjente linje, ja, ved Lavik, til å fly.  

Spillet til Venaas fortjener i det hele tatt langt mer gjenlytting og skriverier fremover, men i denne omgang spurte jeg platesamler og sporadisk NTT-bidragsyter Jørgen Sørgaard Egeland om å raske sammen en liste med temaet Topp 3 Terje Venaas-basslinjer som ikke er Bysommer. Dette er svarene hans. 

Terje Rypdal – Bleak House (Bleak House, Polydor 1968)

Venaas i unis med byoriginalen Christian Reim på piano. Sammen med Jon Christensens galopperende ride skaper de et solid fundament for Rypdals svaiende gitar og det third stream-aktige blåsearret. Flott Garbarek-solo også!

Bash – Quiquenita (Quiquenita b/w Kokosnøtter og Bananer, NorDisc 1971)

Tidligere nevnte Christian Reim rakk bare å gi ut én singel med denne supergruppen og den er i tillegg umulig å oppdrive. Men for en singel det er, den tidsriktige engelskuttalen til tross. Illsint fuzzgitar, Lillebjørn Nilsen på akkert (hardingfele på b-siden!) og et suggererende bassostinat. Ultra rare killer, for å sitere en legendarisk Oslo-platedealer.

Roy Hellvin – Såg Du Noko Til Kjerringa Mi (Roy Hellvin, Philips 1976)

Roy Hellvins debut-LP er en norsk folkjazzperle som har gått under radaren til de aller fleste. Den er helt på høyde med Østerdalsmusikk og den første Søyr-LP-en, og den grooven de er inne i rundt 1:09 her kunne jeg hørt en hel albumside med.

Gjennom mørket

Eva Storrusten. Foto: Julie Hrncirova

Det ringte på døra på kontoret for et par uker siden, og der sto Eva Storrusten med sin første LP-plate i eget navn, Through Darkness heter den. Livet skjedde og tiden gikk, men fredag denne uka hadde sangeren og tekstforfatteren bursdag, og det ble omsider på tide å presentere henne for remsas lesere.

Gratis med dagen, Eva! Du har bakgrunn fra jazz og improvisasjonsmusikk, for eksempel med vokalgruppa Oslo 14. Fortell litt om hvordan det har vært, og om mentor Elin Rosseland.
— Jeg begynte å synge i Oslo 14 i 2017 og sang der frem til jeg begynte å skrive egen musikk i 2022. Jeg har lært utrolig mye av Elin Rosseland både på et profesjonelt og personlig plan. Som sanger opplever jeg at det er et tett bånd mellom disse to, fordi man må legge mye av sin personlighet og livserfaring i stemmebruk, tolkning av tekst et cetera. Noe av det viktigste jeg tar med meg fra henne handler om lytting og tilstedeværelse, om at hver sanger har noe unikt, at folk kan være gode på ulike måter. Om man jobber sammen som et ensemble eller band og er tilstedeværende og lytter, kan det oppstå mye magi – noe jeg har vært heldig å oppleve mye med dette ensemblet. Det var enormt befriende å jobbe med mange ulike samtidskomponister som lagde så ulik musikk og hadde ulike prosesser. Jeg vil for eksempel trekke frem Camille Norment og åpningen på MUNCH, der vi sto inne i det ovale rommet og sang mens Camille spilte på sin glassharmonika. For meg personlig var det også enormt givende å jobbe med Tone Åse på plata Ut=Inn, der hun ba ensemblet om å samle lyder fra våre liv, som hun satte sammen til et delvis komponert verk, der det også var improvisatoriske elementer, der hver sanger fikk skinne. Det var noe i Elin Rosselands visjon for Oslo 14 som var litt utopisk, men som jeg synes var helt fantastisk, og det handlet om raushet og omsorg. Elin er en fantastisk varm person, sanger og komponist.

Men på dette egne albumet er du mer i singer/songwriter-land – føles det veldig annerledes å bruke stemmen på den måten, eller er det bare som en annen drakt? Enklere – eller motsatt – krever det en annen tilstedeværelse?
— Vel, for meg er det ikke så stor forskjell på et plan, men det var jo et stort gjennombrudd for meg personlig da jeg begynte å skrive egen musikk. Jeg har alltid jobbet mye med tekst, fra jeg var barn, og improvisert mye melodier, men å sette det sammen, det var en slags eureka for meg. Jeg sto i en serie med personlige kriser, og musikken ble en slags oppdrift i livet, hvor mye av melodiene og tekstene kom ganske intuitivt i øyeblikket. Likheten her handler altså om lytting innover og utover, men at jeg nå hadde en større rolle i å forme det. 

Du veksler mellom engelsk og norsk tekst her, føler du stoffet annerledes på morsmålet?
— For meg er det ingen forskjell innholdsmessig om jeg synger på norsk eller engelsk. Jeg har bodd flere år i Storbritannia og er veldig glad i det engelske språket. Når det er sagt, opplever jeg kanskje at tekstene på norsk blir enda mer nære, og sårbare, men det er jo egentlig lytteren som må ha en mening om. Jeg skriver som sagt intuitivt, og iblant kommer det en idé til meg på norsk og andre ganger på engelsk. Uavhengig av språk, bruker jeg mye vokal-improvisasjon, og har også låter uten spesifikt språk, som «Meditation : Outro», siste låta på plata. 

Foto: presse

Det er også temmelig sterk kost i flere av tekstene her – det er ikke første gangen noen synger om brudd – likevel tar det tak i lytteren.  Blir det som katarsis å synge det ut?
— Mm, takk for et fint spørsmål. Ja, absolutt, det er en katarsis å synge det ut, men det er samtidig viktig for meg at lytteren kan tolke tekstene inn i sine liv, og at tekstene er åpne nok til at det har en universell relevans. Det stemmer at jeg har vært gjennom et samlivsbrudd for snart to år siden, og det er faktisk bare «(Don´t) let go» som er skrevet om denne relasjonen. Dette er en sang som handler om det øyeblikket i en relasjon der man ikke vet om man kommer til å klare å holde sammen eller ikke. Men de fleste sangene er faktisk skrevet om andre type brudd – man kan jo også oppleve brudd i vennskap, samarbeid, eller se andre mennesker som har det vanskelig. Uansett hva som er bakgrunnen for låtene, handler de tematisk om å la lyset skinne gjennom mørket – om å tørre å møte sine følelser og livssituasjoner med mot. 

I studio. Foto: presse

Ja. Mer prosaisk – jeg synes jeg kjenner igjen noen musikere her – fortell kort om innspillingen da vel!
— Ja, det var en gøy og fin prosess! Da jeg begynte å skrive musikk i 2022, var datteren min et år. Man skulle tro at man ble mindre kreativ av å være småbarnsmamma, men for meg ble det som en slags drivkraft, fordi jeg skjønte at «det er nå livet skjer» og hvor verdifull hver time, hver dag, var. De første låtene som ble spilt inn var «Snur meg ikke tilbake» og «Whatever You Say,» sammen med produsentene Live Sollid Schulerud og Tomas Cox. Jeg hadde sunget sammen med Live i Oslo 14 og visste hun var rå i Ableton, og på min debut ønsket jeg å jobbe med noen jeg kjente. Vi spilte inn disse låtene høsten 2022, slapp begge singlene i 2023, samtidig som jeg skrev mer musikk og spilte inn albumet sommeren 2023. Etter litt utforsking, fant jeg ut at jeg ønsket å spille inn låtene som live-opptak, og vi spilte inn merparten av albumet i studioet til Thor Neby. Min gode samarbeidspartner og pianist, Jan Hovland, var med på flygel, og har også bidratt med komposisjon på noen av låtene. Birte Slettevoll, som jeg også hadde sunget med i Oslo 14, korer sammen med Live på noen låter. Hans P. Kjorstad spilte inn stryk fra sitt studio i Lillehammer, Endre Hallre Hareide spilte inn bass og kontrabass på noen låter og Christian Løken på perkusjon. Ja, det hele ble ganske fint og magisk, og jeg har lært mye av prosessen! Jørgen Træen mikset «Stay Away», og ellers har Live og Tom gjort en super miksejobb og Jan har mastret. 

Du tolker Joni – det er vel noe man bare MÅ gjøre på et tidspunkt. Er det andre størrelser fra jazzen, eller andre kunstformer, som har hatt spesielt stor innvirkning på livet ditt?
— Vel, ja det er jo en viss ærefrykt, men jeg har sunget «Both Sides Now» på konserter siden Jan og jeg spilte på Villa Stenersen i Oslo kulturnatt 2019. Låta er for meg noe av det ypperste av låtskrivning og inneholder alle de nyansene av levd liv som inspirerer meg i skrivingen min. Ellers øver jeg meg på å være litt uredd, og hoppe litt i det, så jeg tenker at kontakten med materialet er viktigst, uavhengig av om det er en kjent eller ukjent låtskriver / komponist jeg tolker.

– Ellers har jeg alltid vært opptatt av musikk og visuell kunst. Jeg husker da jeg opplevde Agnes Martins abstrakte ekspresjonisme på Dia Beacon Art Foundation i New York, eller da jeg hørte at Edvard Munch kunne sette noen av sine malerier ut for å utsettes for vær og vind. Det er den kreative viljen som fascinerer meg, ikke et «perfekt» verk. Jeg er opptatt av konseptuell kunst, minimalisme og arkitektur og byutvikling, men jeg er aller mest opptatt av prosessen, og ikke minst – kontakten med andre mennesker – enten det er samarbeidspartnere, lyttere, menneskene i gata – og folka i livet mitt. 

Jeg har jobbet mye med det grafiske på plata selv, og bildet på albumcoveret tok jeg da jeg gikk på Arkitektur – og Designhøgskolen for snart 10 år siden. I det kurset jobbet vi veldig intuitivt og kreativt, så det var samme følelse for meg som da jeg jobbet med albumet, selv om det var ulike formater. Jeg er veldig samfunnsinteressert, og det er godt å ha kontakten innover med det intuitive og kreative – ja nesten som en terapi som gir styrke til å stå gjennom endring, kriser og brudd. 

Når du prøver å knekke meg
da bøyer jeg meg som et tre
Mine greiner de vaier i vinden,
og mine røtter, de trekker meg ned.

Flott. Til sist, jeg har fått nyss i at du integrerer sang og musikk i yoga-timer. Hvordan arter dette seg, egentlig?
— Hehe, ja, jeg har drevet med yoga i 18 år, tok en yogalærerutdannelse da jeg var tidlig i 20-årene og har undervist litt opp igjennom. Jeg kom i kontakt med en kvinne med navn Cecilie Hafstad for en del år tilbake. Hun jobbet med lydreiser, krystaller, gonger og mange ulike instrumenter. Jeg ble med henne og sang i noen yogatimer, og begynte etterhvert å utforske på egen hånd, ved hjelp av blant annet stemmen og et indisk instrument som heter «shruti box» — et slags indisk trekkspill. Låta «Meditation: Outro» pleier jeg ofte å synge når folk ligger i avspenning. Yogaen er med å åpne opp for den kreative prosessen, så for meg er det veldig naturlig å koble yoga med pust, sang og improvisasjon. 

Det virker som om du har vært tidlig ute her. Ser at Oslo-Filharmonien har begynt med puste-sessions for publikum før enkelte konserter. Ok, pust ut og ha en fortreffelig bursdagshelg!

Av Filip Roshauw og Audun Vinger