NTT: I Lars Monsens lydspor

GOD HELG, AHOY-HOY og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts digitale helgebilag i uutgrunnelig strimmelform om alt som er fett. I dag er en fin fredag, jeg aner ikke hvorfor, det er nok best å ikke stille så mange spørsmål. Blogghalvdel Vinger er på Bodø Jazz Open, koser seg og skriver – forrige helg var han på den nye festivalen Innpuls på Gjøvik, det kan dere lese rapport fra her. Remsa er full av fine greier denne uka: Raymond Enoksen, komponisten bak Lars Monsen-musikken titter innom, Amund Stenøien har en travel uke og Guro Kvåle er aktuell med Private Property, Petter Wettre klør seg i (det imaginære?) fippskjegget over at Branford Marsalis tolker Belonging, vi har vært på Djangofestivalen og byr på en NTT Soul-utgave av Åtte Flotte i forbindelse med nytt flott soulklubbkonsept. Først sveiver vi i gang med noen ting som skjer den neste uka:

1. Bodø Jazz Open er som nevnt i gang – i kveld gjester Nils Petter Molværs Khmer, Liv Andrea Hauge spiller med Arktisk Filharmoni og Veslemøy Narvesen spiller på Beddingen Kulturhus klokka 23.00. I morgen kan man få knadd øregangene når Kanaan kommer, de spiller sammen med duoen HAUK og man kan også se filmen Strønen og Snah – i Vigelands Mausoleum på samme billett. Det er en ordentlig helaften! 

2. Det kommer til å sprudle – og rudle – i Asker Kulturhus i kveld. Da spiller Antonsen/Rud trio, som består av trommeslager Espen Rud, pianist Ivar Antonsen og den glimrende bassisten Sebastian Haugen, som hadde fortjent å få etternavnet sitt i bandnavnet han også, men det er nå bare en teknikalitet! 

3. Se på dette herlige, ferske liveopptaket av Petter Dalane Quintet fra Kafé Hærverk – og om det gir mersmak, kan du stikke på Victoria East, Nasjonal Jazzscene i kveld – der spiller Petter og hans kumpaner, riktignok med en litt annen besetning, men med samme gode vibb. 

4. I fjor ble Alexander Kielland 175 år, og i Stavanger går feiringen nå mot slutten. I kveld kan du høre verket Wenche in Concert, som er laget av den glimrende saksofonisten Kristoffer Alberts. Litt mer info: Wenche Løvdahl har gjennom de siste 140 årene vært en viktig, men også ensom meningsbærer i den norske litteraturen. Weekenden handler ikke bare om Wenche, men om et opprørt kjærlighetsforhold mellom fru Løvdahl og Alberts, kanalisert gjennom høyttalere, saksofoner, datamaskiner og et kuratert utvalg av Alexander Kiellands tekster.

5. Det er gravitas over Sophie Tudor, navnet til det ferske bandet anført av cellist Selma Edwards Granly. Hun er inspirert av mosaikk/patchwork, der mindre fragmenter lappes sammen til en større helhet, og har med seg Amelia Gomez Snerte på vokal, Brede Sørum på sax og fløyte, Sondre Moshagen på piano & synth og Gustav Tornberg på trummor. På onsdag åpner de KonsertGalleriets sesong på Habitat Craftbar i Trondheim. 

Om dere er hypp på litt statistikk fra omegnen, kan dere lese Bachtracks oversikt over de mest fremførte klassiske verkene i fjor. Mozart, Beethoven og Bach troner øverst – mens de fire mest fremførte levende komponistene er John Williams, Arvo Pärt, Caroline Shaw og Philip Glass. Shaws stykke Entr’Acte ble fjorårets mest fremførte verk av en levende komponist. 

Det mest fremførte verket var på sin side Antonin Dvoraks symfoni nummer 9, Fra den nye verden. Her finner du en liten samtale med Knut Reiersrud om det verket – og her har jeg visst også skrevet om Reiersruds tolkning av verket, i tillegg til hva Dvorak kan ha ment med det. 

 

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er Fats Waller med “You’re Not the Only Oyster in the Stew”.

Guros gutterale gruppe-primalskrikterapi

Guro Kvåle. Foto: Pål Dybwik

Det er et nytt band i byen, nærmere bestemt bartebyen – et arkivert begrep om Trondheim etter at bassist og barytongitarist Nicolas Leirtrø kom på banen. Nå har han og hans gode kollega Øyvind Leite, en beintøff trommis, rottet seg sammen med Guro Kvåle – også kjent som superheltskikkelsen Trombonekvinnen. Men det er ikke noen Vanlig Jazz Trio dette her – ei heller superhelter i klassisk forstand. Bandet som har fått navnet Private Property er ute med sitt selvtitulerte debutalbum nå – og dette er snarere konfronterende punk og performativ poesi, egentlig mer Extreme Noise Terror enn Edition of Contemporary Music. Vi kan like det også, vi, og fikk tak i Trombonekvinnen en gang hun var i sivil – ved en slik bok-telefonkiosk.

Private Property: dette bandnavnet indikerer at man virkelig er kommet hjem bak gardinene hos dere tre musikerne. Har vi?
–  Tja, kanskje det. Private Property er kanskje ikke hele hjemmet vårt, men ser for meg at det kan være den haugen med klær i hjørnet, lett miks av farget/hvitt/60/40/rent/møkkete, som formerer seg eksponentielt med antall plagg fjernet. Samtidig har man jo et klesskap for band med brettekant og press også. . Jeg vet riktignok ingenting om Øyvind og Nicolas’ tøyvask-vaner, og fraskriver meg alt ansvar for evt. konsekvenser.

Har du sunget i band tidligere? Er det helsefremmende å få luftet ut litt feeling?
— Nei, har ikke sunget noe særlig i band tidligere, men hender at jeg roper litt innimellom hvis jeg får lov eller lyst. Om det er helsefremmende, ja! Det er absolutt nødvendig, og jeg synes alle burde prøve. Kanskje ikke alle, men mange!

Enig.  Det blir en del av den kulturelle beredskapen. Hvordan blir sanglyrikken og monologene dine til, egentlig?
— En del er improvisert, og ble laget der og da i studio. Dette er litt fordi jeg syns det er veldig vanskelig å levere tekst hvis jeg har planlagt hva jeg skal si, det føles liksom litt mer ekte hvis man sier ting som detter ned i hodet på en der og da. Mange av tekstene har ulike karakterer som jeg tar utgangspunkt i og ser for meg når vi spiller. 

Hvilken jazzmusiker er det som har fristet til overgangen til kort-kort-punk?
— Først og fremst var det The Ex’ album History is What´s Happening som ble den utløsende årsaken til denne overgangen. Det er kanskje det beste bandet i hele verden! De er i godt selskap av Guro Moe og Mats Gustafsson på høyre skulder. Nå vet ikke jeg om Engelen og Djevelen opererer med faste sider, men jeg er nå glad jeg lot meg friste. 

Hugin og Moenin, vøtt. Saxen er velkjent i postpunk, men har du noe kjennskap til tidligere bruk av trombonen i slike sammenhenger?
— Jeg har lett i alle kriker og kroker, men ikke funnet noe trombone i slike sammenhenger som jeg kan relatere til. Har kommet over noen band med trombone på steder som UFFA/Eat the rich i Trondheim, men da går det mest i etterslag. Låter veldig kult, men jeg har fått min porsjon, og vel så det, med etterslag fra mine år i skolekorps. 

Hva er Kraakeslottet for noe?
– Kraakeslottet ser jeg for meg at er et middelaldersk slott, som kråkene fra The Birds av Hitchcock flyttet inn i etter at skuespillerkarrieren deres var over. Nifst sted. Kraakeslottet er også navnet på et ganske fett selvstendig plateselskap, eller platekompagni, i Trondheim. De, eller snarere Ole Jørgen Slungaard Kristensen- executive-boss-in-charge-of-everything, har gitt ut mye kule plater av band som Earth Moon Transit, This Daze, og nå Private Property! 

Ok Guro, vi skrikes. Ses på konsert!

 

Musikk for sovepose og forflytning: Raymond Enoksen har skapt Lars Monsen-soundet

Det blir mye NRK-prat for tiden, det er helt på det rene – forrige uke bød remsa på en del tanker i forbindelse med den severdige Nerdrum-serien, mens vi denne uka forflytter oss over til vinterens andre store begivenhet på statskanalen: Lars Monsen er tilbake, denne gangen (nokså) alene i naturen. Herlig! Etter en langdryg flørt med ulike intervju- og realitykonsepter, er de første episodene av Monsen & nasjonalparkene som en leskende slurk kildevann. Stilen er mer NRK-pen enn dogme-klassikere som Canada på tvers og Et år på tur – men det blir også ledsaget av et påtagelig stemningskifte. Selv om han er en barsk kar som bokstavelig talt har møtt bjørn oftere enn han skifter sokker når han er ute på tur, har aldri Monsen-seriene vært bajas-TV. Han har vært poetisk og undrende, senket tempoet, vært tilstede i omgivelsene. For de fleste er øyeblikkene der han har slått nok en leir og ligger i påsan serienes lune kjerne. 

Monsen-core fra CPT. Foto: Skjermdump fra NRK.    

Det er enda mer av denne roen i Monsen & nasjonalparkene. Monsen har bikket 60, han har sikkert mange villmarksjulaftner igjen, men det føles også som at han er mer klar over hvor dyrebare disse opplevelsene er. Han har noen store tanker han forsøker å sette ord på – og serien som sådan følger i det sporet, som om den er laget med en visshet om at dette også er sjelden TV – utrolig nok uten at det blir uspiselig. 

Gjennom alle programmene på NRK har Lars Monsen hatt noen trofaste følgesvenner. Du har selvsagt den store adelskalenderen med hunder (personlig topp 3: 1. Fossern 2. Rappern 3. Macavoy), og så har du musikken. Helt fra Canada på tvers har soundtracket vært en sentral del av appellen. En merksnodig miks av western-soundtracks, twang-gitar og mariachi-trompeter, joik, Carter Burwell-aktig felebruk, celesta-temaer, mild postrock og så videre. De har klokelig beholdt mye av musikken underveis og føyd på nye spor som i sin tur er blitt essensielle. Nå er disse snuttene som gamle venner – selv om mange av dem fremstår i nye,  påkostede klær, KORK-arrangementer skrevet av Kjartan Gullikstad og Mikkel Bøe Andersen. Men det lille bandet er fremdeles kjernen. Komponisten av musikken heter  Raymond Enoksen. Han er en av de mest brukte norske komponistene for film og TV i dag – med Familien Nerdrum, Forræder, Spillet og Maskorama er han vel norsk lunsjbordsamtale-TVs ukronede konge for øyeblikket. Men Monsen-musikken er fremdeles noe spesielt – Canada på tvers var hans første profesjonelle oppdrag. 

Vi får starte fra starten – hvordan fikk du jobben med å lage musikk til Lars Monsens første serie?
– Jeg gikk gjennom en form for livskrise på Musikkhøgskolen på den tiden – jeg studerte samtidsmusikk og klassisk komposisjon, og følte vel at det var for trangt. Jeg hadde lyst til å jobbe med alt fra jazz til rock og ikke vær låst innenfor “samtidsmusikk”-båsen. Jeg spurte Bjørn Kruse, som var en av lærerne mine. Han mente jeg hadde et talent for melodiskriving, og at musikk til film og TV kanskje var en mulighet. Så han ordna det sånn at jeg kunne gjøre prosjekter på Filmhøgskolen. Der kom jeg i kontakt med et bredt miljø. Jeg gikk mitt andre år, men filmstudentene jeg ble satt sammen var i sitt siste, så de ble kasta ut i bransjen rett etterpå. Via det nettverket ble jeg anbefalt til en person som heter Fridtjof Kjæreng. Lars Monsen hadde gått til NRK med kassetter fra turen på tvers av Canada, og lurte på om det kunne bli en serie. Fridtjof, som er en særegen, kreativ dokumentarfilmskaper, ble satt på prosjektet. Han kontaktet meg, og det som skjedde er egentlig en vill historie. Han var veldig opptatt av at programmet måtte ha en sterk melodisignatur, han spilte noen referanser for meg og sa, “hvis du klarer å lage et tema til i kveld, får du oppdraget”. Det høres ut som en tullehistorie, men Fridtjof er en visjonær type som kan høre en idé og gå for den. Han kom til min studenthybel på Sogn den kvelden. Jeg hadde prøvd å finne et konsept – jeg var inspirert av sjangermarkører fra western, av samisk pentatonikk og sekstitalls gitarer – og slik kom hovedtemaet. Jeg lagde et fullt arrangement med mariachi-rekker, kassegitarer, shadows-leadgitar. Han falt for det med en gang, og slik fikk jeg jobben. Når jeg lager musikk til TV-serier i dag har jeg VST-instrumenter, software som gjør at jeg kan arrangere musikken ut sånn at den nesten låter ferdig når jeg presenterer ting. Det er også flere kontrollmekanismer underveis i prosessen. På den tiden hadde man liksom piano og noteblokk og man snakket gjennom sjangermarkører – og så var det å forplikte seg og gå i studio. Jeg er glad jeg fikk oppleve det. 

Det var et fryktelig lite budsjett, så jeg var helt avhengig av å bruke kollegaer og venner på Musikkhøgskolen for å få det til. Men der hadde jeg også unik tilgang på folk – Audun Borrmann spilte gitar, Even Ormestad spilte bass, Audun og Even hjalp med innspilling og miksing. Mange av de som er i toppen av bransjen nå spilte for pizza og en femhundrelapp eller noe sånt. Etter innspillingen hadde jeg ingenting igjen av budsjettet. Men så ble serien en megasuksess, og folk ble veldig fort glad i musikken – den ble opplevd som en definerende del av programmene. Akkurat dét har forfulgt meg litt siden – jeg blir ofte målt opp mot musikken til Lars Monsen. Det er som å be en fyr lage en hit hver gang! Det er ikke sånn det funker i virkeligheten. Siden den gang har også musikken i Monsen-seriene tatt mange forskjellige retninger, da de begynte med reality-formatet og så videre. Ingen Grenser og Med Monsen på villspor har en annerledes innpakkning. Men det nye prosjektet går tilbake til røttene –  NRK har fått signaler om at folk ønsker å se ham alene i naturen. Denne gangen spilte vi også inn med KORK.  Vi har hatt strykeorkester tidligere, på Monsen, Monsen og Mattis – der er soundtracket strykere og dobro. Nå har jeg laget to nye temaer, i tillegg til at vi gjorde orkesterarrangementer til de eldre temaene. Plutselig ble de nesten nasjonalromantiske. 

Ja, jeg tenkte også litt på Dvoraks niendesymfoni og Rohan-ledemotivene fra Ringenes Herre-musikken til Howard Shore når jeg hørte signaturmelodien i den nye orkestrerdrakten.
– Ja, det er første gangen jeg har hørt akkurat det, de fleste har tenkt på Grieg. Det må må vel være den ene fallende kvarten – men det er gøy hvordan musikken skaper ulike assosiasjoner og følelser hos mennesker. Det var forsåvidt ikke jeg som kalte det “nasjonalromantisk” i utgangspunktet og det var ikke jeg som sto for orkesterarrangementene heller. Men jeg merker at folk får forskjellige assosiasjoner her. 

På den tiden Canada på tvers kom ut, var det lett å assosiere mye norske naturprogrammer med et litt mer svevende, eterisk musikkuttrykk – også med tydelige koblinger til naturromantisk, nordisk jazz og så videre. Musikken du lagde var nok også en tydelig kontrast til det, akkurat som bildene i serien skilte seg ut. Hvordan tenkte du rundt det?
– Lars Monsen er et sammensatt musikalsk uttrykk. Mange henger seg opp i westernmarkørene, men min inspirasjon kommer mest fra Shadows og annen instrumentalrock fra sekstitallet, det er mye svensk folkemusikk-jazz, indierock og samisk musikk som også har vært inspirasjon. Musikken inneholder mye som er familiært, samtidig som kombinasjonen er nokså egenartet. Som TV-komponist og skaper av musikalske identiteter og signaturer, etterstreber man ikke alltid å finne opp hjulet. Den kunstneriske vurderingen handler om hvordan musikken fungerer i kombinasjon med bildene og konteksten. Da jeg satte i gang, var det nok vanlig for NRK å lydlegge naturprogrammer med seljefløyte, synthpads og den nydelige arktiske musikken til Geir Bøhren og Bent Åserud for eksempel. Dette var jo også overlevning fra 80- og 90-talls musikk til naturprogrammer som brukte musikalske uttrykk som Jean-Michel Jarre og så videre. Å komme med tydelige sjangerretninger av den typen vi gjorde, var nytt på norsk TV etter det jeg vet og har referanser på. Musikken min ledsaget et nyskapende program hvor ting sto på spill, det var en motstand i naturen. Jeg tror det var Nietzsche som sa at mennesker ikke egentlig elsker naturen, vi elsker stien igjennom. Låtene hadde nok også noen nyttige kontraster i seg – når Lars er i livsfare i møte med en bjørn, eller står og fryser ved en elv, reflekterer ikke sjangeren og uttrykket nødvendigvis det samme alvoret. Det er noe Tarantino-aktig over sånne valg, musikken er karismatisk i seg selv og forteller noe annet. Andre får vurdere dette utenfra, men det var tankeprosessen, og jeg tror det er noe av grunnen til at musikken traff. 

Lars Monsen støter på bjørn i Canada. Foto: Skjermdump fra NRK. 

Husker du følelsen av å se serien og oppleve den kombinasjonen for første gang?
– Jeg ble i hvert fall veldig overrasket over suksessen. Jeg trodde egentlig det var noe som skulle gå på søndag kveld uten at noen kom til å bry seg så mye. En start i bransjen. Det var nok litt flaks i bildet, jeg satt ikke med den faglige kompetansen jeg har opparbeidet meg nå. Det var noe naivt over det hele, jeg blandet sjangere jeg syntes var gøy. Regissøren Fridtjof Kjæreng kunne lett sagt at han ikke skjønte greia, at det ikke passet. Men han godtok en fyr som kom rett ut av samtidsmusikken og prøvde seg. At de bygde serien i så stor grad rundt musikken, er unikt. Jeg har ikke tall på det, men jeg har inntrykk av at Canada på tvers fremdeles ligger høyt oppe på NRKs årlige streamingstatistikk. 

Det overrasker ikke, jeg har sett noen episoder ganske nylig. Og jeg vil tippe at det er ganske vanlig å se den om igjen i forbindelse med nye Lars Monsen-serier.
– Det virker litt sånn, ja. Jeg har studenter nå som var barn da den første serien kom. En av dem fortalte at han satt med tårer i øynene da den orkestrerte vignetten i den nye serien kom – at han gjenopplevde noe av magien fra da Monsen var en del av barndom og ungdom. Det er veldig gledelig. Men det er også noe av grunnen til at jeg har beholdt mange av de samme markørene i musikken til denne serien. Å fri til det publikumet som likte de første programmene. Det er ikke like mye som står på spill nå, men de som liker slow TV og å “ligge i påsan under duken”, får det. 

Hovedtemaet og de western-aktige greiene er kanskje det folk snakker mest om, men helt fra de tidlige programmene har det også vært noen nesten post-rock-aktige greier med sånn tøffende gitar som går og går. Jeg er særlig glad i et av de temaene, med en vibrafon på toppen, som jeg tenker på som “forflytnings-postrock”.
– Ja, jeg er glad for at noen legger merke til postrock-elementet, det er ikke så mange som tar det opp – men det utgjør jo mye av musikken i serien. Jeg tror temaet du snakker om kanskje kommer fra Nordkalotten-serien. Postrocken er én ting, men Mezzoforte var også en inspirasjon. Vibrafonen du nevner var noe som kom fra den kanten, jeg hadde lyst til å lage en følelse som minnet om fusionmusikken deres. Derfor ville jeg også ha jazzmusikere som spilte det inn.Jeg vil ha lekne musikere og mennesker som kan legge seg selv inn i musikken. Erik Eilertsen har for eksempel leadtrompeten på Canada på tvers. Han har en unik intonasjon og kraft i den høyden som gjør temaet vanskelig vanskelig å reprodusere. I det samme tidsrommet som jeg jobbet med Nordkalotten-serien, lagde jeg musikk til Ut i vår hage 2. Harald Eia, Bård Tufte Johansen og Atle Antonsen var veldig inkluderende, de tok oss inn i arbeidet og ga oss masse muligheter og viste oss stor raushet. Atle spurte uoppfordret om han kunne få lov til å plystre på innspillingen av temaet til Nordkalotten, og det svarte jeg ja til, så vi dro ned på Norges musikkhøgskole  og spilte det inn der siden vi fortsatt var studenter. Da vi lagde den nye versjonen til dette programmet, var det naturlig å spørre ham igjen. Jeg tror jeg fikk positivt svar innen et halvt minutt. Så er det “Walking slow”-temaet, som er en country-låt, og som kanskje er den største “hiten”. Musikken har riktignok aldri vært gitt ut offisielt, men noen har lagt ut låtene på youtube – greit nok, det er jo statsfinansiert og burde være tilgjengelig for felleskapet. Men jeg har fått utrolig mange henvendelser om hvor man kan få tak i den, og nå kommer det endelig en offisiell utgivelse, i februar, tror jeg. 

Det er gode nyheter! I den nye serien tror jeg kanskje jeg hadde piggene litt ut med tanke på KORKestrering av temaene – det er jo noe kult med den intime, nesten hjemmelagde stilen til musikken tidligere. Men musikken fikk jo også lov til å bety noe nytt i de arrangementene, det er åpenbart.
– Det er fint å høre. Redaksjonen tenkte at det hadde passet med KORK, men det satt også litt langt inne – det opplagte likhetstegnet mellom storslått natur og orkestral musikk, følelsen kan lett bli litt sånn. Og det var kanskje en liten ergrelse at det gikk litt mot essensen av måten musikken ble skapt på til Canada på tvers, da ting kom helt fra sidelinjen. Men dette er også et program som er laget for storfamilien, som blir sett av rundt 1,2 millioner – helt utrolige tall i dag. Vi hadde allerede gjort orkestergreia på Monsen, Monsen og Mattis, og her har vi fått i pose og sekk, med både orkester og et mindre band. NRK har vært rause. Jeg drømmer om å gjøre Monsen-musikken live in concert på et tidspunkt! Det kunne faktisk trekt et publikum, tror jeg? 

Utvilsomt – og det er muligens litt for åpenbart, men det finnes kanskje til og med noen naturnære utendørsscener i dette landet hvor det hadde vært mulig å få til?
– Ja, vi får se. Jeg driver og tenker litt på det. 

Er det et nytt tema denne gangen også? Jeg tenker på et vakkert, drømmende “kjærlighetstema” som dukker opp i spesielt ettertenksomme stunder.
– Det er er to nye temaer denne sesongen, men det du referer til er en omarrangering av et gammelt tema tilbake fra Nordkalotten, der han feirer julaften alene i skogen. Noen av de nye arrangementene oppleves som fersk musikk. Det var viktig for meg med de nye arrangementene – at de som gjorde det tilførte noe som ikke kom fra min egen boble. Jeg hadde heller ikke tid til å arrangere det skikkelig selv, men det har gitt noe nytt til serien som jeg er veldig fornøyd med. 

I tillegg til KORK gjorde dere også nyinnspillinger av bandmusikken – fortell om bandet du hadde med i Øra Studio.
– Jeg hadde allerede hatt et godt samarbeid med Øra på innspillingen av en del filmmusikk, og jeg har alltid vært fan av Trondheims musikkmiljø, ikke minst på grunn av musikerne rundt Jazzlinja. Kreative folk med stor bredde. Så jeg fikk lyst til å gjøre det i Trondheim med et ungt band, inspirerte folk som hadde et forhold til Lars Monsen og natur fra før. Jeg kontaktet Øra, og de foreslo en rekke navn. Jeg kjente ikke til de fleste av dem, men lyttet på ulike ting, og til slutt satt jeg igjen med dette bandet. Ingen brydde seg om takstameteret, og vi ble i studio lenge. Hans Hulbækmo hadde med tusen perkusjonsinstrumenter, Anna Ueland hadde med seg synther, det ble lekent, Morten Berger Stai trakterte bassen strøkent mens Johannes Konstad Brevik så ut som et barn i godtebutikken når han fikk spille disse temaene. Vi dansa liksom rundt materialet og timene i studio gikk så alt for fort. Det var et overskuddsarbeid. De trengte ikke egentlig notene jeg hadde med, de kunne musikken fra før.

Hans Hulbækmo, Johannes Konstad Brevik, Jo Ranheim, Morten Berger Stai, Anna Ueland og Raymond Enoksen i Øra studio. Foto: privat

Øra gjorde en god jobb med castingen.
– Ja, det var litt rørende for meg. Mange av dem er yngre også, at de hadde et emosjonelt forhold til Monsen-musikken var surrealistisk for meg. Jeg jobber jo veldig kommersielt for det meste – men akkurat arbeidet med Monsen-seriene har vært noe litt annet, mer personlig. Det var Jo Ranheim som spilte musikken inn i Øra, men siden den ferdige versjonen hadde med KORK også, er miksingen gjort av Øystein Halvorsen i NRKs studioer. Det var god tid til det også, og jeg mener at dette er den beste versjonen av musikken. Vi er heldige som har NRK med så store ressurser, dette er ting som man stort sett ikke har råd til å gjøre ellers. 

Du jobber jo både med annen kommersiell TV og film – hvordan har det utviklet seg siden du debuterte, hvor stor frihet har du?
– Godt spørsmål, det varierer ekstremt. Jeg er så heldig at jeg har en fot innenfor både spillefilm, dramaserier og format-TV. Da hopper man frem og tilbake mellom ulike prosesser og budsjettstørrelser. Når man lager musikk til programmer som Forræder, Spillet og Maskorama, lager du en “musikkprofil”. Din jobb er å lage pakken – en lydmessig kontrakt med publikum som går gjennom serien. Det er ikke budsjett nok til at du kan lage musikk til alle enkeltscener, så det blir mye boksmusikk. Min jobb er å lage noe klipperne kan jobbe med. Da er det naturligvis også mindre kontroll – en sterk signatur og identitet er det som er viktig. Ofte har folk brukt temp-tracks av annen musikk før jeg kommer inn – “vi liker dette, kan du lage  noe som har en lignende følelse, en blanding av disse tre tingene”, ikke sant? Det tilsvarende dukker opp i spillefilm, mange filmskapere skriver for eksempel manus mens de hører på musikken fra andre filmer. Siden har de kanskje brukt den samme musikken i klippearbeidet og utviklet et emosjonelt forhold til den. Det kan være en utfordring å sammenligne mine uferdige skisser med ferdig musikk de allerede har hørt mye på. Man må jobbe med referansene man får, samtidig som det er ønskelig å finne noe selv. Har du skrevet et manus og klippet et helt prosjekt med musikk fra noe annet, så har du i mine øyne bare laget en halv film. Det er åpenbart krevende, det kan sikkert mange som jobber med dette fortelle mye om. Heldigvis opplever jeg for tiden å bli spurt av folk som ønsker at jeg skal komme med det jeg tenker er riktig. Det handler ikke om å foretrekke ulike musikkstiler, men å skjønne hvordan de ulike stilene kan påvirke programmet. Det er likegyldig om det er 80-talls synthmusikk,  orkestral romantisk film-musikk eller punk. Den kunstneriske vurderingen går på betydningen musikken får sammen med bildene og hva man vil fortelle. Noen ganger kommer den riktige ideen via assosiasjoner, andre ganger er det andre ting. Noen serier er tjent med et nyskapt uttrykk skapt helt fra bunnen av, mens andre ikke er det. Det er viktig å forstå jobben ut ifra de premissene. Det primære målet til en TV-komponist er å bygge en musikalsk identitet og avsendersignatur som gir serien oppmerksomhet, emosjonell tilknytning samt plass i medierommet. 

Monsen og nasjonalparkene, Dovrefjell-Sunndalsfjella. Foto: Håvard Jenssen/NRK

Hvordan er samspillet mellom musikk og natur for deg? Er det noen lydbilder som for eksempel vekker naturassosiasjoner og omvendt?
– Hmm, stort spørsmål. Den nye sesongen anvender åpenbart en bred romantisk pensel. Men uansett hva som skildres – natur og andre ting – liker jeg at musikken tar utgangspunkt i den menneskelige opplevelsen. Mitt mål er å si noe om hvordan man føler seg i møte med naturen. Du lager aldri musikk til en scene uten at du vet hvem du lager musikken til, de underliggende følelsene som er i spill. Så slik jeg ser det er ikke “naturmusikk” en sjanger. Jeg er ikke opptatt av den romantiske billedlige framstillingen av naturen, men vår erfaring av den. Det tror jeg har funka litt. Musikken har ofte vært leken, og Lars Monsen er jo også en leken fyr i møte med omgivelsene. Det er kanskje en litt akademisk forklaring, men det er det jeg mener med det jeg gjør. 

Det er et rom på Nasjonalmuseet hvor det henger naturbilder av August Cappelen, Lars Hertervig, Tidemann og Gude og så videre – og hvor Griegs “Våren” går i en evigvarende loop, sikkert når museet er stengt også for alt jeg vet. Det ergrer meg – det er jo et fint stykke, men det føles som at man lukker muligheten for å assosiere helt andre former for musikk – eller stillhet – til de bildene.
– Det er jeg hundre prosent enig. Når du velger nasjonalromantisk musikk til Tidemann og Gude, legger du på en åpenbar konnotasjon, et én til én-samspill. Og det er svakheten til romantikken i slike sammenhenger, den ligger alltid utenpå, mens både ekspresjonisme og impresjonisme kan få frem det emosjonelle inntrykket i møte med den.

Det er jo en spesiell stemning i den nye serien. Tempoet føles lavere, ting er litt opphøyd, skapt med en slags bevissthet om at dette er dyrebart.
– Enig, det var derfor jeg til slutt gikk med på orkestreringen. Musikken tåler å ha to dimensjoner – for Lars Monsen er jo naturen faktisk kirken. Musikken er heller ikke spesielt nasjonalromantisk egentlig, den flørter verken med lydiske melodier eller Grieg på et strukturelt nivå. Melodiene tilnærmer seg samisk musikk, det er mye pentatonikk og kvartharmonikk. Jeg tror den summen funker. Lars er en eldre mann nå, det handler om respekt for den store naturen. For ham er det også naturlig å bruke store ord om disse tingene, det er en fin pompøsitet i det som musikken også underbygger, fra hans perspektiv. Men jeg må innrømme at jeg var usikker på om de store lydbildene ville tjene serien. 

Monsen og nasjonalparkene, Varangerhalvøya. Foto: Håvard Jenssen/NRK

Orkestermusikken komplementeres jo av andre grep også – perspektivet løftes liksom bokstavelig talt, i form av droneopptakene av naturlandskaper.
– Ja, de tok et valg der. Lars er jo for det meste alene denne gangen også, men noen ganger har han besøk fra fotograf. Det handlet blant annet om at NRK ønsket at serien skulle ha en informativ funksjon om nasjonalparkene, og Lars er ikke dronefotograf. Tidligere har det vært mer dogme-naturfilming, men det blir supplert av planet earth-dimensjonen nå. NRK var også usikre på hvordan den kombinasjonen ville se ut, og om folk som hadde vært fans lenge ville reagere. Personlig syns jeg det funker fint, og han har jo også hatt med seg en ekstra tidligere i noen av programmene, Norge på langs for eksempel. 

Ja – det fungerer også nesten som en ekstra påminner på fotografen Lars Monsen, hvor han velger å sette kameraet og hva han klarer å opp. Det er jo lett å glemme, og det tjener seriene godt – illusjonen om at han liksom bare er der ute i naturen. Men i tillegg til et turmenneske er han jo også en estetisk sjel og en erfaren fagperson når det kommer til formidling.
– Ja, og tenk på arbeidet med Canada på tvers, alle klippene der du ser ham gå av gårde med hundene, og hvor han må tilbake og hente kameraet! Det var jo også en av årsakene til at den serien tok sykt lang tid. Det var nyskapende, found footage-aktig, og ting sto som sagt på spill. I den nye serien er det gleden over skaperverket som gjennomsyrer opptakene. 

En kompis påpekte at han har gått enda mer bevisst inn i rollen som en slags nasjonal-økosof denne gangen.
– Ja, en folkelig Arne Næss. Det resonnerer bra i vår tid. Jeg har også laget musikken til Nerdrum-serien, og det er kult at NRK opplever suksess med sånne ting. Å bruke mye ressurser på noe som nok kommer til å leve lenger enn mange andre produksjoner, men som på toppen av det hele opplever enda høyere seertall. Det er smart å gjøre. 

Absolutt. Hvor mye har du og Lars Monsen hatt med hverandre å gjøre de siste tjue årene?
– Jeg har møtt ham en god del, nokså regelmessig i forbindelse med eventer og tilstelninger. Det var rørende nå sist, Lars hadde lyst til å være til stede da vi spilte med KORK. Han var også med oss på høyttaler og snakket med bandet i Trondheim. Det var inspirerende. Da vi møttes sist var det et rørende øyeblikk hvor han sa, “takket være deg har jeg hatt en stor karriere” – jo takk, like så. Det er ikke ofte jeg blir sentimental på egne vegne – jeg kommer jo fra modernismen, tro det eller ei, haha! Men det satte jeg veldig pris på. 

 

Åtte flotte: Modern Lovers

Viktig med DJ-lister, og remsa har fått en av landets fineste sådan til å levere. Thomas Eiene, opprinnelig fra Stavanger, er mest kjent for 60s reggae-klubben Get Ready, men har også et klart og tydelig bankende hjerte for visse typer uplifting og dyyyp soul – fra forskjellige tiår. Han får kombinert dette i den nye klubbkvelden Modern Lovers, som denne lørdagen er på Goldie i Oslo. Det er mye midtempo soul som passer perfekt til den britiske expat-jamaica-stilen lovers rock, vøtt. Eiene opptrer sammen med to andre NTT-bidragsytere: Lars Martin Dahl og Ketil Sellæg Ramberg.  

Dans er også motstandsarbeid.

DJ Thomas Eiene

Dennis Brown: «Save a Little Love for Me» (1983)
«Kronprinsen av reggae» med en soulful perle som fanger hele essensen av Modern Lovers.

Clarence Mann: «Show Me Girl» (1985)
Minner meg om Curtis Andersons «The Hardest Part», noe som jo er en av de beste komplimentene en låt kan få! Soulful vokal og knall bass.

Sherrick: «Just Call» (1987)
Sherrick levde et trøblete liv, men før alt gikk skikkelig ad undas rakk han å gi oss denne fantastiske låten som uten tvil er en av 80-tallets beste soul-låter. Han synger som en gud her.

Ruddy Thomas: «Nice and Easy» (1982)
Denne strålende versjonen av en Leroy Hutson-låt er så fantastisk velprodusert at ord blir fattige. Blir ikke stort bedre enn dette. Ruddy Thomas gjorde et par andre låter rundt samme tiden som er nesten like bra og som muligens også er med – så gjør deg selv en tjeneste og sjekk også ut coverne av Manhattans’ «Just One Moment Away» og LJ Reynolds’ «Key to the World».

Thomas Lord Duckett: «Open Your Eyes» (1982)
Det blir uptempo låter på Modern Lovers også! Den obskure Thomas Lord Duckett med en uplifting perle – bare sjekk ut de guddommelige harmoniene i refrenget! 

Joe McKeever: «Dance With Me (1985)
Elsker snakket på introen – en soulful juvel med herlig vokal og – nok en gang, det er slik jeg liker det! – uplifting refreng! 

A Brother’s Guiding Light: «Getting Together» (1973)
Det har vært mye 80-talls fra meg her nå, men jeg kan garantere at det blir en del 70’s også i plateboksen. Og vel har jeg vært panegyrisk i omtalen av mange av de andre låtene jeg har presentert her, men det blir ikke bedre enn denne her. Nei, det gjør det virkelig ikke!

Lenny White:  «Best of Friends» (1979)
Bare en til og jeg skal holde det kort, bare unn deg en lytt til denne fra den tidligere Return to Forever-trommisen: 

 

Amund Stenøien har litt av en uke

De fleste jazzmusikere har mange jern i ilden, av kreativ nødvendighet og oppdagelseslyst, men sikkert også av rent pekuniære behov. For oss konserthunder er det derimot utelukkende gledelig, om enn slitsomt til tider å få med seg alt. Vibrafonist Amund Stenøien er en av landets mest lovende musikere, og dukker opp i hovedstaden med fire forskjellige band kommende uke.

Tirsdag: Folk under tredve spiller standardlåter: Amund Stenøien European Quartet på Herr Nilsen 

Amund Stenøien. Foto: Joakim Lied Haga

Hva i alle dager er en europeisk kvartett – EU-tilnærming?
— Ideen om et band satt sammen tvers av landegrenser kom tidligere i år! Var i Parma og spilte med en rekke musikere fra ulike bosteder i Europa, og fikk utrolig lyst på en gruppe som kan appellere til mange land, og slik lettere kan spille på tvers av Europa. Bryter også litt normen med unge norske menn i jazzband, som jeg tror både jeg og andre har godt av. Bandet vi spiller med på Herr Nilsen ble en slik kombinasjon av musikere opprinnelig fra ulike land. Navnet «European Quartet» lånte jeg fra bandet til Keith Jarrett, selv om den eneste europeiske representasjonen der for så vidt bare var Norge og Sverige.

Den virker veldig frisk denne konsertserien. Mye interesse for standards i kullet ditt? Er det en mer klassisistisk dreining, slik vi ser eksempler på rundt om i samfunnet og kulturen?
— Det er flere unge musikere som spiller jazztradisjonen ufattelig bra nå. Det er nok både en trend og med å påvirke trenden. Jeg tror at det alltid vil spilles standarder though, men jeg har ikke sett arrangører lage plass for jazztradisjonen og unge musikere på den måten Herr Nilsen gjør med «Folk under 30 spiller standardlåter». Det er utrolig kult. 

Torsdag: Amund Stenøien Quartet på Nasjonal Jazzscene

ASQ Amund Stenøien Quartet. Foto: Sigrid Erdal

Jeg likte den forrige ASQ-plata veldig godt. Kommer det en ny en snart, og har dere utviklet dere i noen retning siden dere har spilt så mange konserter siden sist?
— Det kommer ny ASQ-plate senere i år, som jeg gleder meg enormt å vise fram! Uttrykket har utviklet seg over de fem årene vi har spilt, som høres i komposisjonene, større lydbilder, mer synther og pedaler, og gjesteartister på det nye albumet. Vi blir bare mer samkjørte over årene, jeg forstår bedre hva de andre kicker på og prøver å gi de den plassen, og jeg blir mer sikker på hva jeg liker. Jeg har imidlertid fortsatt flere retninger i musikken, og disse to første albumene har handlet om å utforske kontrastene samt lage en rød tråd mellom ytterpunktene. Kanskje det blir mer enhetlig på neste album. 

Vibrafonen står sterkt i dag. Tror det var to stykker i et gymnasband jeg så i Molde  – mulig jeg så dobbelt etter en lang uke. Er det noen særtrekk i vib-faget av i dag du vil trekke frem?
— Utrolig stas at det er fler vibrafonister i Norge enn det har vært før. Sammenliknet med andre musikknasjoner er vi nok et svært lite jazzmiljø, og et enda mindre vibrafonmiljø. Jeg var i Berlin nettopp,  og i jakten på en vibrafon å låne satt jeg igjen med 10-15 nye nummer på telefonen. Alle vibrafonister jeg kjenner gjør ganske forskjellige ting. I Norge er vi i tillegg mange i starten av karrieren, så tror vi kommer til å se både større forskjeller og likheter mellom oss om noen år, kanskje noen særtrekk når man ser tilbake. 

Joel Ross hadde en fake AI-plate ute på sin offisielle Sp****fy-side etpar uker. Men hva er det vi heller burde høre på av ham?
— Fikk også med meg det! Lenge siden jeg har sett et fake AI-album til en kjent jazzmusiker nå. Being and Becoming som Joel Ross spiller i bør oppleves, det er en veldig annen side av det han slipper på Blue Note. Vil også anbefale å dykke ned i vibrafon, piano og trommevideoene hans på Instagram fra før 2020. Det var de som fikk meg hektet. 

En annen kar jeg har gjenopdaget i det siste er Rob Waring. Også ganske viktig for instrumentet i Norge, eller?
— Rob har vært enormt viktig for musikknorge i 30 år! Ser man på hvor mange klassiske slagverkere og jazzvibrafonister han har jobbet med og påvirket,  vil du få en utrolig lang liste. Han og Mattias Ståhl har vært de to eldre jazzvibrafonistene jeg har kunne sparre med i min læringskurve, skikkelig bra folk. 

Fredag: METI (Fusion a la Allan Holdsworth i ny drakt) på Sub Scene

METI. Foto: Runar Haugeland 

Dette er et band jeg har ønsket å høre live en stund. Dere nevner Allan Holdsworth, det er rått. Hva liker du ved ham?
— METI ble min introduksjon for Allan Holdsworth, og selv om jeg har hørt flere album og spilt i bandet i over i ett år nå, har jeg bare skrapet overflaten. Det er ganske intellektuell, men magisk musikk. Stor creds til alle som dykker dypt ned i den. Hørte Holdsworth-tribute med Amund Totland, Steinar Heide Bø og Eskil Bruntvedt i julen, som var helt enormt medrivende å høre på konsert, en av de beste jeg var på i fjor. 

Sub Scene er en kul venue, ofte med et litt annet publikum – tror du det er mulig å få slik musikk ut til unge utenfor den harde jazzkjernen?
— Blir første gang jeg spiller på Sub! Har hørt masse godt om scenen fra andre, så gleder meg. Jeg tror det er absolutt mulig å nå ut selv om det er vanskelig musikk, vil alltid treffe noen i publikumet når musikken er på høyt nivå. Når flere i vår krets blir bedre på mikrofonen, meg inkludert, vil vi klare til å nå ut til enda flere!

Lørdag: Trygve Fiske Orchestra med masterstudenter ved NMH, Lindemansalen NMH

Nå begynner du vel å bli sliten. Er lørdag den beste konsertdagen, eller er det egentlig tirsdag som er best egnet?
— Mest sannsynlig litt sliten, men i veldig god spilleform! Mange spiller jo fire eller flere konserter hver uke, men dette blir en ganske spesiell uke for meg siden det er fire veldig forskjellige prosjekter hver kveld som jeg selv er veldig involvert i! Og lørdagen med Trygve er ikke noe unntak.

Trygve er en herlig fyr og musiker – men hva slags band er dette?
— På lørdagen får man høre Trygves Trondheim Jazzorkester-prosjekt fra 2023 gjenbesøkt i mindre besetning! Og sikkert noen andre låter fra repertoaret hans. Trygve ved roret og musikere på jazzmaster ved NMH i resten av bandet, som skal jobbe en uke med musikken før konsert på lørdagen. Hørte Jazzorkesteret med Trygve på Victoria da de var på turne, og alltid artig å dykke ned i improvisasjonsmusikk som man har publikumserfaring med for å se hva som egentlig står i notene.
Jeg opplever meg selv som ganske fersk i Oslo fortsatt, så disse type prosjektene er gull verdt for å bli kjent med etablerte oslomusikere, men også de som er i samme posisjon som meg. Dette er første gang jeg jobber med Trygve og de andre, og jeg gleder meg!

 

Branfords Belonging 

OK, rekk opp hånda, alle dere som hadde Branford Marsalis debuterer på Blue Note Records med en nyinnspilling av Belonging (i sin helhet) på jazzbingobrettet for 2025! På plateselskapets nettsider forteller Marsalis at han har elsket denne musikken siden Kenny Kirkland introduserte ham for den: “We were sitting on a plane sometime in the eighties and Kenny put his headphones on my ears and played [Jarrett’s 1979 album] My Song. When he tried to take the headphones back after five minutes I slapped his hand away; and when we got to the next city, I went out and bought every recording by that band.” På den siste plata til Marsaliskvartetten, The Secret Between the Shadow and the Soul, covra de “The Windup” – og nå har det altså ballet på seg.    

Den første singelen er ute – der spiller de nøkkelsporet “Spiral Dance”. En som ikke så dette komme, er saksofonist Petter Wettre. Her byr han på sine tanker om versjonen deres – og om plateideen som sådan: 

“Sånn omtrent akkurat da jeg trodde jeg hadde hørt og sett det meste, så kommer selveste Branford Marsalis Quartet ut med et nytt album. Og ikke hvilket som helst album. Belonging-skiva til Keith Jarrett har blitt spilt inn i sin helhet og utgis om kort tid på Blue Note Records. Det er rett og slett for fristende å ikke veie disse to innspillingene opp mot hverandre. I første omgang er det bare “Spiral Dance” som er tilgjengelig. Resten av albumet slippes 28. mars.

Så hva har vi her som er så unikt? I første omgang tenker jeg at her har vi med et legendarisk amerikansk jazzband å gjøre som hyller et enda mer legendarisk europeisk jazzband. Såvidt jeg kan erindre, (det sier dessverre ikke meget), kan jeg ikke huske og ha sett eller hørt i nevneverdig grad amerikanske jazzband eller musikere hylle europeiske band og dertil tilhørende musikere. En og annen komposisjon – jovisst, men et helt album?
Faktisk var jeg såpass usikker på dette, så jeg spurte det mye omtalte “DeepSeek” om råd. Svaret jeg fikk derfra bekreftet min mistanke:

“Here are some American jazz artists who have paid tribute to European! jazz musicians or music”:

1. **Charles Mingus** – His composition «Goodbye Pork Pie Hat» is a tribute to the legendary Lester Young.
2. **Benny Golson** – «I Remember Clifford» honors Clifford Brown.
3. **Wayne Shorter** – «Sweet Pea» is dedicated to Billy Strayhorn.
4. **Thelonious Monk** – «In Walked Bud» pays tribute to Bud Powell.
5. **Dave Brubeck** – «The Duke» is dedicated to Duke Ellington.
6. **Dizzy Gillespie** – «Woody ‘n You» honors Woody Herman.
7. **Joe Zawinul** – «Requiem for a Jazz Musician» is dedicated to many of his jazz-musician friends who died of drug-related causes.
8. **Dave Holland** – «Blues for C.M.» is a tribute to Charles Mingus.
9. **John Coltrane** – «Blues for Bessie» is dedicated to Bessie Smith.
10. **Fred Hersch** – «Phantom of the Bopera» for Joe Henderson and «Child’s Song» for Charlie Haden

Her burde jeg selvfølgelig også legge til at det ene bandet primært består av afroamerikanske musikere, mens det andre bandet består primært av blendahvite skandinaviske jazzmusikere pluss en amerikaner. Men det har jo ingen verdens ting med saken å gjøre…neida, joda.

Belonging-skiva til Keith Jarrett har blitt trykket til norske jazzbryst siden den ble sluppet for sånn ca 50 år siden. Og det med rette. Vi er så stolte av denne “norske” utgivelsen at det er vel strengt tatt bare Radka Toneff’s, (også norsk) Fairytales og Ivo Caprino’s, (ja, han også norsk), Flåklypa Grand Prix som er norskere og mer populært enn Belonging-kvartetten. I overført betydning er vi like stolte av denne innspillingen som hvis Therese Johaug iført bunad, vinner tre-mila i Kollen på 17. mai, mens hun spiser geitost.

Nok om det, over til musikken…..

At det er 50 år mellom disse to innspillingene er rent lydmessig ikke så åpenbart, men så er det jo også Jan Erik Kongshaug, (norsk), som er ansvarlig for originalversjonen. Tempoet er så å si det samme på begge innspillingene. Derimot er introen på originalen langt mer ekspressiv og energisk. Dette gjelder især Keiths pianospill, mens Marsaliskvartetten nøyer seg med å sette tempo uten noe mer fiksfakserier. Faktisk låter det ganske avmålt og nærmest litt skrekkslagent av amerikanerne de første 20 sekundene. Forståelig nok. (Derimot har jeg hørt Branford tolke Coltrane’s “A Love Supreme”, og det var langt mindre fryktløst i åpningssekundene.)

Så til temaet….

Dette er jo en fantastisk låt etter min mening. En sånn låt som man vil høre på full guffe i selskap med andre som også digger musikk. Gjerne på Kafé Hærverk mens man drikker øl av halvlitersglass. Og røyker i bakgården.

Åpningstemaet i Jarrett-versjonen er fandenivolsk. Energisk og sprudlende. (Jeg skal prøve etter beste evne å beskrive musikken uten å bruke for mye fag eller for mange floskler).
Jeg tenker at alder muligens spiller en rolle her. Jarrett-bandet er i slutten av 20 årene, (Jon er såvidt 30), mens Branford og gutta nærmer seg 60 med et hederlig unntak – Justin Faulkner er 33. Branford er 64. Med såpass mange år på baken så er det mange hensyn som skal tas. Når man er ung, gir man mer faen. (Dette erfarte jeg selv da jeg spilte inn Pig Virus på nytt i 2016).
Etter temaet går Jarrett-bandet rett inn i en bass solo, noe som igjen indikerer at her gis det faen! (Hvem vil vel høre en bass solo rett etter temaet?). Branford er hakket mer kommers og skyver Calderazzo foran seg rett inn i en pianosolo. Personlig har jeg hørt Calderazzo spille bedre enn dette, og jammen siterer han ikke tidligere nevnte A Love Supreme. Kanskje det er vanskelig for amerikanere å tippe hatten i retning Europa uten å minne oss på hvem som “fant opp” jazzen. Et lite “tounge in cheek” der altså.
Bass soloen til Palle fungerer for meg som introduksjon til hva som venter….uforløsende, men spennende. Det er et frempek til hva man har i vente. Men nå som jeg sitter og lytter og sammenligner versjonene så viser det seg at det ikke er flere soloer. Kun bass solo. For en nedtur! Det hadde jeg aldri trodd. Jeg husket den ikke slik. Jeg var sikker på at både Keith og Jan skulle spille noen helt utrolige soloer på denne låta, men nei?!

Muligens er det litt urettferdig å sammenligne disse versjonene da originalen er ute i sin helhet og i Branford-versjonen eksisterer kun “Spiral Dance”. Enn så lenge. Hvis det er slik at Keith bevisst valgte å ikke la andre enn Palle slippe til på solofronten for å øke spenningen om hva som venter oss av solistiske innslag på resten av utgivelsen så blir det urettferdig å sammenligne siden Branford tillater seg å fyre av alle rakettene på en gang. Men det er nå uansett forutsetningene for denne uhøytidelige sammenligningen.
Når det gjelder Branford’s solo, så leveres den som forventet. Dette er ikke en Branford solo jeg kommer til å planke. Dette er hverken «Spartacus” fra Crazy People Music eller “Yes and No” fra Random Abstract. Dette er en helt grei solo uten noen som helst hooks, som f.eks er tydelig sånn rundt 2.10 i “Spartacus” eller fra ca 3 minutters merket i “Yes and No”.

 

Etter Branford’s pliktoppfyllende solo, så er det jammen meg tid for bass-solo også. Eric Revis får ha meg unnskyldt, men dette er ikke særlig imponerende. For ikke å snakke om at det er surt. Å spille surt på en bass solo på 70 tallet var forventet og greit. Not so much i 2025 etter å ha blitt eksponert for bassister som Larry Grenadier, Christian McBride og John Patitucci. 

Så er det “head out”. Her spilles deler av originalversjonen en oktav høyere på saksofon enn Branford-versjonen. Nok et eksempel på at Branford muligens er “forsynt”,  og ikke kjenner på behovet for å “insistere” så hardt? Hva vet jeg?

Det var i korte trekk det som var lyttbart. Hva så med det visuelle? Der Jarrett-coveret er i god ECM-ånd, altså noen udefinerbare runde objekter (det går saktens an å kalle dem “ballonger”, red.anm) i duse pastellfarger på blå bakgrunn, så stiller, (selvfølgelig), Marsalis kvartetten opp i sine forventede konservative dresser for nærmest å understreke viktigheten av å kommunisere at “vi sysler med jazz og vi vet hva vi driver med”. Dette coveret appellerer vel ikke til andre enn til de som sluker rått alt hva Branford Marsalis leverer. Eller evt kontoransatte i fast engasjement. Jeg elsker Branford M, men hans pr-ansvarlig suger big time!! Hva ønsker du å kommunisere med fargerikt slips til bukse og jakke lissom?

Dette har muligens ingenting med musikken å gjøre, men det er helt klart en tanke bak dette coveret. Dette coveret kommuniserer fire streitinger utenfor komfortsonen. Det har ingenting med musikken å gjøre, men ønsker å formidle noe som er strømlinjeformet uten å være strømlinjeformet. Mao, et bullshit cover som utgir seg for å være noe helt annet enn hva det faktisk er.

Så, for å oppsummere: Jeg tenker at Marsaliskvartettens versjon er underlegen Jaretts. That being said, hvem er jeg til å mene noe som helst om hva som helst?
I den grad jeg skal sette meg inn i Branford’s intensjoner om hvorfor gi ut denne musikken, så er jeg helt blank. Det kan jo være så enkelt som at Branford ønsker å hylle Keith Jarrett sin musikk. Og det er jo bemerkelsesverdig nok. Om ikke uventet fra en av Marsalisbrødrene.
Hva blir det neste? Wynton Marsalis pays tribute til _______________(fyll inn norsk trompetist etter eget ønske)!

Addendum: Jeg ble i ettertid minnet på av Øyvind Mathisen at Branford allerede har utgitt en versjon av Belonging-nummeret;  “The Windup”, på utgivelsen The secret between the shadow and the soul.
Dette er virkelig en potent versjon som helt klart kan måle seg med originalen i både intensitet og idérikdom, men også her faller Branford for fristelsen til å sitere et annet amerikansk ikon, nemlig Ornette Coleman og hans komposisjon “Broad Way Blues”. Så man slipper med andre ord ikke unna Branfords “museale virksomhet” som Jacob Young poengterte i kommentarfeltet på Facebook.

Petter Wettre

 

To kvelder på Djangofestivalen

Djangofestivalen arrangeres hvert år rundt Django Reinhardts fødselsdag, tjuetredje januar. Noen dager etter den årlige festivalen, er det også bursdagen til Stéphane Grappelli, den store fiolinisten som spilte med Django. En av de siste CD-utgivelsene hans var et opptak fra Djangofestivalen, da Cosmopolite fremdeles lå i Industrigata rett innafor Bogstadveien, i 1994. Men den tradisjonsrike festivalen er også et fint slutten av januar-arrangement på andre måter. Et kjærkomment, ekvilibristisk musikalsk champagnepopp i årets første store, mørke kanskje. Det går naturligvis også an å tenke seg en Djangofestival i mai, når syrinene blomstrer, eller i augusts lune sommermørke. Eller en sylskarp oktoberhelg. Ikke feil, slettes ikke feil noen av delene. Kanskje det hadde vært aller best med en slik helg for hver sesong. 

Fiolinistene Florin Niculescu og Costel Nițescu møtes på jam med Nitcho Reinhardt og Estéban Félix. Foto: Wiktoria Dobrowolska

Men, må vi straks minne om,  musikken kan oppsøkes året rundt, og den kan spilles over alt. De siste årene i Oslo har den for eksempel vært mulig å høre jevnlig på Oslo Stringswing Kollektivs jammer på Uhørt, i uformelle settinger på barer i Trondheimsveien, den popper stadig opp på nykomlingen Juret – i tillegg til flere andre steder. Det finnes blant annet en ung, markant generasjon som er interesserte i disse greiene. Vi kan nevne gitaristene Ola Erlien og Gustav Skaaret, bassister som Håkon Huldt-Nystrøm og Gard Kronborg og intet mindre enn tre felespillere som alle er født 14. oktober (og som spiller sammen én gang i året i Fjortendeoktoberband): Audun Rørmark, Konstantin Helmers og Ellie Mäkelä. Lista kunne og burde nok vært lengre – men det er et sted å starte. Noen av de nevnte er på Cosmopolite under Djangofestivalen. Det er også en god del andre mennesker i samme aldersgruppe. Det er rett og slett snakk om en helt klassisk, hengekøye-formet norsk jazzkonsertdemografi: Eldre og yngre markant til stede, kanskje litt færre folk midt i livet. Sånn er det. Mye gitarfolk – et sted for hygge, men også faglig utvikling. Mange av de yngre spiller nok selv, det kan du se på blikkene deres – jeg tipper noen av dem igjen også deler tiden mellom denne musikken, metal og andre stilarter (i likhet med Gildas Le Pape, gitaristen fra Bretagne i Frankrike som gikk fra Satyricon til Hot Club de Norvége, som spilte første kveld og som vandrer rundt og ser på konserter når jeg er innom festivale). Django, metal, og andre blodseriøse, fete kulturgreier. Et godt sted for frakker – jeg innbiller meg at jeg ser noen av de samme fjesene på visningene av David Lynchs filmer på Cinemateket, noen dager senere. Dette skal jeg sikkert komme tilbake til i fremtidige remser. 

Etter at konsertene fra Cosmopolites hovedscene er ferdige, inviteres det på jam på Belleville, husets lille scene som minner litt om det runde scenerommet til Thorsovteatret i samme bygg. Der er en trio bestående av Nitcho Reinhardt (gitar), Sébastien Félix (gitar) og Estéban Félix (kontrabass) jamkomp. På fredagen blir det mer jam enn konsert – Belleville er ikke egentlig et ideelt jamlokale. Scenekanten er høy, folk sitter for pal, det er lite bevegelse i rommet, ikke mulig å skråle. Men det gjør egentlig ikke så mye, av minst to grunner: 1. Reinhardt og de to bladene Félix spiller som et uvær og er et musikalsk høydepunkt i seg selv. 2. I gangen utenfor, langsmed hovedrommet, der bilder fra Cosmopolites historie henger og trivelige Bar Souk holder til, oppstår det på et tidspunkt både én og to parallelle jammer der stort sett unge musikere, både fra Norge og andre steder tror jeg, spiller sammen. På én måte veldig lavterskel, på andre måter åpenbart kompetitivt og sikkert illusjonsknusende om du forsøker å henge deg på uten å være i stand til å fullføre bevegelsene dine eller henge med på det ustoppelige, skyflende kompet. Det er en opplevelse i seg selv å stå og kikke på gitaristenes venstrehender. Inne på Belleville bukter Reinhardt og Félix seg opp og ned på halsen – ingen av dem bruker lillefingeren, tror jeg, og de fullfører heller en melodisk frase på én eller to strenger enn å kravle over alle sammen som en edderkopp. Som Django selv gjorde (Dette kan man lese mer om dersom man plukker opp siste, rimelig prisede gitarspesialutgave av Jazznytt og blar opp på intervjuet med Jon Larsen og hans arvtager i Hot Club de Norvège, Ola Erlien. Det fås blant annet på Narvesen på Torshov og kan bestilles på nett her). Hurtig, men også sterkt – fingrene på venstrehånda hugger liksom tak i strengene. Gitar-esset Gustav Skaaret sitter ute i gangen og spiller, og etter det jeg kan skjønne dukker gitarlærdommer fra en del andre stilarter opp der han legger ut på det ene lange lianespranget etter det andre over gripebrettet, inn og ut av akkordene. Jon Larsen assosierer Django Reinhardt med Salvador Dalí, men det føles også naturlig å tenke på Maurits Eschers tegninger av umulige bygg og labyrinter når du hører noen virkelig få alle disse linjene og halsbrekkende tverrvendingene til å liksom oppstå inni hverandre, som genuine overraskelser. 

Angelo Debarre. Foto: Wiktoria Dobrowolska

Gitarist Angelo Debarres kvartett er headlineren den siste kvelden, og det største trekkplasteret i år. Han er gammel venn av festivalen, debuterte i Oslo tilbake i 1989, ga ut sin første plate på Hot Club Records og har gitt ut en rekke utgivelser der siden. Han sitter tilbakelent, med sixpence og burgunderrød skjorte, høyre fot lent på venstre kne. Han finner også rom for pauser, utropstegn, store, syngende, vibrerende toner blant alt det gnistrende filigransarbeidet. Ved siden av ham sitter rytmegitarist Georges Hassan-Ways med hovmesterblikk, avslappet positur og et bunnløst reservoar av helt jevne, helt identiske, kompakte akkordanslag. La Pompe, heter visst denne stilen. Den går og går. 

Florin Niculescu og Olli Soikkelis Trio. Foto: Wiktoria Dobrowolska

Fredag kveld spiller den store rumenske fiolinisten Florin Niculescu kveldens siste konsert. Dagen etter står han og smiler bredt av sin landsmann Costel Nițescu, som gjester med den finske gitaristen Olli Soikkelis Trio (senere på kvelden er det varslet at de to og Marius Apostol fra Angelo Debarres band møtes på jammen – men da har jeg dratt hjem, dessverre). Niculescu og alle andre som er til stede går i spinn av en uakkompagnert solo hvor Nițescu havner inn i et Fratres-aktig virrvar og den ene rakettoppskytingen og umulige flageoletten etter den andre, før han lander kontant. Nițescu er en sitatglad musiker, han strør om seg med fraser fra Bach, Rimsky Korsakov, Jobim og Mozart i kappløp med pianist Marian Petrescu, som også er nokså spilleglad og dundrer avgårde med begge hendene, de spiller de samme løpene i to forskjellige oktaver. Mellom to av låtene nevner Soikkeli at pianist Oscar Peterson, som var kjent for å holde på på den måten, ville fylt hundre år i år. Musikken Soikkelis trio spiller har minst like mye med Peterson som med Reinhardt å gjøre. Men disse tingene hører uansett åpenbart hjemme under samme tak og i samme lytterkultur. Det hjelper nok at Peterson også spilte en del med Stephane Grappelli, og at den kanadiske pianisten etter hvert spilte mye i trommeløse besetninger, med Niels-Henning Ørsted Pedersen på bass. Begge deler er også usjenert, virtuos musikk – og føles på mange måter også som en videreføring av Liszt, Paganini, hele den greia der. “I think we played all the notes,” sier Soikkeli etter en spesielt halsbrekkende trekant-chase mellom gitar, piano og fiolin. Joda, det går an å bli mett, alle taktene fylles, helt til randen. En gang skal Duke Ellington ha spurt Oscar Peterson, Do you ever dig your caviar without the eggs and the onion? Joda, jeg gjentar, joda, men det er er først og fremst et frodig og fint sitat, det skal bli godt med et Oscar Peterson-år. 

Det finnes en serie i NRK-arkivet hvor Alf Prøysen møter ulike representanter for visebølgen i en liten stue de har bygd i studio, og skravler om musikk. I episoden med Alf Cranner, diskuterer de gitaren – og Prøysen, som nok driver med litt vennlig gjøn med Cranner gjennom hele sendingen, gjør seg svært beskjeden og snakker om hvor lite truende gitaren er som gjenstand. Den henger der liksom bare, og om det kommer en stakkar og prøver seg, så sier den pliiing. Sånn er ikke gitartypen Django Reinhardt foretrakk. Hodet på gitaren, der stemmeskruene sitter, er nesten spisst, som et presisjonsinstrument du kan stikke deg på. Samtidig er det et komisk, og ja, kanskje litt surrealistisk element ved dem. Gitarbygger og reparatør Lars Dalin har en liten utstilling med noen han har bygd selv ute i gangen. De har helt særegne, ru lokk i gran og sedertre. “Django-gitaren” ble opprinnelig lagd for Selmer av en kar som het Mario Maccaferri. Han var en italiensk instrumentmaker og oppfinner som i tillegg til gitarer designet alt fra klesklyper til kjøkkenfliser (du kan se en liste over alle patentene hans, inkludert tegninger, på denne fine nettsiden), og produserte åttesporskassetter og plastikukuleler (jeg mener å ha hørt at Lillebjørn hadde en slik en i dusjen?). Gitarene han lagde har et spesielt utseende – den justerbare strengebroen ser ut som en tynn, snorrett bart. Klanghullene finnes i to forskjellige typer. Det ene er lite og ovalt, som et tårnvindu, kanskje. Det andre er stort og bredt, som et gap eller munningen på en gammeldags bakerovn. Etter det jeg kan skjønne foretrekkes det store hullet av de som er rendyrkede rytmegitarister, det lille av solistene. Men jeg vet ikke om det alltid er sånn, eller bare ofte er det. 

“Så lenge dere kommer, blir det Djangofestival hvert år,” er noe av det siste konferansier Jon Larsen, sier fra scenen til et fullsatt Cosmopolite på lørdag. Larsen er ikledd mørk dress og skjorte, med blått skjerf med hvite polkadotter slengt over skulderen, og har en nokså fri rolle som konferansier. Selv har han lagt gitaren på hylla. Eller, det vil si, han har solgt den(/dem) – et instrumentsalg som faktisk ble en kulturnyhet. Nylig fikk han asteroiden “63788 Jonlarsen” oppkalt etter seg på grunn av sin fremragende, selvlærte forskning på mikrometeroitter. Den ble oppdaget i 2001 og hører hjemme i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter. Tre år bruker den i sin ferd rundt solen. Selv virker Larsen som et menneske som har satt seg fore å leve tre-fire menneskeliv på den tiden han er her. I et av dem var han Dalí-inspirert, surrealistisk maler. I det andre var han gitarist i Hot Club de Norvège, og plateselskapdirektør for Hot Club Records, som har gitt ut et sted mellom 500 og 700 album (han er i ferd med å skaffe seg full oversikt nå). Han har spilt inn flere album med Zappa-affilierte musikere også, skrevet verk for strykere. Sent i fjor kom vidunderlige No Man’s Land, der gitaristene Ola Erlien og Gustav Skaaret sammen med bassist Jo Skaansar og trommeslager Håkon Mjåset Johansen snor seg lettbent og virtuost gjennom florlette, optimistiske strykerarrangementer. 

Etter at han så Erlien spille for noen år siden, fant han ut at han endelig kunne gi seg. Da hadde allerede den livslange lidenskapen for stein et formidabelt utløp da han fant en vakkert innlysende måte å samle stjernestøv i urbane landskaper. Werner Herzog hadde ham med i en dokumentar. Men det er mer. Har han grønne fingre også, og på sosiale medier kan man følge med på at han bygger Den Umulige Hagen i en steinrøys – et arbeid han også har gitt ut bok, og holder foredrag, om. Det er sikkert mange som gjerne skulle hatt Larsen som beredskapsvenn. Han kan minne litt om den evig optimistiske ingeniøren Cyrus Smith, som har en løsning for alt i Jules Vernes store robinsonade Den Hemmelighetsfulle Øya. Det aller mest interessante med Jon Larsen, er at alt han er gjort ikke bare er tilbakelagte faser, men at de fremdeles liksom kretser rundt hverandre. Selv om de utøvende kunstkarrierene er forbi, er han en ivrig formidler av det han har gjort fremdeles. Han gir ut bøker, kommer med små betraktninger, er konferansier og improviserende foredragsholder under Djangofestivalen. I intervjuet jeg gjorde med ham og hans Hot Club-etterfølger Ola Erlien i siste utgave av Jazznytt, springer assosiasjonene på kryss og tvers av disse feltene. Django Reinhardt, Salvador Dali, gitarstrenger, partikler fra oven, astrofysikk. Det henger liksom sammen. 

***

NTT ønsker alle god helg!

Av Filip Roshauw og Audun Vinger