NTT: Ellie Mäkeläs mikrotonale mylder

God helg, kjære skattebetalere, og velkommen tilbake til Now’s The Times første septembernummer. I går var den varmeste septemberdagen i norsk historie, eller den varmeste norske dagen i septembers historie, som jeg tror jeg hørte noen si. Vanvittig er det uansett. 

Her er noen konserter fra de neste syv dagene:

1. Punktfestivalen i Kristiansand er en av den tidlige, sindige høstens desiderte kulturelle høydepunkter hvert år, en helt spesiell festival som vet akkurat hva den vil gjøre, akkurat hvordan den skal gjøre det og akkurat hvem den vil gjøre det med. I forifjor snakket vi med en av grunnleggerne, Erik Honoré, om den utvida Punkt-familien med internasjonale og norske musikere, og om hele ideen bak koblingen av improviserte sett og live-remikser. I år er det 20-årsjubileum for Punkt, og det feirer de med en særdeles flott utgave. Det er noe utpreget egalitært over en festivalplakat av denne typen, det føles pussig å skulle trekke fram både headlinere og kredlinere, men David Toop, en gammel venn av festivalen og en strålende musikkskribent har allerede kuratert årets Punkt-seminar, som blir arrangert i samarbeid med Universitetet i Agder, Nils Petter Molvær, som spilte svært frisk vanligjazz for noen uker siden med Masqualero i Operaen (Oslo Spektrums scene 2) premierer en duo med Alva Noto, Arve Henriksen feirer jubileum for albumet Chiaroscuro med Jan Bang og Audun Kleive, trommeslager Michaela Antalová og duoen Propan (Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen) skal spille, Harpreet Bansal og Honoré skal gjøre en av mange remikser og så videre og så videre… vi unner alle involverte en lun og dønn kompromissløs feiring! 

 

2. Den unge Kongsberg-keyboardisten Håvard Aufles er virkelig en av musikkenss store luringer, klar til å sprite opp det ene lydbildet etter det andre med kreative tankesprang og regelrett snåle lyder fra en synthpark han har et usnobbete og filosofisk forhold til. Såpass, tenker du kanskje. JA, SÅPASS! Uansett, konserten med den nystartede, hårete byjubileum-fusiontrioen 1624 under Kongsberg Jazzfestival ble et av festivalens høydepunkter. Nå premierer han et nytt prosjekt, også dette skjer i sølvbyen: Geronimus Boss heter det, og vi vet ingenting om det annet enn at det skjer på den deilige scenen Energimølla nå på onsdag, arrangør er naturligvis Jazz Evidence.    

3. Chrome Hill spiller americana-jazz, litt i dobro-Hubro-landskapet hvor vi også finner artister som Geir Sundstøl og Trond Kallevåg Hansen. Se her, for eksempel, på denne hutrende musikkvideoen:

De består av Asbjørn Lerheim på gitar og elektronikk, Atle Nymo på saksofon, Roger Arntzen på bass og elektronikk – og som regel har de også hatt med seg oberst i Kiss Army og norsk nøkkelhullsstemplet jazzrocks svar på Dynamitt-Harry, Torstein Lofthus, på behersket trommespill. Når de skal på turné de neste ukene er ikke han med, men til gjengjeld har de den store koto-musikeren Michiyo Yagi og trommeslager Tamaya Honda. Wow, det er sjeldne saker – her er en smakebit på det Michiyo Yagi driver med: 

Med så storfint besøk skal de heldigvis legge ut på en fin runde – på onsdag er de på den fantastiske bokhandelen House of Foundation i Moss, torsdag er de på Victoria East i Oslo, så neste lørdag er de på Blyge Harry i Stavanger (der har jeg ikke vært, men det høres jo ut som et sted, det), så er det URO, Haugar Kunstmuseum i Tønsberg neste søndag, tirsdag den 17. september spiller de i Hamar Teater, fredag 20. september gjester de Stormen Kulturhus i Bodø og lørdag 21. september har de havnet på Skråplanet i Skjerstad.  

4. I kveld og i morgen er det duket for sesongpremiere på Oslo-jazzklubben Gustav på Amerikalinjen, der klarinettist Felix Peikli i årevis har trommet sammen konserter med tydelig historisk orientering – swing, den amerikanske sangboka, konserter viet til Jobims låter, Billie Holidays repertoar og så videre. Dresskledt og med to sett du kan kjøpe billett til per kveld. Ikke noe tull, dinner and a show – rett og slett amerikansk, og et toneangivende sted i utbredelsen av levende jazz på barer, hoteller og så videre de siste årene som blant noen musikere går under navnet taffel wars. Én gang skal vi få skrevet en oral history om det, men det står uansett ikke på musikken – nå til helgen har de besøk fra Tricia Boutté, den nydelige New Orleans-sangeren som med årene er blitt ganske så norsk og som mange vil kjenne fra det årelange samarbeidet med legendariske Ytre Suløens Jass-ensemble. Musikken de spiller er hentet fra Dinah Washington, en av mange sang-monarker som virkelig slo igjennom i tiåret etter det store skiftet på 40-tallet, da vokalister gikk fra å være viktig tilbehør i storbandøkonomien til å bli selve greia popmusikk handlet om. The Queen of Blues, kalte de henne – og i disse dager, når gradestokken oppfører seg nokså manisk, kan vi for eksempel lytte til denne: 

Vi tar også med oss at en annen glimrende musiker og toneangivende arrangør som jobber litt innenfor det samme feltet, David Skinner, spiller en solokonsert i Glasshuset i morgen klokka 14.00 på New Orleans Workshop i Oslo. 

5. Pøkk er en deilig og svært viktig konsertserie for improvisert musikk, drevet av en evig stafett av unge musikere. Sånn må det være – vi får faktisk ikke mer moro enn vi lager sjæl – og for hverandre. Husker jeg rett, var Pøkks sesongåpning i år en double trouble-affære med trompetist Tuva Olsson og trombonist Guro Kvåle etterfulgt av jam – sikkert sterke saker. Nå er det duket for to soloer – det bor en amerikansk bassist oppe i Trondheim for øyeblikket som lyder det assosiasjonsvekkende navnet Jordan Sand, og han skal spille nå på mandag. Og så skal den strålende perkusjonisten Matilda Rolfsson også ha et sett. Tenk å pynte mandagskvelden på dette viset.

6. Forrige uke så jeg den svenske trommeslageren Marcus Lewin stå for delikat komp da Bodil Niska spilte det som må kunne kalles en triumf av en konsert hos Oslo Jazz Circle, med tilhørende samtale med Sverre Lunde, smoky ballader, swing og skoggerlatter. Det var en god kveld. Jeg tror det blir litt mer rabalder neste torsdag på Stabekk Jazz Clubs konsert på nabolagsbaren Papirfly i Bærum. Da har han med seg bandet Jazz Machine, hvor han spiller med bassist Stig Hvalryg, som han også gjør i Bodils band, Erik Eilertsen på trompet, Magne Arnesen på piano og treblåser Lars Frank. De spiller begge typer musikk, både swing og sweet, med en god porsjon humor. Det går visst litt treigt med forhåndssalget, så folk får sæla på, det er jo ikke noe å nøle med.

7. Altsaksofonist Brede Sørum er blitt en favoritt de siste årene – og en av de kommende ukene lover jeg å by på et intervju med ham, for nå er han aktuell med skive under eget navn og gode greier. Enn så lenge skal jeg kun nevne to ting som skjer på Victoria i Oslo: Neste onsdag starter turneen hans der på Uhørt, hvor også duoen Isak og Ingeborg spiller. Sørums kvartett drar senere til Inderøy og Trondheim og gode greier – det kan vi også komme tilbake til. Men i morgen spiller en saksofonist jeg vet han er ganske opptatt av, nemlig amerikanske Immanuel Wilkins, på samme sted. En av de svære nye, det der – jeg syns nok han var litt beskjeden da han gjestet med Bill Frisell i Molde i sommer (det var mange meninger i begge retninger om den konserten), men satser på at han er friskere i frasparket med sin egen kvartett. 

Ellers har det vært en fin konsertuke, hvor vi også rakk å feire blogghalvdel Vingers femtiårsjubileum som menneske. Forrige lørdag rakk jeg innom Den Andre Festivalen, som vi også skrev om i forrige utgave, på Kruttverket ved Alnaelva på Etterstad. Kruttverket henger også sammen med noe som heter Kroloftet, jeg er skjønner ikke helt hva som er hva, men inntrykket jeg har av stedet er uansett veldig bra. Det er pussig å ta bussen til Etterstad, et sted med noen av byens aller døsigste gressplener, og så finne et sted hvor det virkelig skjer – rufsete, nesten litt student-aktig, hyggelige folk som jobbet der, godt besøkt både av festivalgjester og andre. Det kledde Den Andre Festivalen, som på sitt vis prøver å gjøre Oslo og Norge til et litt større sted gjennom å skape nye forbindelser til fransk jazz (og omvendt). For dette var jo også noe jeg assosierer med byer som tross alt er en del større enn lille Oslo – dette med å dra et stykke ut av bykjernen til et alternativt konsertsted. Sauna-folket er selvsagt involvert – og det må jeg si, jeg er ikke noen utpreget sauna kind of guy sjæl, men de gjør jo faktisk byen til et bittelitt mer humant sted – dessuten er de fornuftig priset. På Den Andre Festivalen rakk jeg to sett, Aftrets nye grooveorienterte Jet Trio med Loup Godfroy på trommer og Tom Boizot på bass. Så var det duket for hele kollektivet med gjester som fremførte musikk skrevet av ulike medlemmer – fremfor alt fløytist Fanny Ménégoz som åpenbart er en sånn de som vet, vet-musiker i Frankrike, og som hadde skrevet god musikk inspirert av de fire elementene her. Mye av materialet var preget av skeive rytmer og tette klangflater, ting som krever musikalsk milimeterpresisjon, og sant å si føltes det fremdeles som nokså fersk og litt underkokt da kollektivet fremførte det. Samtidig var det ganske lite pomp og prakt over det hele, det føltes som å delta på en musikalsk workshop, ærlig sak det, og solistene, som Ménégoz, Aftret og den deilige altsaksofonisten Sol Léna—Schroll, som er basert her i Oslo, spilte inspirert. Så jeg må si meg ganske fornøyd med det, et fint møte med det både Det Andre Kollektivet og Kruttverket driver og bygger for seg selv, litt i kulturens periferi, men det kan fort endre seg. Jeg ser frem til neste år. 

Under sin konsert på Vic East sa Sylvie Courvoisier at hun var fransk, før hun rettet det til at hun var sveitsisk, men også hadde amerikansk pass. Jeg vet ikke hva det betyr, men jeg følte for å nevne det. Konserten hennes var en langstrakt affære – hun liker å male ut disse stykkene, som stadig vender tilbake til temaene sine, før de atter en gang flyter ut i improvisasjoner hvor ulike permutasjoner av kvintetten spiller. Noen ganger føles det som anti-dramatisk musikk om det gir mening. Joda, det er atmosfære og nerve her – men disse grandiose storformene nekter å ha en kurve – det er mer musikk som sted enn fortelling, på en måte. Svære lerreter. Det er noen pussige kontraster i bandet – du har Christian Fennesz på effektdynket lydmalende gitar og Nate Wooley på knirketrompet som er knusktørt mikset. Noen ganger føles det veldig langt fra den ene siden av scenen til den andre – noen av de mange ostinatene til Courvoisier er så på tuppa at de nesten snubler over i neste takt, som om hun ikke helt får med seg hvor trommeslager Kenny Wollesen er. Han føles forøvrig ut som en nøkkel til at denne musikken i mange øyeblikk også kan fungere – spiller fint og karakteristisk, både på trommer og vibrafon, fletter inn detaljer, gir musikken subtile kremt og mer bryske dult når den trenger det. Og det gjør den kanskje ganske ofte – jeg tok meg i å tenke på det litteraturkritiker James Wood, som forøvrig besøker Oslo denne helgen, skrev om Knausgårds Min Kamp: Selv når jeg kjedet meg, var jeg interessert. Pussig. Men mens jeg skriver dette sitter jeg og hører på åpningslåta, tangoen “Le Pavot Rouge” fra plata hennes igjen. Så det er noe der. 

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

Frode tar steget

Det finnes vel knapt større legender i den norske frijazzen enn altsaksofonisten og klarinettisten Frode Gjerstad. En musiker med enorm påvirkning på dem etter ham, som f.eks bybror fra Stavanger Paal Nilssen-Love, og også med viktige tentakler ut i verden i årevis. Dette har kommet ham og norsk musikkliv til gode. Om enn han ikke alltid er på toppen av jazzfestivalenes plakater av den grunn. Det kan noen ganger være vanskelig å føle seg 100% oppdatert på hva han har ute på markedet av nye utgivelser. La oss bare si at det er mye bra til enhver tid. Nevnte trommeslager er med på en ny plate med hans faste trio der Jon Rune Strøm trakterer bassen. Ikke et liveopptak denne gang – Unknown Purposes består av seks friske låter innspilt i Athletic Sound-studioet i Halden. Første gang de har vært i studio etter lab-lekkasjen, faktisk. Det låter som ei kule både innspillingsteknikk og i samspill – dette er folk som forstår hverandre. Ganske støvete og organisk tema, som en dyster western-film med sterke følelser i sving på innsiden. Låter som «Strangers arrive» og «Dusty Windy Town», for ikke å glemme «Cracked bleeding feet» får meg til å tenke på Cormac McCarthys mer ekstreme romaner. Sånn skal det låte!

Her i landet kan vi også straks høre en annen trio med Gjerstad som en av grunnpilarene, for eksempel på Blow Out i Oslo på tirsdag. Den svært lovende pianisten Margaux Oswald er av fransk-fillipinsk opprinnelse, født i Genève og for tiden basert i København. Her får hun følge av en av våre faste yndlinger, Ivar Myrset Asheim, på trommene. Gjerstad sier dette om triodannelsen: Jeg møtte dem i februar da jeg spilte 5 jobber under «Vinterjazz». Jeg hadde ikke spilt med noen av dem før, så det var både skremmende og forlokkende. Vi møttes en times tid før konsertstart i Konsertkirken, en ombygd kirke midt i København. Den har et utrolig rom som tålte de svakeste og sterkeste lydene vi klarte å produsere. Et av de beste rommene jeg har spilt i. 

Man kan få et inntrykk av en av utallige potensielle retninger den konserten kan ta, om man skaffer seg det ferske albumet Another Step. Slik låt det i alle fall da disse tre menneskene møttes på en scene for aller første gang, i Konsertkirken i Køben tidligere i år. Det er ingen plagsomt prøvende steg som tas – mange aspekter ved de respektive instrumentene undersøkes nøye, det beveger seg sakte og liflig fremover i ett langt og et kort strekk. Jeg blir bergtatt av Oswalds spill, men det er noe med tålmodigheten i hvordan de lar ideene utvikle seg som gjør lytteren fornøyd. Det er rart med det, hvordan den indre klokken responderer på den frie musikken. Man merker det i knærne når det er naturlig å tenke på retretten, det er som regel etter 30 minutter. 

 

AKKURAT NÅ: Now We’ve Got Members har gått fra null til mange aktive medlemmer

Now We’ve Got Members. Foto: Edvard Tidemann 

Jøssenann, for en deilig låt dette er. Jeg har spilt “Did You Know?” av Now We’ve Got Members et tosifret antall de siste dagene – både for den bittersøte middelhavske sensommerstemningen, head honcho Jørgen Sissyfus Skjulstads snille og snåle vokal, trommeslager Magnus Moriartys gjenkjennelige beat, saksofonist Dag Stibergs rufsete raut, deilige riff på gitarer og bozouki, byttet fra moll til dur i midten av refrenget og den aparte teksten, som ser seg tilbake til en gang på 00-tallet. Og det er kanskje passende når det nettopp er Now We’ve Got Members det er snakk om, for jeg assosierer dem med denne tiden og syns vel i grunnen at de er noe av det som virkelig har stått seg i en norsk kultur som ellers bød på mye som i ettertid har vist seg å være ganske opphausa. NWGM føltes på et tidspunkt som flaggskipet til Metronomicon Audio, det viktige CD-R-plateselskapet som fremdeles holder til i Toftes Gate 69, rett ved Grünerløkka Lufthavn. Lenge har jeg stusset over at ikke flere innen dagens jazz og omegn har fått med seg alt det fine og rare som er gitt ut på dette selskapet – for noen år siden snakka jeg med Jørgen Sissyfus Skjulstad i NTT for å gjøre noe med det – og for litt siden ble jeg også minnet om det da Urheim/Brunvoll/Moskus kom ut med Hubro-plata Barefoot in Bryophyte, som både ser, føles og noen ganger høres ut som en Magnus Moriarty-skive. Kanskje noe er i ferd med å skje, for gjennom mye lek med den aktive folkemusikkscenen og ikke minst intens meme-produksjon på alle sosiale medier, har Skjulstad de siste årene føltes som en ganske synlig musiker. I så fall er NWGM tilbake i grevens tid, vil jeg si. Det kommende albumet deres heter Shadow of the Object, “Did You Know?” er den første singelen – og i morra spiller de konsert i anledning Grünerløkka Lufthavns 30-årsjubileum, på Mir. Uansett, vi sendte over noen spørs til Skjulstad og han svarte. 

How We’ve Got Members er tilbake etter et lengre avbrekk. Hva var grunnen til at dere slutta – og hva er grunnen til at dere samles igjen nå?
– På et tidspunkt ble det vel ikke noen ny øving eller konsert. Folk var opptatt med andre ting; for de som kjenner miljøet rundt Metronomicon Audio har bandmedlemmene nok prosjekter til å fylle en middels festival: vi namedropper løs: Trollfest, Center of the Universe, Gudbrandsdølenes spelmannslag(!), Mt Mélodie, Magnus Moriarty™ etc etc. Flere av oss hadde da også små unger som ikke er så små lengre. På et tidspunkt tenkte jeg det var kult å spille i band igjen og folk hadde også tid til å være med.

Har det skjedd noen endringer i antall medlemmer siden sist?
– Antallet er vel ca likt, på plata er det Magnus Moriarty som trommer, mens trommeslager Henrik Kamphus spiller fele og perk. De har bytta plass, noe som er litt artig for trommer og fele. Henrik trommer nå til helga. Vi satser på å ha med begge to når vi skal ha slippfest så de kan bytte live!

Dere kaller musikken folkrock, og den inneholder ganske mye forskjellig – både rock og inspirasjon fra svært mange ulike former for folk- og pop/rock-musikk. Er det noe nytt i miksen, nå som dere har startet å lage musikk igjen?
– Folkrock er vel den sekkebetegnelsen som passer best for oss, jeg tenker at det ikke er progrock siden vi ikke har kapper og mellotron og heller ikke er opptatt av å høres retro ut. Dansband har også vært oppe, det er musikk som man kan danse til og vi har til og med saksofon! Hvis det er noe nytt i miksen vår så er det å lefle med det, samt tidlig rock og disko. En av tingene jeg liker å gjøre som låtskriver er å tenke kontrafaktisk og for eksempel se for meg hvordan rocken ville hørtes ut om den oppsto i Hellas med bouzouki istedenfor elgitar. Så prøver vi å lage en av de låtene i den fiktive tradisjonen.

Hvordan opplever du at den musikalske sammenhengen for et band som Members har endret seg? Det har jo for eksempel kanskje vært mindre synlig indierock av typen dere driver med rundt omkring de siste årene, men desto mer musikk fra hele verden?
– Jeg synes nesten det har blitt mer band etter covid og folk som vil spille sammen og rocke ut. Fotballindien fra 00-tallet lever også i beste velgående og det er også mange unge folk som synes det er kult med band. For min del er det ja takk begge deler og jeg tenker på begge som et slags fint tillegg til kommersiell musikk og VG-lista.

Låta har en middelhavs-stemning, noe som helt åpenbart kler denne sesongen – bittersøtt og vemodig, men fremdeles med en god del sommer i seg. Men hvordan lager man egentlig musikalske middelhavs-vibber?
– Det var et interessant spørsmål! Middelhavsvibber kan være så mangt, alt fra klubbmusikken balearic til mer greske og østlige toner. Denne låta har litt av begge deler, sakte disko, synthpads men også et litt orientalsk riff. Poenget vårt er at du skal føle at du er på ferie med et DV-kamera og drikker for mye ouzo for å kompensere for at du har kjærlighetssorg. Videoen til vår Slo-mo zeibekiko har litt av denne vibben. Den er laga av funnede filmruller som viste jeg i ettertid å være filmet på Viviana Vegas (aka WHALESHARKATTACKS) andre hjemland Gran Canaria!

Har du noen personlige musikalske middelhavslåtfavoritter?
– Den ultimate charterlåta er vel norsk og ved Magnus Moriarty™?

– Ellers er det mye gresk musikk som kvalifiserer:

«I am listening to Dr. Hani/Honey», synger du i et av versene – hvem er det?
– Dr. Hani er en av de første jeg hørte spille orientalsk musikk i Oslo på en enorm femdobbelt gitar. Han pleide å henge opp flyere for seg selv uten at det var konsert. Plutselig ble han borte og vi har heller ikke klart å lokalisere andre plata hans Heaven in your between (!) Så da etterlyser vi den like så godt i låta! Hvis noen har den så send PM! Det samme hvis noen vet hvor det ble av ham!

Du er fast DJ på Tuvas Blodklubb og spiller i duo med munnharpespiller Kenneth Lien som har mange jobber for tiden. Jeg skal prøve å unngå det skjer mye i norsk folkemusikk-klisjeen nå – men seriøst, jeg har inntrykk av at det har fått mye å si for ditt musikerskap – åssen er det for tiden?
– Min interesse for norsk folkemusikk er ikke akkurat ny, jeg har alltid likt det, men det var først da jeg begynte å se konserter på Blodklubben og spille med Kenneth at det begynte å balle på seg. Jeg begynte å synes alt som var norsk var veldig kult, en slags kopernikansk vending fra å ha vært mest opptatt av den eksotiske omverdenen. Nå har jeg begynt å stille spørsmål ved at så mye av norsk musikk er veldig anglo-amerikansk, istedenfor å klage over det prøver jeg å sette igang en ny norsk og nordisk estetikk og stil som jeg håper noen vil bygge videre på. Ser man stort på det er kanskje en forlengelse av ideen jeg har hatt om bearbeide internasjonal folkemusikk? Den norske folkemusikken er som en pandoras eske som er vanskelig å lukke igjen, jeg holder fortiden på med oppfølgeren til denne mikstapen:

Opplever du at folk også oppdager Metronomicon-universet gjennom det?
– Ja, men først og fremst er det fint å være en sånn snok som går med en liten bøtte imellom forskjellige scener. Jeg opplever både at folkemusikere får ørene opp for elektronisk musikk og at klubbfolket begynner å lukte på folkemusikken. Jeg tror det kommer til å komme mer interresant ut av det på sikt.

Vil det dukke opp springar og pols på neste Now We’ve Got Members-skive, eller er det en annen greie?
– Nei men vi kunne sikkert laga noen post-dansband låter på norsk. Bygge opp et Ole Ivars riff i ti minutter og så ha saksofonsolo? Når det er sagt kunne vært interresant å spille norsk trad med rockeband, vi liker f.eks bandene Resjemheia og Skrekk & Guro veldig godt!

Noe annet vi bør vite før konserten på MIR?
– At steder som Grünerløkka Lufthavn er viktige for byen både for musikere og publikum. Alle som klager over prating på festival kan begynne å gå på konserter i uka på små steder som Mir.
Kom å hør noen slippe en knappenål på skarptromma etter at jazzbryteren er slått på!

Hvilken gammal Members-låt kan det være greit å lytte litt ekstra til før denne konserten?
– Vi vil ikke at folk skal høre for mye på de gamle låtene for vi spiller dem alt for fort på plate!
For den ordentlige nerden kan man sjekke forskjell i BPM på låta Stop this feeling?

 

Punk’d

Nede i Kristiansand kan de denne helgen glede seg over mer enn Reidar Aulie og Charlotte Wankel-bildene som henger i Kunstsiloen. Det er nemlig den uhyre særegne festivalen Punkt der nå – der du vet at du kan forvente det uventede. Det er mange av de samme menneskene involvert år etter år, men nye koblinger, debutanter og store stjerner og foredragsholdere beriker og bygger videre. Nils Petter Molvær er årets artist in residence, men den virkelige headlineren hvert år er ikke en artist, men en idé. Konseptet live remix, altså der en eller flere musikere lager sin versjon eller remix av den foregående konserten på samme scene, er genial. Og det kommer spontane verk ut av det, basert på samples fra og videretolkninger av det man har hørt. Selvfølgelig flere «du måtte vært der»-øyeblikk, men også ting for historiebøkene.

Jan Bang, Sidsel Endresen og Erik Honoré i Barcelona. Foto: Stian Westerhus

I anledning 20-årsjubileet for Punkt-festivalen utgis nå trioen Sidsel Endresen / Jan Bang / Erik Honoré: Punkt Live Remixes vol. 2. Med opptak fra Kristiansand men også andre europeiske byer der de har skapt dette vidunderstøvet av intuisjon, manipulasjon og konsentrasjon. Dette er virkelig bra greier, den måtte spilles igjen umiddelbart etter at den var ferdig. Sidsel finner et eget språk med stemmen, dette vet vi —og hvilken stemme!  —men det er i korte forbigående partier også i kombinasjon med ordinært samtidspop-språk. Kontrasten er virkningsfull. De remikser blant andre Jon Hassell, Three Trapped Tigers, Eivind Aarset, Hamid Drake og Maja S. K. Ratkje.

Honoré er også ute med et eget album nå, svært vakre Triage som er mer preget av atmosfærisk kunstpop med innslag av forsiktig dub. Så klart er både Sidsel og Bang med her også, samt andre krem-musikere fra den utvidede Punkt-gjengen hans. Skulle til å si at Punkt-venn David Sylvian var med, men så var det Bang med sin skjønne røst. Mer enn bra nok det, altså.  Det er mye vokal på albumet, med tekster av Honoré samt gripende og virkningsfulle utdrag fra dikt av størrelser som Ezra Pound og Emily Dickinson. Godt innlest av forskjellige stemmer som biter seg fast. Og det gjør at musikken forlater det behagelige, som det også er om man vil, og blir til noe man aktivt forholder seg til på en mer grunnleggende måte. Hør for eksempel «Hope Is The Thing With Feathers». Honoré var jo forfatter som utga romaner på Gyldendal en gang- spennende å se om han gjør mer skrivearbeid fremover.

 

Jazz som våpen

Blogghalvdel Vinger har hendene fulle denne helgen med arrangering av festivalen NALF på Litteraturhuset i Oslo, et underlig eventyr siden 2012 der amerikanske storheter fra litteratur, akademia og tidsskrifter snakker om litteratur, politikk, musikk, samfunn og andre ting som opptar dem. På scenen, men også ute med folk på terrassen over et snitt eller et glass hvitvin etterpå. Avslappa greier om viktige ting. I kveld handler det om Nabokov, politisk språk og manusforfatter og regissør Eskil Vogt, men i lørdag klokken 13:00 er det noe som muligens er ekstra interessant for remsas lesere. Da blir det samtale med de artige litteratene James Wood og Lorin Stein med temaet The Cultural Cold War.

Etter andre verdenskrig og det som fort utviklet seg til å bli den kalde krigen, var det hard kjemping mellom USA og Russland om å ha best image, for å si det litt overfladisk. Krigen ble også utført med myke våpen, såkalt soft power, for å reklamere for ideologi og verdier. Også for å for innbyggerne i andre land på «sin» side. For amerikanerne var det livsviktig å knuse alle tegn til kommunistisk interesse der ute. Og hva var det USA skulle selge? Ikke gamle hvite menn i symfoniorkestre – man måtte tenke på ord som frihet, spenst, ungdom, åpenhet og kraft. Og dermed ble det lagt inn store ressurser fra State Department og andre på å promotere moderne kunst som abstract expressionism, jazz og avantgarde-light litteratur. Vi i jazzen er jo vant med å bli brukt i norgesreklame og for våre rene landbruksprodukter, fjelluft og fredsarbeid, og som ambassade-musikk numero uno. Sverre Lunde og Aslak Oppebøen har åpnet lommeboka så mang et ukjent norsk band har kunnet få plass på hippe klubber i flere verdensdeler.

I Statene på den tiden skulle man vel også selge inn et budskap for å oppnå litt større resultater enn det Norge er ute etter. Det er trist å tenke på hvor lite viktig kulturelle uttrykk som disse virker i presentasjonen av det offisielle Amerika i dag. Husk OL-avslutningen i Paris med sin poesi, dans, klassisk musikk, dekadanse og dramatikk, etterfulgt av Los Angeles med Tom Cruise, Red Hot Chili Peppers og Snoop Dogg. Fine de, men symbolsk sett var det et forferdelig trist skue.

«America’s secret weapon is a blue note in a minor key. Right now its most effective ambassador is Louis (Satchmo) Armstrong. A telling propaganda line is the hoppedup tempo of a Dixieland band heard on the Voice of America in far-off Tangier», skrev New York Times i 1955. Han ble en perfekt jazz-ambassadør. Sammen med Dizzy Gillespie, Dave Brubeck og andre ble han sendt på statens bekostning til de mest grisgrendte strøk. Heldigvis kom det også eksotisk inspirasjon med tilbake på komposisjoner og plater fra Duke Ellington (Far East Suite) og Brubeck (Jazz Impressions of Eurasia).

Jazzen var perfekt for dem å benytte seg av i og med at USA hadde fått et velfortjent dårlig rykte på grunn av mye voldelig og streng rasisme rundt om i landet, mye av det systemisk. Det var ikke bra for business, så nettopp derfor ble blandede grupper og afrikansk-amerikanske stjerner ofte brukt. Det har også kommet fram at mye av denne aktiviteten også hadde CIA involvert, luskende i bakgrunnen. Uten å vite det var musikere som Armstrong som spioner å regne, og informasjon som ble skaffet via deres konserter kunne brukes til litt mer ekle spion-aktiviteter som bombeaksjoner, utpressing, drap.

Det viktige litteraturtidsskriftet The Paris Review, som lenge har vært en samarbeidspartner med NALF, ble visstnok startet som en dekkoperasjon for CIA, ikke bare for å få spredd det glade budskap, men også med spioner blant dem i den indre kjerne. Fascinerende greier. Litt mer info og opplegget her.  

 

Kodeknekking, ordspill og mikrotonalitet: Ellie Mäkeläs univers

Selfie Mäkelä

Vi har sett bratsjist, komponist og multiinstrumentalist Ellie Mäkelä stadig de siste årene, gjerne med bratsjkassen på ryggen, på en jam, for eksempel, som lyttende publikum på små og store festivaler – men også på scenen i en bred vifte av prosjekter – vi kan nevne Espen Bergs Water Fabric, Stian Carstensens Musical Sanatorium og 14.Oktoberband, som er et stringswing-band hvor de tre felespillerne alle har bursdag den 14. Oktober og mer til. Men det er mer også, buskspill på hardingfele, Erlend Olderskog Albertsens friske og årsferske Name of the Wind, og vi går i det hele tatt rundt med en følelse av at Mäkelä kommer til å stå for mange store og små musikalske opplevelser i årene som kommer. Det var virkelig på høy tid med et Ellie Mäkelä-intervju i remsa, vi møttes på Sagene like før sommeren til en lang og god prat – noen voldsom aktualitet akkurat denne uka, er det sant å si ikke, bandet Tussebruri spiller på Juret 3. oktober og det er mulig at 14.Oktoberband spiller (ikke nødvendigvis akkurat på datoen, dette kommer vi tilbake til). Men det er en svært bra prat som jeg har gått og tenkt på i somer og gleda meg til å ha på trykk – så vær så god, møt Ellie Mäkelä. 

 Hvordan ble du opptatt av musikk?
– Begge foreldrene mine var klassiske musikere, så det var naturlig. Det første instrumentet mitt var fagott. Da jeg studerte, var jeg på skolens bibliotek i Trondheim, og der hadde de en CD med NMH-studentorkesteret, og det spiller Sjostakovitsjs syvende symfoni. Der er alle foreldre til folk jeg kjenner, og folk jeg har spilt med, liksom. Og begge foreldrene mine, haha! På fagott er det først Embrik Snerte, som også spiller i Stians band (Stian Carstensen, journ.anm) , og så er det mammaen min. 

Var du mye med på øvinger da de spilte?
– Jeg kan ikke huske så mye av det. Jeg har et tidlig minne av at jeg var på en operaforestilling og at det var veldig overveldende. Men, nei, jeg vet ikke, jeg så aldri foreldrene mine spille så mye. Det var kanskje en fordel jeg hadde på den tiden, jeg var interessert i musikk, men ikke nødvendigvis i musikken de spilte akkurat da.

Men hvordan spiller den bakgrunnen inn når du jobber med musikk selv nå?
– Jeg tror jo det definitivt har en effekt, jeg tenker veldig analytisk om musikk. Og jeg har mange verktøy fra min forståelse av klassisk musikk som liksom ligger i underbevisstheten, kanskje? 

Har du et eksempel på hvordan du tenker analytisk rundt musikk?
– Tja. Et eksempel kan være at en tidlig blues-kadens, eller en tidlig byblues-kadens, så er det vanlig å ha en tysk forstørret seksakkord som leder inn til eneren. Det er en måte å tenke på som jeg har med meg fra klassisk musikk. Jeg tenker på musikk som at jeg har motiver og celler og et skjelett, liksom. Jeg er glad i å tenke på musikk i forhold til dens cantus firmus, som var et begrep de brukte i middelalderen. Hvis du laget en motett, bygget du det på en sang, og den sangen er cantus firmus. Det skrev jeg faktisk bacheloroppgaven min om. 

Vil du si at ditt utgangspunkt for å snakke om eller forstå musikk er den klassiske musikken?
– Egentlig. Og så er jeg egentlig veldig glad i å bruke begreper fra forskjellige sjangere uansett. Veit du hvordan Mark Turner spiller, med kneene? Den knebøyen kalles jo svikt i folkedans, og jeg liker å kalle det Mark Turner-svikt. Jeg har liksom et behov for å blande begreper. 

Har det alltid vært sånn?
– Ja. Bestemoren min er jo veldig interessert i språk. Og det har også moren min vært i, fordi faren min er finsk. Jeg vil jo se ting fra alle perspektiver, liksom. Uansett hvor dumt det måtte være – og noe av det er vel bare en utvikling av at jeg har et litt for avansert ordspillvokabular. 

Det er en veldig musiker-typisk greie.
– Ja, hahaha! Helt klart. Stian… 

Ja, Stian Carstensen har vel betydd mye for dette forskningsfeltet! Og jeg tror det finnes andre som tilsynelatende bruker 40-50 % av dagene sine på å finne på måter å vri ut absolutt alle ordspill som tenkes kan fra instrumentet oud, for eksempel.
– Jaja, herregud. 

Tror du det er en egen hang blant folk som blir musiker?
– Til ordspill? Jeg vet ikke, men tendensen er så veldokumentert at jeg ikke kan avvise teorien. Hvis man lærer musikk, så er man jo stadig oppfordret til å finne sammenhenger mellom ting. Det kan være noe der, det er vanskelig å si. 

Noe som synes som en veldig relatert aktivitet er sånne små musikalske spøker eller regler hvor man synger en kjent melodi over en annen takt, eller synger en tekstfrase over en kjent melodi som ikke har like mange stavelser, slik at ting forskyver seg og så videre.
– Ja, jeg husker ikke hva den heter, men Lillebjørn har jo temaet fra Beethovens niende i en låt – hva heter den igjen?

“Crescendo i gågata”! Den må ha startet med en sånn spøk.
– Haha, ja. 

Var det en selvfølge å starte med musikk i barndommen, eller var det noe du aktivt gikk inn for?
– Jeg tror kanskje det var begge? Både arv og miljø. Faren min spiller jo fiolin, så jeg bytta til det instrumentet da jeg var litt eldre. Fagott begynte jeg på da jeg var tre, mest sannsynlig. Og så var det piano før jeg flytta til Norge, da var jeg rundt seks år. Og så ble det fiolin. Vi bodde i Finland først. 

Klassisk musikk har jo en helt spesiell posisjon i Finland.
– Ja, det har det, og det jeg alltid har likt med Finland er at det er mye mindre sentralisert, så folk fra flere steder har mulighet til å drive med klassisk hvis man vil. Det er kanskje fordi det har den posisjonen. Og så har jeg alltid følt at finner tar ting litt mer seriøst enn nordmenn. 

Hva tenker du på da, er det et generelt livsalvor eller en større grundighet?
– Ja, en grundighet eller kompromissløshet. Nokia-telefoner er kjent for å aldri bli knust, liksom. Det er noe jeg har lyst til å forholde meg til og oppnå, jeg vil jo ta ting jeg holder på med seriøst. Som sikkert alle egentlig vil. Jeg skulle ønske jeg hadde mer tilknytning til Finland, jeg har jo bare bodd der seks-sju år. Jeg var mye mer interessert i landet da jeg var i tenårene.

På hvilken måte?
– Nei, historie, språk, sånne vanlige tenåringsting. 

Hvordan fikk du kick på jazz?
– Jeg begynte å høre på det da jeg var veldig ung. Det var noe jeg alltid visste var bra, liksom. Jeg kan ikke huske at foreldrene mine viste meg så mye, men jeg hørte på det – mest Miles Davis og Herbie Hancock fra 50-60-tallet. Det var liksom det som var min inngangsbillett. Men jeg begynte ikke med det før jeg var 16. Jeg begynte mest med det fordi jeg tenkte at jazz kanskje har en fasit på hvordan instrumentalister kan lære seg å spille musikk uavhengig av regler. Jeg innser at det låter teit når jeg sier det! Men en følelse av at man får en bedre forståelse for instrumentet av å spille jazz enn klassisk. Det var også fordi jeg egentlig følte at jeg aldri var god nok da jeg gikk på Unge Talenter på Barratt Due. Det var en håpløshet i det da jeg begynte å spille jazz. Det var jo liksom 100% gruppepress der. 

Hvordan takla du det?
– Dårlig, haha. Jeg vet ikke – jeg er jo takknemlig for at jeg lærte en del av å gå der, men det ble jo litt for transparent med tanke på hierarkier og sånn. Det er jo ikke vanlig for barn å være i et miljø der det er vanlig å spille Paganini når man er 16-17. Jeg gjorde også det, jeg ville det, men det var også fordi jeg følte jeg måtte bevise noe, det er kjempetypisk. 

Du har jo både arrangert og skrevet litt orkestermusikk, har jeg sett – føler du en nærhet til klassisk musikk som yrkesvei fremdeles, for eksempel?
– Nei. Men musikken i seg selv og det kompositoriske håndverket liker jeg.

Hva var dine store kick?
– Det startet egentlig først med barokkmusikk. Både fra Barrat Due, men også gjennom moren min som er ganske kristen. Det var liksom Bach en stund, da var jeg i tenårene. 17. mai 2014 hørte jeg Vårofferet av Stravinskij for første gang og likte det veldig godt. Det var der mye starta, tidlig Stravinskij og Bartók, som var et tydelig og viktig kick. Bartók representerer på en måte mye av det jeg vil gjøre. Jeg begynte å lære meg norsk folkemusikk fordi jeg ville lære meg melodiene. Lære meg åssen de funker, lære ting jeg kan bruke i andre sammenhenger. Og skrive musikk ut ifra det jeg har lært, liksom. Han er definitivt veldig viktig. Jeg har hørt også mye på Sibelius, Mahler, Ligeti.  

Apropos Bach og barokkmusikk – noen ganger kan jeg føle at musikken er fra så lenge siden at den like gjerne kunne vært fra fremtiden.
– Haha, ja, ikke sant! Og det passer kanskje enda bedre på bevegelsen i Italia på 1500-tallet, hvor det er helt psyko med kromatisk musikk. Du har kanskje hørt om Carlo Gesualdo. Han var jo en prins, som kopierte en annen komponist, Luzzasco Luzzaschis stil. På en veldig smakløs måte, har noen hevda. Men mye av det er musikk som like gjerne kunne kommet fra fremtiden. 

Hva slags musikk er det du drømmer om å komponere?
– Tja… jeg har ikke lyst til å sette sjangerbegrensninger, hvis jeg finner to ting jeg gjerne vil sette sammen, så… når jeg tenker over det, innser jeg at jeg kanskje burde ha litt mer begrensninger noen ganger, for jeg skriver ganske lite. Men det jeg har skrevet de siste to årene, er ting jeg er veldig fornøyd med, og det er i en slags folkemusikk-stil. Jeg har sett for meg at det er i band eller “moderne” settinger, men jeg er også nylig blitt veldig glad i Eivind Grovens musikk, symfonier og arrangementer av folketoner. 

Det finnes jo mange tilnærminger til den norske folkemusikken, både fra klassisk musikk, jazz og andre sjangere. Men føles det også som et felt der det fremdeles er masse å gå på?
– Ja, definitivt. Og mange av forsøkene er jo basert på kompromisser, sånn er det. Jeg er så takknemlig for at jeg lever i en tid der det er mange som driver med mikrotonalitet, og forsker på det i musikken vår.

Når begynte du å tilnærme deg norsk folkemusikk som musiker?
– Det var tre år siden, februar 2021. 

Var det da du spilte en del med Anna Ueland og Hans Hulbækmo?
– Ja, det har jeg veldig bra minner av. Det var på en måte mine første sosiale opplevelser rundt det. Det er jeg veldig takknemlig for. 

Gikk du inn i det med tanke på inspirasjonen fra Bartók og ønsket om å bruke det i din egen musikk, eller var det som en sosial aktivitet?
– Det første du sa har alltid vært mitt utgangspunkt liksom. Jeg har også vært så vant til å finne fasiter på internettet, men jeg var aldri helt fornøyd hvis man liksom googlet hvordan man skal skrive en melodi. Det var inspirasjonen til å ta den lange veien rundt.

Men det virker som en fin aktivitet – at man kan sitte og spille og lære melodier sammen, og at man kanskje ikke nødvendigvis trenger å være kjempegod for å ta del i det, i mange sammenhenger.
– Ja, det liker jeg. Jeg skal ikke si at jeg ikke sliter på folkemusikkjammer ennå. Jeg er jo helt selvlært da, egentlig. 

Hvordan har du lært det, er det gjennom arkivopptak for eksempel?
– Jeg er veldig glad for at jeg hører mest på ting som er gamle og sprakete og sure. Jeg føler man kan lære mer av de gamle opptakene, på en måte. 

Hvorfor det?
– Det er bare holdningen jeg har, haha! Det gjelder faktisk all musikk, har jeg innsett i det siste. 

Er det lyden av opptakene som har en appell?
– Ja, og… jeg er mer interessert i å høre noe ekte enn noe som har utviklet seg seg på grunn av kompromisser. Mikrotonalitet og så videre. Noe som har åpnet ørene mine veldig, er å høre på western swing. Eller, jeg har egentlig bare hørt på bandet til Bob Wills fra 40- og 30-tallet. Det som er utrolig opplysende er at når de spiller i F-dur, så spiller de i F-dur som de gamle spillemennene i Norge gjør. På grunn av måten fela er stemt, må man spille en ganske lys grunntone for å få det reint. 

Er det noe uberørt i det?
– Ja.

Du sier at du likte å lete etter en fasit – er du en sånn person som leser alt du kan finne om historien til musikken og alt det som ligger rundt opptaket?
– Jeg var mer sånn før. Nå har jeg begynt å høre på gammel musikk fordi det ikke er skrevet så mye om det, rett og slett. 

Ja, at det er deilig å slippe alt rundt?
– Haha, ja. 

Hva er du inne i for tiden?
– Det er veldig mye forskjellig. Hovedinteressen er jo felespill, uavhengig av land. Det var noe jeg egentlig bestemte meg for da jeg begynte på NMH. For jeg skjønte at alle gitarister dreier med sånn ørkenblues og sånt, og jeg ville liksom… jeg ville ha min opplevelse med felespill. Det har vært mye fra Vest-Afrika, Nigeria og Niger. Litt old time-musikk fra Amerika. Nå spiller jeg i bluegrass-band, så jeg burde vite mer om det. 

Hva er ditt forhold til instrumentet ditt? Er du alltid glad for at du valgte det?
– Ikke i det hele tatt – jeg tror jeg har spilt mange forskjellige sjangere fordi jeg blir fort lei. Og det er noen traumer knyttet til å spille bratsj. Jeg har innsett i det siste at instrumentet er a blessing and a curse, at det gir meg anledning til å spille mye forskjellig musikk. De siste årene har jeg ellers spilt en del gitar. 

Hva slags har du spilt?
–  Nå spiller jeg fretless-gitar. Også har jeg spilt en kvintstemt gitar. Det er gøy for meg å finne ut av ting selv, egentlig, og det er mye større og feitere akkorder man kan spille på kvintstemt enn kvartstemt. Det liker jeg. 

Om du for eksempel hører på “Vårofferet” – vil du da også foretrekke tidlige innspillinger av verket, eller er det kult å få den musikken mest mulig hi fi?
– Der er det faktisk litt forskjellig. Jeg startet med et opptak hvor Stravinskij dirigerer selv. Men det er litt okke som. 

Jeg har inntrykk av at det ikke er like mye dyrking av retro-innspillinger i den klassiske musikken. Kanskje de har nok fortid å bry seg med.
– Ja, nok fortider. 

Det er mange diskusjoner rundt klassisk musikk, den store kanonen og den manglende plassen til nykomponert musikk og så videre. Hvordan opplever du at den klassiske musikken fungerer i dag?
– Den fungerer jo på mange måter som en klasseundertrykker, for å si det veldig mildt. Det er sånn den fungerer og alltid har gjort. Det interessante spørsmålet med kanon er hva som egentlig er viktig. Jeg er jo veldig for at man skal kjenne til historien, og jeg skjønner at man har lyst til å sette en ekstremt stor bås på noe som man kaller klassisk musikk. At alt handler om 1-5-1, liksom. Man må jo kunne snakke om det som alle andre typer musikk,. Folk bør ikke måtte tenke at de må gjennom det teoretiske rammeverket som skal til for å forstå den musikken for lære seg hva slags musikk som helst, på en måte.

Tenker du mye på de politiske premissene bak musikken?
– Ja, det vil jeg si. Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg vil jo være ærlig og si at jeg er radikalisert av Tumblr i tenåra, haha! Men til det du spurte om i sted, det gjør meg for eksempel glad at Beyoncé har med Rhiannon Giddens på det nye countryprosjektet sitt. Eller, country og country, jeg vet ikke hva det egentlig skal kalles. Men Giddens er en veldig respektert utøver på banjo, og er fra en tydelig respektert svart arv innenfor en musikk som veldig ofte er blitt assosiert med rasisme. Jeg er opptatt av sånne ting, av det politiske som ligger bak musikken. 

Det er jo interessant med felemusikk sånn sett, at det både er et instrument som reiser høyt og lavt i samfunnslagene, fra den klassiske verden til ulike folkelige tradisjoner.
– Ja. Men, å fy faen, jeg vet ikke hvor fela stammer fra, men de fleste er enige om at det kommer fra Nord-Afrika. Jeg har akkurat oppdaget en veldig kul plate med berbermusikere fra Atlasfjellet i Marokko. Og det er helt fantastisk. Det er på en YouTube-kanal som heter World Field Recordings. Hvis man skal tenke om fortida, skal man forholde seg til det? Det er jo egentlig litt kult å vite hvordan fela hørtes ut, der den er fra, på en måte. 

Ja, og kanskje det er litt av nøkkelen når man snakker om historisk bevissthet i musikk? Å være interessert i fortiden, men å være interessert i mer av den, på en måte.
– Ja, nettopp. Det er jo det folkemusikk er. Det er liksom inntrykk og transformasjon, veldig kort sagt. 

Jeg snakket med noen som jobbet på NMH som sa at det var gjort elevundersøkelser ved skolen hvor de klassiske studentene kjente på mye nervøsitet over å ikke spille bra nok eller “perfekt”, mens jazz-studenter har en annen frykt – å ikke være egenartet eller gjenkjennelig nok. Hvordan ser du på det? Føles det som at det haster å bli karakteristisk?
– Ja… det er kanskje derfor jeg spiller så mye sitater, det er på en måte blitt et kjennetegn. Men når du forteller det om undersøkelsen, føler jeg at jeg egentlig kjenner meg igjen i begge, veldig. Det å ikke spille perfekt nok sitter nok også igjen. 

Å flette inn mange sitater i spillet sitt er jo også noe som for eksempel kjennetegner Stian Carstensen, som du spiller med. Hvordan kom det inn i spillet ditt?
– Det handler om at jeg kanskje vil bryte konteksten. Hvis man er på en jazzjam, forventer man å høre jazz. Men humor ligger i det uforventa, og hvis man klarer å bryte konteksten med sitater, er det en måte å spille humor på. Jeg har jo lyst til å få folk til å le. Jeg liker å spille “Lisa gikk til skolen” i et annet tempo enn resten av bandet, for eksempel. Haha! 

Hvilke melodier er det du liker å snike inn?
– Jeg har jo en håndfull. Det er på en måte et verktøy. Når jeg har begynt med å innføre folkmusikkspråk i improvisasjonen min, er det fordi de har noen fraser som jeg vil spille videre på. Det kan være fraser de har i valdesspringarar er kule å sette i en annen kontekst. De har sånne… 3-6-4, 2-5-3 i trioler og det er en sånn frase som man ikke hører så mye ellers. Jeg bruker sitater for å utvide mitt gehør, kanskje. Det er det som er gleden i det, det er egentlig vanskelig å sette et sitat i noe, det er forskjellige groover og man veit ikke om det passer, men man prøver fordi det er spennende. 

Stian Carstensen fortalte at du og en del andre unge musikere – Ola Erlien, Zakarias Meyer Øverli og Gard Kronborg – kom og besøkte ham ukentlig for noen år siden for å spille. Hvordan var det?
– Jeg var nok mest nervøs. Men jeg har alltid visst at måten Stian spiller på er noe jeg ser opp til og vil gjøre selv. Det var en inspirasjon jeg trengte. Og han er jo en person jeg er veldig takknemlig for å ha i livet mitt. 

Jeg får jo også en følelse av at dere deler mye – både det referanserike, musikklekne, men også et eller annet syn på seriøsiteten i håndverket.
– Det kan du si. Det første jeg hørte var en musikkterapeutlærer på ungdomsskolen som viste meg “Tales of the Unexpected” med KORK. Og det er jo bare fett i seg selv. Men da jeg ble kjent med han, skjønte jeg mer av hvordan jeg kan bruke det jeg har for å lage noe jeg liker. At jeg kan bruke konkrete elementer fra musikk og blande det. 

Hvordan er følelsen av den oppdagelsen?
– Euforisk, hahaha! 

Tenker du mye på å sanke ting når du hører ny musikk? For eksempel berbermusikken  – at man går og plukker opp ting?
– Ja, det tror jeg man kan si. Det er jo et stort spørsmål. Men når jeg hører på berbermusikken, for å ta det spesifikke eksemplet, så er det for å stimulere meg selv. Jeg har musikk jeg hører på hvis jeg ikke orker å gjøre det. Når jeg sier stimulere meg selv, snakker jeg om å høre etter rytmikken, tonaliteten. Er den tersen der nøytral, er den lav eller er den stor? Jeg hører etter det også for å vite hva som er lov. Kanskje det ikke er sånn man skal holde på med. Men det jeg liker med å høre på gammel musikk, er at man kan høre på noen som er så beinhardt sikre på at de vet hva de holder på med at man blir litt betrygga av det. 

Hva tenker du med “hva som er lov”?
– Jeg vet jo at det er naturlig for mange å begynne med jazz fordi de vil forholde seg til noe der mer er lov enn det man skulle ha trodd. Men det handler jo like mye om det gehørsbaserte. Det var et veldig stort inntrykk da jeg virkelig skjønte det undervisningsmetodikken til John-Pål Inderberg og Erling Aksdal er basert på. Jeg trengte å vite om den metodikken, fordi det er en annen måte å sette reglene på. Men de reglene man setter er det man plukker opp fra øret, kanskje?

Man vil jo alltid oppdage noen regler i musikk, samme hvor den kommer fra. Regler som kan tøyes og kanskje brytes, men som er der allikevel. Et språk har jo regler, men man kan også føle seg fri i språket.
– Det er jeg helt enig i. 

Hvordan ser du på frihetstrangen i din musikk? Er det når du bryter reglene eller er det når du har skjønt dem at du føler deg fri?
– Jeg tror min frihetstrang er basert på Erling Aksdals fokus på å leke med musikken. Det er sånn jeg har gjort mest med folkemusikken. Jeg er jo litt flau, jeg vet at jeg spiller slåtter som folk også har levd med hele livet, liksom. Men jeg er glad for at jeg kan bruke noen slåtter som jeg kan improvisere på. Og så har jeg gjennom erfaring lært at det er regler for strøk i hardingfeletradisjonen. Man kan bruke reglene for å lage noe nytt. Alle har jo lyst til å være fri, så klart… det er vanskelig å fullføre den tanken. 

Hva er det du har kicka på i jazz de siste årene?
– Veldig lite, for å være ærlig. Det er jeg litt flau over. Jeg har i grunnen aldri hatt samme musikksmak som de jeg har studert med. Men jeg har liksom alltid hørt på sekstitallsinnspillinger, Blue Note og så videre. De siste årene har jeg fått sansen på Django og satt meg inn i det. Ikke fordi det er noe jeg må på grunn av gruppepress, men fordi jeg er interessert. Jeg tror den musikken er som all musikk for meg, jeg trenger noe å høre etter. Jeg trenger å høre om Django spiller en moll-6-firklang på akkordene, haha… det er jeg egentlig ikke så bra til, for han spiller på en måte teknisk ukonvensjonelt i forhold til det andre jeg har hørt. 

Men når du sier “trenger å høre”, er det nesten som en kodeknekking?
– Ja, denne personen gjør noe, jeg trenger å høre etter det og så kan jeg kanskje leke med det etterpå. Men jeg må si at jeg hører på litt vanlig musikk for min egen del også.

Hva da?
– I det siste har jeg hørt mye på den nye plata til St. Vincent, og jeg hadde en periode der jeg hørte veldig mye på Steely Dan. Men det er jo musikk for begge måter å høre musikk på. 

Men opplever du at det er to ganske separate måter å lytte på?
– Ja, egentlig! 

Hvordan er det du holder på når du driver med den søkende lyttingen? Sitter du og graver på YouTube, liksom, eller er det å sette på hele plater og sitte og fokusere?
– Det første du sa. Ikke nødvendigvis YouTube – en av mine favoritthobbyer er å gå inn på secondhandsongs.com og høre orginalinnspillinger av jazz-standarder. Det er egentlig litt mer gøy enn å høre folk på jam som ikke kan melodien skikkelig, for å være litt slem, haha. 

Ja, men det er vel ganske utbredt – det er vel for eksempel en god del små misforståelser som har sneket seg inn i Real Book, som gjør at det alltid lønner seg å gå tilbake til kilden?
– En sånn låt er “Just one of those things” med Cole Porter. Altså, den har så utrolig mange versjoner. men det som er fint med den i utgangspunktet er at hver A-del er veldig ulik. Topptonen der blir høyere for hvert vers. En dramaturgi, liksom. Og akkordene er faktisk forskjellig for hver gang. Det skjønner man når man går tilbake og hører på de første innspillingene.

Stian Carstensen har også snakket mye om at fortiden er uforutsigbar, og inneholder annen informasjon enn man tror.
– Ja, og det er nettopp det som er gøy. Jeg husker fra hele livet mitt at det har vært en myte om at trollstille på hardingfele er å stemme fela i tritonus-intervaller. Men det er jo ikke et eneste stille der man stemmer fela sånn. 

Tritonusen er jo blitt en rar historisk klisjé, forestillingen om at den var forbudt og sånn – men det er jo våre egne innbilninger om fortiden, ikke overbevisninger folk hadde den gang da. Hvorfor tror du de klisjeene har oppstått?
– Det er jo sikkert bare kulturelle assosiasjoner som har utvikla seg. Jeg skal ikke klandre noen for de assosiasjoner, for det er jo sånn ting utvikles. Det samme som å leke seg med en solo man har plukket. Men jeg skal fortelle deg – jeg har prøvd å spille fela i tritonuser. Og det er veldig gøy. Men det er bare om man spiller slåtter som går i vanlig tuning, da kan man spille sånne halv/hel-slåtter. 

Så det er ikke helt verdiløst?
– Nei, det er noe i det. 

Hva slags ting jobber du med for tiden? Du er jo blant annet med på en fin plate av Erlend Olderskog Albertsen, Name of the Wind, som kom i år.
– Ja! Jeg er veldig fornøyd med å ha jobbet med den, og jeg er spent på hva han skal gjøre videre. Ellers jobber jeg jo alltid med ting, men jeg er usikker på om det er så lurt å røpe så mye ennå. Men gleden ligger jo i å forske med mikrotonalitet og… ja. Alt mulig. 

Hva er det som er så tiltrekkende med mikrotonalitet for deg?
– Tja. Man vil jo ha noen nyanser. Og det er jo kanskje som jeg sa i sted, at jeg vil høre noe som er ekte snarere enn noe som har utviklet seg på grunn av kompromisser. Det er jo også et verktøy for å utvide ens forståelse av musikk på. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger