Nyheter

NTTs guide til Kongsberg Jazzfestival!

Intervjuer med Per Zanussi og Mona Krogstad, anbefalinger, festival-bingo og gullkorn fra arkivet i NTTs guide til sekstiåringen Kongsberg Jazzfestival!

GOD SOMMER, alle sammen! Jazznytts ukentlige musikkavis for jazzen og omegnen, Now’s The Time, har tatt fri fra sin vanlige helgesyklus for å besøke jazzfestivaler og omegn rundt i det ganske land – og denne uka er det i/på Kongsberg det virkelig skjer. I år er Kongsberg Jazzfestival til alt overmål blitt 60 år gammel, samtidig som byen feirer 400 år. Svære saker.

Du kan si mye om Kongsberg Jazzfestival – og det er liksom litt av poenget. Det finnes ikke noe sted som inneholder mer av det man assosierer med norske (jazz)festivaler enn akkurat her. Store jazzartister, fortrinnsvis fra Sambandsstatene, som kaster glans over begivenhetene? Folkefest i sentrum med og uten jazz? Et knirkete sideprogram med uhyre mange fascinerende etternavn fra Mellom-Europa og andre merksnodige steder? Store ikkejazz-artister som lokalpressen vinkler dekningen sin på og som jazzpuristene blåser sikringer av? Kirkekonserter? Gateparader? Heit ny britisk jazz? En handelsstand som lokker med jazzrabatter på alt fra to tette til en badehette? Churros- og elgbab-boder? Et stormfullt og lidenskapelig forhold mellom festival og by? Kongsberg Jazzfestival har ALT. Og det er en av grunnene til vi setter pris på å være i byen nok et år – denne gangen er begge blogghalvdeler representert, og de neste dagene er vi vertskap for Jazzprat i Jazzboksen. Her snakker vi med musikere, veteraner og nykommere på festivalen i en forhåpentlig grundig og underholdende tone som kan fungere som en fin start på festivaldagen.

Programmet kan inneholde noen overraskelser underveis, men her er menyen de neste dagene:

Torsdag 4. juli kl 12:00

Hvem blir mottaker av årets #huninvesterer-stipend, som innebærer en stor pappsjekk og muligheten til å komme tilbake neste år for å presentere et bestillingsverk? Det er uansett en god musiker, og hun kommer til jazzboksen.

Phil Minton & Veryan Weston. Særingfest nede på Smeltehytta er et av festivalens sentrale organer, ja det er noe av det som gir mest kunstnerisk særpreg til Kongsberg. Dette er to av britisk improvisasjonsmusikks store veteraner, henholdsvis vokalist og pianist, og med et langt og osmotisk samarbeid.

 Fredag 5. juli kl 12:00

1624: Kongsbergs store sønner Tom Hasslan, Axel Skalstad og Håvard Aufles snakker om felles og egne prosjekter og om hvordan byen fikk dem til å bli musikere.

Daniel Spicer, britisk forfatter, musikkjournalist og festivalgjest. Har utgitt bok om tyrkisk psykedelia, kommer i høst med en biografi om Peter Brötzmann og etter det med en bok om skandinavisk frijazz.

Lørdag 6. juli kl 12:00

Christian Wallumrød. Det er flere store sønner. Den viktige pianisten og komponisten fra den sterke musikerfamilien er tilbake i byen for å spille duo med Ingebrigt Håker Flaten.

Mona Krogstad. Saksofonisten som også er kjent fra band som Juno, Superspreder og egne prosjekt, er på plass for å snakke om sitt bestillingsverk Serenity Now og betydningen av håp i en urolig tid.

Sånn, det var vår lille bit av det store puslespillet. Men det står selvsagt mer på programmet – og under kan du lese NTTs guide til festivalen, med ferskt og årgangsstoff fra våre egne spalter om festivalaktuelle artister. Vi informerer som alltid om at NTT er en gratis ukentlig musikkavis. Vi er glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement.

Illustrasjon: Nick Alexander

1. Limminalt, ass: Festivalartist Per Zanussi er klar for tre konserter de neste dagene

Per Zanussi fikk Kongsberg Jazzfestivals store musikerpris, DNB-prisen, i fjor og kvitterer i år med tre konserter – et bestillingsverk med en ny sekstett og to kvartettkonserter på Energimølla og Særingfesten. Foto: Carsten Stolzenbach

Bassist, komponist og bandleder Per Zanussi trives i frie landskaper, med store grooves og ørsmå nyanser. Det er han – og blir han – ikke alene om på denne festivalen. Zanussi, som slo igjennom på jazzscenen på nittitallet, blant annet i det sentrale og tidsånddefinerende orkesteret Wibutee, vant DNB-prisen under Kongsberg Jazzfestival i fjor. I år kvitterer han for den prisen med tre konserter – bestillingsverket Liminal Beings, som urfremføres i morgen i Sølvsalen klokka 17.30, en konsert under særingfesten på fredag med kvartetten Mayas/Buck/Stackenäs/Zanussi og med den rykende ferske kvartetten Zanussi4 klokka 13.00, lørdag på Energimølla – de tidlige ettermiddagskonsertene pleier å ha en helt spesiell nerve. Vi ringte PZ i forrige uke for å høre litt om hva publikum kan vente seg de neste dagene. 

Vi får starte med bestillingsverket ditt, Liminal beings, som tar utgangspunkt i begrepet liminalitet. Hvor mye har du lyst til å spoile før den konserten?

– Jeg kan jo røpe litt – det såkalt liminale er egentlig et begrep som kommer fra antropologi, og som gjerne blir brukt om overgangsritualer og den slags. Det er en tilstand hvor man er midt imellom – om du gjennomgår et overgangsrituale er det for eksempel en periode midtveis der man verken er barn eller voksen, der man er ute av virkeligheten og tiden.Den tilstanden har jeg tenkt en del på, det er for eksempel ganske linka til det som kan skje i improvisasjon. Disse tilstandene, “liminal states” som det kalles på engelsk, finner man også igjen i improvisasjon, hvis du lager en situasjon der ting kastes opp i luften, hvor det er åpent og kan gå i alle retninger. Psykologen Even Ruud – samme som påhengsmotorene Evinrude – har skrevet om hvordan man trer inn i en tilstand sammen, hvor status utjevnes og perspektiv forandres, kan gå i alle retninger og skaper samhold. Det går også an å tenke på andre steder som er “midt imellom” i musikk – sjangermessig og så videre. Jeg har brukt et par indiske skalaer, som også finnes i vestlige varianter, som brukes i musikk som blir fremført på tidspunkter som er mellomtilstander – ved daggry og så videre. Skalaer som er mellom lys og mørke. Så det finnes noen sånne konkrete ting jeg har brukt i komposisjonene. Men jeg har ikke laget programmusikk eller noe sånn, jeg prøver ikke å “vise” det med musikken, det er bare en inspirasjon for hvordan jeg vil at den skal virke. Det gjelder bruken av ulike skalaer også – jeg tror ikke det blir overtydelig, eller noe publikum er nødt til å tenke så mye på. 

Kan tilstanden man entrer i løpet av en festival også være en form for liminalitet?  

– Utifra den tolkningen er jo det interessante at de som er i denne situasjonen sammen blir likeverdige og har opplevelsen sammen. Antropologen som kom med begrepet snakket om at når man deler denne liminale tilstanden med andre, det er et samhold. Og dét har jo noe med festivalopplevelsen å gjøre. At man er samlet om en felles opplevelse. 

Ditt doktorgradsarbeid, Natural Patterns, handlet om improvisasjon i ensembler – i hvor stor grad tenker du at et verk som dette er en slags fortsettelse av det arbeidet? 

– Prosjektet mitt var jo en artistic research-doktorgrad hvor forskningsobjektet var min egen musikk. Det er en sammenheng med det jeg har skrevet nå, men også forskjeller. I doktorgradsprosjektet dro jeg det ganske langt, for jeg måtte få det jeg tenkte til å henge nøye sammen med det jeg skrev. Jeg måtte zoome langt inn på komposisjon med helt fri improvisasjon. Her er det mer melodi, mer groove – grooven er jo viktig for å komme i en sånn tilstand. Men den liminale tilstanden jeg er fascinert av henger jo også nøye sammen med et begrep som flow, det man opplever når man improviserer og virkelig er i sonen, den transeaktige tilstanden. Jeg prøver å tenke på det i sammenheng med hvordan musikken virker. I doktorgradsprosjektet var det viktig for meg at improvisatørene skulle ha med seg sitt materiale også, men her er det ganske mye mer komponert – eller, det er mer melodi og tema-tankegang, jeg introduserer ting som kommer igjen senere, det er nesten en suite-tankegang med forskjellig materiale som lager en helhet. 

Henter du mye inspirasjon til musikken du lager fra ulike fagfelt, ting du leser og så videre? 

– Litt, ja – jeg har fått inspirasjon fra andre kunstformer og andre ideer. Men først og fremst handler det om å hjelpe meg med å forstå hva mitt eget stykke er. Et rammeverk som kan ha noe med det jeg skriver å gjøre og som gir meg noen knagger, uten at det blir veldig konseptuelt. Det er filtrert gjennom meg selv, og om jeg syns noe låter bra, blir det med selv om det ikke har noe med de tingene å gjøre. Det er alltid fint å ha en eller annen  overbygning eller idé som kan hjelpe med å holde et slags fokus. Jeg har gjort bestillingsverket for en sekstett for at det skal kunne leve videre, og det er forskjellige deler som står i et forhold til hverandre, det blir fremført som et verk på Kongsberg. Men delene kan også flyttes rundt på, som et sett. Musikk er jo først og fremst musikk.

Vårt siste nummer av Jazznytt handler om improvisasjon – og en av de tingene vi stadig er nysgjerrige på er jo hva slags tilstand musikere opplever at de er i mens de improviserer eller lager musikk. Hva er dine tanker om det?

– Jeg har tenkt ganske mye på det. For oss moderne mennesker, mange av oss ateister, så kan jo det være en slags måte å havne i en meditativ tilstand på. Du er veldig fokusert og det har mye med flow å gjøre – en tilstand hvor du har akkurat passe med utfordringer samtidig som du føler deg komfortabel. Da kan du få en slags følelse av at ting går av seg selv, ikke sant, at musikken kommer ut uten at du trenger å jobbe så mye for det. Det henger jo også sammen med den liminale ideen og transe, man er på en måte litt utenfor verden. Det andre som er interessant er at tiden stopper opp og ting går av seg selv. Man glemmer publikum, delvis glemmer man de andre musikerne også – det er sånn jeg vil tro det er å meditere, du er veldig bevisst og fokusert. Men forskjellen på et begrep som mindfullness er vel at i stedet for å registrere ting for så å la de gå videre, så reagerer du i improvisasjon. Men verden forsvinner litt på samme måte. Jeg merket det da jeg spilte groovemusikk med Wibutee – plutselig drar alle i samme retning og det blir lettere å gjøre ting. Og det er det samme med jazz og fri improvisasjon – noen ganger kommer ting av seg selv. Så blir man dratt ut av det, og må prøve å komme seg inn igjen. I flow er du er helt omgitt av situasjonen samtidig som du føler at du har kontroll. En lite selvbevisst tilstand. 

Fortell om sekstetten du har satt sammen – et nytt fast band? 

– Håpet er at det er mulig å gjøre mer. Det er Jonas Cambien, Kalle Nyberg og Hans Hulbækmo, det er den norskbaserte kvartetten. Jeg begynte å øve med Jonas og Kalle i Oslo, Hans var med når han var i byen, og så testet vi ut en konsert i Stavanger. Så kom Lotte Anker og Susana Santos Silva med. Målet er at det skal være litt overbevisende allerede på den første jobben. Jeg har spilt med alle musikerne før, men ikke så veldig mye, så for meg er det også et forsøk på å utvide horisonten. Jeg har ikke skrevet så mye for tre blåsere på lenge, men jeg gjorde det mye før med Zanussi 5 – det er en slags tilbakevending til den måten å skrive på som er gøy for meg. Alle musikerne er også veldig gode til å improvisere fritt, samtidig som de har en slags jazz i bånn. De er også ganske forskjellige og tydelige. Det er alltid et kjemisk eksperiment å sette sammen et band, å se hvordan de reagerer. Men foreløpig er det gøy med kvartetten, om noen få dager øver vi med resten. Det tror jeg blir bra. 

På lørdagen spiller du allerede klokka ett på Energimølla med Zanussi 4 – det er også et helt nytt band vi hører?

– Ja, jeg hørte Fredrik Ljungkvist og Lotte Anker spille en konsert sammen på Blow Out som låt veldig bra. Jeg tenkte at det var en kort og frisk blåserrekke! Konsertene har litt forskjellige funksjoner – under Liminal Beings er jeg veldig komponist/bandleder, selv om det er mye fri improvisasjon. I kvartetten er det litt mer plass, det er to færre musikere, jeg er fremdeles bandleder, men det er mer rom i musikken og vi kan se litt hva som skjer. 

Er det litt som å ha ferie etter et så stort prosjekt?

– Absolutt, jeg er mindre bekymra for alt som kan gå galt, det er mindre struktur og mer plass i akkordregisteret. Og jeg har alltid vært med i andres band i tillegg til mine egne band også. Det er alltid gøy, da kan jeg bare spille så bra bass som jeg klarer i stedet for å måtte passe på musikken så veldig. Kvartetten jeg spiller med under særingfesten er fri improvisasjon. Samtidig er de jeg spiller med, Magda Mayas på piano, Tony Buck på trommer og David Stackenäs på gitar veldig tydelige folk, og det er jo faktisk et band som har spilt noen jobber før. Det har liksom sin karakter. Den kvartetten starta også da jeg holdt på med doktorgraden som en slags løsere variant av det jeg jobbet med der. 

Hva er ditt forhold til særingfesten?

– Jeg tenker på det som en oase i festivalen. Generelt sett er jo konsertene oaser, men dette er en scene der de fleste som kommer er innforstått med at de virkelig er der for å fokusere på musikken på et bestemt vis. Jeg opplever at det er veldig fint. Når man kommer inn i Smeltehytta der er det plutselig en helt annen stemning enn det er på resten av festivalen. 

Slike improvisasjonsfestivaler er jo både like og ulike – føler du at det er en forskjell på denne kvelden og for eksempel Blow Out-festivalen, som arrangeres i Oslo i august? 

– Tja… jeg vet ikke, jeg opplever begge som relativt mangfoldige innenfor det segmentet. Og det er jo bra, det er fint at det er variasjon innenfor noe som kan bli sett på som så snevert.  

Syns du spørsmålet om hva som eventuelt er “fritt” med fri improvisasjon er et interessant spørsmål?

– Tja…. det viktigste for min del er at man kan komme inn i det og føle at man kan lytte og uttrykke seg spontant i musikken. Muligheten til å bare være til stede, at man kan være i det åpne rommet der mye rart kan skje. Sånn sett er det jo fritt, men man er jo aldri fri fra sine egne preferanser og minner, instrumentet legger sin begrensning, det samme gjør de man spiller sammen med – og alle disse “begrensningene” er der i musikk hvor man ikke har avtalt noe. Det kommer folk til disse rommene som jobber med materiale, og man jobber med sitt materiale selv, finner lyder og spillemåter som er fine og som man bruker om igjen. I kvartetten vi skal spille med på Særingfest har Tony med sitt, Magda har sitt. Noen kaller det simpelthen “stemmen” til musikeren. Friheten er de gangene man gjør noe som er nytt for en selv og hvor det kommer i en ny kontekst med nye eller kjente folk. At det oppstår ting. Kanskje det er mer interessant å diskutere det som spontan komposisjon – med det mener jeg at man lager ting sammen der og da. Og det kan være friere enn mye annen musikk. Mange spør om det er en sjanger i det hele tatt, eller om det er mer passende å kalle det en metode, en måte å komponere musikk på. 

Man kan snu på det og si at alle sjangere er metoder, kanskje? “Punk” er for eksempel også et begrep som brukes som en mer generell innfallsvinkel til musikk og kunst, i tillegg til å være en sjanger med visse kjennetegn.

– Absolutt, men jeg mener som en måte å komponere det på, at man ikke planlegger eller lager en struktur. Det mest interessante for meg er at man kan jobbe enda mer basic med parametere. Med dynamikk og med form, ting som enten er planlagt eller definert av andre ting i andre former for musikk. I punk, for å ta det eksemplet, blir det veldig ofte høyt – den dynamiske grunnlinjen ligger ganske høyt oppe. Det som er gøy med fri improvisasjon er at man kan jobbe veldig grunnleggende og åpent med de parameterne – det kan for eksempel gå fra kjempelavt til veldig høyt. Det er nok det jeg tenker på. Har du lest Derek Bailey-boka Improvisation? Der snakker Steve Lacy om at du som komponist kan ta ett minutt, jobbe med alle mulige slags parametre og forhold, flytte rundt på alle delene. Som improvisatør har du det minuttet, det er det du har. Det er det som er gøy og nervepirrende med det. Det er nesten som kalligrafi, du må gjøre streken riktig, ellers er det kjørt. Eller – du må være til stede. Men når det gjelder metode kontra sjanger, så er det jo en metode i den forstand at du lager ditt eget materiale, du har en slags palett som du kan jobbe med. Den paletten dukker gjerne opp igjen når du spiller, og du føyer til ting underveis. 

Glad i å spille høyt oppe på bassen, han Per. Foto: Ketil Hardy

 

Hva er ditt forhold til Kongsberg Jazzfestival?

– Jeg spilte på Kongsberg for første gang i 1994, så jeg tror jeg har tredveårsjubileum samtidig som festivalen har sitt sekstiårsjubileum, faktisk. Den har vært viktig for min del. Den har jo selvfølgelig rykte for å være en av de mer eventyrlystne av de store, det var her jeg hørte Art Ensemble of Chicago, Muhal Richard Abrams og sånne greier. Det var ting man kanskje ikke hørte noe annet sted i Norge på 90- og 00-tallet. Det har vært en veldig viktig festival, det finnes andre hvor jeg ikke har vært like interessert i musikken. Samtidig har den også et rykte på seg for å tøye strikken den andre veien… ja du vet, Carola og alt det der. Men jeg syns til syvende og sist at de klarer å ta musikk som er annerledes seriøst på en fin måte. 

Og det finnes vel saktens til og med noen få som både sniker seg innom Carola og Særingfesten?

– Ja, det er ingen grunn til å være for streng, i hvert fall ikke på sjanger. Det er greit å la være å gå på konserter som er dårlige, men nå for tiden er det vel færre skyttergraver enn det var. 

Har du noen anbefalninger eller noe du kunne tenke deg å se utover dine egne konserter? 

– Jeg må prøve å finne noe på lørdagen jeg kan anbefale, rett og slett, for jeg blir ganske busy de andre dagene. Skamesjå…. (blar gjennom programmet)… som du skjønner har det ikke vært så mye fokus på dette ennå! Dave Holland er jo en gammel helt som jeg håper å få sett, kanskje å få hilst på ham. Der var lørdagen. Altså, for å være litt forutsigbar – blir det som skjer på Avanthagen sikkert kult. Bestillingsverket til Mona Krogstad kan være gøy, Wenche Myhre skal jeg nok ikke se, men bandet til Tom Skinner skal låne bassen min og Særingfesten ser bra ut med Ingebrigt Håker Flaten i duo med Christian Wallumrød og Space, bandet med Elsa Bergman. Har du hørt bandet til Thurston Moore? Alex Ward på gitar… om det er han jeg tror det er, har jeg spilt med ham og han er en luring. Interessant. 

Da ses vi på konsert!

***

2. Mona Krogstad søker roen

Mona Krogstad fremfører Serenity Now feat. Kristoffer Lo på lørdag under Kongsbergjazz, og vi snakker med henne i denne festivalspesialen. Foto: Presse

Mona Krogstad: Serenity Now feat. Kristoffer Lo – Lørdag 16.30 i Sølvsalen

Den glimrende saksofonisten og underviseren Mona Krogstad som vi i flere år har kunnet nyte i band som Juno, Superspreder, eget band og storbandprosjekter, presenterer bestillingsverket Serenity Now på årets Kongsbergjazz, muliggjort av stipendet #huninvesterer. Vi snakket litt med henne om dette i forkant av festivalen.

Du skal ha stor konsert på lørdagen. Hva kommer den til å bestå av – et knippe cookin’ jazzlåter du har skrevet  siden sist, eller et ambisiøst, politisk verk?

— Jeg tror ikke musikk oppstår i et vakuum. Jeg påvirkes av det som foregår, og særlig i en tid hvor krig og urettferdighet kommer tettere på. Samtidig har jeg funnet en ro og trygghet i meg selv den siste tiden, og dette har formet musikken. Verket Serenity Now består av flere låter, og har ikke en klar politisk agenda. I stedet inviterer det lytteren til ettertanke og mitt ønske er at verket kan tilby en form for håp.

Musikk er for mange bare tidsfordriv og hygge, men det kan altså ha større betydning for menneskeheten i en vanskelig tid?

— Så absolutt. Musikk er spesielt nettopp fordi det rører ved oss i alle faser av livet. Fra man er et lite barn som synges for, til de store høytidsdagene i livet, til kvelder i hjemmet i sofaen og ikke minst når vi skal markere at livet er slutt. Og jeg tror at det er akkurat når livet er på det mest krevende, at man kan finne felleskap og mening i musikken og dens forenende kraft.

Apropos, hvem har du med deg her, og hvorfor?

— Jeg har med meg kvartetten min: Veslemøy Narvesen bak trommesettet, Kertu Aer på kontrabass og Hogne Kleiberg på tangenter. Disse luringene leker og lytter med samspillet i fokus, og har et musikalsk språk som harmonerer og tilføyer mye snacks til låtene mine. Som lagkaptein føler jeg både trygghet og en herlig nervøs spenning før hver konsert, og det er nettopp denne blandingen av forventning og uforutsigbarhet som driver meg fremover – det trygge fundamentet kombinert med muligheten for spontane, magiske øyeblikk på scenen.

I tillegg til dette har jeg gleden av å ha med Kristoffer Lo på flugabone, gitar og effekter. Kristoffer er en markant musikant, produsent og komponist som har gjort seg bemerket med Highasakite, slowshift, YODOK og PELbO. Vi ble kjent i 2019, da han var produsert for JUNOs debutalbum Young Star

Jeg tror det blir utrolig spennende å kombinere Kristoffers eksperimentelle klangunivers med det fine kvartettsoundet. Tanken er at han skal få lov til å herje, rive og røske litt i den sårbare og melodiøse musikken jeg har skrevet. 

Stipendet er finansiert av DNBs kampanje #huninvesterer. Hva ville du anbefalt å investere i? 

— Invester i gode relasjoner, små og store gleder i livet, en hengekøye for de dagene hvor en lur utendørs er det eneste svaret … og vinylplater da! 

Skriver under på det. Du er ikke bare en glimrende musiker, men også underviser på Sund Folkehøgskole. Hvordan foregår denne undervisningen, og får du håp for fremtiden av å gjøre det?

— På jazzlinja på Sund kroppsliggjør vi musikken gjennom å synge, trampe, klappe, danse, kommunisere, improvisere. Vi sitter ofte i en stor sirkel hvor vi lærer låter på gehør, klapper polyrytmikk til vi spyr og diskuterer musikk og livet. Deretter tar vi opp instrumentene, lager musikk og har det gøy! Undervisningen foregår i øyehøyde, som vi kaller det i folkehøgskolen, noe jeg er veldig opptatt av. 

Jeg har mye håp for fremtiden og er så stolt av å kunne være lærer til en gjeng modig, dyktig og ambisiøs ungdom som tør å utfordre og utforske sjølve livet. Det er rett og slett ren glede å kunne være en del av denne lille folkisbobla! Og når elevene beveger seg videre er jeg overbevist om at deres engasjement og lidenskap vil bidra til å gjøre verden til et litt lysere sted.

Les også: Mona Krogstad om det glimrende kvartettalbumet Virgo Sun, astrologi og litt mer om lærergjerningen på Sund.

***

3. Dette går på Skinner! 

Trommeslager Tom Skinner, kjent fra The Smile og Sons of Kemet, gjester Energimølla med sitt eget band på lørdagen. Foto: Presse

At vi lever i en trommeslagerdominert virkelighet bør ikke være noen stor nyhet, verken for faste lesere av Jazznytt/NTT eller konsertgjengere på Kongsberg. Under årets festival kan vi for eksempel høre en av jazzens aller største nålevende trommeslagernavn, Billy Cobham, i intime omgivelser på Energimølla klokka 14.00 på fredag. Byens fabelaktige ekvilibrist Axel Skalstad, som også har bursdag på denne tiden av året, spiller med både Eberson på onsdag og det nystartede Kongsbergbandet 1624 på torsdag. På onsdag kommer også Kyle Poole, som mange sikkert blant annet har sett på utallige videoer fra Live at Emmet’s Place, og spiller med Cécile McLorin Salvant under åpningskonserten – stor sjans for utsøkt vispekomp med tunga ute av kjeften – og andre jazzikalske delikatesser. I den lovende nye kvartetten ØKSE møter vi den amerikanske trommeslageren Savannah Harris i samspill med Mette Rasmussen, Val Jeanty og Petter Eldh – det kan bli et høydepunkt.  Veslemøy Narvesen, Hans Hulbækmo og Gard Nilssen kommer naturligvis også, Louis Cole og Knower har dessverre måttet avlyse – men inn stepper Fieh, som har med seg Ola Øverby, og han er jo slettes ikke noe å kimse av, det er forresten ikke Elias Tafjord heller, som spiller med Tigerstate. Steinar Heide Bø skal spille med Amund Stenøien Quartet, Torstein Lofthus kommer med Elephant9 på Energimølla, australske Tony Buck (The Necks, norgesvenn) og svenske Anna Lund (SPACE) er begge store NTT-favoritter som deltar på særingfestprogrammet  – og rapportene fra Over Oslo tyder jo på at Carola har med seg et ganske groovy band, så heller ikke der blir det noe å klage over. 

Slik kunne man fortsatt – gode trommeslagere forlenger livet, og de neste fire dagene kan vi leve lenge på. Men kanskje vi allikevel skal sette en ekstra ring rundt Tom Skinner, som spiller lørdag klokka 19.00 på Energimølla? Han er jo blitt en av vår samtids definitive it-trommeslagere. Det har skjedd gjennom glimrende spill i band som det litt småmasete ensemblet Sons of Kemet og The Smile – hvor han på en eller annen rar måte faktisk klarer å være en slags frontfigur i et band som ellers består av Thom Yorke og Johnny Greenwood, begge fra Radiohead (og omegn). Overdriver vi? Joa, kanskje litt, men ikke så veldig. Og det er ikke så rart, for Skinner er virkelig en svært god, musikalsk trommeslager. Gjennom sin sentrale posisjon i den mye omtalte britiske jazz-under(og over)grunnen de siste tiårene, er også måten han beveger seg mellom de største festivalscenene i Europa og de små klubbene en slags nøkkelhistorie, som hjelper oss med å se noe helt sentralt om jazzens posisjon i nåtidens musikkbilde. Ikke som verdens største sjanger, kanskje – men som verdens ivrigste samtalepartner. Til Kongsberg kommer Skinner med sitt eget bandprosjekt, Voices of Bishara – og det viser nok en side av ham, tydelig fundert i den dynamiske, flagrende åndelige frijazzen. Musikk det er lett å føle at man har godt av – og som kler Energimølla. En smakebit her: 

***

4. Blogghalvdel Vinger anbefaler: SPACE!

Det er selvfølgelig småidiotisk å skulle velge seg ut én konsert fra et såpass mangslungent program, men det er som regel på Særingfest-konsertene på Smeltehytta de største kickene oppstår og det er der det mest dedikerte og konsentrerte publikumet finnes, uten at det blir stiv white cube-stemning av den grunn. Av årets program huket jeg tidlig av det svenske bandet Space, lørdag kl. 21. Deres andre album Embrace The Space utkom på Relative Pitch Records tidligere i år, og det er et godt tegn at det er en oppfølger av en plate som var kreditert navnene deres. Som med den dynamiske, tonevare og heftige, totalt improviserte musikken, er dette tre musikere som har funnet en egen trio-identitet i dette bandet. Det er en pianotrio med spisse klør over tangentene fra Lisa Ullén, i symbiotisk samhandling med Elsa Bergman på kontrabass og Anna Lund på trommer. Hvordan konsert blir er så klart umulig å spå, men plata var spilt inn i studio og består av åtte strekk, fra tre til tolv minutter lange. Da jeg så den på Blow Out-festivalen i Oslo ble jeg bergtatt av kombinasjonen av luft og kraft, og hvordan de sammen utforsket ideer i sanntid. Begeistrende groover og tonevalg veksler med grundige undersøkelser av små intrikate figurer, med vissheten om at alle tre er på bølgelengde. Liten grunn til at dette ikke skal inntreffe i Kongsberg også.

***

5. SCARF!

Veslemøy Narvesen har en travel sommer i år igjen, også på Kongsberg Jazzfestival. Her spiller hun på Privat på onsdag med Mall Girl, på fredag spiller hun på Energimølla med sitt eget band og på lørdag deltar hun når Mona Krogstad fremfører Serenity Now.  I fjor portretterte vi henne i Jazznytt – det nummeret kan dere bestille her. Men vi har også publisert litt ekstramateriale fra intervjuet – her kan du for eksempel, i god eklektisk jazzfestival-ånd, lese om Veslemøys favoritt-ABBA-låter:

 “Lay all your love on me”, “Dancing Queen”, “Gimme Gimme Gimme”… alt stikker dypt. Lillesøsteren min og jeg hadde ABBA-klubb da vi var små, i et kott i huset. Jeg vet ikke hva vi gjorde en gang… ok, vi hørte på ABBA, og hadde en bok om det. Jeg var fascinert av alt. Valgene de gjør i produksjonen, ikke bare én gang, men hundre ganger på rad finner de en “Take on me”-lyd, hvis du skjønner. Det er alltid en superkarakteristisk ting, så mange ganger på rad. Den gitarlyden i “Chiquitita”… At lyden gjør låta, at det henger så sammen. Synthlinja på “Gimme Gimme Gimme” – det kan jo ikke bli så fett uten den lyden. 

Om du ønsker å nerde litt mer trommer, anbefaler vi Hva Har du i Rasleposen-intervjuet, der du blant annet kan lese følgende lille oppklarende passiar:

Når en trommeslager plukke opp et rytmeinstrument som kanskje legges på en tromme og så fjerne det ganske kort etterpå – går det an å beskrive hva som skjer? Hva er det i det hele tatt som gjør at du føler at du må plukke opp noe? Er det kjedsomhet?
– Det handler om å ville tilføre noe til musikken, enten det er noe energi, initiativ til nye ting, at noe skal endre seg. Det kan være ønsket om motstand, eller å spille på lag. Og det er et veldig konkret forsøk på å utøve de greiene. For min del handler det veldig mye om å være impulsiv med hensyn til resten av musikken, at jeg får en idé om en tekstur eller et lydbilde og at jeg bare kaster meg på. En idé er aldri dårlig om du har en tydelig intensjon bak den. Når du får en tydelig intensjon og er bevisst valget du kommer til å ta. Om jeg prøver å gjøre sånne ting uten en tydelig idé, at det er “nå må jeg bare spille på noe”, funker det aldri like bra. Og da kan det hende at det aktuelle instrumentet fort forsvinner. Når det funker på en bra måte, er det som regel fordi du får en sterk sterk følelse at det trengs.

Så vet vi det!

***

6. Fire frie dager

Trass i alskens debatt om Carola, Dumdum Boys og muligens også Gåte – KJs dedikasjon til den frie improvisasjonen er ganske stor i år også. Særingfesten starter på torsdag med Phil Minton & Veryan Weston i Smeltehytta – Minton spiller også dagen etter klokka 13.00 i det hyggelige lille Steinhuset. Siden er det duket for den store Særingfesten på fredag: Child of Illusion, Jaap Blonk & Terrie Ex, Maja S.K. Ratkje og Mayas/Buck/Stackenäs/Zanussi. På lørdag avslutter den med SPACE og en duo mellom Christian Wallumrød og Ingebrigt Håker Flaten – og vi må også nevne Avanthagen på lørdag, hvor vi får høer Marlies Debacker + Inga Stenøien + Moberg/LienPuh. Det er mange navn, mange nye og gamle møter – men først og fremst ofte god musikk og alltid god stemning i noen av festivalens triveligste og eldste lokaler.

Men hvordan skal man gripe an dette som ny eller gammel lytter? Vi tillater oss her å skamløst reklamere for det aller nyeste Jazznytt, som har nettopp improvisasjon som sitt tema. Der snakker vi blant annet med John Corbett, som har skrevet en lytteguide til denne musikken. Vi unner oss noen smakebiter som kanskje inneholder nyttige tips:

– Jeg foreslår noen enkle øvelser. Ta med deg papir og blyant eller penn når du lytter til den – å notere hjelper deg med å huske hva som har skjedd. Lytte og forsøk å legge merke til hvem som spiller når. Det kan du lage et lite kart ut av, en tidslinje hvor du skisserer opp hvor lenge en musiker spiller, når de stopper. Det høres enkelt ut, men det er vanskeligere enn du tror. Gjennom den øvelsen kan du få en forståelse for mange ulike ting. Du blir bevisst på informasjonstettheten i musikken, samspillet, betydningen av å legge av underveis. En enkel, dum øvelse som potensielt fører til alle slags åpenbaringer. 

Å ni-fokusere på musikk i 20-30 minutter uten konkrete holdepunkter, kan noen ganger føles som en formidabel oppgave. Ofte opplever jeg at det er fint å «miste» musikken litt, la seg distrahere, før man finner den igjen.    

– Jeg har ikke lyst til å snakke ned det. Men om målet er å få en forståelse av hvordan denne musikken fungerer, er det å unngå avsporinger en del av prosessen. I buddhistisk meditasjon handler det ikke om å ekskludere tanker som trenger seg på, men å skjønne at de er påtrengende når de kommer. Å objektivisere dem og la dem gli forbi. Noe lignende gjelder om du skal fokusere over lengre tidsstrekk. Det er virkelig ikke sånn jeg lytter til musikk hele tiden – ofte tenker jeg på saldoen min, eller om bilen min trenger å sendes på service. Det gjelder all slags musikk, ikke bare den som er fritt improvisert.

(…)

Jeg kan ha øyeblikk hvor musikken minner meg om noe – trafikk eller fuglesang eller hva som helst. Og så kan jeg lure på om det er «riktig» å assosiere dithen, eller om det er bedre å ta musikken for akkurat det den er, snarere enn noe som etterligner noe der ute i verden. 

– Det finnes flere skoler i musikken mellom de to motpolene. Du har «ekstremister» som den østerrikske trombonisten Radu Malfatti, som mener at man aldri bør tenke på musikken som analogt til noe annet. At det er feil å tenke på trafikk, fuglesang, fjerting eller hva som helst. Jeg skjønner perspektivet, og til en viss grad har jeg respekt for det. Men det er nokså ekstremt. Det krever en tilbakeholdenhet som grenser til selvfornektelse. Burde jeg ikke tenke på det jeg faktisk tenker på? Det er en veldig u-buddhistisk tankegang. Buddhister vil si at om du tenker på en fugl, si til deg selv, «nå tenker jeg på en fugl. Jeg iakttar meg selv mens jeg tenker på den». Det er ekstremt for en improvisatør å si, «ikke tenk på fuglen». Men det er et interessant spørsmål. Den franske komponisten og filmteoretikeren Michel Chion skrev om elektroakustisk musikk og soundtracks. Han kom opp med en rekke måter å forstå musikk hvor vi identifiserer en spesifikk kilde. Mennesket har et behov for å identifisere, eller finne på, hva lydkilden egentlig er når man hører noe. Men det finnes lyder man ikke kan identifisere. Chion skriver om å la disse lydene være det de er – det han kaller det akusmatiske riket. Akusmatiske lyder eksisterer helt uten referanse. Det er selvsagt fascinerende – ja, det er helt vidunderlig! Et aspekt av improvisert musikk handler om det idealet. Ideen om at lyder bør kunne eksistere uavhengig av kildene sine. Det åpner for nye interessante spørsmål som peker mot en av de andre fundamentale motsetningene i denne musikken: Individualisme i musikernes personlige vokabularer. Der finnes det også grovt sett to leirer. Den ene mener at etableringen av et gjenkjennelig personlig vokabular er musikerens hovedoppgave. Men det finnes også en praksis som går i den andre retningen, og som mener at det å la sin egen identitet bli oppløst i helhetsbildet er hele poenget. Det handler om musikken vi lager sammen, og derfor må du prøve å bli usynlig i den grad at det er vanskelig å skjønne hvilket instrument som faktisk gjør hva. Begge filosofier er gyldige, og for meg er det fruktbart å tenke på disse måtene å eksistere i musikken på. Den ene sier, tenk på referansene, tenk på hvem dette kan være, tenk på om det kunne vært en fugl eller om det minner deg om pludringen til et lite barn. Den andre sier, ikke tenk på noe av det.

***

7. La oss møtes i Fieh-tiden

Den sentrale duoen Knowers konsert på Energimølla er dessverre avlyst – vi får håpe de blir å se på norske scener snart igjen. Men inn fra siden kommer et av de siste årenes store festivalfavoritter, Fieh – og vi kan på ingen måte klage over det, de har jo vært et sentralt band i NTT-universet fra vi startet denne remsa, både på grunn av musikken de lager og spiller selv, men også fordi medlemmene til bandet er med i det som ved siste opptelling var et tusentalls ulike prosjekter, i jazz, pop, elektroniske eksperimenter og annet rask. Hvor starter man i NTT-arkivene her? Vi har jo faktisk laget en stor GUIDE til bandet! Riktignok tilbake i 2019 – men den gir fremdeles et nokså dekkende bilde. Men gå heller ikke glipp av vår store spor-for-spor-gjennomgang av andrealbumet In the Sun / In the Rain, hvor flere av bandmedlemmene prater om alskens detaljer på dette intrikate popforundringskammeret.

***

8. Thurstons jazz

Thurston Moore avslutter Kongsbergjazz two minutes to midnight på lørdag. Denne ekte legenden er mest kjent fra rockbandet Sonic Youth, men for oss er han like kjent for mangeårig samarbeid med størrelse innen jazz, impro og annet, inkludert mange norske kunstnere. Noe han også har gjort på norske scener flere ganger. Han kommer med eget band lørdag, og det blir sikkert nydelig. I Jazznytt hadde Tore Stavlund et stort essay om Moores selvbiografi Sonic Life, og i den anledning kom han opp med fire plater som var definerende for Thurston Moores befatning med jazz & omegn.

Jim Sauter & Don Dietrich & Thurston Moore 

Barefoot In The Head (Forced Exposure, 1990)

Om du vil utforske Thurston Moores beskjeftigelser med frijazz og fri impro, kan et sted å begynne være skiva han gjorde med de to Borbetomagus-saksofonistene Jim Sauter og Don Dietrich i 1990. Der harver han løs mens de blåser ut. På et vis var det her dette sporet i Thurstons aktivitetsprofil startet. Som det står i omslagsnotatene (kanskje, kanskje ikke, skrevet Thomas Pynchon, mest sannsynlig ikke): «Two free men met a slave. Everyone goes home barefoot. Right-fuckin’ on.»

Paul Flaherty Thurston Moore Bill Nace 

S/T (Ecstatic Peace, 2008)

For mer av den slags, kan du bevege deg videre til innspillingen han gjorde sammen med saksofonist Paul Flaherty og gitarist Bill Nace i desember 2007. Hopp rett til spor tre, det førti minutter lange «Lavender», der gitaristene gjør sitt ytterste for å fyre opp Flaherty. Du vet hva det betyr av øredøvende feedback og herjete strengearbeid. 

Diverse artister

 Jazzactuel (Cherry Records, 2000)

Midt mellom her et sted, på slutten av nittitallet, kuraterte Moore en trippel CD-boks med musikk fra katalogen til det franske plateselskapet BYG/Actuel. Etablert i 1967 med fokus på frijazz og psykedelisk rock, og nedlagt allerede i 1972, utgjør selskapet et kort, men viktig kapittel i historien om denne musikken. Sommeren 1969 inviterte de amerikanske jazzmusikere til Paris for studioarbeid. Og hvem kom? Jo, Don Cherry, Anthony Braxton, The Art Ensemble of Chicago og Archie Shepp med flere. Resultat: en serie med opptak som ble utgangspunktet for diskografien til selskapet, 52 album i alt. I 2000 kom samleboksen med Moores utvalgte. Straks Sunny Murray blaster ut på det første sporet eller når Sonny Sharrock lar det stå til på gitaren, er det klart hvor engasjementet til Moore kommer fra. Høydepunktet på samleren er like fullt Archie Shepps blues-drevne «Blasé» med Jeanne Lees intense feministiske oppgjør med brutaliseringen av Etiopia, eller noe, en låt Moore har omtalt som en av sine absolutte favoritter.

Original Silence 

First Original Silence (Smalltown Superjazzz, 2007)

Også kommer vi ikke unna dette First Original Silence, et album som burde få sin egen bok i serien Norske albumklassikere. For jeg vil hevde at selv om det er spilt inn under en konsert i Italia av en internasjonal bande musikere – Mats Gustafsson, Paal Nilssen-Love, Terrie Ex, Massimo Pupillo, Jim O’Rourke og Thurston Moore – så er det en norsk albumklassiker. Med Nilssen-Love på trommer, mastering av Audun Strype i Oslo og utgivelse på Smalltown Supersound med omslagskunst av deres huskunstner, Kim Hiorthøy, er det vanskelig å si noe annet. Og musikken? Du vet. Når det førti minutter lange andresporet etter femten minutter med elektronisk støy, lokker trommer og bass inn i en overstyrt og funky postpunkrytme, er det bare å reise opp la seg rive med. 

***

 

God sommer videre – ses på konsert!

Av Audun Vinger og Filip Roshauw

 

Fra forsiden

Nyheter

Årets unge jazzmusikere 2024 er kåret

Det var Sondre Moshagen Lightning Trio som stakk av med seieren under Jazzintro-finalen på Moldejazz onsdag 17. juli. Komposisjoner av høy klasse med mye rytmisk autoritet, og med melodiske og harmoniske ideer som gir trioen en egenartet identitet, sier juryen blant annet i sin begrunnelse.

Moldejazz - dag 1

Fordeler og ulemper med store orkestre

FESTIVAL: Bill Frisell Trio møter Trondheimssolistene og Luftforsvarets Musikkorps, I Like To Sleep lager sitt drømme-jazzorkester og Christian McBride swinger seg gjennom praten.

Meld deg på vårt nyhetsbrev