NTT: Mannen som ikke likte jazz

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform propagandakanal for AS Norsk Jazzløgn! Joda, joda – vi har naturligvis tatt tak i ukas snakkis i jammedammen – men vi har også andre ting å by på denne fredagen! Hans Mathisen er ukas hovedintervju helt nederst. Der snakker han om orkestermusikk, filmkomponister, Sandefjords sterke musikkmiljø, gitarspill og om å finne seg til rette, midt i livet. Guro Kvåle har vi også fått en prat med, Lyder Øvreås Røed spoiler deler av setlista fra en kommende Herr Nilsen-konsert, og vi har lyttet til Karin Krog, Flukten og et nytt NRK-opptak med Liv Andrea Hauge Trio.

Helt først titter vi litt på noen av konsertene fra uka som kommer:

1. Trioen Maridalen er ute med den skjønne konseptskiva Gressholmen og i kveld spiller de på Bø Jazzklubb med Erland Dahlen på trommer. Vi syns de er populære!

2. JazzArkivet i Stavanger har holdt på i nærmere tredve år – da de fylte 25, snakket vi med ildsjelene bak. i remsa. Denne lørdagen har de sesongavslutning, og til det har de fått med seg Chet-i-Hallingdal-bandet Baker Hansen. Garantert lunt:

3. Skitt au, vi anbefaler litt mer lørdags-cool: på lørdagsjazzen i Ski spiller John-Pål Inderberg og Bjørn Vidar Solli i morra.

4. Du skal ikke være så fryktelig besatt av det svarte alvor for å ha vondt langt inn i sjela av brannen i platebutikken Neseblods lokaler. Jeg vil si at den eneste trøsten oppi dette her er alle menneskene, både innenfor og utenfor diverse flytende sjangergrenser, som virkelig ønsker å stille opp for å hjelpe en butikk som har vært en essensiell uavhengig forvalter av viktig musikkarv. Det finnes støtteaksjoner på nett, og på tirsdag er det også konsert med Sovereign, Ruun og Gloombound i regi av Revolver og Kniven i Møllergata. Alle billettinntekter går til butikken.

5. Hvem vet, kanskje kan et besøk på den støttekonserten kombineres med ukas Blow Out? Det blir den god en, har vi hørt rykter om. Tim Dahl spiller solo el-bass og vi får høre en trio bestående av Camilla Nebbia, Michael Formanek og Vinnie Sperazza. Verdensnavn? Kan vi ikke få lov til å si det, a?

6. Et fint band med Liv Andrea Hauge og Øystein Herkedal Hegvik er på turné i Nord-Norge den kommende uka: Vadsø på onsdag, Tromsø på torsdag, Lofoten på fredag  og AdLib Jazzklubb i Bodø neste lørdag. Sånn høres de ut:

7. Ohoi, et av disse bandene som noen rett og slett omtaler som Verdens Beste Band i pur konsertekstase er nok en gang innom Oslo neste uke: Norgesvennene i The Necks spiller på Victoria på torsdag.

8. Vi nevner Soddjazz lenger ned i intervjuet med Guro Kvåle, men kan naturligvis ikke sove på festivalen her i innledningen heller. Mye fint på programmet i år: Building Instrument, Kit Downes, Gurls & TJO, Veslemøy Narvesen, Selma French, Mette Rasmussen Trio North og så videre.

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Terje Berg ønsker å høre fra DEG om hvorfor han tar feil i sin jazzrefs

Terje Berg. Foto: presse

Etter fire episoder med jazzeventyr på statskanalen og ganske mye begeistring for jazzmusikkens ve og vel i små og (mellom)store medier, skulle det vel bare mangle at det ikke kom litt malurt i begeret akkurat denne våren. Det fikk vi til gangs forrige helg, da spaltist Terje Berg tok bladet fra munnen i Avisa Nordland og klinte til mot det han omtaler som “Jazzløgnen” – her snakker vi nesten om en slags sammensvergelse hvor en egentlig nokså upopulær og uinteressant sjanger gjemmer seg bak intetsigende, uangripelige fyndord som “spennende” og “høyt nivå”, og holdes i live ved hjelp av kunstig åndedrett fra staten. Saft suse! 

Det saftige frasparket er blitt mye delt, lest og diskutert – og vi tok like gjerne og ringte mannen bak balubaen for å høre litt mer. 

Hei, Terje! Forrige helg skrev du om Jazzløgnen i Avisa Nordland – hva var det som fikk begeret til å flyte over?
– Jeg tror kanskje det startet med at jeg så på NRKs nettsider. De har en serie om norsk jazz de siste femti årene. Så begynte jeg å tenke litt tilbake i tid, for jeg hadde noen venner som jobbet på jazzklubben i Bodø. Det her var på slutten av nittitallet. I og med at jeg kjente dem, kom jeg inn gratis på AdLib på Sinus. Da hadde jeg mulighet til å høre ganske mye som ung mann. Jeg er 47 år nå og jeg var kanskje 22 på den tiden. Så tenkte jeg over mitt forhold til jazz og tanker jeg har gjort meg underveis om sjangeren. Jeg er jo klar over at jazz er et ganske vidt samlebegrep for flere sjangere, altså. 

Hva var det som slo deg da du besøkte disse konsertene i tjueårene?
– Hmmm, det virket så tilfeldig. Det var på en måte noe helt annet å gå på konsert enn å høre musikken ellers. Jeg husker jeg var på Jan Bang og Bjørn Torske, om det kan stemme?

Ja, det høres ut som noe som kan ha skjedd på den tiden.
– Ja, jeg mener at de hadde et prosjekt i lag, og det var egentlig ganske god stemning, men når jeg prøvde å høre på det samme på CD, var det liksom… ingenting. Det var avhengig av mye lyd og unge folk, men når jeg satte meg ned og hørte på det fikk jeg ikke noe ut av det. Og det er en kvalitetstest, føler jeg. Man kan slippe unna med å mangle gode låter live, for da spilles musikken kun én gang. 

For folk som får konsertkicket, vil jo det også være noe av tiltrekningen – at, samme om det er bra eller dårlig, spilles det én gang, og så er det forbi.
– Det kan man kanskje si. Jeg har også vært borti noe som… jeg vet ikke hvor vanlig det er, men jeg hadde noen venner i København. Det var et ganske snevert miljø, og der hadde de noe de kalte “friimprovisasjonsmusikk”. Da var absolutt ingenting avtalt av det de skulle gjøre. 

Jeg kan skrive under på at det finnes fremdeles, også i Norge. Da er det ofte snakk om egne konsertserier og små festivaler.
– Nettopp, nettopp.

Men fortell litt om forholdet ditt til jazzklubben AdLib – du har jo vært DJ der ganske nylig?

– Ja, jeg kjenner jo flere av dem som driver klubben. Erik Johansen, som er leder der, var jo leder for rockeklubben i Bodø før. Og Liv Boye Okkenhaug, som også skriver i avisa, er en kulturpersonlighet her i Bodø. Det er sant, jeg ble bedt om å være jazz-DJ. Det er egentlig forløperen til at jeg begynte å skrive om jazz som sådan. For da jeg skulle være DJ, fant jeg ikke så mye jazz som jeg ønsket å spille. Det handler om at jeg ikke hører så mye på det. Og så begynte jeg å undersøke… hvorfor hører jeg ikke på det? Det “burde” jeg jo kanskje. Det føles litt sånn. Tenk på unge folk som er søkende, når de er atten år – også finnes det gutter som er et par år eldre og som virker sofistikerte – som brifer med bøker og jazzplater. Sånn var det i hvert fall før! Da fikk du en voldsom intellektuell kapital om du kunne ha et jazzalbum henslengt på bordet under hybel-vorspielet. Og jeg ønsket jo lenge å være den fyren selv. Som andre liksom antok var smart, fordi jeg likte jazz. 

Jeg liker å kalle den tiden for “frakkeårene” – fordi jeg gikk i frakk på den tiden.
– Vet du hva, det gjorde jeg også! Jeg har tenkt på en oppfølger hvor jeg skriver mer om det – for jeg hadde jo plagget, men så manglet jeg smaken. 

Men det er jo sånn i en livsfase, kanskje. Man tester ut ulike ting – “er jeg en person som liker film”, “er jeg en person som liker tegneserier” og så videre… er det ikke fint å aspirere eller late som litt, for å sjekke ut om det er noe som passer?
– Helt klart, helt klart! Og man kan jo le av det litt i ettertid. Måten man gikk en del omveier til seg selv. Jeg er helt enig, og det er jo ganske morsomt å tenke tilbake på. Jeg husker jeg drev og skrev dikt da jeg var sytten. Jeg fant boka der jeg hadde skrevet dem ned… 

Offameg!
– …Det er helt forferdelig. Men det er sånne ting man tester ut i den perioden. Film, musikk, bøker… og ost, vin, mat, kanskje til og med reisemål. 

Det du beskriver der er en fase – men det jeg kanskje stusser litt mer over i saken, er å overføre egne erfaringer med en sånn poseringsfase til en mer generell mistanke om at folk ikke egentlig liker det de liker?
– Det skjønte jeg ikke helt – mener du at folk for eksempel tenker at du liker en hel masse andre ting fordi du liker jazz? 

Det kan kanskje hende, men det var ikke helt det jeg mente. Jeg tenkte mer på det å mistenke at en jazzinteresse er en påtatt greie, noe folk later som at de har.
– Ja, det er jo min påstand, og den står jeg litt ved, altså.  

Men ta folka du kjenner som er frivillige på AdLib – tenker du at de på en måte har en smaks-strategisk fritidssyssel eller noe sånn, da?
– Ja, det var godt sagt. Men du, jeg har lyst til å spørre deg om noe. Det skal komme noen som heter Gard oppover denne uka…

Jeg tipper det er Maciej Obara kvartett med Gard Nilssen på trommer!
– Det er helt sikkert dem – det ble nevnt i en facebookdiskusjon. Uansett, det jeg lurer på er om de i jazzklubben gidder å høre på musikken de arrangerer konserter med ellers. Setter de den på når de kommer hjem til seg selv, eller er det en one time event og en fin hendelse? 

Jeg kan ikke svare for dem helt spesifikt, men det er nok vanlig å lytte til tingene man booker. Samtidig tror jeg også at det er ganske normalt å forholde seg til visse band eller musikere som en liveopplevelse man vil oppleve om og om igjen. At man ikke er så opptatt av å høre studioinnspillingene deres i senk. Hjemme i stua må jo kanskje de nye innspillingene også konkurrere om oppmerksomheten med eldre musikk man er opptatt av – John Coltrane eller Billie Holiday, liksom. Eller helt andre sjangere. Og da er det sikkert normalt å dyrke en del av det nye som skjer som en liveopplevelse, først og fremst. Det er jo på konsertene det virkelig skjer.
– Ja, riktig. Da jeg skulle være DJ på Jazz på Lørdag, begynte jeg med et par låter av Noel Coward, om du kjenner til ham. Han skrev sånne lystspill fra 20- til 50-tallet. Det er låter i en jazzaktig stil, det var det som gjaldt på den tiden. Men da jeg skulle prøve å finne noe annet… jeg husker jeg kjøpte den der CD’en Kind of Blue av Miles Davis. Jeg fant den på Platekompaniet i Trondheim og skulle ta toget derfra. Selv om jeg var litt mer oppi åra da, hadde jeg ideen om å endelig bli han fyren som koste seg med Kind of Blue. Skjønner du? Toget forlot Trondheim stasjon, jeg hadde handla kaffe og sjokolade, satte meg ned og tittet ut av vinduet mens jeg hørte på. Og så var jeg ikke han fyren. 

Men er ikke det helt greit? Det er mange som ikke får noe sansen for jazz, uten at det forteller noe mer om dem, liksom.
– Ja, nei, det har bare hopet seg opp så mange poenger rundt det her. Jeg husker jeg var sjåfør  da jeg var i starten av tjueårene – de to kompisene mine i jazzklubben hadde ikke lappen. Dermed var jeg egna om noen skulle hentes. Jeg husker vi var på flyplassen og henta Jon Christensen og Terje Rypdal pluss en bassist som jeg ikke husker navnet på. Det var litt krise, for jeg hadde lånt en varebil, ikke sant. Og det vi gjorde var at vi henta dem, og så stasjet vi musikerne i det varerommet. Det er jo helt håpløst – det skal man egentlig ikke gjøre. Særlig ikke med den statusen som de hadde… de var litt halvguder, det ble ekstra pinlig. Jeg satt i førersetet, og hadde Rypdal ved siden av meg i passasjersetet. Jeg hadde lyst til å få til en samtale, men det var ikke ett ord som kom ut av munnen min. Ingenting av dette var deres feil, altså – jeg bare husker det som en pussig episode. Men mitt inntrykk er uansett at jazzmusikere er flinke til å fremsnakke hverandre. Og at det ender opp med en høy status for musikken og musikerne. Den stiller jeg spørsmål ved. Tegner den et virkelig bilde, eller er det noe som bare gavner miljøet? Å si at noe “holder skyhøyt nivå” eller at en eller annen musiker er en “verdensstjerne”. Hva tenker du om det?

Hmmm, godt spørsmål. Jeg må ta det litt trinnvis. Om man leser konsertprogrammer, presseskriv og mye “offisiell jazzretorikk”, er det nok sikkert et overforbruk av visse opphausende ord og uttrykk – “skyhøyt nivå”, “unikt”, “grensesprengende” og “verdensnavn” for eksempel. Sånn er det jo i den typen reklametekster, ikke sant. Men om man for eksempel snakker om musikeres beundring for en annen musiker, kan man regne med at det er ganske oppriktig. Det motsatte finnes jo også, at enkelte musikere ikke skjønner hva som er appellen med en kollega. Men dette her er jo uansett noe man finner i alle slags miljøer, innenfor mat eller for den saks skyld fotball. Tenk når Pavel Nedved og andre veteraner intervjues om at Paul Scholes var den beste motspilleren de møtte i Champions League, for eksempel. Det man kanskje kan si om jazz, er at det har vært en musikkform hvor mange har vært nysgjerrige på hvilke musikere som er “musikernes musiker”. Hvem som har påvirket hvem og så videre – det er nok en oppmerksomhet rundt musikalsk “peer review” som ligger der som en del av kulturen.
– Ja, riktig. At musikere for eksempel mener at visse utøvere havner i skyggen og at de dermed snakker dem opp? Joda, det stemmer nok helt sikkert. Men du – det var noen som tagga meg, og da fikk jeg lest en tråd i et facebook-forum hvor noen har delt saken. Jeg tror det er en side for utøvere, kanskje.

Jeg tror du sikter til “Bransja Prat” – det er en blanding av musikkbransjefolk, musikere og andre.
– Riktig. Jeg leste nå igjennom, det er jo artig å høre hva folk mener. De aller fleste tok humoren i det, men så var det noen som virka litt mer sure. Hva tror du det kommer av? Er det fordi de er lei av å høre sånne typer ting fra folk som er helt uvitende eller kulturhatere? 

Jeg har sett mange jazzfolk som fant noe å kjenne seg igjen i her også – og kanskje noen ting de ikke syntes var så på merket. Men for å ta de som ble sure – noen ble vel rett og slett gretne fordi de føler at de har hørt mange av disse vitsene her ørten ganger før? Om jeg skal lese noe mer inn i det, handler det kanskje litt om at en del av saken var basert på opplevelsene dine rundt 90/00 – som du også sier. Og at en del av de klisjeene du nevner er ting som kanskje er mindre gjeldende i dag. Og om man er begeistret for det som skjer nå for tiden, tenker man kanskje jammen herregud – stikk på konsert NÅ, da, for pokker. Kanskje det blir en ekstra frustrasjon om man føler det er vrient å komme frem i kulturen i dag.
– Riktig. Det er forsåvidt ikke så lenge siden jeg var på jazzkonsert sjøl – jeg var på Hemnesjazz i fjor sommer, og da så jeg jo ganske mye. Og en del av det var “kontemporært”, i det minste. Så noe får jeg jo med meg. Men jo lengre tid jeg har til å tenke over opplevelser, jo enklere er det å dra noen konklusjoner. 

Selv om det var et skråblikk er det jo også blitt noe diskusjon om holdet i noen av påstandene. I forbindelse med tanken om at det er en liten gruppe med musikere som bare spiller om og om igjen, tok jeg for eksempel en rask titt av de to siste sesongene på AdLib, for moro skyld.
– Det er interessant, hva fant du?

Jeg telte bare blant de konsertene av band som var på turné – at det er mer lokale band eller musikere som spiller ofte i løpet av et halvår, følte jeg var litt bortenfor poenget ditt.
– Det er jeg enig i, det er noe annet. 

Dette var en nokså rask titt – men ved AdLib høsten 2023 og våren 2024 fant jeg fire musikere med to spillejobber hver: Bassisten Ole Morten Vågan, som spiller der denne uka, pianisten Liv Andrea Hauge og trommeslagerne Håkon Mjåset Johansen og Per Oddvar Johansen. Det kan være at det er noe jeg har oversett. Men det stemmer uansett med inntrykket mitt av bookingen på denne typen klubber. Du vil nok alltid finne noen som popper opp flere steder om du teller over. Men jeg har inntrykk av at de som booker også gjerne unngår for mange deja vu-opplevelser.
– Mhm, riktig, det er interessant. Jeg tenkte å nevne, jeg la jo ut saken på min egen facebookside, og da får man jo en del reaksjoner. Så har jeg prøvd å følge med litt ellers, men jeg syns egentlig at det facebookformatet er nokså håpløst. Endeløst med svar og motsvar. Kan jeg via deg oppfordre folk som er rivende uenige med budskapet mitt om å skrive et innlegg til Avisa Nordland? Det hadde vært litt artig å lese lengre innlegg om hvordan andre folk ser det. 

Jaja, kjør på!
– Da kan de sende en mail til debatt@an.no. 

Kanskje jeg skriver selv! Men nå har jeg jo deg forsåvidt her, så jeg kan heller pirke litt til med en gang. En annen ting jeg tenkte på, er tanken om at det holdes i live via kunstig åndedrett. Det er ingen vits i å underspille rollen støttepenger har, og at det ofte kan være ganske lave publikumstall per konsert. Men noe jeg tenker på når man diskuterer det, er jo at mange av klubbene som muliggjør disse turneene er drevet av frivillige miljøer. Folk som har bestemt seg for at det hadde vært kult med noe jazz der de bor, liksom. Også er det kanskje sånn at norsk kulturpolitikk fungerer litt sånn at folk som stiller opp og arrangerer noe, får mer å si for hvordan ressursene brukes enn folk som er hjemme og markerer likegyldigheten sin.
– Det syns jeg er veldig interessant. Det er jo akkurat møtet mellom grasrotelementet og det kulturelle snobberiet jeg har reagert litt på. En del av snobberiet ligger blant frivillige, som får på seg en gul vest og går rundt og hysjer på folk. Der oppstår det en komikk – høyst ufrivillig, sådan – som jeg syns er en del av underholdningen. 

Jøss, jeg visste ikke at det var full ordensvaktstemning på AdLib.
– Nei, dette er vel mer på Bodø Jazz Open, sånn sett. 

Men altså, noen ganger, når jeg ser uforståelig lange turneoversikter for forholdsvis små jazzband, så tenker jeg at det burde vært sånn ellers også – at man burde ivret for flere konsertklubber generelt. Det bidrar til et mer desentralisert kulturliv, og det står for noe annet enn de største og mer profesjonaliserte festivalene eller de største institusjonene, hvor pengene virkelig får bein å gå på.
– Ja, før var det jo rockeklubber over hele landet. Det finnes folk som skylder på festivaler, fordi det er mer penger å tjene der. Da jeg vokste opp på åttitallet, hadde Bodø Rockeklubb 800 medlemmer i 1985, tror jeg. Det var andre tider. Det var viseklubb, selvfølgelig, jazzklubb – det skjedde mer på klubbnivå. 

Jeg tenker jo at de klubbene som finnes rundt forbi er en påminner om at det faktisk er mulig å lage noe annet – og å kanskje få litt hjelp fra det offentlige med det.
– Ja, det er mulig. Noen hadde et ganske bra poeng i en av diskusjonene – at den forekomsten viser at det er lurt å organisere seg. 

Du har en liste over forskjellige plater med værmetaforer i saken – en klisjé det absolutt går an å kjenne seg igjen i.
– Det er en observasjon jeg har gjort meg i alle år. Jeg har lagd litt instrumentalmusikk selv, og da kommer man jo i knipa – hva skal man kalle det her, ikke sant. I jazz er det mye vær, men man kan også kalle ting for “Constellations”… en type titler du også finner i abstrakt kunst, kanskje med “1” og “2” bak. Da snakker man jo om himmellegemer, man er i det luftige og sfæriske. Om du tar det litt ned i atmosfæren får du mer Helly Hansen-vibben. Jeg skjønner at det er en nordisk image-ting. Så kommer bruken av ordet “nord”… med én gang noen bruker det ordet her i Nord-Norge, får jeg en business-følelse. Det er litt det samme som med “arktisk”. 

De klisjeene er helt klart gjeldende, selv om man også kanskje har vendt seg mer mot skogen. Kongler, diverse typer mose, kanskje…
– Ja, det er til å forstå. 

Det finnes også en del titler på svensk.
– Åh, kan du komme med et eksempel?

Tja, du har en plate av et band jeg liker godt som heter Hegge – Vi är lädsna men du får inte längre vara barn.
– OK, skjønner.  

Siden vi er i gang med jazztitler er det jo mye skrudd humor også – jeg må nesten nevne trommeslager Hans Hulbækmos skive fra i fjor, Tilfeldig Næpe.
– Ja, men det synes jeg er kult! Mer ordspill. 

Men det stemmer nok det du sier med Helly Hansen-vibben. Om man skal dra de lange linjene og virkelig generalisere, tror jeg naturmotivene i norsk jazz har gått fra episke, formidable størrelser på syttitallet og fremover, mye svart-hvitt-fotografi og evighet, til at naturen er noe man for eksempel går tur i, noe litt mer nært.
– Ja, nettopp, der har du det.

Men fortell litt om deg selv! Jeg ser at du både lager musikk og bilder?
– Jeg driver et vekselbruk mellom tegning og musikk. De første månedene av året pleier jeg å tegne. Det er mest bymiljøer i Bodø. Når jeg har nok motiver setter jeg det sammen til en Bodø-kalender som jeg selger i adventstiden. Den er blitt ganske populær. Om sommeren spiller jeg akustisk gitar og synger egne låter på norsk. Jeg har gitt ut fire skiver og har akkurat begynt innspillingen av en femte. Så skrev jeg noen leserinnlegg forrige romjul da jeg hadde sklidd på isen og pådratt meg ribbeinsbrist. Jeg sendte dem inn til Avisa Nordland, som syntes det var morsomt, og de var interesserte i at jeg skulle skrive mer fast for dem. Det er siden nyåret. 

Åssen er visemiljøet og musikklivet i byen ellers?
– Det virker som det er et jevnt sig av nye viseartister. Jeg er nok ikke spesielt interessert i kystkultur og sånne ting. Det er jo det som ofte assosieres med “den nordnorske visebølgen” på syttitallet – islender og cherrox, den stemningen der. For meg er Bodø en by, jeg liker litt mer urbane ting. Det er enda mer gledelig at det begynner å komme ung punk og rock, for der har det vært ganske dødt i tjue år. For min egen del er det mange ting jeg har lyst til å gjøre, jeg har det ganske bra. Jeg jobber med et 17. mai-dikt til avisa, det er den nye plata og så videre. 

Du er jo del av en brødreflokk hvor de tre andre, Ørjan, Runar og Arild, var svært begavede fotballspillere og nevøen din er metronomen på midtbanen til Bodø/Glimt. Har fotball en plass i livet ditt, eller er du eplet som falt langt fra stammen?
– Jeg liker å se på. Men jeg har tenkt på det – min mors slekt kommer for det meste fra Helgelandskysten. Ettersom jeg har turnert der de siste fem årene, er jeg blitt kjent med gamle onkler og firmeninger. Da oppdaga jeg at mange av dem faktisk spiller – gitar og fele, for eksempel. De er nok mer musikkinteresserte enn farssiden som bor her i byen. Jeg mistenker at det kanskje er en genetisk ting, jeg fikk ikke de fotballgenene. Det har nok vært et økonomisk tap, kan du si. 

Den ser jeg! Bodø er europeisk kulturhovedstad i år. Har du noen tanker om den viraken?
– Jeg har ikke skrevet om det, men jeg har lagd en illustrasjon som jeg kan sende deg om åpningskonserten nedi havna, hvor det ble en debatt i ettertid om det var for mange samiske innslag. I stedet for å hive meg på den debatten verbalt, lagde jeg en tegning hvor jeg har portrettert de som deltok. Det ble mitt bidrag. 

Terje Bergs illustrasjon til åpningen av Bodø 2024: – Kjente fjes i Bodø. Fra venstre Henrik Sand Dagfinrud (programansvarlig Bodø 2024 og svigersønn av Halvdan Sivertsen, Halvdan selv, Ella Marie Hætta Isaksen. De tre resterende er journalistene Børre Arntzen, Stein Sneve og Anki Gerhardsen. Under har vi Geit Are Jensen, avisgrunnlegger som i sin tid skrev en nådeløs anmeldelse av Arthur Arntzens ellers hyllede forestilling «Den fordømte nordlendingen.»

Men hva tenker du ellers?
– Jeg tror nok at mange også trekker litt på skuldra over det. Spesielt folk som holder på med kultur og som ikke er med på noen former for markeringer. Jeg tror ikke de helt skjønner opplegget. Jeg skal spille under åpningen av et kystseilas, så jeg er forsåvidt med på greia. Men det er vanskelig å si… det er noe i tiden med at vi hele tiden skal oppleve ting ute, at vi må ta på oss fjellklær for å få en kulturell opplevelse. Vi skal liksom holde oss i form mens vi inntar noe kulturelt, vi har dårlig tid og det er ikke verdt tiden å sette seg ned innendørs og høre på noe. 

Men altså, Terje, når jeg hører på deg nå… bykultur, innendørs trivsel og sittekonserter… det er jo en god del jazz i deg!
– Ja, men hvorfor er det ikke mer? 

***

Hjelp vi flykter – igjen.

Flukten i kjent stil. Foto: Presse

Helgens store single i den norske jazzandedammen er nok den selvtitulerte «Flukten» av bandet ved samme navn – det er også tittelen på deres andre album som utgis om en håndfull uker. Bandet, som består av Hanna Paulsberg på sax, Bárður Reinert Poulsen på bass, Marius Hirth Klovning på gitar og Hans Hulbækmo på trommer ble som kjent dannet under denne nedstengingsperioden som faktisk flere vel ser tilbake på med glede nå som alt er blitt dritt igjen. Albumet deres fikk veldig mye oppmerksomhet og de fikk også spilt en god del rundt i landet. Om man skal dømme etter denne over fem minutter lange singelen, har de gjennomgått en seriøs modningsprosess i mellomtiden – dette er alvorlig, gripende og høylytt, akkurat slik potent amerika-inspirert jazz det ikke er rart at mange her til lands liker. Lovende: Ta en lytt!

Det må også nevnes at saksofonisten og bassisten deltok på en lykkepille av en gig her en lørdag på Herr Nilsen: klokka fire på sitt beste! Jeg hadde nettopp kjøpt et mint eksemplar av den herlige Little Village-plata som Paulsberg hadde som inspirasjon for sitt Tingingsverk på Voss nylig, og som vi har skrevet om her i remsa før. Jeg fikk diskutert dette med faren hennes der inne, som spilte den for Paulsberg som barn. Han var der med en stor gjeng fra Hunndalen og det var i det hele tatt meget fin og familiær stemning. Mange små barn til stede, musikere, flyktige bekjente, Prøysen-ekspert Bjørn Ivar Fyksen, musikkjournalistlegende Bernt Erik Pedersen med mor (jeg var der selv med svigermor), musikerlegender som Torgrim Sollid og andre som bare var klar for en Fredrikstad-pils og god musikk. Øl på scena i andresettet og mjuk jakke. Det var så løs stemning at det ikke gjorde stort at bandet, som også besto av Simon Olderskog Albertsen på trommer og Lars Andreas Aspesæter på piano  – artig for ham å spelle litt ordentlig jazz, overhørte jeg ham si på det trange herretoalettet – ikke hadde øvd i flere uker for gigen akkurat. Med standards og sånn typisk Blue Note-jazz alle digger, handlet dette om å samles og kose seg. Jaggu dukket ikke en av landets virkelige sangstjerner Emilie Nicolas opp på to låter også. Faktisk mer nervøs for å synge foran jazzere på lokal bule enn i Operaen eller Spektrum, det skjønner jeg godt, men hun slo seg til slutt løs og fant  roen og sin sjels indre stemme i andrelåta.

Slike dager redder verden, i alle fall for oss som var til stede og kunne ta med oss vibbene videre til andre.

 

Guro Kvåle blir sendt tilbake til Sund

Guro Kvåle på TROMBONE! Foto: Pål Dybwik

Vi har allerede hatt trombonist in extremis Guro Kvåle på coveret av Jazznytt, men noe skikkelig portrett av dama har vi ikke rukket å ha ennå, hverken der eller her i remsa. I kjent stil rakk vi det ikke nå heller, men siden hun er stjerne på åpningskonserten for den herlige festivalen Soddjazz på Inderøya neste torsdag, og i mai kommer til hovedstaden med det uhyre lovende bandet Science Fair, rakk vi en kjapp prat før helga tok oss.

Hallo Guro, du er opphavskvinne, tror jeg, for åpningskonserten på Soddjazz neste torsdag, hva i alle dager er det for noe, og hvem er med?

 — Ja nå på torsdag braker Soddjazz i gang på Inderøy, og jeg har æren av å være gjest på åpningskonserten. Jeg skal spille med et band fra Sund FHS som heter Brunnt, og det er faktisk de som har skrevet all musikken. Bandet består av Leo Aske-Nannestad på gitar, Ole-Hellik Lobben-Seth  på gitar, Per Norendal på elbass, og Mikkel Baltasar Eilertsen Nordtveit på trommer. Herlig gjeng!

Hva slags musikk er det – konseptuelt verk om trombonens historie eller bare et knippe feite nye låter – og har dere eller får dere mye tid sammen først?

— Å beskrive musikk er ingen lett sak, men av de to du foreslår vil jeg si musikken heller tungt mot «et knippe feite nye låter». Dette med «konseptuelt verk om trombonens historie» skriver jeg bak øret til en annen anledning. Vi har hatt én øving og skal spille litt mer før konserten, så mye tid er det ikke, men det skal gå helt fint. Bandet har spilt sammen en stund, og låtene de har skrevet er mer «Yeah! *distortion* Bam! Let’s go! *trommefill*» enn de er intrikate. Så det er det duket, dekket og klart for samspill med mye energi, og det kan jeg like!

Var du med på noe liknende da du selv gikk på den skolen? Og er det så sosialt vellykket der at det er noen elever derfra du fortsatt speller mye med?

— Ja! Det var det, og det gjør at jeg syns det er ekstra stas å få være med som gjest. Da jeg gikk på Sund for cirka tre år siden var jeg selv med i bandet Teddyørn, Shøt up! som spilte på åpningskonserten med Lars-Ove Fossheim som gjest. Jeg husker at det var sinnsykt inspirerende å få spille med Lars-Ove, og det var virkelig et av høydepunktene fra året på Sund. Jeg spiller fortsatt mye med folk jeg gikk på Sund med, men jeg er ikke helt sikker på om det er på tross av eller på grunn av det året vi hadde der, hehe. Det var et utrolig verdifullt år jeg ikke ville vært foruten, men det å sove-bo-spise-spille-henge-jobbe-puste-tenke oppå hverandre i et helt år er ikke akkurat oppskriften på «sosialt vellykket». I hvert fall ikke i min bok om bærekraftige sosiale strukturer for folk og fe med indre uro, irritabelt humør og likedan tarm. Men for mange, inkludert meg, er Sund første gang man får muligheten til å spille sammen med noen, og få input fra lærere og gjestelærere om hvordan man kan tilnærme seg improvisasjon og musikk. Ressursene man får tilgang på i sine medelever og lærere på Sund kan jeg ikke overdrive viktigheten av.

Første gang jeg så deg på scenen tror jeg var en Blow Out eller Motvind-greie på Victoria med deg og Heidi Kvelvane, sammen med en gjeng friske gubber. Det var dritfett, men husker du noe av det selv? 

— Ja! Det føltes som min første konsert noensinne, så det husker jeg veldig godt. Jeg hadde aldri før spilt en helt improvisert konsert, og ikke hadde jeg møtt noen av de jeg skulle spille med heller – men jeg visste godt hvem de var! Mye spenning, mild overtenning og enorm glede over å få være med. Jeg husker det som om det var i går! Eller- jeg husker alt frem til vi står backstage, det er sekunder før vi skal på, og jeg kommer på at jeg har glemt å spørre Heidi om en viktig detalj rundt dette med å spille fritt:

«Shit! Hvordan starter vi?»

Heidi svarer «Det pleier Isach å ta seg av», og det gjorde han. Så konserten husker jeg ikke, og det var jo litt synd siden det var dritfett!

Hvordan var sisteåret på ‘linja, forresten: vemodig? Skummelt å skulle ut i den virkelige verden nå?!

— Nei huff og huff, her gjenstår en del tanker som skal tenkes. 

Til slutt: hvorfor er det så himla fett med trombone? 

— Wow! Det spørsmålet vil jeg gjerne sende i retur til deg, Audun, og alle andre som måtte lese dette. Det er litt tørkesesong for musikk med kick trombone på mine spillelister for tiden, så i frykt for å gi etter for saksofon-musikk, søker jeg tips til skjulte tromboneperler!

Første gang jeg fikk kick på trombone var da jeg hørte «Ears Anciens» av Lana Trio + Sofia Jernberg, så den er en av mine all time favorites!

«Right Down your Alley» av Ray Anderson er også kul. 

Nei, dette har vi jo laget helt nummer om – folk får søke opp Jazznytt #267 sommer 2023 og finne svar der. Men om ikke Filip har noe bedre kan jeg nevne den debutplata til trioen ükya som kommer neste helg, We Come for an Experience of Presence – men det er mulig du synes det er for mye Emil Bø i monitor nå. Vi ses på konsert snart, Guro: whoomp whoomp!

Filip: Hei, Guro og andre trombonefans – jeg vet ikke om jeg har noe bedre, men jeg kan altids anbefale låta “Bar-X the Rocking M” fra den glimrende Melvins-plata Stag. Det er Dirty Walt fra bandet Fishbone som trakterer ventilbasun her, og det låter jo rånete og fint. Pussig med Fishbone og sånne funk metal-band fra LA og omegn på nittitallet. En ganske messingvennlig sjanger, i grunnen, og hele den greia føles litt som om den har vært uglesett av folk med trygg og god rockesmak lenge nok? Ikke at det angår Melvins, i grunnen, de har jo alltid hatt sitt eget lille musikalske fyrstedømme. Men uansett – bra låt:  

 

Karin Krogs ertende blikk

Livealbumdebutant Karin Krog (Foto: Vidar Ruud, ANB)

Karin Krog
Karin Krog (Live)
Meantime Records

Jøss, kan det virkelig stemme at dette er Karin Krogs aller første livealbum? Det er visst det, forteller presseskrivet underskrevet av manager (og datter) Tine Bergh. Takk og lov for Pete Hurst, den lunt gretne, dyktige Blå-lydteknikeren som sto bak spakene da hun gjestet konsertscenen sammen med gitarist Staffan William-Olsson og bassist Terje Gewelt (The In-between Times) i 2019. Hurst syntes opptaket fra pulten låt så bra at han like godt sendte det over og foreslo at hun skulle gi det ut. 

Denne konserten var jeg på, og jeg husker den godt. Det var i augumber, 2019 – konserten hennes skulle egentlig vært på utescenen, men hadde blitt utsatt noen uker på grunn av et helsikkes uvær og flyttet innendørs, siden det i mellomtiden hadde gått fra sensommer til tidlighøst. Så det var kanskje ikke den idyllen konsertarrangørene først hadde forestilt seg – men inne på Blå ble gulvet fylt av eldre og yngre, som satte seg ned på stolradene – et uvant syn på akkurat den scenen. Store kulturpersonligheter som poet Jan Erik Vold og vokalist/lydkunstner/Darkthrone-produsent Silje Høgevold var til stede. Vold har sikkert sett Karin et tresifret antall ganger opp igjennom tiårene, mens det var Siljes aller første gang. Hun holdt på å dette av stolen av begeistring underveis. 

Etter konserten hilste jeg kort på Krog mens hun sto ute i merchboden og jobbet, slik hun pleier. Jeg tror vi må ha gjort et kort intervju om et eller annet noen uker i forveien, for jeg husker i hvert fall at hun ertet meg litt om fascinasjonen for den mer utflippa/eksperimentelle delen av diskografien hennes. Hun hadde vel fått lurt inn noe jeg kunne like, blant alle de gamle gode låtene av Rodgers & Hart, Michel Legrand, Cole Porter og Joni Mitchell? Jeg tror – håper – at jeg fikk gitt uttrykk for at jeg syntes det var kjempebra.

Jeg har tenkt litt på denne korte, ertende passiaren i ettertid. Det finnes vel en slags oppfatning om at Karin Krog på mange måter er to forskjellige artister i én: En elegant jazzsanger som gjør kresne, egenartede utvalg fra den store sangboka på den ene siden. På den andre: den eksperimentelle musikeren, gjenstand for hippe arkivutgivelser, klassikere som dukker opp i jazz-DJ-sett. Utforskeren som møtte Tom Oberheim og kjøpte ringmodulator i 1970, som har tentakler inn i psykedelia, nymusikk, friimpro, fusion og så videre.

Noen ganger har det sikkert vært noe litt anstrengt over en del av forsøkene på å minne folk på at Karin Krog ikke bare er den første delen av regnestykket, den norske jazzdronningen – men at hun også har denne andre, relevante og kredible åren. 

For musikken til Karin Krog kan like gjerne kjennetegnes av måten hun sniker det ene inn i det andre. Den eksperimentelle biten av diskografien er ganske underholdende, håndgripelig kunstmusikk, i mangel på en bedre beskrivelse. Den føles sjelden som vanskelig musikk. “Jazzdivaen” Karin Krog, opplever jeg på sin side som ganske subversiv, uten å gjøre noe stort nummer av det. Det finnes alltid et lite utsving, et sted hvor vinduet inn til et rart univers dukker opp. Surrealismen er aldri spesielt langt unna – Blå-konserten er et godt eksempel på det, mest eksplisitt på “Canto Mai”, men det handler også om alle de små skrudde øyeblikkene hun finner i materialet, for eksempel i den flørtende avslutningen på åpningslåta “All I Want”. Kompaniskapet med Staffan William-Olsson, en gitarist som elsker å flette inn små referanser og humoristiske øyeblikk i improvisasjonene sine, føles ideelt. 

Det handler om langt mer enn slike enkeltøyeblikk, hvor forkjærligheten for vokaleksperimentering av alle slag gjøres eksplisitt. Hun har en egen evne til å finne både doble og triple bunner i låtene hun synger. Det er som om kjærlighetsbudskapet i en låt som “My Romance” betraktes litt på avstand. Ikke direkte kjølig, men coolt og med en viss sunn skepsis, kanskje. Cole Porter skrev låta “What this thing called love?” i 1929 – og når Krog synger kjærlighetslåter fra denne gullalderen i vår tid, føles det åpenbart at dette grunnleggende spørsmålet fremdeles er ubesvart, ja, ærlig talt, hva er nå egentlig denne kjærligheten? Rare greier, det må granskes, både på nært hold og på avstand. Krogs balladekunst kan absolutt røre mennesker, stemmen er vakker, skjør og elegant, badet i høstlys, men underliggjøringen og den muntre ironien er aldri langt unna. Det er forståelig at folk blir begeistra over å høre henne spille i mer “eksplisitt eksperimentelle” settinger med John Surman eller trioen med Paal Nilssen-Love og Ole Morten Vågan, som har gjort et par nydelige konserter. Men om du er på utkikk etter å bli overrumplet, vil jeg i grunnen like gjerne anbefale å stikke på den neste konserten med hennes faste band, duoen som spilte på Blå og The Meantimes, hvor Vigleik Storaas, Bjørn Alterhaug og Tom Olstad er med. Svært fine band, begge to – og døren inn til Krogs pussige verden, et eller annet sted bortenfor motpolene og klisjeene, er alltid på gløtt.

Enda mer jazz på skjermen

Georgia Wartel Collins finner tonen med Liv Andrea Hauge i forgrunnen. Foto: Skjermdump fra NRK

Jammen er det ikke stadig jazz-content oppe på Krinken. Denne gangen er det Liv Andrea Hauge Trio som får spille en minikonsert i formatet NRK-scenen, som vises lineært den gangen du tilfeldigvis sitter i sofaen og zapper, eller på din håndholdte når du ønsker. De klarte å presse inn tre låter, slettes ikke verst. Så er Hauge og kompani da også i flytsonen i år, de var nettopp en av fedrelandets representater på den gigantiske salgsmessen Jazzahead i Bremen, de kom med albumet Ville blomster, og de fikk sannelig også fremført et bestillingsverk med Arktisk Filharmoni og tre sangere på åpningen av den beryktede Bodø 2024 europeisk kulturhovedstad.

Sjekk samtidig bassist Georgia Wartel Collins’  herlige nye alternative popsingle «Displayed and Exposed» under navnet Aila Mae. Supertrommis August Glännstrand er så aktiv at vi har mistet oversikten, men jeg veit i hvert fall at han er på turne neste to ukene i trøndelagen med det lovende prosjektet Leirblaa. Men om du ikke er oppi der kan du altså se fyren her nå. 

Lyder Øvreås Røed (29) speller standards!

Oslo jazzforum er som nevnt i slaget, og arrangerer en mengde konserter av høy kvalitet og med godt besøk. En nyvinning i det siste er en serie på den kraftig revitaliserte konsertsjappa Herr Nilsen med den selvforklarende tittelen «Folk under tredve spiller standardlåter». Dette passer godt med vårt inntrykk av en historisk vending i ungjazzen. Det er stadig konserter, nylig var jeg tilstede på en ettermiddagskonsert en lørdag med We Take Requests, en trio med beina godt planta i Oscar Peterson og Erroll Garners bed. Det hovedsakelig voksne publikummet denne dagen var i skyene av musikken de hørte fra de unge håpene, det var langt flere glis å se enn vanlig – også initiert av bandets energi. Det var nesten litt i overkant publikumsvennlig, den dyktige pianisten Eirik Tveiten var full av futt og ropte tydelig «allright!» flere ganger per låt, nesten litt Swing ‘it-aktig nostalgi, men for en annen musikalsk epoke. Mulig jeg bare var muggen den dagen, men at det swingte helt ypperlig var det ingen tvil om. 

Lyder Øverås Røed, her med OJKOS. Foto: Kat Gade

Neste onsdag er det en annen gjeng som skal ta for seg denne evigunge musikalske tradisjonen, nærmere bestemt NTT-yndling Lyder Øvreås Røed – kjent for trompet og flygelhorn-spill i mange forskjellige deilige sammenhenger (han spiller også på Becco med OJKOS neste fredag). Med seg har han Philip Granly (piano), Andreas Svabø (bass) og Elias Tafjord (trommer). Da blir man jo nysgjerrig på om det er en viss type standards som appellerer til folk under tredve, og vi ba derfor om tre gode låteksempler på dette. Take it away, Lyder:

Jeg har fått gleden av å være med på konsertserien «Folk under tredve spiller standardlåter» på Herr Nilsen. Dette er et genialt konsept som jeg føler er sårt tiltrengt for unge musikere i Oslo. Kult å ha en plattform hvor man kan holde en ordentlig konsert med låtmateriale fra den store amerikanske sangboken som alle jazzmusikere har et forhold til – på godt eller vondt. Jeg kan jo ikke snakke for alle, men jeg har en følelse av at unge musikere omfavner swingtradisjonen i større grad enn før, og det både inspirerer meg og gir meg driv til å utvikle meg videre. 

Jeg har valgt ut tre versjoner av låtene som jeg skal fremføre på Herr Nilsen neste onsdag.

1. «Whisper Not» av Benny Golson med Roy Hargrove på platen Approaching Standards. Roy er 25 her.

2. «Polkadots and Moonbeams» av Jimmy Van Heusen spilt av Blue Mitchell på platen Blue Soul. Blue er 29 her.

3. «The Night Has a Thousand Eyes» av Jerry Brainin spilt av John Coltrane på platen Coltrane’s Sound. Her er Coltrane 34 , men jeg elsker den platen der, så jeg gir ham litt slack for å ikke være «under tredve».

 

 

Sunn jazz på små plasser med Leirblaa

Merkelig, det er en stund siden vi hadde hørt om flyskam og miljøvennlig turnering, folk er tydeligvis blitt mer opptatt av andre ting: penger, krig, krangling. Men behovet for å tenke nytt her er da ikke blitt mindre med årene, snarere tvert i mot!

Leirblaa. Foto: Live Henriette Harestad Almvik

Noen som forsøker å gjøre noe med dette er den særegne gruppa Leirblaa, som består av kjenninger for interesserte lesere av denne spalte: sangeren Jakob Leirvik, saksofonisten Jenny Frøysa, vibemeister Amund Storløkken Åse og søta bror August Glännestrand på trommer. Viser, lyrikk, elektronikk, jazz – det er klart dette kan knas sammen. De utga albumet Sirkel på Particular Recordings Collective for et par år siden, og har skrevet ny musikk under tittelen «Drømmesky» som skal fremføres på en turné de skal ha mellom 22 april og 5 mai, i Trondheimsregionen og Innlandet.

Kongstanken er at turneringen foregår på naturvennlig måte, i klassisk forstand kortreist og langsomt, men i tillegg at de passer på å besøke steder som ikke nødvendigvis blir nedrent av musikere innen alternative uttrykk som dette. Og at Leirblaa i forlengelsen kan bidra til bedret helse for disse – og for seg selv? Ja, det vil vi si. Steder som Selbu, Fosen, Frosta, Folldal og Tangen står på turnélista. Med seg på dette eventyret har de folkemusikkduoen som fremfører musikk med røtter i Nord-Østerdalen: Synnøve Plassen på sang og lyre, og Bendik Qvam på gitar, bukkehorn og instrumentet på alle lepper for tiden: fløyte. Vi ønsker god tur, og håper at også flere får anledning til å turnere på denne måten framover.

 

Hans Mathisen: musikk fra sofakroken til konsertsalen 

Hans Mathisen. Foto: presse

Tidligere i år kom gitarist og komponist Hans Mathisen ut med albumet Orchestral Works 2, som er akkurat det tittelen lover: Den andre utgivelsen med verker for orkester, denne gangen er det snakk om verket Directions Suite, som tar utgangspunkt i himmelretningene. Orkesteret det er snakk om er Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen, og i tillegg til Mathisen selv på gitar hører vi også et band bestående av Bendik Hofseth og Petter Wettre på saksofoner, Arve Henriksen på trompet, Jason Rebello på piano, broder Per Mathisen på bass og Andreas Bye på trommer. Ikke noe dårlig lag det, og musikken Hans har skrevet tar også utgangspunkt i de ulike musikernes uttrykk, i tillegg til KORKs mange muligheter. 

I tillegg til arbeid med egen musikk jobber Mathisen også med festivalen Fjordjazz, som arrangeres i hjembyen Sandefjord hvert øyeblikk, fra 2. til 5. mai. Den norske palmekystens egen jazzfestival kan by på et fint program i år – en storhet som Jan Garbarek tar med seg lærvesker og band (inkludert Trilok Gurtu), Hilde Louise Orchestra spiller, det gjør også Mathisen selv med Jason Rebello på slep, Sandefjord Storband er selvsagt med, og det er familiekonserter, jazzgudstjeneste og nattjazz med Øystein Trollsås Oktett.  

Vi tok en prat med Mathisen, både om orkestermusikk, gitarspill og hjembyen. 

Fortell litt om hvor tanken om å skrive for orkester kom fra?
– Det går nok ganske langt tilbake, egentlig. Jeg er jo korpsgutt fra barnsben av. Vi var seks søsken og da søstra mi, som er eldst, var i rett alder startet faren vår korps i vårt nærmiljø. Han hadde ikke fått lov til å gå i korps under krigen, men han mente at alle burde gjøre det, da. Korpset var et pliktjeneste for alle.
Jeg likte å spille i orkester på et vis, jeg gikk på sommerkurs og ble bedre og bedre. Jeg endte opp på Toneheim og vurderte å studere klassisk fløyte, men da hadde jeg også begynt å spille gitar og jeg skulte mer og mer mot det friere feltet. Samtidig spilte jeg i storband hele tiden. Jeg var med i et ambisiøst voksenkorps i Larvik, og ble opptatt av sounds i et litt større format.
Når jeg begynte å studere i Trondheim, gikk det bare et par måneder før jeg fikk jobben i symfoniorkesteret der som gitarist. Gunnar Berg hadde jobben egentlig, men han skjønte at jeg kunne lese blekker og spille i orkester. Jeg ledet også storband da jeg var i garden, og jeg var på et ukeslang kurs med Bjørn Alterhaug om storbandarrangering. Da tenkte jeg at jeg kan skrive disse tingene selv.
Etter hvert dukket det opp behov for å skrive noen strykerarrangementer, og så kom KORK-jobben via en jeg jobbet sammen med.  Jeg ringte Lars Erik Gudim og et par andre bare for å gå igjennom det jeg hadde gjort og se om det var noe jeg skulle endre på, men siden har jeg fortsatt å være arrangør for KORK, fra 2003 og fremover. Jeg ble ringt opp en par ganger i året, har skrevet et eller to arr til Nobel-konserten og mye til den Rockefeller-serien de hadde lenge. 

Det er jo en interessant periode for KORK, de var veldig synlige “Hele Norges orkester og så videre”.
– Ja, de heva seg. De etablerte jo det i den perioden der. 

Var det noen høydepunkter fra de konsertene?
– Det var en kanadisk artist som het Colbie Caillat som jeg skrev noen arr for, og Angelique Kidjo. På Rockefeller var det Anne Grete Preus, Lars-Martin Myhre, Lava, som kom på en plate. Samsaya og Vamp gjorde jeg noen Rockefeller-låter for, på den andre plata deres. Magnet hadde jeg også noen låter for, og Elvira Nikolaisen. 

Hvordan er det å være gitarist i symfoniorkester?
– Av og til er det noen kassegitargreier eller en eller annen sånn rytmisk ting de skal gjøre, og det har jo blitt mye mer av det. Jeg husker første jobben var at vi skulle spille Themes for Silverado. Der er det noen country-aktige greier. Ellers kunne det være ting med Sissel Kyrkjebø eller Ole Edvard Antonsen som skulle være litt rytmisk. Det er sjelden mye, men jeg har gjort en uke med Oslo-Filharmonien nå i høst, hvor de spilte Hans Zimmers musikk. Der er det ganske mange gitarmønster-ting, ikke sant. Men i starten var det mye country-aktige ting. 

Apropos det, noe av musikken på Directions minner meg om musikken til Aaron Copland.
– Ja, det er helt riktig. Det er rett og slett nærmest… det er vel kanskje drøyt å kalle det stjeling på trykk… 

Et innlån, kanskje?
– Ja, et innlån! Directions-begrepet kommer av tittelen på festivalen jeg skrev musikken for, som het Retninger. Det kan jo være så mangt, det er jo lett å tenke på himmelretninger. Og det første jeg fant var en tanke om å parre det med tonaliteter. At jeg kunne blande ideen om tonalitet med en retning, enten om “retning” er noe filosofisk eller omgivelsene dine. Den første jeg lagde var “Upwards”, som var en slags oppoverfølelse med et slags lydisk preg. En liten tullete idé, men da har man noe å begynne på.
Så fortsatte det med en som het “Spiral” som har en kromatisk vri. Det er litt Debussy-aktig, og det var også bare et forsøk på noe. Det var en fløytist i marineorkesteret som sa, «kan ikke du skrive en solo for meg, da?» «Jo, det kan jeg jo.»  Så ble det jo noe av det. 

Og så kom ideen om amerikansk musikk i forbindelse med vestover. Det var to deler av amerikansk musikk jeg tenkte på. Det ene er filmmusikken som John Williams står for, som vi også finner igjen i den gamle western-filmmusikken og som vi kan ta tilbake til Aaron Copland, som er så utrolig hvit, på mange måter. Du kan finne mye irsk i det, mye folkemusikk, men den er også en veldig europeisk versjon av det. Så har du den store svarte tradisjonen som er ganske annerledes. De to sidene finnes i “Fountain”, som er Copland-aktig og “Worksong”, som jeg har bygget rundt en “Sing Sing Sing”-groove. 

Det var bare for å ha en idé og noe å gå fra. Så ville jeg også skrive noe som var konkret orkester–musikk, ikke bare komp som ligger bak noe annet. Da var det nyttig å kunne ta utgangspunkt i noen sånne små temaer og finne variasjonene i det. Det er jo helt tullete på mange måter, det er mest for å ha noen sånne små ting å starte med. 

Er det gjerne med sånne konsepter det starter for din del? Begreper eller tankeeksperimenter?
– Jeg synes det er nyttig å lage noen retningslinjer. Det kan jo endre seg underveis, naturligvis. Om jeg får en liten idé til et lite melodisk tema som kan bevege seg dit og dit, går jeg og skriver den ned ved pianoet på noter, tostavsystem, og så sitter jeg og finner ut at den kan bevege seg sånn og sånn. Så putter jeg det inn på datamaskinen, og så lar jeg det ligge. Så kommer en ny idé som jeg putter inn i det samme dokumentet. Det er et work in progress. Så kan jeg gå tilbake og hente ting fram og se om det er noe å høre på, og så kan jeg arrangere det for orkester. For det er jo en annen jobb igjen, ikke sant? En gang i tiden prøvde jeg meg på å sette meg ned med et hvitt ark og komponere på den måten, oboen begynner slik og sånn… men den prosessen har jeg ikke. Mozart og Salieri som sitter sammen, fagotten spiller A… følg med nå! For meg er det å skrive en melodi liksom noe annet enn å arrangere den. 

Husker du noen stykker eller lyder som tiltalte deg da du støtte på orkestermusikk som ung?
– Det å spille fløyte var en veldig melodisk oppgave. Du sitter på toppen og spiller melodien, og så sitter du og teller takter med pause. Men på et eller annet tidspunkt, da jeg var 14 eller 15 kanskje, fikk jeg en klar åpenbaring… det jeg skulle spille, det skjedde jo i fagotten først. Og når den sluttet, begynte jeg, og så var det noen akkorder bak der, trombonene spiller noe som var en basis for det hele. Og da skjønte jeg at, faen, jeg slipper å telle de taktene, jeg kan bare høre på alt det de andre gjør. Det var en praktisk idé, på en måte. En interaktiv tanke som gjorde at jeg gikk fra å tenke egosentrisk rundt bare fløyten til å være i et fellesskap, og å objektivisere min egen rolle. 

Hvordan er kontrasten der fra det å sitte i store ensembler og lytte og det å spille i mindre band? Er det forskjell på hvordan folk lytter på i de settingene?
– Jeg vil jo si at jeg har blitt en mye bedre jazzmusiker av å jobbe med sånne prosesser. I den grad jeg faktisk har blitt noe bedre, er jeg flinkere til å høre hva alle andre holder på med. Å se mer objektivt på hva som er min rolle i fellesskapet. Veldig ofte spiller jeg med pianister – trommer, bass, gitar og piano. Det er mange som sier at gitar og piano går dårlig sammen i sånne settinger. Men det er klart det kan gå, de må bare forholde seg til hverandre. Man må være bevisst på hvilken rolle man skal ha. 

Det finnes noen grunnprinsipper i musikk. Noe utgjør det rytmiske fundamentet, noen instrumenter spiller korte ting, noen spiller lange ting. En idé oppstår, og så kan du kontrastere den, du kan tilføye noe til den, eller du kan være med i det som skjer. Hvis du spiller ska-gitar, hjelper du grooven, men om du spiller Bill Frisell-aktige greier er det lengre strekk. All  musikk har sånne kvaliteter. Du har noen som gjør en eller annen melodisk bevegelse. Noen er solister, og andre akkompagnerer det. Du kan harmonisere det som skjer på toppen, du kan lage noe som har en annen tekstur, du kan være med i en del av det rytmiske. Hele tiden bør du tenke på hvilken rolle du skal ha. Er det plass til meg nå, eller er det ikke det? 

Jeg lærte veldig mye av Arve Henriksen når det kom til de tingene når vi spilte fri musikk sammen. Det var Jarle Vespestad, Finn Guttormsen, Arve og meg. Hver gang han kom inn, var det så betydningsfullt. Hver gang han er med i noe, har han en enorm påvirkning på det som skjer. Alt blir annerledes fordi han er der. Jeg syns det er vanskelig å spille fri musikk, jeg liker jo låter og sånn. Men om jeg gjorde et eller annet, kom han gjerne med en helt tydelig annen idé som vi kunne bygge videre til noe annet. Hvis Jarle spilte energiske, korte ting, var han der med lange strekk, ikke sant. Sånn tenker jeg når man orkestrerer musikk. 

Om man snakker om “fri musikk” er det jo merkbart at den også har en sånn tydelighet når den funker. Tydelige kontraster, mellom abrupte og lengre bevegelser og så videre.
– Ja, eller at alle er i synk med noe som plutselig skifter. I det øyeblikket noen setter i gang noe nytt, endrer all musikken seg. Det gjelder å ha ørene åpne – jeg holder på med noe, men nå velger noen andre å komme med en annen setning, eller skifter musikken over til et annet tema. Og da var jeg bare ferdig, noen andre bestemte det. Eller bør jeg kanskje tviholde på det jeg gjør fremdeles, om jeg er overbevist om at det er noe mer der? Da blir det kanskje en liten drakamp. Alle disse tingene kan være interessante. Sånn er det å jobbe med Audun Kleive, for eksempel. Han nekter å spille det samme hver dag. Hvis du turnerer med de samme låtene, så blir det alltid noe nytt, å gjøre det samme kommer ikke naturlig for ham. Og da er det jo sånn det blir. Det å være med på det, selv om man har en idé om at det kunne vært sånn eller sånn, å gi slipp på dine egne ideer… det er det det handler om. 

Hvordan er det du løser det å spille med gitar og piano i samme band?
– Det handler igjen om lytting. Hvis det er folk jeg ikke har spilt så mye med, finner jeg ofte ut at jeg kan være mer som en blåser. Å jobbe med lengre linjer, enkelttoner. Ikke så mange svære akkorder. Om du bruker alle seks strengene hele tiden, dekker du jo et stort register. Jeg ble veldig obs på det en gang med Anne Grete Preus. Jeg hadde skrevet et svært KORK-arr rundt henne, og så kom hun med en Gretch-gitar som var halvvrengt. Det dekket jo hele registeret, alt mellom vokalen hennes og bassen var gitar. Jeg spurte henne, kan du ta et vers hvor du lissom… Ja, ok. Og da åpna det jo hele verden for henne også. Det tar så mye plass og det er sjelden vettugt å gjøre sammen med et piano. Også må de selvfølgelig høre når jeg begynner å gjøre noe. Ok, da legger de av. Hvis du snakker om en gitarist som Freddie Green, har du Basie-rollen, som er en helt annen type jobb igjen. Men alt dette er akkurat det samme som å spille med Arve – hva gjør han? Hva kan jeg gjøre? Er det plass til meg nå? Eller ikke? Hva kan jeg gjøre som adderer noe til bildet her? Når jeg spiller med akustisk piano, og trommer og bass og saksofon og det er en solo, kan pianoet ofte ha en veldig stor rytmisk figur. Men jeg kan legge noe til tykkelsen av det, gjøre noe som er litt lenger, bare hjelper til med akkordene, litt fetere sound, sånn at det blir et lag til på en vis. På samme måte kan du legge horn og tromboner til strykeklanger. 

I Directions-musikken er gitaren i stor grad et melodiinstrument.
– Ja, jeg har gitt meg selv den rollen. Jeg snakket med paukisten Rune om Jason, som spiller piano. Han syntes det var så presist, han var aldri i veien for orkesteret. Det var aldri sånn at han var for opptatt av å lese blekkene og ikke hørte på hva som også foregår nå. Hans timing, eller størrelse på akkordene, var på en måte tilpassa hva som er der, ikke sant? Det er ikke alle pianister som hører all den informasjonen. Jeg hadde uansett ikke tenkt å ha noen komprolle, jeg skulle bare spille melodier og få lov til å nyte det selv. 

Jeg har inntrykk av at du kjenner mange i orkesteret ganske godt. Og i jazzkomposisjon blir det gjentatt til det kjedsommelige at de store storbandkomponistene skrev for personer, ikke instrumentstemmer – Duke Ellington er det åpenbare eksempelet. Hva har det å si for din del når du skriver? Har du mange personligheter i hodet, eller er det en idé om besetningen, litt mer uavhengig av hvem du får med?
– Det kommer an på. Om jeg skriver for kvintetten, Skriver jeg for min kvintett, kan jeg tenke at disse låtene er et utgangspunkt, melodi og akkorder, også spør Audun hva slags tempo jeg tenker… også prøver vi det. Men det som var viktig med KORK, var solistene – hvilken situasjon jeg skulle sette dem i. Jeg skriver strykerting, og da tenker jeg ikke på om det er Kolbjørn eller Odd som sitter der, liksom. Det kan jeg ikke forholde meg til. Og fløytesoloen var opprinnelig skrevet for en annen musiker enn Anne Karine Hauge. Men jeg var for eksempel veldig klar over at Arve Henriksen ikke har lyst til å improvisere over sånne Kenny Wheeler-aktige skjemaer, som jeg gjerne skriver og spiller over selv. 

Alle låtene mine er egentlig veldig tonale ting, men de modulerer hele tiden. Jeg prøvde å komme unna det C-moll, F-moll, G7-prinsippet. Det har vært sånn helt fra konservatorietiden. Jeg var fascinert av Alan Holdsworth og sånn. Tonaliteten der… hvor kommer den fra? Hva er det, liksom? Å jobbe med underlaget på hver tone, hvilket miljø en tone kan ha, det fascinerte meg veldig. Og så hørte jeg noe med Garbarek hvor jeg fant ut at sånn musikk skal jeg spille. 

Hvilken plate var det?
– Det var en som heter Photo with Blue Sky, White Cloud, Wires, Windows and a Red Roof. Det er noen modulasjoner der som jeg digget veldig. Og John Taylor, Kenny Wheeler, det språket der. Og jeg spurte Arve en gang om å spille en sånn låt på en plate jeg hadde. Da svarte han, du, nå har jeg sittet her hele dagen, det er sollys og greier, og jeg har strevd med de Wheeler-akkordene, men jeg får det ikke til å låte for meg. Så jeg må si nei takk. Da jeg spurte ham om å være med på dette, sa han ja, men du vet jeg spiller ikke på sånne Kenny Wheeler-akkorder. Da lovte jeg ham full frihet og masse plass i musikken.
Men så vet jeg at Petter Wettre er en rev på akkorder, han spiller jo på det, swing og det beatet. Bendik Hofseth har et annet språk som trenger mer plass og mer tid. Jeg var veldig opptatt av at de forskjellige satsene skulle være riktige for solistene. At det skulle være noe som de var komfortable med å være i. Jeg tror de var fornøyde med situasjonen sin.

Hvor kom ideen om å ha med to tenorsaksofonister fra?
– Jeg har spilt med Petter siden vi var femten år gamle. Han har jo den veldig tydelige amerikanske tradisjonen post Michael Brecker, og Bendik er på mange måter motsatt. Han fikk jo jobben i Steps Ahead da Brecker sluttet nettopp fordi han ikke var snytt ut av nesa hans. Alle andre amerikanerne hadde post-Coltrane/Brecker-greia, omtrent. Vi har spilt sammen, og jeg vil si at det bandet er det fineste jeg har hatt. Han har en helt egen evne til å bære en melodi, med emosjon og følelser. Og jeg er ikke mye uten melodiene. Jeg hadde lyst til å ha med begge to – gamle samarbeidspartnere som jeg har hatt i mange år, og så forskjellige at det ikke ville høres ut som to saksofonister som bare konkurrerer med hverandre. Og de liker hverandre også.

I et Blindebukk-intervju med Wettre beskriver han det som en ørliten livskrise at det var en norsk kollega som tok over i Steps Ahead etter at Brecker, hans store idol, ga seg.
– Ja, men det skjønner jeg. En av mine favorittplater er “Steps ahead magnetic” hvor de spiller ganske elektronisk og ganske poppete, men det er et saksofonspill, som bare er… det ypperste av hva du kan gjøre på et sånt instrument. Tonalt, rytmisk, presisjonen der er overjordisk. Ingen halv-løse, slafsete greier. Det er ikke noe Dewey Redman der, selv om det er helt fantastisk også. Jeg begynte å høre på Chicago og Earth, Wind and Fire. Så var det litt Mike Stern og John Scofield og sånn, og så kom Michael Brecker og Steps. Presisjonen kom fra sekstendedelsunderdelinger, pop, Toto og den greia der. Det var sånn det skulle være, for Petter også. Han dro til USA for å lære seg nettopp det. Og så skal Brecker slutte og det kommer en annen som  spiller helt motsatt…

Og som attpåtil er fra Norge, stedet du dro fra!
– Ja, jeg skjønner det godt. Men jeg godtok det fort. Jeg har jo alltid vært Garbarek-fan også, og jeg var fan av Bendik helt fra slutten av 80-tallet.

Hans Mathisen. Foto: Kirsti Biseth

Fortell om det musikkmiljøet i Sandefjord som brødrene dine og Petter var en del av. Var det nettopp den smaken du beskriver som gjaldt, og dro dere hverandre i en retning?
– Ja. Eldstrebroren min hadde bandøvelser i kjellerstua. Atle Bakken og flere andre musikere var der, og jeg var ti og tenkte at det som skjer der inne – det skal jeg drive med. På et eller annet nivå, da. Jeg husker jeg fikk sitte med fender rhodes, strings og ARP med hodetelefon og ekkomaskin og spille… det var helt vidunderlig. Så var vi som nevnt i korps til alle sammen. Eldstebroren min var ansvarlig for mye. Han har vært et naturtalent, han spilte trompet og trombone, etter hvert fiolin, og så spilte han piano og sang. Det var dansemusikk og mye pop – men dansemusikk på Earth Wind and Fire-viset, westcoast-ideen. Den var komplisert nok, masse koringer, Eagles og alt det er, ikke sant. 

Han spilte i storband og Ole, broren min, ble også med i storbandet på saksofon da han var fjorten. Jeg fikk ikke lov til å være med, for de hadde allerede en gitarist, så jeg satt og ventet på plassen. Jeg tror jeg var på øvelser og bare hørte på, til og med, for jeg var så sugen på det. Rundt da møtte jeg Petter, det var når vi begynte på gymnaset. Og vi begynte å spille mye sammen. Pappa hjalp jo til med å bygge et øvingsrom i garasjen til bestemoren min som vi hadde tilgang til. Der var det sanganlegg og trommesett og alt mulig. Og eldstebroren min bygde studio på låven til bestemoren min på andre sida, ikke sant? Det har alltid vært en mulighet til å gjøre ting. Naboene klaga litt, men det var vel bedre at ungdommen var der inne og spilte musikk enn at vi var i byen og hoiet. 

Det første bandet jeg spilte med var med min to år eldre bror Ole, som spurte om jeg kunne være med. Jeg var 16 år gammel og det var Rune Arnesen på trommer, Audun Erlien på bass, Ole på saksofon og en som heter Roy Holtan som er solotrompetist i Stavanger og Dag Einar Eilertsen, en trombonist fra Tønsberg. Audun var en helt fantastisk bassist allerede da, han var vel 16-17 år. Og Rune var to år eldre enn meg og kjørte bil. Jeg har ikke spilt så mye med Audun de siste årene, han gikk jo fort til å spille med Knut Reiersrud og så videre. Men Rune har jeg spilt mye med, i forskjellige sammenhenger. 

Rytmeseksjonen blir jo veldig viktige studiomusikere i Norge fra 90-tallet og utover.
– Ja, og det har med spørsmålet ditt å gjøre – hva Sandefjord var. Rune spilte også i Sandefjord Storband i en periode. Det bandet har holdt på siden 1958 og er Norges lengst kontinuerlig drevne storband. De har kjernen i Count Basie. Du skal lese akkorder, du skal spille solo og du skal spille tight på et ganske høyt nivå som amatørband. Det å spille der og lære den skolen, å skjønne at du skal skifte akkord på treerne der, moduleringene, å være med i det var en læringsprosess som Petter og mange av de andre kompisene i Sandefjord har vært gjennom. Det fantes også lærere – vi hadde ikke musikklinje, men det var valgfag musikk. De var frilansere som jobbet med teater, arrangerte teatermusikk eller gjorde revyer og sånne ting. Og vi lærte at det var sånn det var å være frilanser – da må du lese notene, spille musikken, få blekkene, skrive arr –  1983 var det ikke mulig å kjøpe noen arr fra London, liksom. Det var en oppvekst i det. 

Jeg spilte teater fra jeg var 14-15 år, hos teaterforeningsorkester og sånn, sammen med Petter og andre. Vi hadde en oppvekst i det, og så gikk vi på Toneheim og fant ut at det var akkurat det samme der. Så var vi i Gardemusikken sammen, og så dro han til USA mens jeg dro min vei. Men vi har vokst opp i et sånn læringsmiljø, som for eksempel er litt annerledes enn Tønsberg. Der har det vært mer prosjektbasert. Slagen Storband fra Tønsberg var veldig orientert mot å spille mer fritt, folk kommer med ideer og utvikler det samtidig. Mer som et Mingus-band, om du skjønner? Basie-greia er helt motsatt, alt handler om presisjon. Et band som Jaga Jazzist opplever jeg som et produkt av Tønsberg. En gang var jeg kapellmester på et show på Chat Noir med Kåre Conradi, Christian Skolmen og Linn Skåber. Da var Hans Einar Apeland, som også var fra Sandefjord, kapellmester på Edderkoppen. Så var Morten Reppesård kapellmester på et tredje teater og Øystein Lund Olafsen, som er fra Hedrum, rett over grensa til Sandefjord var kapellmester på det fjerde. Og alle de kom fra samme miljø. 

Hvordan opplever du at muligheten til å komme seg inn på det arbeidsmarkedet er nå sammenlignet med da du kom opp? Det å for eksempel være 14-15 og få den sjansen.
– Det er nok annerledes. Det handler om en profesjonalisering i alle ledd. Én sak er Oslo og teaterverdenen der. Der er det flere muligheter, tror jeg. Skjønt, det kan godt hende det var ganske mye under Egil Monn-Iversens tid. Men i lokalmiljøene, er nivåene på det tekniske, lyd lys og orkester, blitt mye høyere. Jeg skulle hørt nøye på en fjorten år gammal gitarist om jeg var sjef for et teater skulle hyret vedkommende inn til noe nå. Du har jo vært på Kurbadet i Sandefjord – det er et senter for kultur i byen, storbandet har et rom der og ås videre. Men profesjonaliteten på lys og lyd som de har på utescenene sine nå er en helt annen verden enn det vi hadde, bare for 15-20 år siden. 

Ja, når var sist gang man hørte en ærlig feedback fra en sånn scene, liksom.
– Haha, det er sant. Men da jeg spilte i teater da jeg var 15 år… husker du noe vi kalte for JBL kabaret-kasser? Svarte fulltonekasser. Vi spilte på Hjertnes med 700 seter med én sånn på hver siden av scenen og noen miker. Det er forskjell på det og 40 mygg-mikrofoner, hengende line array-PA… det er noe helt annet. Ikke minst har forventningene om hva man får høre som publikummer endret seg. Hva skal Teaterforeningens oppsetning være nå? Jo, det er kanskje enten et orkester på 10-15 stykker, eller så er det fire musikere med tracks hvor all kassegitar og koring er lagt inn. Det er noe annet. 

Men opplever du at du viderefører et slags verdisett du har vokst opp med når du leder storband i dag? Med en far som starter korps og så videre.
– Jo… jeg hadde en liten eksistensiell krise for noen år siden. Jeg hadde nylig blitt singel og jeg følte egentlig at alt sto i stampe. Ting var utrolig kjedelig. Hele verden var… nå må jeg bare reise herfra, tenkte jeg. Når du bor i Sandefjord er du utenfor Oslo, men det er fortsatt ikke verre enn at man kan kjøre inn til Herr Nilsen og de jobbene var jo der. Men miljøet, henget, kunne man ikke være en del av. Jeg snakket med en fyr om det, og han fortalte at Per Fugelli sa at menneskets lykke består av tre ting. Det ene er tilhørighet. Hvordan føler du det er med det – altså, du bor i Sandefjord, føler du at det er et miljø her? Har du en flokk? Det følte jeg at jeg hadde. Jeg kan alltid gå ut av huset og treffe noen jeg kjenner. Og jeg er jævlig sosial. Da Promenaden i Sandefjord eksisterte kunne jeg dra dit etter at ungene hadde lagt seg og være en del av et slags utemiljø. 

Det andre Fugelli nevnte, er verdighet. At når du kommer på jobb, er det verdifullt at du er der. På den tiden underviste jeg på videregående. Var det verdifullt at jeg var der? Jeg følte jo egentlig det. Det var elever som syntes at det var ålreit å ha meg og jeg kunne gi dem ting på et nivå som andre ikke kunne. Hva med storbandet, var det en verdi i at jeg ledet det, hadde jeg hevet det på noe vis? Jo, de var vel glade i meg. Det tredje var suksess på basis av de to andre kriteriene. Ja, det var det, da… det er jo ikke noen suksess. Men Hans, har ikke du fått Spellemann? Har ikke du akkurat skrevet et bestillingsverk? Har ikke du gjort ting med KORK og gitt ut flere plater? Kan ikke det kalles suksess? Jo, kanskje det. Det måtte objektiviseres litt. 

Det er som Petter sa i et intervju, “ingen i norsk jazz er fornøyde”. Men det er ikke alltid så lett å vurdere hvordan man selv gjør det. Noe jeg spurte ham om, er om noe av poenget er at man må endre hva man syns er å lykkes med musikk etter hvert som livet skrider frem. Altså, hva som er å “lykkes” er ikke nødvendigvis det samme når du er 27 som når du er 37 eller 47. Men det er kanskje ikke så lett å skifte perspektiv.
– Nei, det er sant. Det handler om å løfte blikket, og det er sammensatt. Hva så man for seg som en suksess, hva var målet når du var 25? Jeg hadde noen mål, fy faen, om jeg klarer å spille gitar som Mike Stern gjør på den låta, skal jeg være fornøyd. Men så kom jeg til punktet hvor jeg fikk til det, og da var jo ikke det noe mål lenger. Det flytter seg hele tiden. Selvsagt bør man tenke framover hele tiden, på hva man har lyst til å få til – ambisjoner er på en måte synonymt med framdrift. Og så må man gå for det, skaffe pengene, spørre musikere. Men samtidig må man ha et overblikk, spørre hva man har gjort og om man er fornøyd med det. Jeg har tatt noen grep. 

Rett før pandemien dro jeg til Brasil. Jeg hadde lyst til å dra til et sted jeg ikke hadde vært før og bli kjent med noen nye folk. Jeg var der en måned og kom hjem 8. mars 2020. Hjem til noe helt annet. Så gikk det et par år, og i 2022-23 tok jeg helt fri fra alt mulig. Storband, skole og alt mulig. Da skulle jeg bare være frilanser, skrive musikk og besøke folk jeg kjenner. 

Jeg dro til Italia, jeg skulle egentlig gjort noe teater i Oslo. Det ble avlyst, men jeg hadde jo tatt fri. Jeg meldte en bassist som jeg kjenner i Italia, og som jeg hadde spilt noen jobber med. Jeg spurte om han var hjemme i den perioden, og det var han, så jeg ble invitert til å bo hos ham i Milano. Han satte opp noen sessions med pianister og sånn, og så var vi der. 

Rett før jeg dro spurte broren min Per om jeg var i Italia, for han hadde noen jobber i Bosnia. Så fortsatte vi med det, og så dro jeg videre til Kroatia. Så reiste jeg til Brasil i februar. Da hadde jeg tenkt å være produktiv, bruke dagene på å skrive. Og på slutten av den måneden kjente jeg at jeg begynte å kjede meg. Jeg satt på stranda i Rio og gledet meg til å komme hjem og begynne å jobbe. Det var et rart øyeblikk. Jeg kjente at jeg gjerne vil undervise to dager i uka. Jeg kan reise og spille uansett, undervisningen har jo aldri ødelagt for noe sånn sett. Og jeg skriver alltid om natta, så jeg kan like gjerne gjøre noe vettugt om dagen. Når jeg kjeder meg, drar jeg bare til musikkbutikken og henger og drikker kaffe med dem. Jeg gjør jo ingenting. Jeg trengte å komme ut for å få overblikket på den situasjonen. Jeg kan jo når som helst dra til Brasil for å spille med de musikerne jeg kjenner der. Og jeg må ikke være der så veldig lenge, jeg må ikke ha fri fra alt mulig for å skrive musikk. Jeg kan gjøre det selv om jeg har noen vanlige ting som skjer. Det måtte jeg ut for å skjønne. 

Å undervise er jo også en måte å utfordre seg selv på og å skjønne hva nye generasjoner er opptatt av. Hvordan er det for din del å støte på up and coming folk nå?
– Det har vært noen utfordringer, det må jeg si. En stor del av det er å prøve å ikke bestemme for dem at denne musikken er viktigere enn den. For dem er jo musikken de holder på med det viktigste. Men samtidig – hvis en elev spiller veldig bra bluesgitar, føles det heller ikke nødvendig for meg å øve blues med vedkommende. Jeg må jo prøve å utvide perspektivet. Hvis noen er heavyrockere og kan sweepe, trenger ikke vi å jobbe med det. Du kan få lov til å gjøre det hvis du vil, men vi kan også gjøre noe annet her. Og da spiller jeg litt Holdsworth for dem, og så får de hakeslepp, haha! Eller noen andre gitarister som drar litt i rammene de har. 

I Holdsworth har jo du jobbet mye med noe som fremdeles er veldig fascinerende for mange, kanskje særlig i en alder hvor man virkelig er opptatt av å øve mye, suger til seg mye, tar store, merkbare steg på instrumentet.
– Ja, jeg har vært heldig der. Akkurat nå, etter at jeg kom tilbake fra permisjon, har jeg mange nybegynnere også. Eller, ikke mange, jeg har tre. En førti prosents stilling er ganske lite, egentlig. Men nå handler det mest om å bli kjent med gitaren og det er mange jenter som er interessert – det er spennende, det har jeg nesten alltid hatt før. Men det er ikke snakk om Holdsworth og Mike Stern, liksom. Det er snakk om hva du har lyst til å spille, hva slags musikk du liker å drive med, hva gjør at du har lyst til å spille gitar? Og hvordan kan jeg gi deg lyst til å gjøre det enda mer? For du må jo faktisk ha lyst til å øve. Det er en enda viktigere del av den pedagogiske virksomheten enn før, kjenner jeg. Og det var kanskje lurt at jeg hadde en pause før jeg gjorde det? 

Hvordan har ditt forhold til gitaren vært? Mange kan jo bli lei av instrumentet sitt i enkelte faser, hvordan har du med det? Er du glad i gitaren for tiden?
– Njaaa, jeg er kanskje mellomfornøyd nå. For tiden jobber jeg litt med noen vrenglyder og noen andre greier. Stacke opp noen bokser og se om jeg kan få det til å låte – jeg har ikke gjort så mye av det før. 

Kjøper du mye effektbokser og sånn da?
– Ja, jeg gjør nok det. 

Hva er det du snuser på da?
– Nei, jeg ser på hva andre har. Hva er det du har for noe der? Origin, også bestiller jeg den. Og så prøver jeg å parre lyder. Plutselig har man prøvd med gitarsynth, for det er en helt annen lyd igjen… Men det er så deilig å skrive også, da er det bare piano. Problemet er at jeg skriver ting som er fryktelig vanskelig, jeg maler meg inn i et hjørne noen ganger. Den ene satsen måtte jeg øve på i månedsvis, det var litt dustete. 

Jeg husker da Joni Mitchell gjorde comebacket på Newport for noen år siden. Da sa hun at hun hadde sett på seg selv på youtube for å lære seg å spille gitar igjen. Det gjorde inntrykk – for den stilen er så vrien, jeg tror mange har mumlet “hva f”!#$%n er det du driver med der” – og nå er hun en av dem.
– Ja, de åpne stemningene og så videre. Jeg snakket akkurat i går med en jente, som spiller sånne låter og skriver låter i forskjellige åpne tuninger. Da er det innstudering, du lærer deg den og den låta for å synge til, og for at det skal være meningsbærende for den låta. Men for meg har gitaren alltid vært et improvisasjonsinstrument, og da trenger jeg forutsigbarhet. Og det får jeg ikke om jeg stemmer om hele tiden. Så for meg er nok det en del av gitarverdenen jeg bare parkerer et annet sted. Det kan hende jeg kommer borti det en gang. For meg har utfordringen vært å få til ting innenfor den stemminga. Jonas Fjeld sa at det er jævla dumt at den stemminga som er standard er den ene som ikke har resonans i det hele tatt. 

Hvem vet, kanskje det er derfor.
– Ja, det kan hende. Men jo, jeg er venn med gitaren for tiden, men jeg må øve mer enn før for å holde det ved like.

Er du glad i å øve?
– Ja, nei, ouff, ja, jo, nei… jeg er jo en couch jammer, for å sitere Eddie Van Halen. Jeg har en gitar stående ved siden av sofaen, om jeg har gjort meg ferdig for dagen og skal se en film eller noe. Jeg kjenner at jeg gjerne skulle gjort litt flere metronomøvelser nå, det må jeg tilbake til. Men akkurat nå handler musikken mer om oversikt enn om nerding på teknikk innenfor sekstendedelene. Men jeg vil jo at det skal fungere. Og om du jobber med høy gain og sweeping og sånn, er det en helt annen type teknikk enn om du har ren tone. Og med Bendik og Audun er det ikke plass til vrenguttrykket, syns jeg. Men å utvikle seg selv innenfor et eller annet språk… jeg husker jeg var veldig opptatt av å finne en måte å spille på som var meg. At folk ikke ringte meg for å ha “gitar”, litt som at du ikke ringer Nils Petter Molvær for å få “trompet”. Og innenfor jazzgitar har det vært mange andre som er gode, Staffan William-Olsson spiller sånn, Håvard Kaspersen spiller sånn, Jacob Young spiller sånn – kan jeg finne min måte? Jeg stjælte mye fra Pat Metheny, men jeg liker å være i det området. Og hvis jeg kan være så clean på det og ha en tydelig profil, så er det bra. 

Jeg brukte lang tid på å finne ut av hvor jeg ville være. Jeg hadde gitt ut plate med Jarle og de andre i Quaternion på nittitallet og holdt på med det frie i noen år. Men jeg tenkte at nå orker jeg ikke mer av det, jeg må inn i låtverdenen. Så brukte jeg mange år på å finne ut hvordan jeg ville låte der. Det var blant annet en Tord Gustavsen-plate som ble skjellsettende for meg. Det var den første plata til trioen – den begynner med en låt, og så er plata på en måte en sirkel tilbake til den låta. The Ground, heter den vel. Der var det så veldig tydelig stuk på plata, den hadde en sånn form. Det fascinerte meg. Jeg lagde en plate hvor jeg hadde alt for mange låter, og så ga jeg dem til Espen Rud, som jeg jobba masse med. Espen, du kan mye. Kan du ikke bare sette sammen noen låter av dette? På det tidspunktet ante jeg ikke hva som var hva. Han satte sammen 8-10 låter, og sa dette er plata di, den rekkefølgen her, disse låtene og ikke mer. Så ble det førsteplata mi. Det har jeg gjort siden, andre har satt dem sammen for meg. Bortsett fra på den plata som jeg er ute med nå, men den har jo samme rekkefølge som selve konserten.  

Ja, for der er har du vel jobbet med en storform fra starten?
– Ja, men de er ikke skrevet kronologisk. Den Copeland-satsen er den jeg skrev sist. Den skrev jeg før sommeren, før vi skulle spille. Men den som endte opp med å avslutte har en mye mer avsluttende følelse. Den første satsen er litt “ut”, mens den siste er “hjem” eller – “opp” og “ut”, de andre flytter seg andre steder. Det er sånn jeg tenker om det, i hvert fall. Men utover det har jeg ofte spurt Espen, og han kan peke på låter som ikke henger sammen med resten. 

Du har jo skrevet for film også, og jeg tror folk vil kunne assosiere denne plata til filmmusikk.
– Ja, de som virkelig ikke liker musikken min vil jo kunne si at det bare er tull også, at det ikke har noen dybde. Men jeg er jo opptatt filmmusikk, jeg er virkelig interessert i filmmediet og det å kunne lage en forsterkning av et point of view, å gi folk en ordentlig følelse av hva som foregår internt hos noen, er fascinerende. 

Er det noe i filmmusikk som du kicker på for tiden?
– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg er mer negativ nå, for jeg synes at mye av musikken har en wall to wall–følelse. Det er litt Hans Zimmers feil, altså. Han har dratt inn det der store, durende greia som er et litt generisk sound. Det er ikke så gøy å spille og det er ikke så gøy å høre på. Det har en funksjon, og jeg syns at en film som Inception har noen blikk, det er noe med det som er interessant.  Alexandre Desplat har gjort noe, jeg husker ikke akkurat hvilke filmer det er, men det er liksom den mer hypnotiske, Steve Reich-aktige greia. The Crown hadde noe og serien om sjakk, hva het den…

Queen’s Gambit?
– Ja, det var fint. Og John Williams er alltid bra, jeg likte musikken hans til The Fablemans. 

Hans Zimmer får jo både mye kjeft og mye ros for sine ting, ikke minst fordi det har vært så skoledannende, også der den skolen ikke passer inn. For litt siden så jeg gjennom en del Mission Impossible-filmene, og de får etter hvert en komponist som kommer fra Zimmers studio. Da merker du at musikken går fra å føles litt mer leken og i tråd med hvordan de ulike filmene skifter stil, til å være sånn dundrende vegg til vegg-greie. Og det tar litt av humøret ut av en serie som egentlig skal være ganske artig action. Som om alt liksom må ha det der Christopher Nolan-alvoret. Mye fint å si om ham, men han fins jo ikke morsom.
– Ja, Mission Impossible skal helt klart være noe annet. Jeg syns fremdeles at soundtracket til Ocean’s Eleven har noe spennende og artig ved seg, det er en humor i det. Alvoret er ikke så sterkt. Ellers syns jeg at Thomas Newman og han rødhåra… Danny Elfman har noen greier. TV-temaet til Thomas Newman på The Newsroom – jeg får ståpels. Det er noe som er veldig ham, samtidig som det innebefatter hele den ankermann-TV-tingen i ett minutt med musikk. Da blir jeg imponert. 

Er det noen filmer eller soundtracks som er favorittene dine?
– Jeg syns Harry Potter-musikken er fantastisk. De temaene og låtene som Williams lager, og som beskriver hele universet. En trolsk stemning. Hele Hogwarts er jo en reise tilbake til en annen tid, på en måte. Så måten han bruker celeste på, hovedtemaet, og noe som er halvveis Disney også. Det er så fint orkestrert også, og han gjør jo nesten alt sjøl, idioten. Alan Menken har for eksempel masse arrangører, men Williams gjør mesteparten selv. Jeg bøyer meg i støvet. 

Jeg intervjuet Marcus Paus en gang, og han nevnte at Schönberg spådde at folk i fremtiden ville nynne tolvtonemelodier. Han fikk ikke helt rett i den spådommen, men Paus mente at det nærmeste vi kom var “Hedwig’s Theme” fra Harry Potter-musikken.
– Ja, jeg tror også det. Det er et fantastisk tema. Og Indiana Jones-filmene, spesielt de eldste. Det er noe som er veldig fascinerende med det. 

Tenker du noen ganger handlingsforløp når du skriver orkestermusikk? At det liksom kunne vært soundtracket til den eller den scenen?
– Nei, ikke egentlig. Salmer fra kjøkkenet var den første filmen jeg gjorde, og etter det har jeg ikke gjort så mye. Men jeg var orkestratør for den ene komponisten til Hodejegerne, og da fikk jeg innblikk i sjangerfilm. Der var det mye temp tracks, og veldig mange tydeligheter i det. Det skal være sånn og sånn. Men jeg lurte stadig på, må det egentlig det? Kan det ikke være sånn i stedet? Jo, det kunne man jo prøve, og noe av det ble godkjent. Jeg måtte utfordre det litt. 

Så gjorde jeg en dokumentarfilm om Sunnaasstiftelsen og en kortfilm som heter Menneskets beste venn. Den er jeg veldig stolt av, den ligger på Aftenposten og Altibox – en liten kriminalkomedie, og der hadde jeg ideen om Ocean’s Eleven-aktig musikk. 

Jeg har også gjort musikken til to musikaler, én av dem handler om andre verdenskrig. Stabsmusikken har spilt den inn. Det er veldig massivt i de tingene som handler om tyskerne og maktovertagelsen og sånn, men så er den litt mer tidløs i delene som handler om kjærlighet, og som like gjerne kunne vært femti år før eller senere. 

Jeg gjorde også musikk til Peer Gynt, som Ibsenkompaniet satte opp i Fjæreheia i Grimstad. Regissør Kim Sørensen ville ha musikk hele tiden, som en film – skuespillerne står jo femti meter unna i et kjempesvært steinbrudd, så det måtte ligge noe der som ga ting en mer filmatisk synsvinkel. 

Men når jeg har skrevet egen musikk, har jeg ikke tenkt sånn. Da er det mer… er dette fint? Ja, men det trengs kanskje en del til. Kanskje en kontrast. Da er det konkret musikk. Men det er et unntak, ikke på Directions, men på den forrige plata med KORK. Da hadde jeg en bestilling som handlet om menneskets liv – fire dimensjoner, vår, sommer, høst og vinter. Men så skulle det være en femte dimensjon for kirken, og det var evigheten. Jeg hadde noen ideer på vinter, lys og mørke… men evigheten var annerledes. Jeg tenkte at det måtte være noe langstrakt, så jeg gikk i gang med Steve Reich-aktige motiver. Jeg var opptatt av å skrive uten komp, at det bare skulle være orkester. Men hva slags motor har et orkester om det ikke er trommer og bass? Da så jeg en film med Nicolas Cage hvor jeg hørte en motor i strykerne… og da tenkte jeg, den tar jeg. 

Hvilken film var det?
– Det var en film som begynner med at han er ute og kjører snowmobil for å finne vraket av en gammel skute… National Treasure. Den første. Om jeg skulle omskrive følelsen av evighet, er det uendelighet, det å være helt alene i noe uendelig. Men det å være alene på havet er også en uendelighet. Eller å være på en vidde. Det var en tanke. Å samle uendeligheten til noe. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger