NTT: Lykken er bar asfalt

God helg, god vår og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform! Vi starter som vanlig med et par utvalgte konserter fra dagene som kommer. 

1. Det er 8. mars i dag – en dag for kamp, både i gatene og på konsertscenene. Fra NTTs omegn anbefaler vi konsertkvelden på Blitz, hvor Veps, Maria Orieta Band og VAF spiller. Blitz er mellom mye annet en sabla bra scene med sosiale priser og kjemper for tiden en kamp for husets overlevelse – så her er det bare å kjenne sin besøkelsestid, også for kulturinteresserte som i utgangspunktet kanskje føler seg litt vel borgerlige. Kveldens arrangement koster 100 kroner, kontant i døra (de driver ikke med Vipps). 

2. Som i forrige uke minner vi om Vinterjazzfestivalen i Fredrikstad – i kveld er det dobbelkonsert med Karin Okkenhaug & Silje Nergaard pluss en tribute til Tom Waits med Hilde Louise Asbjørnsen og Guro von Germeten. I morra spiller blant andre Østfold Ungdomsjazzorkester og Marius Neset. 

3. Benjamin Gisli Trio og duoen Johanna Reine-Nilsen / Petter Dalane spiller i Ålesund i kveld og på søndag gjør de det samme i Trondheim. Det høres ut som en god helaftens jazzmeny spør du oss!

4. Apropos duoer – Jonas Cambien og Andreas Røysum slår sine kloke hoder sammen og besøker Kampenjazz på søndag. Det blir vel god søndagsfrijazz av det, skulle man tro? Eller kanskje de spiller låter. Den som møter opp får vite! 

5. Rogalands største musikerkollektiv heter “Det Annet Kjønn – Kollektiv”. På onsdag presenterer de New Standards 101 – Få koll på dina Jazzkvinnor på Spor 5 i Stavanger. Carla Bley, Alice Coltrane, Mary Lou Williams og Esperanza Spalding er naturligvis svært sentrale jazzskikkelser i dag uansett kjønn – men de har også en sentral plass i bevisstgjøringsarbeidet rundt at kvinnelige jazzmusikere og –komposisjoner har en historie som er bortimot like gammel som musikken. New Standards-begrepet har nylig blitt brukt av den amerikanske trommeslageren Terri Lyne Carrington på plater (og i bøker) hvor hun presenterer denne kanonen, og det er sabla fint at det inspirerer til konserter også her til lands. Ikke “bare” på grunn av det historiske korrektivet, men også fordi disse nykanoniserte låtene forteller noe essensielt om hva denne musikken er nå. Historien blir aldri ferdigskrevet – det er gudskjelov fremdeles ting å oppdage. For eksempel på Spor 5 på onsdag. 

6. Endelig jazz på TV. Om ikke lenge er det premiere på NRKs dokumentarserie Jazzeventyret. Hva, kan vi ikke kose oss med å klage på Krinken lenger? Blogghalvdel Vinger sceneintervjuer serieskaperen Håvard Bråthen og musikerne Ellen Andrea Wang og Jon Balke, som har minikonsert. Og til slutt er det visning på storskjerm av første episode. Er det noe tess? Snurr film! Stedet er tross alt gammal kino.

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Her er “Brown Gal” med Lil Hardin Armstrong og hennes jazzorkester fra 1936. 

 

Jazznytt presenterer film: Hvem skjøt pianisten?

Denne uka arrangeres Human International Documentary Film Festival på Vega Scene og Cinemateket i Oslo. Festivalen har svært mye interessant på programmet – også for musikkinteresserte cineaster, for eksempel den animerte dokumentarfilmen “They Shot the Piano Player”, som blogghalvdel Filip (og Jazznytt) er med på å presentere lørdag klokka 20.00 på Vega Scene. 

Denne vidunderlige saken handler om pianist Francisco Tenório Júnior, en glimrende musiker som preget miljøet rundt Beco das Garrafas, et av stedene der bossa novaen oppsto på sekstitallet. Han forsvant sporløst i Buenos Aires i 1976, og filmen forsøker å nøste opp i trådene og finne ut mer om hva som egentlig skjedde. 

Det er ikke den første dokumentaren i skjæringspunktet true crime og musikkhistorie – Kasper Collins They Called him Morgan var noe av en hit for et par år siden. Men dette er en litt annen skapning, og på sett og vis kan man få følelsen av at filmskaperne, regissør Fernando Trueba og illustratør Javier Mariscal, er fullstendig klar over at dette er en litt mytebegjærlig trope som de leker seg med for å fortelle en historie om musikalske og politiske revolusjoner. Jeff Goldblum spiller den fiktive journalisten Jeff Harris, som i utgangspunktet skriver en bok om den brasilianske musikkrevolusjonen på starten av 1960-tallet, og som etter hvert blir mer og mer oppslukt av fortellingen om Tenório Jr. Underveis snakker han med svært mange store musikere – folk som Gilberto Gil og Caetano Veloso dukker opp i intervjuopptak hentet fra andre steder – og resultatet er en film som klarer å fortelle noe helt sentralt om et musikalsk jordskjelv som inspirerte ny musikk over hele verden, før bølgen på mange måter ble slukt av totalitære regimer. Historien om Tenorio Jr. er også historien om hvor skjør og sterk kunsten er, på samme tid. Den tankevekkende og visuelt filmen vises både lørdag og søndag på Vega og anbefales varmt. 

 

Stemmer i hodet

Det er mange vidunderlige vokalkunstnere i landet her. Vi lover å komme sterkt tilbake til Maja S.K. Ratkjes enorme produksjon i det siste – komponisten og utøveren er inne i enda en gullalder. En haug skiver og forestillinger. I kveld er det premiere på hennes «Symphony of Broken Anthems», med Det norske blåseensemble og Christian Eggen. Dette foregår i Brygga Kultursal i Halden. 

I kveld er det også lanseringskonsert for vokalkunstner, komponist og høgskolelektor Ruth Wilhelmine Meyers nye verk og LP, med den strålende tittelen One Voices (Simax Classics). Nesten like god tittel som hennes fascinerende album Klangbiotoper fra et par år siden.

Det fremføres i konserthuset i Vika i kveld, da med Nordic Voices med på laget. Den flotte LP-en er tilgjengelig for alle som kan finne denne typen plater fra og med i dag, eller via den hersens strømmingen. Sykt bra musikk i hvert fall, en collage av hennes umanipulerte stemmespor som til sammen danner en livets vev – eller fem lydskulpturer om du vil. There are no loops on this recording, bare pust, flarn og melodier – og ett og annet grynt.

Meyer er, muligens, overhode i en meget sterk musikerfamilie, i alle fall om man skal dømme etter den poetiske autoriteten som er fanget på bånd i denne innspillingen. Menneskets uforfalskede evne til å på egenhånd skape egne verdener med lyd er noe hun absolutt er i besittelse av. I vår stadig mer bedritne KI-verden er det viktig å hegne om den menneskelige forestillingsevnen. Prøv Meyers album og skap dine egne indre skulpturer.

 

Alt fra fest til jazz: Tell Us på tur

Foto: privat

Turneen til andreklassen på Jazzlinja er et viktig vårtegn som samler mange konsertvenner på små og store steder over det langstrakte land. Årets forestilling, som bærer navnet Tell Us, startet turneen sin på Nasjonal Jazzscene på onsdag denne uka – blogghalvdel Vinger var der, og han virker i grunnen svært fornøyd. De neste ukene fyker de hit og dit før bøtteballetten ender opp med to konserter på Vossa Jazz i palmehelga. Og om ikke det mentale skylaget sprekker opp av tanken på at den festivalen bare er noen uker unna, så kan jeg faktisk ikke hjelpe dere. Vi ringte like gjerne Tell Us-medlem Hannah Furberg mens hun satt i bilen med resten av gjengen for å høre litt mer. 

Hvor er dere nå?
– Nå har vi nettopp kjørt fra Vinstra, og så skal vi til Oslo før vi kjører videre til Kristiansand i morgen. Det blir en halvveis hviledag. 

Hvordan var det å spille i Vinstra i går?
– Det var veldig gøy og hyggelig – Sondre (Moshagen, journ.anm) som spiller keys er derfra, og det var fint å få se hvor han kommer fra. Vi overnattet også hjemme hos ham – mora og faren hans varta oss opp skikkelig, vi fikk taco og vin og frokost.

Det er viktig og riktig! Disse konsertene har det med å velge seg et navn som antyder et slags konsept. I år er det Tell Us – hva ligger i det?
– Vi kom på navnet en stund før jul, og så snakket vi om hva det skal innebære. Det er blitt til seksten ulike svar. Noen har gått for “Tell us”, som i historier og fortellinger. Så er det andre som tenker på “Tellus” som i planeten vår. Da har du både det kosmiske og det historiefortellende. Siden ble det et tydelig estetisk konsept rundt det, vi var og rota i gamle klesskap og fant mye oransje og grønt. Vi hentet inspirasjon fra “Hair” og det ser ut som at vi har kledd oss opp i klærne til besteforeldrene våre. Vi ble fornøyde med bildene, det er Sigrid Erdal som har tatt dem!

Foto: Sigrid Erdal

Har det vært viktig å tenke på den store sammenhengen her, med tanke på kostymer og en felles konsertfortelling?
– Ja det syns jeg absolutt. Det er en rød tråd gjennom konserten, hele syttitallsviben er en del av det og det preger slutten av konserten, hvor det virkelig blir helt musikal. Disse fortellingene går igjennom – det handler mye om folk, følelser, jorda og naturen. Så har det blitt tydeligere og tydeligere etter hvert som vi har jobba med det. Og det viste seg til slutt da vi sto på scenen og hadde på oss alle klærne, og fremførte alt sammen. Det var virkelig en gjengfølelse. Victoria var et megakick. 

Ja, det var det? Det er jo ikke noen hemmelighet at mange – særlig unge – musikere føler at den scenekanten der er ganske høy.
– Nei, jeg tror alle tenkte sånn… shit, er det der vi skal starte turneen?. Det føles litt skummelt å ha premiere med det som like gjerne kunne vært en finale. Der er det så mange man kjenner der, hele NMH–miljøet, noen av oss er fra Oslo og har gått på skole der tidligere. Det var ekstra mange kjente… og det er klart man vil gjøre sitt ypperste når man er på noe som faktisk heter “Nasjonal jazzscene”, haha! Men det var skikkelig gøy. 

Hannah Furberg. Foto: privat

Jeg har en oppfordring fra Audun, som var på konserten: “Si at jeg totalt digga den låten «Say It» – fortell mer om den.”
– Det er min låt, faktisk! Den handler om åssen det føles når man bor på to helt forskjellige steder. Om kjæresten min, som bor i Oslo, og jeg som bor i Trondheim. Også tenkte jeg fra “Tell us” til “Say it”. Og så kommer dette med generasjoner, unge følelser, det er ting som har vært en gjenganger i hele prosessen. 

Ja, da er det naturlig å være omtrent hundre år gammel og rett og slett spørre – hva er dere opptatt av?
– Musikalske fellestrekk tror jeg vi hadde litt vanskeligheter med å finne. Det er jo et veldig sprikende band med tanke på sjanger og lyder. Men det er jo de følelsene – å lengte etter noe eller noen. Ting unge går rundt med stadig vekk. Men også veldig mye glede – det er mange av låtene som er skikkelig søte, danselåter. Vi har prøvd å ikke gå helt nedi emokjelleren. 

Var det noen som kommenterte noe i bakgrunnen nå?
– Det var bare Tarald som lo litt!

Foto: privat

Riktig, riktig. Hva går praten i bilen om egentlig?
– Det siste døgnet har vi vært opptatt av anmeldelsen på Jazzinorge – der var det mye spenstig, vi har begynt å gi hverandre kallenavn basert på den – Mr. Fingers, Slap Happy… det har begynt å prege gruppechaten. Men ellers går det i alt mulig rart, til og med noen dype samtaler. Også er man ofte sliten – det er spennende å være ute, og veldig, veldig hyggelig. Å spise sammen, sove sammen – man blir ikke ensom. Nå har vi fullført to konserter og det er elleve igjen. Så skal vi ha en workshop på Hemsedal med noen av ungdommene som bor der. (noen sier noe i bakgrunnen) Oj, to hundre???? Vi skal møte to hundre barn på Hemsedal. 

Da hjelper det kanskje at det er en hel bøling av dere.
– Ja! Eldbjørg Raknes er læreren vår i formidlingsfag, der vi får opplæring i både det ene det andre. Der har vi fått høre at vi er Jazzlinjas største turné, altså. Det er litt gøy, og naturligvis mye logistikk også når man er 16 personer som er ute på tur. Mange senger og bilseter. Men der har logistikkansvarlig Åsne vært veldig, veldig flink. 

Ja, er det en naturlig arbeidsfordeling her eller loddtrekning eller hvordan funker det?
– Vi har delt oss opp i grupper, vi forhørte oss om hva folk var interesserte i. Booking, PR, praktisk, økonomiansvarlig og prosjektleder. Jo, og søknadsgruppa. 

Det er tross alt norsk jazz, dette!
– Ja, det må med. 

Foto: privat

Men det er jo trivelig, jeg får skolerevy-vibber av å høre om det.
– Ja, absolutt, det er skikkelig hyggelig. Vi har hatt mange møter hvor vi har diskutert alt fra soveplasser til farger på banneret. Vi har lært veldig, veldig mye. Og vi fortsetter å lære on the go. 

Har det vært noen nestenkatastrofer?
– Nei, det har gått ganske greit. Folk har vært flinke til å komme seg opp om morgenen, rigge opp og ned. Bank i bordet! Men vi er bare på dag 3 – det er fortsatt to gode uker igjen, vi får se.

Det er jo viktig med noe som nesten går helt til helvete også, for mytologiens del.
– Helt klart. 

Jeg så en facebookvenn oppdage konsertvideoen fra fjorårets turné her om dagen, og han spurte om den kanskje kom til å bli spilt inn. Hva tenker dere om deres forestilling – kan det bli til noe mer etter turneen? Eller er poenget liksom at det bare er disse to ukene, og så går man videre med andre ting?
– Vi skal filme på Dokkhuset og prøve å få det miksa. Det var det de gjorde i fjor også, og det er planen vår også, vi har lagt opp til det. Det er jo et prosjekt vi ønsker å kunne ta med oss videre og titte tilbake på. 

Apropos Dokkhuset – hvordan er konsertvåren i Trondheim?
– Jeg kan høre her (…) Mirror Image, sies det fra siden her. Men da er vi på turné. Peter Evans’ Being & Becoming kommer etter hvert… det skjer masse på Dokk, det er konserter hele tiden. Og vi gleder oss i hvert fall til å spille der selv. 

Hvilke andre steder utenom Dokkhuset kretser konserthverdagen seg rundt?
– Det er vel Dokk, Antikvariatet og Lokalet. Og Knaus, det er også veldig gøy! Og Ila Brannstasjon. Det er nok go to-stedene. 

Hva hører dere på i bilen på vei rundt i Norge?
– Jeg tror vi har laget regelen om at det er sjåføren som har lov til å velge. Jørgen Fiske er veldig gira på Ravi, som kom på Victoria-konserten. Låta til Jørgen var jo en liten hyllest, de er fra Tønsberg begge to. Ellers er det en god miks, alt fra fest til jazz. 

Som livet selv! Lykke til de neste ukene. 

 

Apropos ingenting

Som nevnt utallige ganger her i remsa, ofte i sammenheng med Jazzlinja-studenter og sånn, er det viktig å se unge musikere og andre kunstnere – litt for å forsikre seg om at jazzen lever, at det kommer noe mer i fremtiden, pluss oppleve den unike energien som er så spesiell for utøvere i starten av eventyret. Det er også et element av angsten for samfunnets forfall, at disse konsertene kan bøte på noe av den verste kulturpessimismen en time. Dette med lesing av papirbøker, eller lesing av setninger i det hele tatt, er nok det man frykter mest at er en tapt sak for de oppvoksende slekter. Musikken forsvinner absolutt ikke med det første.

Blogghalvdel Vinger ga seg ikke med jazzlinja-gigen, og oppsøkte dagen etter skolerevyen på Blindern VGS i Oslo. Ingen utpreget litterær skole, sies det, mye soss og fokus på russetid og alt slikt. Men like fullt hjertevarmende å se at disse elevene setter så himla pris på å være med å jobbe med noe kreativt, skrive dialoger, finne på ideer basert på ting i livet som er lættis, irriterende eller foruroligende. Mange livlige «skuespillere», gutter som jenter, om enn 20% temmelig kleint sketsj-materiale. Men jeg er heller ikke målgruppa, da. Jeg syntes at bandet som var halvveis gjemt over scenen låt riktig bra og tidvis drev med noe jazz-shredding. Og sannelig min hatt, der var et par av guttene i rockebandet til Loverboy fra Undergrunn. Inkludert sønnen til en legendarisk Oslo-DJ på bass. Det var mye basismateriale som funker for alle der, men i et lite parti under omrigg var de i en medley innom noe Miles, og fadderullan også denne obskure brasilianske crate digger-perlen her – dette er livet!

 

Most Valuable Players

På søndag kommer det mange storkarer til Cosmopolite, det skinnende slottet der oppe på Torshov-landet ved hovedstaden. Er det bare oss, eller er det enda mer energi der oppe enn det allerede har vært i årevis? Mye spennende på programmet i alskens stilarter. Modern Standard Supergroup er riktignok noe som er i mer klassisk Cosmojazz-ånd. Dette er virkelige høvdinger fra den muskuløse jazzens historiebøker: Niels Lan Doky på piano, Ernie Watts på sax, Darryl Jones på bass og ingen ringere enn Harvey Mason på trommer. Noen vil bli begeistret, andre rynke på nesen av hva de legger i begrepet modern standards: låter av Nirvana, Seal, Patti Smith og Soundgarden, i tillegg til eget materiale og en og annen Miles-perle. Men sikkert interessant å høre hva denne gjengen får ut av det.

De har sin beviselige store jazzkompetanse, men uansett gøy å høre bassisten til Stones og trommisen til utallige soul og funk-giganter legge grunnlaget i rytmeseksjonen. Blogghalvdel Vinger har forøvrig ofte med seg den originale headhunter Harvey Masons soloskiver Funk in a Mason Jar, eller Groovin’ You når han skal skal leke soul & jazzfunk-dj. 

Som en annen av skivene hans heter: M.V.P: Most Valuable Player.

 

Imaginære innsider

I den nye utgaven av Jazznytt introduserer vi et par nye serier. Kunsthistoriker, forfatter, kurator, musikkfyr og medmenneske Lars Mørch Finborud, som jeg ikke nøler med å kalle et svært viktig menneske i norsk kulturliv de siste 15 -20 årene, har en som heter «Imaginære konserter for imaginære scener». Som man skjønner av tittelen er dette noveller eller kontrafaktisk litterær sakprosa om du vil – men i jazzen burde jo fantasien og forestillingsevnen uansett være stor. Denne gangen skriver han om et event som het Jazz mot KOLS.

Vi tenker også visuelt denne gangen. Thomas Flor, som i det daglige arbeider på Nasjonalmuseet som rådgiver for samlingen. Han er utdannet billedkunstner med bred erfaring fra kuratering av utstillinger og publikasjoner om design, grafisk design og billedkunst. Han er dessuten, har jeg lagt merke til, noe av en platesamler. Han dukker i alle fall hyppig opp i tråder jeg følger med på, med det rolige utropet «kjøper». Noen ganger kan han heldigvis også gjøre det i embets medfør. Særlig norsk jazz av en viss alder. Hans nye spalte «Utsidens innside» går altså i dybden på omslagskunst fra jazzens historie, denne gangen Karin Krogs By Myself. Dere må finne en papirutgave av Jazznytt for å finne disse seriene, gjør gjerne det.

Men det finnes altså veldig mange konserter som er høyst u-imaginære, og siden det er imperativt med flere skrivende stemmer om jazzhendelser, også her i denne remsa, ba vi Flor om å pelle seg bort til konkurrenten nede i Bjørvika for å sjekke ut månedens utgave av konsertserien Jazz på Munch, og rapportere via noen få digitale kråketær i retur:

 

A Gospel according to Tord Gustavsen Trio

Foto: Helge Brekke/Munchmuseet

Jazz på Munch sparket i gang vårsesongen med et etterlengtet gjenhør med Tord Gustavsen Trio. Kanskje ikke helt overraskende valgte Tord Gustavsen, Jarle Vespestad og Steinar Raknes å fremføre låter med hovedvekt på Opening som er deres siste felles album, og det femte i rekken for ECM i trioformat. Faktisk åpnet de konserten med å fremføre sporene fra plata i omvendt rekkefølge, med «Vær sterk min sjel», som sømløst gikk over i «Fløytelåt/The Flute» av tonedikteren Geirr Tveitt (1908-1981). Denne instrumentelle gjendiktningen avsluttet likt som på plata, med et svalt plystremotiv som utover koblingen til norske folketoner alltid gir meg assosiasjoner til et Ennio Morricone-aktig lydspor. Dette skyldes Gustavsens forsiktige bruk av elektronikk, som denne siste plata bebudet starten på. Et modig valg siden akustiske instrumenter, tross skiftende bassister, alltid har utgjort ryggraden i dette trioformatet. For på mange måter introduseres et fjerde medlem som befinner seg etsteds i utkanten av det intime kammerspillet som trioen har vært kjent for siden starten. På plata balanseres bruken av elektronikk fint, mens det etter min smak i et par sekvenser på konserten ble litt vel lydmalende.

Foto: Helge Brekke/Munchmuseet

Tord Gustavsen Trio er i sluttfasen med en ny plate som kommer i år, og publikum fikk også en smakebit fra denne i form av en rolig, og jeg antar salme-basert, komposisjon med tittelen «The Old Church». Om denne er en henvisning til CBS´ legendariske studio med samme kallenavn der Miles Davis spilte inn Kind of Blue, eller Tanum kirke der Gustavsen til daglig er kantor, vites ikke. Men vakkert var det i hvert fall. Via en Johann Sebastian Bach blues-medley fikk også de av publikummerne som hadde tatt veien til Munch for å få et gjenhør med gjennombruddsplata sitt i form av en nærmest bossa nova-aktig versjon av VG-listehiten «Graceful Touch». Utover denne klassikeren fikk man høre et par meditative improvisasjoner fra Beeing there og den nest siste plata The other side, for øvrig trioens første plate utgitt i LP-format med dertil hørende coverkunst i beste ECM-tradisjon. Samspillet var som alltid tight, noe som både vises og høres live hvor de også nådde «sonen» et par ganger. Høydepunktet for min del kom i form av en suggererende versjon av «Ritual» hvor den virtuose bassisten Steinar Raknes viste til fulle sin spesielle input til trioen. Man kunne kanskje ønsket seg en litt lengre konsert, selv om de rutinert kom tilbake to ganger for å fremføre de to siste låtene. Deriblant «Helensburgh Tango» fra Opening, som ifølge Gustavsen ble laget i en skotsk by helt uten tango. Utover dette er det bare å ta av seg hatten for Norges kanskje viktigste og mest innflytelsesrike trio de siste tjue årene, selv om bassisten beholdt sin hatt på under hele seansen.
Thomas Flor

Av Filip Roshauw og Audun Vinger