Now's the time

NTT: Små glimt av lys

Marianna S.A. Røe snakker om ny video fra den konsertaktuelle duoen ON, Jonas Cambien om flygelfestival, Hans Wagners Mardi Gras-favoritter, Emmeluth’s Amoeba-anmeldelse, jubileum med Oslo Jazz Circle og Mikko Innanens notekunst.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts digitale fredagssirkulær om musikk, kultur og livet! Vi har mye å by på denne uka, men starter med tre sterke anbefalinger fra de neste dagene:

1. Den finske saksofonisten Mikko Innanens kvartett Autonomus spilte en glimrende konsert på Nasjonal Jazzscene i går, og i kveld er de i Bergen, på Sardinen USF Verftet. I morgen spiller de på Spor 5 i Stavanger, og på søndag spiller de på Dokkhuset i Trondheim. Anbefales varmt, Audun skriver litt om gårsdagens konsert i bunnen av remsa.

2. Festivalen Kryssover Jazzfest i Moss kan skilte med Andreas Ulvo og Solveig Slettahjell i kveld, Hot Rod Double, Ella meets Django og Primavista Social Club i morgen. Moro hele helga!

3. Det argentinske kultbandet Reynols har eksistert siden 1993. De består av Roberto Conlazo, Anla Courtis og trommeslageren Miguel Tomasin, som har down syndrom og er bandets «spirituelle arkitekt». Trioen har vært innom all slags improvisert musikk fra frirock til droner og elektronisk musikk – og er blant annet utgitt av Lasse Marhaug. De har også vært en avgjørende inspirasjonskilde for det norske improensemblet DNA?AND?, som Reynols-medlem Courtis har jobbet med en rekke ganger. Nå er bandet gjenstand for en utstilling i Norge for aller første gang. Clorma Samle Monesia åpner torsdag på Galleri Schaeffers Gate 5, og står i 10 dager. Allerede på onsdag er det konsert med Anla Courtis og Lasse Marhaug på Cappelens Forslag. Neste lørdag spiller DNA?AND? sammen med Anla Courtis – og det er remiksing og mye annet på plakaten disse dagene (sjekk event for nærmere info).

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Flygel uten blygsel på ny festival

Ah, pianoet. Sjelens tastatur, de livlige åttiåtte treslegger, det sortlakkerte forundringskammer, flyttefolkets svøpe, trillenes sarkofag. Kjært barn har som kjent mange navn. Og nå har dette fornemme instrument fått seg sin egen intime festival. PIANOHÆRVERK starter på mandag og lover fire dager med flygel på Kafé Hærverk i Oslo – tanken på at det i det hele tatt er plass til noe sånt der inne er forbløffende i seg selv, men det er det faktisk, vi har sett det før, for eksempel da Atomic spilte der en uke i januar 2020. Underveis i den uka sto vi og snakket med den daværende bartenderen og ambient-entusiasten Jon Ole Flø om noe vi kalte for “Art Tatum-dagene” – en sorts biennale hvor det ble spilt piano i alle slags fasonger, og hvor han DJ-et 78-plater med Tatum. For en lykke det hadde vært! Det vites ikke om Tatum vil bli spilt på anlegget når festivalen starter på mandag, men utover dét konstaterer vi at drømmer faktisk går i oppfyllelse. 

Det er pianistene Christian Wallumrød, Guosté Tamulynaite og Jonas Cambien som arrangerer festivalen, i samarbeid med NyMusikk og Konsertforeninga – og flygel fra Aspheim. Wallumrød har tidligere tatt initiativ til et piano-forum vi snakket med ham om her, så det skjer mye på denne fagfronten i norsk musikk for tiden. Og disse dagene vil man kunne oppleve Tamulynaites stykke «A piece for a self-interviewing pianist» (2024), oppfinnsomme Jo David Meyer Lysnes «for renstemt klaver» (2024) på NyMusikk-mandagen, Magda Mayas og Inga Margrete Aas på en Blow Out!-tirsdag som også byr på den aldeles glimrende saksofon/bass/rommer-trioen Trevor Watts / John Edwards / Tollef Østvang, CD-release med Sanae Yoshida og Hammer og Stål med Christian Wallumrød og Ivar Grydeland på onsdag og til sist en Pianoforum-torsdag hvor vi hører solo-sett med Ingfrid Breie Nyhus og Nils Henrik Asheim før Jonas Cambien og Paal Nilssen-Love spiller en duo helt til sist. De slipper også en titommer med opptak fra forrige gangen de møttes, den gangen var det vel på Blow Out-festivalen for noen år siden. 

Nydelige saker. Vi har snakket med Jonas Cambien om piano før, i forbindelse med Jazznytts store pianonummer for noen år siden – her kan du lese et langt og grundig intervju med ham. Men siden Cambien også er aktuell med debutplata til kvartetten Maca Conu, som vi skrev begeistret om for noen uker siden, tok vi en ny plat for å høre om planene.  

Jonas! Hvordan fikk dere ideen til PIANOHÆRVERK?
– Det kom en kveld på Hærverk. Vi snakket med Hærverk-innehaver Vegard Heskestad om utfordringene med å leie flygel til et sånt sted. Så kom vi fram til ideen om å leie et instrument i flere dager, og å samle litt folk. Det sprang litt ut av en frustrasjon, kan man si, om at det ikke er så mange konsertlokaler i Oslo med flygel hvor man kan gjøre litt low key-ting. Former for impro, prosjekter som ikke får plass på de større scenene som har flygel stående. Om man ikke får gig på Victoria eller Kampenjazz på Grønland, er det ikke så mange mulighter. Og vi vet jo alle hvor viktig Hærverk er for den musikken – så det hadde vært fint å kunne jobbe med flygel der. 

Vi har jo snakket før om pianisters forhold til instrumentet. At man ikke kan ha med sitt eget på konserter – og det er jo enda mer eksklusivt når det kommer til flygeler. Hvordan tenker du rundt det nå?
– Generelt har jeg et ganske åpent forhold til instrumentet, jeg bruker det jeg får. Jeg husker da jeg var klassisk pianist – da var det viktig med top notch-flygel for å spille Beethoven-sonater på best mulig vis og så videre. Men gjennom årene hvor jeg har drevet med impro, er jeg blitt vant med å spille på det jeg får. Og jeg er glad for det, jeg elsker å jobbe med de begrensningene. Det kan være kult å få et litt skittent instrument av og til og bare lete etter det vakre i det. Det kler på en måte min estetikk og musikken jeg har begynt å lage. Det har jeg for eksempel merket med Jonas Cambien Trio – der har vi spilt mange gigs med ganske falleferdige uprightpianoer. Så jobber man med det. Generelt har jeg den holdningen og ser på det som en utfordring, men av og til er det stas med et flygel og et skikkelig bra instrument. Det finnes ting som man ikke får gjort på hva som helst. Nå står det jo et veldig, veldig bra upright-piano permanent på Hærverk, som vi også kommer til å bruke på festivalen. Tanken om disse flygeldagene kom før det pianoet kom på plass, så det ble plutselig ikke like nødvendig å leie flygel. Men det er en del ting, som for eksempel urfremføringen av Jo David Meyer Lysnes nye verk og Magda Mayas, som spiller med Inga Margrete Aas, som ikke kan gjøres under flygel. 

Det er Aspheim Flygel- og pianosenter som står for instrumentet denne helgen – og jeg har inntrykk av at de er ganske ivrige sparringspartnere for denne utforskningen.
– Absolutt. Jeg har vært innom Aspheim noen ganger og fått litt veiledning, vi hadde workshops med Kjetil Mulelid og Anja Lauvdal hvor vi satt på Aspheim sammen med Joakim Sigvaldsen. Da skrudde vi litt på flygelet og lærte oss hvordan det ser ut på innsiden. De folka er veldig opptatt av gode instrumenter, godt håndverk, samtidig som de er veldig med på ting. De er veldig hands on. Vi var inne på det da du gjorde den store pianosaken for noen år siden i Jazznytt – det kan være noe nesten sakralt over flygelet, det største og viktigste klassiske instrumentet eller noe. Og det er noe med å bryte med det. Aspheim sier ok, det fungerer sånn, men du kan også skru på det og få det som du vil – og hvis du ødelegger noe, fikser vi det bare. Vi var jo på et verksted, så om noe ble ødelagt gikk det an å fikse. Tittelen “PIANOHÆRVERK” er en referanse til kafeen, men det handler også om å bryte med tanken på at flygel og piano er så høytidelig. 

Hvordan har dere tenkt rundt programmet? En pianofestival kan jo inneholde nær sagt hva som helst.
– Vi jobbet mye med det. Innenfor ganske begrensede rammer ville vi ha et bredt spekter av pianomusikk, selv om det meste kommer fra samtidsmusikken og den mer frie siden av jazzsjangeren. Pianomusikk er så vanvittig bredt, det er så mye. Jeg skal ikke påstå at vi har dekket hele spekteret – langt ifra. Det er et ganske smalt segment. Men det var noe av tanken her – vi valgte prosjekter som man ikke alltid hører andre steder, men som passer veldig bra på Hærverk, med det som skjer der ellers. Mange av de som skal spille her spiller også på de større scenene, men som oftest i litt andre kontekster. 

Tenker du at det kan bli en årlig greie?
– Absolutt, jeg har et lite håp om det. Det kommer veldig an på hvordan det går i år, og det handler om støtte til videre utgaver. Vi har såvidt berørt overflaten av det som er mulig å gjøre. Og forsåvidt bare en liten del av det vi hadde lyst til å få til, det var ting vi måtte kutte ut på grunn av ressurser. Hvis det går bra, håper jeg absolutt at det kan skje igjen, og at det kan vokse. 

Du ga ut en plate for noen uker siden som vi skrev om i NTT. En kvartett med Andreas Wildhagen på trommer, Signe Emmeluth på altsaksofon og Ingebrigt Håker Flaten på bass. Er Maca Conu ditt nye working band? Jeg følte i hvert fall at det var en slags fortsettelse av trioen.
– Jeg tenker på ingen måte at det er en erstatning av Jonas Cambien Trio eller at det er “den nye versjonen”. Selv om trioen ikke er så aktiv akkurat nå, håper jeg at vi kan spille mer – André Roligheten, Andreas og jeg har snakket om det. Men av ulike årsaker har vi ikke spilt så mye de siste årene og kvartetten er absolutt et working band jeg kan få gjort veldig mye med. Jeg tenker på det som noe annet. Om jeg skulle begynt med trioen igjen, kan dette fortsette parallelt. Men når det er sagt, er det selvfølgelig mye i kvartetten som er en fortsettelse av trioens musikk. 

Ja, jeg føler at jeg både kjenner igjen låtsignaturen, i tillegg til ditt og Andreas Wildhagens spill åpenbart.
– Absolutt. Men føler også det er mye annet og nytt i Maca Conu som jeg ikke har gjort med trioen. Det er jo et annet band, et litt annet sound. Men selv om jeg prøver å lage noe annet, er jo mye også likt. Man jobber videre hele tiden og utvikler ting, tar med ideer fra et sted til et annet og utvikler dem. Samme type ideer, men i ny drakt. 

Hva slags piano-opplevelser dro deg mot instrumentet?
– Det er et veldig stort spørsmål. Det at jeg begynte å spille piano var egentlig litt tilfeldig. Foreldrene mine ville at jeg skulle spille musikk, akkurat som mine søsken. Det første jeg ønsket var å spille trommer, men det var de ikke så gira på. Så sa jeg piano – det var kanskje fordi jeg ikke kjente til så mange andre instrumenter. Jeg sendt til pianotimer og likte det med én gang – da var jeg fem. Senere har det vært mange ting og musikkopplevelser. 

Hva da for eksempel?
– Ganske tidlig hadde jeg stort kick på klassisk musikk – symfonier og operaer, ting foreldrene mine satte på hjemme i stua. Så hadde jeg en kompis på barneskolen som var opptatt av jazz og spilte saksofon. Den første jazz-skiva var Cannonball Adderley, Know What I Mean? Da var jeg 12 år og kicka på det. Like etter fikk jeg Blue Train av John Coltrane. Den fascinasjonen har vedvart. Så var det også pop og rock-ting på siden av dette – det høres ut som jeg bare har hørt på klassisk og jazz siden jeg var fem, men det var ikke sånn, haha! 

Hva inspirerer deg nå for tiden?
– Vet du hva, jeg hører egentlig sjelden på pianomusikk.  Noe jeg har hørt mye er Chris McGregors Brotherhood of Breath. Det hørte jeg mye på da jeg lagde musikken til Maca Conu. Men det er så mye pianomusikk som er bra. 

Og om du savner pianoet i livet ditt vet jeg om en festival som er rett rundt hjørnet og som burde passe midt i blinken.
– Ja, ikke sant! Det er et vanskelig spørsmål. Jeg har jo mange favorittpianister… i Jazznytts pianosak kom det et stort sitat av meg, “piano er det kjedeligste jeg vet”… det ble kanskje tatt litt ut av kontekst, men det er morsomt også. Mange av de som spiller på festivalen er folk jeg har stor kjærlighet til. Christian Wallumrød hørte jeg for eksempel på før jeg flytta til Norge og jeg har fortsatt kick på det han lager. 

 

Ingenting gir meir meining enn Nonsense


Emmeluth’s Amoeba: Christian Balvig, Karl Bjorå, Signe Emmeluth og Ole Mofjell. Foto: presse

I dag lanseres den fabelaktige nye plata til Emmeluth’s Amoeba, med den talende tause tittelen Nonsense. Det er lanseringskonsert i Oslo i dag, via Improverk på Kafé Hærverk. Stikk innom! Plata er utgitt av Jonas Kullhammars kremlabel Moserobie, virkelig et av europas fremste selskap innen kategorien JAZZ. Klokelig er ikke hans utgivelser til spott og spe på Spotify – så let etter den på annet vis. Det er det verdt.

I sakens anledning publiserer vi her Torkjell Hovland sin forhåndsanmeldelse som står på trykk i Jazznytt-utgaven som kom i desember. Vi trenger flere lesere og støttespillere, så tegn gjerne et abonnement! Men først, les Torkjell. 

Nonsense
Emmeluth’s Amoeba
Moserobie

Alt ein skal prøve å forstå, prøve å forklare eller finne meining i. Alt det rasjonelle, det smarte og fornuftige. Og då har eg ikkje ein gong byrja å snakke om alt det fæle eller vonde. Ho er til å bli gal av, denne verda.

Somme gongar er musikkopplevinga som eit hopp i ein iskald sjø. Musikken dominerer sansane dine totalt, og du blir fri frå alt dette mølet eksistensen av og til kan vere. Den ekspressive frijazzen står i ekstrem kontrast til den paradoksalt nok uforståelege og føreseielege verda.

Då kjenner du at ingenting gir meir meining enn Nonsense. På Emmeluths Amoeba sitt tredje album, går dei dit med ein gong – ut i isbadet. Gjennom spontanitet og skrikande frie assosiasjonar, musikalsk action painting har den danske saksofonisten Signe Emmeluth blitt eit kvalitetsstempel i seg sjølv. Ho har allereie over førti krediteringar som medmusikant på discogs, men pregar kvar enn ho går med eit tydeleg bumerke. Ho har vore ei av desse som har stilt seg open for alle slags prosjekt, men også opnar nye uttrykk i musikarane ho spelar med. Eit av mange eksempel var den levande utandørskonserten med Paal Nilssen Love Circus under Sildajazz i 2023. Eg la merke til korleis desse andre tydelege stemmene i ensemblet responderte på hennar spel. Ein har for vane å snakke om saksofonistar sin tone, men med Emmeluth, så har eg lyst å tenke at ho gir faen i den. Det vil seie — tonen er det den blir gjennom kva enn innfall ho får. Og det er denne ubeskytta faenskapen som smittar.

I Emmeluths Amoeba får vi alt Emmeluth på ein gong.

Nonsense startar in the moment med «Chic Blip», som går rett i kjernen på det som gjer dette bandet så spesielt interessant. Det er rett og slett tullete komposisjonar og rammer for improvisasjonar, noko som gjer at dei fire stemmene tek uventa retningar. Vi ser dei danse og le i høgtalarane.

Ganske tidleg er det pianist Christian Balvigs harmoniseringar av melodilinjene eg legg merke til – høgst merkverdig. Han går ofte innom tonespråk som kjem frå heilt andre kantar enn frijazztradisjonar, og han kan ofte halde seg til ein idé gjennom heile låta. Andre gongar er det fingerbrekkande soloparti i tradisjon etter Cecil Taylor. Trommeslagar Ole Mofjell leitar heile vegen etter det neste og med eit nærast desperat lyttande blikk finn han ein liten gong å leike med, eller eksploderer i massiv stormspel på heile settet. 

Høgdepunkta er mange gjennom plata. I «Flickering» ligg akkordane i piano, og over flyt det små, rare lydar frå dei tre andre. På «Shaking Tail Feathers» er det riff og rytmiske motiv som byggjer grunnmuren. Etter ein lang gitarsolo landar dei saman, midt i kicket. Gitarist Karl Bjorå sine soloparti med slide er verdt ein storfilm.

Det er lydar her eg ikkje klarer å identifisere. Av og til så er det synthar, andre gongar gauling eller lokking, om vi vel å tru det er folkemusikkpåverknad her også. Men like ofte er det ein gitar, ein saksofon, eller eit piano som sveisar i hop til klangmonolittar. Noko vi finn i«Zelda», som skil seg ut i låtbunken.

Kvartetten er så fullt investert i musikken, at vi som lyttar sjølv er nøydde til å vere det på same måte. Men det vil ikkje seie at musikken treng å kallast tung. Desse komposisjonane er opne, men like fullt tydelege. Store delar av «Nonsense» er harmonisk tilgjengelege, altså spelar dei på lyttarens referansebibliotek som eit femte instrument. Ved å tørre å vere så tydeleg i ideane, så opnar det improvisasjonen friskt opp og løftar Nonsense særleg godt som album. 

Med Hans Hulbækmo si soloplate friskt i minne, så kan ein tenke om dadaismen har ei ny bølge i dei friaste jazzavdelingane. Det kan i alle fall aldri kallast pretensiøst lenger. Best oppsummert er dette i «I hear Nonsense», der dei også har leika seg i etterarbeidet. Det er fristande å ønske seg meir etterarbeid vidare – når det først er på plate, meinar eg.

Med Nonsense har Emmeluths Amoeba teke form. Det har ikkje berre blitt endå meir av alt, men det har blitt klarare. Men først og fremst er det sjeldan noko har gitt så mykje meining som å lytte til Nonsense. Er det dette som er redninga?

Torkjell Hovland

 

Varm opp til Mardi Gras med Dr. Zouffs favoritter


Hans Wagner i vante omgivelser utafor BLÅ, der han spiller bass med Frank Znort Quartet hver bidige søndag. Foto: FZQ

Dr. Zouff presenterer: Mardi Gras på Franks

Det er tydelig at kulda ikke slipp på oss riktig ennå – hva skal man si, februar er februar, selv om det føles litt ekstra grimt denne lange, overivrige og grensesprengende irriterende vinteren. Hva skal man gjøre? Musikk og mat og mennesker må være løsningen. Den 13. februar i år er det Fetetirsdag – eller Mardi Gras. Dagen før fasteperioden er en festdag mange steder i verden, ikke minst i en aldri så liten by som heter New Orleans og som det har kommet en god del vanvittig god musikk ut av gjennom årene. Kjærligheten til den kulturen er det mange som deler også her til lands, ikke minst Hans Wagner, musikkmenneske og kontrabassist i Frank Znort Quartet, som med hans egne ord er “nesten groteskt besatt av Louisiana-mat, kultur og musikk, og ønsker å dele dette med resten av Oslos befolkning”

I det daglige er Hans også medeier av den ferske Oslo-restauranten Franks, i Fredensborgveien. Nå på lørdag inviterer de til en forhåndsfeiring hvor det vil bli servert gumbo, hvor restauranten EFF EFF kommer og bidrar med østers i kjelleren og hvor det blir musikk fra musikere i band som Lady Hardanger og Frank Znort Quartet. I tillegg blir det DJ’s og overraskelser – vi ba Hans AKA Dr. Zouff om å anbefale noen låter sånn at vi kan få dette hersens vorspielet i gang. 

“Do whatcha wanna pt 2” – Rebirth Brass Band

En eksplosjon av brass og glede, du kan føle flyten i paraden.

“When I die (you better second line)” – Kermit Ruffins

Kermit Ruffins er vel kjent mest som trompetist i Preservation Hall Jazz Band, men her er han solo på en plate som høres ut som den er spilt inn med kompisene på hans egen bar «The Mother in Law Lounge» i 7th ward i New Orleans. Denne skal spilles i min begravelse!

“Meet de boys on the battlefront” – Bo Dollis, The Wild Magnolias

Bo Dollis var Big Chief i The Wild Magnolias fra 64 ́ og startet en tradisjon i krewet som holder på til den dag i dag med å spille inn plater med trad secondline musikk og krigsrop. 

“Tu Peux Cogner (Mais Tu Peux Pas Rentrer)” – Clifton Chenier

Hehe, Også kjent som «Hear you knockin, but you cant come in», men den er bedre på cajun fransk og med trekkspill.

“Turn up the zydeco” – Rockin Dopsie Jr. And the Zydeco twisters

«Turn up the Zydeco, or the Zydeco turn up on you!» Jeg synes denne låta definerer veldig vibe og attitude i musikksjangeren. Nå skal det også sies at dagens Zydeco er en mer eklektisk blanding av det tradisjonelle og med et sterkt hip hop element.

“La danse Du Mardi Gras” – Balfa Brothers

Man kan høre sumpen skinne gjennom, tenk å sitte på terrassen din en varm dag i Louisiana og drikke hjemmebrent å høre på denne. Definisjonen på Cajun Mardi Gras.

Mardi Gras-kvelden starter på Franks klokka 18.00 i morgen. 

 

Videopremiere: «Et glimt / mørket» fra ON


Marianna Sangita Røe. Foto: Marthe Amanda Vannebo/Jazznytt

Et samtaletema vi til stadighet kommer tilbake til i NTT-redaksjonen er halvnye plater. Vi hører jo mye på fersk musikk, og en god del på riktig gammel musikk, men er vi flinke nok til å plukke opp plater som kanskje er fire-fem eller ni-ti år gamle og se hvordan det går med dem? Dette perspektivet kan også være givende. Et fint sted å starte i så måte er EP’en TMI av duoen ON, som består av Marianna Sangita Angeletaki Røe og Efrén Lopéz Sánz, som vi også snakket med Marianna om da skiva kom, tilbake i det herrans år 2020. Da var den en av årets fine overraskelser, en utgivelse som så på verden fra en litt annen vinkel, med litt annen temperatur og et annet referanseunivers enn det meste annet vi hørte. Sånn føles den fremdeles. 

Grunnen til at vi nevner det nå, er at NTT denne uken er åsted for premieren på videoen til låta “Et glimt/mørket” fra denne plata. 

Hei, Marianna! Dette var et verdifullt gjenhør med en utgivelse som fortjener å plukkes frem på nytt. Men hva er årsaken til at det kommer en video av “Et glimt/mørket” nå?
– Denne videoen har egentlig eksistert i nesten to år nå, men de siste par årene har kalenderen min vært så full at jeg nesten ikke har hatt tid til å tenke. Og jeg er veldig god på å prokrastinere, så det er også det. MEN, det er egentlig også i anledning at jeg og Efrén López Sànz som er duoen ON skal spille vår første duokonsert noen gang på Riksscenen den 2. Mars. Så det passet bra som en slags oppvarming!

Låta føles som et øyeblikksbilde også, som handler om mørke og håp – ser du annerledes på teksten nå enn da du spilte den inn?
– Jeg ser på teksten som en representasjon av det jeg gikk igjennom akkurat da, som jeg tror kan være veldig gjenkjennelig for mange.. Følelsen av å være i et mørke men å vite at det finnes håp selv om det absolutt ikke kan føles sånn i det øyeblikket. Jeg har med meg mørket mitt hver dag, det er en del av meg, derfor er det fint å ha en slags huskelapp om at lyset finnes der. Selv om det er bare Et Glimt.

Hvordan kom samarbeidet med filmskaper Bjørn Ante Røe og danseren Alma Bø Getachew til?
– Bjørn Ante Røe er broren min men også en ekstremt kreativ sjel og filmfotograf. Han har studert og bodd i New York og jobbet i store produksjoner av film, reklame og musikkvideo. Han har enorm kunnskap om alt som finnes på et sett. Lys, kamera, rigg, alt! Og jeg ville lenge jobbe med han! Vi filmet videoen ila bare tre-fire timer på Scenehuset i Oslo, han var helt alene og gjorde alt selv, så uttrykket ble et slags visuelt dikt som han kaller det, med bilder og stemninger han så for seg når han hørte låta. Vi er veldig close og han kjenner meg veldig godt, det spiller også stor rolle. At han forsto teksten og budskapet.
Alma er en god venn som jeg har samarbeidet med en gang før, jeg digger henne som danser og kunstner og viløe lenge ha henne med på en video. Hun har en veldig kul og sterk presence og er også veldig god til å improvisere. Alt det vi gjør fysisk i videoen er improvisasjon. Hun speilet meg og jeg speilet henne. Vi ligner også litt på en måte, i høyden og på håret, spesielt da, så det var kult at vi på en måte var to sider av samme person.

ON er en duo med Efrén Lopéz Sánz, som senere også har vært en nøkkelspiller i Spiti/Hjem-prosjektet. Hvordan har det kunstneriske partnerskapet utvikla seg – og hva er planene fremover?
– Efrén er en enormt ressurssterk musiker med dyp kunnskap som jeg alltid blir inspirert av. Samarbeidene våre har så langt vært helt fantastisk og inspirerende. Han er grenseløs, og det er ekstremt motiverende. Han kommer til Norge nå i slutten av Februar og vi skal spille litt nedstrippa duokonserter, på Trykkeriet i Trondheim den 29. Februar og Riksscenen den 2. Mars. I tillegg skal han holde en workshop på gitarkonferansen på NMH den 1. Mars og vi skal holde en workshop sammen for elever der! Samarbeidet blomstrer og vi ser fremover!

Du er Husvarm på Riksscenen – fortell litt om planene!
– Det er en stor gave å ha fått muligheten til å lage kule konserter der! Veldig takknemlig til Riksscenen og Ane Carmen Roggen for det!

Den 2. mars skal vi ha filmvisning av Dokumentaren «Til Stede» av Johanna Seim, en veldig fin film som jeg er en del av! Så skal vi ha en samtale med Arne Berg fra Musikkreisen, som blir etterfulgt av konsert med Efrén! Den 5. April skal vi gjøre Marianna Sangitas Gjestehus, det blir en versjon av en lignende konsert jeg gjorde på «Mørkerommet» på Rosendal Café i Trondheim. Det vil være matservering (gresk mat laget av meg og venner) på bord og musikerne skal sitte rundt et bord midt i rommet, og jeg skal spille i duo og trioformat med forskjellige kule musikere ila kvelden. Det er et forsøk på å bringe litt av essensen av hvordan musikken er i Hellas, musikerne spiller i sosiale rom der folk spiser, drikker, synger med, danser. Det varer minimum i tre timer vanligvis da, men her blir en litt komprimert versjon 😉

Musikerne er: Johanna Seim (hardingfele, vokal), Nawar Alnaddaf (oud, vocal), Mariam Kirollos (vokal), Suntharamoorty Kanedan (miruthangam), Tejaswinee Kelkar (harmonium&vokal), Oluf Dimitri Røe (fele, vokal), Bjørn Ante Røe (gitar,vokal)Den siste konserten jeg skal gjøre som Husvarm Artist blir verket mitt Spiti/Hjem med Trondheim Jazzorkester under Oslo World i oktober/november.

 

Midt i sirkelen

Harald Bergersen og Staffan William-Olsson under jubileumsjammen når Oslo Jazz Circle feiret 75 år denne uken. Foto: Francesco Saggio.

Det tar dessverre litt for lang tid mellom hver gang jeg klarer å dukke opp på Oslo Jazz Circle, som avholder sine møter – innsiktsfulle foredrag og samtaler, swingende konserter – på Nasjonal Jazzscene. Det er lærerikt, trivelig og alt dette her, dessuten er det gøy å være sammen med likesinnede, og lov å håpe at flere av den yngre garde også melder seg. Man kunne tydelig høre lyden av det voksne publikumets brodder mot jazzklubbgulv – en pregnant lyd. Men det er viktig å klare å holde seg på beina, så klart.

Denne uka var det markering av klubbens 75-årsjubileum, som også er gjenstand for en bokutgivelse redigert av Bjørn StendahlSverre Lunde og Harald Opheim. Jazz i Sentrum er tittelen, utgitt av Norsk Musikkforlag.

Der føres det så nøyaktig som mulig oversikt over medlemmer og styrer og aktiviteter i årenes løp, og mange morsomme sitater fra protokoller og referater. Det har ofte vært dårlige tider, men ingen grunn til å gi seg av den grunn. Spesielt artig er det å lese om de første årene fra 1949 og fremover. Det medfølger også utdrag fra en av mine favorittforfattere Olav Angell – forøvrig tidligere redaktør av Jazznytt og Vinduet – nærmere bestemt fra en av bøkene i hans fantastiske Oslo-trilogi – Oslo i demring fra 2022. «Byens mest eksklusive klubb» var veldig viktig og karakterdannende for Olav, som aldri glemte den tiden der.

Dette ble som kjent den siste utgivelsen Stendahl fikk sendt fra seg. Det var en minnested for ham også, med taler fra blant andre Jazzforum-Gry og poesi-Jan Erik. Det var ekstra trist at medlemmet Jan Evensmo (84), som i årevis har bidratt med mye arbeid og positiv medvirkning, også gikk bort, bare noen dager før arrangementet.

Mer hyggelig var det å se min gamle bardun Sverre Lunde bli TV-intervjuet, av intet mindre enn Kveldsnytt på NRK. Når var det sist Krinken lagde reportasje fra noe jazz? Mer av det!

Da er vi direkte inne med Sverre Lunde fra OJC. Foto: Francesco Saggio

Helle Brunvoll og hennes kvartet underholdt med behagelig vokaljazz, men vi trengte også litt futt – og det kom med den veldig ålreite jammen til slutt, som det var umulig å stikke fra. Øyvind BrækkeStaffan W-Olsson og Sebastian Haugen var blant dem, og Majken Christiansen spratt opp på scenen midtveis i en låt og utfordret Georg Reiss på klarinetten til en duell. Det var ekstra stas å se den veldig fine pianisten, den skjulte legenden Roy Hellvin (80) kose seg bak stedets flygel i et par låter. Men han måtte se seg slått i aldersdepartementet av den strøkne barytonsaksofonisten Harald Bergersen, for han er 86, han. Det var ikke spesielt merkbart gitt, der var det full fres, og han hoppet greit ned fra scenen og bar sin store instrumentkoffert som det var en totebag med én LP inni.

Rart å tenke på at da sørker’n først ble startet handlet det om fersk og aktuell musikk. Plater var vanskelig å få tak i her til lands, og informasjon og kunnskap var like sjelden. Man trengte å få vite om hva som skjedde! Mens det i dag gjerne handler om den samme tiden, bare sett i ettertid. Neste session har den fine og megetsigende tittel «Art Blakey’s beskjed», ledet av ungsauen Torstein Ellingsen tirsdag den 5 mars – dra dit og bli medlemmer!


Musikkens skrift


Foto: Audun Vinger

Vi var på en helt glimrende og ganske godt besøkt gardin-gig på Victoria torsdag (beste konsertdagen?) med det finske bandet Mikko Innanen Autonomus. Det var første gang, men det blir uansett ikke siste – for det var herlig og egenartet, avansert og morsomt, alvorlig og sammensatt. Filmatisk til tider, seriøs samtidsmusikkjazz som før du visste ordet av det kunne ramle over i noe ølkrusskummende walking

Martin Myhre Olsen satt alene på første rad og fulgte nøye med, i det hele tatt var det et godt publikum, som til overmål klarte å få klappe inn steike bra ekstranummer, en stund etter siste låt selv om Innanen egentlig bare gikk ut på scenen for å samle inn notene sine (mer om dem om noen linjer).


Foto: Audun Vinger

Ved siden av Innanen på sopranino og altsax, fant vi Antti Lötjönen på kontrabass, danske Peter Bruun på trommer og «vår egen» Håvard Wiik på piano. Så herlig å høre sistnevnte, som alltid, men også forfriskende å høre hans vidunderligheter på klaveret i en ny setting. Skjønt ny, de har spilt 30 eller var det 50 konserter som denne besetningen om jeg ikke misforsto.

Heldigvis kan man med litt arbeid spore opp den herlige LPen fra i fjor som heter Hietsu, den fant vi på et bord med en liten iZettle liggende ved siden av, vi lever i et tilitssamfunn heldigvis. Eventuelt kan man få tak i den via Bandcamp her. Bandet er utvidet med tre strykere og en kontrabassgitar på denne plata. 

Men en annen ting som gjorde dette til en minnerik aften, var å kunne studere Innanens sinnrike notesystem, satt i det man gjerne kan kalle narrative linjer, nesten spennende å følge med på som det er å lytte til musikken. Selvfølgelig falt vi for låta som var et tonesatt Holmenkollen, og vi hadde en kort diskusjon om hoppsportens fortid og fremtid med ham etter konserten.


Foto: Audun Vinger


Foto: Audun Vinger

Disse tegningene og notearkene ville gjort seg meget godt på galleriveggen, kanskje noe å tenke på til neste gang de kommer på besøk. Eventuelt en liten bok. Eivind Buene skrev en gang et essay for meg i litteraturtidsskriftet Vinduet om hvordan det var å skrive og lese musikk på arket. Med Innanens skriblerier ville han fått seg en artig kveld.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyheter

Jazzintro-duell på Stavanger Jazzforum

Andre runde av Jazzintro 2024 går av stabelen på Stavanger Jazzforum torsdag 29. februar. Da spiller det to bandene Lightning Trio og tuvahalseband om finaleplass på Moldejazz der Årets unge jazzmusikere 2024 skal kåres.

Meld deg på vårt nyhetsbrev