Nyheter

NTTs rolige søndagsnummer

Megaslipp fra OJKOS, minneord om Lillebjørn Nilsen, Mahlers niende med unge studenter og et overrumplende platefunn med Magnolia Jazzband.

God søndag og velkommen til Now’s The Time, denne gangen ute på et litt uortodokst tidspunkt. Vi er nok tilbake på vår vante plass ved helgens inngang neste uke, men det skader vel saktens ikke med litt søndagslesestoff heller? Vi har i hvert fall sanket noen inntrykk fra uken som er gått – og det er som vanlig en god del å se frem til.

1. Det er vanskelig å vite hvor man skal starte om man skal forsøke å oppsummere hva Bugge Wesseltoft, som fylte 60 år denne uka, betyr og har betydd for musikklivet her til lands. “Høyt og lavt” føles som noe mer enn en velbrukt floskel i dette tilfellet – på den ene siden har du den lange rekken av oppsiktsvekkende suksesser han har vært med på, fra deltagelsen på albumklassikere som Sagn og I Took up the Runes, nujazz-eventyret New Conception of Jazz som også har fungert som et særegent talentutklekkeri, juleplateklassikeren It’s Snowing on my piano og helt frem til den svorske pianotrioen Rymden, som har etablert seg som en virkelig stor europeisk jazz-act de siste ti årene. Så har du plateselskapet Jazzland sammen med Sten Nilsen, et selskap som var med på å definere både elektronisk og akustisk norsk jazz på 90/00-tallet, og som vært med på å sette nye standarder – blant annet gjennom det viktige, musikalsk grenseløse labelet OK World i tillegg til Punkt Editions og en rekke store (jazz)artister som Maria Kannegaard, Harald Lassen, Knut Reiersrud og Lilja. Den listen kunne vært mange ganger så lang – vi lever i en tid hvor flere viktige selskaper, både her til lands og i det store utland, varsler nedtrapping av aktiviteten. I fjor kom for eksempel nyhetene om at både Rune Grammofon og Grappa (herunder medregnet Hubro +++) dro i bremsen. Jazzland er nok ikke inni en kommersiell gullalder de heller, men de fyller rollen som bredt norsk jazzselskap – med dyp katalog og produktive artister – med stil.

Men ok, dette er toppen av CV’en – minst like viktig er hvem Bugge er på bakkenivå. En utrolig lite hemmelig musikalsk storhet som hele veien har åpnet dører for musikere i alle aldre, med norsk og annen landbakgrunn. Særlig det siste har vært uvurderlig i et norsk musikkliv som stadig kan bli bedre på å la samspillet strekke seg over språkgrenser. Å se Bugge Wesseltoft plire mot medmusikerne sine bak et orgel, et flygel, et el-piano eller en synth, er å se en musiker som virkelig dyrker konsertøyeblikket, samme hva settingen er – fra jam-sessions med nye musikkvenner til legendesamarbeid i fullsatte konserthus. Og det er naturligvis slik det bør fungere, kanskje det er nettopp derfor musikken hans har nådd så langt ut som den har. En ujålete tro på arbeidet, på å spille atter nye konserter og turneer, samme hvor mange eller hvem man spiller for eller med. Det er en holdning som rett og slett gir håp og inspirasjon – det er bare å holde på, så kommer det nye suksesser, og nye ekstatiske konsertøyeblikk tidsnok. I kveld er det feiring på Cosmopolite når The Organ Club inntar scenen, med en rekke gode medmusikanter – Beady Belle, Ibou Cissokho, Sidiki Camara, Shannon Mowday, Oddrun Lilja, Knut Reiersrud, Anders Engen, Audun Erlien, Taro Cooper, Maria Lotus, Bafana Nhlapo, Charles Mena og David Wallumrød. Et mikrokosmos i seg selv, et godt tverrsnitt av norsk musikkliv – og av virket til en av de fineste musikerne vi har. Gratulerer med dagen!  

2. Mette Rasmussens Trio North, med Ingebrigt Håker Flaten på bass og Veslemøy Narvesen på trommer, skal på sørlandsturné denne uken. I kveld spiller de i Flekkefjord, i morgen blir det scandal in Mandal, så står Arendal for tur på tirsdag, så spiller de i Kristiansand på onsdag, så er det Skien på torsdag og Bø på fredag, hvor de spiller sammen med Gurls og Trondheim Jazzorkester. Det koker noe voldsomt av Trio North når de er på sitt fyrrigste, skronkig frijazz med en viss rock–apell, det er også en og annen fin låt i miksen i tillegg til sterke groovy øyeblikk. Anbefales varmt. 

3. Lillebjørn Nilsen er gått ut av tiden. Hot Club de Norvège spiller på Herr Nilsen på onsdag.  

4. Kryssover Jazzfest Moss – flott navn på en ennå ung festival som denne gangen stiller med blant annet Gurls & TJO, Andreas Ulvo, Solveig Slettahjell og Prima Vista Social Club på programmet. Den starter på torsdag og varer i noen dager — en bra ting å støtte opp om for mossefolket mens dere venter på flere programslipp for årets Lyse Netter-festival! 

5. Liv Andrea Hauge Trio har endelig sluppet sitt debutalbum på Hubro. De spiller slippfest på Kampenjazz om noen timer. Jeg gleder meg! 

https://www.youtube.com/watch?v=dvY-unbub4s

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.  

 

Her er et stykke snart nitti år gammel musikalsk mystikk, Django Reinhardts “Bolero”. 

 

Seksdobbelt singleslipp fra OJKOS

OJKOS fotografert i et rolig øyeblikk av Jonathan Vivaas Kise

Jeg visste ikke helt hva det skulle bli til da Østnorsk Jazzsenter opprettet det store orkesteret OJKOS på slutten av forrige tiår. Et slags Trondheim Jazzorkester light for folk fra NMH? Et hjem og et eget samfunn som i oikos? Men dette er blitt et lite eventyr, ikke bare fordi det har latt unge musikere få utvikle seg sammen, men fordi alle har vært «nødt» til å bidra som komponister for orkesteret og derigjennom vokst ytterligere. Mye flott musikk er det blitt også, med en rekke utgivelser og flere på gang, selv om jeg ikke alltid er flink nok til å møte opp på onsdagskonsertene deres på Nasjonal. Atter et nyttårsforsett!

De et utskiftinger på gang i OJKOS, men det er lite å bekymre seg over med tanke på det jevnt høye nivået på norske jazzstudenter.

Det er gjerne store verk og konserter medlemmene skal komponere, men det funker da med en og annen låt også? Det virker logisk, og det er ekstra interessant å lytte til orkesteret, når de nå utgir seks singler på én gang fra forskjellige skrivere. Gøyalt å høre på sammen er det også. Camilla Hole, Magnus Murphy Joelson, Arne Martin Nybø, Alexander Hoholm, Sigrid Aftret og Lyder Øvreås Røed bidrar med sine egne verdier til fellesskapet, og man hører likheter og forskjeller på dem på en fascinerende måte. Begynn med to av dem: «Dalende Farger og Gjenklang» fra Aftret har dette fiffig arrangerte som får ut mye av de forskjellige medlemmene i et storband, mens Øvreås Røed skaper et mer intimt stemningsrom i den sjelfulle og sofistikerte poplåten «Get Back To Me» – med karakteristisk personlig tilstedeværelse fra gjestevokalist Sofie Tollefsbøl. Ojkos – et hjem for oss, et hjem for deg?

 

 

I plateposen

Det var gøy og hjertevarmende å se trombonist Kristoffer Kompens bestillingsverk Upstream på Victorias sesongåpning for noen uker siden – et verk som ham og bandet etter hvert også skal reise med. Litt anstrengt til tider, Kompen la ikke skjul på at dette var en annerledes oppgave enn hva han var vant med, han pleide skrive materiale når han hadde lyst og hadde ideer, ikke når han skulle og måtte. Så han gikk til oppgaven med skumle forventninger. «Tenk på å lage flere gode låta, ikke et vanskelig verk», hadde tidligere boss Jan Ole Otnæs sagt til ham på forhånd, sikkert klok av skade med mange høyreiste prosjekter de siste tiårene. Men Kompen prøvde likevel, han, et verk i fire deler som viste en komponist med store ambisjoner og et annet tonespråk enn hva enkelte er vant med fra ham (selv om spøkelset av «Caravan» kunne skjelnes på de underligste steder). Men poenget var at det var gøy å se mange musikerfjes i salen som ikke nødvendigvis løper ned dørene der ukentlig når det er Ingrid Laubrock eller Kris Davis-konserter der inne. Folk som Jens Fossum, Torstein Ellingsen og ikke minst, ivrig diggende og støttende på første rad: Morten Gunnar Larsen. Les forøvrig gjerne blogghalvdel Roshauws glimrende featuresak om de to sistnevntes ungdommelige turer til New Orleans i den nyeste utgaven av Jazznytt.

Dagen etter konserten plukket jeg også opp en morsom LP på en av mine svært mange blafreturer til bruktbutikker for bøker og plater, med et deilig, nesten dystert sort/hvittfoto av Domkirken i Molde på omslaget. Dette var et opptak av en legendarisk konsert der i 1981 med Lillian Boutté som gjest med nettopp Morten Gunnar Larsen og resten av Magnolia Jazzband. Hans liner notes på baksiden er inspirerende, det er også festivalgrunder Kikkan Sættems kommentar om ikke bare hvor bra den konserten var, men hvor viktig, kanskje det viktigste, i Moldejazz sin historie var at de fikk lov til å fremføre slik lystig og syndig musikk i kirken siden Ruth Reese og komp på kassett i 1972 – og hva det betød for festivalens anseelse blant de bedre borgerne i byen. Musikken på plata er utrolig bra og swingende, noen ganger underholdende men med stor mening og innlevelse – og en dose alvor også. Det er kamp i musikken, og selvfølgelig også Gud. Verdt å høre på om dere finner den (finnes også i strømming merkelig nok).

Men så for andre gang til poenget: min glede ble stor da jeg oppdaget bleknede signaturer fra hele bandet på baksiden. Bonsak Schieldrop hadde endog tegnet et lite trommesett! Men stor ble overraskelsen da jeg så den umiskjennelige signaturen og tegnede kontrabassen til min svigerfar Kristian Ystehede, som gikk bort i 2005. Illustratør og bokdesigner, og på siden av det bassist i diverse tradjazzband, for eksempel Aspheim Oldtimers. Men med Magnolia? Her har han rett og slett måttet være vikar på en konsert, og fått være med på signeringsrunden etterpå. Det var sikkert ikke veldig mange plater som ble signert, men den ene falt da også helt selvfølgelig ned i akkurat mine hender denne dagen. Musikk med inspirasjon og mening!

 

Gi ungdommen Mahler

Mahlers niende med NMHs symfoniorkester og studenter fra Baratt Due Musikkinstitutt. Foto: Marianne Hahn Stenberg

Det er ikke bare jazz og omegn som har rike vekstvilkår i landet og i hovedstaden. Orkestermusikk og forskjellige former for det man kanskje egentlig ikke burde kalle klassisk musikk, er vel så rikt. Store konserter og mer intime tilstelninger, også her med et ønske om å utfordre den etablerte konsertsettingen – slik norske jazzere har gjort en stund nå.

Det var mitt eneste nyttårsforsett for 2024 å gå på adskillig flere konserter innenfor disse musikalske sensibilitetene (ok, i tillegg til å gjøre ferdig to tre viktige oppgaver som henger tungt over min eksistens).

Så langt i år har det kun vært to, i går så jeg Arktisk Filharmoni i Bødø. Sist søndag var jeg en tur i Filharmonien, det vil si mer korrekt: jeg var i Oslo Konserthus for å se Norges Musikkhøgskoles symfoniorkester og studenter fra Baratt Due Musikkinstitutt fremføre Gustav Mahlers niende symfoni. 

På plass med flott program. Foto: Audun Vinger

Siden tidspunktet var fint (kl. 18) og jeg er under påvirkning av et betydelig Mahler-kick om dagen, var dette en no-brainer. Faste lesere av remsa vet at jeg blant mye annet er opptatt av unge musikere mens de fortsatt er i støpeskjeen, som det vel kalles. Egentlig også veldig tidlig i utdanningsløpet. Det er lite jeg setter mer pris på enn å se og høre Sund-elever, ungdomsstorband, rockeverksted og så videre. En av fjorårets virkelige kick var å se alle førsteklassinger på musikklinjene i de videregående skolene i Oslo fremføre Silk Sonics moderne funkmesterverk av et debutalbum i sin helhet, i den særdeles flotte storsalen i Filadelfia-kirken (håper på flere spennende gigs der fremover).

Men det er sannelig stort å se våre fremtidige orkestermusikere i en slik staselig setting i et av de fineste konsertstedene i byen. Før det egentlig er snakk om Mestermusikeren, Eneren, Utenlandssatsningen, Geniet og Innovasjonseksporten, Sponsorambassadøren og så videre. Bare pur unge mennesker som riktignok utvilsomt er usedvanlig dyktige, men også mer ivrige og selv-røpende enn de vil være når de er «ferdige» musikere. Ansiktene er så fascinerende, de ser ut som en blanding av vidunderbarn, nerds, ungdomspolitikere, og kunstmodeller. Eventuelt helt vanlige gutter og jenter.

De sitter ytterst på stolsetet der de spiller, energiske, nervøse, begeistrede. Hektisk, nesten litt forsinket blading i notene, rødme i kinnene over situasjonen, samspillet og kanskje også egne prestasjoner. En av de som bestyrer rytmeinstrumentene bakerst tar seg selv i å gjøre en diggende gest med hånda under et godt parti, mens han ikke spiller selv.

Det er gøy å studere ansiktene deres, prøve å ane hva slags karakterer de er og hvordan de kommer til å utvikle seg i fremtiden. Kommer hun gode cellisten der til å bryte med tradisjonen og gå for improvisasjonsmusikken, slik Tanja Orning gjorde? Er hun blitt heiet frem av overambisiøse og rike foreldre fra Billingstad, eller har hun foretatt en heroisk klassereise fra Hadeland? Har hun Tiktok-bruker? Leser hun skjønnlitteratur og er i kontakt med historiens kraftlinjer? Nysgjerrig på Industri og Næringspartiet?

Slike tanker er det gøy å leke med samtidig som man nyter den friske, delvis uferdige men fortsatt imponerende musiseringen.

Det er heller ikke til å komme unna at det er dypt rørende, som å se på sine egne barn nesten, i tillegg til at man får et, i alle fall akkurat nå, svimlende håp for fremtiden – kanskje menneskeheten kan overleve likevel? Å se dyktige musikkstudenter er for meg som å få livet i gave en stakket stund. Er ikke det ålreit da?

Å være i Konserthuset er alltid en glede, til og med herretoalettet er en opptur med sin snodige arkitektur og massive symfoni av stråler i sirkel når det er fullt der inne. Nordheims rislende ringling over anlegget i foajeen når det begynner å nærme seg konsert er lyden av forventning for meg.

Litt ekstra stemning i dag siden det er mange foreldre, familiemedlemmer, venner og medstudenter i salen – forventningsfulle smil,  jubelen står i taket, det er dessuten litt mer støy under konserten enn vanlig, den karakteristiske lyden av iPhone som treffer bakken fra lommehøyde kommer hyppig. Noen av vennene og studentene ser til forveksling ganske lik ut som de mer bohemske, Lillehammer ’94 style-aktige jazzerne vi kjenner til. Noen av dem har med seg plastglass med øl inn også, det er godt å se. Kjente voksne fjes fra musikkens verden er også der, professorer, en og annen profilert jazzmusiker – og en herlig nutty professor-aktig fyr som enten liker musikken veldig godt eller er frustrert over tolkningen deres, det er vanskelig å avgjøre hva den intense mimikken hans betyr, men jeg liker den.

De fire satsene, en rolig, to raske og en rolig til slutt – som et perfekt oppbygd DJ-set egentlig, fremføres på imponerende vis av orkesteret, om enn litt vel pent og pyntelig, det er som om dødsbevisstheten og verdenssmerten ennå ikke har inntatt kroppene på scenen. Det store livsdramaet uteblir. Men det bitende skjønne ved musikken formidler de videre.

Det eneste dumme denne kvelden er en publikummer som av uklare grunner bestemmer seg for å reise seg og gå ut, slik at mange må reise seg langs radene, akkurat idet den rolige, dramatiske og dypt gripende siste den av fjerde sats tar til. Toner der vi kan fornemme Mahlers skapende vibrasjoner preget av tanker om den unge datterens død, om sin egen kommende død,  og også musikk i endring, som et ekko fra fremtidens, den nye tidens musikk. Dette er også øyeblikket i konserten, det avgjørende, der vi også kan merke et ekstra alvor fra musikerne selv. Det handler ikke lenger om musikalsk dyktighet men om seriøs, eksistensbevisst tilstedeværelse i nuet. Det er rystende! 

 

Foto: Marianne Hahn Stenberg

 

Lillebjørn Nilsen (1950-2024)

Lillebjørn Nilsen døde forrige lørdag. Han har betydd mye. Vi vil sikkert besøke både musikken og innflytelsen hans i fremtidige remser. Her og nå trykker vi et minneord blogghalvdel Filip skrev mandag denne uken, som er en slags remiks av dette essayet om Bysommer. Takk for musikken! 

Det finnes vakre låter i Lillebjørns katalog som ikke nevner en eneste gateadresse. “Langt langt borte” fra “Hilsen Nilsen” kan være et hvilket som helst sted i verden med togforbindelse – den sørgmodige sangen handler om avstander som starter i det nære, over kjøkkenbordet, når du merker at blikket til en du er glad i plutselig har endret seg, før den strekker seg over større avstander, tiår, landegrenser, til dere forsvinner fra synsranden til hverandre og plutselig er et helt annet sted. “Langt, langt borte / likevel så nær / nesten som om du var her.”

Samtidig er han på sitt mest universelle når han virkelig dykker ned i det spesifikke, og bruker gateadresser og plasser som lodd på fiskesnøret. Aleksander Kiellands Plass, Herregårdskroa, Harald Hårdrådes Plass. I og for seg Lavik også.

Jeg har ikke noe godt svar på hvorfor det kan være viktig å oppleve dikt eller sangtekster som handler om steder du kjenner til godt – rent bortsett fra at det åpenbart er det. Kanskje er det en følelse av å bli sett i alt det store, eller kanskje det er et behov for å se de nære omgivelsene sine med andre øyne. Kanskje er det slik man lærer at absolutt all diktning og kunst er laget et eller annet sted. Selv om den føles aldri så universell, finnes det jo alltid et jordsmonn den springer ut fra, dufter, miljøer, lyder, instrumenter, spillemåter, en viss type folk. Og siden alt vi ender opp med å kalle allmengyldig kommer fra et eller annet sted på kloden, lærer vi kanskje at det finnes noen korn av alt det andre i verden, akkurat der du er, når vi støter på vakker kunst som tar utgangspunkt i våre egne omgivelser, selv på Majorstua. Ja, selv på Hasle.

En god venn av meg beskrev hvordan dette fungerer i “Tanta til Beate” en gang. “Den “handler” om en nesten navngitt gammel dame som bor på en nesten navngitt gate i Gamlebyen i Oslo (hun går via Schweigaards gate på vei til Harald Hårdrådes plass), med en navngitt ex som hun ferierte med på en navngitt feriested. Hun digger jazz, spesifikt stringswing og da særlig Django Reinhardt. Hun siteres direkte. Tekster blir ikke stort mer spesifikke enn denne, men den handler jo åpenbart ikke om noe av det jeg nettopp remsa opp. Den handler om nostalgi, tapt ungdom, alderdom og døden, og et samlet Norge forstår dette uten å ha blitt fortalt det.”

Det er en forholdsvis kjent sak at denne låta faktisk også har funnet veien tilbake til Paris – men jeg måtte allikevel sperre opp øynene da jeg for noen år siden intervjuet Jon Larsen om hvordan Hot Club de Norvège fikk sitt definitive gjennombrudd da de samarbeidet med Lillebjørn. Han beskrev hvordan det gjennombruddet var med på å skape medvind for både bandet og deres Djangofestival, som igjen var en vesentlig energiinnsprøytning til denne musikken over hele kontinentet og forbi – plateinnspillinger, festivaler i en rekke byer, en evigvarende revival. Kanskje det smøres litt tjukt på, men ikke så mye – betydningen av miljøet rundt Hot Club og Djangofestivalen som den første i sitt slag er utvilsom, og betydningen av “Tanta til Beate” lige så.  Og summen av dette er jo at låta om en gammel ensom dame som savnet sin ungdoms musikk inneholdt små sommerfuglvingeslag, lette rapp over kassegitarene, som var med på å skape nye vinder for musikken hun var glad i.

Motsetningsforholdet mellom Oslo og resten av Norge var tilsynelatende en liten stein i Lillebjørns sko, som han vendte tilbake i intervjuer og lignende, gjennom hele karrieren. I et intervju jeg så på TV en gang nevnte han, litt matt, at også Ivar Aasen endte opp i Oslo og arbeidet her i en rekke år. Hvilket er en litt pussig måte å forsøke å si *et eller annet* om hvordan Oslo også inneholder resten av Norge på. Men kanskje det gir mening fra mannen som tok med seg både hardingfele og stev, i tillegg til gateadresser fra Gamlebyen, inn i Gitarkameratenes univers. Ja, Lillebjørn har en kjærlighet til Oslo som man godt kan kalle bypatriotisme, men det er en kjærlighet som handler om at han virkelig mener at byen rommer mye. En by hvor koret i Beethovens niende plutselig bryter ut i gågata.

Lillebjørns musikk gjør Oslo til et sted for slike vekselvirkninger, mellom det store utland og den lille byen. Selv om han også kunne gjøre narr av norske artister som valgte seg engelsk som arbeidsspråk, var nysgjerrigheten utover landegrensene en rød tråd gjennom virket, for eksempel i måten han forholdt seg til internasjonale storheter som Pete Seeger og Bert Jansch på og brakte deres nyvinninger til norsk visekultur – eller hør bare på måten han og Steinar Ofsdal tok med seg den norske folkemusikken til USA på den bemerkelsesverdige plata “Live at Sioux Falls”. Du kan også høre det på hyperlokale “Oslo 3”, hvor internasjonale låter av Victor Jara og Phil Ochs får norsk språkdrakt side om side med “Om Min Sorg Så Vil Eg Kveda”, som i sin tur akkompagneres av sitar og tablas signert Nazir Ahmed.

Lillebjørn gav ut sin siste soloplate med ny musikk med «Nære Nilsen» i 1993. Det var hans første på fem år, den bugner fremdeles av overskudd, av den særegne nilsenske blandingen av tradisjon, humoristiske sleivspark og tunge hjerteslag, vakkert illustrert av musikere som Paolo Vinaccia, Terje Venaas og Geir Sundstøl i tillegg til distinkt kor fra Shari Gerber Nilsen, dæven så viktig hun er for soundet hans på plate, men også fra Gitarkameratene og Lars Lillo-Stenberg, som også er med og skriver litt musikk her. Det føles nesten som et slags vaktskifte, sett i ettertid.

Og ettertid er det blitt en god del av, det er over tretti år siden “Nære Nilsen” nå. Mye som fantes i treognitti finnes rett og slett ikke lenger. Det er vanskelig å sno seg rundt vemodet i at det ikke kom flere plater. Ikke minst siden det hadde vært fascinerende å høre akkurat Lillebjørns blikk på utviklingen Oslo har hatt siden den gang – både nyrik og mangfoldig, blankpusset, blærete, nye fasader som speiler seg i en sørgelig, tom fjord (skjønt, den inneholder fremdeles kald makrell). Hva mente han om alt det? Finnes det en “Aleksander Kiellands Plass (redux)” i et alternativt univers? En oppfølger til «Troll!»?

Men kanskje fraværet av nyskrevet materiale viste slitestyrken i det som allerede er der enda tydeligere. Tekstlinjen “»Og det er synd at denna by’n, den æ’kke hva den engang var!» trenger liksom ikke skrives to ganger. Det handler naturligvis også om måten man satte på “God natt, Oslo” en sommerkveld i 2011 eller sang “Barn av Regnbuen” året etter, eller opplevelsen av å høre på “Bysommer” sommeren 2020, og merke at den smakte litt ekstra, som om noen hadde lagt en ny sitronskive oppi glasset.

Jeg liker tanken på at musikken hans fremdeles rommer virkeligheten vi lever i nå. Han fikk jo på mange måter rett om låtskriving på norsk, gjorde han ikke? Nysgjerrigheten rundt norsk tradisjonsmusikk, og måten det gikk hånd i hånd med utenlandske impulser, som string swing og engelsk og amerikansk folk, står seg naturligvis også – noen av ingrediensene har endret seg, men dette føles virkelig som luften jeg puster i som musikkmenneske – enten adressen er Gamlebyen, Oslo, Norge eller Verden. Etter hvert vil sikkert Oslo gi Lillebjørn Nilsen sin egen adresse også, en plass eller gatestubb et sted. Det skulle i så fall bare mangle, selv om det kanskje også er smør på flesk – det holder jo lenge å beholde de gamle navnene, så tror jeg Lillebjørn Nilsens musikk vil fortsette å  dukke opp når livet er på sitt ømmeste og byen på sitt vakreste, et plutselig crescendo i gågata.

***

Av Audun Vinger og Filip Roshauw

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Jazzparagrafen lever!

Zakarias Meyer Øverli tolker Steve Grossman og JazzArkivets eksistens var truet etter at Stavangers jazzparagraf ble foreslått fjernet. La jazzlørdagen leve, sier nå vi!

Nyhet

Nattjazz-suksess og ny pengegave

Nattjazz melder om publikumssuksess på årets festival. En ny og sjenerøs gave fra Trond Mohn sikrer også overskudd i regnskapet, forteller festivalen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev