NTT: Sett på Macan!

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige musikkavis i digital helgeremseform. Det ble lørdag denne gangen, vi håper det går greit – det er fremdeles konserter å gå på: 

1. Bodø Jazz Open setter i gang i dag, festivalen har et fint program med artister som Silje Nergaard & Jan Gunnar Hoff, Marius Neset Quintet, Jaga Jazzist og Nordnorsk Jazzensemble feat. Arve Henriksen. Som mange sikkert har fått med seg, er Bodø europeisk kulturhovedstad i 2024, og under åpningen den 3. februar fremfører pianistene Liv Andrea Hauge og Joakim Rainer – to ganske forskjellige og unge musikere vi har hatt stor glede av hver på sitt hold de siste årene – bestillingsverker med Arktisk Filharmoni. Les mer om programmet her.  

2. When I Return er et nytt band ledet av saksofonist Brede Sørum og trombonist Jørgen Bjelkerud – og som har med seg glimrende musikere i Ola Lømo Ellingsen på trompet, Åsne Fossmark på tenorsaksofon, Sondre Moshagen på piano, Kertu Aer på bass og Steinar Heide Bø på trommer. I skrivende stund spiller de på Lille Andevinge i Arendal – og i morgen er de innom Kampenjazz på Grønland i Oslo. Stikkord er den etter hvert mye omtalte inspirasjonen fra den unge New York-scenen – personlig er jeg svært spent på dette bandet!

3. Klokka er snart fire og på Herr Nilsen i Oslo spiller Knerten Kamfjord Kvartett! Olaf Kamfjord på bass, Hermund Nygård på trommer, Tore Johansen på trompet og Lars Andreas Aspesæter på piano. Det kommer til å swinge.

4. Alabaster DePlume er en outlier i International Anthem-katalogen, med sin blanding av saksofonspill og positiv poesi, litt selvhjelp-aktig og med en x-faktor som både fascinerer og irriterer – rett og slett en ny, omdiskutert jazz-act! Når han kommer til Munch den kommende onsdagen er det en dobbelkonsert med lydkunstner Sofie Birch, kjent for sine ambient-utgivelser, konserter, animasjonsfilmer og kunstinstallasjoner. Det er en kveld å bli nysgjerrig på. 

 

5. Drit i Makta – se heller Matka! Det kvenske musikkeventyret for barn og voksne er produsert av Nordnorsk Jazzsenter som en del av deres 25-årsfeiring og det er basert på kvensk mytologi. På scenen opplever vi Alexander Aarøen på tangenter, Ivar Beddari på fortelling og sang, Frida Lydia Hansen på sang, Mariann Torset på Marja-Liisa (orgel) og fløyter, Svein Schultz på bass og Martin Lien på perkusjon og trommer. Det blir fremført på Hålogaland teater på mandag som en del av Nordlysfestivalen i Tromsø, som har mye forskjellig kult på programmet i år. Stian Carstensen skal vel nesten ha en slags residency, med alt fra orkesterkonsert til live prat med Egon Holstad – det blir garantert ganske ellevilt. Så har vi for eksempel Sex Magick Wizards, med saksofonist Sigrid Aftret, bassist Henrik Sandstad Dalen, trommeslager Ingvald André Vassbø og gitarist Viktor Bomstad, er også innom. Jazzrock med frie tøyler – hvem liker nå ikke det?

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.   

Her er Randy Westons “African Cookbook” fra skiva African Rhythms. Det er Art Taylor og Henri Texier på trummor och bas. Ordet “episk” kastes mye rundt på alt som er fett og storslagent. Men dette tror jeg faktisk er episk pianotriojazz. 

Om musikkgleden i Jonas Cambiens musikk

Jonas Cambien – Maca Conu – Ute nå på Clean Feed

Helt fra NTTs spede begynnelse har vi vært nokså usjenerte fans av Jonas Cambien Trio. Bandet, som besto av Jonas Cambien på tangenter (og noen ganger en sopransaksofon, mener vi å huske), André Roligheten på treblås og Andreas Wildhagen på trommer føltes som en perfekt liten unit – tre på mange måter ganske forskjellige instrumentalister som møttes i Cambiens låter. Og hvilke låter! Skeive, humoristiske, noen ganger med en nesten amatøraktig klossethet (et eller annet sted finnes det demo-versjoner hvor Cambien har spilt alle instrumentene selv, og som de to andre har vært nødt til å etterape – dét albumet håper jeg ser dagens lys en gang). Jeg har noen ganger beskrevet dem som å løfte dekselet av en maskin, slik at man kan titte inn på tannhjulene og fjærmekanismene som får det hele til å bevege seg. Noen ganger får du lov til å se det gå på tverke, når en del av maskineriet tilsynelatende spinner ut av kontroll, mens en annen del henger seg opp på en frase som den gjentar til den mister eller totalt endrer mening. Noen ganger ble det fryktelig vakker musikk av det – her må jeg nevne «Renaissance» nok en gang, det er en av de vakreste låtene som har dukket opp fra denne scenen de siste ti årene. 

Andre ganger låt det direkte schtøgt, harde og urene anslag på pianoet, flintete og skjærende saksofonstøt fra Rolighetens saksofoner og Andreas Wildhagens art brut-aktige tilnærming til trommespillet, hvor han liksom pakket vekk elegansen og finessen og dæljet løs, bavian-aktig, som om han sitter på et øvingslokale på Uranienborg skole omgitt av Trace Elliot-forsterkere og mugne matpakker, med to eller tre flisete korpstrommestikker i hver hånd. Sukk. Et perfekt uperfekt band, som frustrerende nok har forsvunnet fra radaren de siste årene. Er det rett og slett fordi Cambien, Roligheten og Wildhagen har hatt for mye annet å gjøre? Er det de mye omtalte vanskene med å holde gode working bands i live, i en krattskog av nye ensembler, utgivelser og bestillingsverk? 

Den slags kan man lure på, men denne fredagen kom det ut en utgivelse med det som føles som en naturlig fortsettelse. Maca Conu er Jonas Cambiens nye plate og nye band, basert på musikken han skrev til et bestillingsverk for Motvindfestivalen for et par år siden, og kokt ned til et kledelig kvartettformat. Med seg har han Wildhagen på trommer, mens Signe Emmeluth har kommet inn på saksofon og Ingebrigt Håker Flaten er med på kontrabass. Og det er flott – det var riktignok ikke det at jeg savnet bass i trioen til Cambien, det var et meningsfullt tomrom der som bandet snodde seg rundt og fylte med mye finesse og rabalder. Men sant å si har jeg vel aldri protestert heller når et ensemble får med seg en bassist, etter det jeg kan huske. Både Flaten og Emmeluth er gjenkjennelige stemmer her, samtidig som de har evnen til å forsvinne inn i Cambiens miniatyrer. Det samme gjør trombonisten Guro Kvåle, som gjester på noen låter hvor man fantaserer om hvilken flott kvintett dette også kunne vært (eller, strengt tatt er) – for eksempel den ruslende “Once Low Now High” med merksnodige fanfare-aktige blåsermelodier, et flott gyngende groove og Hailu Mergia-aktig orgel. 

Disse orgel- og synthlydene synes som en stadig større del av Cambiens repertoar. På “Question the Answer” er det øyeblikk som høres ut som gammel TV-spillmusikk som går amok. På konserter benytter han seg ofte av en merkelig hjemmelaget anordning hvor (denne beskrivelsen tar jeg etter husken) to plastikkmelodikaer er teipet sammen og drevet av den typen luftpumper man bruker til å blåse opp små badebassenger. Det gir mening, både som en kontrast til det mer virtuose pianospillet (Cambien kom til jazzen/improen/hva-du-nå-enn-kaller det fra klassisk musikk), men også fordi det meste han skriver for et band som denne kvartetten føles som oppfinnelser, prototyper som har hengt en stund oppe på veggen hjemme i verkstedet før han setter ideene ut til livs. 

Det improviseres naturligvis i Maca Conu – lytteren får oppleve øyeblikk fra alle involverte. Samtidig føles det riktig å si at dette er musikk som i veldig stor grad dreier seg om komposisjonene, hvordan de henger sammen og går av hengslene. Han er god til å plukke øyeblikk fra friimproen, nymusikken og alt mulig annet – hvordan det låter når en saksofonist bruker akkurat den teknikken, mens trommeslageren spiller sånn der – og lage små definerte celler av det, som låtene besøker, før de går videre. Det var en fremtredende egenskap i trioen, som det virker som at kvartetten har tatt den med seg, at det er en sentral del av Cambiens musikalske gehør og nysgjerrighet. Det minner meg i grunnen om en del av komposisjonene i Atomic, som også var et band som dreide seg om låtene, selv om de var tett assosiert med den såkalt frie musikken. Ikke sånn å forstå at bandsoundene ligner, selv om de deler en bassist og Cambien har lyttet en god del til dem. Men det er noe med det episodiske, og tydelig avgrensede i utskeielsene: I et fritt improstrekk kan jo slike øyeblikk dukke opp, hvor du som lytter begynner å fundere over hvordan ulike lyder og teknikker skubber opp mot hverandre – når det skjer, kan det oppstå en slags underliggjøring, et uventet blikk på hvordan disse instrumentene og samspillsmåtene egentlig låter og fungerer, og som du kan ta med deg ut i annen musikk igjen. Plutselig låter “vanlig saksofon” rart, liksom. Og det er nesten som om den prosessen reverseres i visse Cambien-låter, når lydbilder du er vant til å oppleve som en del av en mer eller mindre organisk assosiasjonsstrøm plutselig blir skåret ut fra sammenhengen og puttet inn i en låt, med tydelige streker rundt seg, før låta beveger seg videre. Du blir liksom tvunget til å forholde deg til det som musikk – eller lyd – som står på egne bein på en litt annen måte, uten sine vante forløp. Er det sånn disse tingene er, tenker du kanskje, ikke verst, konkluderer du kanskje med, før bandet er i gang med noe nytt, kanskje et skeivt riff som enten er bent fram stupid eller komplekst, avhengig av hvordan du ser på det – som det rytmiske maskineriet som driver “Blue Eyed Pleco”. 

I “The Lesser Evil Is the One That Hits You” er det frijazz-kvartetten Maca Conu vi møter, med en svært fingernem bassolo fra Ingo og masse skronkete boltreplass for Emmeluth og Wildhagen mens Cambien dundrer gjennom lydbildet her og der, som om han beiner etter et flygel i nedoverbakke. På avslutningslåta “Good Frenemy” åpner det seg en ny luke – en liten trommemaskin slår an rytmen mens blåserne (her er også Kvåle med) spiller en typisk haltende og ertende melodi. Men så, når låten løser seg opp etter hvert, endrer lydbildet seg fra det sobre “det du hører er det som skjedde i rommet”-utgangspunktet når Emmeluths saksofon plutselig får et raust ekko, som spiller nye rytmiske puss med låtas instendige riff. Fett – et lite brudd med albumets etablerte virkelighet som liksom peker videre, inn mot andreskiva, forhåpentligvis. Eller kanskje noen remikser? Jeg skulle likt å høre hva for eksempel Center of the Universe, som bør kunne kjenne igjen mye av det skakke og underkokte i denne musikken, hadde funnet på med en av disse låtene. 

Det skal ikke legges skjul på at noe av denne musikken sikkert også kan irritere på seg en stein. Det DER skjer ikke nå, Filip, sa samboeren min da jeg begeistret skrudde på den digitale lyttelenken jeg mottok fra Clean Feed og førstelåta “A Terrible Misunderstanding” harket seg i gang. OK, det får være greit – det finnes øyeblikk hvor man kan føle seg litt fanget i den barnslige, småkaotiske klønetheten, i alt det hersens skrammelet. Men litt bortenfor det igjen byr denne musikken på noen sjeldne gleder. Ikke spesielt komplisert eller vanskelig, egentlig, bare fullt av hooks, egenart og en umettelig interesse for indre sammenhenger. Ja, det er noe der, altså. Både når disse låtene synes støpt av en 3D-printer og når de liksom er bundet sammen av hyssing og gammel tyggegummi, evner Cambiens musikk å stille inn ørene på noen sjeldne frekvenser der du finner glede i musikken som strikkemønster, som urverk og som mosaikk. Høres denne gleden over formen overfladisk ut, som et nerdete meta-perspektiv? Musikk handler jo om store følelser, indre liv, det usagte, det u-tenkte? Joda, det også. Alt jeg kan si er at appetitten jeg får av å få se musikken gjennom Cambiens mikroskop i riktig øyeblikk, er stor – og den gjør at jeg strekker meg etter all slags annen musikk, for å høre hvordan den låter nå. For meg er det en dyp glede. 

 

Bjørn S.

Selvfølgelig måtte begravelsesheftet se ut som en liten bok. Et innstikk med bilder fra familielivet, friluftslivet, arbeidslivet, til og med noen flasker og en stortromme. Såpass må det være. Det var absolutt vemodig å tre inn i vakre Vestre Gravlund nye kapell da arkitekt, jazzhistoriker og konsertvenn Bjørn Stendahl skulle takkes av tidligere denne uken. Starten av åttiårene opplevdes som en altfor tidlig slutt når det gjelder ulmende kraftkilder som ham – fortsatt mye å gi, for seg selv, oss andre og for ettertidi.

Han blir husket som en arbeidssom, snill, og vennlig person – men han kunne også være sta, og hadde som alle sine sider, og ofte noen svært sørgmodige øyne over det lune smilet sitt. Han kunne føle seg forbigått, som da jeg ble bedt om å videreføre og fornye hans enormt viktige, mangeårige arbeid med Festivalakademiet i Molde.

Men det var drive i ham, livet gjennom. Noe som er interessant med tanke på våre dagers diskusjoner om utdanning, karakterer og juks, var at han som arkitekt, og vellykket sådan, var autodidakt. Det er fint å tenke på. Også i bybildet vil det etterlates spor av ham.

Slike begravelser kan merkelig nok ofte også være en fin opplevelse. Nær familie, venner og kolleger, musikere og representanter for jazzlivet var tilstede i fullt monn. Man får anledning til å konsentrere seg om minnet av en eksistens, enten man er tett på vedkommende eller mer perifer – en viss type begravelser er for flere enn de nærmeste. Man ønsker jo at det skal komme folk! Til lyden av den ypperlige pianisten Anders Aarum kunne jeg erkjenne at det var godt besøkt, og beundret dette rommet som jeg har vært i så mange ganger før og dessverre skal oppleve svært oftere i årene som kommer.

Jeg plasserte meg et stykke bak, ved siden av Johan Hauknes og foran Terje Mosnes, siden jeg var utstyrt med en 24/7-blodtrykksmåler som hadde det med å gi fra seg en dunkelt buzzende lyd hvert tyvende minutt, og i verste fall noen infernalske pip. Akustikken der inne er ikke heldig for slike fremmedelementer. Men jeg klarte å dempe skaden med boblejakka, og hadde ellers flaks med at det var sang og musikk mens det inntraff. 

Det var en lite kristen seremoni, men slike begravelser der taler og jazzmusikk dominerer føles for undertegnede uansett like geistlig og høytidelig. Kjæresten Astri holdt en rørende tale, der hun blant annet kom med et minne fra deres første tette møte på Moldejazz i 1980, da han hadde fått Molderosen men var så flau over at det var på forsiden i avisen at han, med hennes hjelp, kastet hele bunker med avisa i søpla slik at så få som mulig skulle se det.

Hun hadde også hadde oversatt eviggrønne «It might as well be spring» til «Det kunne vore vår», fremført av et lite band og med Hilde Louise Asbjørnsen på vokal. Det er altså bare noe med å se og høre disse jazzmusikerene her oppe som føles trygt og godt. Ja, det er noe av det fineste jeg veit. Lyden av Knut Riisnæs her inne, for eksempel,  var noe av det skjønneste man kunne høre. Også han borte nå. Men musikerne gjorde en flott innsats denne dagen, utover de jeg har nevnt Tom Olstad på enslig tromme, Edvard Askeland på kontrabass, Kåre Nymark jr. på trompet, især på «I’ll be seeing you» (Fain/Kahal), mest kjent med Billie.

Etter taler fra fagpersoner, og en nydelig diktopplesning av Anitra Terese Eriksen – så klart noe av dikter Arild Nyquist (han bør snart gjenoppdages av nye generasjoner) var det utmarsj bak kisten til lyden av Cab Calloways «St. James Infirmary Blues». Vi gikk et godt stykke nedover veien også, i gnistrende sol og deilig kulde, heldigvis på nystrødd underlag med tanke på de mange godt voksne sørgende. Jeg mintes forrige gang jeg var sammen med Stendahl her oppe, vi to spaserte sammen ned til minnestund i hans tidligere arkitektlokaler på Majorstua etter vi begge hadde snakket i vår felles venn, forfatteren og jazzelskeren Olav Angells siste markering (også da med strålende musikk). Været var like gnistrende den gangen, og de bittersøte minnene dukket opp der vi gikk nedover. Jeg har forøvrig sjelden følt meg så bohemsk deilig som da jeg en gang ble invitert over på Håndverker’n i lunsjen mens jeg jobbet på Gyldendal like ved, med full servering, akevitt og det hele – og herlige samtaler.

Stendahls neste bok, om historien til Oslo Jazz Circle, lanseres 6 februar, og det blir sikkert veldig koselig, og en interessant og grundig bok. Men det er grunn til å frykte at vår nåværende jazztid ikke vil bli husket like leksikalsk som alle de foregående tiårene som Stendahl og hans likesinnede har dekket. Det skrives mye bra om jazz fortsatt, for all del, og mulighetene til å dokumentere er enormt mye større, men det er så uoversiktlig nå, og det føres ikke statistikk på samme måte. Det er trist å tenke på, egentlig. Og også at hele jazz-vibe’n til Stendahls generasjon, født under og etter krigen, og den frihetslyst de følte, alle mulighetene som lå foran dem – også dét er i ferd med å forsvinne. Noen snakker om at jazzfestivaler ikke er det samme som før, men det er faktisk også publikum som ikke er helt som før heller.

Lune smørrebrød, en lille, poesi og utenlandsk avis på papir, kunstmalerier, ganske korte turer i skau og fjell, tenorsaksofoner og virketrang – de av oss som har muligheten er bare nødt til å holde denne flammen ved like. Er det ålreit?

Når stolradene reiser seg

Ghosted på All Ears. Foto: Christian Strand.

«Det var noe drit». En høyreist norsk klarinettist svarte dette til en svensk cellist som mente at konserten de nettopp hadde sett var veldig «chill». Jeg hørte dette mens jeg passerte dem på vei ut ut av en forsinket lørdagskveld på All Ears på Munch. Headlineren gjensto men jeg var mett og fornøyd etter tre interessante opptredener. Konserten de to (antakelig) snakket om var Ghosted, trioen mange snakker om for tiden og det med god grunn. Oren Ambarchi på fang-gitar og duppedittbord, Andreas Werliin på trommer og Johan Berthling på bass har funnet en groove som folk tydeligvis setter pris på. De spilte rett og slett låter fra forrige album, noe som føles litt uvant i impro-sammenheng, men fett nok når man sitter der alene og nyter noen kalde, spør du meg. Jeg kom i sonen. Det var spesielt herlig da også Berthling satte seg med en elbass og plukket delikate flageoletter. Disse kunne spilt i mange forskjellige konsertmmenhenger i Norge vil jeg si, det er noe post-rock i bånn der som fenger. De dro på med et moderat støyparti også. Riktignok litt mindre høyfrekvent enn den tyske noisemusikeren/turntablisten Ignaz Schick.

Ignaz Schick på All Ears. Foto: Christian Strand

Han var sjarmerende og imponerte med god teknikk på opp-ned platespiller og mange merkelige kaker som ble lagt oppå dem. Hakkene i platene skapte interessante groover og det ble spøkelsesaktige stemninger av åndene som ble frambrakt av musikken på dem. Noen ganger ble noen jazzpartier liggende og vake for seg selv, og det var fint det også. En veldig musikalsk tilnærming til tilfeldighetsspillet slike opptredener ofte handler om. Det var faktisk nesten fullt på Munch denne kvelden, slik det kan bli når flere små miljøer samles hos en kunstinstitusjon med enorm mailingliste. Jeg synes fortsatt at selve salen er for black box kulturhus-anonym, man er ikke i nærheten av Kunsten eller historien i det hele tatt (og baren litt for liten for kveldsbruk) – men det veier opp at det kan gjennomføres på denne muskuløse måten (om enn litt over tidsplanen akkurat denne dagen). Det som virkelig gjorde inntrykk på meg og alle andre var duomøtet mellom Hans P. Kjorstad på feler og flere indiske harmonium styrt med fotpedal, og den kjente hollandske cellisten Ernst Reijseger. Snakk om å finne tonen og utfylle hverandre. Først trodde jeg at Reijseger var misfornøyd med noe der han plutselig strenet av scenen, men det var sannelig også mye slapstick, visuelt som musikalsk denne kvelden. Og denne blandingen av stemninger, mellom det intrikate og det festlige, det andektige og punkete, det vakre og det utfordrende – ga en forløsende effekt. Det er sjelden man ser stolrader med folk sprette opp i takknemlig trampeklapp etter en konsert som dette — kanskje siden det ofte ikke er så mange stolrader som på Munch. Det er tydelig at disse to har funnet hverandre, dette vil sikkert gjentas. Den som vil oppleve mer av dette, enten de var til stede eller ei, kan gjerne oppsøke LPen som nettopp ble utgitt på revitaliserte Motvind Records: Gap of Ginn. Bra greier. 

Kjorstad og Reijseger. Foto: Christian Strand. 

Jeg droppa som sagt siste act, noen ganger er det fint å gå når man er happy og fornøyd, uten å tvinge seg gjennom den kunstneriske sisteøllen. Noe som kan være verd å huske på i festivalsammenheng. Jeg ble sittende litt på en kald benk der jeg ventet på bussen, og leste noe på min flip-Samsung. En svært smilende ung sørlandsdame som antakelig var på emma denne kvelden kom løpende bort sammen med sin mer tilbakeholdne venn for å se på den. Liker du også å lese?! sa hun, og viste fram sin egen telefon, der hun «leste» Misery av Stephen King på lydbok-appen sin. Hun sa så at hun elsket A Little Life så mye at hun til og med hadde lest den på sånn gammel bok, du vet «til og med med ark!». De ble sittende selv om bussen de skulle ha kom, men hun krevde svar på hva favorittboka mi var. Det er så mange, sa jeg. Men hun ga seg ikke. Da jeg gikk på snudde jeg meg og sa til min egen overraskelse Sult. Håper hun plotta den inn i appen.

***

Av Audun Vinger og Filip Roshauw