NTT: Medieuka får karakter 1.3, men ellers ser jo ting greit ut

Gooood helg, god januar, god snøsesong og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige musikkavis i digital remseform om jazzen, omegnen og hele sulamitten! Vi har hatt ferie, og nå er vi tilbake, og det er rett og slett ikke noe å gjøre med den saken. Konsertåret har startet som det gjerne gjør for vår del, med prøvende skritt ut på glattisen – det kommer nok litt rapportering fra årets All Ears i neste uke av nummeret. Det skal bli godt å fylle livet med nye konsert- og musikk- og kulturopplevelser fremover. Man har jo slikt å gjøre. 

Faste lesere vil vite at vi i denne remsa brenner for mange ulike ting: Klokka fire-jazz, elektropop, skronk, tromboner, iskrem, strikkegensere – men også kulturpessimisme og dyp frustrasjon over en medieverden som går til hundene. Det hadde vært kult å starte på en ny frisk uten de sistnevnte ingrediensene, men man kan ikke få alt man ønsker seg her i livet, og faktum er at kultur/medieåret 2024 starter som 2023 sluttet – med en følelse av at noe helt fundamentalt rakner i sømmene. Nylig har det vært oppsigelsesrunder i Spotify, Tidal, Amazon Music, Universal Music og YouTube – flere dyktige norske Tidal-medarbeidere er for eksempel nødt til å finne seg en ny jobb. Det som kanskje svir litt ekstra for folk som er fans av nisjemusikk og konseptet betaling for og formidling av skiver, er at Bandcamp, etter å ha bli solgt fra Epic til Songtradr, har sagt opp 58 av sine 120 medarbeidere. Bandcamp har vært det musikkstedet vi for eksempel har foretrukket å lenke til når vi nevner skiver i NTT – delvis fordi artister foretrekker det selv, men også fordi de har kombinert salg av musikk med formidling i form av artikler om ulike musikkmiljøer, artister og fenomener – se for eksempel saken Norwegian Prog for Beginners, som de publiserte tidligere i januar. OK, denne formen for skriving sorterer under det tvilsomme begrepet content marketing – men håndverket er bra, og det finnes en rik tradisjon for denne typen skriving også, tenk for eksempel på tekstene i gamle postordrekataloger og annonser fra ulike platebutikker og plateselskaper. Og poenget er uansett at en salgsplattform som har insistert på at det er verdifullt å gi ulike nisjeuttrykk en videre kontekst, nå blir bygd ned av nye eiere som åpenbart ikke egentlig liker det de har kjøpt. Synd! 

Den aller mest omdiskuterte nyheten kom imidlertid denne uken, da noen lekket en mail som gikk ut til ansatte i musikknettstedet Pitchfork fra deres eiere, Condé Nast. Beskjeden, som kom fra den legendariske redaktøren Anna Wintour, gikk ut på at Pitchfork i fremtiden vil bli slukt opp av magasinet GQ (de bruker ordet “vertikalt” flittig i sånne prosesser, jeg har ikke giddet å forstå det ennå) og at en hel haug med folk dermed også mister jobben. Denne beslutningen kommer etter at Condé Nast før jul forsøkte å gjøre store endringer i driften Pitchfork, men ble forhindret av redaksjonsklubben. Så det er ikke urimelig å tolke det som skjer nå som fagforeningsknusing, men det er også et annet bakteppe: Da Condé Nast kjøpte Pitchfork tilbake i 2016 var det med en målsetning om å kapre det de kalte millennial male readers. Kanskje ikke unaturlig om man tok nettstedets stereotype leser/skribent i betraktning – men dette skjedde i en periode hvor Pitchfork på ulike måter forsøkte å gjøre både stab, dekningsområdet og leserskaren mer mangfoldig. 

Noen ganger har det ført til en litt anstrengt poptimistisk tone som har vært like lett å parodiere som det rabulistiske indiekjekkaseriet blekka startet med. Runden der de gikk tilbake i arkivet og justerte en hel rekke poengsummer for å reflektere publikasjonens nåværende ståsted, var et prima eksempel. Slapp av, liksom. Men dreiningen har også ført med seg mye fint. Pitchforks jazzdekning er for eksempel ikke gæren – ok, det er ikke stedet du går for å lese om den nyeste skiva til Christian McBride eller annen forside-på-Downbeat-jazz, men den tilbød et lærerikt blikk på den delen av jazzvirkeligheten som er i kontakt med mye annen pop og eksperimentell musikk i samtiden. Miljøer og plateselskaper fra Chicago og LA, den britiske bølgen, en og annen raring fra Europa – “Øya-jazz” og kunstmusikk. Serien med søndagsanmeldelser, hvor de tok for seg ulike gamle plater uavhengig av aktualitet, alt fra “glemte klassikere” til ting som var midt i kanonen til alt mulig annet rart, må kalles en ubetinget suksess, ofte trukket fram av folk som i utgangspunktet egentlig ikke hadde sansen for Pitchfork i det hele tatt. Personlig har ikke siden vært særlig formativ – tyngdepunktet deres i 00-talls-indie var musikk jeg i stor grad ikke helt identifiserte meg med (selv om jeg på papiret kunne eller burde ha gjort det), men med tiden har jeg gjenkjent intensjonen om å være en vidtfavnende og godt redigert musikkpublikasjon. Det pågående gravølet blant engelskspråklige musikkskribenter på internett taler sitt klare språk om en side som var et profesjonelt mål for svært mange. Der fikk du anstendig betalt, du kom i kontakt med et seriøst fagmiljø og en leserskare som brydde seg om skriving om musikk. Det snakkes i store ord om musikkanmeldelsens død – det er forsåvidt ikke en ny samtale, men ok, når det ene “generelle musikkstedet” som ble sett på som en rimelig trygg havn ryker på denne måten er det kanskje på tide å virkelig stikke fingeren i jorda. 

En frittalende tallknuser som etter det jeg kan skjønne jobber for Condé Nast skrev på Twitter/X at det åpenbart ikke kan være leserantallet som presser fram beslutningen: Pitchfork har det høyeste antallet daglige besøkende av noen publikasjoner de eier. Kanskje det er hva siden handler om som er problemet. En venn kommenterte at de nok hadde tjent mer på annonsesalg om de skrev om elektriske tannbørster eller noe annet folk faktisk brukte penger på. Kanskje hunden ligger begravet der – når vi slutter å betale for varen i seg selv, forsvinner også annonsører, ulike selskaper som tidligere fikk det til å gå rundt og som så hensikten med å annonsere på Pitchfork eller i Wire (eller Jazznytt), men som ikke lenger har penger til det. Eller kanskje det handler om medieeierskap hvor færre og færre faktisk bryr seg om denne delen av kulturen. 

I fjor ble et etablert magasin som Jazztimes kjøpt opp og utarmet på ganske absurd vis. Jazzjournalist Nate Chinen sa i en årsoppsummering før nyttår at han fryktet det kom enda større og gufne nyheter i året vi nå er inne i. Han har vel i grunnen allerede fått rett – finnes det noen lyspunkter? Mange etablerte skribenter i den engelskspråklige sværen har flyttet seg til Substack med ganske stort hell. Men også det kan være en boble, og slike nyhetsbrev er ikke noen fullgod erstatning for større medier hvor leseren støter på flere stemmer, og hvor nye penner kan finne formen. Én mulig løsning kan være å gjøre som journalistene ved det gamle sportsnettstedet Deadspin, som etter å ha fått beskjed om å holde seg til dekningsområdet sitt sa faen heller, og startet det betalingsdrevne og journalisteide sport-og-omegn-stedet Defector – med det bøse slagordet The last good website. De har sikkert ikke noe imot litt konkurranse – da nyheten om Pitchfork kom, skrev Israel Daramola, en av journalistene deres følgende: 

“What has filled the vacuum left behind by actual music criticism is a loose collection of YouTubers and influencers who feed slop to their younger audiences, and fan communities that engage with music solely through their obsession with a particular pop act. This has all helped produce a mass of music fans who don’t understand the value of criticism and outright detest being told the things they like might suck..”

Jepp, sånn er det blitt. Det går an å si mye om verdien av kritikk, ikke bare som smaksdommer, men som igangsetter av nye tanker, som sted for meningsbrytning, som et sted der nye impulser og artister kan slå igjennom og så videre. Men om man skal koke ned lærdommen fra denne runden, er det kanskje noe sånt som dette: Vi sluttet å betale for ting, og derfor forsvinner de. Kretsløpet er utarmet, og oppmerksomheten vår er ikke nok. 2024 er et år hvor det er på tide å punge ut – hvis du kan.   

UANSETT, VI GÅR VIDERE! Forjævligseringa kan gripe om seg så mye den vil på nesten alle fronter, konserten er fremdeles et fristed. Her er noen fine fra de neste syv dagene: 

1. Den fabelaktige saksofonisten Ivan Mazuze fremfører et nytt verk på et snødekt Grønland i kveld. Caféteatret er stedet, han har med seg et sabla fint band: Guy Sion på saksofoner og tverrfløyte, Mariama Ndure på vokal, Olav Torget på gitar og ngoni, Jørn Øien på piano og synther, Per Mathisen på bass, Raciel Torres på trommer og Jai Shankar på tablas, i tillegg til gjestevokalister. Verket heter «Penuka», et uttrykk fra det afrikanske språket xichangana som betyr å “avdekke”. Mazuze har  forsket i tradisjoner som strekker seg fra det sørlige til det nordlige Afrika, og drar veksler på gnawamusikk fra Marokko/Maghreb og indisk Qawwalli – ting man finner spor av i Mosambik, hvor Mazuze kommer fra. 

2. Hvorfor begrense seg til én pianotrio? Musikerne i Vinterhagen syns tydeligvis det er svært gøy å boltre seg i tresomheten Her finner vi Liv Andrea Hauge (egen trio + gode gamle Kongla), Andreas Winther (Johan Lindvall Trio og Kjetil Mulelids merry pranksters) og Fredrik Luhr Dietrichson (hele Norges Moskus). I morgen spiller de på Jazz på Kampen, en konsertserie som ikke må, men som kan, forveksles med Kampenjazz. 

3. Men hvorfor alltid være tre? Susanna er blant dem som trives godt i duoformatet. Hun spiller jevnlig med saksofonist Harald Lassen, og har også gjort fine ting med David Wallumrød tidligere. Men den kommende torsdagen spiller hun sammen med den eminente gitaristen Juhani Silvola på et av Livets Steder: Hele Norges Moskus i Trondheim. Det blir både egne låter og ulike tolkninger. Høres ut som et bra sted å lande – eller lette. 

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.   

Her er et hipt opptak i fine farger fra tysk fjernsyn med Carla Bley, Karin Krog, Michael Mantler, John Tshicai,  Irene Schweitzer, Ole Thilo, Peter Warren og Pierre Favre. Tjohei! Det er, tross alt, godt å være i gang igjen. 

 

Lav Sol! Høy Himmel!

LAV SOL. Foto: Miriam Namtero Kibakaya

Lørdagskvelden for osloboere kan brukes til å nyte noen vidunderlige og underlige lyder fra det forholdsvis ferske prosjektet LAV SOL, som inntar Victoria East, etterfulgt av nattklubben Jazzbevegelsen med Espen Horne og greier. LAV SOL består av de friskt utforskende musikerne Heida Mobeck, Håvard Aufles og August Glännestrand, og de har også en dagsfersk plate ute, med den som alltid tillitsvekkende tittelen Live at Dokkhuset. August er en herlig trommis som vi har lagt merke til de siste par årene for hans allsidige beat og fine væremåte, og han er med i mange fine prosjekter, så det føles naturlig å ha ham med i årets første remse.

Hei August, gratulerer med plate og lørdagskonsert på Victoria. Hva i alle dager er LAV SOL for noe musikk, og hva betyr navnet?
— LAV SOL er musikk som spiller på stemninger. Den består av lydlandskap med puls og teksturer, og skaper spenning mellom det akustiske og det elektroniske. Pulsen kan være elastisk, og teksturene er som noe å male med, som å eksperimentere med farger. Du legger en farge oppå en annen, og det blir en ny farge. Jeg synes LAV SOL er et passende navn; det er noe som gløder og spraker. Når solen ligger lavt, er den enten på vei opp eller ned, og hvis den forsvinner, dukker den opp på et annet sted.

August Glännestrand. Foto: presse

Ok, beskriv samspillet med de to andre luringene i dette prosjektet – og ikke minst er du nødt til å sette ord på noen av lydene de lager!
— Det er virkelig en lekeplass! Og de to luringene passer ekstremt godt sammen. For meg er det et veldig sterkt musikalsk bånd mellom Heida Mobeck og Håvard Aufles. Det er alltid en slik nerve i spillet deres, og det er utrolig lett å skape noe når de er med, det liksom skjer av seg selv.
Du kan legge hva som helst i Håvards hender, og det blir musikk. Han tar nesten alltid med noe nytt når vi spiller. Enten har han lært alt om gamle miksebord, eller bygd en slags gitar som han kan sample. Heida er på lignende vis. Hun har sannsynligvis med seg et nytt fantastisk dikt som hun har lest eller skrevet. Eller en ny pedal som hun har lagt til eller fjernet. Alltid med en drømmeaktig energi og utrolig tilstedeværelse i musikken. Helt fantastisk å spille med!

Dere kommer med album denne helgen, på det nye labelet Pluritone. Det er et liveopptak – er det slik at dere vil låte helt annerledes neste gang?
— Tor Breivik tok opptak av en konsert vi gjorde på Dokkhuset i juni, som vi gir ut på labelen til Heida og Joel Ring nå på fredag. Så blir det releasefest på Victoria på lørdag, der Espen Horne og Erik Holm DJ’er etter konserten – det blir skikkelig gøy!
Vi gjorde en del andre konserter i fjor, blant annet på Jazzahead, Südtirol Jazzfestival og Særingfest på Kongsbergjazz. Hver konsert var veldig forskjellig fra gang til gang. Som jeg beskrev tidligere, er dette et band der det er store rammer som gjelder. Og hva som skjer innenfor dem varierer mye avhengig av rommet og situasjonen. Jeg vil tro at neste gang vi spiller, vil det komme nye spennende elementer inn i bildet!

August Glännestrand under Südtirol Jazzfestival. Foto: presse

Det har en tendens til å bli sånn. Men tilbake til start: Hvorfor ville du spille trommer? Og var det noen andre trommiser du likte ekstra godt?
— Vanskelig å være helt sikker. Jeg fant et par trommestikker i en boks hjemme rundt den tiden da jeg lærte å gå, og det falt ganske naturlig å vandre rundt og slå på ting i huset. Jeg spilte i orkestre på musikkskolen og hadde et rockeband i garasjen stort sett hele oppveksten. Men det var noe som virkelig slo til da jeg begynte å gå på jazzkurs på ungdomsskolen. De ble arrangert årlig om sommeren i Vänersborg med mange fantastiske musikere som lærere, blant annet Bobo Stenson Trio med Anders Jormin og Jon Fält. Det var et ekstrem kick å høre og se Jon spille! Etter det oppdaget jeg flere andre svenske trommeslagere som Andreas Werliin (Fire! Orchestra, Tonbruket), Christopher Cantillo (Dina Ögon) og Anna Lund. Folk jeg fremdeles lytter mye til!

Jeg hørte Werliin sist lørdag, knall! Du har senere bakgrunn fra Jazzlinja, hvordan preget det deg som menneske og musiker, og hvorfor ville du til Norge i utgangspunktet?
— Jeg møtte Amund Storløkken Åse da jeg gikk på folkehøgskole i Sverige. Vi spilte en del sammen, og han snakket veldig varmt om musikkmiljøet i Trondheim. Vi ble en gjeng (blant annet Amalie Dahl) som reiste dit, og for meg virket det utrolig spennende! Jeg hadde ingen stor plan med det, tenkte bare «eventyr». Men wow, så mange fantastiske musikere det var der, og en så sterk optimisme når det gjaldt å skape. Folk får virkelig ting til å skje! Årene der har preget meg mye når det gjelder måten jeg lytter og spiller på, men kanskje aller mest gleden ved å lære musikk og inspirere meg selv. Det du synes er gøy, er også det du lærer raskest. Jeg hadde mange fine leksjoner og samtaler om musikk med Tor Haugerud, og det var utrolig luksuriøst å kunne gå på konserter nesten hver dag i uka. De aller fleste jeg spiller med i dag, har jeg på en eller annen måte møtt gjennom Trondheim. Fine folk! Det er fortsatt «eventyr» og det blir bare mer og mer gøy å spille musikk. 

Det virker som at alle dere som går der får livet i gave! Du er å høre i mange interessante prosjekter også, blant annet Superspreder og arbeid med Liv Andrea Hauge. Hva gjør du mest av nå for tiden, og kommer det flere plater eller store konserter nå til våren?
— Det er fantastisk gøy å spille i trioen med Liv Andrea Hauge og Georgia Wartel Collins. I dag var vi på Grappa-kontoret og hentet vinylplaten som blir sluppet den 2. februar, og vi skal spille med Arktisk Filharmoni på Bodø2024 dagen etter. Jeg ser virkelig frem til mye spilling med dem kommende året. Deretter blir det turné med Emil Storløkken Åse’s PHOENIX i februar. Vi spilte nylig inn en plate som kommer ut til høsten på Sonic Transmissions. Emil på total gitar-bonanza og Jenny Frøysa på barytonsaksofon, begge med gigantiske pedalbrett. Jakob Leirvik skal på turné i april, en fantastisk vokalist som skriver superfin musikk! Jeg ser også veldig frem til å spille mer med Ragnhild Moan og Kristin Myhrvold i han haiden, releasefest for deres nye plate på Parkteatret er 5. april.

Liv Andrea Hauge Trio. Foto: Margit Rønning Omholt

Forresten har Liv Andrea Hauge Trio noen skikkelig fine faces på pressebildene – det skal likne på musikken?
— Haha, ja, de ble virkelig fine! Margit Rønning gjorde en god jobb bak kameraet. Vi skal prøve å leve opp til de ansiktene live. Kan nok love at musikken blir veldig fin!

Til slutt må du komme opp med en eller to favoritter fra norsk jazzhistorie!
— Jeg hadde Belonging-kvartetten på repeat da vi spilte inn den siste plata med Liv Andrea. For meg er det alltid like fascinerende å lytte til Jon Christensens hi-hat i “The Windup”.

– I øvingslokalet den siste tiden har jeg spilt mye med Arne Nordheim i øretelefonene. Electric fra 1974 og opptakene på Dodeka utgitt på Rune Grammofon. Wow!

 

 

Kan det friste med Beatles på Herr Nilsen en lørdag ettermiddag?

Rubber Soul Quintet står for lørdagskonserten på Herr Nilsen denne lørdagen, også kjent som et av ukas potensielt aller fineste tidspunkt. Sjekk forresten vår kjærlighetserklæring til den klubben i Pål Dybwiks fotonovelle i siste utgave av Jazznytt. RSQ spesialiserer seg på å jazze opp Beatles-låter, og de gjør det faktisk på en artig, kvalitetssterk og oppfinnsom måte. De har noen plater ute, men gjør seg så klart ekstra godt med litt Fredrikstad i glasset. Denne lørdagen stiller kvartetten også med vokalist, det er jo noen fine linjer i det bandet, så derfor måtte vi huke tak i sangeren Stina Stenerud.

Fortell litt om grooven til Rubber Soul-bandet. Spilt med dem før?
— Et fryktelig morsomt band, med noen helt suverene musikere! Ja, har fått spilt med dem en del de siste par årene og mange fine datoer i boka i 2024 også, blant annet Oslo, Tynset, Sørum, Sortland. Gutta har stor respekt for Beatles og holder godt på den igjennom hele prosjektet. Og så klarer de å legge litt galskap i det hele, som gir mange morsomme variasjoner av låtene. 

Torstein Ellingsen bak trommene er glad i å ta mikken. Tør vi håpe på en duett også?
— Hehe, så langt ingen duett – men Torstein er jo et Beatles-leksikon, så han syr konsertene sammen med masse fun facts og skråblikk. Det setter publikum ALLTID pris på, og stemningen blir alltid lattermild og tett.

Hva er det med Beatles-materialet som gjør det så bra til å brukes i jazzsammenheng?
— Vel, låtene er jo godteposer i form av masse flotte progresjoner, melodiøse linjer og hooks, så det er jo en musikk som det er lett å leke seg med! Det gir jo god plass til impro og fortolkninger. 

 Har du noen Beatles låter du liker ekstra godt å synge?
– «She’s Leaving Home» fra Sgt. Pepper – et litt nytt bekjentskap for meg. Nydelig tekst – sår og klassisk engelsk fortapelse – og nydelig melodi. 

 

– «Blackbird» fra White Album – i all sin enkelhet, finnes det en finere låt? Og et sterkt politisk budskap, selvsagt.

 

– «The Long and Winding Road» – mektig låt! Nydelig håndverk –  tekst og melodi høyner hverandre på vakkert vis. 

 

Hva holder du ellers på med for tiden?
– Jeg har fortsatt – på 16. året – mitt soulband, Stina Stenerud & her Soul Replacement, der vi gjør egen, norsk soulmusikk. Spiller på Gamla 1. mars (splittgig med Bonnie & the Jets) og så blir det blant annet en tur til Frankrike i august. Har også noen låter i ermet som vi skal slippe i løpet av 2024. Ellers har jeg et prosjekt gående rundt musikken til Carole King og James Taylor, How Sweet it Is (spiller blant annet på Herr Nilsen 12. april) som jeg liker fryktelig godt. Og så blir det en del freelancing på toppen av det hele…

 

Rapport fra Trondheim: Stillverk1 takker for seg 

Det er tid for oppbrudd her og der, og det er trist – men også en naturlig del av kulturlivet, dessverre og heldigvis: det skaper behov og rom for nye initiativ. Peder Overvik Stuberg forteller her om siste kveld med miljøkraftstasjonen Stillverk1.

Foto: Peder Overvik Stuberg

Sist lørdag hadde Stillverk1 utflyttingsfest. Stillverk1 er et gammelt stillverk som ligger rett  ved togskinnene som leder inn til Trondheim Sentralstasjon. De siste årene har det fungert  som øvingskollektiv og konsertscene for den kreative musikkscenen i Trondheim.  Kveldens program var satt sammen med bidrag fra musikere som har vært knyttet til  stedet den siste tiden. Først ut var en trio bestående av Jonas Krøvel på el-bass, Hans  Hulbækmo på el-trommer og Peder Overvik Stuberg på el-gitar. Post to var Mette  Rasmussens Trio North med Ingebrigt Håker Flaten på bass og Olaf Olsen på trommer i  tillegg til Rasmussen selv på saksofon. Sist på programmet var en kvintettutgave av  Ingebrigt Håker Flatens band (Exit) Knarr med Karl Hjalmar Nyberg på saksofon, Mette Rasmussen på saksofon, Peder Overvik Stuberg på gitar, Olaf Olsen på trommer og Håker Flaten selv på bass. 

Foto: Peder Overvik Stuberg

Stillverk1 har i en årrekke blitt benyttet til teaterproduksjoner av ulike slag, men i 2018  begynte et musikerkollektiv å bruke huset for øving og konserter. Kollektivet besto da av  Mette Rasmussen, Matilda Rolfsson og Lars Ove Fossheim. Målet har vært å skape et  miljø. Stillverk1 ble en konsertscene med kort vei fra idé til framføring. Et sted for nære  møter mellom publikum og kunstnere, på Stillverk1 sitter man bokstavelig talt rett ved  musikerne. Som publikummer er du med i det skapende øyeblikket. Det er ikke alltid slik  at større er bedre, scener som Stillverk1 er bevis på at små steder gir store opplevelser. Et  sted for et mangfold av uttrykk. For Stillverk1 har fokuset alltid vært på miljøet. Det er noe  helt spesielt med lokaler som fungerer både som øvingslokale og konsertscene, det er  virkelig levende kulturhus. I tillegg til konserter har stedet huset festivaler, ungdomsklubb,  debatter, te-sermoni og filmvisninger. 

Foto: Peder Overvik Stuberg

Slike venues er viktige i et musikkmiljø. De fungerer som møtepunkter for folk og arnested  for nye idéer. En levende musikkscene trenger de små aktørene med ildsjeler og DIY holdning. Men nå flytter vi ut og leverer tilbake nøkkelen. Vi håper noen tar over  stafettpinnen fra Stillverk1, Trondheim trenger og fortjener et slikt sted. Med dette takker vi  for oss. Takk til alle som har kommet på konserter, takk til alle som har spilt, takk til dere!

Peder Overvik Stuberg

 

Vi kickstarter Django-året med Ola Erlien 

Ola Erlien. Foto: Rasmus Skaaret

Nytt år, nye jazz-singelutgivelser – en liten utgivelse som har gitt glede denne uka er den doble dosen fra det kommende albumet Gyplicity av de svært samspilte gitaristene Ola Erlien og Gustav Skaaret, lekent understøttet av bassist Håkon Huldt-Nystrøm. Trioen danser, tråkler og raser seg gjennom klassikeren “After You’ve Gone” og Django Reinhardt-låta “Pour Que Ma Vie Demeure”, og det er vanskelig å se for seg mer egnet lytting akkurat denne helgen. Ikke bare fordi sprengkulde og dårlig fremkommelighet blir litt lettere å bære av den elegante, lettbente varmen i denne musikken – men også fordi Djangofestivalen er godt i gang på Cosmopolite, med noe av det beste innen string swing fra det store ut- og innland. I år er virtuosen Jimmy Rosenberg endelig tilbake – og i kveld er han jamvert, det er fremdeles billetter igjen i skrivende stund, det kan bli legendarisk. 

Ola Erlien satt på scenen og tryllet i går sammen med legendene i Hot Club dé Norvege hvor han er fast medlem og han har vel i det hele tatt blitt en av de store sprederne av string swing-basillen i Norge de siste årene. Han har også vært å høre i Munch Trio, hvor denne musikken er én av mange bestanddeler, han har spilt med Stian Carstensens Musical Sanatorium, han har et eget eklektisk band som vi hørte på Herr Nilsen på Oslojazz for to år siden og som mange vil kunne ha glede av. Ellers er han en musiker som også tar med seg det fullstendig frapperende spillet sitt ut i mer uformelle settinger – rundt kafébord, på plener, i det hele tatt. Det var på tide vi tok en prat. 

Trioen med deg, Gustav Skaaret og Håkon Huldt-Nystrøm har gitt ut sin første singel nå – hva slags samarbeid er det?
– Gustav og jeg har spilt sammen ganske lenge, vi møttes i 2019 og var de to eneste på vår alder jeg visste om som virkelig digga Django og ble kjent gjennom det. Håkon har jeg spilt med i litt andre settinger, vi gikk sammen på NMH et år, og denne høsten har vi spilt i trio. Så det er ikke en lang historie, men vi digger å spille sammen, Håkon er en bra solist og bassist med push og driv samtidig som han er veldig lyttende, så det blir ganske interaktivt, han følger opp alles ideer. 

Jeg hørte dere spille en gang i fjor høst, og da er det jo slående hvor mange spontane rollebytter det virker som det er mellom deg og Gustav – mellom komping, solo og alt innimellom. Kan du fortelle litt om det samspillet?
– I denne musikken handler det mye om rytmisk drive, og siden Gustav og jeg har veldig mange felles referanser og forstår det samme språket, stoler vi på hverandre rytmisk og språkmessig. Jeg kan noen ganger forutse hva han skal gjøre og motsatt, og da føles det lett, selv i høye tempoer. Vi har tryggheten på at pulsen og driven alltid går videre, sånn at vi kan ta oss friheter. Noen ganger føles det veldig fritt, andre føles denne stilen veldig låst – det er viktig å ha lave skuldre når man spiller den.  

Gustav Skaaret. Foto: Rasmus Skaaret

Når jeg hører deg spille, føles det åpenbart at du har en glede av selve språket – og at du på samme tid finner plass til ideer og impulser man kanskje forbinder med annen, yngre musikk. En følelse av at det fremdeles er musikk som puster og snakker med ting rundt seg, kanskje – litt postmoderne. Kjenner du deg igjen i den beskrivelsen?
– Det er hyggelig å høre – jeg vet ikke hva man skal si, det er ikke en bevisst idé eller tanke. Jeg har brukt mye tid på å lære meg fundamentet og rammene i musikken, og jeg syntes det var inspirerende arbeid. Med tid slipper andre ting til, jeg hører ikke bare på Django, det er mye annen musikk. Når det kommer til swing har jeg hørt mye på Stan Getz, Lester Young og Coleman Hawkins. Pianister også – i fjor hadde jeg et lite kick på Red Garland, og Bud Powell er viktig. 

I starten av “After You’ve Gone”-versjonen deres, dukker “Blackbird” opp. Det er på mange måter et godt og veldig tydelig eksempel på det jeg snakker om – hvordan skjedde det?
– Jeg husker ikke helt hvordan det oppsto, om det var Gustav eller min idé, men en gang vi spilte i Trondheim gjorde én av oss det, og det slo an. Vi pleier å starte triokonserene med den for å liksom lure folk litt inni varmen, så de tenker “det her kjenner jeg jo”. Også blir de med inn i “After you’ve gone” – det er fint å starte et sted som ikke er jazz. Låtene går også i samme toneart, det er en artig mashup. 

“After you’ve Gone” virker som en viktig låt i string swing – og er jo også en standard som er mye spilt ellers og som fikk en helsikkes renessanse for noen år siden med Emmet Cohen-versjonen hvor Patrick Bartley spiller den saxsoloen. Hva er det som gjør den så slitesterk og givende for en improvisatør?
– Åh, det er et interessant spørsmål. Det er en catchy melodi, og den har de breakene midt inni skjemaet hvor man stopper og solisten kan kjøre på. Så har den en lang hale som også er veldig kul, så den er ganske innholdsrik. Det merker man når man lytter til Django, spesielt versjonen fra 1949 med blant andre Stéphane Grappelli hvor han gjør mange fine vendinger på den siste delen av skjema med arpeggioer som går opp og ned. Og den soloen fra Patrick Bartley hørte jeg i hjæl da den kom, jeg scatta den og plukket ting. Så når jeg spiller den har jeg noe av språket fra ham og fra Django, men det finnes også en versjon fra en engelsk klarinettist som heter Giacomo Smith, som også har en superfin solo. Nei, det er en jævlig bra låt, og det er vel også en av de aller eldste vi fremdeles spiller, fra 20-tallet. 

 

 

Du sier at du og Gustav var de eneste som hadde kick på Django-musikk på deres alder. Og det er nesten litt overraskende å høre, for jeg får liksom inntrykk av at den musikken alltid også treffer en del nye ører – ikke mange, men noen. Det er noe med den som føles friskt, som lett får plass i vår tid, selv om den også bærer med seg assosiasjoner til en litt annen tid. Hvordan startet det for din del?
– Det begynte med at en kompis introduserte meg for det. Og det er typisk, når du først hører musikken og ikke forstår alt hva som skjer får du virkelig assosiasjoner til klisjébildet av Paris, Frankrike for hundre år siden, nomadelivet. Veldig romantisk, med mye vibrato. Jeg likte det, og jeg ble også fascinert av hvordan de gitarene ser ut, ulike ytre faktorer som var tiltalende, og tanken på å kunne spille hvor som helst. Og det swingte, låt kult og det var noe mystisk med det. Etter litt tid fikk jeg veldig øynene opp for Jimmy Rosenberg – spesielt plata Rose Room med Stian Carstensen. Jeg hadde spilt mye piano, det var både frie ting og nordisk uttrykk. Og jeg hørte mye på “Four” & More, en fantastisk liveplate med sekstitallskvartetten til Miles Davis hvor du hører Tony Williams på sitt beste og hvor det er masse interaktivt samspill. Det tok litt tid før jeg fant mellomleddet mellom de to tingene, og det var det Rose Room ble. Ja, du kan spille melodisk og tonalt i denne musikken, men du kan også gå litt andre steder enn at kompet bare chugger framover uten noe variasjon. Det kan være  mye mer interaktivt og eksplosivt. Den plata betydde mye for meg og etter dét dykka jeg veldig mye i Djangos soloer. For meg ga det veldig mening å planke ham enn jazzmusikere fra 50 og 60-tallet. Det er mye som blir veldig langt, men Django spiller gjerne solo i 50 sekunder, det meste er under to minutter. Det er tydelige historier og motivbruk, mye kjærlighet og lekent og fint. Han forteller noe. Det har en energi over seg, noe som kommer fra manouche eller gypsy-musikken, og som jeg syns var veldig tiltalende. 

Det er jo også en krevende stil – man må spille veldig tydelig og fullføre ideene sine – ellers høres den vel sikkert litt rar ut. Er kravene det stiller tiltalende for deg?
– Ja, absolutt, det husker jeg veldig godt. Det er ikke noe rom for det – du kan fucke opp en frase, men da skal du spille noe jævlig tydelig etterpå, i motsetning til mer løsere stiler hvor det er mye rom for å ikke fullføre frasene, for å søke videre. Du kan søke i denne musikken også, men det må virkelig være on point. Du kan være bakpå, men kompet må pushe. Jeg syntes det rammeverket var kjempeinspirerende. Jeg har alltid spilt piano, men aldri hatt noen form for selvdisiplin når det kommer til det instrumentet, det har vært lystbetont. Sånn var det med gitar også, men da jeg oppdaget den musikken fikk jeg virkelig lyst til å lære meg teknikken og rammene, for det var så linka opp til soundet og det man skulle få til. Så det var ikke bare teknikk, det var knyttet opp til hele uttrykket. Alle detaljene i frasering, i sound, alt det der. Jeg satt på youtube og så på masse opptak av Jimmy Rosenberg, når han spilte upstroke og downstroke, hvordan han gjorde ting. Og det som gjorde at jeg hadde det øvingsfokuset, er at det er så knyttet opp til språket. 

Jimmy Rosenberg vender tilbake til Djangofestivalen i år – det er en begivenhet. Men hvem er han egentlig?
– Det er et stort spørsmål. Hva skal man si? Han var en wunderkind, spilte helt sinnssykt fra han var veldig liten. Jeg tror ikke verden helt kunne tro sine egne ører eller øyne da man hørte ham. Også har han bare blitt større, han har betydd kjempemye for meg. 

Har du møtt ham før?
– Nei, aldri, konserten med Hot Club de Norvege blir første gang. 

Det er stas.
– Ja, veldig. Andre nederlandske gitarister spiller en stil på en måte, og mange av dem er veldig gode. Men Jimmy har noe ekstra, i tillegg til at han har den nederlandske arven. Han kan spille veldig sweet og følsomt, veldig spontant og med mange påskudd. Han spiller seg selv… eller, ikke “spiller seg selv”, men han tar det i nye retninger i stedet for å slavisk følge stilen. Dette ble rotete, men du skjønner kanskje poenget mitt. 

Hva er ditt forhold til Djangofestivalen?
– Den har betydd veldig mye, det er et av årets høydepunkter. I Norge er det jo høydepunktet når det kommer til Django og Djangomusikk. Første gang jeg spilte der var jeg vel 19, da spilte jeg med Hot Club og Stian. Det å være der og høre musikken live over en tredagers festival er helt utrolig. Og Cosmopolite er selvsagt veldig kult. Jeg gleder meg alltid. 

Er det noe med å møte et konsertpublikum som også er et fagmiljø også?
– Ja, mange av de som kommer dit er virkelig gypsy-nerds. Jeg syns det er kjempekoselig å møte folk som er interessert i stilen og som jeg aldri hadde møtt på ellers. Mesteparten er ganske gamle, men det er et par unge som begynner å bli interessert også. 

Ja, er det liksom en oppsving – eller er det bare noe man alltid kan innbille seg om all slags musikk?
– Noe jeg i hvert fall kan si, og som jeg setter pris på er at folk som ikke vanligvis hører på jazz eller “bryr seg om jazz” kan like å støte på den. Musikken lever på en måte aller best rundt et bord på en bar ute blant folk. Det er viktig for meg – det kan være fint å spille en jazzkonsert hvor det kommer et jazzpublikum. Men det er ikke der det skjer for meg. Jeg verdsetter det å ha musikken ute blant folk, for det å flytte den opp på scenen har jo skjedd med nesten all musikk – mye har mista sitt opprinnelige kulturelle knutepunkt. Det er noen ganger trist, noen ganger helt greit, men om du er ute og jammer og spiller på barer, i parker eller på gata, kommer det alltid noen og står og hører på i en halvtime. Så kommer de kanskje bort og spør om musikken, og det er noen av de fineste øyeblikkene med musikken. De kan henge seg på uten at de må vite at nå spiller det bandet på den eller den jazzscenen. Jeg liker at man kan reise rundt med det hvor som helst. Ikke nå, kanskje, med 40 cm snø – men da kan man dra til Cosmopolite. 

Er det noen barer eller steder i norske byer hvor man kan oppleve det til vanlig?
– Ja, det er det. Det var en bar vi begynte å dra på da vi gikk på Videregående, som er veldig hyggelige. Det er en ganske brun pub i Trondheimsveien som heter Hersleb bar og grill. De er alltid gira på at vi skal spille. Jeg kjenner også noen som arrangerer visekvelder der. Også er det en gypsy-jam med Gildas Le Pape med flere på Uhørt hver mandag. På sommeren skjer det mye utendørs. 

Fy søren, jeg visste at det måtte være et sted i Trondheimsveien på en måte. Det er buskspillets nasjonalgate i Oslo.
– Ja, jeg føler ikke at Grünerløkka ellers har rom til det… eller, nå skal jeg ikke synse for mye om det, hahaha! Men det skjer definitivt i Trondheimsveien. 

Djangobonus! Tre favoritter fra Ola Erlien:

Django Reinhardt – “Seul Ce Soir”

Stian Carstensen & Jimmy Rosenberg – “Rose Room”

Hot Club de Norvége: Presenting Jimmy Rosenberg & Ola Kvernberg

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger