Intervju

NTTs julespesial no. 6!!! Rammeslått og mørke netter

The Necks-essays fra Eyvind Fredriksen og Audun Vinger, jul med Veslemøy, nattlige grublerier om kunst- og konsertopplevelser fra det siste året og NTT-klassikere fra arkivet: Dette er juleremsa 2023!

God jul, alle sammen, og velkommen til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige musikkavis i digital remseform! Hvert år siden vi startet denne remsa i 2018, har vi laget en julespesial – dette er den sjette i rekken. Her er de forrige: 

2018: Jazzbloggens tradisjonsrike julespesial (Sondre Lerche om Per Asplin, Historien om The Source of Christmas, Audun Vingers julefavoritter++)

2019: Jul i ekkokammeret (Frode Alnæs om licket på «A Kind of Christmas Card», Sunnmørsjul og Romsdalsjul, Tore Johansens Chet Baker-favoritter, intervjuer med Emile the Duke og Raymond Teigen Hauger+++)

2020: Bjellene klinger! (Birgitte Grimstad, Maj Britt Andersen, NTT Souls julespesial, Sweater Report: motespalte om strikkegensere, Håvard Wiiks surkåloppskrift, Bjellespesial, Juledoomliste, langlesning om Paul McCartney, Hva har du i rasleposen, Erland Dahlen+++)

2021: NTTs julespesial No. 4!!! (Emilie Christensen om twistfavoritter, No. 4 og Jon Christensen, Bob Stanley om julesanger, Lasse Marhaug om Beatles og te, sørgelig jul, Ingfrid Breie Nyhus med juledoomklassiker ++++)

2022: Stille netter og putrende surkål (Per Husby om Peacemaker-skiva og surkåloppskrifter, Mathilde Grooss Viddal om meditativ (jule)musikk, Knut Reiersrud om innspillingen av Rosa frå Betlehem, Brazz-sønn/nevø Elias Tafjords forsvarstale for Julefergå og vi lytter til “Greensleeves” og Philly Soul)

Nå altså nummer seks. Jeg, blogghalvdel Filip, sitter og pusler den ferdig kvelden før kvelden – mens Kvelden før Kvelden-sendingen summer i bakgrunnen. Strabasiøs innspurt, feberen meldte seg på dagen etter den årlige julekonserten til The Switch, onsdag kveld. Feberen i seg selv har en fuzzy, søt svie som unektelig er ganske julete, men ubeleilig. Jeg hadde foretrukket at den kom i romjulen, men man kan ikke få alt man peker på her i livet. Hvorom allting er – i årets juleremse byr vi på en blanding av ferskt stoff fra blogghalvdel Audun og Eyvind Fredriksen, noen outtakes fra den inneværende NTT-sesongen og en god del utvalgte favorittsaker fra julearkivet vårt. Det er ting som fint kan leses om igjen, eller for første gang, i år.  God jul! 

Har du glemt en julegave eller to? Ta en titt på dette tilbudet: 

Vi informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vi er glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Her er Oscar Peterson Trio med «Bag’s Groove» fra juleplata Night Train:

***

 

Fra NTTs julearkiv #1: Per Husbys surkål

Per Husby bidrar til julemiddagen. Foto: Skjermdump fra nrk

Se også: Pianist Håvard Wiiks surkåloppskrift

På kvelden før kvelden-sendingene lagde du mye mat, blant annet surkål ved pianoet. Hvor kom den ideen fra?

– Ideen kom sikkert fra meg. Jeg er veldig opptatt av surkål, at det skal gjøres riktig. Og vi var vel opptatt av å prøve å finne noen vrier. Jeg ble snakkende pianist på frokost-tv, og det var et bevisst forsøk på å løse opp formen, at programlederen kommer bort til pianoet og introduserer neste låt og så videre. Jeg syntes det var en ok og måte å gjøre det på. Berndt Egerbladh begynte med det på svensk TV, det der med at pianisten faktisk kan snakke, kanskje prater litt med artisten som er gjest og så videre. Innflytelse fikk man også. Jeg husker jeg jobba i Frokost-TV, og det var noen radiogreier hvor vi skulle spille med lokale folk fra rundt omkring. Da fikk jeg for første gang høre Sigvart Dagsland, og jeg sa sporenstreks at vi må få ham med til studioet i Oslo. Jeg tror ikke det var debuten hans, men det å hente inn folk herfra og derfra … det var mye mer åpent i NRK, det var mer midler. Johs Berg fortalte at en musikksjef hadde sagt “bare finn det du vil ta opp – vi har pengene”. Det var ikke en streng mal. Konsulent Husby gikk på noen smeller også. Det kom noen oppringninger herfra og derfra om en jente som sang sinnsykt fint, fra Bergen eller Stavanger eller noe sånt. Jeg skrev ned navnet, men det blei ikke noe av det. Noen år senere fant jeg igjen lappen, og der sto det Sissel Kyrkjebø. Så hun hadde jeg avfeid uten å sjekke henne ut en gang. 

Men hvor kommer ditt forhold til akkurat surkål fra?
– Faren min døde ganske tidlig, mora mi og søstera og meg feira jul. Det skulle være skinkesteik med surkål. Og mor lagde alltid det fra bånn. Etter hvert kom posesurkålen og ødela alt. Da jeg kokte surkål på TV var det for å slå et slag for hvor lett det er å gjøre det. Jeg lagde det vel en og to ganger. Ingrid Espelid Hovig syntes vel kanskje jeg var var litt vel uhøytidelig. Et år sprengte vi surkålen og sånne ting. 

Hvordan lager man den, da?
– Det begynner med finsnitting av kål, det får du til ikke sant? Så skal du kjøpe inn rikelig med karve. Og så skal du ha mel. Du legger først kål som er finsnitta, så legger du et lag med hvetemel og karve, et nytt lag med kål, karve og mel, og så noen desiliter med vann. Så lar du det koke til kålen har riktig konsistens og den har jevnet seg med melet. Så setter du til eddik og sukker til det smaker riktig. Du trenger ikke være kokk i det hele tatt for å få til det der. Jeg skal lage det denne julen også – dattera min har tatt over resten av julemiddagen, men surkålen, den er mitt ansvar.

Les mer av vår prat med Per Husby i NTTs julespesial no. 5.

 

***

Veslemøys jul

En av musikerne i jazzens sfære som virkelig har hatt et fint år i 2023 er utvilsomt trommeslager og etter hvert sanger Veslemøy Narvesen. Vi har fulgt henne slavisk her i remsa siden vi så henne innhyllet i et av hennes ikoniske skjerf i det tidlige prosjektet Monday Duo med Kalle Nyberg en slunken Blow Out-tirsdag i 2019, men i år har det tatt av også i MSM. Spesielt soloplata hennes fikk folk til å få opp øynene, noe som resulterte i besøk i sofaen på Lindmo, og til og med et stort oppslag i lokalavisen Fædrelandsvennen («Trommeslager fra Kristiansand slår seg opp»). Det er herlig de få gangene man kan se en av de mange viktige norske jazzmusikerne få litt gjennomslag. Også litt funny når «We Don’t Imagine Anymore» bare er ett av mange prosjekter hun har gående. Men selv iherdige perkusjonister må ta en liten time-out nå og da, så vi tenkte det var greit å ta en kjapp juleprat med Narvesen akkurat denne høytiden.

Du har hatt et fint år, virker det som. Du har gitt andre et fint år også, med all din musikalske aktivitet. Har du et par høydepunkter?

— Tusen takk, det er hyggelig! Årets aller største høydepunkt må nok være å endelig ha fått ut soloplata mi til verden. Den prosessen har lært meg veldig mye og jeg er stolt av skiva. Ellers hadde jeg veldig kick på turnéen og den påfølgende plateinnspillinga med Schemes her i september. Under den perioden kicka det litt inn at jeg befant meg i en slags ny tilværelse, ikke lenger student og fulltids frilansmusiker. Jeg kjente at jeg var på akkurat det stedet i livet jeg har ønska og jobba mot i mange år, at jeg levde drømmen! Jeg har også vært deltager i Talent Norges ArtEx-program dette året, som har vært utrolig inspirerende og åpnet mange nye dører for meg. Det må også nevnes som høydepunkt. 

Hvordan forløper som regel din julehelg?

— Den er veldig ulik fra år til år! Skilte foreldre. Vi har feiret jul mange forskjellige plasser og med ulike mennesker, men i år er det første gang på pappas hytte på Hovden i Setesdal. Det er masse snø og veldig koselig her. Vi pleier å gå på ski og se på film, og selvfølgelig spise litt julekaker!

Er det noe musikk enten du eller familien hører på, nærmest rituelt?

— Min søster Margitte er veldig stor kor-entusiast i tillegg til en skikkelig nerd på amerikanske klassikere. Så vi hører mye på John Rutter, Juleoratoriet av Bach, Solistkoret, Ella Fitzgerald, Frank Sinatra og Dean Martin. Vi pleier å kjøre litt jam i stua med gitar eller piano, og da går det i f.eks Oslo Gospelkor’s versjon av «En stjerne skinner i natt» eller «Jul, jul, strålande jul» med tilhørende andrestemmer. 

Mistenkte at det var et lite juleorkester hos dere, det er jo flere musikere i heimen. Noen faste sanger som fremføres også?

— «Musevisa» er en slager hos oss, min ene søster elsket den! «Julekveldsvisa» er også et must, da mamma er fra Toten og kan kjøre den med ekte innlands-dialekt. 

Innlandet er gode på jul. Jeg var på Gran og Brandbu en tur tidligere i dag, fikk feeling! Bidrar du til matlagingen, og hva ligger eventuelt på tallerkenen?

— Jeg pleier vel å styre litt unna det, hehe. Hos oss er det ribbe på julaften og mamma er kjent for å lage verdens beste brunsaus, hemmelig oppskrift!

I rekken av forferdelige nyheter i år kom det nylig frem at Hamar Julebrus måtte trekke tilbake alle flasker nå rett før jul. Finnes det noe helgodt alternativ der nede i sør?

— Det er jo litt klisje kanskje, men jeg syntes jo den lokale julebrusen til Kristiansand er den aller beste. Det er Christiansands Bryggeri, også kalt «CB», som lager den. Ingen andre kan måle seg, etter min mening.

Jeg gleder meg til Kunstsiloen åpner i mai. Men det har vært mye motstand mot den lokalt. Kristiansand virker som et sted som har endel motstand i seg, på godt og vondt.

— Ja, det stemmer nok! 

Ok, vi kan snakke mer om det en annen gang. Apropos Kristiansand spilte du med Punkt-gjengen, som jeg kaller den, på Victoria nettopp. Føler du at du har en yngre musikalsk sensibilitet enn dem, eller finnes ikke slike grenser i jazzmusikken?

— Det som var gøy med å spille med den gjengen var at det føltes veldig naturlig og åpent. Jeg syntes nesten Arve og Nils Petter, eller egentlig hele gjengen var mer tøysete og ungdommelige enn meg, det var mye sprell og særlig spilleglede. Det var veldig gøy å oppleve. Jeg var litt spent på mengde seriøsitet i musikken, for det er jo store navn som har en sterk musikalsk arv knyttet til seg kan du si, men jeg opplevde dem som veldig responsive og åpne, lekne. Jeg prøvde bare å være meg selv og lot musikken styre konserten. 

Julen er en tid for å slappe av, selv om det unektelig er mye arbeid som ligger bak slik kos. Det virker ikke som jazzmusikere har særlig tid til å slappe av ellers i året. Føler du noen gang at det kan bli litt mange konserter og reising og slikt? 

— Haha, ja! Det var nylig en jeg kjenner som sa til meg at «i ferien din hittil har du jo både gjort regnskap og laget hjemmeside, du er vel ikke så god på fri, kanskje?». Det føles som det ofte er sånn, men så er det er jo litt sånn dette livet er. Annenhver måned er jeg inne på Finn.no for å sjekke priser på småbruk, leker med tanken om å flytte vekk til total stillhet og ro. Av og til kan det føles ut som det ikke går helt opp, men først og fremst elsker jeg jo det jeg driver med og får masse energi av det også. Noen dager kan jeg kjenne på lyst til å spille konserter 300 dager i året, liksom. Bare kjøre på. Min største utfordring er kanskje å finne ro til å dykke ned i nye ting jeg vil lære meg, øve mer og ha tålmodighet med det. Småbruk blir det nok en dag, men ikke enda!

Personlig håper jeg småbruket ditt ligger et par år fram i tid. Den første konserten neste år, etter hva jeg vet, er med nevnte Schemes på All Ears-festivalen på Munch. Det bandet var et av de mest lovende jeg så i fjor. Men hvordan i alle dager skal dere finne plass til Guro Moe i soundet der?

— Takk, så stas at du syntes! Vi skal faktisk spille en konsert på Antikvariatet i Trondheim 9. januar også, så det blir årets første for meg. Det var All Ears og Anja Lauvdal som foreslo et samarbeid med Guro, faktisk! De presenterte oss for ideen med å ha med en gjest, og vi foreslo mange navn vi kicka på. Anja kom med forslaget om Guro, og først var jeg litt skeptisk, men så utfordret Anja meg på å prøve å forklare hvorfor. Jeg kom frem til at det var vanskelig å høre for seg hvordan våre to verdener skulle passe sammen, men det var nettopp dette Anja mente var grunnen til at Guro var perfekt. Her må vi virkelig gå utenfor komfortsonen og strekke oss mot nye nytt, noe jeg syntes er veldig kult! 

Hva venter 2024 for deg og ditt musikalske crew ellers?

— Med soloprosjektet mitt skal vi gjøre en rekke festivaler og jazzklubber til neste år. Vi skal også etter planen få filmet noe for NRK-scenen, og så skal jeg jobbe med å skrive til mitt neste album. Ellers er det mye annet med diverse prosjekt jeg er med i – ny skive med Mall Girl og Dafnie, fødselen av et nytt prosjekt med Sara Fjeldvær og Mathias Angelhus, og ikke minst plateutgivelse og releaseturné med Schemes. Jeg jobber også med Erlend Skomsvoll i det nevnte ArtEx-programmet, mot et stort prosjekt som skal skje i 2025. Det blir et kult år, tror jeg!

Jeg tror det blir et fint år for Erlend Skomsvoll også, ny trio og greier. Men dette ser da lovende ut, lykke til med noen rolige dager på hyttesofaen, Veslemøy. Før du aner det ses vi på konsert igjen.

***

***

 

Fra NTTs julearkiv #2: Twistposen kommentert

Nick Alexanders cover til julespesialen i 2021.

Twist. Posen som aldri lærer. Siden sist jul har det ikke skjedd så mye, men det er alltid noe. Den sentrale Lakris-biten, uunnværlig for en del, totalt ignorert av andre, har fått seg et nytt og heslig innpakningspapir. Folk kommer til å blåse sikringer utover i romjulen. Bitens fasong har også endret seg, tilsynelatende gradvis, fra å være en elegant og avlang lakrispølse med dobbel, neglisjé-aktig innpakning, først rullet inn i sølvpapir og så en flørtende sort og gjennomsiktig folie utenpå der igjen, til å bli en brautende, sammenpresset og mektig terning. Det er ikke ulikt måten Marsipan for noen år siden måtte gi avkall på sin yndige, grandtante-aktige marsipanstang til fordel for det vi kan kalle grunntwist-fasongen.

Det er lenge siden noen virkelig oppsiktsvekkende nyvinninger i Posen. Det siste vi husker er biten som til slutt ble kjent som Montelino, tidl. Peak, en fjelltopp som skjulte en rikdom av nougat og crisp på innsiden, med en fiffig snøkalott i hvit sjokolade. Montelino var en dristig bit, den hadde en sjelden vri på konfektsjokoladens grunntanke, altså tvinningen av sjokoladepapir rundt et egnet konfektstykke, idet den nøyde seg med tvist i én ende.

Da den røk ut av posen var det angivelig fordi den kostet for mye, men det er også svært sannsynlig at Twist-skaperne ikke helt likte hvordan bitens overdådighet fikk klassikeren Nøtti, den eneste gjenværende twistbiten med brettet papir, til å se ut som en litt traust ettertanke. Det kan også innrømmes at det var noe litt off med Montelino. Som å se en stor og dyrt innpakket italiensk julekake i et rotete norsk hjem, kanskje… eller en Playmofigur i en Legoverden. Men den prøvde på noe.

Andre biter trives fint med med å ikke helt høre til i posens kjerne. Daim er for eksempel Twistens Spiderman – en suveren sjokolade av virkelig internasjonalt format som alle vet klarer seg fint på egen hånd, men hvor det allikevel er hyggelig og givende å se den i en større ensemble-setting. Her er det interessant å sammenligne med Japp, en bit som også strengt tatt har sin egen greie gående, men som i mye større grad virker avhengig av skålens fellesskap. Ja, det kan være noe litt trist og innbitt over synet av en stabel med stor-Japp i den ordinære sjokoladehyllen. For mye og for lite på én og samme tid, du kan liksom se hvordan den strever, både med skiftende godteridemografi og skarp konkurranse fra Mars, en av de største internasjonale klassikerne fra sjokoladerenessansen på det tidlige tredvetallet. Det er ikke lett å være Japp til hverdags, men i sin forminskede festdrakt har den en trassig, sort og mørkerød aura. 

Noen biter av nyere dato strever fortsatt med å finne sin plass, selv om det ikke betyr at de er dårlige biter. Jekselrøskeren Chocolate Toffee er ingens favoritt, den skjemmes av et tilgjort rustikt innpakningspapir med en annen tekstur, som om den forsøker å signalisere at den er twistbiten for godt voksne menn. Men greit nok, her ser vi nok også at skaperne må ta hensyn til allmenne forventninger til hva man vil finne i skålen, og du kan ikke lage en slik konfektsamling uten toffee. Eclair, seig (og noen ganger størknet) karamell med en liten sjokoladekjerne, fyller et lignende behov. Det er en sannsynlig bit, og derfor finnes den – den skjemmes mest av alt av et pregløst navn og kjedelig innpakning.

På den andre siden – husk Nougat Crisp. Veldig mye av den samme kritikken kunne lett ha blitt rettet mot denne biten da den debuterte. Kjedelig navn, vulgær innpakning, ikke noen Bali akkurat – men tiden har vist at det er en helt suveren andrevalgs-twist, side om side med Fransk Nougat, en bit som i utgangspunktet forsvant lenge før Orderudsaken, men som gjorde et comeback på 2010-tallet. En vakker og litt tvetydig twistbit – det forteller mye om du syns den er ny eller gammel.

Midt i alle disse brytningene – kjære Cocos. Om Twist hadde vært den fiktive baren Cheers i Boston, hadde Cocos vært Sam Malone. Du trenger ikke å like biten, du kan til og med synes den er fullstendig uspiselig. Men det er umulig å se for seg Twist uten. Som en av få biter har den vært med siden starten i 1957, og den ser fremdeles ut som seg selv, trass i en rekke redesign gjennom tiårene. Det bør være nokså ukontroversielt å påstå at den dagen Cocos faller, så faller Twist også for godt. Håpet er, som alltid, lysegrønt. 

Men vent litt. Det er en liten urokråke vi har glemt her.
– Min favoritt er Banan. Har du vært i Freia-butikken på Karl Johan? Der kan du lage din egen Twist-pose, med bare de bitene du liker. Det er en drøm, altså. Og der er det visstnok bananskuffen som oftest blir tom. 

Det er visstnok der ideen om at Banan er folkets Twist-favoritt kommer fra.
– Ja, det vil jeg tippe. 

Banan-folket er dedikerte, de verner om favorittbiten sin.
– Ja. Hva er din? 

Nå har den falt ut av posen, men det pleide å være Aprikos.
– Ja, det er jo det samme som Banan, bare med lysere sjokolade. Enig, det er synd at den er borte. Jeg har en evig drøm om en banan-bit, bare med jordbær. Akkurat samme konsistens og sjokolade, men bare med jordbær. Eller bringebær. Da jeg gikk på Uranienborg Skole var det en kiosk like over gaten, Stop Shop. Der hadde de noen egg i påsken som var fylt med jordbærkrem. Og noen ganger kan jeg få en fornemmelse av den smaken – sånn – men jeg har aldri funnet noe tilsvarende. Kanskje det ikke var så godt heller. 

Les resten av portrettintervjuet med Emilie Christensen i NTTs julespesial no. 4.

***

God jul med den beste «all jazz er julemusikk når du tenker over det»-låta fra de siste ti årene, Hegges nydelige «Vart är Egil»

***

Kvelden før kvelden, 2023

Julen utgjør en tolvtedel av livene våre. Det er naturligvis helt åpenbart for mange av dere, men tanken slo meg like fullt med uventet kraft torsdag denne uka, og det fremsto som en svimlende mengde, langt mer enn den gir inntrykk av selv om den er aldri så mye allestedsnærværende og synlig i alle flater når det står på. Den er liksom for aparte til å være en tolvtedel – en tjuefjerdedel burde da holde i massevis? Dette var etter at vi hadde bært inn kazoo, melodica, vibraslap, ukulele og diverse annet mikkmakk på øvingslokalet ettermiddagen etter årets julekonsert, og en tjukk følelse av deja vu oppå deja vu oppå deja vu grep tak i meg. Såkalt julestemning. Vi har holdt på med disse konsertene siden 2009, og trauste gjøremål som rydding, frakting, pynting, øving og baking surrer seg liksom rundt hverandre, tjukkere og tjukkere nøster for hvert år. Noen ganger går disse gjøremålene ganske lett, for vi har jo gjort alt sammen før, men noen ganger er de også fryktelig strabasiøse, for det holder ikke å ha gjort det før, man må gjøre dem igjen, og alle desember-månedene er er forskjellige selv om de ender opp med å gå i ett med hverandre. 

En tolvtedel av livet. Jeg runder 40 julaftener i år – stilt etter hverandre utgjør de mer enn et sommer-OL. 25 mer eller mindre oppmerksomme titt på Grevinnen og Hovmesteren, som det jo sikkert dreier seg om, kommer på 450 minutter – mer enn for eksempel serie-versjonen av Fanny og Alexander. Tid brukt på Grandiosa-reklamen til Vazelina Bilopphøggers må ha passert spilletiden til romjulsfilmene Gudfaren 1 og 2. Opp- og nedrigg til julekonserten begynner å bli noen døgn. 

Hvor mange timer har jeg, eller hvem som helst av oss, egentlig, sunget eller spilt “Deilig er Jorden” og “Glade Jul”? Lenge før julekonserten ble startet, på nittitallet, betydde “julekonserten” den årlige samlingen koret, orkesteret og korpset på Marienlyst Skole hadde i Vestre Aker Kirke, hver tredje søndag i advent. De to låtene ble spilt både to og tre ganger i de kveldene også, der tre grupper med unger som vanligvis ikke så snurten av hverandre møttes i en kald kirke som lå ved en bratt og glatt kirkebakke, et steinkast fra Ullevål Sykehus. Skolen brukte Vestre Aker til jule- og påskeavslutninger, noe som gjør at jeg den dag i dag tenker på disse sangene, og på følelsen av å ha ferie, når jeg ser kirkespiret. 

Det ble blåst, sunget og gnisset unoter, ustemte trommer gjallet ut i kirkerommet, prekestol og sakristi ble herjet med av små uniformerte blasfemikere, klissete hender og sukkerkick fra off brand-brusen som ble distribuert mellom øving og konsert. I ettertid har jeg forsøkt å huske om disse dagene føltes morsomme eller ikke. Å spille var jo saktens gøy, litt spennende også. Rommet var stemningsfullt og luktet gjenkjennelig gammelt. Men du brukte halve helgen på det, det hadde fremdeles litt for mye med skolen å gjøre og det er muligens begrenset hvor fri du egentlig kan føle deg når du er kledd i uniform. Etter at konsertene var over, dro vi hjem, og i årene hvor håndball-landslaget hadde gjort det bra, gikk det fint an å rekke de nervepirrende finalene deres. Etter det er jeg nokså sikker på at TV 2 hvert år viste enten Alene Hjemme 1 eller 2. Relativt normalt opplegg, med andre ord, og spørsmålet er vel ikke om det var morsomt eller ei. Det er litt på siden, det kunne endre seg fra år til år, men det var åpenbart jul. 

For et par dager siden leste jeg noen si at det ikke finnes noen tid på året hvor det er like lett å være åpen om at man har det vanskelig enn i jula. Det kan fint stemme, helt på samme tid som presset fra det kose-og-gledes-industrielle komplekset når infernalske, kvelende høyder. Såpass stor er tolvtedelen. Det føles litt smålig å harve løs på Kvelden før Kvelden, spesielt på en kveld som dette (skjønt, når skal man ellers gjøre det?). Problemet er ikke bare selvforskyldt, de lider under av å være et sted der mange juler skal «møtes», og skytteltrafikken mellom alvoret og kosen er kanskje nødt til å bli corny, vulgær. KfK vet om den forferdelige omverdenen, at julen er avlyst i Betlehem – og den må allikevel forsøke å lande midt i den aller hyggeligste julekosen.

På julaften er TV-ritualet helt annerledes. De samme programmene blir sendt hvert eneste år, noen av dem er eldgamle, og de har dermed rimeligvis ikke noe ansvar for å få julefeiringen til å stemme med virkeligheten akkurat her og nå. De vet ingenting, ser ingenting, hører ingenting, der er julen bare noe som er, og som går forbi i staselig tempo til avtalt tid. Det er fristende å si at det er når den er på sitt mest uforståelig uforanderlige at den treffer oss mest også. Jeg vet ikke om det stemmer, men det høres jo fint og symmetrisk ut. 

Jeg vet ikke. Det går an å liste opp ting som muligens gi julestemning, men det er vanskeligere å si hva julestemningen er når den oppstår. Den kan – som kjent – være glad eller vemodig, høytidelig eller hverdagslig, regntung, skyfri, snødekt, bar. Vi pakker den så full av ting som er likedan hvert år at de spesifikke minnene lett gjemmer seg og blir oppløst, i mer diffuse, men sterke fornemmelser. Så et deja vu, følelsen av å være på nippet til å oppleve noe akkurat som du har opplevd det før – men var det tre, tretten eller tretti år siden? 

Det er noe merkelig irriterende i å bli minnet om at julen også er bittersøt, mørk, vond. Alt det er naturligvis sant, men det tror jeg vi visste også lenge før julen som masseunderholdning fikk dårlig samvittighet og for alvor begynte å få et telefonnummer til noen som kan hjelpe opp på skjermen her og der under sendingene sine. Det er noe velment, men også skjematisk og konsekvensfritt over det, det er jo aldri et spørsmål om å avlyse eller radikalt legge om lille julaften-sendingen, for eksempel. Det går ikke, det skjønner alle. Så i stedet gjør man kanskje fargene litt mindre prangende, mer mot en DC Comics-gråskala, eller man drar en bemerkelsesverdig stor andel av musikkfremføringene mot det ihjelparodierte og selvbevisste seriøs akustisk jul-uttrykket. Gnukker og gnisser alvoret inn, som om ikke disse låtene, gamle som haugene, har alt det der i margen i utgangspunktet. Som om vi kan lære “Glade Jul” noe som helst om at ikke alle juler er glade. Eller som om «Deilig er Jorden» ikke er klar over at tredjeverset, om fred over jorden og mennesket som fryder seg, forblir ren ønsketenkning. 

***

 

***

Kvanteskum på rammeslåtten

The Necks på Henie Onstad. Foto fra sonen: Eyvind Fredriksen

I anledning høytiden er det godt å endelig ha vår bidragsyter Eyvind Fredriksen tilbake i remsa. Han forteller i dette essayet, med utgangspunkt i en konsert med The Necks, om en mulig forklaringsmodell for hvordan og hvorfor man i musikalske stunder en sjelden gang kan havne i sonen. Større krefter er muligens i sving.

Omtrent midtveis ut i første sett på The Necks’ konsert på Høvikodden i begynnelsen av desember, fant jeg meg selv i tilstanden av total oppmerksomhet og tilstedeværelse som i denne remsa ofte blir omtalt som sonen. Bandet hadde fram til det på sitt sedvanlige vis bygget musikken møysommelig opp, og nådd et punkt hvor de virket å virkelig ville teste nøyaktig hvor diger lydkatedral de maktet å konstruere i sitt første møte med Henie Onstad Kunstsenters unike Studio-rom. Lyden var enorm, intens og fullstendig altoppslukende og stilnet så å si fullstendig strømmen av tanker som ellers går og går. 

Mye av appellen med improvisert musikk generelt, og The Necks spesielt, er jo, i hvert fall for min del, nettopp muligheten for å havne i sonen. Men det er jo ikke alltid man havner der. Egne forventninger har en evne til å komme i veien, i tillegg til stress, bekymringer og annen intern støy, og dessuten er det ikke alltid det slår gnister der oppe på scenen heller. Men når både de indre og ytre forutsetningene ligger til rette er det få ting som kommer opp mot den følelsen. Det er nærmest magisk.

I den meget gode første episoden av NRKs nye folkemusikkserie Trollstemt, med episodetittel «Underjordisk», er temaet mystikken som er knyttet til folkemusikken og herunder ekstasen som kan oppstå, både hos utøver og publikum, gjennom musikken. Det å havne på rammeslåtten kunne være noe man både traktet etter, men også noe man fryktet. Både fordi det innebar ubehaget ved å miste kontrollen og fordi denne ekstasen gjerne ble koblet til det underjordiske og overnaturlige. Mytene knyttet til at dyktige musikere skal ha fått evnene sine av både under- og overjordiske makter finnes i mange kulturer, og selv om de kan virke eksotiske og pirrende også i dag (jeg oppsøkte selv i våres mølla hvor Myllarguten angivelig skulle ha fått evnene sine av Fossegrimen) er det klart at disse mytene ikke er annet enn nettopp myter, en fortelling for å forklare det uforklarlige, gjerne med en projisering av et eller annet aspekt ved menneskenaturen: Var du god til å spille, måtte det være noe ondt inne i bildet.

Det overnaturlige har en sentral plass i en annen NRK-serie for tiden, nemlig Snøfall 2. Vi skal kanskje være takknemlige for at de har spart oss for noen lisenskroner ved å bruke samme sjablong som i første runde, for fortellingen faller lydig i rekka av julefortellinger som formidler kampen mellom det gode og det onde, gjerne delvis på et metafysisk plan, som ender med at det gode vinner og den onde opplever en frelse-aktig omvendelse akkurat i tide til jul: Scrooge, Grinchen, Ole Winter i Snøfall 1 og, tør jeg vedde på, Luna i Snøfall 2. Og alt dette kan på en måte føres tilbake til barnet som ble født i krybben for å frelse menneskene via den gavmilde biskopen Nicolaus på 300-tallet som har blitt vår kapitalistiske tidsepokes fremste representant for forbruk forkledd som godhet. 

For det er et stort spenn mellom budskapet i disse fortellingene og det overforbruket som den materielle delen av julefeiringen representerer. Jul betyr jo etter hvert alt og ingenting. Den er så stappa med innhold, dine egne forventninger, andres forventninger og dine forventninger til andres forventninger samt diverse sosiale aktiviteter. Det virker nesten som alt det materielle blir lesset på som en fornektelse, for å slippe å forholde oss til den åndelige delen av julen. 

I den fascinerende lille boka Notes on Complexity som kom tidligere i år, beskriver lege, stamcelleforsker og zen-buddhist Neil Theise kompleksitetsteorien –  et forsøk på å forklare hvordan alt i universet selv-organiserer seg via atomer, molekyler, celler, kropper, samfunn, økosystemer og ut til planeter og galakser. Av mer håndfaste ting er både menneskekroppen og våre menneskelige samfunn også komplekse systemer. Det som kjennetegner slike er at selvutviklende, uforutsigbare, tilpasningsdyktige, selv-opprettholdende og komplekse systemer utgjør noe større enn summen av enkeltdelene skulle tilsi. 

Maria Lokna avslutter sin fine essayserie om kropp og musikk, som har gått i de tre siste utgavene av Jazznytt, med et sitat som tangerer noe av dette. Hun siterer forfatteren Marilynne Robinson som skriver: «I have read enough about the fundamental complexity of all things, down to the very protons and neutrons, to feel at ease saying this: Beauty disciplines.» Et både nydelig og underlig oppløftende sitat, men dr. Theise går dypere i materien enn dette. Protoner og nøytroner, som Robinson nevner,  er sammen med elektroner elementærpartiklene som utgjør atomer. Men disse består igjen av byggeklosser som heter kvantepartikler og selv om vitenskapen har utviklet en ganske god modell for disse kvantepartiklene er det noen ting som er usikkert, som tyder på at modellen ikke er helt nøyaktig. Dette åpner, hevder Theise, for at det er noe enda mindre enn kvantepartiklene, noe han kaller kvanteskum – en slags ur-energi som bobler og syder av materie og anti-materie.

Parallelt tar Theise tak i spørsmålet om bevissthet. Faktum er at vi rett og slett ikke vet hva bevissthet er eller hvor det kommer fra. Så hva hvis dette kvanteskummet er bevissthet? Hva om grunnsubstansen som tid og rom oppstår fra er bevissthet? Theises spørsmål er på ingen måte nytt. Det er blitt filosofert over dette i tusenvis av år uten at vi har klart å komme fram til svaret. Vi er altså inne i den filosofiske metafysikken. Og skjært inn til beinet er det for eksempel mye religion som inneholder metafysisk filosofi. Som for eksempel  «for sjølv er ikke Gud noko, han er skilt fra det skapte, som alltid er noko avgrensa, han er utanfor tid og rom, han er noko vi ikkje kan tenkja oss» som en fersk Nobelprisvinner skriver. Og over i musikken har vi samenes sjamanistiske musikk, Bachs gudshyllester, Alice Coltranes universal consciousness og Knut Buen som siterer Spinoza på en scene ved bredden av Totak i juni 2023. Og The Necks. For hva er det som skjer med meg der i plaststolen på Henie Onstad?

Da siste tone døde ut, kom jeg til meg selv i en slags salig ro i det lyset ble skrudd opp og folk begynte å reise seg og snakke forsiktig. Jeg ble sittende litt og tenke over at jeg oppnådde akkurat det jeg håpet på. At det tross skyhøye forventninger inntraff likevel. Som om forventningene mine ble tatt på senga. Men jeg klarer ikke gjenkalle følelsen i ettertid, jeg klarer ikke beskrive den spesielt bra med ord heller. Og hver gang jeg opplever det, er det like fantastisk, overveldende og friskt. Og jeg erfarer ikke musikken kognitivt, jeg føler bølgene i musikken, hvordan de tre musikerne varierer intensiteten, jeg føler min egen pust og at alt liksom svinger i takt og utakt og jeg bare bølger med som en vektløs filledukke. Er det svingninger i selve kvanteskummet, i selve bevisstheten det er snakk om? 

Tja. Selvsagt må musikken via ørene og den kognitive kommandobroen i hjernen, selvsagt krever det en slags form for forkunnskap for å kunne møte denne musikken, men jeg påstår heller ikke å sitte på svaret her. Jeg tror ikke en gang dr. Theise har fasiten. Men det er en forklaringsmodell, et narrativ, og som menneske er jeg naturlig disponert for å være en svamp for sånt.

Begrepet jul stammer fra førkristen tid, men vi er visst ikke helt sikre på hva som ble markert. Men en av teoriene går på at det handlet om en forfedredyrking, ved at man trodde at åndene kom tilbake når det var som mørkest. Dette kan man jo kjenne seg igjen i dag også, der for lengst avdøde oldemødres forventninger til julefeiringen lever i beste velgående. Men spøk til side, kanskje det er noe med mørket og kulda som gjør eksistensiell grubling litt mer nærliggende på denne tiden av året når man virkelig kjenner kosmos på kroppen. Hvor kommer jeg fra? Hva er jeg? Kanskje tryggest å hedre de døde og det over-/underjordiske sånn for sikkerhets skyld. Og hvis det virkelig er sånn at tid/rom oppstår av grunnsubstansen bevissthet, så finnes jo på en måte alle de for lengst avdøde hele tiden. Kanskje all såkalt magi og overnaturlighet bare skyldes at det er vi som er begrensa. God jul!

Eyvind Fredriksen

***

Den aller mest julete bjellejazz-låta

 

“Jeg kunne nok plukket en låt fra hvilken som helst av Sanders’ syttitallsplater, men denne vinner. Her er det full on bjelleklang og Rudolf fra første stund!” – les Jørgen Egelands liste med åtte flotte eksempler på julete bruk av sleigh bells i spiritual jazz mellom 1967 og 1974 her

***

The Necks er julemusikk

Jeg ønsker bare å komme med et lite apropos til Eyvind Fredriksens tekst i denne juleremsa. For jeg kom på noen minner fra samme konsert som igangsatte hans interessante utlegninger.

På grunn av mye sosialiseringspress, arbeidsoppgaver, førjul og kulde kan det være lett å føle seg litt nede på felgen en kald søndag i desember. Men en sådan søndag ble det hele kurert, på et par blunk, av australsk improvisasjonsmusikk, polsk tekstilkunst og norsk fjordsol ute på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. Det er et av årets vakreste minner.

Herregud for et sted det er. En gnistrende spasertur langs fjorden ut til Veritas-byggen fryste vekk alle vonde tanker, ble ikke engang synlig irritert over det tekniske tøyet alle nordmenn tar på seg bare de skal gå seg en semi-urban gåtur. Sikkert mange rikinger og sånt der ute, men fjorden og tilstøtende natur tilhører alle, også meg tenkte jeg mens jeg beundret omgivelsene. Egentlig ganske kulturell utsikt, vil jeg si. Og den føles også som hjemme på et vis.

Målet for Høvikodden denne gangen var så klart den australske trioen The Necks, som man nesten kan garantere at leverer noe man ønsker å ta imot. Det opplever man kanskje ikke så ofte i verden lenger (bortsett fra med industripils og industribrus når man er tørst). Jeg ble ekstra obs på trioen da Geoff Dyer, forfatteren som blant mye annet har skrevet tidenes jazzroman (eller hva man skal kalle det) «But Beautiful», for endel år siden mailet meg noen filer av en konsert med dem. Under en bar-samtale i sammenheng med en tidlig utgave av litteraturfestivalen NALF mente han at de sto bak verdens aller beste musikk i nåtiden, og det hadde han jo helt rett i. Har hatt noen enorme opplevelser med dem i årenes løp og flere skal det bli. Å se dem på Hærverk er ekstra fett, så klart, man kommer naturlig nok veldig tett på musikernes intensjoner, sikkert også kroppene deres og varmen som stiger ut av dem. Men også i mer forfinede omgivelser som der ute ble man totalt innkapslet av musikken.

Omgivelsene hjalp også direkte på hvordan musikken ble mottatt. Samtidig der ute kunne man nyte utstillingen «Floker av tråd og tau», en overveldende, karriere-omspennende utstilling rundt den polske tekstilkunstneren Magdalena Abakanowicz (1930 – 2017).

 

Teppene hennes, og andre mindre verk i forskjellige teknikker, er gripende nok, men det er en total trøkk seksten i systemet å gå rundt hennes store verk slik de fremsto etter at de ble dratt ned fra veggen og framsto som skulpturer, gjerne hengt fra taket. Deilige jordfarger minnet meg om egen oppvekst med foreldregenerasjonen på venstresiden og en gammel vev stående i kjelleren, med verker laget i materialer som sisal og hamp. Ja, en av dem ser ut som en stor, rød tegnestift, mens det er noe ytterst sanselig og kroppslig ved flere av hennes ikoniske verk, eller abakaner som de kalles. Denne utstillingen står oppe til slutten av februar, og er et stone cold must, gjerne i kombinasjon med en gåtur. Abakanowicz var en en del av tre utsatte grupper i sin tid: kvinne, polakk og tekstilkunstner. Men hun ble også oppdaget i sin samtid, og ble et stort navn til og med i Norge, på grunn av polsk/norsk kulturutveksling, og den unektelige kunstneriske kvalitetssjokkopplevelsen av kunstverkene hennes. Det var sprøtt å se norske avisutklipp i et monter, fra en utstilling på 70-tallet. En haug anmeldelser og minst tre intervjuer i de store avisene, inkludert VG, om en da temmelig ukjent tekstilkunstner fra Polen. Those were the days!

Vel så fett var det å se de tre guttene i The Necks sitte ved siden av hverandre på en liten benk inne i et avlukke, der det ble vist en svært digg kunstfilm om og med Abakanowicz. Jeg sto og studerte bakhodene deres samtidig som jeg nøt filmen. Siden vandret de rundt og sugde til seg inntrykkene, kun minutter før de skulle inn på scenen for å improvisere. Det var å anta at dette ville gi avtrykk i musikken de skulle gi oss.

Jeg så også norgesvenn Tony Buck smilende ta et foto av Per Barclays verk som inkluderer en svart tromme. Det er kunstmusikk, men de er også noen mate’s fra Australia i godt humør. Ikke ulikt et annet geni som gjorde fjoråret bedre, den sindige og mjuke  gresk-australske Ange Postecoglou, som har gjort sjelfulle resultater som trener for Spurs. Ja det handler om å vinne, men mest om å spille bra og begeistrende.

Det var lykkegivende å se den lange køen med folk som ville inn på Necks-konserten, mange kjente fjes, noen som jeg har sett i slike sammenhenger i alle mine år, så som for eksempel Christopher Nielsen og Tommy Lørdahl, rocka kultur-rufs av aller beste slag. Alle med forventningsfulle smil klistret i trynet som troner oppe den svartkledde kroppen. Sånne kunstinteresserte mennesker som ikke nødvendigvis legger ut alt de opplever på Insta med eneste gang.

Senterets leder for musikkprogrammet, den på NRK dypt savnede Svein Terje Torvik, kunne konstatere at så godt som alle stoler i den store Studio-salen, der så mye nybrottsarbeid har forekommet siden åpningen på slutten av 60-tallet, fra Arne Nordheim via søttitallsjazz til sjokkrock, knotte-impro, norsk fripop og alt mulig annet, det meste ganske kledelig, og med et sted som gir musikken et historisk sus allerede før en tone er avgitt. Han skred mot scenen i sin duvende, nærmest feminine gange, og kunne fortelle de oppmøtte at de ikke bare får én konsertgave denne dagen, men to. Necks-gutta fikk et så positivt inntrykk av stedet at de samme dag bestemte seg for å gi oss en julegave og gjøre to lange sett i stedet for ett. Kun med ett kvarters pause i mellom, slik at de fikk tid til å omstille og rekalibrere skallen, som han sa. 

Det første settet var helt som Eyvind forklarer, skyggene på veggen ble en del av musikken, og det kom noen frekvenser fra Chris Abrahams’ flygel som forbløffet oss, samtidig som det også var pent å høre på, medrivende og semi-religiøst å være vitne til. Hun jeg er gift med skulle egentlig ikke se konserten på grunn av en avtale inne i byen, men valgte å se de første minuttene, som hun sa. Hun ble sittende ut settet uten å gi uttrykk for at hun egentlig burde vært underveis for lengst. Slik er det med kraften i The Necks’ musikk – det er ikke en låt, det er en tilstand.

Personlig gikk jeg og så den polske utstillingen enda en gang i pausen, kjapt gående gjennom som om det var i naturen, med grooven fra forrige sett fortsatt dirrende i kroppen. Jeg innbiller meg at jeg så verkene litt annerledes enn en time tidligere. Jeg kjøpte også en CD-utgave av årets fabelaktige album Travel, den hadde jeg med skam å melde kun strømmet til nå, av bassist Lloyd Swanton som sto og bestyrte merchboden under skallekalibreringen. Vi hadde en kort samtale om polsk tekstilkunst, og snakket om deres kommende besøk på Nasjonal Jazzscene i 2024, og alt var fint.

Det siste settet var også fabelaktig, men det føltes også litt galt å gå på’an igjen, noe av magien uteble med beinstrekken, vi hadde tålt en kombinasjon av de to settene i ett strekk. Men det er kun i-landsproblemer, dette var stort. Og det er unektelig julemusikk, satt jeg og tenkte på, da jeg hørte Bucks hypnotiserende bjeller og rangler og suggererende groove. Det er jo litt trivelige stemninger i den også. Jeg har ved flere anledninger skrevet om mine assosiasjoner til reindrift over fjellet når jeg har beskrevet The Necks’ musikalske landskap, men det er jo så klart også lyden av Julius og hans reinsdyr, mette etter et godt måltid med gullsikker og klare til å for en stakket stund gi litt glede til verdens unge befolkning. Det kan godt settes på lavt i stua hele jula, man trenger ikke sitte og studere musikken, bare la den fylle juleroen med mening og ta bolig i kroppene, enten det er under inntak av mat eller bare litt koping i sofaen etterpå, når man rømmer fra det hele.

***

Julius og reinsdyrene

Med tanke på hvordan året har vært, og hvordan vi frykter at det neste skal bli, er mange av oss i en konstant tilstand av uro, kombinert med innbitt pågangsmot og et ønske om å holde oss rullende avgårde i nuet. Det er mye musikk som inneholder disse verdiene, samtidig som den har i seg julens rytmikk. Julen handler i stor grad om å fryse tiden, bli værende et sted man vet det muligens kan være ålreit å være. En blanding av å grave hodet ned i sanden, vekk fra den vanskelige virkeligheten, samtidig som man tenker over de store ting og forsøker å tenke over vennskap og være omtenksom med sine omgivelser.
Litt som med The Necks, føler jeg at den store, spesielt posthumt, komponisten Julius Eastmans Femenine, her fremført i november 1974 også, om man ønsker det, kan være julemusikk. Man havner i en slags hyper-oppmerksom døs. Inspirerende musikk uansett verk.

Fra julearkivet #3: NTTs guide til fire norske juleklassikere

1. A Kind of Christmas Card 

– Hallo?

Ja, hallo, er det Frode Alnæs? Det er Now’s The Time, Jazznytts ukentlige musikkavis i remseform for jazz og omegn som ringer her med et kjapt spørsmål. Vi gjør en greie på jula og lurte på: Var du inspirert av Per Asplins “Vil du være med, så heng på” da du kom opp med signaturlicket på Morten Harkets “A kind of Christmas Card”?
– HAHAHA! I alle dager. Nei, det kan jeg avkrefte. Det var noe jeg lagde i Nidaros studio, og den har ikke noe med det å gjøre. Jeg jobbet jo på flere Morten Harket-skiver, og det var et sånt lick som dukket opp, jeg tenkte på det som en Beatles-gitarfigur. Nå må jeg tenke på hvordan den Asplinlåta går…

Det er ikke noen voldsom likhet, de deler liksom bare tonene i starten, og det dukket opp som en undring, på grunn av julen og slikt.
– Kanskje det er en stor ære å muligens ha plagiert selveste Asplin… den så jeg ikke komme. Men nei, det var ingen intensjon der!

Hvordan er følelsen av å komme opp med en signatur?
– I en popkarriere har det vært en veldig viktig ting, å komme opp med gode hooks og temaer som stikker seg ut. Det er jo det som er popkunst,  og det har jeg kanskje gjort ganske mye av. Det kom ut en bok om Morten Harket for en stund siden, og da ble jeg spurt om “A kind of Christmas Card”-temaet, det var jo en av hans store hits. Og den gitarfiguren ble en signatur, de doblet det med strykere også. Morten har aldri lagt skjul på at jeg laget det, og jeg ble spurt om jeg fikk betalt for det av forfatteren av boka. Men jeg syns det ble helt feil å skulle ha noe ekstra for det, det var jobben min i en sånn sammenheng, å få det til å skinne.

Les resten av intervjuet med Frode Alnæs i NTTs andre julespesial.

***

2. Rosa frå Betlehem


– Vi dro dit tredje mai 1992, like etter den andre intifadaen. Da var det ennå ikke bygd noen mur der, så det var ganske lett å komme til Betlehem. Det var en del militære på plass, men forholdsvis rolig rundt fødselskirken. A få til en innspilling der var et superstrev, det var vel ingen som hadde kommet på den tanken før. Så det måtte opp til kardinalen til Jerusalem, som er en av disse som går rundt med høye hatter sammen med paven på julaften. Sondre Bratland og Erik Hillestad dro, og de hadde fått et anbefalelsesbrev fra Pater Pollestad, som introduserte dem og skrev at de var kule karer. Jeg tror de hadde jobbet med denne planen et par år, og det var flaks for meg, Sondre ble kjent med det jeg drev med via Blå Koralplata kun et halvt år før innspillingen. Vi hadde med alt dit, ikke sant, det var en helt annen tid. Jeg hadde med to Mesa Boogie – en topp og høyttalerkasser, og et svært rack, som alle hadde på den tiden, med en diger Eventide og Lexicon-klang. Mye styr. Og så var det fullt opptaksutstyr. Vi hadde en mast for å komme opp til orgelpipene. Orgelet i seg selv var veldig fattigslig. Dette er jo fransiskanermunker, de lever helt på minimum.

Hvordan introduserte Bratland og Hillestad plata for deg?
– De sa rett og slett at de skulle lage en helt ordentlig juleplate, og den skulle spilles inn i fødselskirken. De er romantiske karer begge to, i større grad enn meg. De mener at det å dra til sånne steder gjør noe med en, at musikken blir annerledes. Hotellet vi bodde på lå i området rundt King David Hotel. Du har utsikt ut over en dal og gamlebyen på andre siden. Det er sinnsykt spektakulært. Vi øvde, jeg tror det må ha vært på rommet til Sondre, fra frokost til lunsj og så frem til femtiden da vi satte oss i en folkevognbuss og kjørte ned til Betlehem som tar en liten time, kanskje. Så gikk vi inn – fra korstogene er inngangen et lite hull i veggen, slik at hester ikke skulle klare å komme inn. Det var litt festningaktig. Så kom vi inn i den katolske avdelingen av kirken. Der begynte vi å rigge og spilte inn i titiden på kvelden, tenker jeg, og så jobbet vi til tre på natta. Det var tre låter hver dag som vi plukka ut og lagde arrangementer på. Det var stort sett Iver, Sondre og jeg, Paolo kom noen dager seinere, så vi hadde pønsket ut en del ting.

Det er en uhyre distinkt miks av musikere og lyder på denne plata.
– Ja, for det første var det et et veldig fattigslig orgel, det lakk i alle retninger, såvidt det var pust igjen i det. Men det skaper den spesielle stemningen, det hadde ikke blitt det samme med et protestantisk tysk orgel. Jeg får litt Snøhvit og de syv dverger-følelse av det orgelet når jeg hører på det. Dette var også første gang jeg hørte Paolo med vannbøtte tror jeg. Han brukte mye av det. Vi hadde flere låter som dessverre ikke ble med på plata, jeg vet ikke om formatet ikke tålte lengden, som var a capella Sondre og Paolo på perk. De var innmari fine, altså. Ganske ofte var det klokker som slo – et par steder tror jeg faktisk at de er med i lydbildet. Også var det jo mye klang, det er typisk katolsk buet tak og veldig lite som tar av for akustikken. (…) En annen ting jeg husker er at vi ikke kunne be fransiskanermunkene om å forlate kirken, så de satt der under innspillingen. De hadde aldri sett opptaksutstyr før antageligvis. De var utrolig søte! Vet du hva det morsomste de visste var? De satt på benkene, og du kunne se at en av dem begynte å fikle med noe. De går i kjortler med tau rundt livet. Det morsomste de visste var å klare å binde seg fast til novisen ved siden av, så når han reiste seg fra stolen satt han fast.

Ble du mer overbevist over Bratland og Hillestads tanker om hvordan rommet og omgivelser preger folk?
– Ja, jeg vet ikke helt hva som vant – om det var Sondre sjøl eller om det var å være i Betlehem. Men jeg ble helt fascinert av den fyren, Sondre, og det har bare vedvart. Det er noe med hans nærvær som gjør at alle kromosomer stiller seg opp i de fineste harmoniske formasjoner og alt faller på plass. Han har en helt eiendommelig ro. Jeg kommer ikke fra noen religiøs bakgrunn, jeg har ikke hatt noen barnetro. Men jeg var på nippet til å lure på om det var noe i dette her underveis.

Les resten av intervjuet med Knut Reiersrud om innspillingen av Rosa frå Betlehem her.

***

3. Tida går så altfor fort 

Hva slags album var Tida går så altfor fort?
– Det var da Trond (Brænne), Geir (Holmsen) og jeg jobba mest sammen. Vi hadde først gitt ut Har du hørt det?, så kom Folk er Rare også kom den. Det var NRK som lurte vi på om vi hadde lyst til å lage julebarnetv i romjula. Da begynte Geir og Trond å skrive ting. Det het kanskje også Tida går så altfor fort, det gikk på NRK i romjula og det avslutta med en fest på nyttårsaften. Vi ga også ut plata før jul, så den skulle være med i det virvaret. Det vi ville, var å lage jul på en litt annerledes måte. Allerede da syntes vi det var blitt kommersielt, at alt skulle være fint og perfekt, at du i det hele tatt måtte være med på så mye. Det vi lagde var et signal om at egentlig trenger man ikke det. Hører du på “Gode Gaver”, som er på samme plate, handler den om at en gave kan være en klem eller et tre eller en sang, litt andre ting. Den hadde jeg med i forestillingen, for å minne om det. Det er jo ikke minst sånn jeg føler det om sangene jeg fikk av Trond og Geir – det var jo en veldig fin julegave, og de er fremdeles fine så mange år etterpå. Det er flott at “Væla omkring” kan synges i dag – og hvis du går inn i tredje verset, går den også ut av den trygge tilværelsen hjemme hos seg selv og handler om noe bredere.

Ja, den handler plutselig om helt andre virkeligheter, og det er et stemningsskifte som lett kunne fremstått litt… jeg vet ikke, moraliserende eller snusfornuftig. Var dere bevisste på å unngå sånne ting?
– Veldig. Vi hadde alltid en lunsj før et nytt prosjekt hvor vi diskuterte ting, og en ting vi var enige om at det var nok moraliserende barne-tv – eller, veldig pedagogisk og riktig tvSånn var det på 80-tallet. Nå presser vi en appelsin, alle sammen… vi tenkte at barn trenger underholdning like mye som voksne, men du kan si noe som betyr noe og som gjør at barna kanskje ikke skjønner underteksten når de er 4 eller 6, men vil skjønne det når de er litt eldre. Da har man kanskje gjort noe som er viktig. Det du sier til barn blir der. Det kan bli vondt eller veldig godt. Jeg opplever at låter folk har vokst opp med setter seg i kroppen. Alle linjer og måten ting snur på, sånn som i det tredje verset her – de fleste har det heldigvis trygt og godt, og tenker vi tilbake vil mange av oss oppleve barndommens jul som fredelig og trygg. Men det er viktig å fortelle barn at ikke alle har det sånn. Forrige gang vi snakket sammen, snakket vi om platene fra Bawatele og Bangalore – og det er litt det samme.

Ja, og Tida går så altfor fort er jo helt tydelig et veldig annet univers enn en veldig dyr jul.
– Det er tatt ned på det aller viktigste. Det er til syvende og sist ditt ansvar som voksen hvordan barna dine skal oppleve jula. Det trenger ikke være dyrt, det kan være juletreet dere hentet sammen, første juledag hvor det var masse snø og du har en opplevelse… da jeg begynte å tenke på hva jeg husket, min første jul var mor som gikk rundt i stua og sang “Jeg er så glad hver julekveld” mens hun tente alle lysene. Jeg ble grepet av hvor pent og vakkert det ble, det var nesten magisk. Og at hun gikk og sang. Så banket det på døra, og der kom bestemor og bestefar. Sånne gode ting tror jeg unge husker. På samme måte husker du selvsagt det veldig vonde, for du har så store forventninger til den dagen.

Les resten av intervjuet med Maj Britt Andersen her

***

4. The Source of Christmas

Når startet julekonsertene til The Source, egentlig?
Trygve Seim: Det kommer litt an på hvordan du regner.. Vi gjorde en slags julekonsert i 1994. Da spilte vi konsert på Oslo Jazzhus, og så bestemte vi på lydprøven at vi bare skulle spille julelåter siden det var desember. Det var på den Curling Legs-festivalen som het “Smalt Er Fett”. Vi skulle bare spille i halvtime-tre kvarter.
Øyvind Brække: Da gutsa vi. Vi hadde ikke øvd noe særlig på de sangene, vi bare tok det på sparket.
Trygve Seim: Og så spilte vi inn plate i mars eller noe sånt, etterpå. Året etter der satsa vi alt og hadde julekonsert på Avant Garden i Trondheim og Pigalle i Oslo. På Pigalle hadde vi storband bak forhenget, husker jeg.

Det har jeg hørt gjetord om – var det snakk om at de sto bak forhenget og plutselig ble røpet eller noe slikt?
Trygve: Ja, vi gjorde alt vi kunne for å få til litt Hollywood-stemning.. Litt Broadway.
Øyvind: Vi fikk til en TV-opptreden også, i et program der Penthouse Playboys også var med, husker jeg.
Trygve: Når var det?
Øyvind: Var det 1996, kanskje? Det var da vi fikk med Prime Time Storband veldig seint.
Trygve: Ah, var det samme program? Jaja. Vi ble bedt om å komme klokken 11 på dagen, og akkurat som da du kom i dag, var det ingen der. Vi ble sittende i kantina uten å gjøre noe før klokka fem, og da kom Øyvind med et forslag om å arre for storband. Så han satte seg ned og skreiv, og så ringte vi rundt til Prime Time.
Øyvind: Vi hadde jo allerede gjort en del overdubs på plata, Trygve og meg.

De kom på så kort varsel?
Trygve: Ja, de kom på veldig kort varsel, og så spilte de på TV, hahaha!
Per Oddvar Johansen: Hvor er det egentlig blitt av den stuntinga?
Øyvind: Det er nittitallet, vet du. Folk var mer spillesugne.
Trygve: De prøvde jo å stoppe oss, TV-produksjonen, de ble litt sure, og ville ikke det… men alle hadde jo kommet.
Øyvind: Det er veldig fett, for på programmet ser du bare en kvartett, og så åpner bildet seg også ser du storbandet.

Når begynte dere å utvide med egypterne og hele den siden av julekonserten?
Øyvind: Det var først etter at vi hadde med Cheb (Hocine, journ.anm), han ble med i 2000.
Trygve: Øyvind og jeg spilte jo i bandet til Cheb på slutten av 90-tallet. Vi spilte i alle salsaband også i en periode, han og meg og Petter Katterås.
Øyvind: Det var da du kjørte buss også.
Trygve: Ja, det gjorde jeg også!

Kjørte du buss?!??
Trygve: En sommer.
Øyvind: Ideen var uansett at Cheb kunne gjøre “På låven sitter nissen”
Trygve: Vi hadde sittet og skrevet et arr hos meg, nede i Christian Kroghs gate, og så gikk du hjem…
Øyvind: Du spilte masse arabisk musikk for meg.
Trygve: Du gikk i hvert fall fra Christian Kroghs gate opp til Maridalsveien, og så kom den bassgangen.
Øyvind: Ja, det er sant det… det gikk ikke med mange kalorier der..
Trygve: Vel, du gikk jo hjem midt på natta… heldigvis ble du ikke slått ned. På første plata vår har vi en låt som heter “Bakke Bru”..
Øyvind: Også en låt som ikke kosta mange kalorier.
Trygve: Øyvind skreiv den etter å ha blitt slått ned på Bakke Bru i Trondheim. Det var sånn…. Hva heter det…

Blind vold?
Trygve: Ja, det er det det heter!
Øyvind: Men etter det skjedde det mer… når møtte du Fathy (Salama, journ.anm), egentlig?
Trygve: Vi hadde med Cheb i mange år før han ble med. Fathy møtte jeg i 2005 på taket på Nile Hilton, hvor jeg spilte, og da kom han bort og sa at jeg måtte ha hørt mye på Garbarek. Jeg syntes det var surrealistisk at det skulle komme bort en fyr på Nile Hilton i Kairo og si akkurat det til meg, så vi ble perlevenner. Jeg dro ned og spilte med bandet hans i oktober, og så dro vi alle ned og spilte julekonsert i Kairo.
Øyvind: Vi fikk tak i frilanssangere der nede som kunne alle de amerikanske julelåtene, det var sånne Proff i Kairo-folk. “White Christmas, ok. What key?” og så videre.

Jeg får inntrykk av at det har balla noe voldsomt på seg – storband, en uhorvelig mengde gjesteartister. Er det morsomt i seg selv også, å gi folk veldig mye mer enn de forventer?
Per Oddvar: Det er jo musikalsk betinga, vi hadde storbandet, og så utvida vi det til Forsvarets Korps, Marinemusikken og sånn, og da kan man skrive andre typer arr. Det er ikke bare for at det skal være megalomant.

Men er det et element av det?
Øyvind: Jula handler selvfølgelig om overdrivelse også, og vi var opptatt av Hollywood/Vegas-greia. Nå er det ikke så mye Vegas lenger, det er mer Kairo og folkemusikk og…
Per Oddvar: Så svaret er jo “ja” også – men det starta som musikalske ideer, at vi ville spille arret de lagde, fikk et storband, og når man først har et storband kommer det andre ideer ut, Øyvind og Trygve begynner å tenke, og da kommer det masse ting. Først brukte vi jo alle til å spille vanlige ting, arret på “Winter Wonderland”, som var veldig streit selv om det gikk ut i litt nymusikk – det var fremdeles vanlig. Men da Cheb kom inn, kom jo hele den raï-greia og alt det østlige. Da ble det plutselig åpning for å ta med resten av egypterne, og så fikk vi muligheten til å få med oss inderne…
Mats Eilertsen: Men når ble overtyre-kjøret påbegynt?
Per Oddvar: Vi hadde en overtyre i starten.
Øyvind: Men det var med korpsene, og i starten var det en ren Basie-ting, men så bygde vi på med Vårofferet og…

Er det en sånn greie hvor man kan legge til ting, men ikke trekke ifra?
Per Oddvar: Ja, vi lider litt av det.

Konserten The Source of Christmas ligger i dag et sted mellom 4 og 5 timer. Les resten av vårt intervju med dem i NTTs aller første julespesial

 

***

Golf i en vanskelig tid – outtakes fra NTT 2023

Sent i November

Noen ganger oppdager man at man har verden helt for seg selv. Det hendte meg en natt sent denne høsten, på den balkongen vår. Unormalt stille, bare byens summing, kvernet til fin grå masse, i statisk harmoni med den overtrøtte dirringen inne i eget hode, noe som liksom strekker seg. De få forbipasserende bilene fra Schweigaards gate hørtes ut som dovne vindkast. Det føltes som at julenatten hadde kommet halvannen måned før tiden. Ikke en gang han frika naboen som på dette tidspunktet pleier å være ute for å ta seg en høflig, velfortjent nattings og gi den fjonge hunden sin en luftetur over plenen, var å se. 

Det rislet forsiktig i gjerdet rundt barnehagen. Noe forsvant i en skygge. Det var den kraftige katten med de hvite labbene som bor i bygården ved siden av oss. Jeg tror den er gammel. Jeg har aldri sett den ute samtidig som barna. Hadde den vært mer sosial, kunne den fått så mye kos hver dag at den nok så syner, svimet av og møtte forfedrene sine, fra dype skoger og gamle bysamfunn, kanskje til og med katteguden Bast. 

Gårdsrommet lå øde. Det var tørt og godt, temperaturen fremdeles ganske vennlig. De to store trærne var snart ferdige med å felle blader, du kunne se det store fugleredet i det ene, snart ville alt sammen se ut som nervesystemer. Det er en gatelykt inne på lekeplassen, som kaster svakt gult lys om natten. Der samler de ansatte i barnehagen trehjulssyklene hver ettermiddag. De fleste av dem er røde, noen få er gule. De står der med snuten inn mot roten av lampen, og minner om sovende husdyr. 

Jeg husker en gåtur fra Majorstua en natt for noen år siden hvor jeg ikke så et menneske, og knapt en bil, før jeg nådde Egertorget. Det var som å gå i et stort friluftsmuseum. Som om noe alvorlig hadde skjedd, noe alle unntatt jeg hadde fått med meg. Men ingen verdens ting var i ferd med å skje. Sånn er det ofte. Tuppen av Sørenga kan på varme sommerdager fremkalle åndenød på avstand, badegjestene er pakket så tett. Men på en helt vanlig kveld litt utafor sesongen, ikke så fryktelig sent heller, kan du plutselig få følelsen av at det ikke er et menneske å se, mange kilometer i alle retninger! Hvem hindrer deg i å si at alt dette er ditt da? 

I romanen Thief of Time av Terry Pratchett, møter vi på tidsmunker som jobber med å flytte tid fra steder der det skjer lite til steder der det skjer (altfor) mye. Slik går man i null, på en eller annen måte. De finner tid på fjelltopper og i marianegroper, kanskje dypt inn i skogene og de mest sedate småbåthavnene, og så distribuerer tidsmunkene denne tiden på steder der det er mange mennesker og virkelig mye skjer. Selv om Pratchett er en fest å lese når han skriver spekulerende fantasyidéromaner om tiden og eksistensen og universets lover, er byen det emnet han får aller mest ut av. Byen, dens voksesmerter, rytme og energi. Og det er mye å kjenne seg igjen i når han skriver om det, men jeg tror fremdeles at Oslo i det store bildet er et av de stedene hvor det skjer så velsignet lite at vi kan eksportere tiden vår. 

***

Tove Jansson: «Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt, og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet».  Var hun på lønningslista til måneden november?

***

Faren min ringte meg for en stund siden. Han hadde sittet ved el-pianoet i stua og bladd i en bok med jazzlåter. Han snakket om hvor mange titler som inneholdt navn på byer eller låter som handlet om byen. Var det litt særegent? Jeg måtte tenke. På en måte er jo svaret nei, masse musikk handler om byer, bydeler, spesifikke steder. Men det finnes fryktelig mye musikk som ikke gjør det. Kanskje det går an å si at byen er kanskje særegen, men ikke unik, for jazzmusikk. Når den studeres på nært hold er ulike byers avtrykk, miljøer og scener avgjørende, mens den større kulturens bilde av musikken kanskje er New York i svart-hvitt og røyk, hvor musikken befinner seg i undergrunnen men hvor den også vanner røttene, deler elegansen og fremskrittstrangen til de byggtekniske vidundre som strekker seg mot nattehimmelen over den, bygg som har lånt sine formidable silhuetter til  utallige platecovere og visuelle fremstillinger av hva musikken er og hvor den kommer fra. 

Men det trenger ikke bare være skyskrapere, også eldre fasader blir en del av ideen, tenk på “April in Paris” eller “Dear old Stockholm”, musikken får en transatlantisk glamour, antyder et kosmopolitisk, om enn fremdeles snevert, fellesskap. Romantiske forestillinger alt sammen, naturligvis, men den mytiske storbynatten er noe jazzen ikke blir kvitt. Skjønt, det blir jo kanskje snudd på hodet når vi kommer til et sted som Norge, sa jeg. Tenk bare på en låt som “Sakta vi gå gjennom stan” med Monica Zetterlund, det føles søkt å se for seg at hun skulle kunne sunget samme type låt om… Bislet.

Så når det smeller i den norske musikken på 60-tallet, finnes det saktens ingen urban forestilling å henge musikken på i samme grad. Da blir for eksempel omgivelsene til Molde, synet av Romsdalstindene, naturligvis mye viktigere. Garbarek og de andre hentet inspirasjon fra amerikanske artister, men den spirituelle og frie jazzen, musikere som Pharoah Sanders eller Albert Ayler, føltes saktens som de lagde mer kosmisk og mindre “by-fiksert” musikk enn tidligere stilbølger. Don Cherry bodde jo ute i de skånske skoger sammen med Moki, spiste knekkebrød og spilte musikk fra hele verden. Det kanskje bli en slags “fjelljazz”, og da var vel kanskje også naturlig at motreaksjonen mot denne nordiske estetikken kom i en tid hvor det vokste mange andre nye tanker om et urbant Norge elektroniske eksperimenter eller Coltrane-jazzen – lite av de greiene der smakte vidde, sa jeg, men siden føltes det også som at naturen kom tilbake, av mer eller mindre innlysende årsaker og i dag klarer jeg ikke å komme på mange musikere som ikke tilsynelatende stortrives i telt og skiløyper og nå sitter vi her. 

***

For et par måneder siden var jeg på et venterom hvor jeg fant et blad om golf i Norge som hadde ligget der en stund. Etter å ha blitt grønn av misunnelse på grunn av de mange annonsene deres, festet jeg meg ved en artikkel som jeg tror het “Golf i en vanskelig tid”. Den handlet om krigen i Ukraina og var en på mange måter rørende oppriktig forsikring om at det offisielle golf-Norge sto side om side, last og brast, med det ukrainske folk og dets golfere. Teksten minnet om at også Norge har blitt okkupert. Da hadde Bogstad golfbane blitt gravd opp – antageligvis var hensikten å nekte den tyske okkupasjonsmakten å spille nettopp golf. Det var på mange måter en helt bisarr tekst, men jeg visste at har skrevet minst like rare ting selv (Hva skulle forfatteren av lederartikkelen gjøre – bare forbi gå dette geopolitiske vannskillet i stillhet?) Et godt inni høsten 2023, sendte jeg ut minst ett NTT-nyhetsbrev hvor jeg antydet noe om at vi alle nok kan trenge et avbrekk, eller å samles, akkurat nå. Det er også golf i en vanskelig tid. 

Aldri har det vært viktigere å samles... kanskje det. Støttekonserter, javisst. Og jeg tror jo at det finnes noe i det andre rommet konserten uansett representerer som er kraftfullt og kanskje til hjelp. Å tre ut for så å tre inn igjen. Men jeg klarer ikke å peke på hvor grensen mellom avkobling og frakobling går. Så – skal vi bare sitte og se på det som skjer nå, på masseødeleggelser og over 20.000 døde på Gaza-stripen? Minst en del av det svaret er jo et slags ja. Doomscrolle, lese, fortvile, signere, donere, troppe opp, bære fakler, rope slagord, gi applaus med vottene på, med vottene av, slukke fakler, gå hjem i vintermørket, handle middag, skru på radio, lage middag, skru på vannet i springen, la det renne mens det går fra glovarmt til kaldt.  

***

Fra utstillingen Frihetens Former, mars 2023

Lee Krasners Through Blue, et av bildene som ble vist frem under Frihetens Former på Munchmuseet i år.  

1. Jeg er ikke helt med på 20-tallsrevivalen som er en del av disse årene, i storfilmen Babylon, i prohibition parties og electroswing, stemningen på luksushotellet Sommerro hvor folk går med hatt og fjær og rustikke pannebånd og slurper afternoon tea. Jeg forstår at vi lever i et nytt 20-tall, at vi nok en gang er på vei ut av en stor pest, og at noen ønsker en stor fest, for her kommer nye katastrofer seilende mot oss. Det er sikkert harmløst rollespill alt sammen, og det er utvilsomt ofte dyktig utført og folk får gjøre som de vil, ja, folk får gjøre som de vil.

Det endrer ikke på det blotte faktum at jeg faktisk heller vil dø enn å dra på Poirot-fest. 

Men jeg skjønner svermeriet litt også. For atmosfæren til den amerikanske delen av denne utstillingen gølver meg. Tanken om New York på 40-50-tallet, store leiligheter, vekst og vitalitet, alvoret og fryden over en helt blank tavle, gamle Europa som gir stafettpinnen videre, fra Paris til Manhattan, kunsten som seiler inn fra den radikale venstresiden og blir til frihetspropaganda, blir til teorier om at CIA brukte kunsten som (ikke egentlig veldig) hemmelig våpen i krigen mot Sovjet, gode greier… det har en syndig liflig bensinlukt ved seg.

2. Det er som om mange av maleriene trygler om å bli sett på som musikk. Frenetisk, fortettet, rolig, amorf, harmonisk, flyktig… Jackson Pollocks bilder utgjør et helt særegent musikalsk klisjeapparat, men hvor mange forskjellige musikalske uttrykk har ikke Mark Rothkos bilder fungert som metafor for? Morton Feldman, ambient, jeg tror jeg har hørt noen sammenligne bildene med shoegaze. All musikk hvor du kan snakke om flater, i det hele tatt. Kim Myhr spilte på åpningen av Frihetens Former og for noen år siden sa dette i et intervju i Jazznytt: “Jeg var ganske opptatt av Mark Rothko, og har blant annet spilt i Rothko-kapellet tre ganger. Hans malerier er jo virkelig tilstander (…) Det jeg setter pris på med ikke-lineære musikknarrativer, er at de setter lytteren litt fri til å fokusere mer eller mindre på ulike tidspunkter. Om det er et førti minutter langt stykke, er det greit for musikken om du tenker på noe annet, og så kommer tilbake. Det er vanskeligere med klassisk dramaturgisk oppbygning.” 

3. Jackson Pollock døde i 1956, jeg tror ikke han fikk hørt om Ornette Coleman. Han hadde heller ikke særlig sans for formen for moderne jazz som på på 40-tallet fikk navnet bebop. På samleplaten Jackson Pollock Jazz, utgitt av Museum of Modern Art i forbindelse med en utstilling, finner man låter som “Beale Street Blues” av Jelly Roll Morton, “The Mooche” og “Solitude” av Duke Ellington og “When a woman loves a man” av Billie Holiday, stoff til en god og litt topptung sending av Swing’n’Sweet med Knut Borge og Leif “Smoke Rings” Anderson. Det finnes få rette linjer i musikkhistorien og mye av det som ble hetende frijazz pekte også bakover i historien – øyeblikket er preget av et voldsomt rykk, men i hvilken retning det går er mer subtilt, og fremdeles stoff for diskusjoner. Hvem vet – kanskje Pollock, om han hadde levd lenger og opplevd det musikalske øyeblikket som intraff rundt tiårskiftet hadde gjenkjent koblingene til den tidlige jazzen, til bluesen og den kollektive improvisasjonen. Kanskje ikke umiddelbart, men hvem vet om han likevel hadde kjent seg igjen når han fikk vite at Coleman følte på et slektskap med bildene hans, som han gjør i omslagsteksten til albumet Change of the Century, fra 1960: “With my music, as is the case with some of my friends who are painters, I often have people come to me and say “I like it but I don’t understand it. Many people apparently don’t trust their reactions to art or to music unless there is a verbal explanation for it (…) There is a continuity of expression, certain continually evolving strands of thoughts that link all my compositions together. Maybe it’s something like the paintings of Jackson Pollock.” Året etter kom albumet Free Jazz, med maleriet White Light, et av de siste Pollock fullførte, på omslaget. Siden har de to kunstnerne alltid bare vært en ørliten assosiasjon fra hverandre. Det spiller liten rolle hva Pollock egentlig hadde tenkt om det, for sånne ting styrer jo ikke kunstnere selv. 

Fra utstillingen Frihetens Former på Munchmuseet. Foto: Munchmuseet

4. Når du først har begynt å tenke på hvordan noen bilder låter, er det lett å fortsette. Og når du får lov til å se to Pollock-lerreter på nært hold, for så å kikke deg over skulderen og se en vegg til høyre for deg hvor Rothko lyser mot deg, er det vrient å slutte. Så da må den sprutende, solistiske bevegelsen i forgrunnen på Georges Mathieus Flyktighet fra 1945 liksom være musikken som hadde blitt klekket ut på Minton’s i Harlem rundt denne tiden, og som ble selve symbolet på musikalsk frihetssøken, fremført av små ensembler på små steder. Men hva slags musikkstykke er Tokyo av Sam Francis, hvor en skypumpe av umulig sterke blåfarger feier over det store hvite lerretet? Der er jeg svar skyldig. I Hvitt lys av Norman Bluhm, minner penselstrøkene om vingeslag i en varm og grønn skog – kanskje låter det bildet som den yrende kvitringen og skogbunnen av rappfingret bassplukk i Afternoon of a Georgia Faun av Marion Brown.

Eller kanskje er det den salige, klukkende marimbaflyten i The Jewel in the Lotus av Bennie Maupin jeg tenker på. Blått nivå av Lee Krasner ser ut som et mindre band – kanskje det rett og slett er en trio full av karaktermotsetninger og paradokser, de små røde feltene kan minne om hender, men hvem som griper tak i hvem vet jeg ikke. Kanskje Jimmy Giuffre 3 (er ikke de tre sorte figurene i et slags fritt fall?), eller Albert Ayler med Peacock og Murray, eller for den del Lauvdal med Luhr og Hulbækmo. At noen av de brune feltene er strie – tror jeg – blir tydeligere når man stikker nesa nærmere bildet. Kanskje de bruker instrumentene på utradisjonelle vis, kanskje musikken har en ru overflate, kanskje de spiller en blues. Når jeg har sett det gjengitt i fotografier har Krasners store maleri Gjennom Blått sett mettet ut, med masse ferskenfarget maling i tillegg til de blå krusedullene og de hvite flekkene. På nært hold er det tydelig at det er det gulaktige lerretet man ser. Det minner meg om en av de opplevelsene hvor man nilytter til noe som har hørtes stort og massivt ut, men hvor man plutselig skjønner at man lytter til mange færre lydkilder enn man har trodd. Hva slags musikk er Adolph Gottliebs Utbrudd 1973, med dramatisk sort fargesprut under en stor rød sol? Det første som faller meg inn er den muezzinrop-aktige trompeten i “Saeta” fra Sketches of Spain, men jeg ergrer meg med en gang jeg har foreslått det, tanken slår meg bare fordi jeg kjenner en tilknytning til det stykket, og fordi det er som om det er badet i varm og knusktørr solstek. Nei, dette er nok musikk jeg ikke har hørt ennå.  

Noen av maleriene gir en følelse av ro, eller likevekt, en energi eller en følelse av at det sprer seg utover på en velproporsjonert måte. De gode føles enkle, tydelige – de har funnet sin egen, innlysende regelmessighet. Jeg får lyst til å komme tilbake, svinge innom dem en siste gang før vi går. En følelse av her kan jeg være. En mann sitter foran det største Rothko-bildet på utstillingen og ser på det med lukkede øyne, han får meg til å tenke på folk som er ute en ordentlig fin dag i februar, og strekker seg verkende etter sola. Vi går i lange sirkler rundt ham. 

Fra Frihetens Former som ble utstilt på Munchmuseet i 2023. Foto: Munchmuseet

På Colemans Free Jazz spiller to kvartetter mot og med hverandre. John Coltranes 1965-utgivelse Ascension, hvor vi hører elleve musikere, er en annen utgivelse som gang på gang har lokket frem sammenligningene med action painting – musikk med en amorf og fortettet overflate, og hvor opplevelsen av energi og tekstur er kroker på snøret som trekker deg videre inn, gjennom sprutene fra messingpenslene.

Men i dag fremstår de som to album med tydelig handling, de beveger seg på mer lineært og historiefortellende vis enn de gir inntrykk av første gang du skrur dem på og føler at du står midt i en musikalsk trafikk-kork. Fraværende er også følelsen av overdådighet som de store bildene gir. Frijazzen fra 50- og 60-tallet er revolusjonerende, eksplosiv, stundom krevende. Men den kan også føles sparsom og jordnær nesten fattigfornem. Den måtte finne seg i å eksistere i randsonene, i musiker- og entusiastdrevne settinger, et godt stykke unna de store massene og pengesummene. 

Om man skal finne frem et jazzalbum som gir den samme følelsen av overflod som de store lerretene her gir, er det lettere å gripe til Bitches Brew, for eksempel. De store panoramaene og det gestiske preget til den plata formelig trygler om å bli beundret på avstand, fullt av gester og enorme flater – muligens stor kunst, men også åpenbart musikalsk interiør. Glamouren vi finner her slår meg som et unntak – det er heller et fattigfornemt preg over det meste av den rare musikken man kan oppleve rundt omkring og på plate. Musikk for små rom.  

5. Den europeiske delen av Frihetens Former er annerledes. Kanskje mindre spektakulær og vital, men desto mer alvorlig og nesten burlesk. 1945 betyr noe annet her. Andre verdenskrig er en viktig skillelinje også i jazzen. Den setter en kile mellom en kommersiell gullæra preget av swing og storband og den modernistiske kjedeeksplosjonen preget av mindre band fra 40-tallet og utover. Men i motsetning til kunstmusikken, i motsetning til billedkunsten, prosaen og poesien, har jeg til gode å lese noen gjøre et forsøk på å ramme inn arbeidet til jazzens viktigste modernister i etterkrigsårene som et eksplisitt oppgjør eller en reaksjon på ødeleggelsene under andre verdenskrig. Mingus og Sun Ra har skrevet viktige låter om atombomben, men andre kriger og konflikter blir tydeligere i musikkens historie. 

I juni i år dør Peter Brötzmann. Hos ham dukker det mer europeiske etterkrigsalvoret opp, også i fruktbart møte med noe amerikansk og vitalt. Den 7. juli på Kongsberg Jazzfestival, under konserten med Henriette Eilertsen og Michael Duch i Låven, er det spøkelser i rommet. De viser totalinstallasjonen Jeg vil hoppe paradis av Mari Eriksen der inne. Hun er i en hospitantstilling for nyutdannede kunstnere i regi av Viken fylkeskommune, for Kongsberg Jazzfestival, i årene 2022 til 2024. Inne i rommet er det små, broderte kvadrater på veggene i all slags farger, det minner nesten om gammel datagrafikk (som igjen minner som tekstilkunst, kanskje). På gulvet er det forskjellige objekter, steiner, mursteiner, stubber, det er hamret skruer, spikere, mikadopinner og annet inn i dem. Det utgjør et paradis-spill. I enden av paradiset et stort garnnøste med ståltråd ut til alle kanter. Akkurat der sto Brötzmann og spilte for et års tid siden. 

Peter Brötzmann i Galleri Låven, sommeren 2022. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival

Aldri har det vært viktigere å møtes. Kan hende det stemmer, men fremdeles føles det rart å si det, å skulle mene det og legge det frem som en slags visdom, det er som når man etter terrorangrep sier ting om å ta byen tilbake, de mørke kreftene skal ikke vinne, vi skal danse i gatene, alt det der. Jeg har også sagt og skrevet disse tingene selv, men hva om det ligger en fornektelse i det som er skadelig, hva om det riktige er å si, klart og tydelig, at noe faktisk er ødelagt? 

Fra utkikkspunktet på seint nittitall, da jeg virkelig begynte å bry meg om musikk, hadde kunsten en slags plot armor, folk hadde jo startet å dikte, synge, danse, male og spille igjen, for lenge siden. Den bobla sprakk, og de siste årene har jeg tenkt at umuligheten man snakket om etter 1945, om kunst og musikk etter Holocaust og den store krisen, ikke var så analytisk, men noe som hadde satt seg i magen og ryggen på kulturen, en slags utbrenthet, eller en forferdelse om det som hadde skjedd som forgiftet og devaluerte alt den kom i berøring med.

Thomas Strønens Time is a Blind Guide – A World Without Borders – på Kongsberg Jazzfestival. Foto: Birgit Fostervold/Kongsberg Jazzfestival

Kort tid etter konserten i Låven spiller Thomas Strønens Time is a Blind Guide det nye verket A World without borders i Sølvsalen, lillesalen i Kongsbergs kulturhus. Musikken akkompagnerer – eller spiller med – fotograf  Knut Brys bilder fra flyktningeleirer på øya Lesvos i Hellas, hvor han har jobbet de siste årene. Et sånt prosjekt balanserer også på en hårfin grense – hva er det som blir platt estetisering, hva er det som blir meningsfullt og reflektert? Jeg har ikke noe klart svar, men det er et veldig fint parti uti der som jeg har spart på, hvor Strønen og bassist Ole Morten Vågan får opp dampen og videokameraet leker med en guttegjeng som gjør ablegøyer. Bare helt vanlig tøys og moro, noe du kan legge absolutt alt og ingen verdens ting i. Først og fremst ser det gøy ut, og blikket til fotografen er interessert, følger dem dit de løper. Jeg tror det varer i flere minutter.

Barna som løper over amfigulvet i Middelalderskogen under konserten med Tobias Delius og tre fjerdedeler av Joshua Abrams Natural Information Society på Motvind noen uker etter Time is a Blind Guide har gule, regnbuefargede, rosa, grønne og grå gensere. De hoier, flipper og speiser ut til den improviserte musikken. Noen ganger responderer musikerne, og her og der får barna de voksnes oppmerksomhet, før de mister den igjen og løper for seg selv. Her ute i skogen, en vemodig vakker gensersommerkveld med vindens milde sus i tretoppene, er de på en måte ute av stand til å forstyrre noe som helst. Delius er en fantastisk saksofonist også, han har gamle toner i hornet, opp til flere, litt på samme vis som overskuddet David Murray bringer til scene og innspillinger, og som han demonstrerte litt lenger ned lågen, på Kongsbergjazz, noen uker før.  

Noen uker etter Motvind igjen, på Blow Out-festivalen i Toftes gate 69 mens uværet Hans herjer på store deler av Østlandet, spiller ensemblet DNA?AND en konsert med Hamid Drake. Første gangen de spilte sammen for noen år siden, trakterte Drake en stor rammetromme, men denne gangen har han flyttet seg over på trommesettet, og det er vellykket – en konsertvenn hvisker at det er trivelig å få oppleve Drake som rocketrommis også i løpet av festivalen, og jeg er enig – her og der sniker reggaen seg fram også, den putrende og tålmodige kreativiteten DNA?AND står for blir litt fastere i fisken av bidragene hans denne kvelden. På et tidspunkt bryter det ut call and response – en av bandets forsangere synger Jeg gikk en tur på stien, og når han kommer til «koko», spretter koko-ene tilbake mot ham, som om MIR er blitt et skogholt. DNA?AND bruker tid, kurvene er lange, og noen ganger skjer det ikke. Et bandmedlem kan gå lei og forlate scenen, noen andre kan snike seg til et lite «solo-øyeblikk», mens andre igjen holder motorik-aktige figurer gående lenge. Som i veldig mye annen menneskelig aktivitet, fra fisking til å se på lagidrett, er venting en del av greia. Ofte høres det kjedelig ut, noen ganger er det drit kjedelig, og under alle omstendigheter er det kanskje en voksen glede, på lik linje med høst og mokkabønner. Jeg kan ikke si noe annet enn at det handler om å være menneske. Mellom to av strekkene de spiller oppstår det en lang og dyp pause mens de unge musikerne bytter instrumenter. Uanstrengt knyst, kjempelenge. Her kan vi også være.   

***

En tanke som sniker seg med, like før eller etter leggetid: En virkelighet hvor musikkøyeblikk selges i ikke-masseproduserte enkeltgjenstander. Kanskje på krukke, a la drømmene i SVK. Inni disse krukkene finnes umiskjennelig, klar lyd, i små eller store sløyfer. Christen Sveaas viser stolt frem et spesielt fint cymbalgniss fra Jan Martin Gismervik, kjøpt for millioner av kroner, som du rett og slett ikke får noe annet sted. Vi leser hvordan karrieren til Lennie Tristano endret seg etter at Peggy Guggenheim på 40-tallet kjøpte inn noen forbløffende fraser, og viste dem frem ved siden av to-tre veltimede klaverklink fra Count Basie og malerier av Picasso og Kandinskij. Et skarpt og glohett frontalangrep fra Signe Emmeluth’s Amoeba, fanget på en turné i Europa, utløser internasjonal budkrig i 2021 og featurereportasjer i D2. På musikkens gråværsdager er det ikke nødvendigvis noe mer lukrativt å drive med kunstmusikk, det går i det vante turnélivet, kanskje et og annet bestillingsverk eller en publiseringsstøtte, men kanskje, kanskje det går an å skyte gullfuglen om du fanger nysgjerrigheten til den riktige musikkinteresserte krøsusen. Den slags penger har ikke jeg, men jeg er stolt av det som står i den store hylla. Der finnes et gammelt syltetøysglass med noen vakre, myke danske bassplukk fra midt på nittitallet. Ikke noe du får noe særlig for, men i fin stand. En rekke små plastglass tydelig merket «2023» står hulter til bulter på en hylle, med forklarende tekster som Da solen stekte mot Iggy Pop, da tåka lettet under Joshua Abrams Natural Information Society, Støttekonserten for Trym Karlsen og de andre, Soundtrack spiller «Instant Repeater 99», En Aften med Moskus, Jason Moran, Sundfør på Lyse Netter og Håvard Wiik-uka. De skal stå en stund, så får vi se. Ved siden av dem igjen, et litt krøllete drønn fra pianoet til Isach Skeidsvoll som jeg sopte opp fra gulvet og helte ned i en tom Solo-flaske som jeg smuglet over fjellene. En litt råflott eske i mørkt treverk som det står Atomic-uka på står i det øverste hjørnet, ved siden av en kakeboks merket div. jul. Jeg er glad i disse øyeblikkene og besøker noen av dem dem nesten daglig.

***

Den aller beste juleplata

John Coltrane and Johnny Hartman
John Coltrane and Johnny Hartman
(Impulse, 1963)

Det var et veldig godt år. Coltrane hadde flere viktige år, viktigere år hadde allerede gått og viktigere skulle komme, i frihetens tegn, men 1963 er like fullt et sentralt overgangsår for den unike saksofonisten og komponisten som vi tilsynelatende aldri slutter å bli grepet av. En bro mellom det som hadde vært og det som skulle bli. En av 2018s  største felleshendelser i jazzen var jo utgivelsen av det «ukjente» albumet som fikk tittelen Both Directions at Once, med mastertaper med opptak fra en uutgitt albumsession gjenfunnet på Naimas gamle loft, eller hvordan det var. Petter Wettre skrev en av årets fineste og viktigste plateanmeldelser om denne plata, over to sider i Jazznytt tidligere i år. Vi håper å kunne overtale både gamle-Petter og nye-Petter om å skrive mer for oss i 2019. Men, tilbake til ’63. Det kom også helt nylig et CD-bokssett (eller en kladeis strømmelåter) kalt New Directions, som samler hans aktivitet dette året, inkludert de viktige liveplatene Newport ‘63 og Live at Birdlandsamt Dear Old Stockholm.

Birdland-plata hadde med to ekstreme studioinnspillinger fra 63, den hypnotiserende «Your Lady», for ikke å snakke om intense «Alabama», skrevet av Coltrane etter et fryktelig Ku Klux Klan-attentat mot en baptistkirke i Birmingham, Alabama, der fire svarte jenter mistet livet. Det er en av de sterkeste låtene fra eraen, og en låt som fikk nytt liv, eller et annet liv, da strengemester Geir Sundstøl på nennsomt og vakkert vis kombinerte den med «Warszawa» av enobowie på årets anbefalte album Brødløs.

Men hjertet i årsproduksjonen 1963 er nok det som er en av de personlige juleklassikere, den mjuke pakker-aktige John Coltrane and Johnny Hartman, den eneste platen der JC opptrer med vokalist. Og hvilken vokalist!

Det var Bob Thiele som anbefalte Hartman å gjøre en innspilling med den store saksofonisten. Hartman var etter sigende litt skeptisk, men ble overbevist etter å ha hørt en konsert med den klassiske Coltrane-kvartetten på nettopp Birdland, og ifølge mytologien kjørte de gjennom noen rolige låter for å bli kjent, etter at bartenderen hadde jaget ut gjestene og låst døra på klubben. Og det som skulle bli plata, har også klare after hours-kvaliteter.  De er nesten så man hører gnisset av glass som pusses med bartenderens private barhåndkle, noen peanøtter kastes inn i munnen, og dagens oppgjør regnes gjennom mens musikerne roer sakte ned, for i det hele tatt klare å slutte å spille. Avsluttende «Autumn Serenade» har et visst preg av fyrighet, men ellers er det bittersøte tårer i drinken eller kruset med mulled wine, stille aksepterende verdens ondskap men likevel med takknemlighet for det man har. Hartman har en usedvanlig vakker stemme, nesten på crooner-siden, og man kan kanskje si at deres tolkning av «Lush Life» mangler noe av bittet vi finner i andre innspillnger av Billy Strayhorns i sannhet særdeles rystende låt og tekst, inkludert Coltranes egen instrumental, låter som man kan lese mer om i Tore Stavlunds fabelaktige essay om nettopp «Lush Life» og jazzens dypt blå kjerne, i et av de foregående Jazznyttene. Men det føles så deilig å høre Elvin Jones pusle med vispene, de betryggende bassgangene Jimmy Garrison gir til ham, og McCoy Tyners avmålte klimpr der bak, når disse to pustens mestere møtes. Den avspilles hver jul, «You Are Too Beautiful» får de metaforiske kastanjene til å varmes og åpnes med sine liflige dufter der inne i ildstedet som også gir slik en behagelig temperatur på sokkene. Det er kun seks låter på platen, det vil si en god halvtime. Ofte er det akkurat det man trenger for å havne i sonen.

Les om flere av Audun Vingers julefavoritter i NTTs første julespesial.

Av Audun Vinger og Filip Roshauw

Fra forsiden

Nyhet

Gjenforenes på åpningen av OsloJazz

Legendariske Masqualero gjenforenes med åpningskonserten på Oslo Jazzfestival i Operaen søndag 11. august. - Dette blir en kveld for den norske jazzhistorieboka, sier festivalsjef Line Juul.

Nyhet

Jaga Jazzist åpner Victoria-høsten

Jaga Jazzist sesongåpner Nasjonal jazzscene i Oslo med to konserter, fredag og lørdag 30. og 31. august. - Vi har den store gleden av å åpne høstsesongen med et band vi har ønsket på scenen siden vi flyttet inn på Victoria, sier direktør Øyvind Larsen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev