Now's the time

NTT: Jeff Parkers soloer og Bye Lilas duetter

Gitarist Jeff Parker om Superless, Tortoise, Chicago og LA, Lisbeth-Anita Grimsø Olsen om duodebuten til Bye Lila, Jan Ole Otnæs om pianisten Kris Davis og ny musikk fra Mulelid og OJKOS.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time! I dette nummeret møter du den duoalbumdebuterende sangeren Lisbeth-Anita Grimsø Olsen, vi snakker med Jan Ole Otnæs om pianisten Kris Davis og vi har tatt en prat med gitarist Jeff Parker! Men først ser vi som vanlig litt på konserter fra uka som kommer. 

1. Saksofonist Knut Riisnæs gikk bort i sommer og tiden er omsider kommet for en minnekonsert. Den skjer naturligvis på Herr Nilsen på en lørdag, klokka fire. Vi hører to av hans saksofonkollegaer, Petter Wettre og Dave Edge, i tillegg til Knuts faste rytmeseksjon – Anders Aarum på piano, Jens Fossum på bass og Tom Olstad på trommer. Petter Wettre har skrevet en fin tekst om sine første møter med Riisnæs på sin facebookside, hvor han også supplerer med en transkripsjon av saksofonistens solo på “Softly, as in a morning sunrise” fra et opptak på Trubadur Jazzklubb, Trondheim 1981.


Knut Riisnæs, fotografert for Jazznytt av Anne Valeur

Vi snakket også med Wettre om denne transkripsjonen og hans forhold til kollegaen sin til Jazznytts høstnummer, og byr her på litt ekstramateriale i forbindelse med konserten. 

“Knut er den eneste norske saksofonisten eldre enn meg selv som jeg har beundra noen sinne. Jeg har identifisert meg med ham fordi vi er i samme gate. Jeg kjente meg veldig igjen i hans stil selv om han kanskje var mer bebop enn meg. Han digga Coltrane og sånn, det var ikke det, men han var også mer Sonny Rollins. For meg var han min go to person i Norge med problemer knytta til min tradisjon. Det er først nå jeg kan snakke med yngre folk om det. Jeg hørte en del på Knut og var veldig fascinert av spillet hans og sånn. Helge Christensen, som jeg bodde med da jeg sutderte på Berklee i Boston, gjorde en master om Jon Christensen. Der brukte han et opptak som finnes på Terje Bjørklunds samleplate fra 80-90-tallet. Det er Jon Christensen, Knut, Terje Bjørklund og Bjørn Alterhaug og de gjør en versjon av “Softly as in a morning sunrise”. I og med at jeg hørte stykket spilt i leiligheten av kameraten som analyserte trommespillet, kunne jeg ikke unngå å høre saksofonspillet. Sykt bra og unorsk. Jeg skreiv ned soloen, og ikke lenge etter at jeg kom tilbake fra USA ringte jeg på døra hans og ga det til ham. “Sånn hørtes du ut, sånn ser det ut.” Det var begynnelsen på et tredve år langt vennskap, dette var i 97-98. Det morsomme er at han sier at han og hans generasjon var grønne på oss – “sånn som dere spilte i 92-94 spilte vi i 1982, men da brydde ingen seg”, haha! Da hadde pendelen begynte å svinge – unge menn i dress som spilte Coltrane var talk of the town og fikk spalteplass. Vi snakka mye om det og å ikke spille norsk jazz, men amerikansk jazz. Vi bonda – vi hadde et tett bånd i forståelsen av oss mot resten av verden, haha!

Han hadde noen signaturfraser, etter 5 minutter visste jeg om det var Knut. Det er et skussmål i seg selv. Han fortalte at han likte å være veldig bakpå beatet. Om du hører ham, høres det ut som… i mange tilfeller har folk øvd så mye at vi vet hva vi skal spille før vi gjør det. Så om du ikke er på tuppa, så er du på beatet. Men Knut, han kunne du høre tenkte så det knakte. Uten å komme for seint. Han var en veldig skapende musiker der og da. Lite bærer preg av forutintatte licks, fraser og motiver. Det er også en skole som er gammeldags – nå øver man på patterns, har bøker, transkriberer – alle under 50 år går på skole, men de gutta der gjorde ikke det. Det er ikke så skolert, men det er jævla fett. For meg var det veldig Knut, en litt gammeldags sound. Tenorlyden hans var umiskjennelig, selv om han bytta fliser, munnstykker, og saksofon. Det var fortsatt Knut. Sånn er vi, vi leter. Det er kroppen som står for 80% av lyden, det andre skal du trykke på.

Jeg visste at om Knut var med i bandet på konsert, så kunne jeg gå og uansett hva som skjedde. For da kunne jeg høre på Knut. At han hang på Herr Nilsen og kom for å høre på andre var også viktig. Han kunne sittet hjemme og sett på sportsrevyen, men han var utadgående og interessert. Han hadde planlagt en tur til Paris, vi skulle til Selmerfabrikken og til Vandoren for å se på munnstykker. Jeg endte opp med å kjøpe en saksofon et annet sted av en nederlandsk fyr som bygger dem selv og snakket med ham på telefon om den flere  ganger. Vi skulle bare vente til han ble litt bedre, så skulle jeg opp med den. Det er veldig rart – jeg har vel egentlig ikke tatt det innover meg ennå. Han kan jo når som helst komme på Herr Nilsen, om du skjønner hva jeg mener. 

Herr Nilsen, klokka fire i morgen. 

2. Norgesturneen til Chris Potter Circuits fortsetter – de har allerede gjort en rekke konserter i forbindelse med 25-årsjubileumet til Nordnorsk Jazzforum, og denne helga står Oslo og Trondheim for tur – de spiller på Victoria i kveld og Dokkhuset i morgen

3. Det er en saksofontung høst i et saksofontungt år, og én av de som har en finger med i spillet der er sakskofonist André Roligheten som er ute med en kvintettplate som er et av høydepunktene i den norske jazzhøsten. I kveld spiller de på Sardinen USF Verftet i regi av Bergen Jazzforum

4. Martin Horntveth er endelig ute med debutplata til sitt hjertebarn Gouldian Finch, hvor han samarbeider med en rekke forskjellige artister, og gjør akkurat som han vil – inkludert en svært ambisiøs merchandisesatsing. I kveld er det slippfest på Blå, der Horntveth har spilt noen ganger før

5. Det er sesongavslutning for det aktive og stjernespekkede swingjazzensemblet Jazzombies på David Skinners Café Society i Oslo neste torsdag – det blir garantert kok på scenen og dansefot på gulvet på Caféteatret på Grønland.

6. Ukas turné er det utvilsomt trioen Østerlide som står for. I morgen spiller de i Emanuel Vigelands Mausoleum, søndag spiller de i Elsehuset, Aurskog-Høland, på tirsdag spiller de i Udland Kirke i Haugesund, onsdag er de i Kvinnherad Kyrkje i Rosendal og på torsdag er de i Sauda

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Her er souldronningen fra New Orleans, Irma Thomas, med “It’s Raining”: 

Vinterens forsiktige åndedrag

Lisbeth-Anita Grimsø Olsen og Liv Andrea Hauge utgjør duoen Bye Lila. Foto: Margit Rønning Omholt. 

Det er en ny duo i byen, det vil si den har holdt på en liten stund, helt siden 2016, men nå er altså Bye Lila klar med sitt første album And Then Summer Came, utgitt av verdiskaperne i Nice Things Records. Vokal og piano-duoen består av sangeren Lisbeth-Anita Grimsø Olsen og vår gamle kjenning Liv Andrea Hauge ved klaveret. Deres vakre melodier og gode samarbeidsforståelse skaper et behagelig rom for lytteren, samtidig som det selvfølgelig er plass for improvisasjon, hånda nedi flygelet og interessante mothaker, gjerne samtidig som i singelen «The Quiet Breath of Winther». Den låten finnes forøvrig også i en bonusversjon sammen med Arktisk Filharmoni, arrangert av Aleksander Waaktaar. Morsomt å se hvordan det spartanske kan bli storslått i løpet av et album. Det var på tide å snakke litt med vokalist Grimsø Olsen.

Aller først bandnavnet Bye Lila – hva menes egentlig med det? 

Lila kommer rett og slett fra de to første forbokstavene i begge navnene våre, Lisbeth-Anita og Liv Andrea. Planen var å hete Lila, men det var det allerede et band som het det, så da lette vi etter ord som kunne være fint før det. Slik ble det Bye Lila. 

Greit nok. Fortell litt om ditt nære samarbeid med Liv Andrea Hauge, og hennes musikalitet og personlighet! 

Liv Andrea er for meg en stor inspirasjonskilde, både som musiker og menneske. Hun spiller jo helt fabelaktig, gir meg masse ny inspirasjon og samtidig tør å utfordre meg når vi spiller. Det nære vennskapet vårt tror jeg også bidrar til at vi skaper musikk sammen som er sterkt forankret i hvem vi er som mennesker, og ting vi opplever i livet. Det gjelder alt fra gode samtaler rundt bordet, til drodling av tekst og musikk. Og mye latter! I tillegg er Liv utrolig god til å både se og høre «det store bildet», noe som kommer godt med for meg som elsker detaljarbeid.   

I duoen er det både det vi på en positiv måte kan omtale som skjønn duojazz og noe mer utfordrende musikk som i «Sunblinded» – viktig å tøye litt i formatene? 

Det føles helt naturlig å tøye litt i formatene og teste nye ting når man har jobbet sammen lenge. Da Liv og jeg startet å skrive musikk sammen begynte det ofte med at jeg sang en tekst litt vers/refreng-aktig. Deretter gikk vi mer og mer bort fra dette. Jeg begynte å skrive tekst på nye måter, for så å eksperimentere med å ta bort tekstene helt. Slik har vi hatt en naturlig utvikling hele veien. I tillegg hører vi begge mye på instrumentalmusikk og musikk fra mange ulike sjangre, som helt sikkert farger måten vi skriver på.  

Jeg kjenner deg også fra Ladybird Orchestra, blir det mer musikk og liv derfra? 

Ja, det gjør det! Tidligere i år var vi på Nord-Norgesturné hvor vi spilte inn et live-album fra Store Studio i Bodø. Det vil bli utgittt på Jazzland Recordings til våren, så her er det bare å glede seg til masse ny musikk! 

Hvordan var egentlig musikklivet der du vokste opp på Hansnes, var du en enslig svale med drømmer om sang? 

Jeg vokste opp på et lite tettsted på en øy nord for Tromsø, hvor man enten spilte fotball eller gikk i kulturskolen som ung. Fotball har jeg aldri hatt noe talent for, så etter litt masing på barneskolen fikk jeg lov til å begynne å spille piano. Musikkmiljøet var ikke stort, men hadde en viktig plass i lokalsamfunnet. Jeg drømte lenge om å bli advokat, og tenkte aldri tanken på å satse på musikk, helt fram til den gamle pianolæreren min skulle kjøre meg hjem og spurte om jeg ikke hadde lyst til å gå på musikklinja. Det var nok til å endre alt, og etter at jeg kom inn der var det ingen vei tilbake. Jeg ble kanskje en litt enslig svale som brydde meg litt for mye om musikk og hest i ungdomstiden, men det har det kommet mye godt ut av i livet! 

Du tok Master på NMH nå, hvordan utviklet du deg i løpet av årene der? 

De to årene på master var utrolig lærerike. For det første er det en luksus å kunne bruke to år på å fordype seg i egen musikk, og for det andre føler man seg heldig som har tilgang til så mange ressurser i form av flinke lærere og medstudenter. Duoprosjektet med Liv var en veldig sentral del av masteren min, hvor mye av musikken på plata har sitt utspring fra. I tillegg forsket jeg mye på min egen låtskriving, improvisasjon og det å jobbe i duoformat generelt. Tekstarbeid har også vært et viktig element, da dette ofte er utgangspunkt for mine musikalske idéer. I tillegg har jeg jobbet mye med improvisasjon som en integrert del av komposisjonene – ikke fordi de nødvendigvis «må» eller «burde» være der. Jeg har også vært så heldig som har hatt Sidsel Endresen som veileder fra jeg gikk på bachelor og videre gjennom masterforløpet. Hun har en helt egen evne til å forstå alt du ønsker å lære deg, og alt du ikke visste at du ønsket å lære deg, så det har blitt mye herlig nerding de siste to årene! Tidligere har jeg også bare skrevet musikk sammen med andre, men i løpet av masteren har jeg også begynt å skrive egen musikk. Det har vært veldig gøy!  

Du underviser også i sang, utover en mulig musikerkarriere, hvorfor er det viktig for folk å synge, synes du? 

Jeg tror at det å synge gjør at du kommer i kontakt med noe i deg selv som ofte forsvinner i løpet av en travel hverdag. Du blir tvunget til å kjenne etter – både i musikken og i deg selv. Stemmen vår rommer alt vi er, føler og kjenner på. Det er noe personlig, upolert og ekte med lyden av ens egen stemme. Og det å bruke stemmen sin er kanskje viktigere enn noen gang, både bokstavelig talt og i overført betydning. I tillegg er det jo også veldig gøy og befriende å synge!

Jeg skal prøve å gjøre det mer. Platen kommer på Nice Things Records, de gjør viktige ting i undergrunnen. Har du noen fine ting å si om dem? 

Jeg har bare fine ting å si om Nice Things Records! Jeg syns de gjør en utrolig bra jobb med å fremme nye artister og gir oss stor kunstnerisk frihet med musikken i fokus. De er også veldig dedikerte i arbeidet sitt, arrangerer labelkvelder og bidrar til å skape et engasjement og et fellesskap som er utrolig viktig for oss som er ny og ung i bransjen.  

Det er fint å dele. Er det noen andre slike duoer med vokal og piano fra musikkhistorien du ønsker å trekke frem eller bare er glad i? 

— Hvis man skal trekke fram noen av mine favorittduoer er det helt umulig å ikke nevne Fairytales med Radka Toneff og Steve Dobrogosz. Det vet jeg er en plate jeg aldri blir lei av, og som jeg vet både jeg og Liv har hørt mye på gjennom årenes løp. tillegg ønsker jeg å trekke fram Kjemilie, Live & Lien, Siril Malmedal Hauge og Kjetil Mulelid, plata Chocolate med Maria João og Mário Laginha, og for ikke å glemme katalogen til Sidsel Endresen og Bugge Wesseltoft.  Utover duoformatet er jeg veldig glad i Tigran Hamasyan, Yebba, James Francies, Kirsti Huke, Daniel Herskedal og Thea Emilie Wang

 

 

Ukas single: «A Prayer For Peace»

Vi er kommet dit hen i samfunnsdiskursen at det å ønske seg fred for mange er blitt et provoserende naivt, nærmest farlig og i beste fall kritikkverdig standpunkt. Det er håpløst, men vi gir oss ikke. En av dem som fortsatt sverger til å synge fredsønskets buskap er Kjetil Mulelid, kjent fra WAKO, egen trio og som solopianist. Han synger altså ikke, selv om han nok nynner med i Jarretsk ånd likevel. Neste år kommer hans nye solobandprosjekt med sitt debutalbum på ODIN, kalt Ajoga etter hans første barns introduserende ord til verden.

Men allerede nå er den bittersøtt vakre og håpefulle seks minutter lange singelen «A Prayer For Peace». Med seg i soloprosjektet på denne låta (det virker som det vil være mye forskjellig på selve albumet) har han kameratene Andreas Winther på trommer (fra trioen) og Bárður Reinert Poulsen (fra Wako) på bass. Mer enn flott nok i seg selv, men låten er i tillegg beriket av to ganske forskjellige saksofonister som Mulelid så for seg at kunne utvide handlingsrommet, som folk sier, og også skape nyttige kontraster i harmoni med det tross alt ikke enkle budskapet. Dette er den ildfulle altsaksofonisten Signe Emmeluth (som har tre albumprosjekter på gang) og den alltid aktuelle Trygve Seim og hans helbredende tenorsax-toner. Låten ble skrevet like etter at Russland invaderte Ukraina, og som vi vet er kloden rammet av utallige andre vonde konflikter, noen av dem tilsynelatende uløselige. «A Prayer For Peace». Den enkle men i effekt mettede låten bygger seg majestetisk og insisterende opp, full av kraft og åndelighet og, ja, håp. Om ikke annet så for Mulelids album neste år.

I og ho Kris


Kris Davis, fotografert av Peter Gannushkin.

Det var en flott bursdagsfeiring for denne blogghalvdelen første dag av september i år, men det markerte også utgivelsesdatoen for det som ligger an til å toppe listen for utgivelser innen moderne internasjonal jazz i år. Den fascinerende kanadiske pianisten og komponisten Kris Davis har vært i fremste rekke av den amerikanske jazzen i flere år nå, i alle fall for den som følger med på nye strømninger og ideer. Hun kommer til Oslo og Victoria East med Trio Borderlands kommende torsdag. Men i høst kom altså et av hennes mange andre interessante prosjekt, Diatom Ribbons, ut med en dobbel liveplate innspilt på et av jazzhistoriens mest myteomspunne venues: Village Vanguard i Greenwich Village på Manhattan. 

Det er jo bare et lite spillested, men auraen av alle gigantene og nybrottsmenneskene som har stått på den lille scenen opp gjennom tiårene blir gnidd inn i alle som spiller der og skaper uansett storhet, enten man prøver å motstå det eller ikke. Davis legger ikke skjul på at hun her spiller sammen med jazzhistorien, dog fullstendig på egne artistiske premisser. Hun har en totalt strøken besetning med legendariske Terri Lyne Carrington på digge trommer, luringen Trevor Dunn på løpende bass, og nytt for denne sesongen: elegantieren Julian Lage på gitar. Det som merkelig nok gir x-faktoren her, og som utvider det klassiske jazzband-formatet, er tilstedeværelsen av Val Jeanty på elektronikk og turntables. Dette skaper helt nye rom og teksturer i musikken uten å være overtydelig moderniserende, dessuten vever Jeanty også inn stemmeopptak av Bley, Stockhausen og Sun Ra for å vekke spøkelsene til live i Davis spennende, avanserte men også fristende og fengende materiale. I «Bird Suite» er det helt riktig Charlie Parker som er under lupen, dog ikke helt slik man er vant med – Messiaen vil også ha et ord med i laget. Det er også verd å nevne flere spennende tolkninger av andre, så som Ronald Shannon Jackson’s  «Alice in the Congo» som innleder settet, årets store tap Wayne Shorters «Dolores», og albumets store hit «The Dancer» av Geri Allen.

Det er altså et annet band som kommer til Oslo kommende uke, men Davis’ spillestil og musikalske temperament er noe man uansett ikke bør gå glipp av, uavhengig av sammenheng.

En av dem som har lært meg og flere andre mye av det de vet om New York-scenen dette årtusenet, er utvilsomt Jan Ole Otnæs, tidligere sjef for Moldejazz og Nasjonal Jazzscene, samt involvement i mye viktig arbeid for spredningen av norsk og internasjonal jazz. Jeg klarer ikke lese navnet Kris Davis uten å etterlikne hans jazzikalske nordlandsdialekt, så det føltes svært naturlig å spørre ham litt om denne herlige pianisten og bandlederen.

Kris Davis er blant sin generasjons viktigste jazzmusikere, og fikk omsider coveret på Downbeat i høst. Men er det riktig å si at de avantgarde-musikerne folk som oss setter ekstra høyt og ofte ser på festivaler og så videre her hjemme, fortsatt lever i relativ obskuritet i det ordinære jazzlivet, der borte?

— Ja, det er langt på vei riktig og de har nok i hovedsak spilt på små klubber og spillesteder. Etter hvert har flere av dem, blant annet Kris Davis, markert seg som viktige komponister også i samtidsmusikkmiljøet og det åpner nye dører og tilgang på andre spillesteder. Davis har også fått innpass på Village Vanguard og da møter hun også et annet publikum med ulike bandkonstellasjoner. Grammy-nominasjoner og Downbeat-forsider hjelper også en hel del.

Hva er det med henne og hennes musikk og spillestil som appellerer ekstra til deg? Kan du trekke fram en plate eller to?

 — Jeg synes hun kombinerer det veldig ekspressive og kraftfulle, med en lyrisk spillestil som taler veldig sterkt til meg. Hun er en fantastisk solopianist, en konsert i en liten sal på Goethe-instituttet i Amsterdam i 2012 er en av mine aller mest minnerike konsertopplevelser. I tillegg er hun veldig god til å velge medmusikanter og en fin komponist og låtskriver. Hun har en ganske liten men veldig fin katalog og for å vise spennvidden i hennes produksjon vil jeg trekke fram soloplata Aeriol (Clean Feed 2011), Borderlands Trio Wandersphere (Intakt 2021) og Diatom Ribbons Live at Village Vanguard (Pyrolastic Records 2023)

Når og hvor var det du så henne første gang?

 — Kris Davis er fra Vancouver og min gode venn Ken Pickering som da var festivalsjef der, introduserte meg for henne rundt 2005 og jeg hørte henne på konsert for første gang i Brooklyn noen år etter, i hennes kvartett med Tony Malaby, Eivind Opsvik og Jeff Davis.

Hun har vært endel i Norge. Når var hun her første gang og med hvem? Noen høydepunkt så langt?

— Jeg er usikker på når og med hvem hun var i Norge første gang. Jeg hørte trioen Paradoxical Frog (Ingrid Laubrock og Tyshawn Sorey) i NYC i 2010 og inviterte dem til Moldejazz i 2011 og det ville nok vært første gang hun skulle vært i Norge med eget band, men de fikk for få jobber så turneen ble avlyst. Hun spilte med trioen sin på Victoria i 2013 og har vært tilbake flere ganger i ulike sammenhenger siden. Solo i Molde i 2015, Borderlands Trio på Victoria i 2019 og duo med Craig Taborn i Molde sist sommer har vært mine høydepunkter så langt. 

Hun er som sagt å oppleve i mange forskjellige musikalske sammenhenger. Neste uke kommer hun med trioen Borderlands, kan du fortelle litt om dem?

 — Ja, hun er svært allsidig og opptrer både som pianist og komponist i store og små format. Borderlands Trio er et kollektiv uten leder. Kris Davis, Stephan Crump og Eric McPherson har med denne trioen skapt et band for fri kollektiv improvisasjon i en treveis dialog mellom fremragende musikere med stor respekt for hverandre. Jeg har hørt trioen i en stor konsertsal i Berlin og på Victoria. Uavhengig av rommets størrelse opplevde jeg en veldig sterk, intim og telepatisk kommunikasjon som man ikke hører så ofte. Dette er musikk som utvikler seg over lange forløp og som gir tålmodige lyttere sterke opplevelser.

Lovende! Du har nylig trådt inn i det noen kaller pensjonistenes rekker, men vi trenger din ekspertise og tilstedeværelse i lang tid fortsatt. Gata er for alle – har du noen planer? Om ikke ønsker jeg at du blir tidvis spaltist eller intervjuobjekt her i remsa!

— Jeg har bestemt meg for å stort sett ha fri fram til nyttår bortsett fra et par prosjekt som jeg er involvert i. Jeg har noen ideer og en del forespørsler fra musikere og andre i bransjen, så får jeg se hva det blir til etterhvert.  Jeg ønsker fortsatt å være en del av «familien» og  bidrar gjerne der jeg kan være til nytte.

Det eneste riktige. Da høres vi snart!

 

Feirer OJKOS-jubileum med single på 21 minutter


Magnus Murphy Joelson. Foto: Zosha Warpeha

OJKOS – Orkesteret for jazzkomponister i Oslo  – er et usedvanlig vellykket prosjekt og et produktivt ensemble, og har siden starten i 2018 komponert og framført over 2700 minutter med ny jazzmusikk for stort ensemble. Mange av våre nydeligste musikere har vært innom, og nye skal  innom, og slik skal det alltid bli. Kult med band der alle tvinges til å komponere ny musikk. Det er blitt veldig mange fremføringer, LP-utgivelser, singler og en og annen pris. Tirsdag neste uke er det femårsjubileum på deres faste øvingsplass og konsertsted Nasjonal Jazzscene. Det er trombonistkomponist Magnus Murphy Joelson som står for musikken, sammen med det som er i ferd med å bli et helt annet band enn det bare var for litt siden – slik er det når musikerne er inne på åremål. Sjekk den spennende besetningen i eventet. Men allerede i dag er MMJ ute med noe annet i tillegg i de fryktede strømmetjenestene, det 21 minutter lange verket «Noe gøy på M», der musikerne, mange av dem fra forrige generasjon Okjos, virkelig får strukket seg ut i langformat, med avansert storbandfunk, tilløp til behersket FZ-humor, og deilige, lange strøk av melodiøsitet. Gratulerer med godt tenkt musikk, og gratulerer.

 

 

En liten time med Jeff Parker


Jeff Parker på Victoria med Superless. Foto: Pål Dybwik

Under arbeidet med hvert nummer av Jazznytt er det noen plater som blir gjengangere på stereoanlegget i det lille redaksjonslokalet. Denne gangen var det en forholdsvis eklektisk miks: Vi var innom både de nye (og diskutable) versjonene av den blå og den røde samleplaten til The Beatles, samleplaten Mexican Boleros: Songs of Heartbreaking, Passion & Pain 1927 – 1957 fikk vel en 4-5 gjennomlyttinger og en av dagene gravde blogghalvdel Vinger seg ned i et tilsynelatende bunnløst Bob Dylan og Grateful Dead-hull som jeg ikke er sikker på om han har fått kravlet seg opp av ennå. Kanskje like greit å overvintre der nede. 

Men det var ikke bare gammel ikke-jazz på anlegget, det var også ny antagageligvis-jazz, og en av de som virkelig festet seg var den selvtitulerte platedebuten til bandet Superless. Der hører vi mangefasettert spill og låtskriving fra trommeslager Øyvind Skarbø, treblåser Eirik Hegdal og bassist Ingebrigt Håker Flaten – og sammen med dette fine norske triumviratet finner vi også gitarist Jeff Parker

Parker har vært en av de viktigste gitaristene i alternativ, improvisert musikk siden 90-tallet. En sentral skikkelse på den sjangerkryssende Chicago-scenen som skulle få mye å si for norsk musikk (og omvendt), med en lang rekke innspillinger og samarbeid på CV’en. Det er vanskelig å komme forbi Tortoise, som på slutten av det forrige årtusenet befant seg midt i en musikalsk tendens som fikk det litt irriterende navnet post-rock. Joda, det gir vel en slags mening, men musikken til det bandet føles mye større og mer aktuell enn det denne litt selvtilfredse og daterte merkelappen antyder. I forbindelse med Blå-saken jeg skrev for årets første nummer av Jazznytt føltes det naturlig å gi flere av skivene deres en gjenlytt – både klassikerne Millions Now Living Will Never Die og TNT, og senere plater som Standards og It’s all around you, hvor bandet kanskje befant seg litt lenger ute i den mediale randsonen, men som også er rikholdige, egenartede album, preget av Parkers finurlig melodiske, rustent vakre gitarspill. 

Det låt så friskt – musikk er best uten tidsånd, tenkte jeg da. Men kanskje poenget er det motsatte, at vi tross alt lever i en tid hvor svært mye musikk, både i og utenfor det improviserte feltet, minner om det bandets utflukter, hvor mildt melodiske og mer eksperimentelle tilbøyeligheter møtes. Ikke minst kan vi jo finne det igjen hos andre prosjekter gitaristen har hatt med å gjøre, som Makaya McCravens plater (blåser ikke noe av den samme melankolske luften gjennom en hit som “Dream Another”?) eller Parkers egne soloutgivelser på plateselskapet International Anthem. The New Breed og Suite for Max Brown er lekne album, fylt med små øyeblikk, men også en følelse av at en større fortelling utspiller seg. 

Etter å ha tilbrakt to tiår i Chicago, flyttet Jeff Parker til Los Angeles. Dermed befinner han seg fremdeles midt i smørøyet av mye av det som skjer på den nye, utvida amerikanske jazzscenen – han har for eksempel gjort prosjekter sammen med den sentrale musikeren og produsenten Carlos Niño, som vi må anta at svært mange blir kjent med akkurat i disse uker, gjennom produsent- og musikerjobben han står for på André 3000s album New Blue Sun. På en hviledag mellom konsertene Superless hadde i Oslo og Bergen fikk vi tatt en liten prat med gitaristen – det viste seg å være litt vrient å finne et uforstyrret sted å gjøre det på Hotel Cecil i Oslo, men Parker var tålmodig og til slutt fikk vi pratet i en liten time. 

Hvordan ble Superless til?

– Jeg vet ikke egentlig… Øyvind tok kontakt og spurte om vi skulle gjøre noe sammen og sa at Ingebrigt skulle være med. Det var stort sett det – jeg hadde ikke møtt Øyvind før, og kjente ikke til musikken hans, og jeg kjente ikke Eirik heller. Men det er et kult prosjekt. Vi øvde til en konsert, spilte den og gikk i studio. Det hadde kanskje vært bedre om vi spilte den første konserten etter innspillingen. Det var morsomt, men det var fremdeles rått. Mesteparten av musikken er det Eirik som har skrevet, Ingebrigt har skrevet en og jeg tror Øyvind skrev to. 

Øyvind og Eirik er nye bekjentskaper, men Ingebrigt har du kjent en god stund?

– Ja, jeg kjenner ham fra tiden han bodde i Chicago. Jeg spilte i bandet hans med Ola Kvernberg, Dave Rempis og Frank Rosaly. Jeg tror vi gjorde to innspillinger, blant annet en plate som heter The Year of the Boar. Ingebrigt og jeg pleide å spille ganske mye i Chicago, vi spilte i et band med Ken Vandermark som het Powerhouse Sound. Også spilte vi en konsert med Bugge Wesseltoft og John Herndon, som er et av de andre medlemmene i Tortoise. Ja, vi har spilt en god del sammen. 

På slutten av nittitallet og starten av totusentallet oppsto det mye kontakt mellom den norske scenen og musikermiljøer i Chicago. Det var også tett kontakt mellom steder som Blå og Empty Bottle. På den tiden spilte blant annet Tortoise i Oslo med Fred Anderson…

– Ja, på Blå? Jeg husker det som en naturlig kobling, uten at jeg helt husker hvordan det henger sammen. Jeg tror Ingebrigt hadde mye å si, det at han for eksempel flyttet til Chicago på en tid hvor mye skjedde og skapte mange kontakter i det musikermiljøet. Han la til rette for bredere kontakt mellom norske musikere og Chicago-musikere. Den byen har en sterk tradisjon for fri improvisasjon og progressiv jazz. Det startet med Sun Ra og de tidlige utgavene av hans Arkestra, og det førte etter hvert til AACM, The Association for the Advancement of Creative Musicians, en organisasjon som jeg er medlem av. Derfra kom musikere som Anthony Braxton, Muhal Richard Abrahams, George Lewis og Henry Threadgill. Musikerne fra Art Ensemble of Chicago flyttet til Europa og begynte å samarbeide med europeiske musikere som Derek Bailey, Evan Parker og musikerne i Company, og så begynte det å overlappe med Peter Brötzmann og så videre, haha! Så begynte yngre musikere i Chicago som Ken Vandermark og Hamid Drake å samarbeide med Brötzmann. Jeg er ikke sikker på hvilke nordmenn som var først, det kan hende svenske musikere som Mats Gustafsson og Raymond Strid var først.  

Hamid Drake var i Oslo tidligere i høst, og han sa at mye endret seg da Peter Brötzmann kom til Chicago, at både musikere og publikum liksom graviterte mot ham. 

Det er definitivt sant. 

Du har sagt at du ikke egentlig planla å bli i Chicago så lenge som du gjorde – du skulle egentlig til New York. 

– Det stemmer. 

Hvorfor ble du så lenge allikevel? 

Jeg flyttet til Chicago etter at jeg var ferdig med musikkutdanningen på Berklee College of Music og jeg flyttet faktisk til byen fordi jeg hadde en jobb. De åpnet en filial av Tower Records, og jeg skulle hjelpe dem med å åpne den og så jobbe der. Planen var å være der litt, øve og gjøre meg klar til å dra videre til New York. Men jeg er musiker, og jeg dro på jamsessions og ble kjent med folk, og utviklet etter hvert en rekke forhold i byen. Så ble jeg. Jeg husker avgjørelsen godt. Det var en veldig tydelig korsvei – jeg kunne velge Chicago, hvor jeg hadde kommet meg i gang eller New York, hvor jeg begynte å få telefoner fra musikere. Men da måtte jeg flyttet. Jeg var aktuell som erstatter for Kurt Rosenwinkel i bandet til Paul Motian, og det forutsatte flytting. Jeg var også på audition for Joshua Redmans band, som jeg endte opp med å spille i senere. Men på dette tidspunktet fikk jeg ikke jobben fordi jeg ikke bodde der. Det var mye sånne ting, samtidig som Tortoise var i ferd med å bli virkelig aktive. Jeg brukte mye tid på det bandet, vi skrev musikk sammen og det var også andre band. Isotope 217 gjorde mye og så videre. Så det var et tydelig valg – å flytte til New York og spille jazz eller å bli i Chicago og konsentrere meg om en musikalsk identitet jeg var i ferd med å skape meg. Jeg valgte det siste, for jeg hadde et større miljø der. 

Hvordan blir man med i AACM?

– Du må bli invitert. Jeg ble medlem i 1995. 

Hvordan fungerer organisasjonen?

– Det er en organisasjon som vokste ut av borgerrettskampen på sekstitallet. De skapte AACM for å skape muligheter for kreative svarte musikere på Chicagos sørside. De skapte rom, det var en skole som var basert på miljøet hvor musikere kunne ta musikktimer og bli opplært av andre musikere. De arrangerte også konserter og startet ensembler. AACM er 60 år til neste år, og etoset er intakt. Noen i organisasjonen må nominere deg. Jeg har aldri vært ordentlig engasjert, jeg gjorde mye andre ting. Jeg har vært på noen møter, men har for eksempel aldri undervist på skolen. De kaller det et assosiert medlemskap, jeg er tilknyttet gjennom andre musikere. De har et styre og ulike roller, men så aktiv var jeg ikke. Men jeg ble opplært av musikere der. 

Hvordan formet AACM musikk fra Chicago og andre steder, som i Europa? 

– Innflytelsen er åpenbart også synlig i Europa. Betydningen er nesten vanskelig å måle, vil jeg si, AACM endret hele landskapet for improvisert musikk. Du hadde allerede progressiv tankegang, nye ideer og nye komposisjonsmåter som ble utviklet av pionerer som John Coltrane, Cecil Taylor og Ornette Coleman. Men musikerne fra AACM viderutviklet det virkelig og omfavnet ideer fra samtidsmusikken – John Cage, Arnold Schönberg og så videre. De integrerte det i improvisasjon, afrikansk musikk og moderne jazz. Og de hadde ganske høy profil, de startet i Chicago, ble integrert i New Yorks musikkmiljø og kom seg til Europa. Organisasjonens innflytelse er stor. Bare tenk på hvem som har vært medlemmer – Art Ensemble of Chicago, Anthony Braxton, Henry Threadgill, Wadada Leo Smith, George Lewis, Muhal Richard Abrams, Jack DeJohnette… det er sprøtt. 

Du nevner mange musikere som også har en økende innflytelse på musikken som spilles nå for tiden. En musiker som Henry Threadgill har for eksempel opplevd en slags renessanse. 

– Ja, helt klart. Jeg vet ikke hvorfor det skjer, men det er fint å oppleve. 

Hva var ditt musikalske univers da du slo deg ned i Chicago?

– Jeg hadde gått på Berklee, og jeg har alltid vært veldig åpen. Da jeg var yngre elsket jeg musikk, men da jeg fikk studert det på grundigere vis på college, skjønte jeg at det var kunst i det også. At det ikke bare var… musikk. Det hadde en bredere kulturell betydning som folk fikk oppleve. Det var da jeg startet å se på meg selv som en kunstner i større grad. Men jeg gikk på skolen og lærte meg musikk som et håndverk. Å lese musikk, å fungere i ulike settinger. Jeg måtte jo tjene til livets opphold, og musikk var en jobb. I Chicago var det mange forskjellige settinger. Jeg spilte i orgeltrioer med Charles Earland, bebop med eldre musikere, jeg lagde original musikk med mine jevnaldrende. Funk, r’n’b, gospel… det var mye forskjellig.  Så kom identiteten som kunstner. Jeg jobbet som musiker og forsøkte å lage kunst i tillegg, og det har alltid vært sånn det har vært for meg. 

Er det nesten to forskjellige tankemåter for deg?

– Nei, eller… jeg vet ikke. Jo, det er en forskjell der, tror jeg. Som musiker er du nødt til å gjøre fornuftige musikalske valg avhengig av settingen du er i. Men det bredere perspektivet på det jeg gjør er mer kunstnerisk og det som gjør at jeg kan beholde en individuell stemme i mange forskjellige settinger. Det er ikke sånn at jeg tenker å, nå spiller jeg rock, nå må jeg spille som Jimi Hendrix, nå spiller jeg jazz, da må jeg spille som Kenny Burrell. Jeg prøver å bringe en tydelig stemme til tingene jeg gjør. 

Den er gjenkjennelig også, føler jeg. Det er noen bittersøte harmonier og valg som føles veldig deg. 

– Det er hyggelig å høre. Stilen kommer jo bare fra meg, jeg vet ikke hva det kommer av. Det første instrumentet jeg spilte var piano, men det første instrumentet jeg plukket opp og som var enkelt for meg, var gitar. Søsteren min tok gitartimer, men hun ga opp etter hvert, så vi hadde en gitar liggende. Jeg plukket den opp og følte det var noe jeg umiddelbart kunne lage musikk på. Du hadde strengene, rette linjer, og om du gikk den ene veien på strengen ble tonen lysere og om du gikk den andre ble den mørkere. Jeg kunne plukke låter, og etter hvert tok jeg timer og så var jeg stuck med det. Men jeg tror årsaken var at jeg ville lage musikk, og det viste seg at vi hadde en gitar. Hadde det vært et trekkspill eller trommer, ville jeg sikkert spilt det. Men jeg har vært påvirket av mange gitarister. Den første var Carlos Santana, og etter det var det den ungarske gitaristen Gábor Szabó. Jeg føler fremdeles at jeg definitivt har mye Gábor i stilen min. Jeg synes han er den beste. 

La oss snakke litt om skiver som The New Breed og Suite for Max Brown. De er preget av en gjennomgående tankegang, en følelse av historiefortelling. Hvordan begynner du på en sånn innspilling, er det bare noe som blir til underveis, eller er det en plan som ligger der?

– Det er ikke noen plan, det er vanskelig å sette fingeren på. Jeg har alltid vært en fan av hiphop siden åttitallet. Muligheten til å lage samplebasert musikk bevegde seg fra hardware til software, sånn at du kunne lage ting på datamaskinen sin for tjue år siden eller noe sånn. Og jeg hadde en laptop og gikk fra å være en fan av musikken som lurte på hvordan den ble konstruert til å lage ting. Bare som øvelser i starten, jeg lagde mine egne beats på fritiden. Jeg kunne gjøre det når jeg reiste – dette kan du spørre Ingebrigt om, da vi spilte her, pleide jeg å lage beats hele tiden. Jeg tenkte ikke jeg skulle gjøre noe med det, det var bare en greie. Men jeg er jo en improviserende musiker og en komponist, så jeg forsøkte å finne på måter jeg kunne blande alle disse interessene. Jeg hadde ideer om hvordan man kunne eksperimentere med samplebasert musikk og improvisasjon, så da jeg møtte Scottie McNiece fra plateselskapet International Anthem, snakket vi om muligheten for at jeg kunne lage en plate for dem hvor det ble utforsket. Jeg hadde spilt med Makaya McCraven, og hans album In the Moment eksperimenterte med det samme. Han gjorde det på en annen måte enn meg, men det var i den samme sfæren. Scott sa ja, la oss gjøre det, og da lagde jeg The New Breed. Jeg hadde masse gamle beats som bare lå der og jeg hadde noe ny musikk som jeg jobbet. Da jeg spilte den inn, var det bare 20 minutter. Jeg tenkte, søren, hva skal jeg gjøre nå, og da kom jeg på de gamle beatsene. Jeg satte det sammen, og da begynte også den nye musikken å gi mening for meg. I utgangspunktet tenkte jeg ikke at de to tingene hadde noe å gjøre med hverandre, men da jeg satte det sammen, så jeg det. Det ble en ny måte jeg kan lage musikk på. I begynnelsen var det bare albumet som het The New Breed, men nå er det navnet på hele prosjektet. Det handler om å utforske en samplebasert måte å konstruere musikken på, men å gi det en ramme som har med improvisert musikk å gjøre. Å smelte sammen de to prosessene. 

Improvisert musikk har vært ganske trofast til en innspillingsestetikk hvor det du hører er det som skjedde i studio. Men ting er i endring, litt på grunn av muligheten til å spille inn selv, og prosjektene du nevner er en viktig del av det. Føles det som at det er mye ugjort i studiosfæren fra et “improvisasjonsmusiker”-synspunkt?

– Ja, og det er et område Tortoise har vært opptatt av siden jeg ble med i bandet. Kanskje ikke så mye når det kommer til improvisasjon, men å bruke den digitale teknologien til å komponere musikk. Det er jo det TNT er. Selv Millions Now Living Will Never Die, albumet som kom før. De gikk fra den “tradisjonelle” måten å komponere på til å bruke metoder fra musique concrète, med tape splicing, å lime ting sammen og så videre. Men da de lagde Millions var ikke harddiskopptak tilgjengelig for vanlige folk. Da vi startet å lage TNT i 1996 fantes det i high end-studioer, og etter hvert hadde vi tilgang til det. Da kunne vi flytte på innspilte deler selv og lage låtstrukturer på den måten. 

Føltes det som et brudd med en tradisjonell arbeidsmetode?

– Vi visste at det var unikt på den tiden. Slik vi så det hadde det mer å gjøre med hva som skjedde på den elektroniske scenen, med grupper som Autechre og fremveksten av soveromsprodusenter. Men vi var et band som eksperimenterte med den metoden. Midten til slutten av nittitallet var en veldig eksperimentell tid. Ting bevegde seg fra analogt til digitalt, og du hadde alle de små mellomstasjoner. Jeg vet ikke om du husker den rare perioden med minidisc, ADAT, digitale båndmaskiner, floppydisker, alt det der… alt var et slags hybrid av analogt grensesnitt og digital lagring. Teknologien bevegde seg raskt og ting gikk fra å være siste nytt til å bli utdatert på et blunk. Det er så mange skiver vi gjorde fra den tiden som er tatt opp på helt utilgjengelige formater. 

Haha, forbannelsen med å være et band i den perioden. 

– Ja, et stort skap med gamle datamaskiner som du ikke kan koble til noe. 

Men den perioden er jo uhyre rik på grunn av det, og den postmoderne ånden, både i innspillingsteknologi, men også utrolig mange gjenutgivelser av gammel musikk, mye retro-graving samtidig som det var en fremtidstro der. 

– Ja, det var definitivt spennende å være med på. 

Kan du fortelle litt om Forfolks fra 2021? Selv om det er en sologitarplate føles den også preget av en lignende tankegang. 

– Det er jo bare meg som spiller med greiene mine. Jeg lagde et solo gitaralbum som het Slight Freedom og som kom ut i 2016 på Eremite. Det er bare meg med gitarene mine. Jeg har et par samplings-kilder og noen effekter som fargelegger, også har jeg en loop-pedal. Jeg kan lage loops og droner og gjør ting oppå det. Det er en måte å lage solomusikk på. Mye av dette er bare komposisjoner jeg har laget, også improviserer jeg for å komme meg fra et sted til det neste med paletten min. Jeg hadde en soloturné rett etter covid og Scottie fra International Anthem foreslo at jeg kunne lage noe som jeg kunne selge på turneen. Jeg sa ok, jeg hadde egentlig ingen planer om å lage en sånn plate. Jeg ringte en venn som heter Graeme Gibson og som er en glimrende lydtekniker. Jeg har et studio der jeg bor i LA, og han satte opp noen mikrofoner. Jeg improviserte noen timer et par dager på rad, og dette er resultatet. Det er ingen overdubs eller noe, det er bare det som skjedde. Men én ting som gjør det til et “studioalbum” er at det gikk separate linjer både fra looppedalen og det jeg spiller direkte med gitaren. Så jeg hadde mer kontroll over nivåene på de ulike lydkildene enn det jeg har når jeg spiller live. Så vi kunne snu på ting i ettertid. 

Hva skjer med Tortoise for tiden, er det fremdeles aktivt?

– Vi reaktiverte det akkurat, faktisk. Vi hadde ikke spilt mye siden 2016, hvor vi turnerte mye og ble litt utbrent. Rett før covid spilte vi to konserter, og etter covid startet vi å forsøke å lage et album til. Det var kanskje et år siden. Vi spilte noen konserter på østkysten for en ukes tid siden og vi planlegger å spille til mer i februar. Forhåpentligvis har vi et album ute til neste uke. 

Hvordan spiller dere inn – er alle til stede, eller er det mer et lappeteppe?

– Vi forsøker å være der alle sammen. Før innspillingene lager de ulike medlemmene demoer som de presenterer i fellesskap. Det er stort sett sånn det alltid har vært med oss. Komposisjonsmessig er det veldig bredt, det finnes veldig mange måter vi kan gjøre det på. Men vi forsøker å være på samme sted når vi gjør det. Vi bor ikke på samme sted lenger, to bor i LA, to er i Chicago og én er i Portland. 

Hvor spiller dere inn da?

– De siste to sessionene har vært i Portland, i Tucker Martines studio. 

Hvorfor flyttet du til LA?

– Partneren min lager filmer, og hun underviser ved California Institute of Arts. Jeg hadde bodd i Chicago i 23 år, og jeg vil ikke si at jeg kjedet meg, men jeg følte meg litt satt. Vi hadde startet familie, og han var i ferd med å nå skolealder. Så enten kunne vi etablere den familien i Chicago eller flytte. Siden jeg følte det var på tide å flytte på meg, passet det uansett fint å flytte på seg. 

Er det en stor omstilling?

– Definitivt. Siden jeg flyttet dit, har det skjedd et stort skifte. Mange jazzmusikere har flyttet dit. Det er et bra sted for meg, men det er definitivt annerledes. Det er ikke like mange klubbscener det går an å spille, men det er mye som skjer. Det er et label som heter Minaret som gjør ganske kule greier. En gruppe interessante unge musikere som arrangerer konserter på rare steder, huskonserter og så videre, og gir ut ting.  

International Anthem har jo hatt et tydelig “Chicago-stempel”, men bærer også mer og mer preg av den nye LA-scenen. Hva er et som gjør at det er et så essensielt og “tidsånd-fangende” plateselskap? 

– Det er vanskelig å si. De jobber med musikere som har unike perspektiver. Det reflekterer egentlig bare hva de som driver selskapet liker. Mange av utgivelsene føles veldig egenartet – Alabaster DePlume, Angel Bat Dawid, det ligner jo ikke på så mye annet som kommer ut. Jeg husker da Scottie spilte Alabaster DePlume for meg. Det var under innspillingen av Makayas In these Times-plate, og vi kjørte i en bil. En av Makayas saksofonister er en enorm virtuos, jeg sliter med å komme på en musiker med mer teknisk overskudd enn ham. Og Scottie var begeistret, satte på skiva med Alabaster, og han har jo… jeg vet ikke noen annen måte å si det på enn en ganske basic måte å spille saksofon på. Og jeg kan ikke komme på noen andre som i det hele tatt ville vurdert å gi ut den musikken, men Scottie hadde møtt ham, og syntes han var en sjelden type, han likte ham og bestemte seg for å gi det ut. Jeg tenkte wow, det er kjemperart. Men sånn er smaken hans. Han har et særegent øre og en særegen visjon for labelet. Det er en egen tankegang rundt omslagsdesignet, selskapet er veldig artist-orientert og rettferdige i måten de behandler folk på. Platene ser fantastiske ut og kvaliteten er god. Jeg tror det utvider folks oppfatning av hva jazz kan bety. Det presenteres på en annen måte og når et yngre, entusiastisk publikum.

Om man bare ser på den visuelle formgivningen, virker det mye mer sentrert rundt hvert prosjekt for seg selv, snarere enn at man prøver å få utgivelsene til å reflektere en felles selskaps-estetikk, sånn som mange jazzlabeler med stort hell har gjort. 

Ja, helt klart. Og det gir mening. Bare se på måten de klarer å infiltrere mainstreamen i jazzen på. Makaya headliner Newport-festivalen, Angel Bat Dawid spiller der. Det er crazy… og vakkert, syns jeg. 

***

Av Audun Vinger og Filip Roshauw

Fra forsiden

Nyheter

Jazzintro-duell på Stavanger Jazzforum

Andre runde av Jazzintro 2024 går av stabelen på Stavanger Jazzforum torsdag 29. februar. Da spiller det to bandene Lightning Trio og tuvahalseband om finaleplass på Moldejazz der Årets unge jazzmusikere 2024 skal kåres.

Meld deg på vårt nyhetsbrev