– Det føles litt som om jeg synger med saxen og spiller med stemmen, forteller Sissel Vera Pettersen, som balanserer sitt utøvende virke med jobb som kunstnerisk leder for Soddjazz og Trondheim Voices, samt andre prosjekter. Trioen Equilibrium med Mikkel Ploug og Joachim Badenhorst gir ut sitt femte album til sommeren 2024.
I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Sissel Vera Pettersen
Hei Sissel, hvordan har du det?
– Jeg har det for det aller meste meget bra, takk! Har vært veldig mange forskjellige prosjekter og baller i lufta den siste tiden, men det gir heldigvis mer energi enn det tar, og jeg inspireres av variasjon og av å få gå inn i ulike settinger med ulike mennesker. Det er så mye forferdelig som skjer i verden rundt oss, og det setter jo alt her hjemme i perspektiv. Det kan føles overfladisk og rart å snakke om egne prosjekter nå, men samtidig skaper jo den energien vi deler gjennom musikken og kunsten en viktig motvekt.
Trioen Equilibrium er tilbake. Hvordan startet reisen? Og hvordan har dere funnet tilbake til den kreative prosessen igjen?
– Vi møttes i 2006 da jeg bodde i København. Mikkel Ploug spurte om jeg ville starte en duo, men jeg hadde så mange duoer på det tidspunktet så jeg svarte at det måtte bli en annen konstellasjon. Mikkel hadde studert med Joachim Badenhorst på konservatoriet i Haag, og tok så initiativ til at vi tre skulle møtes, og det begynte med en konsert på Copenhagen Jazzfestival den sommeren. Det første albumet vårt utkom i 2007, og ble en plate som sirkulerte mye blant unge musikkstudenter i Holland og Sentral-Europa. Vi får stadig meldinger om at den har satt et sterkt spor hos mange, og etter hvert også fra alle mulige steder i verden. Og det er gøy og inspirerende at den lever sitt eget liv der ute. Det kan gå flere år mellom turnéene våre, men det er alltid som om ingen tid har gått når vi møtes igjen. Å spille sammen blir som samtalene i et gammelt vennskap. Selv om man ikke har møttes på lenge, går man direkte inn til kjernen med en felles historie og forståelse, og med en trygghet som gjør at den musikalske samtalen kan gå i alle mulige retninger uten å falle av sporet. Det femte albumet vårt kommer ut til sommeren.
Equilibrium på Nasjonal jazzscene Victoria 10. november 2023. Foto: Privat.
Med flere instrumenter i verktøykassa: saksofon, vokal og elektronikk. Når begynte du å spille instrumentene? Og hva lå til grunn for utdypningen og utforskningen?
– Sang har alltid vært det musikalske utgangspunktet for meg – uansett hva jeg spiller på. Etter flere år med tverrfløyte i musikkskolen begynte jeg å spille sax i 15-årsalderen. Hadde alltid drømt om det instrumentet, og kjøpte en saksofon for konfirmasjonspengene mine. Det ble en bratt læringskurve, og det var med skrekkblandet fryd jeg kom inn på jazzlinja i Trondheim 4 år senere. Det å spille sax åpner for en annen frekvens og en annen type energi i meg, og gir meg også et rom i div musikalske settinger som er viktige for meg å kunne være i. Å spille sax har også påvirket hvordan jeg synger og improviserer vokalt. Det føles litt som om jeg synger med saxen og spiller med stemmen.
Stemmen er et utrolig fleksibelt instrument, og jeg finner masse inspirasjon i å utforske den gjennom alle de forskjellige måtene man synger på i ulike kulturer. Teknikkøving kan for meg like gjerne være å imitere lyder fra dyr og fugler eller trafikk og maskiner. Jeg begynte å kombinere sang med live elektronikk på slutten av 90-tallet, og har mer eller mindre holdt meg til det samme setupet siden da. Det er «hands on hardware». For meg er det viktig at elektronikken blir en fysisk forlengelse av min musikalske kropp, at det føles intuitivt og bevegelig på samme måte som den akustiske siden av musikken, og at også publikum kan se at det skjer spontant i øyeblikket.
Du er solist og skarv i Querini Operaen. Hva handler operaen om? Jeg kan tenke meg at det er et utfordrende format om du driver mest med improvisasjon, men det stemmer kanskje ikke?
– Operaen Querini er komponert av Henning Sommero, og basert på den sanne og helt utrolige historien om adelsmannen Pietro Querini som på 1400-tallet skulle seile fra Venezia til Flandern med et stort handelsskip. Han og mannskapet endte med å drive uten ror og mast nordover i månedsvis, og til slutt strandet de på Røst i Lofoten. Dette ble en viktig årsak til tørrfiskens utbredelse i Italia. Men det viktigste temaet i historien er medmenneskelighet. Jeg er fortelleren i operaen, i form av en skarv, og har fått stor frihet til å forme og fargelegge rollen med mitt improvisatoriske utgangspunkt og med alternativ stemmebruk. Det er helt klart et strammere format enn hva jeg ofte gjør ellers, men veldig spennende å utforske hvordan man kan tøye det i forhold til timingen med dirigent og orkester. Og så har det vært gøy å jobbe med bevegelse, og få hente fram noen gamle triks fra tiden min som ivrig ballettdanser.
Også er du kunstnerisk leder for både Soddjazz og Trondheim Voices. To ulike roller, hvordan jobber du med disse prosessene? Kan de sammenlignes på noen måte?
– Begge rollene omfatter en god del planlegging og administrasjon, men jeg er heldig som har gode samarbeidspartnere; produsent Ida Eilertsen i Trondheim Voices, og Sverre Sæbø som er sjef for Soddjazz. Det er en privilegert jobb å skulle sette sammen programmet til Soddjazz. Festivalen har et fantastisk kjernepublikum, slik at vi kan booke det vi har aller mest lyst til, uten å være redde for om det vil selge, for publikum kommer uansett. Det er en kombinasjon av elever fra skoler og universitet i nærheten, og særlig fra Sund Folkehøyskole med Jazzlinja, pluss innbyggere fra Inderøy og omegn som har gått på konserter på den lokale jazzklubben i flere tiår. De er super åpne og nysgjerrige og vil gjerne også høre noe helt nytt. Så når jeg setter sammen programmet føles det som å ville gi en gave til dette fine publikummet vårt. Alt skal være av skyhøy musikalsk kvalitet, med en slags rød tråd, men også så variert at folk skal kunne høre alle konserter uten å få overdose. Jeg gikk selv på musikklinja på Inderøy Videregående når Soddjazz startet i 1994, så den har vært en viktig del av livet mitt siden da, og jeg har masse kjærlighet til både festivalen og stedet.
I Trondheim Voices går mye av arbeidet ut på å skape, planlegge og konkretisere kunstneriske prosjekter. De siste produksjonene våre har vært relativt omfattende, med lys, video, kostyme og eget lyd-design, så det er mange brikker. Det er utrolig spennende og inspirerende å se et prosjekt gå fra idé til konkret konsertopplevelse, og hvordan alle de involverte spiller sammen. Og så er det jo den kontinuerlige jobbingen musikalsk innad i ensemblet. Å skape og raffinere et felles improvisatorisk språk sammen over tid. Og å kunne bruke dette språket i alle de ulike prosjektene vi gjør, som kan være komponerte og åpne i ulik grad. Og hele tiden utvikle det.
Sissel Vera Pettersen. Foto: Juliane Schütz.
Har du noen andre prosjekter på gang?
– Jeg skal spille en del med den franske sekstetten Krystal Mundi, som inviterte meg inn i bandet for et år siden. Trondheim Voices skal lage soundtrack til en ny mexicansk spillefilm. I januar skal jeg til Berlin for å innspille en plate med Fabian Willmann, Lionel Loueke og Jeff Ballard. Vi skal turnere med Trondheim Jazzorkester og Gurls, og spille litt med Marilyn Mazurs Shamania. Det er et stort lappeteppe, men jeg elsker variasjonen, og forhåpentligvis vil det fortsette å komme muligheter som er for spennende til å kunne avslå.
Hva hører du på nå?
– Akkurat nå har jeg kick på Blake Mills – både soloplatene hans og albumet Notes With Attachments med Pino Palladino. Og så oppdaget jeg nettopp den egyptiske gitaristen Maurice Louca og bandet hans Elephantine, som jeg synes låter veldig kult. Og albumet Never Were the Way She Was med Sarah Neufeld og Colin Stetson. Jeg hører på masse forskjellig, men har også gjengangere som jeg jevnlig kommer tilbake til; bl.a. Joni Mitchell, Rosa Passos, Keith Jarrett, Bach, Meredith Monk.
Skal du på noen spennende konserter fremover?
– Jeg gleder jeg meg til å høre den egyptiske oud spilleren Aly Eissa bl.a. sammen med Jonas Cambien på festivalen Present i Hertogenbosch neste fredag, hvor vi også spiller med trioen. Og til konsert med Barry Guy, Angelica Sanchez og Ramon Lopez i Strasbourg kvelden før. Jeg har vært så mye på reise, så er ikke helt oppdatert på konsert-kalenderen i Trondheim, men ser veldig fram til å komme hjem og begynne å gå ut for å høre ting igjen. Det er så innmari mye bra som skjer i byen vår for tiden.
