Now's the time

NTT: Stramme strenger

Stian A.E. Andersen om en av tidenes bassister Ron Carter, vi snakker med Elise Sløgedal om livet på NMH og debut-EP, Erlend Apneseth har nytt bestillingsverk med herlige jazzmusikere, og Staffan William-Olsson forteller om the girlfriend chord og andre gitartriks.

Hei og velkommen til en ny utgave av Kulturavisen i remseform som vi kaller Now’s The Time eller NTT på folkemunne. Forrige uke var blogghalvdel Vinger med i minst to panelsamtaler om kulturjournalistikkens fallende stjerne i de store mediene til fordel for en videre eksistens i nisjemediene , så det er bare å anmode alle som holder på i det små om å fortsette med akkurat det. Det ser ut som det meste går til helvete, men vi holder motet oppe.

Litt kortere men likevel finfin remse denne gangen siden blogghalvdel Roshauw er opptatt med arbeid på en veldig frisk og fin festival i Osloverden, mens den andre halvparten skal ut til Bærum Jazzfestival der han skal holde to Jazznytt 18-arrangementer fredag og lørdag på det tidspunktet.

Jazz Sabbath i Bærum Kulturhus får være en av helgens anbefalinger om man befinner seg i Sandvika, dette er en pianotrio som på litt overraskende lystig og vanlig vis tar for seg det historisk sterke materialet av Black Sabbath fra Brum. Ikke heavyjazz i det hele tatt. Og spor du meg er det mye jazzy vibes på førstealbumet uansett, så dette er ingen tvungen idé. Håper de speller «Air Dance» fra undervurderte Never Say Die! Pianisten i Jazz Sabbath har faktisk spilt endel med Black Sabbath selv, i likhet med sin far. Adam Wakeman er som dere skjønner av etternavnet sønn av Herr Yes. Det var sikkert en helt vanlig oppvekst.

Lørdag allerede kl. 17 er det en annen overraskende booking på festivalen, da Berlin-kollektivet Jazzanova, som fra nittitallet ut utover var viktige i utviklingen av nu-jazz, downtempo, Gilles Peterson-aktig chill musikk som var svært dominerende i flere miljøer. Nå er de gjenoppstått som et stort liveband, såvidt jeg forstår sammen med den respekterte platesamleren og reissue-fyren DJ Amir. Han har jobbet lenge og bra med rettighetene til kult-labelet Strata East, og i fjor kom en plata Strata Records – The Sound of Detroit – Reimagined By Jazzanova ut på 180 Proof Records. Noe for the heads der ute. Amir skal også DJ-e på slutten av kvelden.

Søndag er det fortsettelse av Skien World i Ibsenhuset,med bestillingsverket «Pantone 448c with Cumin»  av Mira Thiruchelvam sammen med Vestnorsk Jazzensemble. Dette så jeg på Victoria for noen dager siden, og det var prima. Åpen klasse-jazz med ekstra vekt på karnatisk klassisk musikk fra Sri Lanka. Overraskende «ferdig» musikalsk til bestillingsverk å være, med mye flott fløytespill fra Thiruchelvam, kjent fra Ni Grader Nord og Karpe. Ensemblet foldet sine hender på en kok måte, men Tejaswinee Kelkar utmerket seg som en annen stjerne på vokal, harmonium og modulær-synth. Tittelen tar utgangspunkt i «verdens styggeste farge» men musikken er riktig så skjønn og inspirert, tidvis også indignert. Dette prosjektet får et lengre liv!

Det var alt vi hadde krefter til denne helgen. Men flere konserter nevnes lenger ned i remsa. Som alltid informerer vi om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet og deler sakene, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@ gmail.com eller audun@ jazznytt.no,

 

Er du herifra, eller?


Erlend Apneseth. Foto: presse

Erlend Apneseth og felene hans har vi vært innom mange ganger her i remsa, og det blir nok ikke siste gangen heller. Med Erlend Apneseth Trio og gjesten Maja S.K. Ratkje ga de nylig ut knall-albumet Collage, og det er absolutt en av høstens råeste plater, den må bare høres. Fredag denne helgen skal han også, som en del av Oslo World-festivalen, fremføre et bestillingsverk på Riksscenen som har ekstra interesse for de jazzorienterte av oss, der er det et temmelig guffent band ellers bestående av ingen ringere enn Mats Eilertsen (kontrabass), Hans Hulbækmo (perkusjon og sikkert mye rusk), Helga Myhr (hardingfele og vokal), Veslemøy Narvesen  (trommer), Selma French Bolstad (hardingfele og vokal), Rasmus Kjorstad  (feler), Henriette Eilertsen (fløyte), Rolf-Erik Nystrøm (saksofon) og Anja Lauvdal (tangenter). OMG, med den lineupen føles det virkelig som å komme hjem. Men hvor er egentlig «hjem» i musikken? Her måtte man prøve å klargjøre.

Du har premiere på verket Herifrå på Riksscenen under Oslo World nå. Du er blitt en temmelig konseptuell og idébasert musiker med årene. Hva er det du skal undersøke med dette verket?
— Eg gjorde eit bestillingsverk for nokre år tilbake, Nattsongar, som var ein måte for meg å dykke ned i begrepet verdensmusikk på, med utgangspunkt i meg sjølv og mitt eige instrument. Det er nokre år sidan no, men eg ser vel dette som ei slags vidareføring av den retningen, sjølv om det kjem til å bli ganske annleis. Eg har vokst opp med ein lignande festival som Oslo World rett i nærheten, Førdefestivalen, og det ligg nokre koblingar i meg derifrå endå trur eg – bruddstykker, minner, ubevisste ting som av og til dukkar opp i ulike former. Og ein slags felleskapstanke kanskje, musikk som ein måte å møtast på. Når det er sagt så kjem gjerne kontekst og konseptualitet ganske langt uti prosessen for meg, eg startar aldri komponeringa med den tanken, ikkje bevisst i alle fall, og medmusikarane formar også mykje av retningen undervegs. På ein måte føler eg vel at eg fortsatt driv på med det samme som eg gjorde for ti år sidan, det samme prosjektet, som eg trur har noko med identitet og tilhørighet å gjere. Musikk kan være ein måte å føle tilhørighet til verden på, i alle fall oppleves det slik for meg. Det er eit av dei mest direkte språka vi har for slikt.

Har du noen konkrete eksempler på og beskrivelser av hvordan norsk folkemusikk, for eksempel fra din region, korresponderer med arabisk og musikk fra østen?
— Ja, frå min region kan ein jo berre sette på Ragnar Vigdal og måten dei sang religiøse songar saman på i Jostedalen, både tonalitet og frasering dreg tankane fort i den retningen. No er mikrotonalitet ikkje det eg har mest av i mitt språk då, eg brukar kvarttonar i blant men ikkje systematisk. Ellers er jo rytmikken i folkemusikken verda over alltid eit naturleg møtepunkt, det er noko der, måten den er jorda på, tyngden i den, som kjem frå samme stad.

Hva er grunnen til disse likhetene – kosmiske tilfeldigheter, omreisende mennesker eller grunnleggende musikalske regler?
— Godt spørsmål. Grunnleggande kosmiske reglar, formgitt av omreisande musikalske mennesker? Nei, eg veit ikkje. Kanskje det som oppstår og får vekse fram upåvirka får ei meir utvungen form, sitt eige naturlege system, som vi kjenner att når vi støter på det. Ein av folkemusikkens store styrker for meg er at den på sitt beste uttrykker noko djupt menneskeleg, noko naturleg og heilt grunnleggande, ein kvalitet som er lett å miste av syne, men som vi kanskje treng for å forstå kor vi egentlig kjem i frå. Eller ikkje forstå nødvendigvis heller, men føle. Eg trur det er ein slags lengsel i oss mot det der.

«Verdensmusikk» er et noe belastet ord på grunn av den vestlige utsynsvinkelen, men effekten av det – viljen til kunne møtes og forsøke å forstå hverandres kulturer og finne en felles plattform i glede over menneskelig formidlingsskraft er vel viktigere enn noensinne. Nå handler det ikke lenger bare over å kunne glede seg over frodig musikk, vi MÅ finne et fellesområde ellers går nesten kloden under.  Kan musikken ha en symbolsk politisk og sosial kraft tror du?
— Ja, vi treng møtast i alt det vi har felles som mennesker, bli minna på det til einkvar tid.  Musikk kan være eit slikt møtepunkt, og på den måten eit fredsspråk, noko sameinande. Eg opplevde ofte nevnte Førdefestivalen slik, og som eksempel trur eg symbolkrafta i å ta heile verda inn i ein liten kvit småby på vestlandet ein gong i året har verka positivt på mange også utover sjølve musikken. Det er verkeleg noko med å bli fysisk eksponert for tingene, og kanskje særleg på stader der det ikkje er kultur for å oppsøke dei. Meir slikt.

Hvordan har du gått frem under utvelgelsen av dette bandet, det inneholder jo flere av mine og andres ypperste favoritter på sine respektive instrumenter!
— Ja, for ein gjeng! Herregud. Det er ei god blanding av folk eg har spelt med før og nokre nye bekjentskaper og instrumenteringar, men felles for alle er at eg er storfan og har høyrt på alt dei har gitt ut. Eg hadde lyst å prøve ei litt større besetning enn eg har gjort før, og har syns det har vore veldig inspirerande å være ein del av Avant Folk-prosjektet til Frode Haltli og sjå korleis ein kan sjonglere det med rammer og frihet innafor ei såpass stor besetning, med så mange særegne uttrykk og personlighetar involvert. Eg håpar eg får til å sleppe dei laus, det viktige for meg er at alle får eigarskap til tingene, at vi står sammen om det.  Det blir ganske rytmisk fokus her, derav to trommisar, og eg syns også det er veldig fint ha med såpass mange feler – det er nytt for meg og har utgjort ein slags kjerne i skrivinga. Endeleg skal vi bli høyrt!

Du feirer i høst 10 år som musiker på Riksscenen i Oslo, hvordan føler du at du har forandret deg i denne perioden?
— Eg er mindre angstfylt heldigvis, enn eg var særlig dei første 3-4 årene, det har tatt ein del krefter. Mykje går seg til med erfaringen ser det ut til, og det er ein god følelse. Eg føler eg har att mykje no for å ha tatt steget ut og gjort mykje forskjellig på relativt kort tid. Men eg står heile tida i motsetning mellom eit ønske om ro og innsikt og eit jævlig høgt indre tempo, og det beste for meg har egentlig vore å godta korleis eg fungerer, at eg nok ikkje får det eine uten det andre. Det er bedre å kanalisere ting enn å legge om eller prøve å forandre det. Så eg trur nok eg kjem til å fortsette å lage plater og sånn jamnt framover, eg treng det for å komme meg vidare i jungelen. Så kan ein jo håpe at andre har noko utbytte av det også.

Til slutt må jeg gratulerer deg med den vidunderlige platen Collage med trioen og Maja S.K. Ratkje. Voldsomt medrivende sound på den, føler at den skiller seg mye ut i trioens katalog. Har du noen minner fra hvordan det føltes der og da?
— Takk! Veldig fint å høyre det, for det var ein av tingene vi ønska med dette, ei anna form eller ein annan retning. Teste grensene for kor vi kan gå som band uten å miste oss sjølve. Maja er jo heilt rå då, det var veldig kick å berre møte ho på scena sånn uten å tenke eller prate gjennom tingene i forkant, og konserten var ein kjempeopplevelse for oss, alt som skjedde der føltes heilt naturleg. Det eine skapte det andre, og vi var plutseleg på stader vi ikkje hadde vore før. Det er den beste følelsen. Så har arbeidsprosessen inn mot albumet også vore annleis, vi har hatt eit grunnbilde, altså konserten, og så har vi klipt og limt og lagt på og gjenfortalt historien på andre måtar. Lang prosess, men veldig glad for at den blei som den blei.

Diplom til Grammofon

Rune Kristoffersen avbildet med Magne Furuholmen-trykket som vinnerne av TONOs formidlingspris mottar. Foto: TONO

Vi i Now’s The Time stiller oss så klart bak alle gratulantene når Rune Kristoffersen  fra Rune Grammofon mottar TONO’s formidlingspris. Det gjorde han like før helga. Han har roet ned på utgivelsestempoen, men har gjort mer enn et livsverk allerede. Isolert sett har han utgitt mange sterke album, nesten like viktig er spillet mellom dem og assosiasjonene det samlet gir til omverdenen. Vi vil tro at mye norsk smal musikk har fått et større publikum på grunn av Rune og hans arbeid med annonsering og medieoppslag i engelskspråklige magasiner, det har gitt ringvirkninger. Dessuten har han gjort underverker for rocken også, men det får bli et senere essay. Først og fremst er han en trivelig fyr. Grattis!

Juryens begrunnelse: Rune Kristoffersen etablerte Rune Grammofon i 1998, og siden starten har plateselskapet vært ensbetydende med kvalitet. Kristoffersen har valgt den smale sti ved å prioritere ulike eksperimentelle uttrykk med et begrenset kommersielt potensial, men Rune Grammofon har i løpet av sine 25 år vært med å spre norsk musikk langt utover sjanger- og landegrenser. Mange norske artister nyter i dag godt av oppmerksomheten og anseelsen som Rune Grammofon og andre aktører har skapt for norsk, eksperimentell musikk i utlandet.

 

Steppdans vs Munch

Dette høres sikkert ut som en artig samenstilling nede på museet for han som ville kjørt Polestar om han levde i dag, men det er altså på Gamle Munch på Tøyen i kveld fredag at den svært musikalske steppdanseren Janne Eraker kan lansere vinylutgaven av albumet Movements for listening, der hun går i møte med en rekke av vår tids mest interessante musikere. Kunstneren Daan Botlek fra Nederland skal lage veggmaleri, og det er i det hele tatt stort tenkt fra Eraker.
Hør selv hvordan det låter også uten visuelle ledetråder:

Movements for Listening by Janne Eraker

Vær så snill, vær stille, vær så snill og andre noveller

Det er mye snakk om skravling på festivaler, det er så omfattende at vi nesten har begynt å akseptere det. I jazzen er det stort sett fortsatt safe space, selv om unntak selvfølgelig forekommer. jeg kastet noen veldig skumle og indignerte blikk bakover til damene som absolutt skulle ha en samtale om sine interessante liv akkurat imens  Selma Sophie Tudor Edwards Granly begynte med sin cello-solo under konsert med Wirkola på JazzIncubator i Lillehammer nylig. Men det ser ut som Mannen med genseren, gullgutten Pat Metheny var i hardere vær nylig, med en heckler som la en solid demper på hele konserten hans. Er nydelig gitarjazz også blitt et soft terror-mål? Les denne skremmende reportasjen.

 

Jazzens best kledde stålstrenger


Ron Carter. Foto: Marc Gilgen

Søndag er ultralegende Ron Carter i Oslo igjen for å ha konsert på Cosmopolite –  forrige gang bassisten prøvde endte det i fornedrelse og karantene-fengsel på Gardermoen under covid.Uverdig behandling av en av jazzhistoriens viktigste bassister, og etlevende tidsvitne fra en av jazzens virkelige gullaldre. Han har en distinkt tone, meget proper klesstil og er i det hele tatt en fyr det er verd å ta av seg hatten for. Vi fikk tak i hans basskollega Stian Egeland Andersen akkurat idet han hadde gått av scenen i Ålesund sammen med resten av Harald Lassens Balans-band, for noen velvalgte ord om Ron Carters stil og betydning.


Stian Egeland Andersen. foto: presse 

Det er ikke veldig mange basslegender igjen, kanskje noen nye blir født, eller at du er en kommende. Men hvordan vil du karakterisere Ron Carters rolle i jazzhistorien?
— Han må utan tvil reknast som ein av dei aller største og viktigaste bassistane. Bare tida med Mileskvintetten sørgar for det, liksom. Og det han gjorde der er for mange det beste og mest relevante han gjorde. Måten Ron C speler der ein skule. Det blir ofte beskreve som at han er ankeret i musikken, men det syns eg er eit sånn «back handed compliment». Som at han held dei andre på plass liksom. Eg tenker at han fasiliterer for dei. Han er han tredje romfararen i Apollo, han som ikkje blei med ut, men som lot Neil og Buzz fekk utforske, og sørga for at dei kom seg trygt tilbake. Ron C var på sitt mest innflytelsesrike på 60-talet, trur eg. Det er så mange kule plater med han fra den tida. Blue note og det. Han spelte med ALLE. Alt fra Elvin Jones til Chet Baker.

Kan man fortsatt få noe ut av å høre ham, utover følelsen av å være på et jazzmuseum?
— Ein kan i alle fall få klestips! Han er ein av jazzens best kledde, og har alltid vore opptatt av å ta seg bra ut på scena. Eg trur det, altså. Eg skal ikkje påstå at det han held på med for tida er veldig spanande, men det gir oss sjansen til å høre dei valga han tar etter det vilt lange livet hans som aktiv musikar. Sjølvbioen hans heitter noko som Finding the right notes, og når han mimrar på SoMe (som han er ganske aktiv på, som 80-somethings flest) om ting han har gjort, folk han har spelt med, skriv han gjerne «We found a lot of right notes that day». Eg syns det er interessant å høre korleis han speler på dei der über-standardane han har spelt i sju tiår. Det er vel stort sett bare standards det går i for tida. Han spelt på 2500 plater eller noko, så eg syns han skal få spele akkurat kva han har lyst til, sjølv om det hadde vore fett å høre han i ei freskare setting igjen, kanskje med nokre hippe NYC-folk eller liknande.

Hvor viktig er noe så prosaisk som basslyd for det ferdige uttrykket? Klarer du beskrive hans i forskjellige faser? Hva slags strenger, pickup og den slags?
—Det er heilt sentralt, spør du meg. Korleis ein hørast ut er like viktig som kva ein speler. Når to bassistar møtast, kjem ein sjelden unna ein liten samtale om «kva strenger bruker du»? Kor høg eller lav action ein har (mellomrom mellom strenger og halsen), og korleis ein angrip strengen er avgjørande for lyden ein produserer, og Ron C har vel gått fra ein ekstrem til ein annan i så måte. Han starta med tarmstrengar på 50-talet, det var ikkje noko alternativ, men gjekk over til stål ganske raskt etter at det blei tilgjengelig. Soundet hans på 60-talet er tydelig utan å vere tydelig. Det er vanskelig å forklare, men det er noko eiget. Han er ein av ganske få bassistar det er mulig å ta på blindfold, spør du meg. Eg trur han alltid har verdsatt lang sustain, og det hørast etter at pickups kom på markedet. Bjørn Kjellemyr sa ein gang at pickupen ødela litt for Ron C, fordi den gjorde at lyden kom nokre millisekundar raskare ut høgtalarene, og at Ron C blei litt vel på på tuppa på beatet. Eg veit ikkje kor mykje fakta det er i det, men han opplevast annleis f.o.m. rundt 1970. Det klippet her er pur D.I., som for mange (meg sjølv inkludert) er skrekken, men når eg hører på det nå syns eg eigentleg det er litt fett. Han omfavnar mulegheitene den lyden der byr på.

Ron C solo på 80-talet <3
– Eg veit ikkje kva slags utstyr han bruker nå, men han har gått tilbake til eit meir akustisk sound i alle fall.

Klarer du spytte ut tre favoritt-tunes med ham, med en kommentar om hvorfor?
—  Eg er for gamal til å ha favoritt-tunes, Audun! Eg hører bare på plater fra start til slutt, fordi det sa pappa til meg at ein måtte gjøre då eg var liten. Her kjem det bare til å kome vilt åpenbare ting, men det får så vere.

– Den plata er første gang eg hørte ordentlig på jazz som ikkje var Frank Sinatra eller Kind of Blue. Eg jobba på Platekompaniet Sandnes og såg det albumet, tenkte det var ein kul tittel og satt det på. Og så blei eg grepe av at dei spelte med så mye vilje, nesten litt sånn tøff i tryne-holdning. Eg syns det hørtes ut som punk, på ein måte. Sidan eg spelte bass (elbass) beit eg meg merke i bassisten, og sånn blei Ron C den første jazzkjærleiken, eigentleg. Eg hadde prøvd meg på Jaco og sånt, men syns ikkje det var så fett med sånn flashy greier. DETTE derimot. Det var 100% driv og hipt, heilt utan intensjon om å gjøre noko anna enn det musikken krever. Studioplatene Miles-kvintetten slapp på 60-talet har ikkje fått like mye merksemd som nokon av dei livetinga («My funny Valentine»-plata til Miles er sjølvsagt og heilt der oppe), men dei er så eigne i uttrykket. Eg elskar dei, denne f eks.

– Det skjer så kult i det kompet, hør bare korleis han og Tony Williams held på, inn og ut, på vranga, og så boom! tilbake. Stort.

– Det ryktast at Ron fekk sparken fra Miles sitt band pga at han ikkje ville spela elbass (han speler det så vidt på Miles in the sky), men her hørast det ut som han koser seg fælt. Den plata er fra 1970, trur eg. Dagens bassistar kjem gjerne til kontrabass fra elbass, men for Ron C var det motsatt. Det er gøy å høre korleis han angrip det. For meg hørast det ganske kontrabassete ut, eigentleg.

Carter har noen underlige faser da han følger trendens vinder. Har du noen favoritter fra disse ikke-kanoniserte årene?

– Det hippaste han har gjort sidan Miles, syns eg. Eg trur ikkje dette er sampla, det hørast ut som han har vore i studio med Questlove, liksom. Se for deg Ron C, som då er ca 50, i studio med den gjengen der. Og så er han sansynligvis betre kledd enn dei. For ein heilt. Basslyden her er og akustisk Ron på sist beste.

– Eit bra eksempel på at sein Ron C-kan vere fint og hipt, når han speler med andre bra folk. Bill Frisell og Paul Motian. Og så er det faktisk ein Ron C-komposisjon, dei er det ikkje vilt mange av.

Hva bringer de nærmeste månedene for deg av konserter og longplayers?
Eg speler på eg. Det er litt greier med Harald Lassen balans framover (min Red Clay-plate?), Baker Hansen durer på og slepp endelig ny plate neste år, og så har eg mitt eiget band som ingen har hørt om! Det er indie-rock, så eg veit ikkje om Ron C hadde likt det, men eg liker å tru det. Eg speler kontrabass og syng og sånn. Me er nesten ferdig med ei plate eg trur blir ganske så fin, så følg gjerne med på det. Den er produsert av ein av dei andre heltane mine, Chris Walla. Håper ikkje Ron C les dette og seier «du skal ikkje ha andre heltar enn meg». Eg finn veien ut sjølv, eg.

 

Ukas tre norske plater

Det kommer musikk i et bankende kjør, heldigvis. Også innen norsk jazz og omegn. Vi kommer nærmere tilbake til disse utgivelsene senere i remsa og/eller i Jazznytt papir, men enn så lenge, her er helgens tre store norske jazz & omegn-skiver.

Bonanza of Doom: Bonanza of Doom (Sheep Chase Records)

Nytt band med Signe Emmeluth, Karl Bjorå, Magnus Skavhaug Nergaard,

Martin Langlie og Ole Mofjell, litt av en gjeng, men også langt mer dynamisk enn bare full bombing og doom-stemning som tittelen hinter til. Utgitt på et selskap som er blitt blant landets mest interessante.

André Roligheten: Marbles (ODIN)

En stor saksofon-favoritt i en årrekke gjennom mange prosjekter, blant mye annet sammen med ungdomskompis Gard Nilssen i Skien. Sistnevnte er med i dette nye profilerte bandet også, sammen med Jon Rune Strøm på bass, Johan Lindström på pedal-steelgitar og Mattias Ståhl på vibrafon. Det virker som at Roligheten har kommet en divisjon opp med dette albumet, der det iørefallende vikles inn i noe mer intrikat og underlig på herlig vis.

Jonas Sjøvaag: A Sense of Place (Shipwreckords)

Først må vi gratulere med dagen til Jonas Sjøvaag, håper du får en fin bursdagshelg. Trommer, trommemaskiner, produksjon og ikke minst sang på ny egen plate er en god gave til seg selv og omverden. Han utforsker her mulighetene i den akustiske crooner-tradisjonen, sammen med Andreas Ulvo (piano) og Mats Eilertsen (bass), med pålegg i ettertid av Mathias Eick (t), Jørgen Munkeby (sax), Embrik Snerte (fagott), Mattis Myrland (vokal), Juhani Silvola (gitar), Sarah-Jane Summers (fele) og Hans Martin Austestad (banjo).

Sløye Sløgedal


Elise Sløgedal. Foto: presse

Det er mange gode bevegelser i det unge musikk-Norge, det er jo litt derfor vi startet opp denne remsa i utgangspunktet. Det ruller videre både innen frijazz og trad, og det er også solide skjelv som lager nye skjæringspunkt mellom soul, funk og jazz. En eksponent for dette er prosjektet Sløgedal, som er frontet av den flinke sangeren Elise Sløgedal fra Agder sammen med andre dyktige musikere fra jazz og omegn – også med fersk og viktig studiekompetanse fra Norges Musikkhøgskole. Vi så dem med egne øyne på DølaJazz for et par uker siden, og samtidig kom også den første EP-en While You Wait, der også den svært lovende trompetisten Oscar Andreas Haug deltar. Da tar NTT opp telefonen, vøtt.

Gratulerer med debut-EP, flott er den også. Føler du deg som et annerledes menneske nå?
–  Det er jo en spesiell følelse å kunne søke opp sitt eget navn på Spotify, og endel stress som er forsvunnet fra skuldrene, men utenom det er det vel ganske likt!

Viktig å være ekte. Musikk vært en del av livet ditt alltid, sikkert. Når begynte du med vokalarbeid på seriøst vis?
–  Jeg begynte med sangtimer da jeg var rundt 9 år, og rundt 12-årsalderen ble det ganske seriøst også. Vi jobbet mye med klassisk repertoar, som jeg er takknemlig for i ettertid. Jeg lærte masse om sangteknikk som tillater meg å synge slik jeg gjør i dag. I tillegg har jeg sunget mange år i kor og fått mye mengdetrening der!

Jeg føler klare stemninger fra R&B, gospel og west coast-pop i musikken din, det stemmer vel det?
– Ja, det stemmer absolutt! De vokalistene jeg var mest inspirert av i oppveksten, og fortsatt er veldig inspirert av, er Beyoncé, Whitney, George Benson og gospelartister som Karen Clark Sheard og Fred Hammond. Jeg har nok definitivt lært mye om vokalteknikk og estetikk ved å høre på deres musikk, som jeg tar med meg biter av i min egen musikk.

Jeg antar at folka i bandet ditt er mennesker du har møtt på NMH – hvordan har miljøet vært der de årene du har gått der? Noen pedagogisk filosofi som stikker seg ut? Og har du mange andre prosjekter?
– Bandet ble til her på NMH, men jeg ble kjent med noen av dem allerede på videregående, faktisk! Jeg kjente altså allerede noen da jeg startet på studiet, som var veldig godt for meg. Da hadde jeg allerede et lite nettverk idet jeg gikk inn på denne litt store og skumle skolen for første gang. I ettertid har jeg innsett at det ikke var så stort eller skummelt, men faktisk et utrolig fint miljø jeg har kost meg masse i! Det er veldig åpent, og folk er så tolerante og respektfulle overfor hverandres person og arbeid. Det er jeg veldig takknemlig for! Jeg spiller med litt ulike folk, i tillegg til bandet, og prøver å utfordre meg på å gjøre nye ting som ikke er i min «bag». For tiden holder jeg mye på med et a capella-prosjekt hvor jeg arrangerer for sangere – det håper jeg kan utvikle seg til å bli et langsiktig prosjekt.


Sløgedal. Foto: presse

Øystein Folkedal spiller keys her, han har jeg møtt før, på Sildajazz da han fikk Talentprisen der. Hva betyr han for ditt musikalske uttrykk?
– Øystein har hatt masse å si for mitt uttrykk! De fleste låtene jeg spiller med bandet skriver vi sammen. Jeg kommer til Øystein med en tekst og melodi, som han setter akkorder til. Han har jo andre referanser enn meg, så å få Øysteins blikk på og innskytelser om musikk jeg har skrevet, gjør at det får et nytt uttrykk. Det blir jo en blanding av våre referanser, helt til vi tar med en ferdig låt til bandet og de kommer med sine innspill og tanker! Musikken hadde aldri blitt den samme uten de jeg spiller med, og spesielt Øystein.

Da jeg så dere på JazzIncubator på Lillehammer forleden helg ble jeg imponert av Morten Georg Gismervik som allerede har en stort tenkt plate ute på Hubro som heter Dunes at Night. Fra ham kom det mange digge gitarlyder, gitt!
– På EP-en er det Christian Moosdorf som spiller gitar. Han har definitivt kommet med mange gode innspill på låtene mine og var en stor ressurs i bandet. Nå har vi ingen fast gitarist, men har vært veldig heldig å ha med Morten Georg på de siste konsertene vi har gjort! Morten er veldig dyktig på å plukke ting og gjøre det til sitt eget. Han har også, etter min mening, en utrolig god evne til å høre på musikken og instinktivt skjønne hva han burde gjøre for å tilføre musikken et løft. Det setter jeg veldig stor pris på!

Men selve buljongterningen i slik musikk dere står for er jo rytmeseksjon. Fortell om dem som gjør at musikken havner in the pocket.
Hanna Skjerdal på bass og Tobias Rønnevig på trommer er rytmeseksjonen i Sløgedal. Både Hanna og Tobias har jeg kjent i mange år og spilt med i mange ulike konstellasjoner, så da jeg skulle starte mitt eget prosjekt visste jeg at jeg ville ha med dem. Jeg kan alltid stole på at de gjør jobben sin bra og tilfører masse energi til musikken. Hanna spiller så deilig bakpå og er skikkelig musikalsk. Hun kommer med mange gode innspill til arrangering av låtene mine, som har gjort dem bedre! Det gjør også Tobias. Han er alltid veldig påskrudd og engasjert i musikken, lytter skikkelig godt og følger alltid opp sånn jeg ser det for meg. Begge to gir masse driv i musikken, som gjør det veldig lett å være meg!

Folk som hører mye på ny ung norsk jazz har så klart hørt Oscar Andreas Haug sammen med Tuva Halse eller i Bliss Quintet. Han er med på et par låter på EP-en, hvorfor kicker du og dere på tonen hans?
– Jeg har alltid syntes Oscar er utrolig flink og blitt inspirert av hvor dedikert han har vært. Gjennom videregående fikk jeg bli godt kjent med ham og spilt mye med han, noe som definitivt har hatt sitt å si for min utvikling. Når jeg nå gjør noe eget, er det veldig stas å få ha han med på det!
Oscar har en usedvanlig fin lyd i trompeten, og på de to låtene han er med og spiller på While You Wait bidrar han med så masse følelse og spenning. Jeg var alltid helt sikker på at jeg ville ha trompet på disse to låtene, som jeg er veldig glad for nå!

Det er mye funk og soul blant unge musikere som ellers er i kontakt med jazzen for tiden, hva tror du det kommer av?
– Det er et godt spørsmål! Kanskje det kommer av at vår foreldregenerasjon vokste opp med det og har vist det til sine barn? Sånn var det i hvert fall for meg og mange av mine venner.

Det er god oppdragelse. Av dine medstudenter på NMH nå, er det noen jazzband (og omegn) flere burde få opp øynene for?
– Jeg syns jo LEAH, som ga ut debut-album i september er skikkelig kult! I tillegg kommer Tobias Rønnevig, som spiller trommer i bandet mitt, ut med album snart – det er det virkelig bare å glede seg til!

LEAH har jeg hørt, og de er i alle fall temmelig fantastisk. Når kan vi høre Elise Sløgedal på en scene neste gang?
– I desember skal vi på en liten mini-turné til Sørlandet, Haugesund og Bergen. Det blir utrolig kult! Og for Oslo-borgere spiller vi på SALT 10. februar, det gleder jeg meg masse til!

 


Gitarakkorder som smelter kvinnehjerter

Det var en glede å høre John Scofield i trio med Bill Stewart og Vicente Archer på Victoria forrige helg, der han spilte to utsolgte konserter på rappen for å lansere den råflotte dobbelt-CDen Uncle John’s Band (ECM), en av høstens aller beste skiver og en soleklar julegavekandidat for den som fortsatt gir bort musikk for å glede andre. Vi snakket litt med ham om plata forleden uke.

Konserten var herlig, den, kanskje aller best når de spilte annet enn standardjazz? Gøy å høre «TV Band», der alle fans av kvalitetspop fra sekstitallet kunne kjenne igjen noen fraser fra The Monkees. Han er i det hele tatt veldig mye på mimrer’n men klarer heldigvis å gjøre det om til interessant kunst for oss andre å lytte til. Sco var i slaget han men muligens en smule sliten på slutten, han sleit litt med å få feedback, lente seg bakover og holdt på å ramle over stolen på voldsomt vis. For så vidt bra med litt dramatikk i ellers trygge omgivelser. Men den største snakkisen på plata er ikke Dead-låta som gir albumet sitt navn, men den finurlig titulerte «The Girlfriend Chord», som ble til etter at han presenterte en låt for de andre musikerne i bandet i studioet, hvorpå trommis Bill Stewart lakonisk sa noe om at Sco benyttet akkorden ved samme navn, det vil si et flere tiår gammelt munnhell blant en viss type mannlige musikere om en spesielt innsmigrende akkord, som benyttes når man vil sjarmere noen. Kan det stemme at gitarer kan snakke til kvinners hjerter på denne spesifikke måten? Jeg så meg nødt til å kontakte en av Skandinavias største ringrever og mest flamboyante skjortebærere Staffan William-Olsson for å for vite mer.


Staffan William-Olsson. Foto: Jarl Morten Andersen

Jeg snakket litt med John Scofield forleden om fenomenet «the girlfriend chord». Har du noe forhold til denne?
— Jeg hørte utrykket for en god del år siden, om maj7-akkorder med #5 eller #11. Litt tvetydige, svevende klanger som egner seg til rolige låter. Hvis en musiker lagde enn låt der tittelen er navnet til kjæresten, visste man at det ikke var snakk om et blues-skjema.

Er det mange som bruker den – noen låt denne er i som utmerker seg?
— Mange av Scofields tidlige låter. Cmaj7(#5) kan også skrives som E/C (= en E-durtreklang med C i bassen), så av og til kalles denne typen harmonikk «slash-chords». Høy ECM-faktor: Pat Metheny, John Abercrombie, Ralph Towner med flere er ofte er stinne av disse akkordene.

Hvem er det som kom opp med dette munnhellet, tror du? En bitter, kjærlighetsløs mann?
— Jeg hørte det først fra pianist og skribent Ethan Iverson, men tror neppe at han er opphavet.

Har du inntrykk av, etter et langt liv på veien, at det faktisk er visse typer korder eller bare låter, som appellerer ekstra til kvinner?
— Musikk med for mange akkorder og et evig skiftende tonalt sentrum (f.eks. Allan Holdsworth) er i hvert fall en grei måte å tømme festen for kvinnfolk på. Jeg blir litt matt selv.

Hva er en typisk manne-akkord, da?
– E7(#9). Både dur og moll. Hendrix-akkorden.

Er det mange andre akkorder som har den typen eller helt andre kallenavn? Eller grep du hører som gjør at du merker at noen prøver å oppnå noe spesielt hos lytteren?
– Det som er in nå for tiden er å f.eks. spille en A moll med følgende toner (fra lav til høy): C, D, B. Det høres litt åpen og ambivalent ut.

Har du en personlig favoritt som får deg til å føles skikkelig hjemme og som deg selv på gripebrettet?
— F13, kanskje? Vi vurderte å kalle den seneste The Real Thing-platen for «Thirty Years in F7”» .. Jeg er nok mer opptatt av stemmeføring (voice-leading) enn de individuelle klangene.

Jazzgitar er jo så mangt i våre dager, men jeg antar det er noen spesielle korder eller tricks som utmerker seg hvert tiår som den dominerende blant jazzgitarister? Klarer du komme opp med en historisk linje?
— Jeg noterer at Allan Holdsworth har forandret jazzgitarspråket, også blant de som spiller med ren jazzlyd. Kurt Rosenwinkel er blodfan av Holdsworth og det har spredt seg videre. Mye legato, ukonvensjonelle akkorder.

Noe helt annet, etter Sco-konserten ble vi sittende og diskutere når og hvorfor det ble færre store  afroamerikanske gitarister i jazz-sjangrene? Eller er dette bare helt feil?
— Det kommer en god del svarte gitarister fra baptistkirkene, som Isaiah Sharkey, Dan Wilson og Cecil Alexander; på mange måter arvtakere etter George Benson.

Det er da noe. Du er blant de mest aktive gitaristene jeg vet om – skal du gjøre noen ålreite konserter eller prosjekter den nærmeste tiden?
— Er på turné med Best Western Swing akkurat nå, spiller i Førde, Øystese, Bømlo og Bergen resten av uka. Skal gjøre et par konserter med fusionbandet Babylon Brothers: Sogndal 23. november og Nesbyen 24. november, ellers en god del triojobber i julestria. The Real Thing starter opp igjen med Ribbejazz på Lillestrøm 29. desember, Lillehammer Mikrobryggeri 30. desember og Herr Nilsen 27. januar. Sharp 9 gjenoppstår med Atle Nymo på tenorsax uke 5-6, Nasjonal Jazzscene 3. februar. Ny kvartett med Jojje Wadenius, Jens Fossum og Andreas Bye med det beskjedne navnet WOW! (William-Olsson/Wadenius), vi spiller på Gjøvik 29. februar, Nesodden 6. mars, Fredrikstad 7. mars, Horten 8. mars, Herr Nilsen 9. mars (21:00, ikke ettermiddag). Det blir et par uker med Kjeld Lauritzen Trio i februar (Herr Nilsen 24. februar), turné med Best Western Swing uke 15-17 pluss Vossajazz 23. mars.

OK, sikker på at det ikke er mer?
— Jeg spiller med Joel Frahm på tenorsax, Pat Bianchi på orgel og Joris Dudli på trommer i «Pat Martino Tribute»: Norge og Sverige uke 18-19 med bl.a. Herr Nilsen 11. mai. Så skal vi spille 1-2 uker i Europa. Vi gjorde en tur i mars, bare hør her!

Hva med Karin?
– Hun holder fortsatt koken: Stord 15. mars, Haugesund 16. mars, Nasjonal jazzscene 22. mars og Vossa Jazz 24. mars. Vi planlegger også en Sons Of Angelsreunion til høsten, pluss 2-3 uker i Sverige med Hawk On Flight, jazzrockbandet fra Göteborg som jeg spilte med ca 83-87. Mere The Real Thing uke 44-46. Life is good.

Herregud, du kommer deg rundt! Kan hende det kommer noen girlfriends på Sons of Angels-gigen i det minste!

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger 

Fra forsiden

Nattjazz - 25. mai 2024

Jazzens nasjonalsang

Friluftsjazz, samtidskunst, folkelig nysgjerrighet og trombone på pissoaret. Les Audun Vingers andre reisebrev fra Nattjazz her.

Meld deg på vårt nyhetsbrev