Now's the time

NTT: Hva er det som skjer på Blå NÅ da?

Reportasje om de nyeste omveltningene på Blå, Sverre Gjørvad skriver og snakker om inspirasjonskilder, Maja S. K. Ratkje lager musikk om antikke sjøreiser, vi hører på Sidsel og Marvin og i det hele tatt.

Konsertscenen og utestedet Blå er inne i litt av en uke. Denne helgen fylles konsertlokalet og den store uteserveringen langs Akerselvas bredder av konsertgjengere, delegater, håpefulle artister og la oss si 4-5 musikkjournalister under Bylarm. Der skal det både lyttes, men også prates mye piss, butikk og ikke minst piss om butikk på få kvadratmetre. 

Det er en viss sjanse for at en god del av disse samtalene vil dreie seg om en serie med meldinger som kom på sosiale medier for noen dager siden. 

På søndag fortalte stedets mangeårige booker Sten Ove Toft at han etter 16-17 år i ulike roller var ferdig på stedet, med siste arbeidsdag denne fredagen. Uten å gå i detaljer, skrev han at “BLÅ fremover blir noe annet enn det tidligere har vært.”

Stedet nevnte ingenting om avgangen på sine sider, men to dager senere kom det et bilde fra uteserveringen deres, med det nye styret i Blå Booking. I tillegg til to av stedets eiere, styreleder Einar Idsøe Eidsvåg og Stefan Jansen (som også er styreleder i Brenneriveien Jazzhus, som tar seg av serveringsbiten) besto det av Ksenia ‘Kess’ Petrova, Joakim Haugland, Fanny Vaager og Kristoffer Kinden. Fire personer med bred erfaring fra musikkbransje og booking, og i Vaagers tilfelle ulike former for scenekunst. 

I går fortalte Terje Ekrene Vik, som har vært daglig leder i Blå Booking siden Bylarm i fjor, at også han ga seg, “som en del av den samme prosessen”. 

At alt dette skjer akkurat denne uken, hvor en så stor prosent av de i Norge som er opptatt av bransjesladder av denne typen er samlet på ett og samme sted, og hvor det stedet i mange tilfeller nettopp er akkurat denne dumpa i Brenneriveien, er ikke kalkulert, men det føles utvilsomt passende. Blå er et sted som har det med å fange oppmerksomheten til folk, både når de har gode og dårlige dager. Som en mangeårig kjenning av stedet kommenterte tørt: På Blå driver man med krisehåndtering

Krisa, kort oppsummert 

Da Blå startet 25-årsjubileet sitt i februar, med Jaga Jazzist-konsert og “Kjære Blå”-taler hvor både kulturminister og -byråd kom med forblommede skildringer av stedets rolle som bastion for alternativkulturen og artister på vei oppover, var det allerede diskusjoner om veien videre. 

Årsaken til dette er til dels ting som er helt oppe i dagen: Det er vanskelig å få et konsertsted til å gå rundt for tiden. Dårlige tider for folks privatøkonomi gjør at konsertbesøk sitter lengre inne. Samtidig er utenlandske bookinger dyrere, utgiftene øker over hele fjøla. En del av resepten for Blås del handlet om mindre risiko – færre in house-bookinger, flere utleiekonserter i samarbeid med bookingselskaper og andre aktører, og en videre satsing på klubb. At en viss innstramming og trygging av driften ville bli en del av jobben den nye daglige lederen måtte deale med, var åpenbart.  

Men så skjedde det ting – i løpet av våren, fikk mellomstore band/selskap/aktører som sendte inn forespørsler beskjed om at det var bookingstopp for denne typen konserter. I samme tidsperiode ble det også åpenbart at de som jobbet i Blå Booking ikke lenger satt på kontorplasser i Brenneriveien, men jobbet hjemmefra. Etter hvert kom det færre annonseringer av nye bookinger – midt i en bredt annonsert jubileumssesong. Flere av medarbeiderne på stedet hadde mottatt en kortfattet mail fra Sten Ove Toft hvor han fortalte at han var blitt bedt om å slutte. 

Det var ennå måneder til det faktisk skjedde – men våren og sommeren var, for mange av de som jobba på stedet, preget av unntakstilstand. Og, dette trenger jeg sikkert ikke å fortelle deg, kjære leser, men jeg gjør det uansett: Konflikter av denne typen på arbeidsplassen, er blant de mest bedritne tingene som kan inntreffe i voksenlivet. Når folk snakket om det, handlet det ikke først og fremst om at de var sinte og skulle velge side. De var rett og slett fortvilet. 

Toft (som jeg, altså blogghalvdel Filip Roshauw, blant annet samarbeidet med om covidprosjektet Brakkesyke fra 2020-21 og generelt sett har møtt på utallige konserter), har ikke særlig mye å tilføye i dag. Terje Ekrene Vik, som var sjefen hans, bekrefter både bookingstoppen og at de flyttet ut fra kontorene – leien de betalte for disse plassene var jo internfakturering, en del av Blås indre økonomiske kretsløp, og et naturlig sted å starte å kutte når det knep såpass hardt som det gjorde. 

Om man titter på den lange listen over annonserte konserter på stedet, kan man også se noen andre endringer. Det store bookingagenturet All Things Live, som i løpet av hele fjoråret og 2023 til nå har presentert tre konserter på stedet, presenterer seks konserter herfra og fram til nyttår. Dét i seg selv synes å ha vært en del av planen som ble lagt da folk fremdeles var på talefot. Som sagt, man ønsket flere bein å stå på. Einar Idsøe Eidsvåg sier at bookingstoppen hadde åpenbare økonomiske årsaker. 

– Vi hadde gapt over for mye og vi kjente på at vi ikke hadde kontroll, så vi ble nødt til å stikke en finger i jorda. Det er nedgang i folk som går på konserter all over, og det å drive en mellomstor venue er krevende om dagen rett og slett. 

Er dette 2007 om igjen?

I første nummer av Jazznytt i år, skrev jeg en sak om perioden da Blå nok betydde aller mest for norsk jazz, i de første knappe ti årene av stedets levetid. Den perioden endte også med en stor konflikt mellom bookingbiten (som fremdeles er i live, og preger Oslos alternativkultur som Konsertforeningen) og de nye eierne, som satt på leiekontrakten og serveringsdelen av puslespillet (Brenneriveien Jazzhus), og som fortsatte å drive stedet under samme navn, med nye koster. Om man har lest den saken, og tenker at det som skjer nå lyder merkelig kjent, er ikke det helt uten grunn. Fremdeles ligger mye av konfliktstoffet i spenningen mellom konsertvirksomhet som befinner seg i de økonomiske marginene, og skjenking av varer som brus, kaffe, vin og ikke minst den svært populære bestselgeren øl. 

Så godt som alle steder, eller festivaler, som driver med noe så dumdristig som konsertbooking, reflekterer over denne symbiosen: Ja vel, 110 solgte billetter i døra dekker kanskje ikke mer enn visse faste utgifter – men hva er fasiten i det andre kasseapparatet? På sitt beste er dette sånn man får til fete ting. Men når det kniper – slik det gjorde i 2006/07, og sånn det har gjort nå – blir det fort stridens kjerne. Eierne ser på regnskapet, og liker ikke det de ser. Hvilket i og for seg er helt ærlig sak, spørsmålet i et år som 2023 er hva man eventuelt sammenligner tallene med. Konsert- og utesteder som Blå er i ferd med å koble seg fra en stor økonomisk respirator som ble hastebygget under covid-årene, samtidig som dramatiske ting har skjedd, både med folks privatøkonomi og det generelle utgiftsnivået. I denne konflikten virker det som det er en fundamental uenighet om hva man egentlig kan vite akkurat nå om hvordan det egentlig går.

Da det forrige skismaet skjedde, satt en stor gjeng som hadde vært med på å bygge stedet, og gjort det til en regelrett sensasjon, igjen med svarteper. Eierskapet disse menneskene hadde til stedet var høyst reelt, men det var ikke formelt, navnene fantes ikke på kontrakter. Noen arbeidstimer hadde blitt betalt for, men det fantes også et uoppgjort emosjonelt og kulturelt regnskap når serveringsbedriften og konsertforeningen barket sammen. Dét bildet er annerledes denne gangen – styrelederen for Blå Booking, Einar Idsøe Eidsvåg, sitter også i styret til Brenneriveien Jazzhus, der majoritetseier Stefan Jansen er sjef. Han sitter i sin tur i styret til Blå Booking. Det er heller ikke snakk om et stort miljø som må finne veien ut døra (nødvendigvis), men en håndfull ansatte. 

Resten av kulturbyen Oslo er også annerledes – ingen liker å bli fortalt at de er gamle, men seriøst, 2007 begynner å bli en stund siden. Det er en annen pragmatisme nå, resultater av en såkalt profesjonalisering av hele feltet som på mange måter starter rundt den tiden Blå vokser frem. Frontkollisjoner mellom børs og katedral er fremdeles opprørende – men i våre dager har den hardnakkede, upragmatiske idealismen lettere for å bli stilt i et lite flatterende, Pelle Parafin-aktig lys. 

Det finnes også flere lekekamerater om man skulle velge å snu om på alt – store bookingagenturer som Live Nation, All things Live og FKP Scorpio ønsker alle å sette sitt preg på det som skjer på de ulike konsertscenene, og leier seg mer enn gjerne inn med sine artister på et sted som Blå. Én av kildene til frustrasjon, har vært opplevelsen av at bookingen på stedet er for lite samarbeidsvillig denne veien, og at konserter som kunne vært store suksesser på Blå har endt opp på andre steder. I det nye styret til Blå Booking sitter flere folk med tyngde fra den moderne norske musikkvirkeligheten. Kess Petrova er en svært dyktig booker med bakgrunn fra Blå, og som i dag jobber i FKP Scorpio, et byrå som trass i sitt snurrebartskurkeaktige navn unektelig gjør mye bra greier, og som kanskje er den eksterne aktøren som har hatt det største avtrykket i stedets konsertkalender de siste årene. Kristoffer Kinden har både jobbet med kommunikasjon for SV, og med konserter i Stavanger Konserthus. 

– Vi er veldig fornøyde med det nye styret. Vi har og Fanny som er forfatter og skriver teater. Alle har en sterk tilhørighet til BLÅ fra før. BLÅ som sted er avhengig av å samarbeide med andre – da står vi sterkere, sier Eidsvåg. 

Mest interessant er det utvilsomt at Joakim Haugland, Bylarm-impressarioen og mannen bak det viktige og omskiftelige plateselskapet Smalltown Supersound, er tilbake i en rolle på stedet. Han var én av de fantastiske gærningene som gjorde Blå til Blå de første årene – og en kar som på ingen måte skjulte sin forakt for den spissborgerlige økonomiske snusfornuften som gjorde at ting gikk til helvete ved forrige korsvei. 

Da Haugland tryllet frem konserter med Aphex Twin, Tortoise og LCD Soundsystem i sin tid, gjorde han det interessant nok aldri i kraft av noen formalisert rolle. Blå var en lekegrind, noe han kunne bygge Smalltown rundt, et sted hvor han kunne videreføre idealismen og virketrangen han hadde tatt med seg fra Fjellparkfestivalen i Flekkefjord. Tiden vil vise – men det er vel i grunnen overraskende om han ikke har noen ideer med seg når han igjen knytter seg såpass tett til stedets styre og stell. Her og nå sier Eidsvåg at lite er avklart. 

– Det skjer noen endringer i administrasjonen. Styret kommer til å jobbe noe operativt i starten, samt vi skal få en felles strategi på plass, men først skal vi summe oss litt. Det er ingen hemmelighet at det ikke er lett å drive kultursted om dagen – du vet dyrtid og sånn, sier han. Han avviser at stedet kommer til å basere seg på leieavtaler i fremtiden. 

– BLÅ skal på ingen måte bli som et hotel hvor du ringer inn og booker et rom. Vi skal fortsatt ha råderett på hva vi setter opp – om vi booker noe for oss selv, leier ut, eller gjør arrangementer med andre gode krefter i kulturbransjen. Vi er og mye mer enn et konsertsted – vi har klubber, litteraturarrangement, debatter og tidligere bingo og Skeez-TV for den saks skyld. Vi ønsker mangfold på alle fronter, sier han.  

Alle har liksom sitt Blå

Sten Ove Toft har vært på Blå i et sted mellom 16 og 17 år. Det er formidabelt, naturligvis, og for mange er det en så lang periode, og et så tydelig avtrykk, at det er vanskelig å se for seg konsertscenen uten ham. Men det der finnes det naturligvis delte meninger om – noen har hatt en følelse av at bookingen i feltet rundt metal, rock, støy, kunstmusikk og omegn har blitt snever på sitt eget vis. “Alternativ musikk” kan jo være så mangt – da stedet feiret jubileet sitt var det påfallende hvor mange forskjellige ting folk trakk fram. Anette Trettebergstuen snakket om å knuse et ølglass på Lars Vaular-konsert, verken hun eller kulturbyråd Omar Samy Gamal nevnte ordet jazz i det hele tatt, tror jeg. Hvilket for meg fremstår helt corny – for inni huet mitt er det fremdeles innlysende at Blå først og fremst er en scene der Paal Nilssen-Love sitter og dundrer løs. Hadde de ikke fått memoet? 

Og det er jo poenget – helt fra navnet av, er det noe spesifikt og uendelig formbart på samme tid med tanken om det stedet, en slags rorschach-tegning i teglstein og sement. Veldig mange tror de vet akkurat hva Blå skal være. 

Bortsett fra den ene gangen for hundre år siden hvor en venn mente at det var en skandale at de sluttet å være vertskap for norske wrestlingstevner (det har han forøvrig fremdeles 100% rett i), kan jeg aldri, aldri huske å ha hørt noen ha en diskusjon om hva slags scene Parkteateret “bør være”. Tanken er nærmest absurd – og det er vel kanskje noe av grunnen til at Park funker såpass bra til alle slags formål (unntatt wrestling, tydeligvis). En typisk Blå-samtale, derimot, handler i utmattende grad om stedets “sjel” og hvorvidt det oppfyller en sorts høyere oppgave. Dette er naturligvis noe av det som gjør stedet spesielt, og som har hjulpet det med å overleve gjennom en rekke alvorlige kriser. 

Men – og dette er et godt tidspunkt å minne om at jeg skriver for egen regning her – det gjør det også til en regelrett drama queen, det har noen ganger resultert i en påfallende oss mot verden-mentalitet, og jeg tror folk en gang i blant kan fristes til å strekke seg fryktelig langt for saka. I absolutt alle tilfeller hvor penger og kultur møtes er det vanskelig å skille det ene fra det andre når det blir konflikt. Men pluss på en sånn eksepsjonalisme på toppen, og du har oppskriften på noe mye mer brennbart. 

Så tenk tilbake på hyllestene i vinter – om et sted som ikke sto stille, om en scene som har endring som sin eksistensberettigelse. Her skubber vi i grunnen borti et av de store paradoksene i kulturlivet: At mange av oss er en gjeng med raddiser som samtidig nærer en skepsis til ordnede former i vårt eget arbeidsliv – å åpne for det nye, vil ofte veie tyngre enn hensynet til pensjoner og alt det der. Da Eidsvåg tok ordet under jubileumsfesten og holdt kveldens klart mest uformelle tale (dét var en lettelse), snakket han om hva som skjer med menneskekroppen etter fylte 25. Da starter forfallet, da må man begynne å jobbe for det, sa han. Hvor overrasket er det egentlig lov til å bli over det som fulgte? Eidsvåg sier at endringene som kommer nå ikke innebærer noe stort linjeskifte.  

– Det kommer ikke til å endre vår ambisjon om å synliggjøre det usynlige eller være frempå i skoen. Når Sten Ove nå forlater oss, mister vi en bauta og han kommer med sitt nettverk og sin smak, så noe annerledes vil det sikkert bli, men vi prater ikke om et paradigmeskifte her. Langt ifra, sier han.  

Det meste av dette var kjente tanker da Terje Ekrene Vik fikk jobben i fjor – å variere mer, å jobbe mer med andre konsertaktører, å kikke enda grundigere på økonomien. Men han gir uttrykk for forbauselse over prosessen som satte i gang noen måneder inn i jobben. Det nye styret som kom nå, for eksempel – ville det ikke vært naturlig om den typen ressurser kom inn før man foretok så store endringer i driften? 

Drømmer om å gjøre scenen dobbelt så stor

Men ting skjer ofte fort, det er kort vei fra idé til handling. Under covid så man det – plutselig gravde uteserveringen på Blå seg oppover i en tarm langsmed Akerselva, Stefan Jansen fikk lagd en strand og en matservering med ørten nye ansatte, så kom man til en utescene hvor de viste EM-kamper og hvor Toft virkelig fikk skrudd på støttepengekrana, booket et utall konserter mens én og annen nabo lurte på hva i helsikke det var som foregikk over elva. Dette var det som måtte til for å overleve, ingen tid til å stoppe opp. Eller tenk på sensommeren nå, hvor det åpenbarte seg en rustikk leilighetsbar i andre etasje i KEM-bygget som ligger ved siden av utestedet. På sikt finnes det enda mer oppsiktsvekkende planer i form av en utvidelse av selve konsertsalen inn til lokalet ved siden av – slik at stedet også kan huse større konserter.

– Det er en drøm vi har, ja, og det kan åpne seg en mulighet for at vi da kan booke større artister, men vi ønsker da å bygge to scenerom og kunne åpne mellom dem, slik at lokalet også kan være sånn som vi kjenner BLÅ den dag i dag, sier Eidsvåg.  

Når jeg spør Toft om hva han mener når han skriver at Blå framover blir noe annet enn stedet har vært, handler en del av det denne typen planer. 

– Jeg har i grunn ikke noe svar siden det aldri har kommet noe oppdatert visjonsdokument. Men det er klart at det å ha en visjonær og banebrytende profil ikke sammenfaller perfekt med utbygging og satsning på restaurantdrift. Når det nedbemannes i bedriften så kommer det ikke noen for å ta plassen heller, så da er det ikke vanskelig å se for seg at et sted som Blå tar en helt annen form, sier han.

– Vi har ingen planer om restaurant, men vi serverer god pizza i sommersesongen på uteserveringa. Mat er kultur det og, svarer Eidsvåg, og legger til at styret på sikt vil arbeide med et nytt visjonsdokument for stedet. 

I posten på facebook der han forteller om avgangen, kommer han med følgende forklaring: “Nedbemanning, omstruktureringer og visjoner for en arbeidsplass jeg har hatt i 17 år har endret retning. BLÅ fremover blir noe annet enn det tidligere har vært.” Jeg lurer på hva du tenker om den virkelighetsbeskrivelsen?

– Det skjer endringer internt på BLÅ, men BLÅ vil for alltid være BLÅ selv om noen går videre i livet. 

Du og Sten Ove Toft har samarbeidet om Blå i ulike roller, og gjennom veldig mange ulike faser og store bølgedaler, siden Giske var kulturminister. Det er uvanlig at noen som har jobbet et sted i 16/17 år takker av, uten at stedet, styrelederen eller sjefen sier noe. Det blir heller ikke nevnt i kunngjøringen av det nye styret, som kom to dager etter. Hva er årsaken til det? Hva tenker du om at det er slutten på samarbeidet, og hva har han betydd for stedet gjennom de siste tre tiårene? 

– Ingen er glemt. Alle skal takkes! I 2006 da jeg begynte som booking- og markedsføringsansvarlig på BLÅ, så tenkte jeg på støymiljøet som da gjorde mye spennende på Spasibar hvor jeg hadde blitt kjent med Sten Ove. Jeg spurte han da om han ville være med i en bookinggruppe, også satt han seg på kontoret bare – og fikk med det oppgaver og stillingsprosenten økte med oppgavene. Han har satt sitt tydelige preg på BLÅ, i Oslo, Norge og Europa og holdt hodet høyt hevet, og vært kompromissløs. Det krever mot og standhaftighet. Jeg setter umåtelig pris på innsatsen han har lagt ned over alle disse år og er dypt takknemlig. Vi ønsker Sten Ove Toft lykke til videre på livets landevei, sier Eidsvåg.

***

 

NTT 220!

Ah. Da var det unnagjort. Gooood helg alle sammen og velkommen tilbake til Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis for digital forlystelse eller hva pokker det er vi pleier å si at vi driver med! Now’s The Time heter vi i hvert fall, remsa blant venner, og vi titter på et par ørsmå conciertos før vi fortsetter bebloggingen:

1. Emil Bø og Jørgen Bjelkerud spiller begge to et aldri så lite instrument vi kaller for TROMBONEN. For tiden gjør de noe ganske kult, de reiser rundt og spiller materiale assosiert med trombonemesterne Carl Fontana og Frank Rosolino – og de gjør det old school, med lokalt kom! Denne lørdagen spiller de på fabelaktige Jazzarkivet i Stavanger. Jeg spurte dem om de hadde noen favoritter fra Fontana og Rosolino. Emil svarte Om du finner «All Blues» fra Trombone Heaven-skiva er den ganske nice. 

Ganske riktig, nice, den. Jørgen Bjelkerud sier at han tror denne videoen her tar kaka:

2. Det jammes mye i landet for tiden, gjør det ikke? I Oslo har hvert minste sted noe neppå jazzing på gang, tilsynelatende. Det kommer vi sikkert tilbake til, på den ene og den andre måten. Men for nå holder det å nevne at det er sesongåpning på Parksalongens jam søndag 17. september og at det fanken tute meg er jam på Becco to dager etter, tirsdag den 19. september! Baba Bar, hjertebarnet til Oslo-legende Dana Jdid og en rekke andre fabelaktige folk, har også dratt i gang noen gode greier, ser vi, også har vi naturligvis Herr Nilsens tradisjonsrike søndagsjam… billig er det også, det er ikke helt uvesentlig for tiden.

3. Vi er glade i Nice Things Records, det vitale og mangslungne plateselskapet som også byr på egenartede labelkvelder på noen av Oslos fineste steder, som Hærverk, Juret og nå på Misfornøyelsesbar. Det er nummer åtte i rekken, og det skjer på onsdag.

4. Lista blir litt vel hovedstadstung denne uka, vi lover bedring neste gang. Men vi må jo nevne at Maria Kannegaard Trio, et av Livets Orkestre, spiller på Nasjonal Jazzscene neste torsdag. En liveplate fra Dokkhuset kommer 8. oktober, og den er bananas bra.

OK, nå må vi nesten komme oss videre her. Vi informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Her er en Louis Armstrong-låt med fascinerende perkusjon:

NOPA-stipendet til Sara Fjeldvær!

Sara Fjeldvær. Foto: NOPA (er det deg, Frank?)

På årets Bylarm-festival i Oslo er vi helt klart team Veslemøy Narvesen (visetrommeslager), Kara Jackson (alternativ singer/songwriter) og Nala Sinephro (new age-jazzer). Men prøv for all del også Sara Fjeldvær, en up and coming låtskriver og sanger som noen av dere sikkert har kjent til i flere år allerede, som student på Jazzlinja og deltakelse i flere interessante prosjekt, deriblant Cosmic Swing Orchestra, og opptredener på hjemmebane i Molde. Hun satser litt på en solokarriere nå, kan det virke som, og hadde du sett: torsdag mottok hun NOPA-stipendet, som består av et diplom, tredve løk og ikke minst en viktig anledning til å gjøre seg mer kjent i norsk musikkbransje.

«Musikken er kanskje vanskelig å plassere sjangermessig, men Sara Fjeldvær fremstår selvsikker, tydelig og skarp. Den naturlige, kraftfulle stemmen kaster oss inn i Saras sjelfulle univers, hvor tekstene og historiefortellingen viser seg å stå minst like sterkt som vokalprestasjonene», som det står skrevet i pressemeldingen som NOPA har sendt fra seg.

Vi gratulerer! Fjeldvær speller på Ingensteds i kveld kl 20.

Maja S. K. Ratkje drar til Thule på Ultima

Maja S.K. Ratkje, fotografert hjemme på Svartskog.Foto: Ellen Lande Gossner

Ultima er i gang i Oslo og breier seg utover de neste ukene med svært mye forskjellig på plakaten. Om et par små timer er det duket for forestillingen Pytheas Travels hvor komponist Maja S. K. Ratkje, den greske kunstnerduoen Hypercomf, Ergon Ensemble og Tøyen Fil & Klafferi lager det de kaller et turbulent musikalsk cruise inspirert av reisene til Pytheas, en sjømann fra den greske antikken, fra de greske øyer til Ultima Thule. Det er fint med musikk om kjærlighet og selvrespekt, for all del, men du verden hvor pirrende det er når musikk virkelig handler om noe! Selvsagt måtte vi høre mer. 

To spørsmål om de du jobber sammen med i starten – dette er et samarbeid mellom deg og den greske kunstnerduoen Hypercomf – hvem er det, og hvordan begynte dere å jobbe sammen? 

SPUNK spilte konsert på Onassis Stegi, et fantastisk og stort kultursenter i Athen i 2012, og daværende leder Christos Carras tenkte på meg da de skulle foreslå et nytt samarbeide for Transmissions som er en slags kulturutveksling mellom Norge og Hellas. Ultimas forrige leder Thorbjørn Tønder Hanssen var sterkt involvert i dette, og de foreslå Hypercomf som samarbeidspartnere til et nytt verk. Det var fullstendig carte blanche. Jeg hadde aldri hørt om Hypercomf, visste ikke hvem eller hva de var, men de hadde gjort dypt fascinerende ting, veldig mye communtity-basert, mye dokumentarisk, faktaorientert og prosessbasert. Under covid begynte vi å treffes online, og det viste seg at det mystiske Hypercomf (bare sjekk sidene deres!) består av to svært nysgjerrige, oppegående mennesker, Ioannis og Paola. De bor pålen øy, Tinos, fire timer med ferge fra Athen, og de er sterkt involvert i lokalsamfunnet der ved siden av å farte verden rundt som høyprofilerte samtidskunstnere. I fjor sommer besøkte jeg dem på Tinos, og det er virkelig et nydelig sted. Da hadde vi allerede sirklet inn hva det var for slags verk vi vile lage. Det har virkelig vært en fryd å jobbe med dem, og verket har i høy grad blitt til i fellesskap med gjensidighet og utforskning og idémyldring på kryss av erfaring og ekspertise. Hypercomf har også vært i Norge, så klart, og de har bodd hos meg på Svartskog og sett lokalmiljøet vårt. Vi har i det hele tatt blitt veldig gode venner og veldig mye av det vi driver med og er interessert i er veldig likt.

I Oslo er Tøyen Fil og Klafferi med på scenen, mens det greske ensemblet Ergon er med på tape. Når stykket blir oppført i Hellas, er rollene byttet om. Hva ligger bak denne tanken, og hvordan endrer det musikken fra sted til sted?

– Pytheas Travels er et ekte samarbeid, og stedene speiler hverandre, også ved bruk av utøverne. Det springer nok ut av en tidlig vill ide om at de skulle dukke opp i hverandres forestilling, men på skjerm og i opptak. En moderne bro mellom landene. Dessuten er det jo kortreist, og det jo bra. Kvartettene har forskjellig besetning, så mye av det som spilles live av kvartetten i Norge er i playback i Athen og omvendt. Det blir mye jobb av slikt, og en puslespill synkroniseringsmessig, men det har vært veldig lærerikt og artig. Mye av musikken og lyden er andre ting enn kvartettene, så det er likt begge steder, bortsett fra stemmen til Pytheas, som er på norsk her (ved skuespiller Torbjørn Davidsen) og på gresk i Athen. 

Pytheas er en sjøfarer fra den greske antikken som skrev ned fantastiske fortellinger fra sjøreisene sine. Når og hvordan støtte du på ham? 

– De første drodlemøtene med Hypercomf penset snart inn på sjøfart og det som finnes mellom oss av bevegelse og historie. Og hva som var felles. Sjøfarten ble raskt et tema, og vi snakket tidlig om å ha et verk på faktiske ferger i Oslofjorden og ved Athen. Det ble fort u-optimalt rent teknisk og publikumsmessig. Vi hadde store oppslagstavler som vi delte online, og Pytheas, sjøfareren dukket opp da Hypercomf søkte seg rundt på temaet. Det var dypt besnærende. Pytheas dro til Norge! Og til et sted han kalte Ultima Thule, kanskje Ultima-festivalen har hentet navnet sitt herfra til og med. Dette måtte vi bruke. 

Fortellingene hans gikk tapt under den store brannen i Alexandria-biblioteket. Hvordan er det vi kjenner til ham i dag? 

– Pytheas sine beretninger har blitt referert til i andre kilder, ellers ville vi aldri visst om han. Boka hans, On The Ocean, må ha vært fantastisk lesning, og ville ha gitt en unik beskrivelse av oss slik det var for to og et halvt tusen år siden. Men det at historien også har gått tapt ble også en inspirasjon til å lage den på nytt, men nå med et blikk fra våre tid. Nå har bokas tittel blitt til navnet på et glitrende cruiseskip som seiler under selskapet Pytheas Travels. 

Pytheas reiste nordover, og kom til et sted han kaller Thule – som kan ha vært Norge! Det finnes sågar forskere ved det tekniske universitetet i Berlin som har kommet frem til at det må ha vært Smøla. Kan hende han overvintret i Trondheimsfjorden også. Endrer denne typen fortellinger måten du ser på dine egne nære omgivelser i Norge?  

– Det er pirrende å tenke på hva de kan ha møtt i Norge, og om de hadde noen interaksjon med folk her! Mormoren min var arkeolog, så jeg ble tidlig introdusert for tanken på at det har bodd folk her i tusenvis av år, det er alltid spennende å tenke på. Og på Svartskog der jeg bor, er det noen av de eldste områdene man kjenner til som var bosatt, jeg var selv med på å rydde et jorde for stein på Gården på Svartskog, da det ble funnet en steinalderøks

Du gjorde bevisste grep på å endre reisevanene dine i tilknytning til musikervirket for noen år siden, for å redusere klimaavtrykket ditt. Har det gjort at du tenker annerledes på reisen som en del av den menneskelige erfaringen? Såvidt jeg skjønner drar vel Pytheas fra Marseille, og endrer kanskje opp i Trøndelag. I dag går det kjapt – men når man leser om det, kunne det på en måte like gjerne vært til månen! 

– Pytheas ble ikke trodd da han fortalte om isen som fløt i fjorden, og de avstandene som eksisterte da er virkelig astronomiske å tenke på, ja. Nå får vi ikke med oss de geografiske avstandene i like stor grad når det er så lett å reise med fly. Tror jeg hørte om en arabisk ordspråk en gang som omhandlet en kamel, at man ikke har kommet fram skikkelig på et sted før kamelen har kommet fram, så der har vi et problem, reiser du til New York, tar det veldig lang tid for kamelen å gå dit. Det vi kaller jetlag er kamelen som ikke har kommet fram. Det stemmer at jeg har bevisst trappet kraftig ned på flyreiser. Det er naturligvis fordi jeg er privilegert nok til å ta det valget, og jeg forstår at det ikke er greit å gjøre for alle som har reising i jobben slik som oss musikere. Jeg liker dessuten å arbeide mest mulig hjemmefra som komponist. Ofte reiser jeg sakte, med annen transport enn fly. Det er også en veldig fin opplevelse, og anbefales om man kan sette av tid til det. I fjor tok jeg Kiel-ferga da jeg var midt oppi intens jobbing med Pytheas, det var direkte inspirerende! Særlig lounge-musikken som møtte meg ved påstigning, da hadde jeg allerede laget det som spilles av på forestillingas skip, og det var heeeelt innafor den estetikken. 

Pytheas den gang dro så langt han kom, med verket vårt foretar Pytheas også en reise inn i det ukjente, men det er et annet sted enn der han dro for to og et halvt tusen år siden.

Du har skrevet at Pytheas Travels “bygger på det som finnes i strømmene mellom oss, det er planktonbevegelser, registrering av hvaler, imitasjoner av opptak av fisk, den humane DNA og opptak av nordlys”. Jeg er nysgjerrig på ideene man henter fra vitenskapen – opplever du at det er en annen vei inn i arbeidet med musikk enn om man for eksempel graver i fiksjon, eller annen kunst? 

– Pytheas Travels er en postmodernistisk smeltedigel, uten blygsel. Musikken tar inn alle disse elementene og mye mer. Jeg har ofte jobbet med statistikk og vitenskap i tidligere verk, og er opptatt av “naturfagene”, så her intet unntak. Jeg fant blant annet fine forskningsartikler på studier av planktonbevegelser (visste du at de vandrer vertikalt i forhold til lys?), og kartlegging av ulike hvaler i Norskehavet. Jeg brukte enkeltindivider, hvaler og planten, som inspirasjon for musikalske motiver med tydelige kjennetegn i henhold til hver art, og laget forløp basert på bevegelsene deres, vertikale for planten og horisontale for hvaler. Alt kan bli til musikk! På høstutstillingen i fjor laget jeg et verk basert på faren til kunstneren Eli Eines sine EWKG-målinger

Å lage elektronisk musikk av DNA var noe jeg hadde med meg fra studietiden, og nå får det plass i Pytheas Travels, når ferden går mot noe jeg ikke vil avsløre. 

Hvor kommer den interessen fra – og hvordan er lese/gravevanene dine? Er du for eksempel bevisst på at du leter etter ting som kan bli ting du tar med deg inn i kunsten når du leser om slike ting, eller er det noe som dukker opp mer plutselig. 

– Det gjelder å samle og notere seg ting underveis i livet, ellers går du glipp av det. Jeg har vel alltid bare vært litt nerdete sånn sett.

Den moderne vitenskapen er spesialisert, mens fortidens forskere, og reisende som Pytheas, kunne være opptatt av alt mellom himmel og jord (og litt bortenfor). I kunst inspirert av forskning, virker det som at man kan knytte ting litt mer sammen – nordlys, DNA, hvaler, plankton – svære greier! Er det en måte å komme i kontakt med et litt helhetlig syn på all kunnskapen vi omgir oss med som moderne mennesker?

Jeg tror at kunsten kan samle deler av livet som tilsynelatende ikke henger sammen med hverandre. Det er deilig og uvitenskapelig uforpliktende å jobbe med kunst og si at ting hører sammen uten å måtte bevise noe. Alt henger jo sammen, egentlig, og det at det finnes uendelig med muligheter for sammenstillinger er jo også grunnen til å holde på med å lage nye ting, det er i friksjonen mellom elementer at nye ting oppstår. Det er evig inspirerende. Og livet er alltid mer høyoppløselig enn allverdens teknologi.

Da Herbie møtte Marvin

Om det er greit å blåse litt i sin egen trombone for en sjelden gang (og now is the time med tanke på alle politikerne m. fam. som ukentlig skuffer oss med sin infernalske ventilbasunbruk) benyttes anledningen til å nevne lørdagens utgave av Bluesasylet på NRK radio. Der får remsegjenganger og hedersmenneske Knut Reiersrud besøk av blogghalvdel Vinger! Temaet er ikke Marthe Lea eller Dr. Bekken denne gangen, men derimot fra en omegn som settes høyt, nemlig klassisk soulmusikkk. Nærmere bestemt soul fra 1973 – ingenting er som et femtiårsjubileum for å vekke interessen igjen. Men ingen låt av Marvin Gaye ble nevnt! Dette er jo temmelig radikalt all den stund han det året utga klassikeren Let’s Get It On. Muligens ikke med samme sosiale og historiske gravitas som What’s Going On (som plateselskapsjef på Motown, Berry Gordy, lenge nektet å utgi siden han mente den ville bli en kommersiell fiasko som ville ødelegge for brandet hans), men egentlig er 73-albumet stort sett like magisk. Ja det handler om sensualitet mer enn samfunnsliv, men han klarer å gjøre det private politisk også, dette er musikalsk kunst med stor vilje og mening. Og det viser frem det labile indre til et stort, skapende menneske.

I anledning jubileet er det kommet atter en deluxe-utgave, kun på streaming/digitalt denne gangen buu-huu, som likevel er vel verd å låne ører til. Noe av det har lekket ut opp gjennom årene, men det er likevel fascinerende at man kan trylle frem så interessante bonuskutt så lenge etterpå. Hele 33 av dem, 18 tidligere uutgitt.

Det var flere sessions i forkant av dette albumet, i forskjellige retninger og med forskjellige samarbeidspartnere. Motown bråutga tittelkuttet som single for å få fortgang i sakene, og kanskje også for å velge en kontekst å gå videre med. Andre innspillinger med ballader og standards ble senere utgitt som Vulnerable.

Men det er særlig en session fra selve 1973 med arrangøren David Van De Pitte som er interessant for remsas lesere. I tillegg til en lang rekke smakfulle sessionmusikere dukket også Herbie Hancock opp på flygel. Åtte låter ble spilt inn, men de ble ikke gått videre med, ingen havnet på albumet, og de fleste forble uten vokal. Det er fortsatt virkelig noe av den vakreste musikken man kan høre på, da som nå.

Spesielt kutt ved navn «Song 3» og «Cakes» får det til å gå kaldt-varmt nedover ryggen, og man kan også høre Gaye selv ytre velbehag. Det har en helt egen swing.

Herbie traff blant annet gitaristen Wah Wah Watson under disse innspillingene og skulle holde kontakt med ham senere.

Men det er spesielt å tenke på hvilket samarbeid det også kunne ha utviklet seg mellom Herbie og Marvin i studio. Han var en plaget sjel, gode Marvin, og hadde så mye musikk og ideer inni seg, men følte seg fortsatt boxed-in som sexsymbol og kommersiell vare. Hør på disse låtene i dag og la tankene vandre.

Etterlatte sanger gjenfunnet

Sidsel Endresen og Jonas Fjeld. Foto: Johs Bøe

Litt i det skjulte er det en en musikkhistorisk begivenhet i strømmetjenestene i dag. Der er nemlig en ny versjon av albumet Etterlatte sanger, signert Sidsel Endresen og Jonas Fjeld, blitt tilgjengeliggjort digitalt for første gang. Det er synd det ikke er produsert en LP av Curling Legs og Grappa i denne omgang, det er bare noe med designstilen av Peter Knudsen i 1988 som tiltaler flere av oss i dag, især i kombinasjon med sort/hvitt fotografier av Johs Bøe og Johan Sandborg. Den er også begynt å koste litt, de få gangene de dukker opp i antikvariater og bruktsjapper.

Men musikken er så klart det viktigste, for ikke si tekstene – dette er et samarbeidsprosjekt mellom dramatiker (dukketeater mm.) Jesper Halle som står for ordene og saksofonist Morten Halle som står for musikken. Det har dette luftige men småfarlige kunst-soundet som man satte pris på den gangen, musikk for store stuer men rimelig rødvin. Det er pop og kunst og jazz og teaterscenen på samme tid.

Strålende medmusikanter som Rob Waring, Knut Værnes, Jon Christensen og Bjørn Kjellemyr gir av sine karakteristiske musikalske personlighetstrekk men hele tiden bereder de først og fremst grunnen for disse to særdeles uttrykksfulle vokalistene som så mange har vært glad i opp gjennom tiårene. Fjeld er det antakeligvis fortsatt mulig å oppdage storheten ved for mange av remsas yngre lyttere, han har en betydelig og sjelfull vokal gravitas, mens Sidsel jo er et av vår musikks største ikoner, og stadig voksende. På dette tidspunktet var hun på vei nye steder, etter den meget vellykkede utgivelsen med Jon Eberson under tittelen Pigs n Poetry, som vi har snakket opp i remsa tidligere. Hennes åpenbare opptatthet av tekst og lyrikk viser seg her, og det føles begeistrende å høre henne fremføre Halles gode norske tekster og dikt.Nesten så det er et savn at vi ikke fikk flere album på norsk fra henne. Det er ikke til å unngå at man kommer nærmere en eksistensens og begjærets kjerne på sitt eget morsmål.

Som hun synger i sterke «Bergtatt», der også Øyvind Ekornes tillegger nye dimensjoner med sin cello: 

Hold meg til vi brister / 

for hjertet er så trett / 

Brenn meg med din kjærlighet / 

eller din sigarett

Hovedstemningen på albumet er skyggefullt og dramatisk og neddempet, men det er også litt bånn og kraft her, som i Joni-jazz-aktige «Oktober». Fjeld viser frem annerledes sider av seg selv her.

Den største gleden på Etterlatte sanger finnes likevel i å oppleve to så distinkte stemmer i rolig samkvem, der det gis rikelig med rom for begge, met tekster som griper tak og musikanter som beveger med sitt samspill og tidsriktige sound som fortsatt når fram i dag.

 

Sverre Gjørvad om XTC, egen musikk-ekstase og Hammerfest

Sverre Gjørvad går dypt i inspirasjonen bak låtskrivingen sin i det siste intervjuet i ukas remse. Foto: Presse

På den siste siden av hvert Jazznytt-nummer, har vi et intervju hvor vi stiller en musiker faste spørsmål, om inspirasjonskilder, musikk-kick og utenommusikalske interesser. For hvert nummer kommer det også et fyldigere friform-intervju i remsa. I siste Jazznytt er det Tuva Halse som står for tur, men det kommer vi tilbake til – for av ymse årsaker, har vi hatt til gode å snakke nærmere med trommeslager Sverre Gjørvad, som hadde siste ord i årets første nummer. Så i denne ukas NTT byr vi på et stort intervju med Sverre, i tillegg til et flott lesestykke signert trommeslageren selv, hvor han titter litt på egne låter.   

Jeg satt og gjenspilte Here comes the Sun tidligere i dag, og det er en stor variasjon i innfallsvinkler og det er mange sceneskifter i løpet av plata. Du slår meg som en person som tenker en del på hvordan plater henger sammen og hvordan plater utgjør en større helhet – som tetralogien du har laget. Når føler du at plater har en tilfredsstillende helhet?

– Det er søren meg vanskelig å si. Utgangspunktet for platene jeg har laga nå er at jeg har skrevet nettopp for disse musikerne som jeg kjenner godt. Jeg liker å være sammen med dem, vi er venner og trives godt i lag. Mye av det jeg skriver er enkle greier, jeg kjenner dem sånn cirka hvordan vil reagere på blekkene: Herborg Rundberg kommer til å gjøre sånn og sånn på piano, Kristian Svalestad Olstad kommer sikkert til å komme med noen fine lyder, kanskje noen loops, kanskje en annen effekt. Han har veldig mange pedaler, haha, og han kan spille fint gitar. Dag Olstad kommer til å spille notene, litt mer etterhvert, og det blir fint.

Jeg vet ikke når en plate er komplett, og ofte er jeg i tvil om den er det. På plata som heter Time to Illuminate Earth visste jeg ikke om den var det før jeg fikk den i hånda. Jeg er ganske nøye på rekkefølge og hvor lang tid det er mellom låter. Det er moro å være med på mastring , selv om det kanskje ikke er nødvendig i det hele tatt – i hvert fall ikke når du bor i Hammerfest. Å fly ned til Oslo koster masse penger. 

Men du gjør det allikevel?

– Jaja, jeg har vært med på mastringa av alle. Jeg legger også inn tid til minst et restaurantbesøk sammen med kompiser.

Mastring er spesielt, for det er den aller siste hånden på verket. Endrer vissheten om at du ikke kan gjøre noe lenger måten du opplever musikken på?

– Neimen om jeg vet, men det er gøy å sitte der med Morten Lund og kanskje få gehør for det man har tenkt? Og ikke minst høre resultatene av det han har tenkt igjennom.  Morten spiller forresten i et band som heter Green Isaac Orchestra, hahaha. Å lage plater er moro – men mine er spilt inn på ganske likt vis. Trommesettet som brukes på skivene er til og med det samme settet hver gang. Det er et billig Pearl-sett som står på konsen. Det er sikkert samme skinnene også, hahaha!

Er det noen tanke bak det, eller er det bare det at du ikke er den største gear-freaken i den norske trommeslagerfamilien?

– Jeg er ikke det i det hele tatt, jeg er ikke opptatt av gamle trommer og sånn. Jeg eide et Gretsch-trommesett en gang i tiden som jeg kjøpte av Carl Haakon Waadeland, og det solgte jeg til Per Oddvar Johansen. Så det er det Per Oddvar spiller på. Det er over tredve år siden, våren 1991. Da hadde jeg veldig dårlig råd, og jeg brukte det ikke. Jeg hadde fått det billig av Carl Haakon, også solgte jeg det. Per Oddvar skulle betale litt mer penger om han tjente litt ekstra gode penger, men…

Haha, det skjedde kanskje aldri! Du er glad i mye poprock og diverse. Når du lager plater nå, er det gamle jazzplater som er “idealformen” oppi hodet ditt, eller er det XTCs Skylarking og sånne ting?

– Det vet jeg ikke. Men, det er en veldig god flyt i den skiva, da, og jeg synes musikalsk dramaturgi er spennende. Og så liker jeg låter. Jeg har kanskje ikke tenkt om så mange jazzplater at de har en veldig god storform, selv om de sikkert har det, i alle fall en del nyere norsk jazz? Retorisk sett, er det lettere å forholde seg til pop og popartister.
Jeg er jo veldig glad i pop, og spilte faktisk i noen bra band. Eivind Aakhus, faren til Eskild Myrvoll, og pluss to til spilte i et band i Trondheim på åttitallet og starten av nittitallet. 

Hva het det?

The Would-B’s. Til det bandet skrev Eivind en låt som heter “You at the other», en litt tøysete låt som vel egentlig handlet om Gunvor Hals, hahaha. Den ble spilt inn med Storytellers, og ble en slags hit blant musikere. Nils-Olav Johansen synger, og greier. Av det jeg har drevet med tidligere, er vel kanskje Storytellers det som ligger mest opp til det kvartetten min er i dag.

The Would B’s høres ut som en gjeng med popnerder. Det har en smak av power pop og nerdete åttitall. 

– Da treffer du ganske midt i blinken, Eivind hører masse på de greiene. 

Hva med deg?

– Jeg vet kanskje ikke hva power pop er. Jeg liker  XTC, The Beatles, Prefab Sprout, andre liknende band… det er jævlig rart, vi hadde  et popseminar i Hammerfest for noen år siden, og da lagde  vi et prosjektband til en konsert der vi nesten bare spilte Prefab-låter (vi henta opp Eivind fra Gjøvik også) . 

 Vi gikk gjennom låtene, og skjønte etterhvert at mange av dem ikke fulgte oppskriften, på en måte.  Om du hører på Steve McQueen er det få av låtene som følger en konvensjonell vers-refreng-struktur. Ikke mye Beatles der!  Vi spilte også noen gamle Would-B’s-låter på konserten, og det var rørende moro!

Prefab kalles jo ofte sofistipop. Og det er en rar liten irrgang, for det er jo “popmusikk” som ofte kjennetegnes ved at den ikke nødvendigvis er så fryktelig populær, hahaha! Musikk laget av snåle folk som nerder seg ganske langt inn i ulike irrganger. Hva var appellen i XTC for din del?

– Gode melodier, fine koringer/sløye harmonier/rare vendinger, en umiskjennelig sound som jeg liker veldig godt, og litt den Andy Partridge-greia. Jeg kjenner meg kanskje litt igjen i ham. Han er en bråkebøtte som sier det han mener, alltid. Jeg leste et intervju med ham hvor han sa at I think I’m on the spectrum. Og det tror jeg kanskje han er. Noen ganger lurer jeg på om jeg er det selv. Jeg har fått en sønn som er autist, og kona mi, Laura, har ADHD, haha!

Jeg har alltid bråka, alltid snakka høyt, uten egentlig å tenke over det. 

Bassisten i XTC, Colin Moulding sa en gang, hadde det ikke vært for ham, hadde vi vært jævla kjente og berømte. Kanskje sant, det. Ta med at Moulding spiller så innmari fint bass i Paul McCartney-skolen, og at Dave Gregory spiller og synger utrolig fint. Han lagde strykearret på “1000 Umbrellas”! Det er mye godt i XTC. 

Man vender jo ofte tilbake til mytologien rundt Skylarking og sammenstøtet mellom Partridge og Todd Rundgren. Er Partridge din mann i de konfliktene?

– Både og. Det er et klipp på youtube hvor Rundgren kaller Partridge a pretentious prick. Det kan være – han var vel i jævlig dårlig humør, men  jeg tror ikke Rundgren var enkel han heller. Og noen av de synthlydene… den på “That’s really Super, Supergirl” hvor Partridge lurte skal du bruke den der?!?? Ja, det er sånn det blir, sier Rundgren, uten å ta noen med på råd, liksom… Jeg kjenner ikke hans produksjon så godt ellers, men den plata er et mesterverk, mye på grunn av ham. Det er kanskje den beste plata i verden. Den og Abbey Road. Det diskuterte jeg med Audun Vinger da han var her i Hammerfest, han sa at Abbey Road var en ganske dårlig plate. 

NEINÅHARJEGALDRI!

– Han sa i hvert fall at det kanskje er tre-fire Beatles-plater som ligger foran den, hehe. 

Okei, det får vi komme tilbake til. Men vi kan ta trommelyden her. Abbey Road har et glassklart, på mange måter veldig behersket lydbilde. Mye flid. Skylarking er kanskje litt mer preget av at Rundgren jobba raskt, at han ikke likte å stoppe opp og skru så mye frem og tilbake. Hva har de to hjørnesteinene lært deg om produksjon?

– Nei, jeg tenker… Partridge ville at trommene skulle være høye og veldig tilstede i miksen. Det begynte han med på de første skivene. Der begynte han med gata klang og sånn, og han hevder jo sjøl at han var en av de første som drev med det som senere ble Phil Collins-trommelyden – som jeg ikke liker. Jeg har et særdeles dårlig forhold til Phil Collins

Har du det? 

– Ja, musikken og trommingen… jeg syns det er kjedelige greier. 

Seriøst, alt sammen? Tidlig og sein Genesis, når han spiller på Another Green World av Eno og…

– Jeg har aldri likt han noe særlig, det har liksom blitt en greie. Men, tilbake til Skylarking, så synes jeg at Prairie Prince spiller veldig kult på den skiva, kantete, på en måte. Og spesiell skarplyd. Jeg skulle gjerne visst hva som fór gjennom hodet hans da han spilte inn “Summer’s Cauldron”.

Hva var trommisen som ble ditt gateway drug, og som fikk deg til å bry deg om trommer?

– Det var folk hjemme på Stathelle som spilte i korps og sånn. De er noen av de største heltene jeg har hatt. Fordi jeg var som jeg var, ble  jeg ganske mye mobba da jeg var liten, men jeg hadde talent for å spille trommer. Det var okei, og jeg fikk være i fred. Audun Kleive var den første trommeslageren jeg så live hvor jeg tenkte fytti gamperæva… det var den første besetningen med AHA!. De lagde jævlig bra plater, og det var et kanonbra band. Det Audun gjorde med Rypdal også, og alt mulig annet. Da jeg begynte på Toneheim, ble det Jon. Gjermund Silset hadde den første plata til Masqualero, jeg skjønte ikke så mye av den, men Gjermund sa den var bra og jeg hadde tillit til Gjermund. Det løsna da jeg hadde hørt masse på det og begynte å gjenkjenne fraser. Siden har det vært Jon. Det er vel han og Audun. Og Joey Baron. Og Paul Motian. Og Paolo, faktisk. Litt av en blanding!

Du jobber mye med korps nå også. Kommer du i kontakt med opprinnelsen til musikkinteressen gjennom det?

– Det tror jeg du har rett i. Jeg jobber ikke med barn nå, jeg hadde skolekorps da jeg bodde i Oslo. Men vi blir jo som unger, da! Det er en ganske stor fellesskapsfølelse å jobbe med amatørkorps. Ingen av dem øver masse, men de får det til etter hvert, og de har stor glede av det. Om en konsert går dårlig, blir de superdeppa. Da må man prøve å være pedagog, haha – og mange av dem er eldre enn meg! Jeg syns det er bra å jobbe med korps. Det er plass til alle – du kan sitte og “fake”, og ingen blir sure, på en måte. Joda, de som når høyest får førstestemmen, men tredjestemmen er også viktig. Det gir meg mye glede. Laura spiller trompet i korpset, så det er en felles greie vi har. 

Å spille i korps var noe jeg drev med lenge før jeg var veldig bevisst på å være glad i musikk. Det var bare noe jeg gjør på tirsdager eller torsdager. Og det ligger litt i bunn av forståelsen min av musikk fremdeles – først og fremst er det bare noe jeg driver med. Og det trenger ikke være kult hele tiden, det kan være en marsj av Oscar Borg eller noe annet støvete… og fremdeles er det kick å få det til. 

– Helt enig. Tidligere tenkte jeg ikke at en marsj faktisk kunne være fengende og artig. Det er en marsj som Frode Thingnæs komponerte i 1981 som vi spilte på Stathelle, og den er fin! “Pinewalk March” heter den, og den spiller vi her også; kjempefin! Frode Thingnæs var jo også en veldig elskelig fyr. 

Ja, kjente du ham?

– Litt. Jeg spilte med ham noen ganger da jeg bodde i Oslo. 

Han har vært mye nevnt i det siste, vi har jo hatt trombonespesial i Jazznytt. 

– Han snakka aldri høyest – alt det som er sagt om ham, stiller jeg meg bak. Han var bare snill. Vi spilte på lørdagsjazz på Bakkekroa og sånne ting. 

Jeg hørte litt på Dingobats tidligere i dag også, la oss snakke litt om dem.

– Den første plata spilte vi inn i Skien i det gamle studioet til Audun Kleive – på bånd, faktisk. 

Det er et sånn band som dukker opp som innflytelse i intervjuer med musikere, det har ikke forsvunnet helt. Hører du noe på det?

– Det er lenge siden. Men det hender, med en låt som Live synger på, som heter “Demolition Woman”. Der er jeg ganske fornøyd med trommespillet. 

 

Kan du kjenne igjen Dingobats i andre ting du hører?

– Det vet jeg ikke – men jeg føler jo jeg kan høre estetikken i Team Hegdal, de har også spilt inn noen Dingobats-låter. Det er et jævlig kult band. Men vi reiste rundt og hadde seminarer og sånn, blant annet på Sund – der er det en link. Det er nok flere Sund-generasjoner som rakk å høre oss, og kanskje ligger det noe der. 

Hva slags folk var dere?

– Ganske forskjellige typer – alltid milde og snille Mats Eilertsen, mystiske Thomas Dahl, Eirik Hegdal som også var grei og snill og den beste komponisten i klassen, skikkelige Njål Ølnes og en litt uregjerlig type bakerst. Det er egentlig rollen jeg har hatt i alle band, det er derfor det er greit å ha sitt eget band hvor jeg kan spille min egen musikk og si hvordan det skal bli. 

Trenger man en kontrast i en rytmeseksjon?

– Det gjør man kanskje. Bassist Dag og jeg er født samme dag, samme år. 26. oktober 1966, det er ganske sløyt. At vi to møtes i Nord-Norge og spiller sammen. Han er ganske grundig, og jeg er kanskje ikke det? Det blir i alle fall litt liv og røre i kompet.

Det er som i en Salman Rushdie-roman, det! 

– Hahaha… Dag er snill og grei, han kan ha kanter, og starter gjerne med å si “nei”, men så tenker han seg om og sier “ja”. I dette bandet tror jeg jeg også er ganske grei og snill. Men Mats – det finnes ikke noe bedre menneske i verden, vi har fortsatt en del kontakt. Han kommer hit etter jul med Jacob Young. Og Veslemøy Narvesen, første gang jeg får høre henne live.

Hvordan er konserthverdagen i Hammerfest?

– På sommeren er det mye coverband og ellers ganske stille. Året rundt er det noe som jeg trodde var veldig nordnorsk, trubadurer som sitter og spiller covers med kassegitar. Det er det på Scotsman i Oslo også, men der er det kanskje mest nordlendinger og finnmarkinger der. Men i Arktisk Kultursenter er det ganske bra program i høst. Jeg får litt pepper av byens befolkning for å arrangere jazzkonserter, for ikke alle er så glade i jazz. Men jeg forsøker å fortelle dem at det er en utvidelse av kulturtilbudet, det går ikke utover noe annet! Vi får penger av Kulturrådet for å gjøre det, og stort sett går konsertene i null. 

Men er det mye pepper å få når man jobber med kultur?

– Jeg fikk litt pepper for å lage Geggen-seminaret. Og så tok jeg munnen litt for full, for i et intervju sa jeg at Geggen var åpen for mange ting – men da ble folk sure, for han likte bare seg sjøl og rock. Dette har jeg diskutert med enka hans: Etter å ha vært på språkreise i Brighton i -77 eller noe sånt, kom Geggen hjem til Hammerfest med punk i bagasjen, noe ingen hadde hørt før. Han spilte i band, og ga ut flere rockeskiver enn noen andre nordlendinger noensinne har gjort… så han gjorde jo ting. Det var i hans ånd. Og han hadde tatt med seg noe til byen, det var tanken. 

Føles det litt typisk – at mennesker med utferdstrang utvider kulturfeltet og blir møtt med skepsis i starten, og så blir man et idealisert bilde 20-30 år senere hvor den mottagelsen er blitt litt glemt?

– Det tror jeg du har rett i. 

Førte det til interessante diskusjoner? Kom det noe ut av det?

– Kanskje… nei, jeg vet ikke. Jeg er søren ikke sikker. Jeg er litt lei av at det er en tanke her om at vi klarer oss best sjøl. Det diskuterer jeg stadig med folk. Noen blir kanskje mer og mer enige med meg, at det kan være lurt å ta vel imot folk utafra. I hvert fall de som har sagt at de har lyst til å bo her. Da jeg kom hit som landsdelsmusiker, tok jeg kontakt med folka som bor her og driver med musikk, ikke bare de jeg spilte med profesjonelt (som også var utenbys fra). Jeg vet om folk herfra som fikk ny lærer hvert år i barne- og ungdomsskolen. Den inngrodde skepsisen kan jeg også skjønne – at man ikke gidder å engasjere seg i folk, for de flytter jo herfra uansett. Hammerfestinger har sin  stolthet – byen hadde gatelys i 1890, og lar seg ikke belære! Man kan bli litt matt, det der er et lite spøkelse. 

Men jeg får inntrykk av at du liker den egenrådigheten også? En bevissthet om at man er litt på egen hånd, og at de sørlige delene av landet vet lite om hvordan det egentlig er.  

– Nei, vi vet veldig lite om Finnmark sør i landet. Det har kanskje blitt litt bedre, men før ble tvangsevakueringa av Finnmark sett på som en lokal greie. 

Jeg tror fremdeles det er mange i Oslo som ikke egentlig har tenkt på at det finnes folk som er født, oppvokst og som fremdeles lever i Norge – og som i løpet av det livet faktisk har vært flyktninger.

– Nei. Svigermor er en av dem, hun ble tvangsevakuert som 12-åring. Det tok tyskerne tre måneder å brenne Hammerfest! Og det var ikke evakuering, det var tvangsevakuering. Folk prøvde å gjemme seg huler, tyskerne kom etter og skulle ha dem vekk. 

Jeg sier ofte at Finnmark er som Amerika. Folk flytta hit fordi danskekongen sendte dem hit på straffarabeid, her er urbefolkning, samt religiøse fanatikere som det har vært en god del av. Og det er mange sterke uttalelser, kanskje en av grunnene til at jeg har trivdes her såpass lenge, hahaha. Det blir ikke noe mer av Geggen-seminaret, det var manglende interesse og nå er det bånnskrapa kasse i Hammerfest. 

Var det en bitter opplevelse?

– Ja, litt, for jeg syntes ideen var så god. Lørdagen på Geggen-seminaret var en fantastisk opplevelse, det var veldig god stemning. Det beste som kom ut av det, var kanskje presse-dagen med diskusjoner. Avisa Hammerfestingen har faktisk tatt ting til seg og begynt å skrive mer om musikk og kultur . 

Så fett! I kulturpressejammerdalen er det alltid litt oppsiktsvekkende når noen høyner innsatsen for tiden. I årets andre utgave av Jazznytt skriver Christian Meaas Svendsen om en opplevelse med å lage improfestival i Rosendal – optimismen om å få med seg lokalbefolkningen, erkjennelsen av at det ikke er så lett, og bitterheten man kan kjenne på. 

– Det er gjenkjennelig, den skal jeg lese. Hva skal man si? Man gyver på, og gir seg kanskje ikke, selv i litt motvind? Selv nærmer jeg meg 60 år, men etter at jeg har fylt femti har jeg gitt ut fire plater på fire år… jeg hadde ikke trodd at jeg skulle gjøre det da vi ga ut den første. Men det var noen som foreslo det etter andreplata, at jeg kunne lage to elementer til, og akkurat det med elementer hadde jeg ikke tenkt på. Jeg fikk det til!

Blir du trigga av ideen om en større form?

– Ja, det syns jeg er fint  å tenke på. Jeg ville at Time to Illuminate Earth skulle være en mørkere plate, for eksempel. Der skrev jeg til og med poesi som jeg orker å høre på. Og den siste er lysere, som våren. 

Den er et slags lystspill – fugler, åpne lyder. Jeg får assosiasjoner til Conference of the Birds, ikke bare på grunn av fuglelyder, men på grunn av luftighet. 

– Det kom spontant. Dag sa “vent litt”, løp ut av studioet, og kom  tilbake med ei fuglefløyte som han hadde i sekken (til bruk på skolekonsertturné).  I løpet av åpninga på plata kan du høre to XTC-plater. Det er Skylarking og Apple Venus vol. 1. Måten bassen kommer inn. Det var veldig heldig, og ikke planlagt, og jeg tror ikke de andre vet det.  Luftighet, ja, det er et fint og kanskje dekkende ord. Humor også. Det var moro å lage låta “If you were a melody”, for eksempel…

Ja, Hotel Cæsar-låta og Pachelbels kanon møtes med en Police-aktig rytme?

– Ja, et lite tema som flyttes et hakk bortover. Det var en kompositorisk idé, den bassfiguren og det lille pianotemaet som flytter seg bortover. Noen ganger får man sånne ideer som man sikkert har tatt fra et annet sted, og som fungerer. 

Det med å flytte slag minner meg om leker, øvingslokalehumor hvor man synger låter over andre taktarter enn de egentlig har og så videre. Litt av grunnen til at jeg spurte deg om du blir inspirert av form, er fordi jeg hørte på plata der du har tekster fra Jan Kjærstads Forføreren og Speil. Han er en forfatter som trigges av struktur og form, det trigger ham. Er det noe av grunnen til at du tok tak i ham?

– Jeg likte godt Forføreren og etterhvert helle Wergelandtriologien, Speil og Det Store Eventyret. Jeg husker at jeg ble bedt om å undervise om Duke Ellington på Inderøy videregående skole, da jeg jobbet som distriktsmusiker der. . I første time leste jeg fra Forføreren, hvor det er mye om Duke Ellington. Til en senere Soddjazz spurte jeg om å få skrive noe musikk til festivalen  og det fikk jeg lov til, Det var 100-årsjubileum for Ellington kom jeg på Kjærstadtekstene. Etterhvert ble det til platen “Denne lille pytten er et hav” Der  er det også en Peter Handke-tekst – Åpningen til Himmelen over Berlin, som er en film jeg har sett mange ganger. Så er det barnslig lek… og det funka fint sammen. Live er med på den plata, hun leser og gjør en veldig bra jobb. 

Den gangen fikk man litt penger, jeg søkte Kasettfondet og fikk 50.000 kroner, haha! Det er nesten den samme besetningen på skiva som på bestillingsverket. Et ganske bra lag, det må det være lov å si. Teksten fra Speil er om David Dahl som lager maleriet som aldri blir ferdig, på en måte. Det er jo også en form. Joda, det er sant. Det er form. Jeg har ikke lest det noe annet sted enn i en bok av Kjærstad, men der skriver han at Duke Ellington har sagt at formen er det viktigste av alt. Det sier Live også på plata. Jeg vet ikke om det er helt sant…

Om han har det med, stemmer det nok at han sa det. Og det stemmer definitivt at akkurat den forfatteren er en forsvarer av å tenke og være bevisst på form, og har vært i hyppige diskusjoner med en realistisk linje i norsk litteratur. Kjenner du deg igjen i det?

– Det tror jeg at jeg gjør. Hva er det han gjør i Rand, hvor han bare sladder masse tekst? Hahaha, javel. 

Du snakker også om XTC og Prefab Sprout også, og det er band for folk som er litt glad i studioeventyret, “jåleriet”, det motsatte av “Fire grep om sannheten”…

– Hahahaha, fire grep og sannheten.. Men de platene vi har gjort er forsåvidt gjort veldig fort, altså, to-tre dager. 

Men jeg tenker på tankegangen bak, ikke bare metoder.

Det er tenkt en del på forhånd, og storform er viktig; hver låt må jo ha en stemning, helst ulik de andre på plata, og til sammen skal all denne musikken danne en storform som skal gi den som hører på en slags grunn/over all-stemning. Vi skal  lage en plate til, som blir noe annet. Litt mer lyd… kanskje enda mer form? Jeg syntes Prince var jævlig kul på LoveSexy da han bare mastra ett spor. Det hadde vært gøy å gjøre noe sånt, at alt bare henger sammen fra start til slutt. Da kan jeg begynne jævlig sakte… kanskje rett og slett en låt? Jeg har begynt å tenke på det, og skal vel en tur ned til Kristian i høst for å  jobbe med det. 

Har du et bevisst forhold til hvor du får inspirasjon fra?

– Ja, det tror jeg at jeg har. Og jeg tror jeg liker å snakke om de tingene, og at det kan irritere andre folk. På samme måte som at noen lesere irriterer seg over Jan Kjærstad, haha! Han snakker så mye om litteratur, han er klar og setter tydelige ord på hvor han henter ting fra. Da sier noen han har ikke noe sjæl, han bare stjeler… som naturligvis er vissvass. Ofte får jeg ideer som jeg vet nøyaktig hvor kommer fra. Eller så skjønner jeg det etterpå. 

Det kan jo være en estetisk nytelse i å prøve å skjønne hvor noe kommer fra. Eller om man ser en film og lurer på, hmmm, hvordan hadde denne filmen vært om den var en plate… eller hva som helst. Det er rart at det delvis blir sett på som barnslig å snakke om håndverket eller den delen av inspirasjonen. 

– Helt enig. Det er en låt som heter “Capers on everything” som har  et nitakters akkordskjema, mens melodien   har åtte takter, så underlaget forandrer seg. Det er en sånn idé som Svein Folkvord hadde en gang, også tenkte jeg, det vil  jeg også gjøre en gang…. Jeg kommer ikke på noen andre spesifikke eksempler nå… eller, jo – “Swedish Braids s”. Den er på Time to illuminate earth. Der prøvde jeg å se for meg Greta Thunberg slåss mot Donald Trump, hahaha! At hun ikke ga seg og seiret til slutt. Det var jo han som prøvde å detronisere  henne som ei lita jente med musefletter. Kari Stai hadde nettopp gjort en Jakob og Neikob-bok som hun tilegna Thunberg. Og da tenkte jeg, det kan jeg også gjøre. Man kan se for seg handlingsforløp, det synes jeg er interessant. Og det gjorde jeg på den. På siste låta på den skiva, “Searching Hometowns” hadde jeg lyst til å blande Bill Frisell med utropssynginga til en muezzin i Marrakesh eller noe… Frisell har jeg vært veldig påvirket av, han er så fordomsfri. 

 

 

Ja, han kan liksom gå tørrskodd mellom alt mulig. Han kan få americana til å bli kunstmusikk, men han får også kunstmusikk til å bli noe… vanlig. 

– Ja. Jeg husker vi så ham på Kongsberg på nittitallet. Jarle Vespestad og jeg så alle de fire settene han spilte. Han hadde “Just like a woman” som ekstranummer, men ellers var det fire helt ulike sett. Helt improvisert, ingenting var planlagt. Vi var på andre rad på den første vi konserten, og andre gangen var vi på første… jeg husker Jarle tok tak i Joey Baron da han så ham på hotellet… I dig your jolly grooves, sa han, hahahaha!

 

Det er ikke usant!

– Nei, ikke i det hele tatt. 

 

Om låter.
Og slikt.

Av Sverre Gjørvad

Et menneske sa nylig om min musikk at den låt naivistisk, samt at den var både glad og morsom. Jeg tror at vedkommende har litt rett, samtidig som jeg ikke helt vet hvorfor; jeg er jo på mange måter en pessimistisk sjel, både hva gjelder det ene og det andre.

Pappa sa til meg (da jeg var sju) at jeg sannsynligvis aldri ville bli gift hvis jeg ikke klarte å slutte å svinge på hodet (hvilket ikke er lett når man er diagnostisert med cerebral parese). Pappa kom fra kjip fattigdom (etter at farfar Sverre døde i bilulykke). Han karret seg opp med utdanning og greier; enebolig, kone og tre unger, hvorav sønnen altså ble født med CP. Han slet med å akseptere dette, livet igjennom, fortalte han meg på sine gamle dager.

 

Pappa forble en fasadens mann, der sønnens manglende evner i orientering og fotball ikke var noe pre. Ei heller hans interesse for musikk generelt og jazz spesielt. Pappa foraktet Einar Gerhardsen, var periodedranker og stolt høiremann hele livet. 

Jeg lurer på om jeg er litt på asd-spektrumet.

En slik diagnose er arvelig, sies det, og sønnen vår oppfyller kravene (som det står i papirene). Han har følelsene utenpå kroppen (som jeg, stadig vekk), og etter tre år på skole ser jeg at han sliter sosialt og ofte føler seg trengt opp mot veggen. Jeg sendte han opp i fjerde klasse med en liten klump i halsen. Han kommer til å terge på seg både elever og lærere, men jeg vet at det ikke er hensikten hans, slik det heller ikke har vært min (stort sett). Andy Partridge, som jeg digger, lurer visstnok på om det samme gjelder ham («I think I’m on the spectrum») og han har kanskje rekorden i å terge på seg folk?
Stort sett så er det vel ikke mange som virkelig ønsker å tråkke folk på tærne. I alle fall ikke av ondskap. 

Jeg er ganske sjenert. Blikkontakt er vanskelig med dobbeltsyn (av og til) og svingende hode. Jeg er tildels skjeløyd, og det venstre øye fungerer dårlig. Legg til dårlig selvtillit fra barnsben av, så nærmer man seg. Jeg vet at jeg ofte ser mutt og tverr ut; mest sannsynlig er det fordi jeg er redd for folk, og dermed stenger meg litt ute.
Dette er ikke kødd. 

De siste årene har jeg bestemt meg for at jeg ikke kan bebreide meg selv for mye med tanke på alle de folkene jeg har fornærmet. Da ville livet mitt vært kjipt, og det hadde gått utover de som er rundt meg. Men, jeg vet også jeg at man har «trukket vinnerloddet» ved å være født i Norge; jeg har mat og vin, hus og ved. Og, jeg fikk meg ei kone som er bra!

Musikk er dog ikke sosiologi.

Rusle
Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte når denne låten ble skrevet, men jeg var veldig fornøyd etterpå.
Gikk på byen umiddelbart, og misset en time som jeg hadde lovet en supertrommis in spe dagen etter. En groove, en bassfigur, en B-del med pentatonikk. Kun reminisenser av tema til slutt.

 

Friendly Flowers
Man kan kanskje høre en inspirasjon fra XTC’s Knuckle Down her, som jo var det jeg hadde i hodet når jeg startet på denne. Man kan altså havne ganske langt unna utgangspunket. En kompfigur, et tema legges til, derpåfølgende lengre og lengre pause (åpen for fills), så tilbake til start. Til sist en enkel bassfigur og et tværende tema. Denne ble brukt i «Heksene» (Roald Dahl), en forestilling i Tana kulturskole ca 2009? Låten ble spilt mens publikum kom inn i lokalet. Senere fikk den ovennevnte tittel, etter en Meg Ryan-replikk i filmen You’ve got Mail (jeg liker romantiske komedier, og jeg synes at Nora Ephron kanskje skrev de beste manusene i genren?)

Elegy of Skies
En gang karakteriserte jeg selv skrivingen min som «melankoli i dur». Slikt kan man kanskje høre her. En enkel melodi med litt augmentering og paralleller er prinsippet. Dette er eneste gang jeg har våknet opp med en melodi i hodet, som så ble sunget inn i iPhonen. Mixolydisk, til og med.

The Year of the Lemmings (that ruined everything)
Et forsøk på å beskrive to huskyers lemenjakt (lemenår i Finnmark, og ifølge kona kunne man glemme alt av hundeoppdragelse etter dette). Tværing på toner for lage spenning. 5-grupperinger for å lage hopp og sprett.

Jordi Roca og Laia Costa
Jeg vet ikke hvordan ideen oppstod, men Laia Costa er utrolig vakker og spiller hovedrolle i den spanske serien Foodie Love, som er verdens beste serie (og attpåtil bare i én sesong). Romantikk, mat, gode dialoger og ganske moderne fortellerteknikk.
Jordi Roca er en veldig kul spansk dessertkokk, uten fungerende stemmebånd, men med stor nese. Han hvisker.
Jeg ville koble disse to sammen, kanskje bare fordi de var spanske, med mat som en slags fellesnevner.
Kanskje også Jordi appellerer litt ekstra til meg, med sine anomalier?

Jeg plukket ut ca 10 spanske ord (og et norsk navn som det gjøres litt narr av i Foodie Love), som relaterer til den ene eller andre rollen. Vi i kvartetten satt i hvert vårt rom og leste inn ordene samtidig, men i forskjellige tempo og tilfeldig rekkefølge. Etterpå spilte vi på det, med utgangspunkt i det som skulle være en frygisk skala. 


I låten Elegy of Skies 2 (in Memoriam) brukte vi samme aleatoriske fremgangsmåte, men da spilte vi på hver vår tromme i hvert vårt rom (finn et tall mellom 1 og 20, ikke avslør det, spill på tallet ditt). Etterpå la jeg til litt mere trommer, før vi spilte inn den siste snutten for så å klippe den inn.
Bassist Dag spiller ganske hardt på tromma si her (kanskje litt forstyrrende, på en måte), og det fikk meg til å tenke på en konsert med Dave Liebman, Bobo Stenson og Jon Christensen (hvem var bassisten?) i Lillesalen i Olavshallen. Til ekstranummeret var Jon litt seint ute, og kanskje nettopp derfor lagde han både bulder og brak i trappa/korridoren på vei tilbake til scenen (der de andre allerede var i gang).

Swedish Braids
Jeg synes Greta Thunberg er modig og tøff. Når Donald Trump karakteriserte henne ved hjelp av det småpikeaktige uttrykket som tittelen henviser til, så tenkte jeg at «FANDEN SPARE», her skal det skrives, høhø.
Jeg prøver vel å fortelle en historie der mild standhaftighet forsøkes ødelagt med volum. Naive greier, seff, men jeg liker dette godt. Melodier flettes (!) sammen, og på slutten er det en streng konsekvens. 

Hvis noen vil trekke frem “Summer’s Cauldron” og eventuelt “River of Orchids” når de hører Birds Awake, så kan jeg forstå det, men det er faktisk helt tilfeldig. Fuglelydene kan forklares med at Dag hadde en slik fuglefløyte i sekken sin (til bruk i en skolekonsert han var på turné med). Denne trakk han frem «fordi han ville være på tilbudssiden», som han sa.  Hva gjelder låtens første basstone, så minner den meg om River of Orchids, men den er altså ikke skrevet inn, og jeg tror ikke Dag kjenner til nevnte mesterverk.

 

Om coverlåter: For meg har det alltid vært viktig med coverlåter; de sier noe om meg og hva jeg har hørt på utenfor jazzen. De er på en måte små vennlige nikk til folk som har betydd mye for meg; som musikalske forbilder, eller som venner. Standardlåter er også coverlåter, i og med at det ikke er meg som har laget dem. De er absolutt en del av meg også. En vesentlig skilnad er dog at komponisten stort sett ikke er artisten. 

***

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

OJKOS spiller: Andrine Dyblie Erdal - Victoria, Nasjonal jazzscene - 23. april 2024

Prima fra ungdommen

Andrine Dyblie Erdals komposisjoner gir OJKOS nye numre og adresser å levere på.

Nyhet

Bestillingsverk fra Krogstad

Saksofonist Mona Krogstad vil formidle håp og ettertanke i bestillingsverket Serenity Now på Kongsberg Jazzfestival lørdag 6. juli.

Meld deg på vårt nyhetsbrev