Minneord

Knut Riisnæs til minne

Knut Riisnæs var en foregangsfigur og ener i norsk og internasjonal jazz, skriver Bjørn Alterhaug i dette minneordet.
-Jeg er stolt og glad over å ha vært en av hans medspillere. Knut har lært meg mye og betydd langt mer.

Knut døde lørdag 22. juli etter noen måneders kreftsykdom. At musikeren, personligheten og vennen Knut ikke er mer, er vanskelig å forsone seg med. I tillegg kan det vel sies at med Knuts bortgang er en periode i norsk jazzhistorie blitt enda mindre synlig. Knut var i høyeste grad auditivt synlig blant musikere så vel nasjonalt som internasjonalt. Hans unike tone, frasering, timing, skapende fantasi og tilstedeværelse preget både musikken og musikerne han samarbeidet med – og de var mange. Rørende er det nå å tenke over hvordan dette stillferdige mennesket ble møtt med enorm anerkjennelse, beundring og respekt i alle aldersgrupper for sin måte å uttrykke seg på sin tenorsaxofon. Det er underlig at ikke mediehus, festivalledere og kulturredaksjoner har fått med seg dette gjennom Knuts aktive gjerning gjennom mange år.

Knut hadde noe dypt personlig i sitt spill som var umulig å kopiere, men som inviterte til inspirasjon, gransking og videreutvikling av det han hadde funnet ut, skapt og fått til på instrumentet. Slik sett har han for utallige saxofonister vært et symbol og insitament for å finne den best klingende jazz-saxofon-tonen i samspill med andre. Hans tone var én ting, men måten han kunne vende og snu på tonene som kom ut av hornet, framsto ofte spontane og uventede, men opplevdes alltid musikalsk «gyldige», og gav mening både emosjonelt og intellektuelt. Dette rører ved dyp menneskelig eksistensiell erkjennelse: evnen til å være skapende i stadig foranderlige situasjoner – og dermed la seg selv forandre. For å få dette til ligger det mye arbeid og grundig forberedelse bak. Alle som kjente Knut, visste hvor seriøst han jobbet med både tone og et musikalsk uttrykk som ga mening for han selv og de som tok imot musikken. Denne bunnløse oppriktigheten til instrumentet og en overbevisning om at han som utøver alltid måtte gjøre det ytterste, tror jeg for mange var et av Knuts fremste kjennetegn som musiker. Da han ble foreslått til musikerprisen innen jazz 2023 var det en majoritet av de yngste musikere som sto bak å nominere Knut. Det viser klart hvilken posisjon han hadde blant kommende jazzmusikere her til lands. I ettertankens lys kan det vel sies at det at han ikke fikk prisen, sier en del om hvor lite orientert de som burde kjenne Knuts lange jazzliv og betydning har vært.

Som jazzmusiker rager Knut høyt internasjonalt, og hans meritter med internasjonale musikere understreker det. Å knytte hans mangfoldige samspillspartnere og stilistiske erfaringer til ett bestemt jazzuttrykk er således vanskelig. Imidlertid, tror jeg at han i jazzsammenheng kan linkes til musikere som John Coltrane, Herbie Hancock og Miles Davis, for å nevne noen få av de fremste representanter for utviklingen av den afrikansk-amerikanske musikkformen som kalles jazz. Musikere som hele tiden var på leting etter det ultimate uttrykk, og som aldri slo seg til ro med hva de hadde fått til av skapende bravader.

Knut var spesielt kritisk til egen sound og uttrykk. Han kunne derfor framstå ofte overraskende spørrende – «sokratisk» – rundt musikalske spørsmål, noe som for mange kunne oppfattes som usikkerhet og dermed så tvil om hans ruvende autoritet musikalsk.
Men, når han vridde og vred på munnstykket og etter hvert fikk saxofonen mellom leppene, var det ingen tvil: her var han på hjemmebane. En lyttende autoritet som løftet medmusikere og musikk til skapende og tidløse øyeblikk, som også publikum ble en del av. Pianisten Herbie Hancock deler i et intervju viktige poenger om holdningen til jazz som musikkform, noe som jeg tror også var en del av Knuts holdninger: … «The public is more interested in celebrities and how a certain artist is more famous than music. It changed the way the audience relates to music. He no longer has a transcendental connection to music and its quality. Just wants the glamour…. Jazz is about the human soul, not about the appearance. When musicians gather to play together, you have to respect and understand what the other does.”

Knuts ydmyke og avbalanserte forhold til både musikken og menneskene rundt seg, har gjort at han over tid blitt en foregangsfigur og ener i norsk og internasjonal jazz.

Knut etterlater seg et testamente i innspilt musikk over en tidsperiode på rundt 60 år. En skattkiste som det går an å lytte til, lære og inspireres av. Det er å håpe på at musikkforskere tar tak i dette materialet som fortjener oppmerksomhet og en belysning av hva en stor kunstner med utgangspunkt i hva Herbie Hancock vektlegger: … «verdier, å leve i øyeblikket, samarbeid og spesielt å respektere din neste.»

Jeg er stolt og glad over å ha vært en av hans medspillere. Knut har lært meg mye og betydd langt mer.

Bjørn Alterhaug

Fra forsiden

Nyheter

Første Jazzintro-runde på Bergen Jazzforum

Første runde av Jazzintro 2024 går av stabelen på Bergen Jazzforum torsdag 22. februar. Da spiller det to bandene ASQ // Amund Stenøien Quartet og Schemes om finaleplass på Moldejazz der Årets unge jazzmusikere 2024 skal kåres.

Nyhet

Stort lørdagsslipp fra Kongsbergjazz

Tre nye artister annonseres til lørdagen på Kongsberg Jazzfestival. Susanna kommer med sitt Baudelaire-prosjekt med samtidsorkesteret Oslo Sinfonietta, Per Zanussi presenterer sin splitter nye kvartett, og Ingrid Olava gjester poesioasen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev