NTT: Voksen musiker ble fanboy av overrumplende låttittel

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredasgsmusikkavis i digital remseform om jazz og beslektede livsstiler! Denne utgaven er laget samtidig som innspurten med neste Jazznytt-nummeret, og er derfor litt slank. Det er ikke bladet – no spoilers, men vi gleder oss til det er på gata! 

Vi gjør kort prosess, går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

O & G? OMG! Ole Morten Vågan og Gard Nilssen fikk en låt av Pat Metheny oppkalt etter seg! 

Ole Morten Vågan i kjent stil. Foto: Hreinn Gudlaugsson, Reykjavik Jazz Festival

For noen uker siden fikk to norske musikere bakoversveis da de så tittelen på den ferskeste låta til den profilerte genserbrukeren og gitaristend Pat Metheny. Den het nemlig “Ole & Gard” – og de to musikerne er bassist Ole Morten Vågan og trommeslager Gard Nilssen. 

Hva i all verden er det som har skjedd her? Vi tok en telefon til Ole Morten Vågan for å få en forklaring. 

Fortell om møtet med Pat Metheny som munnet ut i denne låta! 

– Da Trondheim Jazzorkester og jeg jobbet med ham, hadde vi mye kontakt underveis, hvor jeg spurte om ting i forbindelse med arrangeringen – er det her en grei voicing, kan vi gjøre sånn eller sånn… og han var ekstremt imøtekommende. Jeg vet at mange tenker på ham som veldig nøye og opptatt av kontroll. Men det året der virket det kanskje som at han bare hadde lyst til å teste ting, han var superåpen. Etter Moldejazz-konserten holdt vi litt kontakten, og da Gard og jeg var over i New York, hadde de to spilt i trio sammen med Arild Andersen. Vi hadde meldt fra om at vi kom, og hadde kanskje håpet på å ta en kaffe eller noe, men han spurte om vi ville komme og jamme. På øvingslokalet hans lå trommestikkene til Eric Harland, ridden til Jack DeJohnette… alle hadde vært der, det er åpenbart noe han gjør hele tiden, han liker å sjekke ut unge musikere. Da vi kom, hadde han laget en låt som jeg tror het “O & G June 21st”. Jeg tror Pat nevnte for Gard at han skulle spille inn låta, Gard har også tatt vare på notene. Det er en skikkelig typisk Metheny-låt, og han forklarte at hele greia hans var å stå opp tidlig om morgenen og skrive ferdig en låt. Så han hadde stått opp klokka fem, og da vi kom var den ferdig komponert. Jeg tenkte ikke noe mer på det, men så dukket det opp en Spotify-preview for den nye plata hans, og da var den der, hahaha! Det er vel et klassisk tilfelle av “arbeidstittel blir låttittel”. Det er ekstremt hyggelig gjort av ham, syns jeg. Han skjønner jo sikkert at det er stas for andre å få navnet sitt på noe sånt. 

Og så tok Ole og Gard plutselig steget inn i rekkene til Rosanna, Kayleigh og Rhiannon – navn som også er låttitler. 

– Jaja, helt klart, det er fint. Jeg har en låt som heter “Maria”, for den minner meg om henne (Maria Kannegaard, journ.anm). En tittel kan ofte være et startpunkt, en liten nudge for å få prosessen i gang. Det kan være en lyd man hører for seg eller en situasjon låta kan oppstå i. 

Hva er ditt forhold til Pat Metheny? 

– Fra 13-14-årsalderen hadde jeg Bright Size Life. Jeg kjøpte en skive han hadde lagd sammen med John Scofield, noen av Pat Metheny Group-platene, og alle jazzskivene jeg fikk tak i – Question and Answer, Song X og så videre.  Jeg har helt klart et gutteromsforhold til ham, den var medvirkende til å sette jazzinteressen min ordentlig i gang. Spesielt den med Marc Johnson, Pat og Bill Frisell, Sound of Summer Running. Den er ekstremt bra. Da vi gjorde jazzorkester-prosjektet var det ikke vanskelig å finne låter jeg hadde lyst til å gjøre noe med, jeg kjenner musikken hans ekstremt bra.

Hvordan er det å spille med ham?

– Han var veldig elskverdig. Men jeg husker under øvingene med Trondheim Jazzorkester hvor han stoppa Hans Hulbækmo og meg – han spilte en blues i F, og jeg gikk rett i hundre prosent-modus, begynte med en kvintol, sjuer i bass og baklengs spilling. Da veivet han med det hvite flagget og spurte om vi kunne prøve på nytt og ta det gradvis. Vi har jo den gå på med huet først-mentaliteten som kanskje var litt rådende for min generasjon. Men ok, vi fikk prøve å begynne et eller annet vettugt sted og heller bevege oss inn til det landskapet. Bortsett fra det tror jeg han likte musikken ganske godt, jeg tror han likte arrene til Eirik og meg, og syntes det var spennende. Det er ikke noe annerledes enn å spille med andre, det er som en hvilken som helst litt større artist. Du merker at du forholder deg til et uttrykk folk kanskje tenker mer på enn andre uttrykk. Den gitarlyden der er det folk kommer for å høre, og det har man nok et eller annet sted i bakhodet. Men jeg tror alle var seg selv på den konserten. 

Ny bølgemusikk

Georgia Wartel Collins. Foto: Margit Rønning Omholt

Da Aila Trio debuterte for et knippe år siden, utga de et av det årets aller fineste plater, med sublimt improvisert samspill og ikke minst med mange nydelige melodier.  Det er den svenske bassisten Georgia Wartel Collins, også blant annet kjent fra JUNO, som fronter denne trioen, men man fronter jo egentlig aldri en trio – det er en svir å lytte til hvordan hun smelter sammen med trommis Andreas Winther og saksofonist Karl Hjalmar Nyberg. Nå er andreplata Shaped by Sea Waves ute digitalt, LP kommer senere i sommer, og søndag spiller de på Biermannsgården. Vi har snakket med Georgia før her i remsa, og noe sier meg at vi kommer til å gjøre det mange ganger i årene som følger, hun har Tonen.

Hvordan er havets bølger en assosiasjon til musikken deres nå?

— Mye av inspirasjonen for dette albumet kommer fra havet. Jeg har vært heldig som har hatt havet så nært – jeg vokste opp en sykkeltur unna havet, tilbrakte perioder i San Francisco hvor halve familien min bor og fikk puste inn den friske pusten fra Stillehavet. Det er noe befriende og fredelig med havet og bølgenes rytme…det er en time der, men det er flytende og skifter med naturens egen flyt. For dette albumet ønsket jeg å spille som om man var inne i bølgene, bli absorbert av lydene og flyte med strømmen.

Er det også innslag av svenske folketoner i musikken her, eller er det bare romantiske fordommer fra min side?

— Nei, det kan det vel være! Jeg tenkte ikke bevisst på det da jeg komponerte musikken, men svensk folkemusikk har alltid stått meg nær, jeg husker at faren min, som er saksofonist, spilte folkeviser da jeg var liten og det satte nok spor. Jeg har aldri gjort et dypdykk i folkemusikken, men jeg liker veldig godt det melankolske preget som svenske folkemelodier ofte har.

Hvordan har samspillet og forståelsen mellom dere i Aila Trio vokst eller endret seg siden det første albumet?

— Samspillet vårt har utviklet seg mye! Nå er vi så trygge på hverandres spill at mulighetene for hvor musikken kan gå er uendelige. Vi trenger ikke lenger bestemme oss for så mye, eller til og med snakke om musikken, men kan spille fritt over materialet som blir sounden vår. Det viktigste som band er å bygge sounden, uansett om du spiller komponert eller fri improvisasjon, og jeg er veldig glad for å føle at vi har bygget det sammen.

Albumet utkommer på Edgetone. Hva slags label er det?

— Edgetone records er et fordomsfritt plateselskap, utgir mange forskjellige sjangre, men fellesnevneren er eksperimentell musikk. Det har vært et veldig fint samarbeid med Rent Romus, som har plateselskapet, og som også er jazzsaksofonist.

Dette har jeg tenkt på en stund – hva betyr egentlig Aila Trio?

— Aila er fornavnet mitt, rett og slett! Men jeg har alltid blitt kalt Georgia, som i virkeligheten er mellomnavnet mitt. Tanken var at trioen bare skulle hete Georgia, men så blir det litt mer mystisk når folk må lure på hvem Aila er…

Du spiller bl.a. også i Liv Andrea Hauges trio, hvordan er den trioen annerledes, bortsett fra instrumenteringen?

— Bortsett fra at Livs komposisjoner har et helt annet preg, som gir et helt annet utgangspunkt og bred start for improvisasjonene, jobber vi på lignende måte, med å kombinere fritt med komposisjoner. Fordi det er så mye improvisasjon i de to trioene, preges musikken av individene i dem, og de er veldig forskjellige. Instrumenteringen gjør også mye, nå nevner jeg det uansett, og med Livs trio med piano, blir det fortere et klarere musikalske landskap og stemninger å dykke ned i eller flyte på, mens det i Aila trio, på grunn av at den er akkordløs, ofte blir mer diffuse/luftige og mindre definerbare stemninger.

Påvirket oppholdet i Amsterdam deg som musiker? Hva er annerledes der?

— Det var mye flott musikk å finne i Amsterdam, impromiljøet der var veldig inspirerende! Mange ildsjeler som insisterer på å spille og skape kontekst, uten noe økonomi involvert det hele tatt, noe som også påvirker hvor fokuset ligger. Det handler da kun om musikk og møtet mellom mennesker. Nå bor jeg i Oslo, sammen med Liv Andrea Hauge.

Aila Trio skal spille på Biermansgården på søndag – hva slags plass er det, for de som ikke har vært der?

— Jeg har faktisk aldri vært der selv, men hørt at det er et fint lite trehus hvor det også er et øvingsrom, og at det også er et sted for undervisning. Det virker som en veldig hyggelig gjeng som har startet konsertserien Biermanns Sessions i stua på Biermannsgården. Det blir en intimkonsert uten særlige barrierer mellom publikum og musikere, noe som er den beste forutsetningen for å skape fin musikk!

Fungerer det ellers bra med JUNO?

— JUNO har det bra! Vi har akkurat hatt en hyggelig slippturné, spilt i Oslo, Trøndelag, Larvik og neste blir Festspillene i Bergen! Vi har vært velsignet med å jobbe med så hyggelige og flinke folk i forbindelse med utgivelsen.

Hvordan ser sommeren din ut?

—  Sommeren blir litt spredt som vanlig! Jeg gleder meg veldig til jobbene og prosjektene jeg skal være med på! Skal først til Harstad med Liv Andrea Hauge og Øystein Herkedal Hegviks prosjekt i slutten av juni, og så skal jeg til Edinburgh med Liv Andrea Hauge trio og spille på Edinburgh Jazz & Blues festival! Uken etter skal jeg være instruktør på Nakademiet med Paal Nilssen-Love, Kjetil Jerve og Andreas Røysum, noe jeg gleder meg stort til! Deretter blir det 19. august releasekonsert for Shaped by Sea Waves med Aila-trioen på Oslo Jazzfestival! Samme kveld spiller jeg også med Kristina Franssons nye prosjekt Tilfeldigheter, det blir spennende!

OK, vi ses sikkert der. Har du noen ny musikk du vil anbefale til helgen?

— Ukens album for meg har vært My Favorite Things med John Coltrane, The Necks In Session at Sidney Opera House–video og den gode gamle plata It’s Hard med The Bad Plus. Check it out!

Av Filip Roshauw og Audun Vinger