Now's the time

NTT: Rett vest

Elin Rosseland er en takknemlig Buddy-vinner, Christian Meaas Svendsen lager utforskende festival i Rosendal og Ole Børud snakker om vestkystmusikkens gleder.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagskulturremse! Vi er tilbake etter en ukes pause, og har pratet med en Buddy-vinner, en norsk vestkystlegende og en musiker som lager festival for utforskende musikk på vestlandet. Men NTT startet jo som en konsertanbefalingsspalte med noko attåt, så vi er aller først nødt til å ta en titt på noen konserter i den kommende uken.

1. Gode grevling, det er Maijazz! Festivalen starter i dag med Eberson og Kyle Eastwood (arvelig belasta) og Stavanger Symfoniorkester. Så tar den noen dagers pause før den braker løs nok en gang på tirsdag med Brad Mehldau Trio, Sverre Gjørvad Kvartett og Neon Ion, og de neste dagene kommer Billy Cobham, Y-Otis, Bobo Stenson Trio og en rekke av krumtappene i norsk jazz (Hegge, PNL Circus, Flukten, Eyolf Dale Trio, Harald Lassen, Kristin Asbjørnsen Ensemble +++) helt frem til konserten med Jan Garbarek Kvartett og Trilok Gurtu, en søndag midt i mai.   

2. Milde mandalitt, det er Fjordjazz også! Sandefjordsfestivalen startet i går, og byr de neste dagene på barnejazz, storband med matservering og jazzgudstjeneste, men kjernen er klubbkonsertene som skjer på The Note, et sted vi stadig vekk hører nyss om. I kveld kommer Karin Krog til Norges palmekyst,  og morgen spiller både Ella mets Django, Maridalen og Cuban+Norwegian Fusion der. Festivalens største konsert er det Nils Petter Molvær som står for, Hjertnes Harmonie Arena på lørdag.  

3. Jesus, Moses og de syv hellige skattene – det er Jazzfest også! Trondheims største jazzfestival starter på tirsdag med jazzfilm, på onsdag spiller Erling Aksdal med NTNU Jazzensemble, mens Stian Carstensen møter Trondheim Symfoniorkester og Squarepusher (!) er innom buen. Dirty Loops kommer også de neste dagene, det gjør også Brazz Brothers, mens høydepunktet for student-jazzerne (og jazz-studentene?) nok er de fire konsertene med Louis Cole, Y-Otis, Juicy og Little North man kan se med samme billett. Personlig syns jeg det er litt synd å ikke se Studentersamfundet som en av scenene de bruker, slik det var i fjor (og som jeg satte stor pris på), men tankegangen fra i fjor er gjenkjennelig i dette programmet også. Det blir mye jamming også i år, på flere steder. 

4.​ John Pål Inderberg Trio spiller på Vestnes Jazzklubb i kveld. Konsertene deres er vidunderlige affærer – man får rikelige doser med kaudervelsk vokalimprovisasjon, selvsagt, i tillegg til intrikat, sildrende kammerjazz av den coole og lodne typen.  

5. Den neste uken pågår det en fin turné rundt omkring i landet: Nick Mazzarella (saksofon), Ingebrigt Håker Flaten (bass) og Avreeayl Ra (trommer). De spiller på Blow Out på tirsdag, Norges Musikkhøgskole på onsdag, Flerbruket på Hemnes på torsdag, Maijazz neste lørdag, og Fri Form på Bar Moskus i Trondheim mandag 15. Mai. 

6. Anja Lauvdals Cosmic River tok med seg kjærlighet til elva og refleksjoner om samspillet mellom menneskedyret og sine omgivelser inn på Energimølla i fjor under Kongsberg Jazzfestival. Der og da låt det fint – og når vi har hørt opptak av konserten i ettertid, har den jaggu vokst litt også, sånn er det jo noen ganger med musikk. Urfremføringer er spennende, men musikk kan med fordel spilles flere ganger, og i kveld får man en ny anledning til å høre denne musikken når Anja og resten av bandet hennes spiller på Nasjonal Jazzscene i Oslo. 

Ser vi litt lenger frem i tid, kom Moldejazz i dag med nyheten om de siste fire konsertene Hedvig Mollestad skal spille som Artist in Residence på årets festival. En nytolkning av Østerdalsmusikk, bestillingsverket Liquid Borders, en tributekonsert til Terje Rypdal med Nels Cline og en solokonsert i kirka. Dette kommer på toppen av de fire konsertene som tidligere er annonsert. 8 konserter på 6 dager blir det i alt, et av de travleste AiR-programmene noen sinne. Bra! 

Vi går videre og informerer også som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

Gratulerer med Buddy-prisen, Elin Rosseland!


Buddy-prisvinner Elin Rosseland med konferansier Tine Skolmen. Foto: Peder Ebbesen

For noen uker siden feiret jazz-Norge seg selv med Jazzprisen, som ble delt ut i Ibsenhuset i Skien, hvor det både var festival og landsmøte i Norsk jazzforum. En rekke nye priser ble delt ut – men det er fremdeles et ekstra sus over den aller gjeveste og mest tradisjonsrike, Buddy-prisen. Det var stort å høre Elin Rosseland bli utropt til årets vinner og motta trampeklappen fra kolleger og jazzvenner. Sangeren og komponisten var der for å fremføre ny musikk med vokalensemblet Oslo 14, og dro hjem med en velfortjent anerkjennelse for et særegent og mangslungent virke, helt på egne premisser. Det var hyggelig å kunne ta en prat med henne om prisen i etterkant. 

Gratulerer med Buddyprisen!
– Tusen takk, haha! Det var jo gøy, det. Det var overveldende for meg, vanskelig å tro at man er verdt en sånn pris, men jeg måtte ta meg sammen.

Sånne priser for et livsverk er vel en mulighet til å se seg litt tilbake. Var det noe som slo deg om ditt musikervirke til nå?
– Det jeg kanskje tenker jeg har fått til og er fornøyd med selv ,er at jeg har holdt på med de tingene som har vært viktige for meg. Det har alltid vært avgjørende å gå i dybden og ikke tenke så mye på hva andre syns, om det har vært populært eller sånn. Det har vært viktig å strekke seg lenger hele tiden kompositorisk og sanglig for å teste ut hvor langt jeg kunne gå. Det stemmer, man får behov for oppsummere litt. Jeg har jobbet med å synge siden jeg var seks år, jeg sang i NRK`s jentekor og studiokor under dirigent Marie Foss i 20 år, fra jeg var 6-26 år. Det er der jeg har lært alt om musikk og den oppveksten, eller oppdragelsen har gjort at jeg er den musikeren jeg er. Jeg bestemte meg aldri for å bli musiker,men så ble jeg det allikevel. Jeg har holdt på en stund. Jeg er aller mest fornøyd med å ha gått i dybden på det jeg har vært opptatt av og ikke sett meg til høyre eller venstre underveis. 

Har du vært usikker på de valgene?
– Å ja, mange ganger, jeg hadde en periode hvor jeg tenkte på andre typer jobber. Å være frilansmusiker i 40 år er ganske slitsomt. Men så fikk jeg arbeidsstipend i 2014, og det snudde på den problematikken. Da begynte jeg å sette i gang andre prosjekter som jeg ønsket, blant annet Oslo 14. Det åpnet for muligheter til å gjøre mer, og friga tid til å skrive musikk, som er det jeg kanskje liker aller best. 


Elin og Oslo 14 etter Jazzprisen. Foto: Camilla Slaattun

Vokalensemblet Oslo 14 fremførte ny musikk av deg under Jazzprisen, en smakebit på noe større som kommer snart. Hva er bakgrunnen for det samarbeidet?
– Det blir en timeslang konsert med ny musikk til høsten. P.g.a min bakgrunn i NRK`s kor, hadde jeg det helt fra jeg var ung at jeg selv ville starte et kor når jeg ble eldre, jeg visste bare ikke helt hvordan jeg skulle får det til økonomisk og praktisk. Men dagen etter at jeg fikk arbeidsstipendet i 2014, ringte jeg til Kari Grete Jacobsen i Østnorsk Jazzforum. Ideen var at det skulle være vokal musikk, basert på improvisasjon. Det var fantastisk med noen som kunne hjelpe meg, jeg visste at jeg ikke kunne få det til profesjonelt alene. Så hadde vi én øvelse før vi gikk i studio, og det ble debutplata Improvisasjon * Komposisjon. Da vi gikk i studio var idéen å ikke øve fram et resultat, men være der vi var ,og at prosessen var resultatet. De 18 sangerne som ble med var mine studenter på NMH og privat,og de hadde jeg hatt timer i improvisasjon med,så de kjente min måte å jobbe på, og felles referanser, så da kunne vi gå rett i studio og synge. Rainbow studio med Jan Erik Kongshaug gjorde jo opplevelsen unik. 

– Med bestillingsverket støttet av Norsk Kulturråd, Glass-Speil-Refleksjon, var idéen min å lage et spenningspunkt,mellom det improviserte og komponerte,og for meg en utfordring i å få dette til å sømløst gå inn og ut av de forskjellige delene og at det hele tiden var tuftet på tilstedeværelse i det åpne landskap uansett impro eller komposisjon. Tittelen viser til en tanke om at: «ingen ser seg selv, men igjennom andre og i interaksjon med andre». Sidsel Endresen har skrevet tekster som jeg også anvender i stykket som elementer inn og ut av forskjellige forløp. Peter Baden skal også være med på videprojeksjon. Han skal fange opp det som skjer på scenen der og da, også med en improvisatorisk innfallsvinkel.  Det blir en fantastisk kombinasjon med alle disse elementene og veldig spennende, som en forestilling.

I flere sammenhenger jobber du med ordløs sang – hva er det som fascinerer deg med å frigjøre stemmen fra teksten?
– I koret ,oppveksten sang vi masse bl.a. instrumental musikk av Bach skrevet om for vokal uten ord,og mye samtidsmusikk,med ordløs sang bl.a av Eyvind Solås, så det kommer derfra . Vi jobbet veldig vidt med all type vokalsang, kormusikk, klassiske sjanger med og uten tekst. Det er også fascinerende at man kan uttrykke mye av det samme uten ord ved hjelp av klanger – lengsel, varme, kulde, forskjellige ting. Det er spennende for meg for sanger å jobbe med slike ordløse lydbilder. Jeg har også bakgrunn som pianist og tenker på stemmen som et instrument. Samtidig er jeg opptatt av tekst, men jobber du med vokale fraser uten tekst, kan du jobbe mye med et uttrykk som går rett i kroppen din. Om det er ord, forholder du deg til at de skal skildre noe, at man skal få til følelsen som finnes i teksten. Med en gang det blir mer abstrakt kan du også som lytter forholde deg mer til helhetsbildet, hva det uttrykker. Jeg er veldig opptatt av at jeg er sanger, oppveksten min er i klassisk musikk. Jeg sang ikke jazz før jeg var 18 år. Å synge er for meg veldig kroppslig,det er å bruke hele registeret, jobbe med klang. Jeg er opptatt av at klangen skal røre – bevege – og samtidig være så godt trent, plassert i kroppen, at den kan gjøre akkurat det jeg ønsker å uttrykke – gå akkurat dit jeg vil. 

Om man lytter til jazz og omegn i dag vil man ofte støte på sangere med et “instrumentalt” forhold til stemmen sin – at den er del av et ensemble på lik linje med andre instrumenter. Har synet på vokalistens rolle utviklet seg siden du startet?
– Det har det absolutt – da jeg begynte å synge i 20-årene gikk jeg på høyskolen. De siste årene fikk jeg jazzsang som hovedinstrument, og da var beskjeden at det var mitt ansvar, de hadde ikke noe opplegg for det. Så da øvde jeg på imrpovisasjon hver dag i ett år for å bli verdens beste, haha! Jeg sang og improviserte, og da kunne jeg få beskjeder fra folk om at jeg ikke burde holde på sånn, at jeg burde være mer frontfigur og danse og sånn. Det var få som likte vokalister som drev med impro. Det er en helt annen holdning i dag. 

Hva åpnet døren fra en klassisk bakgrunn inn til jazz for deg?
– Jeg gikk på gymnaset og plutselig var jeg med i et band. Fra jeg var liten har jeg alltid improvisert uten at jeg visste hva jeg var, det var en naturlig måte å synge på. Det som skjedde helt konkret, var at jeg hørte en plate med Ella Fitzgerald, og det gjorde utslaget. “Fillern, sånn kan jeg gjøre og”. Jeg var tiltrukket av opera og tenkte jeg kunne bli koloratursanger, for jeg har en veldig lett stemme, egnet for å synge raske løp. Men da jeg hørte Ella Fitzgerald, tenkte jeg at jeg kunne passe inn i det også. Da var jeg rundt 18-19 år, og jeg begynte å prøve. Det var veldig spennende. Siden var jeg på Jazzkurset i 1981, som var ledet av Torgrim Sollid. Da var jeg 22, og de hadde fått med sangeren Norma Winstone som lærer. Slik ble jeg kjent med henne og begynte å høre på alt hun lagde. 

Norma Winstones arbeid med Kenny Wheelers storband ble en helt avgjørende inspirasjonskilde for Torgrim Sollid da han lagde Søyr, et band du også har preget i stor grad. Og samarbeidet med Sollid holder jo fortsatt koken, sist med den fremdeles ferske kvartettplata Meson – hva har det betydd for deg?
– Jeg ble kjent med ham i 81, da jeg var veldig fersk. Vi har vært nære venner siden da, og han har vært venn og mentor ,og han hjalp meg med mange ting. Jeg holdt på med bandet Fair Play og hadde masse å gjøre der, men han inviterte meg også med i Søyr. Det er en eller annen kjemi som har betydd mye, kanskje en felles smak. Torgrim har en liten annen bakgrunn enn meg, men jeg fant en lignende miks som den jeg kom fra i det bandet. Og det er kanskje særpreget med alt det jeg lager, at jeg har min mix klassisk/jazz. Søyr ble et fint miljø, jeg ble (veldig) respektert. Torgrim og jeg har holdt kontakten mer eller mindre hele veien, og det var kjemepgøy å spille inn platen MESON. En utrolig fin session og opplevelse.

MESON er også utgitt på roselyd, som er ditt eget ganske ferske plateselskap. Hva forårsaket at du tok den saken i egne hender?
– Jeg har tenkt på det i 15 år. Jeg liker å ha kontroll, så det var gøy å få til label roselyd og gi ut platene selv.Jeg er for eksempel ikke så interessert i å drive PR, jeg har aldri villet bli kjent. Da jeg var liten opptrådte vi på TV hele tiden, og det var slitsomt. Jeg vil få gitt ut musikken min, jeg vil spille den inn og jobbe med den, ikke gjøre sånn og sånn… det er en lykke. Og det er jo så lett å gi ut musikk nå, du kan opprette kontakt med Orchard på egen hånd og gi ut så mye man vil. Så da er jeg platedirektør og Torgrim er PR-sjef. Det funker perfekt, haha! Det var innmari gøy å få gitt det ut, det samme med plata til Johannes Eick og min egen kvartettplate.

Fortell litt om kvartettutgivelsen Ocean.
– På Ocean er det kvartetten min som spiller: Helge Lien, Johannes Eick og Knut Aalefjær. Vi har spilt sammen siden 2018 , og i 2020 dro vi på turné i regi av Sørnorsk jazzsenter. De konsertene fikk jeg bestillingsverkstøtte til, verket het Wind and Water. I fjor dro vi i studio, og det var veldig gøy å få spilt det inn. Vi kjente jo stoffet veldig godt etter turné, så det var bare å kose seg.

Plata til Johannes Eick er også fascinerende, og dere har hatt et langt samarbeid. Hvordan startet det?
– Vi ble kjent på sommerkurs i 1982, og vi har spilt sammen siden da. Og da startet vi Fair Play – Johannes gikk på jazzlinja i Trondheim sammen med Vigleik Storaas, Tor Yttredal og Trond Kopperud, og vi hadde også startet med bandet KIX. Etter hvert spilte vi i en duo som ble til en trio med Christian Wallumrød og en trio med Rob Waring. Duo- samarbeidet har vi hatt veldig sansen for, begge to. Det var et avbrekk på noen år ,hvor vi ikke jobbet sammen, men da han kom tilbake på scenen, var det en lettelse at han ønsket å spille. Vi er jo nesten familie, vi har vokst opp sammen i musikken og har felles referanser, vi kommuniserer veldig likt. Jeg syns han er verdens beste bassist, altså, ikke skjønner jeg hvordan han får det til. I 1982 startet vi å spille med Fair Play, og vi jobbet sammen i ti år. Det skal vi faktisk ta opp igjen i år, vi har laget en hommage til trommeslageren Trond Kopperud, som døde i 2021. Det blir et band som heter Air Play, som minnes Trond og den tiden vi hadde sammen. Fair Play er en kjerne i meg, det også. Det blir plateinnspilling i november, hver av oss skal lage musikk som vi skal sette sammen. Jeg har også fått en bestilling til et lite verk som heter “Begynnelsen”. 


Fair Play. Foto: Svein Inge Rosseland

Fair Play er et fascinerende band, med et veldig sammensatt og innfallsrikt uttrykk- hva slags gjeng var dere?
– Vi hadde så god kjemi, vi fem. Det er flere som har trodd at jeg gikk på Jazzlinja i Trondheim, og årsaken til det er at jeg var veldig mye der fra jeg var rundt tjue-tjueto og de ti årene som fulgte. Vi var ikke opptatt av hva vi var, men vi ville finne ut av ting.Alle lagde låter,vi var som et komposisjonskollektiv. Vi var en del av trondheimsmiljøet og hørte på plater, en ung voksengjeng som festa og hadde det gøy sammen. Der opplevde jeg også at vi var jevnbyrdige ,og vi respekterte hverandre. Og det var da jeg for alvor begynte å lage egen min musikk og tekst og utvikle det sammen med dem. Jeg opplever det som at jeg vokste opp sammen med mine venner i Fair Play ,og det var da jeg lærte alt det jeg kan om  jazzmusikk.

På den selvtitulerte plata deres har dere en av de vakreste norskspråklige jazzballadene som er skrevet og spilt inn. Hvor kom “Forventning” fra?
– Det var Vigleik Storaas som hadde laget melodien, og så kom han med den. Jeg spurte om han kanskje ville ha tekst på den, og da han sa ja spurte jeg Hege Øygaren, en fantastisk tekstforfatter som hadde skrevet flere tekster for meg før,om hun kunne gjøre et forsøk. Hun skrev den teksten, som virkelig er helt hånd i hanske. Så spilte vi inn en duoversjon på første take – det funka. 

Det finnes en kjerne av musikere som har fulgt deg hele veien, og du har fulgt dem. Hva har det å si at man på en måte har “sine folk” i et musikkliv?
– Jeg tenker at det er avgjørende. Når man spiller gir man det beste av seg selv. Alle jeg spiller sammen med blir jeg også venner med. Kan man ikke være sammen, kan man heller ikke spille sammen, tror jeg. Det handler om relasjoner. Fair Play-gutta er min familie, det har de alltid vært, Torgrim også. Som barndomsvenner som man har fortsatt – ting har endret seg, men det er den samme tråden. Når vi skal spille med Air Play, er det jo den samme kommunikasjonen. Når jeg skal synge er det helt avgjørende å være trygg, for når du singer gir du av det nærmeste du har, alt går gjennom stemmen din og på en måte gir du kroppen din til folk. Da må de ta vare på det, og om de gjør det, blir det gode vennskap. Man må gå i dybden når man spiller, der er jeg ekstrem – hvis ikke er det ikke vits.Og hvis jeg ikke kan ta en sjans, gidder jeg ikke å synge. Jeg Da Johannes og jeg starta hadde vi også et band som het Kix med Håkon Paulsberg, Remek Kossacz og Roy Nikolaisen. Da hadde jeg øvd improvisasjon for å bli verdens beste, haha, og først improviserte jeg på skjema, sånn som de gjorde. Men så spurte jeg, hvis jeg ikke får det til – kan dere være like glade i meg allikevel? Jeg var avhengig av at det måtte være mulig uten å føle at jeg dummet meg ut. 

Hvordan har du tatt det med deg i undervisningen av andre musikere?
– Det er veldig viktig, du må få en god relasjon til eleven og vise at du er glad i dem. Da blomstrer det. Det må være en kjærlighet inne i bildet, sånn at elevene ikke er redd for å skulle være så flinke. For det er ikke noe poeng i det.  Det å være flink er ikke så interessant.Det å uttrykke noe,er.

Men hvordan var det sånn sett da du var ung og tok mål av deg om å bli verdens beste på vokalimprovisasjon – er det også en opplevelse du har tatt med deg?
– Det var kjempeverdifullt og veldig gøy. Jeg hadde ikke noe peiling på improvisasjon i standardiserte former, og lagde mitt eget opplegg. Grunnen til at jeg sier “verdens beste”, er at jeg øvde veldig mye. Jeg er i det hele tatt veldig glad i å øve, og jeg hadde virkelig enorme ambisjoner. Det var gøy, det var ingen andre på mine kanter som holdt på med det samme. Jeg har vært nøye på å si til studentene mine at de må finne ut av det selv. Det er avgjørende å finne ut av sin egen metodikk. Jeg har ikke noen ambisjoner den veien lenger, og heller ikke på musikken, på mange måter synes jeg at jeg har fått til nok. Men det er fremdeles gøy å strekke seg og bli bedre hver gang jeg prøver. Det å jobbe med folk, og det å bli “verdens beste” handler begge deler om å ta ansvar for hvordan jeg jobber med sang, å ta ansvar for min egen utøvelse. 

Hvordan ser øvingen din ut i dag?
– Jeg kjøpte theremin på et par år siden som jeg holder på å lage,utvikle musikk for kombinsajonen vokal,theremini ,som er mitt soloprosjekt og som skal spilles inn på plate,så det øver jeg på nå, når jeg får tid! Det skal jeg jobbe med, det blir et nytt instrument for meg. Øving er min store glede i hverdagen. Jeg øver ikke på spesifikke ting vokalt, det handler kanskje om uttrykket mitt, klangen min, å få god egalitet i hele registeret og kunne strekke ting lenger. Men det jeg bruker mest tid på er å komponere, og det er min store lykke i livet.

Hvordan er det med Oslo 14, er det et kor som liksom øver på tirsdager klokka sju, eller er det prosjektbasert, inn mot konserter eller innspillinger?
Det er prosjektbasert og jeg har alltid klaget på at vi øver for lite… aller helst skulle vi jo hatt en gang i uka. Nå er jeg bare komponist, Bendik Sells er  kunstnerisk leder, og de holder på etter sin egen plan. Jeg er bare innom for å jobbe med mine ting. En gang i måneden er altfor lite, hahah! Men det er ikke så lett å få til med folk som har så mye å gjøre. Vi skal jobbe bra til høsten fram mot urframføringen av bestillingsverket .Det gleder vi oss veldig til .

Husker du opplevelsen av å høre et vokalensemble improvisere sammen for første gang?
– Jeg tror ikke jeg hadde hørt noe improviserende kor i det hele tatt før Oslo 14. Men i NRKs Studiokor holdt vi på med komposisjon sammen, en tilnærming som var improviserende. Men grunnen til at jeg hadde ideen om Oslo 14 var at jeg aldri hadde hørt det før, og tenkte at det måtte lages. Det skulle ikke være “kor”, det skulle være “vokalensemble”. Det måtte være det mest optimale – et vokalensemble som improviserer, hæ? Har du hørt noe sånt? Det er jo helt genialt. Jeg tenkte at vi bare skulle samles til en øvelse, og da vi gikk i studio skulle alle bare oppleve ting der og da. Være sammen og synge. Det var og er en utrolig fin følelse. Kanskje ikke det blir fantastisk med en gang, men å stå i ring og synge… alle hadde med sine bakgrunner, men også noen felles referanser. Det var virkelig et enormt kick. Jeg er veldig opptatt av at folk skal være seg sel. Kom med det du har, ta det på alvor, gå i dybden og gi hverandre omsorg og fellesskap. Da skjer det et eller annet med mennesker og musikken.

 

Spell no’ Børud!


Ole Børud. Foto: presse

Det er få i Norge som bedre behersker det deilig overflatebehandlede westcoast pop-soundet enn Ole Børud – dette karakteristiske LA-soundet med rådyktige sessionmusikere, sofistikerte arrangementer, behersket funkfølelse, inspirert vokal og sjelfull stemning. Og en og annen bitende gitarsolo. Når han gjør sin utsøkte tolkning av en av tidenes største bangere «O.C.O.E. (Official Cat of the Eighties)» av Pages, er det best om ingen ser deg forfra, siden funknakken gjerne kommer i helspenn og ansiktet deformeres til klisjeen av et tune face. Gjennom en rekke albumutgivelser har Ole Børud også vist at han klarer å bidra med nye verdifulle komposisjoner som holder sounden i live.

Og får man først smaken for dette soundet blir man umettelig. Jeg forsto først dybden og omfanget av disse musikkstilene, som også inkluderer jazz, soul/funk, countrypop og Broadway-ballader, da jeg på midten av nittitallet arbeidet i den legendariske platebutikken Akers Mic i Kongens gate, der det var en underlig hylle ute i butikken som konsentrerte seg om Westcoast og Japan-import, og som tiltrakk seg en helt spesiell kundegruppe. Jeg kjente så klart de aller største profilene i slik musikk, men de virkelige gevinstene kommer når man oppdager alle de mannlige små grå mus som befolker sjangeren. Det er der kjernen ligger. Kai Roger het han som var ansvarlig for denne hylla, og jeg møtte den først med avventede latterliggjøring, før jeg sakte men sikkert fant meg selv borte ved den daglig for å snoke. Siden er det blitt mange hundre LP-plater tilført samlingen, det tar aldri slutt, kvalitetsnivået er jevnt høyt og prisen i bruktbutikkene er som regel moderat. Perfekt kombinasjon! 

Om jeg likevel skal velge bare én låt herfra er jeg nødt til å skyte deg, men siden Marc Jordan er ute med et nytt album nå, velger jeg smarte «Generalities» fra det klassiske og erketypiske albumet Blue Desert (1979).

Børud er ute på turné ute med singelen «Find A Way», en polert og potent variant av sjangerens formspråk der han har fått med seg tre virkelige giganter innen sjangeren, nemlig keyboardist Michael Omartian, Bill Champlin og Jay Graydon. De tre store! Alle så klart dominerende på Jordan-albumet, slik de var på oppsiktsvekkende mange major label-innspillinger i en tiårsperiode.

Gratulerer med en glimrende ny single. Du har mange musikalske sider du viser til verden, dette er en av de flotteste i min bok, der du går til kjernen av et meget typisk westcoast pop-sound. Man skjønner jo hva det er med en gang man hører det, men hvordan vil du egentlig beskrive slik musikk?
— Westcoast-begrepet er jo i bunn og grunn født ut av sammenkomsten av flere sjangere, som pop, r&b, soul og tildels jazz. Noe som kjennetegner westcoast-begrepet er kanskje allikevel veldig tydelige arrangementer, der de ulike instrumentene har sin helt definerte rolle og ikke mye er overlatt til tilfeldighetene hva struktur angår. 

Noen kaller dette yacht rock. Hva synes du om den betegnelsen?
— Jeg opplever det som en betegnelse en kanskje ikke skal ta helt seriøst… musikken er jo det den er og alle er fri til å betegne den som de vil, men i dette tilfelle følger en del litt tøysete bagasje med som jeg ikke kjenner meg igjen i. 

Ja, jeg liker dårlig den auraen det begrepet gir, om et liv i sus og dus, masse damer, fine båter og millioner på kontoen. Selve musikken og tekstene signaliserer i min verden mye mer en nedenfra og opp-holdning til livet, fullt av drømmer, romantikk og ydmyke aspirasjoner?
— Alt jeg kan si er at jeg har ingen båt. 

Du har kraftig gospel-bakgrunn, i likhet med mange fans og musikere tilknyttet denne herlige stilen. Hvorfor er det slik?
— Si det … det jeg kan si er at innenfor det kristne musikkmiljøet i Norge har det opp igjennom vært stor interesse for musikk, og mange norske musikere har sin bakgrunn fra menighet/bedehusmiljøer. Kanskje det kan ha en sammenheng. Samtidig har jo også andre musikalske retninger fått sterke krefter også fra kirkesammenhenger.. 

Det er tre gjester her, og tilfeldigvis tre av de aller største profilene i denne stilen siden 70-tallet. Hvordan er det man tar kontakt med slike legender?
— I mitt tilfelle er det så heldig stilt at jeg ved tidligere anledninger har blitt kontaktet av alle tre på grunn av musikken min. Dette gjorde det naturligvis lettere å ta opp kontakten og få gjennomført et samarbeid. 

Det er for så vidt enklere i våre dager, du slipper de enorme utgiftene med å reise til Los Angeles, eller som mange japanske artister gjorde i sin tid – importere hele gjengen over for sessions i hjemlandet. Vi kan begynne med Michael Omartian. Keyboardist, låtskriver og arrangør som har gjort mye bra, mye gospel og Contemporary Christian Music på Myrrh og slike labeler, og karakteristiske pophits for andre, for eksempel Christopher Cross. Kan du beskrive hans spillestil og velge en favorittlåt?
— Jeg vil isåfall trekke frem sangen «Jeremiah» fra hans album White Horse fra 1974. Både albumet i sin helhet og denne sangen er for min del klassikere og fremviser en enorm musikalsk pondus, med sterke arrangementer og tydelig musikalsk visjon. 

Den kanskje sterkeste sangeren i hele denne gjengen er så klart Bill Champlin, som holdt på med progressiv horn rock i Sons of Champlin og senere ble med i et av amerikas mest suksessrike band Chicago. Han er mest kjent for usedvanlig mye arbeid som backingvokalist for andre, men har også et par soloskiver som ikke gjorde ham berømt i mainstreamen men som er skikkelige kultklassikere for fans av denne stilen. Hva er det med ham?
Bill Champlin har en umiskjennelig stil og sound som gjør han til en unik stemme innenfor dette segmentet, da han hele tiden har hatt evnen til å kombinere en rå soultilnærming med den mer sofistikerte stilen som mange forbinder med westcoast. Jeg vil fremheve låten «Satisfaction» fra albumet Runaway der også Richard Page er med som låtskriver — en annen helt for min del. 

Til sist har vi supergitaristen Jay Graydon, hvis sound er en av de store klisjeene innen stilen, men også noe av det mest givende. Han har også levert en av tidenes soloer for Steely Dan. Hvordan er det han får frem sine karakteristiske lyder?
— Jay har jo i stor grad satt begrepet «wire-choir» på kartet med sine flerstemte solopartier i låter fra kjente aktører innenfor dette segmentet. Hans stil preges av fluiditet, og han evner å skape melodier en kan huske og synge, noe som i min bok er verdt veldig mye. Av hans katalog velger jeg en sang av Pages kalt «Only a dreamer» der hans gitarspill utgjør en tydelig rolle. 

Hva bringer resten av året for deg. Har du fortsatt tungrockbandene dine aktive?
— Jeg kommer til å både spille live med egen musikk samt skrive ny musikk, det vil også senere på året bli en liten gjenoppliving av Extol som jeg har en del fartstid med, jeg gleder meg til det! 

 

Rickie Lee Jones er jazz


Rickie Lee Jones og Russ Titelman. Foto: Vivian Wang

Det er en ny plate ute nå med den ofte fabelaktige sangeren og komponisten Rickie Lee Jones. På Pieces of Treasure, som er laget i tett samarbeid med produsent Russ Titelman som var involvert i hennes fantastiske to første album ved overgangen til 80-tallet, er det jazzens standardlåter som får hennes idiosynkratiske behandling, med slurete og fascinerende diksjon, der hennes karakteristiske «ungpikestemme» er viklet inn i uunngåelig mer furede og værbitte stemmebånd, til stor effekt. Hun har utført et levd liv, og det høres. I det hele tatt har hennes komposisjoner og tekster alltid hatt et meget særegent grep på eget liv, i kombinasjon med frodig diktning.  

Men hun får også sin egen klang ut av andres tekster. Vibrafonist Mike Manieri er med på singelen «Just In Time», og ellers er det intime ensemblet absolutt akseptable i sine forsøk på å blåse egen farve inn i ellers temmelig utspilt materiale som «Nature Boy» og «Here’s That Rainy Day». Bandet består ellers av Rob Mounsey, Mark McLean, David Wong og Russel Malone.

Rickie Lee har så klart alltid vært en jazzsangerinne, og har tolket standarder med jevne mellomrom, blant annet «Lush Life» på den tidlige 10-tommeren Girl at her volcano, og plateinnspillinger med Charlie Haden, Joe Henderson og så klart hele den lekre LA studiomusikermafiaen. Og det er i dette spennet mellom velprodusert og groovy pop og en noe mer tverr jazzsensibilitet Rickie Lees storhet har åpenbart seg. Hennes utsvevende bohem- og beatnik-persona som sviresøster av Tom Waits var kun signaler på utsiden, det viktige er jo de sære portretteringen av hennes omgivelser og de mange låtene hun skrev, som kan suge til seg all oppmerksomhet, med spesielt noen løft som ikke er til å tro. Diggbare «Chuck E.s in love» er jo den store hiten fra denne perioden, men det finnes mange andre dypere høydepunkt i katalogen. Jeg husker fortsatt første gang jeg hørte refrenget på «It Must Be Love», og holdt på å besvime.

Det er nesten slik fortsatt. Men ja, den konserten jeg som 13-åring så med henne på Kalvøya i 1987 er en av de virkelig formative opplevelsene i mitt liv, mye fordi jeg også så min helt Iggy Pop på den festivalen. Jeg tenker ofte på hvordan hennes rystende harmonier og jazzy innfallsvinkel til pop tidlig satte seg i meg som en slags preferanse og noe jeg lette etter i annen musikk. Jeg har ikke hørt opptak av turneen, men det var midt i mellom albumene The Magazine (1984) og Walter Becker-produserte Flying Cowboys (1989), en nydelig musikalsk periode for henne, så vi får regne med at det faktisk var bra.

Hun ble også noe av en norgesfavoritt og spilte her ofte – som en slags Joni-skikkelse som mange bleglade i. Men om Kalvøya-konserten var en av de viktigste i mitt liv, var en konsert med henne i Oslo Konserthus i 2008 en av de verste.

På grunn av fyllesjuke og brutte deadlines var nervene i høyspenn (mine), og jeg merket tidlig fare på ferde i måten hun utsondret dårlige vibber på scenen. At det i stedet for patentert jazzbohempop var slarkete indie-gitar hun konsentrerte seg om får så være, jeg har respekt for artister som ønsker å utvikle seg. Men det var tydelig at de mange i salen som var der for å gjenoppleve deilige minner fra studietiden, ikke fikk de varme følelsene de ønsket seg. Musikere gikk stadig av scenen og de holdt på med mange rare greier der oppe. Hun sang falsk og bedrev passiv-aggressivt mellomsnakk. Riktig guffent var det. Neste stopp på turneen, i Tønsberg av alle steder, gikk det så langt at hun sparket bandet på scenen. Publikum ville ha igjen pengene siden hun var beruset og kun ga dem 45 minutter. Dårlige konserter kan helt klart være en skikkelig påkjenning også for den som ser på.

Vi får regne med at denne periode er tilbakelagt nå. Hun utga en fin selvbiografi for to år siden, og det er også på tide å undersøke platene hennes fra 2000-tallet litt mer grundig, der det er mange forskjellige innfallsvinkler i sound og låtskriving/tolkninger. Selv om hun aldri kommer på nivå med sjokkene man kan føle ved å lytte til for eksempel «Traces of The Western Slopes» eller «Living it up» fra Pirates, er det fortsatt musikk med stor personlighet.Og nylig kom det for en dag at hun skal ha en konsert på Kongsberg Jazzfestival i sommer, antakelig med basis i dette standardsmaterialet. Om det går som det virker som nå for tiden, kan det bli en flott seanse i Kongsberg Musikkteater.

 

Rosendal-festivalbaron Christian Meaas Svendsen har begynt i kor


Christian Meaas Svendsen. Foto: Thomas Johansson

Det er fint med store festivaler, men skal du gjøre deg selv en tjeneste nå når sesongen er over oss, anbefaler vi virkelig (og som vi vel gjør hvert år) å titte litt ut i grøftekanten, til de litt mindre (og ofte snålere) alternativene. Det er få ting som føles mer livgivende, og som gjenoppretter troen på musikken og mennesket, som å besøke en slik festival og la seg smitte av kicket til de som har bestemt seg for å få til det umulige, fordi de ønsker å bo i en litt fetere verden. Det er flere gode muligheter til å få en slik opplevelse fremover – et av dem er Vestafor – en festival for utforskende musikk som arrangeres i Rosendal 19.-21. mai. Intiativtager er den nye frivillige organisasjonen Fri Kultur Kvinnherad og bassisten Christian Meaas Svendsen, som flyttet til Rosendal for et par år siden. La oss høre litt hva han har å si. 

Vestafor er en musikk for “utforskende musikk” – hvorfor valgte dere akkurat det begrepet?
– Det handler om at jeg syns begreper som “alternativ” og “eksperimentell” kan ha motsatt effekt av det man ønsker. Musikken passer kanskje godt inn under de kategoriene også, altså. Men som oftest, og særlig på steder som Rosendal, hvor man ikke er så eksponert for den typen musikk, tror jeg det kan skape noen uønskede forventninger eller fordommer. Da syns jeg “utforskende” er et litt bredere begrep som omfatter litt mer og ikke er så sjangerdefinerende. Jeg husker jeg snakket med Jørgen Mathisen om dette her. Han mente at vi burde ha litt andre sjangernavn, og snakket om sosial musikk, både med tanke på det som skjer på scenen og mellom publikum på sånne konserter. Jeg husker også at jeg leste Tollef Østvang snakke i NTT om nysgjerrighetsmusikk, det syns jeg også er et godt begrep. Og det er kanskje det som kreves av publikum, til syvende og sist – at de kommer med en nysgjerrig innstilling. At de ikke vet hva det er, men at de skal få en opplevelse, både med tanke på lyden og den sosiale energien som skapes. 

Hvordan opplever du kulturlivet i Rosendal ellers? De har jo blant annet en god kammermusikkfestival.
– Det er masse som skjer, egentlig. Du nevner festivalen som arrangeres av Leif Ove Andsnes og Baroniet. Det er høykultur, ikke sant, og Baroniet har også en serie med kjente og kjære artister. Det er en god del festivaler – Festidalen, og en festival som heter Fest i Valen – og så har det nettopp starta en ny festival som heter Vidsyn. Jeg kjenner dem ikke så godt, men de opererer nok litt mer innafor det kommersielle spekteret. Såvidt jeg vet er det ikke noe som skjer i  det spekteret som vi presenterer. Ønsket mitt var å bruke kompetansen jeg sitter på, kanskje ikke med tanke på arrangering i seg selv, men musikken jeg kjenner til. Jeg ville presentere det og gi kommunen et kulturtilbud med brodd i tillegg til alt det som finnes der allerede. 

For en stund siden spilte du i Rosendal med Large Unit og Fendika på det som ble en meget spesiell og vellykket norgesturné. Hvordan var den opplevelsen?
– Det var egentlig ganske sterkt, altså. Jeg måtte sjonglere hatter som arrangør og musiker, noe som kan være slitsomt og nervepirrende. Jeg var usikker på om det kom folk, men det kom jo ganske mange. Noen ganger når jeg står på scenen, kan jeg ta meg i å lure på hva folk synes. Nå har jeg ikke  snakket med alle i etterkant, men jeg har fått så gode tilbakemeldinger. Mange som møtte opp var i den litt eldre garden, de tok sjansen og gikk ut og fikk med seg hva dette rare dyret som kom til Rosendal var for noe. Vi hadde alliert oss med et par eritreiske familier som hadde satt seg villige til å lage mat. Eritrea og Etiopia, hvor Fendika kommer fra, har ganske mye felles i matkulturen. Da er vi litt tilbake på det sosiale med musikken – når jeg har arrangert konserter tidligere har jeg alltid hatt mat med i billettprisen. Slik kan publikum og artistene samles rundt noe vi har til felles. Selv om preferansene er ulike og avstanden kan virke stor, særlig om publikum ikke er så vant til musikken, kan vi samles om noe. Mat er nært og personlig – og det å skape en atmosfære hvor vi møtes og hvor publikum kan snakke med artistene i etterkant er kjempeviktig. Det følte jeg konserten med Large Unit bidro til – folk følte de var med på noe mer enn en vanlig konsert. Sånn blir det på festivalen også. 


Foto: privat

Opplevelsen av en sånn raushet kan vel kanskje gjøre at publikum kommer musikken mer i møte også.
– Ja, jeg tror og håper det. Det er kanskje litt avvæpnende? Det er i hvert fall min erfaring. Jeg har gjort det i mindre sammenhenger, på en konsertscene i Oslo som het MU, og der funka det veldig bra. Dette er et større lokale enn det, så det blir ikke like intimt, men det er en invitasjon inn. Jeg føler miljøet rundt er en viktig del av den musikken jeg presenterer og spiller. De kuleste festivalene for musikerne er de hvor du føler deg sett og ivaretatt, men ikke på en overprofesjonell måte. Følelsen av at du har kommet hjem til noen, samtidig som du får din egen private sone. Men det er ikke en vegg mellom deg og arrangøren – det er vennlighet og intimitet. 

Er det viktig for den musikkutøvelsen du driver med å også oppsøke sammenhenger hvor man støter på publikum som er nye for musikken, og ikke inneforstått med alt som skjer?
– Egentlig har jeg tenkt ganske mye på dette. All slags musikk, hvis den kun blir hørt av de som allerede liker musikken – uavhengig av om det er kunstmusikk eller kommersiell musikk – blir redusert til en form for underholdning. Hvis man kan klare å trekke et publikum som ikke kjenner til musikken fra før av, så får man til noe mer. En konfrontasjon. Ikke i negativ forstand, men et møte med noe nytt som man må forholde seg til. Det er viktig å påpeke  at musikken vi presenterer ikke er laget for en elite. Du trenger ikke å være dypt inni det og ha brukt masse tid på å like det. Det er en selvforsterkende myte om at det vi presenterer er til for de få, at man må “skjønne det”. Det tror jeg ikke. Man må jo ikke like den musikken heller, men det er også musikk for vanlige folk, akkurat som at kunst som vises på galleri er det. Man trenger jo ikke å være kunstekspert for å sette pris på en utstilling. Sånn tenker jeg på det – det er en opplevelsesreise i lyd. 

Samtidig er det jo noe med miksen av folk på en festival som er annerledes. På mange konsertserier er det kanskje spesielt interesserte som dukker opp, men en festival kan få med seg flere, og skape et møte mellom publikum.
– Ja, jeg håper også at det kan trekke litt nerder fra Bergen eller Oslo eller andre steder. Vi setter opp en buss fra Oslo som man kan hoppe på som er ganske billig. Vi prøver også å finne billig overnatting som gjør det overkommelig dersom man har lyst til å komme. Nå motsier jeg meg kanskje littegrann selv, men jeg ser jo også på det som et dannelsesprosjekt, å vise frem noe av det som skjer i store byer på små steder. Bygda har også rett til den kulturen. Om vi skal forsvare kunstnerens plass i samfunnet, må man ha folket med på laget over alt. Dette er et prosjekt som over tid forhåpentligvis er noe folk i nærområdet setter pris på. De trenger ikke like alt, men kanskje sette pris på at lyd kan skapes på forskjellige måter. Mange musikere snakker om Østerrike, hva er det som har skjedd der? Hvorfor er det så mange improfestivaler på små steder? De trekker folk fra hele fjøla, på konserter med den særeste musikken… jeg tror landsbyene hvor det skjer føler et eierskap til det som skjer. Det kuleste vi kan oppnå er om Rosendal eller Kvinnherad føler et eierskap, om vi klarer å holde på lenge nok. 


Christian og svigerfar i Rosendal. Foto: privat

Du flyttet til Rosendal for noen år siden. Har det endret synet ditt på det å være musiker innenfor ditt område på noen måte?
– Det er et vanskelig spørsmål… men ja, det har jo det. Man føler seg kanskje litt som en outsider her, og man kan nok gå i forsvarsposisjon og bli enda steilere. Kanskje gå litt i eremitt-modus, hahaha. Men jeg har lyst til å bruke kompetansen min på et lite sted. Såvidt jeg vet er det ikke folk her som kan akkurat det samme som meg, så da vil jeg se hva jeg kan få til. Vi lever i en kultur hvor vanlige mennesker tenker at om man skal holde på med musikk, så må man kunne et instrument. Hvis ikke er det ikke en sfære man kan delta i. Men kanskje det endrer seg, du ser jo koraktiviteten som skjer over alt i landet. Alle kan jo synge, ikke sant. I Japan stikker folk på karaokebar, og så lukker de seg inne på et rom og synger av full hals. Jeg mener at det er noe grunnleggende menneskelig med improvisasjon, og det er god terapi å gjøre det også. Det ikke framføres for et publikum. Maja Ratkje skrev noe veldig fint om det i forrige Motvind-magasin; at alle kan musisere på et høyt nivå dersom man trener en grunnleggende musikalsk ferdighet som handler om “lytting, respons, undring og tillit til hodet og kroppens ordløse og fantastiske samarbeid”. Jeg har lyst til å prøve å gjøre det tilgjengelig for de som bor her, det ser jeg på som et prosjekt. Og så har jeg begynt å dirigere et kor, haha! Jeg har også begynt å synge i et annet kor. Det er noe jeg har null erfaring med fra før av. Harald Lassen sa en gang at koret er limet i bygda. Du møter så mange forskjellige mennesker, i alle slags aldre der. Der må jeg lære meg å spille på lag med de som faktisk bor her jeg har flytta. Jeg kommer jo ikke så langt med å være kompromissløs, jeg må forstå det de kan og liker, og prøve å finne en balanse. Det tror jeg er mulig, og da tror jeg det også går an å få med seg de folka på det jeg brenner for selv. Det er et gi og ta-forhold. For meg er det spennende å komme tilbake til sånn type musikk som folk flest assosierer med musikk i det daglige – bruksmusikk. Å bli litt bedre til å spille piano, litt bedre til å synge, de kvalifikasjonene der. Det er så lenge siden jeg holdt på med det. Jeg har bare stått på ett bein og spilt bass med 13 buer, hahaha. 

Men det å stå på et ben med en bue i kjeften og to i hver hånd er jo også NOE, da!
– Ja, det er noe, og jeg føler at i de settingene hvor  jeg har fått lov til å gjøre det jeg gjør, har responsen til folk her vært god. Men det har nok å gjøre med at jeg også har satt pris på det som er “deres musikk” – selv om det er en litt teit måte å si det på. Alt i alt har ikke synet mitt på mitt eget virke endra seg totalt, men det har fått noen nyanser. 

Fortell litt om programmet!
– Skal jeg bare løpe gjennom artistene? På fredag hører vi Jan Martin Gismerviks Ensemble som nå heter “Balconies”, og som spiller musikk som ble urfremført på Sildajazz i forfjor. Der har han med seg Espen Reinertsen, Andreas Røysum, Ina Sagstuen, Guoste Tamulynaite på piano, seg selv på trommer og Torstein Lavik Larsen på trompet. Så kommer Paal Nilssen-Love til å ha gong-bad… eller, han gjør sin greie med gongene sine, i hvert fall. Så er det Emmeluths Amoeba som avslutter. Det skjer på Rosendal Samfunnshus, som blir pyntet og brukt på en litt annen måte enn vanlig. På lørdag skjer det samme sted, og da er det Honest John, som er bandet til Klaus Holm, Vilde & Inga spiller med Christian Wallumrød som gjest, og så er det Marthe Lea Band. Kanskje det blir en DJ etter hvert, det har vi ikke spikra helt. Det hele ender i Kvinnherad Kirke på søndag formiddag. Der har Ingar Zach invitert med seg Etienne Nillesen på preparert skarptromme og Riccardo La Foresta på pauker. Ingar skal spille på grand casa, det er en utvidelse av musikken han har jobbet med i sitt doktorgradsstipendiat. Og så kommer Land’s Air, en australsk duo. De spiller en slags ambientmusikk med feltopptak, elektronikk og saksofon. Det avsluttes med Nils Henrik Asheim som skal spille på orgelet i kjerka. Det er programmet. Om det blir fint vær har Klaus Holm også tilbudt seg å gjøre en solokonsert på en fjelltopp – og hvis det blir dårlig vær finner vi kanskje på noe i Rosendal sentrum. 

Hvordan har du tenkt når du har satt sammen programmet?
– Det startet egentlig som en konsertserie – jeg husker ikke om det var etter første koronabølge eller når det var. Men jeg fant ut at det ble så vanskelig å få den kabalen til å gå opp slik at konsertene ble spredt ut gjennom året, så da ble det festival i stedet, med noen bookinger som er etterslep fra konsertserieplanene. Jeg syntes kanskje programmet var litt tamt først, men det har vokst på meg. Det har ikke noe med artistene å gjøre, de er gode, men jeg har lyst til å overraske meg selv også når jeg setter sammen noe sånt. Men nå snakker jeg veldig om de innvidde, her, og ønsket om å lage et program hvor det er noe de eller jeg ikke har sett før. Jeg syns det er en fin balanse mellom det energiske og hotte med det litt kaldere, kompositoriske og lydlandskap-aktige. Og så er det en relativt grei bredde i ulike former for improvisert musikk. Jeg har allerede begynt å tenke på hva slags type profil eller musikk den kan ha videre, hvilke storsjangere festivalen skal bestå av i årene framover. Det er så masse samtidsmusikk som er utrolig spennende, så jeg vil kanskje ha noe av det også, men jeg vil også ha improviserende musikere. 

Hvordan blir det med maten, da?
– Min bedre halvdel har sagt seg villig til å være sjef for matgruppa. Jeg har sagt at hun må gjøre det enkelt for seg selv og de frivillige, vi veit jo ikke hvor mange som kommer, men det skal mette både musikere og fremmøtte. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyheter

Buddy-prisen til Maria Kannegaard

Pianist og komponist Maria Kannegaard ble torsdag kveld tildelt norsk jazz’ høyeste utmerkelse, Buddy-prisen for 2024. En formidabel og særegen pianist som har beveget og berørt et stort publikum med sin musikk, sier Norsk jazzforum i sin begrunnelse for prisen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev