Now's the time

NTT – Musikklærer bekrefter: Mye trombone om dagen

Line Juul tar over Oslo Jazzfestival, Serendip fargelegger helgen, Solveig Slettahjell dyrker det skandinaviske fellesskap og Arthur Kay Piene syns ungdommen er helt ålreit.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsblogg i digital remseform om jazzen og omegnen. Vi har nettopp sendt en ny utgave av Jazznytt i trykken, og gleder oss til å vise dere resultatet! På plass i Jazznytts faste redaksjon er også Karoline Ruderaas Jerve, som også har bidratt til denne ukes remse!

Vi tar en kort titt i konsertkrystallkula før vi starter:

1. Den finske bassklarinettist/fløytisten Ville Lähteenmäki Trio forsyner seg raust fra skattkammeret Pharoah Sanders, Albert Ayler, Archie Shepp og Alice Coltrane etterlot seg (eller, det vil si, herr Shepp er gudskjelov fremdeles iblant oss) – og få ting er bedre enn det. Vi hører Nicolas Leirtrø på kontrabass og Trym Saugstad Karlsen på trommer, og trioen er innom Trondheim og Dokkhuset bar etter Det nye norske storband i morgen (vi har hørt veldig mye bra om de etter-konsertene på Dokkhuset (ikke til forkleinelse for storbandet)), Brötz i Göteborg på onsdag og MIR i Oslo på torsdag. 

2. Hvorfor kan ikke Five Shades of Sax hylle saksofonen når Thomas Hylland Eriksen? Stikk på Asker Jazzklubb, Lancelot på torsdag og finn ut!

3. Utrolig nok finner de tre ytterst travle musikerne i Bushman’s Revenge en gang i blant tid til å være nettopp Bushman’s Revenge. Den evig omskiftelige gitartrioen stikker innom Storyville i Molde på torsdag.

4. Søndre Nordstrand Jazzklubb sesongåpner i morgen på Jonny’s pub med Søren Bøgelund’s Mirakel band som henter repertoaret sitt fra swing, cool og bop og den store amerikanske viseboka med gjesteinnhopp fra Chopin og Benny Anderson. Det skjer i morgen klokka 14.00!

Vi går videre, og informerer om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. 

 

Trønder fikk jobb i Oslo Jazzfestival


Line Juul. Foto: presse

Det var mange likes å se i sosiale medier da nyheten kom om at Line Juul skal ta over ledelsen av Oslo Jazzfestival til høsten. Hun har en periode arbeidet for Kulturdirektoratet, men har mange års erfaring fra Nasjonal jazzscene der hun jobbet som konsertprodusent og booker. Det er så klart tilløp til stolleken i det norske kulturfeltet, men vi har troa på at riktig person satte seg ned i akkurat denne stolen. 

Gratulerer med ny jobb! Jeg ble litt skuffet da du sluttet som produsent for Victoria, så dette er bra. Jeg skjønner at du er tiltrukket av å jobbe med musikk på denne måten. Får man mye viktig energi av å være konsertarrangør?
— Tusen takk! Planen om et roligere liv i det statlige kulturbyråkratiet gikk litt i vasken, gitt. Behovet for å være nær den levende musikken var sterkere. Å tilrettelegge for gode konsertopplevelser gir en helt spesiell energi, en sterk følelse av fellesskap i og rundt musikken. Samtidig er det en spenning og nerve i det, og særlig som produsent har man jo ansvaret for alle detaljene rundt konserten. Som en tysk kollega sa en gang: «som arrangør må man tåle å ha det litt vondt!»  Så det er litt godt-vondt, men aller mest veldig givende. 

Du ble omtalt som trønder da nyheten ble presentert i Ballade. Er det forenelig med å være boss for en Oslo-festival? Hva er den fineste trønderjazzplata?
Ja… er det ikke heilt greitt å være trønder da? Nå har jeg bodd like lenge i Oslo som jeg har bodd i Levanger, og så er jeg veldig glad i Oslo, så jeg tror det er innafor. Men trønderjazz.. det lurer jeg litt på hva er, egentlig? Trondheim er jo nesten jazzens hovedstad. Men for å fokusere litt på nordtrøndere: Trønderscattinga til John-Pål Inderberg fra Dor-Deinter er jo alltid festlig. Jeg har lyst til å trekke frem den siste plata til Sissel Vera Pettersen, vi er jo fra samme sted, duoplata Consolation med Vigleik Storaas som ikke er trønder per se, men bor i Trondheim. Den synes jeg var nær og fin. Og så Eirik Hegdal, som også er nordtrønder. Den siste fra Team Hegdal svinger vanvittig. 

Enig, den er fantastisk! OJF er en knallbra festival med mange interessante artister på plakaten. Samtidig kan man si at det er den minst «nødvendige» festivalen, siden det flommer over av jazzkonserter i hovedstaden året rundt. Hvordan kan man skape noe som føles spesielt da?
—Det som er unikt for festivalen er nettopp festivalstemningen, at konsertene kommer slag i slag, at det koker litt, at det er en fortettet og intenst, litt happening. At musikere, publikum og frivillige finner sammen i et fellesskap rundt jazzen. Jeg har alltid elsket å være på festival nettopp på grunn av dette. Så blir det min oppgave å sette sammen et program av høy kvalitet, finne den gode balansen mellom nye prosjekter og working bands, og det riktige stedet til hver konsert, bruke byen kreativt. Og så har festivalen mulighet å presentere konserter i litt større format, og dem er det faktisk ikke for mange av i Oslo ellers i året. Jazzmiljøet i Oslo trenger både festival og helårsarrangører.

Jepp. Da den ble startet var den en anelse mer tradisjonell enn andre festivaler, og ting som trad, storband og liknende er fortsatt mangelvare på de største i de andre byene. Vil du vurdere å styrke denne delen av den opprinnelige profilen? Det skjer jo mye bra med de typene musikk fortsatt – også med nye innfallsvinkler.
— Jeg vil definitivt være på leit etter gode prosjekter fra hele spekteret av jazzsjangeren. Kvalitet og relevans vil uansett være viktige guidelines for meg. 

Greit, men gjør det da. Du jobbet blant mange ting med å programmere Uhørt-serien i flere år, med unge band. Har du sett noen utvikling blant de ferskeste bandene? Det virker jo som det aldri tar slutt på kvaliteten.
—Usikker på om jeg klarer å peke på en spesifikk utviklingstendens, utover at spennvidden har økt og at selv unge musikere har et mer selvstendig uttrykk. De lar seg inspirere av veldig mye forskjellig, og står for det i det musikalske uttrykket sitt. Innimellom har jeg sett litt på historikken til Uhørt-serien, det er interessant å se hvilke band om fortsetter og ikke. Generelt har jeg inntrykk at at nivået har vært jevnt økende, og at Uhørt-serien de siste årene har presentert mange band som fortsatt jobber videre. 

Viktig spørsmål her nå: Hvordan kan man prøve å få et litt mer representativt utvalg av byens befolkning til å komme på jazzkonserter  og festivaler?
— Jeg tror vi hente må kunnskap fra de som får det til, og så prøve oss frem. Vi snakket mye om dette på Nasjonal jazzscene, der satte vi gang OK sessions sammen med Samspill, OK World og kurator Oddrun Lilja. Denne konsertserien har i alle fall klart å nå ut til et litt bredere miljø. Kanskje nøkkelen er å koble jazzen sammen med musikalske forbindelseslinjer som kan være relevante for flere. Kanskje handler det også om universell utforming og fysisk tilgjengelighet, vi skal ikke glemme at funksjonshemmende er vårt største minoritet. Jeg har ikke fasitsvarene på dette, men det er helt klart et tema som vil bli viktig for meg. 

Og til slutt. Kan du nevne en spesiell konsert som gjorde ekstra inntrykk på deg, enten nylig eller da du begynte å digge jazz?
— Dette er et litt umulig spørsmål! Kan jeg nevne tre, en tidlig og to nylige? In the Country på Vossa Jazz, kanskje 2002, jeg satt helt fremst på gulvet i Osasalen og følte jeg hørte noe nytt. Moldejazz 2022: kvartett med Julian Lage, Brian Marsella, Kenny Wollesen og Jorge Roeder på Storyville. Det var en vanvittig tett energi i den konserten, da var vi alle litt euforiske etterpå. Kongsberg 2022: Anja Lauvdal med Hamid Drake og William Parker i Smeltehytta. Sterk følelse av gjensidig musikalsk respekt som berørte. 

 

Klar for fredagsdip!


Kristina Fransson spiller solo på Kulturhuset i dag kl 17. Foto: presse

I går kunne undersjøskogens opplyste fisker få med seg startskuddet for NMH-studentenes festival Serendip, som uten blygsel bærer valgspråket «Oslos hippeste musikkfestival?», og som ikke er redd for å ta et dypdykk i ulike tema.

FestiHvalen har mangfold som rød tråd i år, med konserter på Norges Musikkhøgskole og på Kulturhuset ved Youngstorget. Når remsa har rent ut i eteren har allerede konsertene ved NMH blitt avvikla, men det er fortsatt masse liv på Kulturhuset fra klokken 16 og utover kvelden til 23-tiden. 

Programmet er rikholdig men hvis du er usikker har Gårdans Remsy valgt ut noen retter:

Freksempel kan du sjekke ut jazzrockete Kanakkas i god Ebers-ånd til din ettermiddagspils i kveld klokka 19, eller mer speisa høyenergisk, postboppisk bæg fra Tog klokka 21.

I morgen, lørdag ville vi kanskje lurt litt på Lemur Collective sin kunstpopske jazzfolk klokka 19 eller neosjelfulle Elise Sløgedal Band som avslutter det hele klokka 22.

Se programmet her.

 

Slettahjells skandinaviske sangbok


Solveig Slettahjell. Foto: presse

Denne helgen opptrer Solveig Slettahjell og hennes smekre kvartett bestående av Andreas Ulvo (piano), Pål Hausken (trommer) og Trygve Fiske (bass) for et utsolgt Vic East. Men fans av henne uten billett kan også merke seg at det kommer et flunkandes nytt album med tittelen Gullokk på Jazzland i samme anledning.

Hva er kongstanken bak Gullokk?
— Jeg ville lage et album med utgangspunkt i en stadig voksende liste med mine norske, svenske og danske favorittlåter. Mange av disse låtene har fulgt meg gjennom livet, men jeg har ikke hatt et naturlig sted hvor de kunne finne ny form og utfolde seg i et sammenhengende prosjekt før i denne kvartetten. Med utgangspunkt i vårt forrige album hvor vi gikk løs på «the American songbook»med tilhørende kuriosa, har vi nå gått løs på var nordiske sangbok med samme kjærlighet og uærbødighet. Jeg har jobbet meg gjennom et startpunkt på 60 låter, utviklet ideer og presentert for musikerne, som igjen har respondert og utviklet videre eller tatt ting helt nye veier. Så har vi forkastet 50 av låtene underveis og endt opp med disse 10 som jeg synes har fått vår signatur.   

Er det viktig å vise at jazzens sangbok er noe mer enn bare amerikansk?
— For meg kommer jazzen fra mange steder – og jeg har alltid følt et slektskap med måten for eksempel Monica Zetterlund eller Radka Toneff har forvalta også den amerikanske jazztradisjonen på. Vi som jobber med jazzfeltet i Norge har jo også en sterk arv fra Garbarek, Christensen, Rypdal, Endresen, Molvær og hele ECM-tradisjonen som jeg tror farger oss vel så mye som den amerikanske jazzen. Jeg opplever at det er stor frihet i dette feltet og at det hele forankres i en sterk utøvende orientering hvor vi kan forvalte et bredspektra tilfang av musikalsk materiale – for meg i mitt arbeid har det blitt essensen av hele jazzbegrepet. 

Er det noe som binder sammen tekstene i låtene du har valgt ut? Du har også med to av dine egne her.
— Jeg har ikke gått etter noe tema, men jeg liker ofte at tekstene har en dobbelthet ved seg eller en kant, noe jeg opplever at mange av disse tekstene har, slik som «Vaggvisa» til Allan Edwall for eksempel. Jeg ser også etter tekster som skal synges – altså at de er gode sangtekster, som tåler en sangers musikalske forvaltning. Mange gode tekster er best lest – ikke sunget, eller for den saks skyld lest høyt – det blir liksom for mye. Disse synes jeg er liksom snur eller åpner seg når de blir sunget, og jeg er en sucker for sånt.  Egne låter kommer ofte på tampen av et prosjekt – kanskje fordi det da begynner å tydeliggjøres en sum og jeg gjerne vil tilte litt på den summen, liksom kommentere prosjektet. 


Solveig Slettahjell. Foto: Arnfinn Johnsen

Du har gjort mange jobber med denne kvartetten nå, hvordan synes du bandet har utviklet seg?
— Jeg synes vi finner stadig raskere sammen i beat og i frasering – slik er det nesten alltid i alle band jeg har jobbet i – og det er et skikkelig stas sted å være samspillmessig. Konsertene våre blir stadig friere, og samtidig stadig mer samla. Jeg liker veldig godt at vi har litt forskjellige utgangspunkt og at vi lager en annen sum sammen enn hver for oss – det er jo hele kunsten i å sette sammen et godt band. Prosessen med dette stoffet har vært veldig interessant og har tatt oss i en mer lyrisk kammerjazz-aktig retning enn både jeg og bandet forventet da vi startet på arbeidet med dette albumet. Og jeg liker at vi er bevegelige.

Over til noe helt annet –  du var i likhet med meg og så førsteklasse-elevene ved musikklinjene i Oslo fremføre Silk Sonic-albumet forleden. Hva ga opplevelsen deg?
— Det var et sant kick å se 159 16-åringer sammen på scenen. For et løft og for en gave til både publikum og musikere å få musikkhøgskolens jazzkomposisjons-studenter til å arre ut hele dette Bruno Mars-albumet for et svært orkester med strykere, blåsere, band, svært korps og en drøss flotte solister, og så innstudere hele greia på noen uker, få hele produksjonen opp, og stå og levere det live slik de gjorde! Jeg tenkte helt oppriktig at jeg blir jammen minst like glad å sitte å høre disse ungdommene gi alt, som jeg blir av å høre alt mulig annet. Skikkelig tilsammans-faktor. Også må jeg jo legge til at jeg også er fullkomment inhabilt ublu diggende tante til Wilma Waage-Slettahjell som leverte «Fly As Me» så jeg gliste trill rundt.   

Du er ikke ukjent med kirkerom, både som utøver og besøkende. Det er blitt en vant setting for mange av oss, spesielt rundt juletider. Men du verden så fett lokale Filadelfia er. Hva er den råeste gospelen du har sett?
— Jeg kan nok ikke skryte på meg å være en veldig flittig kirkegjenger lenger, men jeg har jammen sett mange gjennom oppveksten og sunget i enda fler. Jeg liker generelt scener som har litt karakter – – gamle Hamar teater for eksempel, eller Verdensteateret i Tromsø.  Kirkene kommer jo ofte også med mye lydmessig karakter som det krever litt innsats å håndtere i forsterka produksjoner, men når rammene er gode, er jeg veldig glad i å synge i kirker. Filadelfia er absolutt blant scenene med karakter – og med det slake brede amfiet!
Jeg skulle jo bli gospel-pianist da jeg var barn – og spilte ihjel Andrea Crouch-kassetten jeg hadde fått av tanta mi. Men jeg har altså sett uforskamma lite gospel live, men en av mine aller mest skjellsettende konsertopplevelser var da jeg som 10-åring sammen med pappa og farfar hørte SKRUK og Ytre Suløen med deres spirituals-prosjekt med Marit Carlsen i front. Hele den gospel-bølgen som skylte over norske ungdomskor på 70- og 80-tallet tror jeg har prega mange av min generasjon musikere og i alle fall meg.       

 

Livets konsert


Foto: Audun Vinger

Årets definitive høydepunkt på konsertfronten for blogghalvdel Vinger, var definitivt konserten i storsalen på Filadelfia-kirken, der førsteklassinger ved de tre musikklinjene på Oslos videregående skole fremførte det fantastiske moderne funk/soul-albumet An evening with Silk Sonic. Det var en berusende og rørende opplevelse på flere plan, selvfølgelig mye tidsånd og fremtidstro og tanke på egen historie, egne barn og mange følelser. På et mer konkret plan var det også interessant å se på disse unge studentene som vi sikkert kommer til å se mer av her og der om noen år, og for å være ærlig var det flere av låtene som låt skikkelig bra også, spesielt bakpå låter som «After Last Night» og «Smoking Out The Window». Noe annet jeg tenkte på var også hvor velkjent syn det var for denne konsertgjengeren. 159 elever på instrumenter, strykere og kor? Null problem. De enorme jazz-ensemblene er blitt fast takst flere steder, og jeg er ofte på ungdomsstorband og er glad i den energien og det (naive) fremtidshåpet som utspiller seg på de scenene. Mens jeg var der kunne jeg ikke unngå å legge merke til oppsynet til et kjent fjes fra Oslos musikkliv som gikk litt frem og tilbake før det hele begynte. Arthur Kay Piene er keyboardist i flere bra bann, og er i tillegg musikklærer ved Edvard Munch videregående skole. Da tar man kontakt.


Arthur Kay Piene. Foto: presse

Fornøyd med giggen sist uke? Det må ha trengt mye forarbeid, med det enorme antall musikere og sangere. Det er ikke mange feil som skal til før det faller sammen?
— Dønn fornøyd, sånne kvelder er jo indrefileten av den jobben her. Vi har jobbet bra siden høsten høsten og alt falt veldig fint og godt på plass etter jul. Det kom nydelige arrangementer av Vilde Aakre Lie og John Martin Heitmann Vinje (masterstudenter hos Helge Sunde på NMH) i god tid, så det var lett å komme i gang med innstuderingen. Så hadde vi en veldig fin intensivuke med lange dager hele uka rett før, alt i alt har det jo gått ned veldig mange timer på dette, sett i forhold til en vanlig proff pakke på noe sånt. Kanskje mer erfarne musikere hadde trengt kortere tid på en del ting, men spesielt korsangen og følelsen av trygghet og samhold er vanskelig å få til for noen uten så mye jobb. 

Filadelfia er et strålende lokale, og det er bare noe med blandingen funk og Jesus, eller hva?
— Ja, vi ender liksom alltid opp der på sånne produksjoner, er ikke mange steder i Oslo som både klaffer både på antall publikum og muligheten til å ha så mange folk i kor og orkester samtidig som gjør at alle syns og du kan ha litt kontroll på lyden også. Det brukes jo mye som studio også, lærte jeg etter giggen. Blir jo litt artig for 16-åringene som til tider skal formidle ganske, eh, «modent» innhold mens foreldrene og et stort skilt det står JESUS på og kikker ned på dem, men det funker jo på sin måte. Så er det jo veldig mye gospel og kirke i hele Silk Sonic-prosjektet, om ikke tekstlig så i hvert fall musikalsk. 

Hvorfor ble egentlig Silk Sonic valgt?
— Vi som jobber på Oslos tre musikklinjer (Foss, Oslo By Steinerskole og Edvard Munch vgs.) ville lage et stort samarbeidsprosjekt for 1. klassene våre mens 2. og 3. klassene våre sang Verdis rekviem med KORK. Så snakket vi litt om ulike ting, men fant ut av at vi ville gå for et ferdigarrangert sjangerprosjekt, der jobben først og fremst er å naile et utrykk og en stil, uten så mye rom til å tvile eller lure på hva eller hvordan man skal løse ting. Da tok det ikke lang tid å si at Silk Sonic-skiva var helt midt i blinken for oss, med plass til symfoniske partier, korsang, bandspilling og mange solister. Det var veldig fint å finne noe der det kunne være litt plass til absolutt alle uansett bakgrunn, og at selv om det ikke var alles tur hele tiden, så kunne alle være med på alt og skinne på noe. 


Foto: Peter D. Hypher

Det så veldig naturlig og ektefølt ut, men digger ungdommen egentlig slik musikk? Er det ikke Ballinciaga og slikt det går mest i?
— Ja, det var en av grunnene til at vi valgte det, at det er ganske populært, i hvert fall blant musikklinjeungdommen. Det er jo midt i blinken som ung musiker, da, utadvendt og litt brifete musikk som er lett å få folk til å reagere på, litt sånn «gatewaymusikk» som f. eks. Jamiroquai var for meg da jeg var på den alderen. De lever jo i aller høyeste grad i en musikkvirkelighet og musikkoffentlighet der det er helt naturlig å lage en spilleliste med alt fra Yeezus, via Gustav Mahler og Led Zeppelin til Karpe. 

Den som er musikklærer trenger ikke antidepressiva eller blodtrykksmedisin, sa min konsertvenn da vi gikk ut. Har du verdens beste yrke? Hvorfor ble du det?
— Det er det nok mange ulike meninger om, og som alle andre lignende jobber er det jo mye kneippbrød, kald kommunekaffe og følelse av utilstrekkelighet også. Men i akkurat mitt tilfelle går jeg ofte hjem fra jobb med litt mer energi enn jeg hadde på vei til. Så er det er veldig vanskelig å jobbe på videregående skole uten å i hvert fall en gang iblant føle at du virkelig gjør en positiv forskjell i noen menneskers liv. Og det er jo det det hele handler om, er det ikke? Jeg har vel en ganske typisk vei inn i det yrket her, flink på skolen men fast bevisst på at jeg i hvert fall IKKE skulle bli lærer, underviste litt privat i pianospill underveis i musikkstudiene for å spe på studielånet, gjorde det litt mer etter studiene for å spe på frilanskarrieren, og gikk stadig litt mer opp i stillingsstørrelse. På et eller annet tidspunkt skjønte jeg at dette var noe mer enn vilkårlig og godt betalt deltidsjobb, men en viktig del av arbeidslivet mitt som musiker. Når jeg litt tilfeldig endte opp med et årsvikariat på Edvard Munch VGS fikk jeg vel lov til å være «musikklærer» og ikke bare pianolærer. Det var et stort kick, og plutselig følte jeg at jeg fikk bruk for alle de små musikalske krumspringene jeg har tatt opp igjennom årene. At den brede kompetansen ikke bare er nyttig, men kan være veldig inspirerende og meningsfull. Under pandemien var dette jobben som fikk meg opp på beina og til å føle at det faktisk var bruk for meg. Nå er dette en fast stilling, og hoveddelen av yrkeslivet mitt akkurat nå. Det fyller livet mitt med mening og gir meg mulighet til å kombinere det med spille- eller skriveprosjekter. Hvis jeg skulle få behov for å prioritere mer utøvende ting senere, så er det fullt mulig også, musikklinjelærere er eksperter på små og rare prosentstillinger. 

Høres ganske så givende ut. Klarer du beskrive noen hovedtrekk ved pedagogikken nå til dags, så langt ned i klassetrinnene?
— Vanskelig å si noe generelt, men akkurat på det prosjektet her er det vel bare å jobbe så tett opp til innspillingen som mulig. Høre på, herme, spille, snakke om det, prøve å definere ord som frempå, bakpå, og så øve igjen. Det eneste naturlige i et sånt prosjekt som dette her, der det fort ble tydelig at alle elevene ville at det skulle bli sjukt bra, var å bare jobbe med de som om det var et vanlig band, og resultatet av det taler vel for seg. Det har vært veldig inspirerende å lære av folk som underviser i yrkesfag, der man ofte faktisk gjør tingen man studerer. Altså, skal du lære å bli frisør så kan man drive en liten og mest mulig realistisk frisørsalong i studiet, og snakker om teori og problemer sett i lys av det. Man kan fort bli veldig moraliserende og messende om øving og hardt arbeid som musikklærer, så det er veldig deilig å ha noen autentiske og ærlige anledninger som dette å jobbe mot, og ikke bare hva som skjer på neste spilletime. 

Men hva er det mest populære instrumentet blant elevene for tiden?
— Er jo flest vokalister, ellers som vanlig, gitar, piano, korps- og orkesterinstrumenter. Så har vi noen som går på det vi kaller Live-Elektronikk, altså folk som jobber primært med datamaskin og musikkproduksjon og lyddesign, også på konserter. Jon og Marcos fra Undergrunn gikk ut med det som instrumentet sitt for 2 år siden. Ellers kan jeg jo glede både redaksjon og lesere med at det er mye trombone om dagen! 


Foto: Peter D. Hypher

Mange som hører på rock? Eller er det bare shred-jazz og hiphop?
— Det er en del rockere, altså, var jo en eller to som kom med Slayer-t-skjorte på giggen. Mye er også overraskende likt som når jeg på musikklinje selv (Metallica, «Spain» av Chick Corea, progrock), men som ellers i samfunnet hører jo folk på så mye forskjellig musikk på så forskjellige måter. Blir litt ekstra rørt når de spiller «min generasjons» norske band på huskonserter også, f. eks. Masåva, Fieh, Nr. 4 eller Todd Terje. Man føler seg virkelig som en del av et stort og vakkert kretsløp når man hører unge folk spille musikk laget av folk du kjente da du selv var på den alderen.

Har du inntrykk av at mange av disse ønsker å bli musikere, er de unnasluntrere, eller ser de på kunst som viktig for bygging av karakteren?
— Du har jo en gjeng som har en godt gjennomtenkt og realistisk plan på hvordan de skal bli yrkesmusikere, og så har du en gjeng som er veldig sikre på at de ikke skal bli det, men tenker dette er en fin måte å få generell studiekompetanse på. De fleste er vel et eller annet sted i midten, men alle må på en eller annen måte være enige i at det er gøy å spille og lage musikk sammen. Det er så mye trøkk fra alle kanter at hvis ikke du trives med det, så blir det noen veldig lange år. Vanskelig å være unnasluntrer som ung i dag, i hvert fall i et sånt miljø som på Edvard Munch, så lite av det. 

Kan dere sette opp en Silk Sonic-gig igjen om to år, når de skal uteksamineres?
— Ja, hvorfor ikke. Kanskje de har blitt lei, kanskje vi skal gjøre Curtis eller noe sånt i stedet?

Jeg kommer uansett. Avslutningsvis, har du noe bra pianojazz eller funk for den saks skyld som du har kick på for tiden?
— Er jo Mardi-Gras rett rundt hjørnet, så velger å gå for «Crawfish Fiesta» med Professor Longhair.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyhet

Tre nyheter fra Oslo Jazzfestival

Maria Kannegaard Trio skal spille på MUNCH under Oslo Jazzfestival i august, amerikanske Irreversible Entanglements tar turen til Blå, og kubanske Alexander Abreu & Havana D´Prímera gjester Cosmopolite.

Nyhet

Sju nyheter fra Jazzfest

Karin Krog og Bjørn Alterhaug feirer sitt lange musikalske samarbeid, og Mette Rasmussen vender tilbake til Trondheim med sin Trio North. I tillegg er Knut Reiersrud, Francesca Tandoi Trio, Obradovic-Tixier Duo, Jovan Pavlovic og Anja Skybakmoen klare for Jazzfest i Trondheim i mai.

Meld deg på vårt nyhetsbrev