Now's the time

NTT: En ukentlig groove

Gitarist Jacob Young med toppet lag i ny trio, et møte med den legendariske soulformidleren Ralph Tee, konsertdagbok fra Atomic på Hærverk, Sofie Tollefsbøls salmefavoritter og en knall-reissue fra Donald Byrd.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i digital remseform – denne uken kommer den ved en inkurie i en litt forsinket lørdagsutgave! I denne utgaven møter vi gitarist Jacob Young og soulformidler Ralph Tee, vi har skrevet konsertdagbok fra Atomics siste Oslokonserter noensinne og Sofie Tollefsbøl velger sine favorittjulesalmer. Så la oss ikke gå alt for mye rundt grøten i starten, men heller riste ut noen konserter dere kan nyte i uka som kommer:

1. Under covid var det veldig mange som gjorde et svært nummer ut av hvor mye de savna å stå på konsert – som om det liksom er den ekteste måten å ta inn live musikk på. Altså, ikke danse, det skjønner alle savnet etter. Men å STÅ. Kanskje vugge litt. Kjenne på ryggen. Jaja, dem om det – men hva med liggekonserten, spør vi? På Nynorskens hus i Oslo slår trioen Slagr et, hmm, slag for den slags nå på søndag. Slagr er ingen nykomlinger innenfor musikk av den meditative sorten, trioen har holdt på i 20 år, de har vunnet spellemann i åpen klasse og består av Katrine Schiøtt på cello, Anne Hytta på hardingfele og Amund Sjølie Sveen på vibrafon og glass. Dette høres ut som årets viktigste julekonsert.

2. Kvartetten Emmeluth’s Amoeba spiller med harde kanter og glødende hjerter. På sitt beste er de direkte forbløffende. Neste onsdag spiller de på Nesodden Jazzklubb – det er verdt turen.

3. En annen kvartett som er i stand til å skape store konsertøyeblikk er årets jazzspellemann-vinnende Flukten, bestående av Hanna PaulsbergHans HulbækmoMarius Klovning og Bárður Reinert Poulsen. Neste uke spiller de på Cosmopolite i Oslo på tirsdag, Moss Jazzklubb på onsdag og Storyville i Molde på torsdag.

4. Norge er slettes ikke det eneste stedet i verden med bonkers julekonserttradisjoner i skjæringspunktet frijazz og ting som ikke er frijazz – og i år har vi besøk av Chicago-tradisjonen An Ayler X-mas anført av Mars Williams. Han har allerede spilt med lokale musikere i Trondheim, og på torsdag står Oslo og Victoria East for tur. Milde marsipangris:

Vi går videre! Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

Soul togetherness

En av de viktigste enkeltpersonene for utviklingen av og interessen for soul, jazzfunk og smooth jazz i Europa dag, noe han har vært i en mannsalder, er utvilsomt briten Ralph Tee. Han er en gammel traver i radio og musikkmedia, som redaktør og viktig bidragsyter i blader som MixMag, Street Scene og Blues & Soul. Men det hele startet med bladet Groove Weekly, som utga sitt siste nummer i 1982 men som nylig gjenoppstod med et nummer vi får håpe bare er starten på en ny giv. Vi trenger blader om musikk, og de spesielt interesserte får det også, med tanke på revitaliseringen av print media med prosjekter som We Jazz Magazine, Maggot Brain, Disco Pogo, WaxPoetics med flere. Ja og så Jazznytt, da. Ferskt nummer er ute på gata nå – men bli gjerne abonnent, det er tryggest for alle.

Den nye utgaven av Groove Weekly har enkelte tilbakeblikk men konsentrere seg om scena slik den arter seg i dag, også med fine rapporter fra forskjellige deler av miljøet. Avbildet på omslaget er Alton McClain, Cornell CC Carter og herlige Rockie Robbins. Dette er fordi de er headlinere på svært anbefalelsesverdige Luxury Soul Weekender i starten av januar i nydelige Blackpool. Dra dit! Disse eventene er et must å oppleve, og det er Ralph Tee som alltid står bak. Disse sosiale happeningene er limet i det britiske real soul-miljlet, og er en videreføring av det viktige arbeidet Tee og Sir Richard Searling har gjort i flere gode tiår med kremselskapet Expansion Records – det logiske stedet for ny og gammelt soul etcetera.

Hei Ralph, godt å høre fra deg! Hva slags publiseringseventyr var egentlig Groove Weekly?
— GW var meg, et enmannsband. Det startet som personlige tips til skolevennene mine som fulgte meg som DJ på skolen og ønsket å holde seg oppdatert med musikken da de dro for å gå på universitetet. Jeg besøkte platebutikker for å få informasjon om nye utgivelser, så spurte platebutikken selv om de kunne ha den på lager, og da vokste det utover min krets av venner. Det vokste og vokste, men gjorde meg litt syk og foreldrene mine insisterte på at jeg skulle slutte med det. Det gikk fra 4 sider til 8, 12, 16 og begynte å få vanlig annonsering, så problemer med å få annonsepenger betalt inn mens trykkekostnadene gikk opp for å betale for ekstra sider, og jeg tok på meg ekstra DJ-arbeid for å betale trykkeregninger.

Hvordan ble den distribuert og laget?
— Jeg hadde abonnenter. Jeg la dem ut torsdag kveld og folk fikk dem på lørdag, eller jeg kjørte bilen min rundt i London og leverte dem i butikker eller sendte bunker i posten til butikker utenfor London.

Patrice Rushen beundrer Groove Weekly med Ralph Tee i 1982

Var det mye bra presse for soul og svart musikk i Storbritannia da?
— Echoes en gang i måneden, Blues & Soul hver fjortende dag. Jeg var den eneste ukentlige og hadde nyheter og anmeldelser foran de andre. De hatet meg!

Hva fikk deg til å ville vekke Groove Weekly til live igjen nå?
— Det var 40-årsjubileum. Min DJ-venn Steve Cole sa at jeg ‘må’ gjøre noe, og han arrangerte et lanseringsarrangement i oktober, 40 år etter siste utgave i oktober 1982.

Det ser ut til å være flere papirmagasiner om soul, jazz og undergrunnsmusikk igjen nå, men med mindre opplag. Hvor sunt er soul-scenen nå, mange nye fjes rundt?
— Jeg vil si scena er veldig sunn, med en mangfoldig blanding av mennesker som digger ny musikk, og gamle og sjeldne undersjangre. I 1980-1982 var jazz, funk og soul samlet under ett tak. Det er nok en glipe i markedet for GW nå, det skjønte jeg mens jeg satte det sammen. Echoes, Blues & Soul og nå Soul Survivors er going strong, men annerledes nok fra det jeg vil gjøre.

Ditt platelselskap Expansion kommer stadig med gull- hva slags utgivelser er du fornøyd med i år?
— Hvis det ikke var for 7-tommers vinyl-revivalen, ville det vært litt tøffere. Artister selv gir ut album på nett eller på CD i begrenset opplag, de trenger ikke utvide det så mye, med mindre de ser verdien av tilknytning til etiketten eller ikke ønsker å forholde seg til alt det kjedelige aspektet bak kulissene ved å gi ut en plate. Den fornyede interessen for 7″ vinyl er fenomenal, og selv om enhetssalget ikke er så høyt som i glansdagene og kostnadene for å slippe dem for alltid ser ut til å øke, vil folk betale en betydelig større sum nå for å eie en single. Vi har hatt noen sterke utgivelser i år fra backatalogene til Capitol Records og Fantasy, for å nevne et par kilder. Det sterkeste 7-tommers salget er for vintagemusikk fra 70- og tidlig 80-tallet.
For den nye musikken, som jeg er en fan av, er Luxury Soul 3CD-boksen en gang i året en mulighet til å sette mange flotte spor som bare tidligere har eksistert som en fil, på CD for første gang. Den neste kommer ut 13. januar, eller den 6. eksklusivt først på Luxury Soul Weekender i Blackpool

Du var involvert i en Webster Lewis-samling nylig? Noen nuggets på den? Han holdt til i Norge og lagde musikk en periode, back in the day.
— Alle er jo gullkorn! Det er en best of! Vi ga ut alle de episke LP-ene på CD-er individuelt for noen år siden, Let Me Be The One er nå spesielt sjelden. Vi ga ut i et LP-format slik at vi kan få noen av de eneste bonussporene jeg fant tilbake i 2008 på vinyl for første gang.

Hva er det støtt interesse for i soulmiljøene nå – CDer, vinyl eller digitalt?Streaming ser ikke ut til å være noen stor hit.
— UKs soulscene først og fremst stor på sosiale arrangementer, men hvor mange mennesker utenfor samlerne som faktisk kjøper mye musikk, vet jeg ikke. Folk har de gamle platene og de nye de kan høre på konserter eller på soulmusikkradio, podcaster og så videre, uten å måtte kjøpe og eie musikken på samme måte i disse dager. Samlerne vil ha vinyl.

Det viktigste er uansett musikken. Har du dine 3 favorittlåter fra 2022?
Melba Moore & Carmichael Musiclover «Company»
Antonio Mclendon «How I Feel»
We Are One X-Perience «If It Feels Good»

Hva vil 2023 bringe?
— Mer flott musikk, forhåpentligvis. Jeg synes ikke 2022 har vært dårlig.

 

Fem kjappe julesalmefavoritter fra Sofie Tollefsbøl

Sofie Tollefsbøl, et julemenneske. 

Det var da som svarte, i morgen er det tredje søndag i advent, og den vanligvis svært sesongbegeistra remsen NTT har knapt kommet i gang med den tradisjonelle julecontenten! What dæven do we do? Heldigvis har det seg slik at Kirkelig Kulturverksted inviterer til Julesalmekveld i Kulturkirken Jakob denne lørdagen, for fjerde år på rad. Kim Rysstad, Beate S. LechTord Gustavsen og Sofie Tollefsbøl har valgt ut julesangene de liker alle best og presenterer dem sammen med et knippe musikere. Da vi tok kontakt med kvelden før kvelden for å høre om hun hadde noen definitive favorittsalmer, satt hun faktisk og grublet over nettopp dette temaet, og sendte raskt tilbake en topp fem:

1. «Gammel Maria-Vise (Maria var en møy så ren)»Sondre Bratland

Denne er årets adventskick! Ekstremt poppin orgelspill, call and response-greia med barnekoret…Oj oj oj. Driiiiitfett. Denne plata er Julen Destillert for meg.

2. «Et Barn Er Født I Betlehem»Kirsten Bråten Berg

3. «Mitt hjerte alltid vanker»Bugge W

It’s snowing on my panini! Jeg har oppdaga mange nye salmebangers de siste ukene, men denne har jeg hatt på favorittlista i mange år.

4. «I den kalde vinter/Midt i hårdest vinter/In the Bleak Midwinter»Kari Bremnes.

Sitter og øver på den i dette øyeblikk til morgendagens salmekveld i Jakobkirka. Denne fikk jeg tips om veldig nylig, liker den godt!

5. «Det hev ei rose sprunge» – ingen spesiell versjon, men liker den melodien veldig godt!

 

Jacob Young har fått seg ny trio


Jacob Young. Foto: Mats Eilertsen

Det er mye julemusikk rundt omkring nå, men heldigvis finnes det noen laguner der man kan få puste. Et slikt sted er Nasjonal jazzscene Victoria East denne lørdagen. Da blir det verdenspremiere på gitarist Jacob Youngs nye trio, med suveren backing fra Audun Kleive på trommer og Mats Eilertsen på bass. Det er snakk om at deres debutplate utkommer på ECM på senvinteren (om det er noe som heter det fortsatt) – det sier noe om Youngs status i europeisk jazz. Han har holdt seg aktiv med flere forskjellige prosjekter i det siste, så det var på tide å ta en prat. Forrige gang blogghalvdel Vinger intervjuet ham var for NATT&DAG i cirka 1997. Det var et godt musikkår. Hva vi snakket om husker jeg ikke helt, men vi møttes på Kaffe Kopp Kafé (utebord) ved Homansbyen.

Nå får det være nok mas om Ocean Sound i det hersens havgapet, se på den harmoniske utsikten fra miksepulten i Klokkereint Studio! Foto: Mats Eilertsen

Gratulerer med ny trio! Hva fikk deg til å begi deg ut på dette eventyret?
— Jeg har vel bygd opp den nødvendige higen etter å spille mer gitar i et mindre format etter flere år som bandleder i kvintett. I en gitartrio er det ikke noen blåsere å gjemme seg bak eller pianist å lure seg foran. Så her måtte jeg rette opp ryggen å stå i det mer alene både med akkordspill men også melodier. Og så har jeg jo skrevet denne musikken som trengte et hjem.

Du har to svært billedskjønne og dyktige medspillere i Mats Eilertsen og Audun Kleive. Klarer du å beskrive deres musikalitet, og hva som kan oppstå under samspillet?
— Det er sant. Vel, vet ikke om jeg bør gjøre det rett før vår aller første konsert sammen, det kan jo gå galt. Men slik jeg husker det fra albumet som vi har spilt inn, er både Mats og Audun to lyttende musikere, som ønsker å angripe musikken på en helhetlig og leken måte heller enn å bistå den passivt. Det er mye konsentrasjon. Det er vilje og det er energi.

Jacob Young, Audun Kleive og Mats Eilertsen

Hvordan forløp studiotiden?
— Jo, vi ble raskt enige om å spille den inn i Klokkereint Studio i Hunndalen nær Gjøvik, hvor Audun Kleive holder til. Og samarbeidet med den fabelaktige mannen Sven Andréen som driver som lydtekniker i studio der oppe. Audun og Sven samarbeider om mange lyd- og musikkprosjekter der oppe. Og de vet hva de driver med. Egentlig er det et mastringsstudio, men vi ordna oss til slik at vi fikk spille inn alt på jazzmaner – live samtidig. Så har jeg lagt på noen lyder og flak av sounds på cirka halvparten av låtene etterpå, men rett etter at vi var fornøyd med et take, altså. Vi brukte lang tid på å øve på struktur og feel før hvert take, mens låtene på plata er stort sett første eller andre takes alt sammen. Så det er live pluss.

Jeg skjønner at dere rett og slett skal debutere på ECM?
— Ja, er ikke det gøy! ECM har uttalt til meg at de satser på å få den ut i mars 2023. Alt er klart cover og mastring og alt så den skal vel bare trykkes og leveres.

Du har jo en stolt historie på labelet fra før. Hvordan er ECMs aura for deg nå som vi snart teller 2023?
— Vanskelig å si. Det er en stund siden jeg slapp min siste der med Forever Young i 2014, og i kjølvannet av den da ble det jo en god del ting som skjedde i etterkant som hjalp meg som musiker, Billboard-listeplass i USA, turne i USA, konserter rundt om i verden og fine anmeldelser, jeg vet jo at mange rundt om i verden følger med på mange av utgivelsene på selskapet, så man er liksom litt enklere med i loopen internasjonalt enn hva man kan klare på egen hånd. Her i Norge tror jeg ikke det betyr så mye hvilket selskap man er på. Vet jo ikke hvordan denne vil bli mottatt, så det blir spennende for meg. Men jeg er uansett veldig fornøyd med hva vi har fått til på den, og at Manfred Eicher og ECM ville ha den etter å ha hørt råmiksene hjalp også.

Apropos labeler, startet du for et par år siden Oslo Sessions Recordings, med flere lekre utgivelser. Mye hardt arbeid sikkert, men det er vel verdt det?
— Det har vært veldig gøy og givende fra et musikalsk og skapende perspektiv, men ikke fra et økonomisk et. Av de åtte utgivelsene vi har hatt, har kun to fått publiseringsstøtte fra kulturrådet og da er det vanskelig å ikke tape mange penger om man vil drive jazzmusikklabel i Norge. Men jeg synes vi har fått til mange fine utgivelser i ulike genre med ulike artister og prosjekter. Selvsagt duo-samarbeidet jeg fortsatt har sammen med Siril Malmedal Hauge, men også instrumentalmusikken der har mye spennende som fler folk kunne sjekke ut, både The Maze, Rathkes Gate, og They Say Humans Exist, står seg fint selv om jeg i det siste har jobbet mest med Øyvind Brække og hans sekstett med ny musikk. Vi ga ut Wilderness på OSR i 2020 og den har jo gitt det bandet til Øyvind Brække en plattform å jobbe ut fra. Til neste år kommer Brække-seksettens album nummer to ut, med utrolig musikk, så vi holder på fremdeles, men på grunn av vanskelig økonomi på en helt marginal basis. Dvs. at ting som skal ut på labelet må være finansiert først, ellers har jeg ikke mulighet lenger. Har lyst til å trekke frem en plate vi ga ut som har fullstendig gått under radaren til alle kjennere i musikk Norge og det er debutalbumet til Marte Røyeng som heter Reach. Hun er nå samtidskomponist, men den plata til Marte er helt fantastisk, det er ikke jazz, men heller singer/songwriter, nydelig arrangert og spilt av hennes band. Egentlig en skam for alle som liker gode låter, melankoli og melodisk pop/ rock vise musikk at den ikke har fått sin fortjente hyllest. Men jeg tenker at den kommer som en boomerang om noen år…

Alle får sin tid! Har du mange andre prosjekter gående nå?
— I tillegg til trio med Audun og Mats, er det duo med Siril, sekstett med Brække, snart The Source of X-mas hvor jeg er med, så skal jeg gjøre noen kvartett-jobber med Arild Andersen/ Lars Jansson/ Morten Lund i Norge og Sverige i februar og mars, så til Argentina i april neste år for å spille inn plate med Dino Saluzzi og hans sønn Jose Maria Saluzzi. 

Når man ser på jazzgitar i dag, er det mye anti-gitar og extended techniques og så videre. Er det noen nye stemmer der ute som står for andre verdier?
— Det er det sikkert. Men jeg vet ikke så mye om det. Håper at vår trio-gitarjazzskive kan stå for litt andre verdier enn det som har ute til nå. Det er jo et hårete mål!

Ok, lykke til med det. Til slutt, har du en gitarjazzplate du liker å høre nå i julebordsesongen?
— Matador med Grant Green

 

 

Free Byrd!

En skikkelig perle ble utgitt i dag, på det som kunne vært den allsidige trompeteren Donald Byrds 90-årsdag. I 1973 hadde Blue Note ny vind i seilene med en ny type groovy musikk i jazzfunk-omegnen, og dro i samlet tropp til Montreaux-festivalen i 1973 med en fin bande i Alphonse MouzonBobby HutchersonMarlena Shaw og Ronnie Foster. Konsertene var smokin’ og de fire siste fikk alle ut spenstige livealbum fra denne turen. I alle år har det gitt rykter om at den tidligere hardbopperen Byrds funky konsert var ekstra god, og etter mye detektivarbeid fra den evigunge influenceren Gilles Peterson er mastertapene gjenfunnet, pusset på med dagens kunnskap, og utgitt under navnet Cookin’ with Blue Note at Montreux. Dette er virkelig noe av det beste i sin stil, Byrd med et stort og inspirert band som er in the pocket men også evner å dra på noen ekskursjoner ut i uvisst område. Blue Note er sterk på ny musikk om dagen, men herlig at de fortsatt klarer å grave ut skatter fra arkivene. Mer av det!

 

 

Ovissheter 2022: Konsertdagbok fra Atomic to aller siste kvelder (helt på ordentlig denne gangen) i Oslo

 

Fredrik Ljungkvist på Kafé Hærverk. Foto: Pål Dybwik

Tirsdag, første sett

Nest etter “Stolt?” og “ok.” er den SMS-teksten jeg frykter aller mest den følgende: “Jeg blir litt sein – hold av plass!” Ikke nok med det, brillene dugger inne i trengselen på Kafé Hærverk, jeg har null sikt, hindringene hoper seg opp og deja vu-ene står i kø. Noe med denne tirsdagen minner meg om mandagen under Atomics ukeslange opphold på kafeen, tilbake i den nokså intetanende og uskyldige starten av 2020. Det er (i det minste nesten) like fordømt kaldt, mange av de samme menneskene er i lokalet, med unntak av et piano i stedet for et flygel og at Blow Out-banneret henger på murveggen denne gangen er sceneoppsettet likt og jeg kjenner på en mild uro, som jeg også gjorde den gangen. Hva den besto i da var ikke til å bli riktig klok på, og det samme gjelder vel i grunnen nå. Hvor sentimental går det egentlig an å bli? Favorittband skal jo forsvinne før eller siden, særlig i denne hersens jazzen, det reneste svibruket, hvor grupperinger blir erstattet av stadig nye grupperinger, og hvor de lange linjene ikke dreier seg så mye om enkeltband som å følge ulike musikere, og å erkjenne at slekt saktmodig følger slekters gang. Og hvis ikke dét hjelper har vi jo fortsatt SPUNK, The Source, Magnolia og Brazz Bros, for å nevne noen.  

Handler uroen kanskje heller om hvor langsomt og tråklete denne avsluttende biten av Atomics historie har gått? Det har jo vært litt av et kladdeføre helt fra i fjor sommer, hvor det ble annonsert at 2021 var slutten. Konserten på Oslo Jazzfestival var først den siste konserten i Norge, før det ble endret til den siste i Oslo etter at også Dølajazz på Lillehammer ble booket, med Jon Fält i stedet for bandets faste trommeslager Hans Hulbækmo, for han hadde dobbeltbooket seg, og ble konserten i Forstanderskapssalen under Oslo Jazzfestival et så digert antiklimaks at det fikk blogghalvdel Vinger til å gå fra toppetasjen på Sentralen og rett i kjelleren: Vissheten om at de skal legge opp gjorde ikke at det ble et jublende siste møte med låtene, det var med en tung åpenbaring over at det var over, magien er borte, sirkelen er brutt og vi er egentlig bare vitne til en vennskapelig skilsmisse”, skrev han, og han var ikke alene, for ingen klarte tydeligvis å finne seg i at det var avslutningen, noe som første til at Atomic ble booket til sin andre aller siste konsert i Oslo på Blow Out i desember 2021, hvorpå smittetallene atter steg på tampen av høsten, byen stengte ned… og så gikk det søren meg et helt år til etter det som jeg sliter litt med å gjøre rede for, før det ble klart at bandet ikke gjør én, men TO avslutningskonserter i Oslo før det bærer videre til Molde og Barcelona. Alvorlig talt, hvor vanskelig skal det egentlig være å legge ned en jazzkvintett? 

Det er noe bittersøtt og absurd i at et av de store lyspunktene i denne gufne høsten er det siste covid-spøkelset i kalenderen min. Først og fremst er det nok derfor jeg ikke helt klarer å falle til ro. 

Men ingenting av det spiller noen rolle når de bandet på scenen. Trommeslageren har med seg en mystisk planke under armen, de rigger seg til og starter med å spille den snublete og snodige melodien “Feets from above” fra Boom Boom. Fredrik Ljungkvist åpner soloen sin etter temaet med noe som nesten minner om engelske juleklokker, et glass eller to går i bakken, eller var det kanskje noen av Hulbækmos merksnodigheter man hørte, og jeg blir minnet på at grunnen til at akkurat dette bandet har trukket meg på konsert så mange ganger er at det først og fremst er jævlig gøy

Håvard Wiiks “Accidentals” fra There’s a hole in the mountain er mer kompleks og muligens også alvorlig på overflaten, med sin urolige blåsermelodi over et buldrende ostinat, men tar også første avkjørsel ut i et frydefullt og kakafonisk pianotrio-parti hvor publikum begynner å gi lyd fra seg med hoiing og uredigert applaus. Den selvforklarende Ljungkvist-låta “Uncertainties 2020”, også introdusert som “Ovissheter 2020”, inneholder et sørgmodig og vakkert tema som ligger og svever over Ingebrigt Håker Flatens tålmodige basslinje, kanskje låter det som en snødekt storbygate i blekt gatelys, mens den forholdsvis nye Håvard Wiik-komposisjonen “Enigmatic Juggler” avslutter settet slik tittelen antyder, her kommer naturligvis også øyeblikket der trommeslageren henter fram den tidligere nevnte planken og knakker på den fra alle slags vinkler og med alle slags hjelpemidler under en fingernem bassolo. Disse siste to låtene er ikke utgitt noe sted – Atomic har heller ikke utgitt noe livealbum med den nåværende besetningen. Forhåpentligvis går det an å slå to fluer i en smekk.  

Håvard Wiik navigerer et (selvforskyldt) vrient notebilde på Hærverk. Foto: Pål Dybwik

Tirsdag, andre sett

“Dette høres ikke ut som et band som har tenkt å gi seg”, sier journalistkollega Jan Omdahl. Utenom å være aktuell med en bok om Afric Pepperbird, har han også skrevet boka om A-ha. Så han vet saktens ett og annet om oppbrudd og reunions. “Sist gang A-ha la opp, ga jeg dem fem år. Men de som er på scenen her? To, maks.” 

Andre sett fortsatte der det første slutta. De spilte låter fra bandets siste tre studioalbum, alle tre med den nåværende besetningen, før de i ekstranummeret spilte slageren “Konrads hopp om livet” fra Bikini Tapes.

Det hele føles temmelig langt fra noen karriereoppsummering eller “avskjed”. Det er settet til et band som får store kick av akkurat der de er i dag, det gir inntrykk av en kullsviertro på at det mest interessante de har å by på er det nyeste. Begge dagene inneholder nok publikum en god del folk som lærte seg å elske bandet for lenge siden, og en av de rare tingene med jazzbandet Atomic er jo at folk går rundt og bærer på genuine låtfavoritter. Men det virker helt på siden å skulle tenke på det når de setter i gang.   for alt det man kicka på den gang da er til stede her og nå. Atomic har utvikla seg på 20 år slik band gjør, de har byttet ut et svært karakteristisk medlem med et annet. Men samtidig har de egentlig ikke endra seg fryktelig mye. Det handler fremdeles om en slags balanse mellom det joviale og det avanserte, fascinasjonen for frihet og struktur, sterke personligheter som glir inn og ut av ganske tydelige og gjenkjennelige roller, motsetninger, samstemthet og fremfor alt den ujålete og innlysende innsatsen.  

For alt jeg vet holder Jans spådom stikk. Men jeg går hjem med en annerledes følelse. Til sammenligning fremstår jo A-ha jo som et kronisk utilpass, kanskje til og med ulykkelig band, som tjener millionvis av kroner på å fortsette å være utilpass og ulykkelige, på søken etter en eller annen slags forløsning de skylder hverandre eller som resten av oss skylder dem (kanskje de må oppløses av kongen i statsråd for at det virkelig skal fungere). A-ha er vanskelig å bli kloke på, men på noen måter føles det selvsagt at en sånn trio vil dras mot hverandre, om og om igjen, det er noe Sissyfos-aktig over det. Disse to settene blir derimot fremført av folk som åpenbart har stor glede av å spille sammen. Det ser ut som en lykkelig slutt, og da står det kanskje verre til med gjenforeningen. 

Ingebrigt Håker Flaten. Foto: Pål Dybwik

Onsdag, første sett

Gårsdagen tok på. Jeg drikker ny norsk brus og trives. “Be Wafted” fra Six Easy Pieces erstatter “Feets from Above” som åpningslåt. Den åpner illevarslende, sakte, og avslutter i et infernalsk tempo. Ellers er ingrediensene i denne konserten stort sett de samme, bare i en litt annen rekkefølge. Det er fullt i dag igjen, med en god del av de samme folka som i går, men det er også noen nye eller ny-gamle fjes. Det er også folk der som aldri har sett dem før – det kunne egentlig vært en hvilken som helst annen onsdagskveld, bare at unormalt mange har trosset dørstokkmila og tatt den hutrende turen til Hausmanns gate. 

Magnus Broo. Foto: Pål Dybwik

Onsdag, siste sett

Det var saksofonist Fredrik Ljungkvist som en gang i fjor fortalte de andre bandmedlemmene at han ikke ville spille i Atomic mer. Mellom låtene er det han som tar ordet og påkaller smil og latter der han roter med låttitler og spillesteder. Underveis spiller han med større og større intensitet gjennom soloer og fryktinngytende partiturer, han cuer ting med slepne håndbevegelser og forsøker å sørge for at de andre kommer inn på rett sted. Når han har helt fri – og det er i grunnen ikke så ofte – står han noen ganger med saksofonen i favnen mens han vugger frem og tilbake og ser hengivent på de andre musikerne. 

Han vil at det skal være slutt, men han vil kanskje ikke at det skal være en slutt med stor S – må han for eksempel si noe spesielt, eller blir det klamt? Før den siste låta i det ordinære settet, finner han ut at han tross alt må anerkjenne at det er den siste konserten i byen de har spilt mest i. Han takker Håkon Kornstad, som rakk å gi Atomic navnet sitt før han ikke lenger hadde tid til å spille i bandet og ga plass til nettopp Ljungkvist. Han takker Paal Nilssen-Love og et par folk som er i salen, Audun Vinger, Erle Marie Sørheim, Vegard Heskestad og noen til. Han legger til at det bare er å bli med til Voss, før noen i bandet retter ham, det er jo selvsagt på Storyville i Molde de skal spille dagen etter. Sånn var det. 

Selvfølgelig blir de klappet inn, både én og to ganger – den første for å spille en frenetisk utgave av “Bop About”, men det punktumet sitter liksom ikke helt, det stående publikummet gir seg ikke, og bandet entrer scenen en siste gang for atter en gang å fremføre den gladeste låta i hele repertoaret deres, “Konrads hopp om livet”. Denne gangen starter Ljungkvist med en uakkompagnert intro, slik han også gjør på versjonen fra Bikini Tapesjeg får inntrykk av at Hulbækmo som oppfordrer ham til det (han har erklært sin kjærlighet til den introen tidligere). Det føles som en sjelden fremføring – de går litt ut av sitt gode skinn, det er som om både Wiik og Ljungkvist egger hverandre på i soloene sine, lar hemninger fare og bruker alle triksene, mens trompetist Magnus Broo, kanskje innehaver av selve Atomic-tonen, slynger det ene slurete og nedsmeltende løpet etter det andre ut i den tette lufta, det spraker i messing-utropstegn og punktum mens rytmeseksjonen liksom krummer seg rundt lyden av ham. 

Så er det slutt. Under den stående ovasjonen tenker jeg på hvor rart at det bare er oss som er her som ser dette, om ikke kafeens vegger burde forsvunnet og røpt at vi var flere, og at vi egentlig sto i et litt større lokale – jeg snakker ikke om Carnegie Hall eller Grieghallen altså, kanskje hadde det holdt med Store Studio eller aulaen på Marienlyst Skole, eller noe sånt. Men nei. Akkurat denne musikklykken gror best på små flater, på godt og vondt. Og selv om akkurat Atomic har fanget lynet på flaske unormalt ganger de siste 20 årene, og de virkelig er verdt hvert bidige høystemte ord vi har skriblet ned i denne remsa oppigjennom, er det noe betryggende i å vite at scenekanten er lav for det neste som skal skje, og at den virkelige moroa alltid begynner når applausen atter stilner.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyheter

Årets unge jazzmusikere kåres på Moldejazz

Noen av landets mest lovende, unge musikere møtes i Jazzintro-finalen under Moldejazz onsdag 17. juli. Fire band skal spille om tittelen Årets unge jazzmusikere 2024, samt en lanseringspakke fra Norsk jazzforum med festivalturné og et tilrettelagt mentorprogram.

Meld deg på vårt nyhetsbrev