Now's the time

NTT: Fra det indieklassiske univers

Solveig Sørbø lager operaer, kjærlighetstemaer og speisa musikkradio, Magnus Skaug komponerer for gitar og band, Morten Thomte snakker om Søyr-hjemmesider og vintage NRK-musikkprogrammer, Bergen Jazzforum fyller 50 år og vi hyller syngende trommeslagere.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, denne uken noe forsinket på grunn av litt datamaskintrøbbel! Det er dermed ingen grunn til å ikke gå rett på sak, men noe av det som skjer må vi også nevne helt i starten. I kveld spiller jazzrølpen i General Post Office på Kafé Hærverk, det er en sjeldent god match mellom band og bar, vil vi si! I tillegg spiller medlemmene fra Turbonecro plater der i kveld, og er det noe som er fredag tidlig kveld i Oslo, så er det nettopp middelaldrende herrer som spiller kresent utvalgt høy rockemusikk på pub, spør bare folk på Last Train. Kanskje Turbonecro-DJing og skronkete og groovy musikk kan bli en tradisjon? Det er lov å håpe.

Vi nevner også at Oslo Jazz Circle byr på nok et interessant arrangement denne mandagen. Der presenterer virket til saksofonist Alf Erling Kjellman, en av Tromsøs største musikere og en av de store, litt glemte skikkelsene i norsk jazz. Rett og slett en fantastisk musiker som blant annet bidro på Østerdalsmusikk som vi er innom lenger nede i dette nummeret, når vi snakker med Morten Thomte. Men det er så mye mer her – og Øystein B. Blix, mangeårig leder av Tromsø Jazzklubb, vil stå for gode innganger til denne bemerkelsesverdige musikeren.

Ellers er konserthøsten full av aktivitet. Neste uke er det Oslo World, som blogghalvdel Filip jobber med, i kveld spiller Lee Ritenour på Cosmopolite, Trygve Fiske 6 kommer til Kampenjazz, Bêl, som vi nylig intervjuet, har slippfest onsdag på Ingensteds og i Bergen blir det jazzjubileum – men det kommer vi til, og da er det like greit å sveive remsa ordentlig i gang!

Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Solveig Sørbø gjør klassisk musikk til indie


Solveig Sørbø. Foto: Linnea Syversen

Det er bevegelse også i de klassiske musikkformer, selvfølgelig er det det. En komponist som har mye spennende på gang er Solveig Sørbø, som til uken utkommer med ny single, en variant av hennes stykke «Love Theme», denne gang i kompaniskap med mesterpianist Ayumi Tanaka. Sørbø har mange andre jern i ilden, og har gjort en viktig innsats også for andres musikk i omegnen vår med radioprogrammet Solveigs Speisa Musikk på RadiOrakel.

Hvor lenge har du balet med stykket «Love theme»?
— Noen år. Ting tar tid, både fordi ideer må modnes og fordi jeg har flere jobber! Stykket heter «Love Theme» fordi det startet som være kjærlighetstemaet til filmen Hans pluss Liv. Kun en liten bit ble brukt i filmen, så det var naturlig for meg å gi ut hele. Arve Tellefsen fikk høre det, og sa han gjerne ville ha noten. Så kom han med noen endringsforslag, blant annet å endre taktart. Det var en lærerik prosess å lage nytt arrangement til ny besetning. Jeg fant ut at jeg ville ha en versjon med Ayumi Tanaka for jeg hadde hørt henne improvisere over Beethoven – publikum satt som trollbundet. Jeg har faktisk enda en versjon, med engelsk tekst som jeg fremførte under en konsert i våres! Den er foreløpig ikke lydfestet.

Den forrige innspillingen av «Love Theme» som du lanserte var mer fyldig og romantisk i stilen. Er det sentralt for deg å se på komposisjonene dine fra forskjellige vinkler?
— Det er litt tilfeldig at det ble sånn, men jeg tenker jo at et stykke er ferdig når man setter strek, og så kan det fortsette å utvikle seg i utallige retninger, og da kan man kanskje sette strek på nytt. Så blir det som en kontinuerlig utvikling som man tar snapshots av innimellom. Alle ideene får ikke alltid plass i samme manifestasjon. I naturen finnes mange variasjoner, og er de forskjellige nok blir det en ny art. Blir litt som adapsjoner, verkshøyde osv…. Ja?


Ayumi og Solveig-selfie.

Nå har altså Ayumi Tanaka fremført den, hun er jo rå. Fortell litt om henne, skal dere samarbeide mer?
— Ja, hun er fantastisk, og alle vil vel samarbeide med henne! Vi snakket om å ha et duoprosjekt der jeg skulle synge, og kanskje spille, men det har foreløpig ikke blitt noe av. Jeg er uansett vanvittig glad for denne utgivelsen. Det var magisk å sitte i studio og lytte til at hun omskapte musikken min, gjorde den til sin egen. Jeg hørte ideene mine bli strukket, brutt opp, stokket om, dvelt ved, utviklet og beriket. Ayumi har en helt egen tilstedeværelse og signatur. Hun har øyeblikket i sin hule hånd, og musikken strippes ned til kjernen, og leveres fintfølende og særdeles delikat.

Det er festivalen Oslo Classics i helgen, der man forsøker å modernisere den klassiske musikken for et nytt publikum (også). Det er ganske ofte en ser slike tiltak, er det nødvendig for at denne musikken skal være relevant i vårt samfunn i dag?
— Fascinerende! Der skulle jeg gjerne spilt! Det er første gang jeg hører om dem, og de ser spennende ut. Jeg tror det kan tilgjengeliggjøre musikken, begge veier. Ta det sunne og det gode! Bestem selv hva som er det sunne og hva som er det gode, programmet ser ut til å by på ting som er begge deler. Og nettopp den krysspollineringen dem festivalen snakker om tror jeg er fruktbar, og det ses i mye ny musikk nå.

Hvordan skal man helst oppføre seg i møte med Solveig Sørbøs musikk, da?
— Jeg vil ha det sånn på mine konserter at man tar seg et glass, beveger på seg eller legger seg ned, småprater litt. Orker ikke at man skal sitte musestille og holde pusten bare av konvensjonell respekt for situasjonen. Lide seg gjennom. Blir man stille fordi det er et magisk øyeblikk er det noe annet, slik som når Ayumi setter tiden på pause og gjør at hele rommet føles ladet, men plikten vil jeg ikke ha noe av. Jeg vil også at man skal kunne synge med på mine ting, der det gir mening. Jeg testet det ut i Stavanger konserthus i sommer. «Elise» som er hovedpersonen i Heroin Chic tar en overdose og får ikke sagt siste ordet i setningen. Dermed må publikum synge det for henne. Jeg syns det var et stort øyeblikk da «Elise» sang «Gi meg» og hele salen svarte med å synge »solen».

Wow. Du opererer med singler og Spotify og slikt, det er jo et stykke fra vegger fulle av Deutsche Grammofon-plater og sesongkort i Filharmonien?
— Ja, jeg jobber uten apparat i ryggen! Fire jobber og tre barn. Gjør veldig mye selv. Jeg skulle gi ut på et middels stort label, men de ville at hele albumet og en publiseringsplan skulle være ferdig før jeg fikk gi ut en eneste låt. Det passet ikke mitt flakkende sinn. I min oppstykkede hverdag er jeg ikke lenge nok i samme kreative rom til at jeg får lagd flere stykker / låter innenfor samme sound og stil, så dermed blir ting så ulike at de ikke passer i noe album. Håper jeg kan få nok tid over tid snart. Men jeg syns egentlig ikke det er så dumt å gi ut singler heller. Skjønner at det ikke er det beste for å få oppmerksomhet, men jeg liker å kunne gi ut ting når de er ferdige, og uten noen plan. 

Hør spillelisten med Love Theme Variations her

Hva slags musikk var det som tente flammen i deg?
— Operafantomet er et tidlig og veldig sterkt minne! I Stockholm, med Mikael Samuelson i tittelrollen. Han er for alltid Operafantomet for meg. Siden sang jeg mye musikk av Knut Nystedt, Arne Nordheim og en syklus av Fartein Valen. De utgjør mye av min musikalske realutdannelse, og gjør at jeg klarer meg uten høyere formell musikkutdannelse. 

Men når skjønte du at du var komponist?
— Jeg skulle jo bli sanger, men så tok livet noen rare omveier. Etterhvert skjønte jeg at jeg måtte gjøre ting selv. Ingen kom til å lage sanger for meg, så jeg måtte lage og produsere dem selv. Jeg ga ut noen poplåter uten at veldig mange fikk det med seg, annet enn at en av dem ble brukt i en serie på DR. Men et filmmusikkoppdrag fikk vippet meg over i retning av instrumentalmusikk. Etterpå ville jeg ha musikken i høysetet igjen, og jeg begynte å forsøke meg på kammermusikk og opera. Men det er ikke fryktelig lenge siden jeg ga ut etpar låter i jazzgrenseland!

Det landet kjenner jeg. Vi er jo en jazzblogg men med tentakler ut til samtidsmusikk, pop, folkemusikk, soul og prog. Slik bør det være, synes jeg. Hvordan vil du definere ditt forhold til såkalt speisa musikk?
— Mistenker at du sier «speisa» fordi jeg har lagd radio om sånt? Først må jeg si at det var ikke noe kriterium at jeg skulle like den musikken som ble presentert. Da hadde vi jo blitt fanget i min smak! Målet var å løfte fram undergrunnsmusikk, forstå mer om dens tilblivelse, bruk, natur og effekt, og å tro på at lytterne har vitebegjær og skjønner ting om jeg stiller de dumme spørsmålene som gir de gode svarene.

For Tilblivelse – sjekk f.eks, episoden med Solveig Wang + Why Kai, eller den med Josef Zakariassen og Doglover95

For Bruk – sjekk f.eks. episoden med Kjerneastrofysiker Ann-Cecilie Larsen som forsker på tunge metaller mens hun lytter til tungmetall, eller episoden om treningsmusikk.

For Natur sjekk feks rap-flow-espiden med Dr Kjell.

For Effekt – sjekk feks episoden med EDM-forsker Ragnhild Torvanger Solberg eller den om musikk og nærhet der Louien snakker om tilblivelsen og Emil Kraugerud om effekten av førstnevntes musikk.

Ellers, er jeg en kresen alteter! Variert smak, men ganske streng. Syns det lages endel ekstremt ubehagelig musikk, og den er ikke noe for meg. For meg holder det ikke at tanken er smart eller hensikten god – på sitt beste er musikken primær (eller ett med tanken)! En fysisk-emosjonell hele kroppen opplevelse! Dessuten: Jeg elsker feelgood og folkelig (i ordets beste forstand)!
Heldigvis lages det også veldig mye som jeg liker! Det er en slags gullalder både fordi veldig mange lager musikk og blir gode, og fordi vi har mange hundre års musikkhistorie å hente inspirasjon fra. Jeg er en sucker for groovy funk og føler en slags nærende og mystisk ro når jeg lytter til den sakrale kormusikken til Valentin Silvestrov. For å nevne noe av det jeg søker meg til med jevne mellomrom.

Her var der jo masse. Har du noe ny musikk du brenner for som du kan anbefale?
— Jeg vil anbefale Annasaras nyeste plate Dear Body. Mange av sporene er uendelig fine! Femspannet Grimes, Negrón, Nova, Shaw og Snider ga nylig ut The Blue Hour, som etter små utdrag å dømme er veldig spennende! Føler kanskje at jeg tilhører litt samme indieklassiske univers som de to nevnte eksemplene. Helt tilfeldig.

Den er god. Hva skjer ellers på din front fremover?
— Jeg forsøker å lage en opera sammen med Maria Kjos Fonn. Heroin Chic! Den handler om dødslengsel, promiskuitet, avhengighet og har religiøse undertoner og galgenhumor. Maria er en rivende god librettist, viser det seg. Jeg har også et band med Bjørn Charles Dreyer og Saleh Mahfoud. Vi heter Naturhistorisk fordi vi ble til i anledning åpningen av Naturhistorisk museum hvor vi spilte. Det ble naturhistorisk bra!

OJKOS Computer

OJKOS. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Sensibilitetene i klubbmusik, remikskultur og så videre har vært til stede i ungjazzen det siste tiåret, nesten så man har følt det har vært en revival fra det sene nittitall. Det er mange som jazzmusikere lager techno og så videre. Men den enorme samhandling mellom leirenes store navn har ikke eksplodert ennå, og vi vil tro at det vil komme langt flere remikssingler av jazzartister fremover, nå som albumformatet blir utfordret av at jazzartister gjerne vil ha enkeltlåter med på spillelister og liknende. Dessuten kan det jo komme mye fint nytenkende musikk av det. Det usedvanlig aktive moderne storbandet OJKOS, bestående av fremragende unge komponister og utøvere, har en driftig sjef i Andreas Rotevatn. Han følte at det var endel dansbare elementer i musikken deres, som han så folk catcha på konserter med dem. Han fikk derfor den fremragende, musikeren Hans Peter Lindstrøm, som har gitt international feel og satt sitt preg på moderne norsk musikk dette årtusenet med sin kosmiske disco og elektroniske langturer i skau såvel som solsystemer, til å lage en remiks av OJOS-låten “Drosa is real!”. Det ble tolv minutter med bliss, der restruktureringen av storband-instrumentene møter diggbare synhthugg og velter fremover i en eiendommelig fengende progresjon. Dette ga visst mersmak, for på nyåret kommer en hel plate hvor seks ulike artister remikser OJKOS.

 

Bergen Jazzforum feirer 50 år i en by hvor det rautes en del på saksofon for tiden (og det heier vi selvsagt på) 

I høst fyller Bergen Jazzforum 50 år og i kveld starter en ukeslang feiring av det med konserter over hele byen

Det er det all grunn til å gjøre – Bergen Jazzforum ble stiftet 3. oktober 1972 av de samme folkene som i sin tid startet Nattjazz i 1973. Tusenvis av musikere har besøkt jazzklubben gjennom årene, inkludert Miles Davis, Chick Corea, Dexter Gordon, Betty Carter, Joe Henderson, Art Blakey og Carla Bley. Samtidig har Bergen Jazzforum vært en viktig del av det lokale jazzmiljøet i Bergen. Alt dette preger feiringen, som blir åpnet av The Young Mothers i kveld. Sekstetten ble startet for 10 år siden av bassist Ingebrigt Håker Flaten mens han fortsatt bodde i Austin, Texas og spiller også på Victoria East i morgen. Onsdag 2. november kommer duoen Malstrøm til Hulen, Bombino spiller på USF Verftet torsdag 3. november og dagen etter blir det minifestival på samme sted, der albumaktuelle Trondheim Jazzorkester & GURLS står på scenen i Røkeriet, mens General Post Office spiller i Sardinen.

Det hele avsluttes på Kulturhuset i Bergen, der Elisabeth Lid Trøen fremfører sitt bestillingsverk «New Paintings of Jazz» sammen sin kvartett og Dag Arnesen. I tillegg blir det musikk fra KOBE og Han Gaiden. Vi ringte Roger Lygre, daglig leder ved Bergen Jazzforum, for å høre mer om ståa. 


Elisabeth Lid Trøen og bassist Ole Marius Sandberg under Oslojazz i august. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Fint jubileumsprogram dere har, Roger – fortell litt om Elisabeth Lid Trøens «New Paintings of Jazz».
– Det er bestillingsverket som hun også har fremført på Oslo Jazzfestival, Vossa Jazz og Trondheim Jazzfest. Jeg så det på Voss sjøl, det var veldig bra, og så passer det godt å få til noe med Dag Arnesen i dette jubileumet. Vi skal ha det borte på kulturhuset i Bergen, så det blir en utforskning av nye scener, personer og Dag Arnesen. 

Høres propert ut. Hvordan er konsertlivet i Bergen for tiden?
– Våren var litt tilbake til normalen, og i høst har det egentlig vært veldig bra, altså. Publikumssammensetingen har også forandret seg litt, vi har veldig mye unge folk. Det er et bra miljø på Griegakademiet nå som stiller opp og suger til seg det som skjer. Vi har hatt Veslemøy Narvesen her og Mona Krogstads kvartett. Det er gøy at de unge dukker opp på de konsertene. Kanskje de ser hva de skal måle seg mot etter hvert. 

Fortell litt om musikermiljøet rundt Griegakademiet – jeg har hørt flere nye fra den kanten de siste årene som har vært veldig bra, og det virker som det skjer ganske mye.
– De tar tak i veldig mye selv, mange er involvert i mange andre klubber enn Bergen Jazzforum. Aksel Lyderås Røed og Isach Skeidsvoll, som er ferdig utdanna, har sin improklubb, og flere er involvert i Evans Jazzklubb. Det er en som heter Playdate, og folk arrangerer mye konserter selv også. På jubileumsprogrammet er det mange som har gått på Griegen. 

Det kan virke som det er en fin hang til litt kokende frijazz også, kanskje litt ulikt andre studentpregede miljøer for tiden.
– Ja, jeg kan være enig. Her er det en god del frijazz, i hvert fall borte på improklubben. Det kommer mye folk også på de tingene, det er gøy å se. Vi skal presentere et uttrykk for det i Isach Skeidsvoll Oktett senere i høst, men vi har også mer internasjonale ting også, og norske ting som er litt større. 

Jeg hører også rykter om at det er blitt konkurranse om lørdagsjazzen, at Swing n’Sweet har fått en utfordrer.
– Ja, litt konkurranse. Swing n’Sweet holder til på Ole Bull, og så har det kommet noe som heter Jazzpotet som også har konserter på lørdagsettermiddagene. Om det er direkte konkurranse vet jeg ikke om jeg skal uttale meg om, men det er mye som skjer. Kulturhuset har også booket flere ting, Stereo, som er gamle Garage, har flere gigs – Bêl skal spille der neste uke. Det er flere som gir folk plass. 

Det knirker i forføyningene over alt, mange har trangere privatøkonomi og prisene stiger. Hvordan ser du på den umiddelbare fremtiden til Bergen som konsertby?
– Høsten føles litt bedre, men jeg ser at prisene går opp og jeg tror at alle merker at det er litt mindre penger mellom hendene til å håndtere tre konserter i uka. Høsten tror jeg vi skal klare greit, men jeg er mer bekymret for neste år, det må jeg si. Flere navn i høst selger bra, men kunne også solgt bedre. 

Hvordan skal folk som driver med konsertformidling innrette seg? Det er jo greit å oppfordre folk til å komme seg ut og gå på konsert, men det blir noe annet om folk er på sparebluss.
– Det er utfordringen, man kan ikke dumpe billettpriser heller når prisene på alt annet går opp. Hva skal man gjøre? Vi selger sesongkort som gir bra pris om man går på mye konserter, men ikke alle har råd til det. For de som har lyst til å gå mye på konsert, er imidlertid sånne ting løsningen. Jeg tror vi skal prøve å satse litt mer på det, å ta vare på en god publikumskjerne, og pushe de andre tingene. Skal man begynne å booke mer kommerst eller holde på linja si? Jeg skjønner at mange må stille seg selv de spørsmålene, men i Bergen Jazzforum har et mandat for å vise bredden, så vår jobb endrer seg ikke. 


Roger Lygre Solvang. Foto: Øystein Grutle Haara

Hva gleder du deg mest til under jubileumet?
– Jeg gleder meg veldig til Young mothers, den er blitt utsatt både to og tre ganger. Jeg så en video fra Trondheim, og det så lovende ut. De avsluttet Nattjazz i 2018, og det var fantastisk, jeg tror Ingebrigt Håker Flaten gleder seg noe voldsomt. Vi har også ulike samarbeid. På 70-80-tallet var det på Hulen konsertene til Bergen Jazzforum skjedde. Vi skal ha Malstrøm der på onsdag neste uke. Også er det andre ting, Bergen Internasjonale Musikkfestival arrangeres, og det er kult å kunne samarbeide med dem om Bombino. 

Til sist – hva er den mest bergenske jazzen?
– Hmmmm, oufff…. Nå er det kanskje den krysningen over til frijazzen og en liten motstand, kanskje, mot det etablerte. Fritt og freidig, er det lov å si? Det er den naturlige bergenseren. Uten at jeg skal generalisere for mye. 

Men dere er så glade i å sjølgeneralisere!
– Det er akkurat det som er så fint! Det er ikke så lett å få inn 50 år med jazzhistorie, men jeg tror vi har fått inn et spekter i løpet av disse dagene. 

Plakatene til Bergen Jazzforum og Nattjazz er digitalisert og lastet opp hos Nasjonalbiblioteket. Her er tre godbiter:

 

Seks strenger og sannheten – Magnus Skaugs autoritære impulser


Magnus Skaug. Foto: Martin Strøm

Gitaren lever også i jazzens omegn, i alle fall anti-gitaren. En musiker som har gjort seg bemerket i den avdelingen de siste par årene, i forskjellige band og som soloartist, er Magnus Skaug. Sammen med en lurvete gjeng toppmusikere som vi har sett flere ganger her i remsa tidligere, er han nå aktuell med det heftige albumet Pipe & Drum

Hva er kongstanken bak Pipe & Drum? Den minner meg litt om musikk jeg hørte mye på 90-tallet utgitt på Touch&Go og sånt, men det utvilsomt også jazzikalt. Det er spesielt et orgel her som kommer og bryter inn i situasjonen. Litt som Miles på 80-tallet da han ville indikere et skifte i musikken.
— Denne musikken er vel en reaksjon på min debutplate, Anthems Vol. I, som er en nokså produsert plate med flere lag med gitar, diverse andre instrumenter, prosesseringer osv. Da Anthems Vol. I-musikken skulle spilles live, måtte det nye arrangementer og en del kompromisser til, og for å få det hele til å gå rundt ble besetningen utvidet fra trio til en kvartett med Kai von der Lippe på synther. Dette funket bra, men det ble noe litt annet enn plata. På Pipe and Drum ville jeg skrive musikk spesifikt til denne live-besetningen (Martin Mellem, Eskild Myrvoll, Kai og meg selv) med en tanke om at materialet ikke skulle trenge noe overdubs eller noe særlig produksjon, en slags anti-overflødighets-tanke, men kanskje mest for at musikken skulle være like solid og hel live som den innspilte. 


Pipe & Drum-cover.

Hva skjedde med deg og musikken da?
— Dette førte til at jeg dykket mer konkret og kirurgisk inn i besetningen, og jeg kom fort inn i en ganske gjennomkomponert og «autoritær» verden hvor jeg begynte å lage trommegrooves som flettet seg inn i lange gitar- og synth-linjer, sammen med synkopert bass. Jeg bevegde meg vel mot det spesifikke i forholdene mellom instrumentene, siden det var det jeg hadde å jobbe med, jeg ønsket liksom ikke bare å skrive gitar-riff, men lage noe helhetlig estetisk, noe som hadde klar form og retning. Men flere av disse refleksjonene rundt musikken og plata har dukket opp nå i ettertid, da jeg lagde det var det hele ganske intuitivt og klønete egentlig! Var mest bare innstillt på å lage musikk til bandet som funket like bra live som i studio.

Du er en slags rockemusiker som også er komponist. Er dette to forskjellige verdener eller det bare gamle fordommer jeg gulper opp her?
— Jeg vet ikke om jeg ville kalt meg selv en rockemusiker, og mest fordi jeg føler at jeg ikke har nok peil på rock/er rockemusiker «nok» til å kunne forsvare den tittelen, hehe. Det jeg vet er at jeg spiller gitar og er glad i mye forskjellig musikk, dette inkluderer rock og omegn! Men tilbake til fordommene. Hvis du spiller rock og improviserer er det vel kanskje nok til å falle under rockemusiker som også er komponist? Jeg vet ikke, men det finnes mange måter å være komponist på, kommer jo helt an på hvordan man definerer det. 

Sant nok. Hva fikk deg til å plukke opp gitaren in the first place, og hvordan funka undervisning på deg?
— Min bestekompis plukket opp gitaren på ungdomsskolen, og det var nok til at jeg også vil begynne å spille. I starten var jeg oppslukt av det fysiske ved det, jeg ønsket å mestre instrumentet, og så opp til diverse shreddegitar-helter. Begynte så på musikklinja på Rud VGs og fikk jazzgitarist Frode Kjekstad som lærer, som lurte meg sakte men sikkert bort fra shredde-gitar til jazzgitar. Gradvis fikk jeg øynene opp for bop-estetikken, jeg fikk lyst til å skjønne dette mysteriet av en musikk. Fra da av hørte og spilte jeg mest jazz – jazzsaksofon-språket ble fort idealet – frem til jeg ga opp håpet om å bli en slags Coltrane på gitar mid-jazzlinja. Etter dette søkte jeg tilbake til musikk hvor gitaren hørte mer «hjemme»/hadde sin egen plass og var eksperimenterende og spennende – Mary Halvorson, Thurston Moore, Marc Ribot, Derek Bailey, band som Deerhoof, Don Caballero, Hella og så videre. Lytting, etterligning og eksperimentingering/lek har vært og er viktig for meg, og å ikke minst å ha folk å spille og sparre med selvfølgelig. All slags språk tar jo tid å integrere, til å bli noe man kan være kreativ i/med. Det å bare ha grammatikk funker ikke så bra for meg. Jazzlinja var fine år i den forstand både pedagogisk og som miljø! 

Jeg lurer litt på hva slags utstyr bruker du på denne innspillingen?
— Jeg bruker to forskjellige gitarer: En 60-talls goya, og en 60-talls Hagstrøm II.
To små Behringer-amper AC-108. Pedalene er Boss DD-7 og en Zvex Fuzz Factory 7.

Er det noen andre i det utvidede jazzbegrepet som gjør spennende ting med elgitar for tiden?
— Ja, for eksempel Bill Orcutt, Joe Morris, Terrie Ex, Noel Akchote, Julien Desperez.


Pipe & Drum-bandet. Foto: Martin Strøm

Det er litt av en bande du har med deg på plata her, fortell litt om dem!
— Martin Heggli Mellem er en trommegud og musikalsk sjelevenn. Han har enorm tilstedeværelse og varhet i musikken, han løfter alle bandene han spiller i. Han er også utrolig allsidig og kan spille mye forskjellig musikk, men sjelen er alltid den samme, han spiller ingen roller – i en veldig positiv forstand altså! Et skikkelig forbilde! Så er det selvfølgelig Eskild Myrvoll – en ordentlig bassmester. Han tilfører musikken et driv og en energi som er uerstattelig. Jeg opplever at han fort skjønner musikken og tilfører deretter, og det er «Helt topp» som Eskild pleier å si. En inspirerende fyr å henge og spille med! En annen inspirator er Kai Von Der Lippe. En vanvittig dyktig komponist og musiker som lager fantastisk musikk. Han tilfører masse til plata med sine smakfulle synth-lyder og rytmiske teft. Generelt en fin gjeng å være og spille med, en gjeng med interessante perspektiver og selvstendige musikaliteter som er evig inspirerende!

Du er involvert i en del andre prosjekter også veit jeg, hvordan er status der?
Martin Miguel, Martin Mellem, Petter Asbjørnsen og jeg har et band som heter Golden Bozo hvor vi får utløp for diverse gitareskperimenter, eklektiske gruppeimprovisasjoner og nytolkninger av rennesansedans blant annet. Vi slapp en plate nå i sommer kalt Hard Time og spiller en konsert på Brewgata 6. November! Jeg spiller også gitar i Thea Grants hjertebarn Caramel 11. Jeg er så takknemlig for å få spille Thea sin musikk, den er utrolig sterk, og det føles ut som hun er en uendelig kreativ kilde. Vi slapp en EP i januar kalt Letters for Sea drift produsert sammen med Matias Tellez. Nå har Thea skrevet en haug med ny musikk til ny plate som vi skal spille inn i januar. Ellers komponerte jeg musikk over sommeren til kompaniet Feil Teaters oppsetning av Erlend Loes roman Dyrene i Afrika. Vi spilte en rekke forestillinger på Vega Scene i august. En interessant og helt ny erfaring for meg – veldig spennende å oppleve hvordan forestillingen falt på plass den siste uka etter en hel sommer med prøver! Det er spennende å lage musikk som skal være en del av og tjene noe større, kunne tenkt meg å gjøre mer av det, enten teater eller film. Vi skal sannsynligvis spille flere forestilinger på Vega til neste år, enten til våren eller høsten. 

 

Foreningen til syngende trommeslageres fremme

Veslemøy Narvesen synger og spiller trommer med sitt band We don’t imagine anymore sammen med Nicolas Leirtrø og Håvard Aufles på Victoria East i kveld. 

Kanskje kunne jeg, altså blogghalvdel Filip, valgt mer respektfulle og elegante ord enn å snøvle it’s like watching a monkey juggle! når jeg forsøkte å formidle begeistringen min over Proscriptor McGovern, den hyperaktive syngende trommeslageren i black metal-bandet Absu, etter en konsert i Arnhem for mange herrans år siden. Han takket for det og trakk seg raskt ut av samtalen, mens jeg ble stående flau tilbake og mumle, men jeg mente det jo godt, og vi i menneskeslekten er jo alle en sorts aper når man tenker over det. Tingen er at kicket mitt måtte ut, på et eller annet vis, og sånn ble det. 

Hvorfor er det så spesielt med syngende trommeslagere? Er det fordi mange konsekvent undervurderer trommeslagernes iboende egenskaper (slik nevnte herr Proscriptor åpenbart tolket meg, ikke uten grunn)? Er det fordi noe så tandert som menneskestemmen liksom ikke skal kunne eksistere i det pulserende og høylytte virrvarret lyden av et trommesett er? Er det fordi det føles som at urimelig mye makt over låta samles på et sted? Stemmen er instrumentet alle mennesker deler. Trommer er vel kanskje instrumentet flest mennesker trekkes mot når vi ser det. Ikke at vi tror at vi kunne mestret det, men vi tror vi kunne hatt det gøy. Å se et menneske lage lyd med armer og bein, alt sammen på én gang, så synlig og tilsynelatende uhemmet, gjør at svært mange av oss føler at vi prøve. Ringo Starr, en syngende trommeslager, uttrykte stor frustrasjon over at Paul McCartney, en trommespillende sanger, ikke klarte å la settet hans være i fred når The Beatles hadde pauser. Fortsåelig det, altså, men det er lett å skjønne Macca også – for det å både synge og spille trommer på én gang, føles ikke det som å være musikk? Det er kanskje det man burde sagt til den syngende black metal-trommeslager. I kveld spiller Veslemøy Narvesens We don’t imagine anymore på Victoria East, hvor Veslemøy både synger og spiller. Nylig intervjuet vi også Siv Øyunn Kjenstad, som er et annet fremragende hjemlig eksempel, og her er seks favoritter til: 

1. Jack DeJohnette
Det er så mye med Jack DeJohnette. Trommeslageren har preget uhyre viktige band som Charles Lloyds groovy sekstitallskvartett, Miles Davis’ eksplosive Lost Quintet og Keith Jarretts delikate Standards-trio, han er sammen med Jon Christensen musikeren som har spilt på flest ECM-plater gjennom tidene, han kommer stadig med nye utgivelser den dag i dag, og han har til og med gitt ut et flott piano-album. En sjelden gang i blant synger han også – hør på svale og mystiske “Uncomposed Appendix” fra To Be Continued med Miroslav Vitous og Terje Rypdal. Eller se dette live-klippet hvor han går løs på en av verdens aller beste låter, Jim Peppers “Witchi Tai-To”:

1. Ringo
Tro det eller ei, det finnes folk som mener at Revolver, The Beatles-plata som i dag er ute i ny og overdådig arkiv-utgave, hadde vært et bedre og mer voksent album uten låt nummer seks. Det finnes også folk som mener at Joe Cockers versjon av “With a little help from my friends” er orginalen overlegen, at Abbey Road hadde blitt et sterkere album uten “Octopussy’s Garden” og at fiolinen på “Don’t Pass Me By” er irriterende. Pølsevev alt sammen, åpenbart. Ringo Starr er kanskje ikke en undervurdert trommeslager lenger – til det er hyllestene og analysene fra gode kolleger simpelthen blitt for mange, karen er elsket og sammen med bassmakker McCartney etablerte han en måte å spille poprock-komp på som fremdeles er en levende referanse for de som driver med den slags. Sangeren Ringo har kanskje ikke utløst et like stort skred av forsvarstaler, men også her er han viktig, som et hvermannsen-alibi og som den foretrukne sangeren av gruppas barnesanger – fra “Yellow Submarine” til White Albums tandre og transcendentale “Good Night” (om du ikke har hørt øvingsopptaket med de andre tres backingvokaler, bør du gjøre det). Uten å rakke ned på trommeslageregenskapene hans, går Beatles-historiker Mark Lewisohn langt i å hevde at det var Ringos vidd som gjorde at han passet inn i gruppa der Pete Best kom til kort. Han gjorde dem simpelthen til et morsommere band. Folk måper kanskje ikke når de hører Ringo synge, men de kan ikke unngå å smile, og det er ikke småtterier. Her synger han “Bye Bye Blackbird” fra Sentimental Journey, en plate han spilte inn etter at The Beatles var slutt for at foreldrene hans skulle ha noe fint å høre på. 

3. Karen Carpenter
For musikkinteresserte i dag er Karen Carpenter en typisk kulthelt, med en fascinerende og trist livshistorie. Hun er også inspirasjonen bak en av Sonic Youths aller vakreste låter «Tunic». Fy søren, den er bra. Men som en del av søskenduoen The Carpenters totalt eide hun 70-tallet i USA, med familievennlige, nydelige melodier av høy kvalitet. Men hun var også en ypperlig musiker, pussig nok plassert bak trommesettet med den skjønneste synging til. Hun hadde en egen stil og kunne eksplodere ut av den trygge rollen bransjen hadde gitt henne. En rolle som ga henne problemer. Men gleden over å spille og synge var en trøst. Buddy Rich ga tommel opp for grooven hennes. Karen Carpenter var stor.

4. Anderson Paak
De siste håndfull årene har Anderson Paak vist seg som en av moderne musikks mest relevante stjerner, som hes soloartist som gjester stjernene, medlem av NxWorries eller gigasukseesn med den gode soulpastisjen Silk Sonic. Men han er altså samtidig trommis som han er rapper og sanger, og er nok en av de viktigste eksponentene for det instrumentets betydning i en for unge stadig mer programmert verden. 

5. Dennis Wilson
Det er merkelig at Beach Boys-familien, som brakte så mye musikalsk skjønnhet til verden, samtidig var så plaget. Av brødrene Wilson fikk vel trommeslager Dennis det aller verst. Han var sexsymbolet i bandet og levde et røft liv i utkanten av samfunnets rammer, samtidig som han var med i et av verdens mest elskede band. Noen fantastisk trommeslager var han ikke, men når han tok mikrofonen stod tiden stille, noe han beviser på soloalbumet Pacific Ocean Blue og en lang rekke røtne men sjelfulle demo-innspillinger. Eller når han fikk komme opp på slutten av noen plagsomme Beach Boys-konserter for å vrenge sin tandre sjel, som her.

6. Ingrid Berge
Definitivt upassende, men også 100% på sin plass: Min, altså blogghalvdel Filips gamle bandkollega Ingrid Berge må med på lista. Fun stuff hele tida-tromminga og koringene hennes var ekstremt viktig for vibben til det fantastiske indie-poporkesteret (E)Norma Sass på låter som “Japan”, “June” og “Robbery”, og senere preget hun de tidlige skivene til The Switch på samme, men annerledes, vis – svært oppfinnsomt, hardtslående spill og kruttsterke koringer i den mellomste køya mellom leadvokalen og falsetten på toppen. Ergerlig nok er det bare én innspilt låt hvor hun er forsanger, men det er til gjengjeld en personlig favoritt: 

Morten Thomte om Søyr-historien på nett og eksperimentell musikk-TV på NRK 

Hallo, alle sammen – hvor i helvete er bandet???

Lanseringen av Søyrs nye hjemmeside på Oslo Jazz Circle for noen uker siden åpnet med at en mann sto ute på gulvet i salen og ropte på musikk. Mannen var Torgrim Sollid, og han fikk ønsket sitt i oppfyllelse. Inn på Nasjonal jazzscene kom Jørgen Bjelkerud, Aksel Rønning, Zakarias Meyer Øverli og Shannon Mowday vandrende mens de spilte på en av melodiene fra Østerdalsmusikk, 1975-utgivelsen som etter hver munnet ut i et av norsk musikks lengstlevende og mest eiendommelige band. 


Foto: Harald Opheim

Navnet Søyr kan ha noe vagt folkemusikkaktig over seg, men det henviser ifølge Sollid til All den typen svette som kan forekomme i et menneskeliv – og det er et uttrykk for stanken som møter deg når du tar av deg støvlene etter en lang elgjakt, for eksempel. Lars Monsen, må vi anta, vet godt hva søyr er. Saktens passer det for et band som på mange måter dyrker de urene kunstneriske sammenblandingene, et band som har eksistert i en rekke forskjellige konstellasjoner, som har latt seg rive med i alle slags retninger og gjennomført ideer som fremstår som både ubegripelige og inspirerende i etterpåklokskapens lys. 

Lanseringen av nettsiden, hvor jazzjournalist Johan Hauknes intervjuet Sollid, Morten Thomte og Rob Waring, som alle har jobbet med prosjektet, var en kaotisk affære, som startet med østerdalsmusikken, raste gjennom ulike klipp og betraktninger og endte opp med et lite konsertsett hvor Sollid spilte med nye og gamle musikalske kolleger før han inntok dirigentrollen oppe på scenen og ga det hele en abrupt, noen vil kanskje si prematur, avslutning. Det føltes uforutsigbart, snålt og helt passende. 


Foto: Harald Opheim

Nettsiden er tenkt som et work in progress, hvor nytt materiale stadig vil bli sluppet. Den er allerede et studium verdt. Bandets utallige medlemmer blir presentert med biografier, og tidslinjen, gjennom flere svært ulike versjoner av bandet, blir tydelig. I videoarkivet får vi minidokumentarer hvor nøkkelmusikere, poeter og journalister snakker om bandets historie. Vi får se opptak fra bandets første år, og vi får ikke minst se en dokumentar om Fristaten Søyr, et prosjekt i 1997 hvor bandet spilte på den dypt savnede Teaterbåten MS Innvik hver dag under Molde Jazzfestival, og hvor de presenterte en rekke dagsferske og surrealistiske innfall. Det gir mersmak – og hvem vet hva som fremdeles finnes der ute. 

Vi ønsket å høre mer, og møtte Morten Thomte for en prat. Thomte er trombonist, og var med i bandet fra 1977 til 1982. Han har også jobbet i NRK i en årrekke, hvor han produserte TV-programmer om musikk. Mange av dem ligger ute og er fascinerende titting den dag i dag – vi hadde med andre ord mer enn nok å snakke om når vi møttes, men startet seg hør og bør med Søyr-hjemmesiden. 

– Dette startet med at Rob Waring, en fantastisk musikant, kom til Torgrim og sa, vi har vært med på så mye, det hadde vært gøy om det ble registrert, om noen skrev om det eller noe sånt. Torgrim sa at det ikke kom på tale, han var helt uinteressert. Jo, men det er ganske fint… det kunne vært mye å hente her. Torgrim sa overhodet ikke, han var bare opptatt av fremtiden. Men så kom jeg på banen, og jeg syntes det var en kjempegøyal idé. Og langsomt gikk det opp for Torgrim, vi fikk lokket ham med og han ble ganske entusiastisk etter hvert. Det førte til at han begynte å grave i sine egne arkiver og det har tatt tid. Guds kvern maler langsomt, og det gjør Torgrims også. Vi har fått Nasjonalbiblioteket på banen, og de har masse materiale som ikke vi var klar over, både bildemessig og opptaksmessig. Blant annet det første radioopptaket jeg var med på. Men de er ikke rettighetsleverandør, vi må andre steder for å få rettigheter. Siden jeg har jobbet mange år i NRK, vet jeg at det ikke er noen lett match, de sitter på rettighetene sine som om det var gull. Bare det å få ut noe derfra er en utfordring. Derfor ble vi veldig glade da to ting dukket opp. Faren til Rob, Saul, viste seg å være en entusiastisk smalfilmer, en camcord-fyr som syntes det var kjempegøy å være med på sånne ting. Søyr skulle gjøre noe på Moldejazz i 1997 hvor de skulle være på Teaterbåten Innvik hvor de skulle spille hver kveld. Og Rob sa at faren hadde opptak fra alle disse kveldene som vi kunne se på. Det var ganske interessant, og viste en slags temperatur. Det dokumenterte ganske mye fra de fire dagene. Så da satt jeg der, og lagde i utgangspunktet en halvtimes dokumentar hvor jeg fikk samlet tre medlemmer, Rob, Edvard Askeland og Morten Halle som pratet om minnene sine fra det. Det ble til fire små episoder som ligger på hjemmesiden. Det andre som skjedde var at jeg nylig snublet over opptak fra jazzklubben Jesper fra Stjørdal i 1980. Da var jeg med og spilte, men jeg hadde aldri hørt de opptakene før, og det var også gøy. Dette skal ikke utgis på CD, men vi kunne bruke det til vårt formål, som er dokumentasjon. Sånn låt det faktisk, en gang i verden. Problemet med en idé som en hjemmeside om Søyr er at det finnes ganske lite materiale å ta av. Det er fem skiver, du har Østerdalsmusikk, og så finnes det få TV-opptak. Så vi er nødt til å finne en vei inn i dette – tanken er at vi publiserer siden nå nå, og så kan kanskje folk finne noe de har og som de kan bidra med. Det fascinerende med det er at det er digital historieskriving, og som ikke er en bok, arbeidet avsluttes ikke. Kanskje det dukker opp ting underveis som ingen har tenkt på, kanskje noen kan skrive artikler, kanskje noen studenter vil interessere seg for det. 

Sjekk ut Søyr-hjemmesiden her


Morten Thomte og Rob Waring. Foto: Harald Opheim

Det er jo også noe annet enn en forseggjort reutgivelse av enkeltplater og sånn. Det antyder et ønske om å bli sett på som et forskningsobjekt, og noe som fremdeles er i utvikling. Er det noe spesielt med Søyr som gjør det til et egnet studieobjekt, tror du?
– Det er forsåvidt et betimelig spørsmål. Ja, det er jo det. Alt som har med Søyr å gjøre henger jo sammen med Torgrim og hans åpenhet mot verden og nye impulser. Enhver utgave av Søyr vil være definert av medlemmene som til enhver tid måtte være med. Da jeg var med fra 77 til 82 introduserte jeg en del tyske ting, Tolvskillingsoperaen, Palast Orchester, tyvetallsmusikk. Og det skubbet opp mot Kenny Wheeler-innflytelsen. Det var kosmoset vi befant oss i, men det forandret seg fort. Søyr anno 15 år senere var noe helt annet, preget av de som var med da. Det har vært Torgrims store styrke – åpenheten. Sånne band kan lett domineres av enkeltpersoner som skal ha sin stil. Det vet vi masse om fra kunstlivet. Jeg har forsket en del på både italienske futurister og franske surrealister, jeg vet ganske mye om sånne retninger og hva som skal til før de både fungerer og pulveriseres, når stridigheter oppstår og noen utfordrer og det ikke er noe igjen. Det som har vært tilfelle med Søyr er at det ikke har vært én estetisk retning eller ett stilideal som skulle nås, og om det ikke var målbart eller bra ble man kasta ut. Tvert imot – jo flere impulser som kan komme inn, jo morsommere er det. Det er grunnen til at det egner seg for et sånt studie, det inneholder så mye rart. Robs og min tanke var opprinnelig å ta tak i alle tingene som kunne skape sine egne assosiasjoner – så ut ifra en Søyr-tidslinje kunne du gå ut i kosmos i alle retninger. Det er en morsom tanke, men også helt umulig, det hadde krevd en redaktør og en svær stab av mennesker, ikke sant. Et wikipedia med utgangspunkt i Søyr, ikke sant – dessverre er det ikke gjørbart. Jeg lagde en gang en serie for NRK i 1990 som het Metropolis, og som handlet om kunstnermøter. Det var en aktverdig serie, det, den fikk Amanda-pris og greier. Men den handlet også om at geskjeften til kunstneren vi møtte skulle prege formen på programmet. “En dokumentar er en dokumentar” – overhodet ikke, vi hadde Lars Saabye Christensen, Kjersti Alveberg, Anne Grete Preus, masse forskjellige folk med vidt forskjellige uttrykk. Christian Eggen var inne i en diffus rolle som komponist i Metropolis-universet i det første programmet, og noe av det vi fant på, eller fant opp, var en datamaskin som kunne assosiere dine egne tanker og arrestere deg. Hvis du skrev noe, kunne datamaskinen komme og si, neinei, det der er noe du har drømt, det har ikke skjedd i virkeligheten… men det der, det er et sitat, det er noe du har lånt fra Joyce, ikke sant. Den kunne hele tiden hjelpe deg. Vi prøvde å gjøre dette, jeg tror det finnes noe i NRKs arkiver. 

Inneholder serien et forsøk på å lage den maskinen?
– Ja, ikke sånn at den kan settes i produksjon, men vi prøvde å illustrere den ikke sant. Og se hva som kunne hende hvis det var sånn, også prøvde vi hele tiden å hevde at den fantes, det var jo halve moroa. Så uansett hva komponisten drev med, kunne maskinen hele tiden fortelle hvor det kom fra. 

Du var også bandmedlem. Kan du beskrive hvordan Torgrim jobbet med alle impulsene og tok dem inn?
– Ja, si det. Han lot oss i fred, det var stort sett det. Han kom med sine greier og ledet ensemblet, men han sensurerte aldri bidrag. Én ting er arrangementene, men det gikk også på komposisjoner. Det sier Rob noe om i et av Innvik-innslagene. Søyr var en slags lekekasse, alle bidro og kunne komme med de særeste ting. Det var tilfeller hvor folk nekta å spille ting, det har vært konflikter også hvor folk ikke har hatt lyst til å være på ting. Jeg skulle gjerne fått folk til å skrive noe om dette, for det er ganske interessant. Hvordan styrer man en organisme som et sånt orkester er, og hva er det egentlig? Torgrim lot folk i fred og gjorde dem trygge på at de kunne komme med de pussigste innfallene sine. Dette er i skarp kontrast med en del politiske bevegelser, hvor ting enten er sant eller ikke sant. I mitt tilfelle fikk jeg egentlig nok av at folk skulle bestemme. Du må ha frihet til å tenke eller gjøre nesten hva du vil i kunsten. 


Torgrim Solli. Foto: Harald Opheim

Når Søyr starter opp er man inne i en periode hvor ml-bevegelsen preger norsk politikk, men også det som skjer i kulturfeltet. Var det et bakteppe også for et frihetsprosjekt som Søyr? En anarkisme eller motvilje mot det?
– Jeg tror ikke det var uttalt på noen måte, men jeg tror det lå i ryggraden til mange musikere. Jeg var jo med som studiomusiker og spilte på innspillinger for Mai. Da spilte jeg blant annet med sosialistiske kor, som hadde med seg ulltepper for å dempe klangen og sånn. Det var jo bare de rette sangene som fikk plass. På den tiden kom Moose Loose, og det utløste stor diskusjon på Mai, fordi den ikke hadde tekst. Da kunne det jo ikke være revolusjonært! 

Er det ikke en diskusjon om det i liner notesene på det albumet?
– Jeg tror kanskje det. Jeg var ikke involvert i diskusjonen, men jeg husker den veldig godt fra den tiden. Og jeg syntes det var relativt sært, jeg må si det. Jeg har aldri vært hardcore noe som helst, men jeg har vokst opp med jazzmusikk og forholdt meg til det. Jeg har syntes det har vært mer enn nok å hente derfra, og har aldri vært spesielt fascinert av venstresidas noe forenklede kulturelle univers. Meninger er noe helt annet – men sånn er det med musikere ofte, de er hypp på å spille, det er det som er greia. Spille med andre folk. 

Da jeg intervjuet Torgrim tidligere i år snakket vi om bakgrunnen fra Fjernsynsteateret, møtet med Ionesco og Beckett og sånn. Du bidro med tyvetalls tysk teater. Og mange musikere vil nok møte teateret som musikere på forestillinger, men det er sjeldnere at det er integrert i selve bandet, på den måten det er det i Søyrs tilfelle. Kan du fortelle litt om hvordan du tror det formet prosjektet?
– Jeg er tospråklig i den forstand at jeg både kommer fra musikklivet med en onkel som underviste på konservatoriet og jeg spilte trombone hos. Det var naturlig at jeg skulle gå den veien, selv om jeg ikke nødvendigvis skulle bli profesjonell musiker. Samtidig jobbet jeg med teater, jeg hadde musikk, teater og filosofi som fag på studiene. Litt sært, men dog. Jeg har jobbet parallelt med det, jeg var assistent på Stein Winge for hans første opera og senere på teateret, samtidig som jeg i tjueårene levde av å være musiker, spilte på teater hver kveld og i studio. Kanskje jeg er det eneste mennesket i landet som har spilt med Dizzie Tunes og studert filosofi. Så det er dualismen i meg – en slags åpenhet for former, for å tenke på form, jeg har ikke vært fastlåst i én retning, jeg har lært masse av åpne strukturer og den typen tenkning som Torgrim også representerer. Jeg tror både han og jeg, uavhengig av hverandre, tok til oss alt dette. Det absurde, det som ikke er meningsbærende. Det har vært jævlig kult. Ting som ikke er stempla med this is good for you. Vi fant hverandre i det rare innholdet, verdens pussige beskaffenhet. Torgrim så det tidlig, og arbeidet med Fjernsynsteateret førte til at han fikk åpnet et univers, hvor han hadde en annen rolle enn å være musiker. Det gir et perspektiv. Jeg husker at jeg tenkte det også, jeg tror jeg spilte på Det Norske Teateret og så bortover rekka med musikere, venner av meg, og tenkte hva gjør dere om ti år? Da sitter dere her og spiller. Hva gjør jeg da? Ikke det. Det blir noe helt annet. Og det stemte, i og for seg, jeg var mer i ideenes verden enn det konkrete som går på hva hyra er for den eller den jobben. Jeg er overbevist over at både Torgrim og min lykke over å jobbe med ulike aspekter av kunstlivet har påvirket oss. 


Morten Thomte. Sofia-selfie. 

Når jeg støter på de forskjellige fasettene av Søyr støter jeg på en form for musikalsk surrealisme som ikke ende opp i noe man assosierer med det man kaller avantgarde musikk. Men den måte å låne fra alt mulig, melodisk materiale, ulike veldig “håndfaste” uttrykk som allikevel er svært uventet. For meg er det en påminner om at surrealisme i all kunst kan være veldig klisjépreget om man prøver å lage noe surrealistisk – når det treffer, føles det ofte kunstnere som prøver å bli forstått, pussig nok.
– Absolutt, og i Søyr-universet er det veldig sjelden at du hører en låt hvor det ikke skjuler seg en eller annen liten luring et eller annet sted. Et godt eksempel er Rune Klakegg som har skrevet en del pussigheter og som passet veldig godt inn i universet. Morten Halle også, som har sans for alt fra strøkne harmonisering av standardlåter til abrupte, gale riff. Jeg tror folk har kunnet tørre å være gale og ville uten at det var det eneste de var. Det er et poeng, tror jeg. 

Dette er jo også noe man støter i storbandmusikken til Kenny Wheeler, som var formende for hva Torgrim ville med bandet, og Wheeler var etter hvert også et medlem.
– Han er veldig morsom, og det er et av aspektene med hjemmesiden jeg skal gjøre mer med. Å løfte frem Kenny. Han spilte en utrolig interessant rolle i europeisk jazzliv i en lang periode, mer enn mange kanskje er klar over. Hør bare på Gnu High, med Keith Jarrett og så videre – han ble en stor ECM-musiker. Han var også kjent for å drive med helt fritt improvisert musikk, men han fortalte at da han hørte frijazz for første gangen, hata han det! Helt forferdelig. Men så ble han spurt om å være med og sa etterpå at for meg var det terapeutisk, jeg fikk spilt ut helt rabiate ting og så kunne jeg vende tilbake. Som å gå på fotballkamp, ikke sant. Jeg har lest noen papers som ligger ute om ham, det finnes også en BBC-dokumentar og noen intervjuer. Han er en gigant. Og tenke seg til, at denne beskjedne mannen reiste rundt på turneer i Nord-Norge med oss. Det er jo naturligvis forferdelig hyggelig. Torgrim har funnet radioopptak fra 1981 hvor Kenny er med, og det er så fint. 

Går det an å beskrive hvordan han blir en varig innflytelse?
– Ja, men utfordringen med det, er at de to neste versjonene av Søyr etter at han var med var helt annerledes. Den første utgaven var nok veldig påvirket, men de neste orienterte seg i andre retninger. Det er mulig at Torgrim arresterer meg om jeg sier at innflytelsen var liten, men jeg mener at den hørbare påvirkningen er nokså liten. Det som imidlertidig er igjen, er sanger og band. Torgrim sier at etter å ha hørt Song for Someone, Wheeler-skiva med Norma Winstone på vokal, ble det tydelig for ham at han ikke skulle ha noe band som het Søyr som ikke hadde den kombinasjonen – av trompet og ordløse sopran-sangere. Det har vært en fast del av Søyrs estetikk. Det grepet er konsekvent, og Torgrim er på en måte bæreren av det genet. 

Det er jo et interessant omdreiningspunkt.
– Ja, ikke sant – rundt det skal alt dreies. Jeg nevnte Palast Orchester med Max Raabe, det ville vært helt utenkelig om han plutselig skulle finne på noe helt annet, spille det som da “jungelmusikk” eller noe sånt… han gjør det han gjør. Men med Søyr er det den instrumentkombinasjonen, og alt annet endrer seg. 

Hvordan ble du med i Søyr?
– Hmmmm. Jo! Det vet jeg jo alt om. Det var gjennom Jan Horne, min gode venn som nå dessverre ikke lenger er blant oss. Jeg jobbet som musiker og på teater. Én dag spilte jeg i et band med Terje Bjørklund, og i pausen snakket vi om sommerjobber. Jeg pleide å være sjåfør. Terje fortalte at han hadde en kul sommerjobb, han jobba i platearkivet på NRK. Wow, det var en kul sommerjobb. Rett før neste sett sier jeg, uten å tenke noe mer over det, at om han trengte vikar, så måtte han bare si ifra. Så gikk det to uker, og telefonen ringte uti gangen på studentbyen på Kringsjå. Det var Terje, som spurte om jeg fortsatt var interessert i de NRK-greiene, for han skulle flytte til Trondheim, og han trengte noen til å overta. Det var jeg, og neste dag dro vi til NRK. Morten er en fin kar og han kan ta over, sa Terje, og jada, jeg er et utmerket menneske, sa jeg, og så sa de, så fint, da kan du begynne i morgen. Slik fikk jeg en fot innenfor. Jeg syntes det var gøy å sette sammen lyd, forferdelig morsomt. Det å lage ting i radio var en ny verden. Ganske fort begynte jeg å jobbe med Erling Wicklund, jeg ble produsent for jazzsendinger i radioen og etter noen år fikk jeg en forespørsel fra TV med Jan Horne som producer. De skulle intervjue Clifford Jordan, Cedar Walton, Billy Higgins og noen flere folk til en konsert i Munch-museet. De trengte en intervjuer, og slik ble jeg kjent med Jan. I løpet av de fire neste årene var vi et tospann. Han var utdanna i NRK som fotograf og klipper, i tillegg til å være trommeslager. Jeg hadde min universitetsbakgrunn pluss at jeg var musikant. Vi traff verandre veldig, og i løpet av de fire årene lagde vi masse rart. Dokumentarer, ting fra jazzfestivalen i Kongsberg…

Den dokumentaren fra Kongsberg i 1975 er helt fantastisk – starter med Mingus som prater foran en festivalplakat, så er det Elvin Jones og Higgins, Don Cherry…
– Nettopp. 

Det finnes ikke noe norskprodusert jazz-TV som ligner på det der.
– Nei, ikke egentlig. 

Jeg har fremdeles lyst til å høre om hvordan du startet i Søyr, men kan vi stoppe opp litt her? Nylig så jeg også dokumentaren Horne lagde om Calle Neumann og Christian Reims kvartett. Den vet jeg ikke om du er med på.
– Nei, som alltid i sånne sammenhenger var jeg konsultativt inne, jeg var med i klippen og så på, men jeg var nok ikke formelt inne i den. 

Foto: Skjermdump fra NRK.no

Det er en utrolig dokumentar, med noen flotte undervannsbilder av Neumann og Reim som svømmer og greier. Hvem var Jan Horne?
– Jan var født i 1940, og faren hans Ben reiste til USA og ble forfatter og oversetter av ganske spesiell amerikansk litteratur. Jeg har en følelse av at han døde forholdsvis ung, men moren til Jan, Vera, traff jeg ofte. Jan var en blanding av en kunstner og en hippie som tidlig fikk jobb i NRK. Han ble fotograf og klipper, han klippa blant annet den første Hustruer-filmen. Han var veldig dyktig. Men hans tenkemåte og arbeidsmetode arvet jeg, de fire årene ble min filmutdannelse. Vi bodde ved klippebordet, produserte seks programmer om musikkundervisning i den norske skolen, reiste land og strand. Vi lagde en dokumentar som het Vi lever etter arbeidstid også, om det da ferske indisk-pakistanske miljøet i Oslo, musikalsk sett. Vi bodde hjemme hos folk og gjorde mye rart. Vi lagde den Kongsberg-dokumentaren fra 1975 og lagde også en i 1980, med Art Blakey, Johnny Griffin, Brecker brothers og mye folk. Senere gjorde vi også en fra Moldejazz. Rundt 1980 ville jeg stå litt på egne ben, og fra da av var vi bare konsulenter for hverandre. Men vi var veldig gode venner. Også lagde vi en serie som het Slåtter og Reels, som er en serie om folkemusikk fra Norge og Irland. Og det var sånn jeg ble med i Søyr, for å vende tilbake til det spørsmålet! I denne serien, som vi laga i 1977, hadde vi fått gjennomslag for programmer som handlet om folkemusikken i to land som lignet mye på hverandre, i størrelse og folkemusikkens tyngde. Vi endte opp på Norge og Irland. Det var skjellsettende, jeg har bevart et varmt forhold til det landet, jeg har fortsatt venner der og har vært der flere runder i moderne tid også. Det var et møte med den hemningsløst sentimentale kulturen som også var så begeistret. I siste program i serien var vi på jakt etter folkemusikken i ny drakt, og da hadde vi hørt om dette bandet som het Søyr som drev med folkemusikk fra Østerdalen. Jeg kjente ikke Torgrim i det hele tatt på det tidspunktet, men på vei opp sier Jan og Kristin Gaye, som jobbet som script, at de hadde en følelse av at Torgrim og jeg kom til å bli gode venner. Ja vel, mulig det – også gikk det 15 sekunder, også var vi det. Etter at programmet var laget skulle de gjøre et radioopptak, og da kunne ikke Per Gamre, trombonisten. Så Torgrim spurte om jeg ikke kunne vikariere, for jeg kjente materialet. Ja, jo, jeg kunne jo det, og fem år senere slutta jeg i bandet. Det var faktisk sånn. Torgrim bare utvida med meg, og det var bare slik det ble. Det sier en del om metoden. Siden har vi bare sett hverandre innimellom, før vi de siste fem årene har pleiet et intenst vennskap. Jeg har fulgt hans greier og møtt ham noen ganger på Norges Musikkhøgskole. Så det er i hvert fall den historen. 

Når jeg ser tingene du og Jan Horne har laget, lurer jeg jo på hvordan i huleste dere fikk tingene på lufta. Dokumentaren om Neumann og Reim handler jo om et veldig fint band, men det står også på stedet hvil… det er en traust hverdag, ut på tur i den lille bilen, og de kjenner på en sorts tvil. Det er ikke noen aktualitet eller noe som skal skje, det er det motsatte, i grunnen. Og det gjør det jo til et veldig ekte portrett av musikk. Men hvordan får man gjennomslag for å lage det?
– For det første, var dette en tid hvor NRK var alene. Det er grunn nummer én, det var faen ikke noe annet å sende enn det de dustene som var på innsiden fant på å lage til enhver tid. Noe senere har jeg riktignok vært med og laget et program som daværende sjef Gunnar Rugstad sa burde vært avmagnetifisert før sending! Det var fordi det var så kompromissløst ubegripelig. Eller, det hadde aldri vært tillatt i dag. Jeg kan gi deg et eksempel: På midten av 80-tallet var Iannis Xenakis, den store gresk-franske komponisten invitert hit. Det var en Xenakis-uke i Oslo hvor Oslofilharmonien var tungt involvert, tror jeg, Musikkhøgskolen, det var mottagelse på den franske ambassaden, vi hadde intervjuet ham i Paris noe tid før. Han var fantastisk, og veldig innflytelsesrik på det tidspunktet. Han hadde skrevet et verk for seks slagverkere hvor én sats var med tre, en var bare filt, det var ulike teknikker og jævlig komplisert. Dette skjedde på Aker Brygge, da én bygning fra den gamle bebyggelsen var igjen. Der hadde kulturen gjort sitt inntog og vi måtte gjøre opptak. Torstein Vegheim skulle skripte dette, og vi var på prøver med ensemblet. Partituret så ikke ut, det var svært, og jeg ville selvfølgelig bare ha nærbilder, at ting skulle skje rett foran nesa på seeren. Etter ti sekunder hadde vi mistet totalt oversikten. Vi satt i opptaksbussen utenfor og strevde. Det ble gjort opptak, men det var ganske spesielt, og jeg tenkte at det måtte kunne repareres. Det så jo helt forferdelig ut, ikke sant, helt skandaløst, haha – men det måtte da gå an å få det til å se ut som noe. Problemet var at teknologien ikke hadde kommet langt nok til at jeg syntes at vi kunne gi oss det i kast. Men i 91 var vi kommet langt nok til at jeg syntes vi kunne gjøre noe. Så vi laget noe ut av én av satsene, Christian Eggen var involvert, han hadde dirigert i sin tid og det ble faktisk en liten bit som skulle sendes. 20 minutter, kanskje. Jeg sier ikke at det kunne passet i Maskorama eller noe sånt, men det sto på sendeplanen. Det var bare ett problem, og det var at det var den dagen Kong Olav døde. Da var det ikke så veldig aktuelt å sende det, Norge var i sorg, og du kunne ikke sende et abstrakt opptak av seks trommeslagere som spiller Xenakis, du ser problemet? Hele greia ble lagt på is. Noen år senere tenkte jeg at det var synd at det ikke skulle sendes i det hele tatt. Men da var vi kommet så langt at det ikke var noen som ville ta i det med ildtang. Det sier noe om utviklingen, forståelsen av NRK som en allmenkringkaster som skal ha noe for flere, ikke bare minste felles multiplum. 

Hva tenker du om den friheten dere hadde?
– Enhver som jobbet innenfor det, vil jo si at det var NRKs gullalder. Jeg gjorde noen greier med Henry Notaker, den gamle vismannen. Han var utenrikskorrespondent, og fortalte at Jan Otto Johansen var sjef for dem og de samlet seg tre ganger i året eller noe sånn. Hva vile folk gjøre? Arne Fjørtoft sa at han jobbet med noen greier i Nepal, og tre måneder senere kom det 20 minutter derfra. Det var en frihet som kanskje var litt mye, men i vårt tilfelle fikk vi jo gjort utrolig mye. Om du ser på katalogen Jan og jeg produserte på fire år var det enormt. Vi måtte få det godkjent, vi måtte argumentere for det på møter og få det på årsplanen. På et tidspunkt skulle Eyvind Solås slutte å lage Musikknytt, som var hans store baby. Jeg steg frem og sa at jeg godt kunne lage et aktualitetsprogram om de ikke hadde noen alternativer. Det eneste var at jeg ville ha full frihet, de kunne godt sette et budsjett, men utover det ønsket jeg ingen innblanding. Det var greit, og i stedet for journalister hyret jeg inn Christian Eggen og Håkon Berge. Vi ble en liten redaksjon, og det ble en serie som het Vox som ble en forløper til U. Vi jobbet veldig håndholdt og abstrakt, lagde et program om tid og gjorde utrolig mye rart. Vi vant flere priser, men det var spesielt. Det finnes en tanke om at ethvert program skal kunne nås og sees av alle. Det betyr at det er krise om du beveger deg mot ytterkantene når du driver med kultur. 

Tenkte dere at dere lagde ting for ettertiden også?
– Nei, det perspektivet hadde vi nok ikke. Men jeg hadde kanskje en bevissthet rundt det, jeg hadde en formbevissthet, jeg hadde studert, kom fra teater og jeg opponerte hele veien mot journalismen – at alle skulle kalle seg journalister, samme hva slags bakgrunn de hadde, for det var enklest. Jeg skal ikke trekke noen konklusjoner av det, men der har jeg vært med på en reise mot at alt defineres ut fra en nyhetsverdi. 

Det er noe med tempoet i tingene dere lagde da. I Kongsberg-dokumentaren sitter Don Cherry og dveler rundt ulike spørsmål, det er en sånn sakte, lavmælt rytme i det som føles veldig annerledes nå.
– Det var noe med tiden. Jeg husker veldig godt opptakten til det – Don Cherry skulle komme kjørende med et band, det var dealen. Da konserten nærmet seg hadde han fremdeles ikke kommet, og festivalen ringte ut til naboen deres i Skåne, der han bodde. Nei, han var ikke der, de hadde sett folkevognsbussen deres kjøre for en stund siden. Den egentlige konserten ble ikke noe av, men heldigvis kom de kjørende i hippie-bussen sin. Han hadde ikke med seg noe band, selvfølgelig, men på gata i Kongsberg møtte han Arild Andersen og lurte på hva han hadde fore samme ettermiddag. Det var ikke så mye, så Cherry spurte om han ville spille i parken, jeg tror han traff på Billy Higgins også som ble med. Og kona hans, Moki, som var kunstner, satt med en slags kubjelle eller noe sånt. Hun holdt på sin rytme uansett hva de andre holdt på med, og hvert femogtyvende sekund var de i synk igjen. Dette var en utendørskonsert, og du kan høre Cherry synge navnet på akkordene etter hvert som han spiller dem. Senere spilte de inne, jeg tror det var med det samme bandet også. Den følelsen av kunstnerisk frihet hadde man. Jan lagde sendinger med Kjartan Slettemark, som bodde i Sverige, og som var god venn av billedkunstner Sidsel Paaske

Hun sang jo også med Don Cherry.
– Ja, det kan stemme. Men uansett preget hele den måten å tenke kunst på, den modernistiske frihetsfølelsen, måten vi lagde film på. Men vi kunne være strenge også, ti år etter Slåtter og Reels klippet Jan ned en tightere versjon av serien utifra det som var den rådende smak da Den hadde ikke sett lik ut i dag, men når jeg ser de greiene igjen, tenker jeg jo også så hyggelig… her har dere tatt tid. Vi bodde som sagt i klipperommet når vi ikke var i opptak. 

I tillegg til tempoet er det en fascinerende måte folk snakker med NRK på i de opptakene. En lavmælthet, ganske langt fra den høylytte Wam og Vennerød-stilen. Se bare på Calle Neumann i den filmen Horne lagde, det er et slags ømt alvor der.
Hahahaha, ja. Neumann speller fortsatt, han. 

Ja, jeg så ham for et par uker siden. Men for å pense tilbake til Søyr – på nittitallet gjør de Fristaden Søyr på Molde Jazzfestival, fire konserter som planlegges samme dag som de fremføres. Det er også et eksempel på en form for slak line som er vanskelig å tenke seg på samme måte i dag. Det er ikke helt tamt.
– Ja, det er ikke formet av en slags kommersielle interesser. Det er ingen i bakgrunnen der som lurer på om det vil selge. Søyr reiste jo vekk og hadde seminar, gjorde alt det gale de kunne finne på. De syntes det var kult, og var inspirert av “deadline art”, å produsere på raskest mulig måte og være dagsaktuelle. Torgeir Rebolledo Pedersen snakker om det, han var med på det prosjektet og hadde gjort sånne ting tilbake på åttitallet allerede. Jon Balke snakker om det, at det var noe med hele tiden. Alt var åpent, man kunne assosieres med hva som helst og det var greit. 

Skjermdump fra NRK Dagsrevyen

Den lille dokumentaren du har laget om det prosjektet inneholder også et klipp fra Dagsrevyen hvor prosjektet lanseres med en tale av Rebolledo Pedersen, og hvor en dampveivals ruller over en hel masse messinginstrumenter. Det er også et nokså utenkelig innslag i dag på flere måter. Stilen på innslaget bærer også preg av at Dagsrevyen forsøker å nærme seg et formspråk fra ting som “U”, med kamera på snei og så videre.
– Ja, veldig. Da jeg så det klippet tenkte jeg at det var helt perfekt. Dette skal ikke sendes på Colosseum Kino uansett, men det har vel en slags røffhet i måten jeg har lagd det på som kler materialet, håper jeg. Vakkert er det ikke, men det er funksjonelt. 

Man kan bli lei av det velproduserte også – det er jo ingenting i dag som ikke ser vakkert ut.
– Ja, og om jeg savner noe, så er det det litt røffe og uferdige. Jeg har undervist på Westerdals i 12 år, og jeg har sagt til studentene at jeg mye heller vil se noen prøve og mislykkes med noe. Om de går på trynet, skal jeg være den første til å forsvare dem. Det er mye kulere, og det blir det noe av. Vi levde på stram line, jeg tenkte ofte hva har jeg gjort nå??? Men samtidig var jeg trygg på at det ikke var så mange andre som kunne gjøre det. Jeg spilte på en turné på Riksteateret med trompeteren Rowland Greenberg, og mange år senere møtte jeg ham i NRK-kantina. Da sa han, jeg kan alltid se når du har gjort noe på TV. Oi, hvorfor det? Jeg ser det på timinga, sa han. Og det er vel det vakreste noen har sagt til meg, haha! Han kunne se på måten det var klippet på at jeg var avsender. Men det var vel også derfor jeg i min tid trivdes i Søyr-universet. Alt var mulig, ingenting var stengt. 

Søyr gjør en del gigantprosjekter, du har Crossroads av Rolf Wallin, hvor Søyr spiller sammen med Ensemblet K4, Extended Noise, Jon Balke Trio og Ny Musikk Ensemble. Og så kommer Fristad-prosjektet. I tillegg til at man aner noe kunstnerisk verdifullt der, føles det jo også som prosjekter som kan fange folks oppmerksomhet.
– Det du nevner der er fra 1988 i Molde. På den tiden fant Jan, Torstein Vegheim og jeg ut at vi skulle lage noe. Vi hadde gjort noen tilsvarende ting i Bergen. Vi hadde en liten klippe-suite på et hotellrom, så dro Jan ut med et team, jeg produserte noe ut fra en liten buss. Jeg tror jeg produserte et innslag med Herbie Hancock, Jan gjorde tilsvarende og Torstein også. Vi klippet i en rasende fart, og på søndagen presenterte vi nesten en time fra Molde. Det inneholdt også en bit fra dette verket til Rolf Wallin. Jeg tror ikke det var noen andre i NRK som ville kastet seg på det vanvittige prosjektet bare for å lage et lite segment til noe annet. Det finnes en bit til Kveldsnytt også, men det er veldig forenklet, mens jeg lagde en produksjon med flere kameraer. De tingene er relativt på plass – det var absolutt vanvittig, men det ble noe. 

Når Søyr spiller på Teaterbåten Innvik på Moldejazz er de på en måte rett ved det symbolske hjertet til norsk jazz – men de erklærer også at de er en fristad. Terje Mosnes er innom lignende perspektiver i intervjuet dere har på nettsiden, om et slags utenforskap, selv om det er et tett utenforskap. Det er en vriompeis-egenskap her. Hvordan preger det historien?– Jeg ser jo det trekket ved det, og jeg skjønner hvorfor Søyr ikke alltid ble vinnere når priser og stipender skulle deles ut. Det var forholdsvis sært. Hadde det vært den bejublede Østerdalsmusikk-greia de hadde fortsatt med, hadde det vært en annen historie, kanskje. Men det gjorde de jo aldri. Folkemusikk-elementet, kimen til hvorfor Torgrim ønsket å gjøre det, forsvant jo ut i tåkeheimen – dessverre eller heldigvis. Torgrim har jo alltid vært… på tvers jeg vil jo si det. Han har aldri vært mainstream eller opptatt av å please. Og det er helt greit, det er viktig med stabeiser. Jeg husker en historie fra 1979 hvor Torgrim bodde på hybel hos Rosa Seierstad, som var en storhet, hun hadde kabareter på NRK og var gift med regissør Ola Solum. Jeg bodde i Sars Gate rett ved Botanisk Hage, og i firetiden ringte det på døren. Utenfor sto Torgrim. Han skyflet meg nærmest til side og gikk rett inn i stua mi. Det skal være F#, vet du. Det skal ikke være F, det skal være F#. Stopp en hal, spurte jeg, hvor var han nå, liksom? Foran nedgangen der. Da-da-da-da-diiii. Ja, ok, men hvilken låt snakker vi om? Nei, det var en han holdt på med. OK. Så var han på vei ut døra mi igjen. Han hadde tatt bussen eller trikken fra Bygdøy Allé til Sars Gate bare for å si det, for å få det off his chest. Og så var det hjem igjen, men jeg sa stopp en hal, bli litt. Da tenkte jeg at det er mulig at sånne mennesker ikke flytter verden veldig mye, men de flytter den kanskje litt, ved å være så sta, så stedig, så opptatt av… dét. Der finnes det en nøkkel til  å forstå ham, han har faen ikke gitt seg på harde møkka. Det er ikke det at hans visjon alltid har vært glassklar, at han alltid vet hva han vil skape. Men han har villet ha sin plass i verden, på en måte. 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyhet

Makeløs 10-årsmarkering av Large Unit

Paal Nilssen-Love inviterer med seg gjester fra tre kontinenter når Large Unit i mars markerer ti år med en gigantisk fest over tre dager på Nasjonal jazzscene.

Now's the time

NTT: Subversive vibrasjoner

Heidi Kvelvane er tilbake fra Large Unit-tur i Etiopia og spiller trekkspill, Kjetil Jerve starter distroselskap og spiller med Akmee og Ebers er aktuell på alle kanter.

Meld deg på vårt nyhetsbrev